Urkirken

Babylons fall og dom

En mektig engel stiger ned fra himmelen og kunngjør at Babylon den store er falt og blitt et tilholdssted for demoner. En røst fra himmelen kaller Guds folk ut av byen før plagene rammer henne. Jordens konger, kjøpmenn og sjøfolk gråter og sørger når de ser røyken fra hennes brann, for på én time er all rikdommen lagt øde. Til slutt løfter en mektig engel en stein stor som en kvernstein og kaster den i havet som tegn på at Babylon aldri mer skal finnes.

Åpenbaringen 18,1-24

1Etter dette så jeg en annen engel stige ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet.
Μετὰ ταῦτα εἶδον ἄλλον ἄγγελον καταβαίνοντα ἐκ τοῦ οὐρανοῦ, ἔχοντα ἐξουσίαν μεγάλην, καὶ ἡ γῆ ἐφωτίσθη ἐκ τῆς δόξης αὐτοῦ.
2Han ropte med kraftig stemme og sa: «Falt, falt er Babylon den store! Hun er blitt et tilholdssted for demoner, et fengsel for hver uren ånd, et fengsel for hver uren fugl, og et fengsel for hvert urent og forhatt dyr.
καὶ ἔκραξεν ⸀ἐν ἰσχυρᾷ φωνῇ λέγων· Ἔπεσεν, ⸀ἔπεσεν Βαβυλὼν ἡ μεγάλη, καὶ ἐγένετο κατοικητήριον ⸀δαιμονίων καὶ φυλακὴ παντὸς πνεύματος ἀκαθάρτου καὶ φυλακὴ παντὸς ὀρνέου ἀκαθάρτου ⸂καὶ φυλακὴ παντὸς θηρίου ἀκαθάρτου⸃ καὶ μεμισημένου,
3For alle folkeslag har drukket av hennes horeris vredesvin. Jordens konger har drevet hor med henne, og jordens kjøpmenn er blitt rike av hennes overdådige vellevnet.»
ὅτι ἐκ τοῦ οἴνου τοῦ θυμοῦ τῆς πορνείας αὐτῆς ⸀πέπτωκαν πάντα τὰ ἔθνη, καὶ οἱ βασιλεῖς τῆς γῆς μετʼ αὐτῆς ἐπόρνευσαν, καὶ οἱ ἔμποροι τῆς γῆς ἐκ τῆς δυνάμεως τοῦ στρήνους αὐτῆς ἐπλούτησαν.
4Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: «Kom ut fra henne, mitt folk, så dere ikke blir delaktige i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.
Καὶ ἤκουσα ἄλλην φωνὴν ἐκ τοῦ οὐρανοῦ λέγουσαν· ⸀Ἐξέλθατε, ⸂ὁ λαός μου, ἐξ αὐτῆς⸃, ἵνα μὴ συγκοινωνήσητε ταῖς ἁμαρτίαις αὐτῆς, καὶ ἐκ τῶν πληγῶν αὐτῆς ἵνα μὴ λάβητε·
5For hennes synder har hopet seg opp helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger.
ὅτι ἐκολλήθησαν αὐτῆς αἱ ἁμαρτίαι ἄχρι τοῦ οὐρανοῦ, καὶ ἐμνημόνευσεν ὁ θεὸς τὰ ἀδικήματα αὐτῆς.
6Gi henne igjen slik hun selv har gitt, og gjengjeld henne dobbelt for hennes gjerninger. I begeret hun blandet, bland dobbelt til henne.
ἀπόδοτε αὐτῇ ὡς καὶ αὐτὴ ἀπέδωκεν, καὶ ⸀διπλώσατε ⸀τὰ διπλᾶ κατὰ τὰ ἔργα αὐτῆς· ἐν τῷ ποτηρίῳ ᾧ ἐκέρασεν κεράσατε αὐτῇ διπλοῦν·
7Så mye hun har æret seg selv og levd i vellevnet, like mye pine og sorg skal dere gi henne. For i sitt hjerte sier hun: 'Jeg sitter som dronning, jeg er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se.'
ὅσα ἐδόξασεν αὑτὴν καὶ ἐστρηνίασεν, τοσοῦτον δότε αὐτῇ βασανισμὸν καὶ πένθος. ὅτι ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτῆς λέγει ὅτι Κάθημαι βασίλισσα, καὶ χήρα οὐκ εἰμί, καὶ πένθος οὐ μὴ ἴδω.
8Derfor skal hennes plager komme på én dag: død og sorg og hungersnød. Og hun skal bli brent opp med ild. For mektig er Herren Gud som dømmer henne.»
διὰ τοῦτο ἐν μιᾷ ἡμέρᾳ ἥξουσιν αἱ πληγαὶ αὐτῆς, θάνατος καὶ πένθος καὶ λιμός, καὶ ἐν πυρὶ κατακαυθήσεται· ὅτι ἰσχυρὸς κύριος ὁ θεὸς ὁ κρίνας αὐτήν.
9Jordens konger, som drev hor og levde i vellevnet med henne, skal gråte og sørge over henne når de ser røyken fra hennes brann.
Καὶ κλαύσουσιν καὶ κόψονται ἐπʼ αὐτὴν οἱ βασιλεῖς τῆς γῆς οἱ μετʼ αὐτῆς πορνεύσαντες καὶ στρηνιάσαντες, ὅταν βλέπωσιν τὸν καπνὸν τῆς πυρώσεως αὐτῆς,
10De skal stå langt borte i frykt for hennes pine og si: «Ve, ve, du store by, Babylon, du mektige by! På én time kom din dom.»
ἀπὸ μακρόθεν ἑστηκότες διὰ τὸν φόβον τοῦ βασανισμοῦ αὐτῆς λέγοντες· Οὐαὶ οὐαί, ἡ πόλις ἡ μεγάλη, Βαβυλὼν ἡ πόλις ἡ ἰσχυρά, ὅτι μιᾷ ὥρᾳ ἦλθεν ἡ κρίσις σου.
11Og jordens kjøpmenn gråter og sørger over henne, for ingen kjøper lenger deres last:
Καὶ οἱ ἔμποροι τῆς γῆς ⸂κλαίουσιν καὶ πενθοῦσιν⸃ ἐπʼ ⸀αὐτήν, ὅτι τὸν γόμον αὐτῶν οὐδεὶς ἀγοράζει οὐκέτι,
12last av gull og sølv, edelstener og perler, fint lin og purpur, silke og skarlagen, alle slags velluktende tresorter, alle slags gjenstander av elfenben, alle slags gjenstander av kostbart tre, bronse, jern og marmor,
γόμον χρυσοῦ καὶ ἀργύρου καὶ λίθου τιμίου καὶ ⸀μαργαριτῶν καὶ βυσσίνου καὶ ⸀πορφύρας καὶ σιρικοῦ καὶ κοκκίνου, καὶ πᾶν ξύλον θύϊνον καὶ πᾶν σκεῦος ἐλεφάντινον καὶ πᾶν σκεῦος ἐκ ξύλου τιμιωτάτου καὶ χαλκοῦ καὶ σιδήρου καὶ μαρμάρου,
13kanel og balsam, røkelse, salve og virak, vin og olje, fint mel og hvete, storfe og sauer, hester og vogner, og menneskers kropper og sjeler.
καὶ κιννάμωμον ⸂καὶ ἄμωμον⸃ καὶ θυμιάματα καὶ μύρον καὶ λίβανον καὶ οἶνον καὶ ἔλαιον καὶ σεμίδαλιν καὶ σῖτον καὶ ⸂κτήνη καὶ πρόβατα⸃, καὶ ἵππων καὶ ῥεδῶν καὶ σωμάτων, καὶ ψυχὰς ἀνθρώπων.
14Frukten som din sjel begjærte, er borte fra deg. Alt det kostbare og strålende er tapt for deg, og de skal aldri mer finne det.
καὶ ἡ ὀπώρα ⸂σου τῆς ἐπιθυμίας τῆς ψυχῆς⸃ ἀπῆλθεν ἀπὸ σοῦ, καὶ πάντα τὰ λιπαρὰ καὶ τὰ λαμπρὰ ἀπώλετο ἀπὸ σοῦ, καὶ ⸀οὐκέτι ⸂οὐ μὴ αὐτὰ εὑρήσουσιν⸃.
15Kjøpmennene som handlet med dette og ble rike på henne, skal stå langt borte i frykt for hennes pine. De skal gråte og sørge
οἱ ἔμποροι τούτων, οἱ πλουτήσαντες ἀπʼ αὐτῆς, ἀπὸ μακρόθεν στήσονται διὰ τὸν φόβον τοῦ βασανισμοῦ αὐτῆς κλαίοντες καὶ πενθοῦντες,
16og si: «Ve, ve, den store byen, som var kledd i fint lin, purpur og skarlagen, og smykket med gull, edelstener og perler!
⸀λέγοντες· Οὐαὶ οὐαί, ἡ πόλις ἡ μεγάλη, ἡ περιβεβλημένη βύσσινον καὶ πορφυροῦν καὶ κόκκινον καὶ ⸀κεχρυσωμένη χρυσίῳ καὶ λίθῳ τιμίῳ καὶ ⸀μαργαρίτῃ,
17På én time er all denne rikdommen lagt øde.» Og hver skipskaptein og alle som seiler til forskjellige steder, sjøfolk og alle som arbeider på havet, sto langt borte.
ὅτι μιᾷ ὥρᾳ ἠρημώθη ὁ τοσοῦτος πλοῦτος. Καὶ πᾶς κυβερνήτης καὶ πᾶς ὁ ἐπὶ τόπον πλέων, καὶ ναῦται καὶ ὅσοι τὴν θάλασσαν ἐργάζονται, ἀπὸ μακρόθεν ἔστησαν
18De ropte da de så røyken fra hennes brann: «Hvilken by var lik den store byen?»
καὶ ⸀ἔκραξαν βλέποντες τὸν καπνὸν τῆς πυρώσεως αὐτῆς λέγοντες· Τίς ὁμοία τῇ πόλει τῇ μεγάλῃ;
19De kastet støv på hodene sine og ropte med gråt og sorg: «Ve, ve, den store byen, der alle som hadde skip på havet, ble rike av hennes kostbarheter! På én time er hun lagt øde.»
καὶ ἔβαλον χοῦν ἐπὶ τὰς κεφαλὰς αὐτῶν καὶ ⸀ἔκραξαν κλαίοντες καὶ ⸀πενθοῦντες λέγοντες· Οὐαὶ οὐαί, ἡ πόλις ἡ μεγάλη, ἐν ᾗ ἐπλούτησαν πάντες οἱ ἔχοντες τὰ πλοῖα ἐν τῇ θαλάσσῃ ἐκ τῆς τιμιότητος αὐτῆς, ὅτι μιᾷ ὥρᾳ ἠρημώθη.
20Fryd deg over henne, du himmel, og dere hellige og apostler og profeter! For Gud har holdt dom over henne for dere.
Εὐφραίνου ἐπʼ αὐτῇ, οὐρανέ, καὶ οἱ ἅγιοι καὶ οἱ ἀπόστολοι καὶ οἱ προφῆται, ὅτι ἔκρινεν ὁ θεὸς τὸ κρίμα ὑμῶν ἐξ αὐτῆς.
21En mektig engel løftet opp en stein, stor som en kvernstein, og kastet den i havet og sa: «Slik skal Babylon, den store byen, kastes ned med kraft og aldri mer bli funnet.»
Καὶ ἦρεν εἷς ἄγγελος ἰσχυρὸς λίθον ὡς ⸀μύλινον μέγαν, καὶ ἔβαλεν εἰς τὴν θάλασσαν λέγων· Οὕτως ὁρμήματι βληθήσεται Βαβυλὼν ἡ μεγάλη πόλις, καὶ οὐ μὴ εὑρεθῇ ἔτι.
22Lyden av harpespillere og musikanter, fløytespillere og basunblåsere skal aldri mer høres i deg. Ingen håndverker av noe slag skal finnes i deg mer, og lyden av kvernstein skal aldri mer høres i deg.
καὶ φωνὴ κιθαρῳδῶν καὶ μουσικῶν καὶ αὐλητῶν καὶ σαλπιστῶν οὐ μὴ ἀκουσθῇ ἐν σοὶ ἔτι, καὶ πᾶς τεχνίτης πάσης τέχνης οὐ μὴ εὑρεθῇ ἐν σοὶ ἔτι, καὶ φωνὴ μύλου οὐ μὴ ἀκουσθῇ ἐν σοὶ ἔτι,
23Lyset fra en lampe skal aldri mer skinne i deg, og stemmen til brudgom og brud skal aldri mer høres i deg. For dine kjøpmenn var jordens stormenn, og ved din trolldom ble alle folkeslag ført vill.
καὶ φῶς λύχνου οὐ μὴ φάνῃ ἐν σοὶ ἔτι, καὶ φωνὴ νυμφίου καὶ νύμφης οὐ μὴ ἀκουσθῇ ἐν σοὶ ἔτι· ὅτι οἱ ἔμποροί σου ἦσαν οἱ μεγιστᾶνες τῆς γῆς, ὅτι ἐν τῇ φαρμακείᾳ σου ἐπλανήθησαν πάντα τὰ ἔθνη,
24I henne ble det funnet blod av profeter og hellige og av alle som er blitt slaktet på jorden.
καὶ ἐν αὐτῇ ⸀αἷμα προφητῶν καὶ ἁγίων εὑρέθη καὶ πάντων τῶν ἐσφαγμένων ἐπὶ τῆς γῆς.