Profetene
Dommen over Israels stolthet
Herren sender et domsord mot Jakob og Israel fordi folket i stolthet og overmot tror de kan gjenreise det som er falt med enda bedre materialer. Gud reiser fiender mot dem fra øst og vest, hugger av både hode og hale – ledere og falske profeter som fører folket på villspor – og lar ondskapen brenne som ild i landet. Til slutt vender brødre seg mot hverandre, Manasse mot Efraim og Efraim mot Manasse, og sammen mot Juda, mens Herrens vrede ennå ikke vender seg bort og hans hånd er fremdeles utstrakt.
Jesaja 9,7-20
7Herren har sendt et ord mot Jakob, og det har falt over Israel.
דָּבָ֛ר שָׁלַ֥ח אֲדֹנָ֖י בְּיַעֲקֹ֑ב וְנָפַ֖ל בְּיִשְׂרָאֵֽל׃
8Hele folket skal få kjenne det, Efraim og Samarias innbyggere, som sier i stolthet og overmod:
וְיָדְעוּ֙ הָעָ֣ם כֻּלּ֔וֹ אֶפְרַ֖יִם וְיוֹשֵׁ֣ב שֹׁמְר֑וֹן בְּגַאֲוָ֛ה וּבְגֹ֥דֶל לֵבָ֖ב לֵאמֹֽר׃
9«Teglsteinene har falt, men vi bygger med huggen stein. Morbærtrærne er felt, men vi erstatter dem med sedertre.»
לְבֵנִ֥ים נָפָ֖לוּ וְגָזִ֣ית נִבְנֶ֑ה שִׁקְמִ֣ים גֻּדָּ֔עוּ וַאֲרָזִ֖ים נַחֲלִֽיף׃
10Men Herren reiser Resins fiender mot ham og oppegger hans motstandere:
וַיְשַׂגֵּ֧ב יְהוָ֛ה אֶת־צָרֵ֥י רְצִ֖ין עָלָ֑יו וְאֶת־אֹיְבָ֖יו יְסַכְסֵֽךְ׃
11Arameerne fra øst og filisterne fra vest – de sluker Israel med full munn. Tross alt dette vender ikke hans vrede seg bort, hans hånd er fremdeles utstrakt.
אֲרָ֣ם מִקֶּ֗דֶם וּפְלִשְׁתִּים֙ מֵֽאָח֔וֹר וַיֹּאכְל֥וּ אֶת־יִשְׂרָאֵ֖ל בְּכָל־פֶּ֑ה בְּכָל־זֹאת֙ לֹא־שָׁ֣ב אַפּ֔וֹ וְע֖וֹד יָד֥וֹ נְטוּיָֽה׃
12Men folket vender ikke om til ham som slår dem, og Herren Sebaot søker de ikke.
וְהָעָ֥ם לֹא־שָׁ֖ב עַד־הַמַּכֵּ֑הוּ וְאֶת־יְהוָ֥ה צְבָא֖וֹת לֹ֥א דָרָֽשׁוּ׃ ס
13Så hugger Herren av Israel både hode og hale, palmegren og sivstrå, på én dag.
וַיַּכְרֵ֨ת יְהוָ֜ה מִיִּשְׂרָאֵ֗ל רֹ֧אשׁ וְזָנָ֛ב כִּפָּ֥ה וְאַגְמ֖וֹן י֥וֹם אֶחָֽד׃
14Den eldste og den høyt ansette er hodet, og profeten som lærer løgn, er halen.
זָקֵ֥ן וּנְשׂוּא־פָנִ֖ים ה֣וּא הָרֹ֑אשׁ וְנָבִ֥יא מֽוֹרֶה־שֶּׁ֖קֶר ה֥וּא הַזָּנָֽב׃
15Dette folkets ledere fører dem på villspor, og de som blir ledet, blir ført i fortapelse.
וַיִּֽהְי֛וּ מְאַשְּׁרֵ֥י הָֽעָם־הַזֶּ֖ה מַתְעִ֑ים וּמְאֻשָּׁרָ֖יו מְבֻלָּעִֽים׃
16Derfor gleder ikke Herren seg over deres unge menn, og over deres farløse og enker forbarmer han seg ikke. For alle er gudløse og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. Tross alt dette vender ikke hans vrede seg bort, hans hånd er fremdeles utstrakt.
עַל־כֵּ֨ן עַל־בַּחוּרָ֜יו לֹֽא־יִשְׂמַ֣ח ׀ אֲדֹנָ֗י וְאֶת־יְתֹמָ֤יו וְאֶת־אַלְמְנֹתָיו֙ לֹ֣א יְרַחֵ֔ם כִּ֤י כֻלּוֹ֙ חָנֵ֣ף וּמֵרַ֔ע וְכָל־פֶּ֖ה דֹּבֵ֣ר נְבָלָ֑ה בְּכָל־זֹאת֙ לֹא־שָׁ֣ב אַפּ֔וֹ וְע֖וֹד יָד֥וֹ נְטוּיָֽה׃
17For ondskapen brenner som ild, den fortærer torn og tistel. Den setter skogens tette kratt i brann, og de stiger opp i virvlende røyksøyler.
כִּֽי־בָעֲרָ֤ה כָאֵשׁ֙ רִשְׁעָ֔ה שָׁמִ֥יר וָשַׁ֖יִת תֹּאכֵ֑ל וַתִּצַּת֙ בְּסִֽבְכֵ֣י הַיַּ֔עַר וַיִּֽתְאַבְּכ֖וּ גֵּא֥וּת עָשָֽׁן׃
18Ved Herren Sebaots vrede er landet svidd av, og folket er blitt til føde for ilden. Ingen sparer sin bror.
בְּעֶבְרַ֛ת יְהוָ֥ה צְבָא֖וֹת נֶעְתַּ֣ם אָ֑רֶץ וַיְהִ֤י הָעָם֙ כְּמַאֲכֹ֣לֶת אֵ֔שׁ אִ֥ישׁ אֶל־אָחִ֖יו לֹ֥א יַחְמֹֽלוּ׃
19De river til seg på høyre side, men er fortsatt sultne. De eter på venstre side, men blir ikke mette. Hver mann eter kjøttet av sin egen arm.
וַיִּגְזֹ֤ר עַל־יָמִין֙ וְרָעֵ֔ב וַיֹּ֥אכַל עַל־שְׂמֹ֖אול וְלֹ֣א שָׂבֵ֑עוּ אִ֥ישׁ בְּשַׂר־זְרֹע֖וֹ יֹאכֵֽלוּ׃
20Manasse mot Efraim og Efraim mot Manasse, og sammen er de mot Juda. Tross alt dette vender ikke hans vrede seg bort, hans hånd er fremdeles utstrakt.
מְנַשֶּׁ֣ה אֶת־אֶפְרַ֗יִם וְאֶפְרַ֙יִם֙ אֶת־מְנַשֶּׁ֔ה יַחְדָּ֥ו הֵ֖מָּה עַל־יְהוּדָ֑ה בְּכָל־זֹאת֙ לֹא־שָׁ֣ב אַפּ֔וֹ וְע֖וֹד יָד֥וֹ נְטוּיָֽה׃ ס