Profetene
Herrens anklage mot Israel
Herren innleder en rettssak mot sitt folk og minner dem om sin frelseshistorie fra Egypt og Bileams velsignelse. Han krever rett, barmhjertighet og ydmyk vandring fremfor rituelle offer. Profeten avslører folkets urettferdighet, falske vekt, løgn og vold, og kunngjør dommen over dem fordi de følger Omris og Akabs veier.
Mika 6,1-16
1Hør nå hva Herren sier: Reis deg, før din sak mot fjellene, og la haugene høre din røst!
שִׁמְעוּ־נָ֕א אֵ֥ת אֲשֶׁר־יְהוָ֖ה אֹמֵ֑ר ק֚וּם רִ֣יב אֶת־הֶהָרִ֔ים וְתִשְׁמַ֥עְנָה הַגְּבָע֖וֹת קוֹלֶֽךָ׃
2Hør, dere fjell, Herrens anklage, og dere evige grunnvoller for jorden! For Herren har en sak mot sitt folk, og med Israel vil han gå i rette.
שִׁמְע֤וּ הָרִים֙ אֶת־רִ֣יב יְהוָ֔ה וְהָאֵתָנִ֖ים מֹ֣סְדֵי אָ֑רֶץ כִּ֣י רִ֤יב לַֽיהוָה֙ עִם־עַמּ֔וֹ וְעִם־יִשְׂרָאֵ֖ל יִתְוַכָּֽח׃
3Mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Hvordan har jeg trøttet deg ut? Svar meg!
עַמִּ֛י מֶה־עָשִׂ֥יתִי לְךָ֖ וּמָ֣ה הֶלְאֵתִ֑יךָ עֲנֵ֥ה בִּֽי׃
4For jeg førte deg opp fra Egypt og løste deg ut fra slavehuset. Jeg sendte Moses, Aron og Mirjam foran deg.
כִּ֤י הֶעֱלִתִ֙יךָ֙ מֵאֶ֣רֶץ מִצְרַ֔יִם וּמִבֵּ֥ית עֲבָדִ֖ים פְּדִיתִ֑יךָ וָאֶשְׁלַ֣ח לְפָנֶ֔יךָ אֶת־מֹשֶׁ֖ה אַהֲרֹ֥ן וּמִרְיָֽם׃
5Mitt folk, husk hva Balak, Moabs konge, planla, og hva Bileam, Beors sønn, svarte ham – fra Sjittim til Gilgal – så du kan kjenne Herrens rettferdige gjerninger.
עַמִּ֗י זְכָר־נָא֙ מַה־יָּעַ֗ץ בָּלָק֙ מֶ֣לֶךְ מוֹאָ֔ב וּמֶה־עָנָ֥ה אֹת֖וֹ בִּלְעָ֣ם בֶּן־בְּע֑וֹר מִן־הַשִּׁטִּים֙ עַד־הַגִּלְגָּ֔ל לְמַ֕עַן דַּ֖עַת צִדְק֥וֹת יְהוָֽה׃
6Hva skal jeg komme fram for Herren med, og hvordan skal jeg bøye meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, med årsgamle kalver?
בַּמָּה֙ אֲקַדֵּ֣ם יְהוָ֔ה אִכַּ֖ף לֵאלֹהֵ֣י מָר֑וֹם הַאֲקַדְּמֶ֣נּוּ בְעוֹל֔וֹת בַּעֲגָלִ֖ים בְּנֵ֥י שָׁנָֽה׃
7Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for mitt lovbrudd, min livsfrukt for min sjels synd?
הֲיִרְצֶ֤ה יְהוָה֙ בְּאַלְפֵ֣י אֵילִ֔ים בְּרִֽבְב֖וֹת נַֽחֲלֵי־שָׁ֑מֶן הַאֶתֵּ֤ן בְּכוֹרִי֙ פִּשְׁעִ֔י פְּרִ֥י בִטְנִ֖י חַטַּ֥את נַפְשִֽׁי׃
8Han har kunngjort for deg, menneske, hva som er godt, og hva Herren krever av deg: Bare å gjøre rett, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med din Gud.
הִגִּ֥יד לְךָ֛ אָדָ֖ם מַה־טּ֑וֹב וּמָֽה־יְהוָ֞ה דּוֹרֵ֣שׁ מִמְּךָ֗ כִּ֣י אִם־עֲשׂ֤וֹת מִשְׁפָּט֙ וְאַ֣הֲבַת חֶ֔סֶד וְהַצְנֵ֥עַ לֶ֖כֶת עִם־אֱלֹהֶֽיךָ׃ פ
9Herrens røst roper til byen – og den som er vis, ser ditt navn: Hør om staven og hvem som har fastsatt den!
ק֤וֹל יְהוָה֙ לָעִ֣יר יִקְרָ֔א וְתוּשִׁיָּ֖ה יִרְאֶ֣ה שְׁמֶ֑ךָ שִׁמְע֥וּ מַטֶּ֖ה וּמִ֥י יְעָדָֽהּ׃
10Finnes det fremdeles i den ugudeliges hus skatter samlet ved ugudelighet, og den forbannede, knappe efa?
ע֗וֹד הַאִשׁ֙ בֵּ֣ית רָשָׁ֔ע אֹצְר֖וֹת רֶ֑שַׁע וְאֵיפַ֥ת רָז֖וֹן זְעוּמָֽה׃
11Kan jeg holde noen uskyldig med falsk vekt og med en pung full av svikefulle vektlodd?
הַאֶזְכֶּ֖ה בְּמֹ֣אזְנֵי רֶ֑שַׁע וּבְכִ֖יס אַבְנֵ֥י מִרְמָֽה׃
12Dens rike menn er fulle av vold, og dens innbyggere taler løgn, og deres tunge er svik i deres munn.
אֲשֶׁ֤ר עֲשִׁירֶ֙יהָ֙ מָלְא֣וּ חָמָ֔ס וְיֹשְׁבֶ֖יהָ דִּבְּרוּ־שָׁ֑קֶר וּלְשׁוֹנָ֖ם רְמִיָּ֥ה בְּפִיהֶֽם׃
13Derfor har også jeg begynt å slå deg, å legge deg øde på grunn av dine synder.
וְגַם־אֲנִ֖י הֶחֱלֵ֣יתִי הַכּוֹתֶ֑ךָ הַשְׁמֵ֖ם עַל־חַטֹּאתֶֽךָ׃
14Du skal spise, men ikke bli mett, og hunger skal gnage i ditt indre. Du skal flytte unna, men ikke redde noe, og det du redder, skal jeg overgi til sverdet.
אַתָּ֤ה תֹאכַל֙ וְלֹ֣א תִשְׂבָּ֔ע וְיֶשְׁחֲךָ֖ בְּקִרְבֶּ֑ךָ וְתַסֵּג֙ וְלֹ֣א תַפְלִ֔יט וַאֲשֶׁ֥ר תְּפַלֵּ֖ט לַחֶ֥רֶב אֶתֵּֽן׃
15Du skal så, men ikke høste. Du skal presse oliven, men ikke salve deg med olje, og presse druer, men ikke drikke vin.
אַתָּ֥ה תִזְרַ֖ע וְלֹ֣א תִקְצ֑וֹר אַתָּ֤ה תִדְרֹֽךְ־זַ֙יִת֙ וְלֹא־תָס֣וּךְ שֶׁ֔מֶן וְתִיר֖וֹשׁ וְלֹ֥א תִשְׁתֶּה־יָּֽיִן׃
16For dere holder Omris forskrifter og alle gjerningene til Akabs hus, og dere følger deres råd. Derfor vil jeg gjøre deg til en ødemark og dens innbyggere til spott, og mitt folks vanære skal dere bære.
וְיִשְׁתַּמֵּ֞ר חֻקּ֣וֹת עָמְרִ֗י וְכֹל֙ מַעֲשֵׂ֣ה בֵית־אַחְאָ֔ב וַתֵּלְכ֖וּ בְּמֹֽעֲצוֹתָ֑ם לְמַעַן֩ תִּתִּ֨י אֹתְךָ֜ לְשַׁמָּ֗ה וְיֹשְׁבֶ֙יהָ֙ לִשְׁרֵקָ֔ה וְחֶרְפַּ֥ת עַמִּ֖י תִּשָּֽׂאוּ׃ פ