Ørkenvandringen
Herrens dom over den vantro slekten
Da folket nektet å tro på Herren til tross for hans omsorg i Egypt og ørkenen, ble Herren vred og sverget at ingen av mennene i den onde slekten skulle få se det gode landet han med ed hadde lovet fedrene. Bare Kaleb, sønn av Jefunne, som fulgte Herren helhjertet, ble unntatt og fikk løfte om landet han hadde satt sin fot i. Også Moses fikk høre at han ikke skulle komme inn dit, for folkets skyld, mens Josva, sønn av Nun, skulle føre Israel inn i arven. De små barna, som folket hadde fryktet skulle bli tatt som bytte, skulle selv få landet i eie.
5. Mosebok 1,29-39
29Da sa jeg til dere: Vær ikke redde og frykt ikke for dem!
וָאֹמַ֖ר אֲלֵכֶ֑ם לֹא־תֽ͏ַעַרְצ֥וּן וְֽלֹא־תִֽירְא֖וּן מֵהֶֽם׃
30Herren deres Gud går foran dere. Han skal kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt, rett for deres øyne.
יְהוָ֤ה אֱלֹֽהֵיכֶם֙ הַהֹלֵ֣ךְ לִפְנֵיכֶ֔ם ה֖וּא יִלָּחֵ֣ם לָכֶ֑ם כְּ֠כֹל אֲשֶׁ֨ר עָשָׂ֧ה אִתְּכֶ֛ם בְּמִצְרַ֖יִם לְעֵינֵיכֶֽם׃
31Og i ørkenen så du hvordan Herren din Gud bar deg, slik en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, helt til dere kom til dette stedet.
וּבַמִּדְבָּר֙ אֲשֶׁ֣ר רָאִ֔יתָ אֲשֶׁ֤ר נְשָׂאֲךָ֙ יְהוָ֣ה אֱלֹהֶ֔יךָ כַּאֲשֶׁ֥ר יִשָּׂא־אִ֖ישׁ אֶת־בְּנ֑וֹ בְּכָל־הַדֶּ֙רֶךְ֙ אֲשֶׁ֣ר הֲלַכְתֶּ֔ם עַד־בֹּאֲכֶ֖ם עַד־הַמָּק֥וֹם הַזֶּֽה׃
32Men til tross for dette hadde dere ingen tro på Herren deres Gud,
וּבַדָּבָ֖ר הַזֶּ֑ה אֵֽינְכֶם֙ מַאֲמִינִ֔ם בַּיהוָ֖ה אֱלֹהֵיכֶֽם׃
33han som gikk foran dere på veien for å finne et sted der dere kunne slå leir – om natten i ild for å vise dere veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.
הַהֹלֵ֨ךְ לִפְנֵיכֶ֜ם בַּדֶּ֗רֶךְ לָת֥וּר לָכֶ֛ם מָק֖וֹם לֽ͏ַחֲנֹֽתְכֶ֑ם בָּאֵ֣שׁ ׀ לַ֗יְלָה לַרְאֹֽתְכֶם֙ בַּדֶּ֙רֶךְ֙ אֲשֶׁ֣ר תֵּֽלְכוּ־בָ֔הּ וּבֶעָנָ֖ן יוֹמָֽם׃
34Herren hørte det dere sa, og han ble vred og sverget:
וַיִּשְׁמַ֥ע יְהוָ֖ה אֶת־ק֣וֹל דִּבְרֵיכֶ֑ם וַיִּקְצֹ֖ף וַיִּשָּׁבַ֥ע לֵאמֹֽר׃
35Ikke én eneste av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre –
אִם־יִרְאֶ֥ה אִישׁ֙ בָּאֲנָשִׁ֣ים הָאֵ֔לֶּה הַדּ֥וֹר הָרָ֖ע הַזֶּ֑ה אֵ֚ת הָאָ֣רֶץ הַטּוֹבָ֔ה אֲשֶׁ֣ר נִשְׁבַּ֔עְתִּי לָתֵ֖ת לַאֲבֹתֵיכֶֽם׃
36unntatt Kaleb, sønn av Jefunne. Han skal få se det, og til ham og hans sønner vil jeg gi det landet han har satt sin fot i, fordi han fulgte Herren helhjertet.
זֽוּלָתִ֞י כָּלֵ֤ב בֶּן־יְפֻנֶּה֙ ה֣וּא יִרְאֶ֔נָּה וְלֽוֹ־אֶתֵּ֧ן אֶת־הָאָ֛רֶץ אֲשֶׁ֥ר דָּֽרַךְ־בָּ֖הּ וּלְבָנָ֑יו יַ֕עַן אֲשֶׁ֥ר מִלֵּ֖א אַחֲרֵ֥י יְהוָֽה׃
37Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: Heller ikke du skal komme inn dit.
גַּם־בִּי֙ הִתְאַנַּ֣ף יְהוָ֔ה בִּגְלַלְכֶ֖ם לֵאמֹ֑ר גַּם־אַתָּ֖ה לֹא־תָבֹ֥א שָֽׁם׃
38Men Josva, sønn av Nun, som står foran deg, han skal komme dit inn. Styrk ham, for han skal la Israel ta landet i arv.
יְהוֹשֻׁ֤עַ בִּן[c] נוּן֙ הָעֹמֵ֣ד לְפָנֶ֔יךָ ה֖וּא יָ֣בֹא שָׁ֑מָּה אֹת֣וֹ חַזֵּ֔ק כִּי־ה֖וּא יַנְחִלֶ֥נָּה אֶת־יִשְׂרָאֵֽל׃
39Og de små barna deres, som dere sa ville bli tatt som bytte, og barna deres som ennå ikke kjenner forskjell på godt og ondt – de skal komme dit inn. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
וְטַפְּכֶם֩ אֲשֶׁ֨ר אֲמַרְתֶּ֜ם לָבַ֣ז יִהְיֶ֗ה וּ֠בְנֵיכֶם אֲשֶׁ֨ר לֹא־יָדְע֤וּ הַיּוֹם֙ ט֣וֹב וָרָ֔ע הֵ֖מָּה יָבֹ֣אוּ שָׁ֑מָּה וְלָהֶ֣ם אֶתְּנֶ֔נָּה וְהֵ֖ם יִירָשֽׁוּהָּ׃