Jesus stilles for retten hos Kaifas

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Οἱ δὲ κρατήσαντες τὸν Ἰησοῦν» er gjengitt «De som hadde grepet Jesus», der aorist partisipp er naturlig oversatt med «hadde grepet» for å markere at gripelsen skjedde forut for bortføringen. «ἀπήγαγον» (førte bort) er oversatt enkelt som «førte ham til». «ὅπου ... συνήχθησαν» er gjengitt «der ... var samlet», som er en idiomatisk og presis gjengivelse. Alternativt kunne man skrevet «dit de skriftlærde og de eldste hadde samlet seg», men den valgte formen er like naturlig på norsk.

«κρατήσαντες» (aorist partisipp av κρατέω) betyr å gripe fast, holde tak i. Partisippet uttrykker en handling forut for hovedverbet «ἀπήγαγον» (aorist av ἀπάγω, føre bort). «συνήχθησαν» er aorist passiv av συνάγω (samle), og kan forstås enten som ekte passiv (ble samlet, dvs. innkalt) eller som medium (samlet seg). Formen indikerer at rådsmedlemmene allerede var på plass da Jesus ble ført dit.

Kaifas var øversteprest ca. 18–36 e.Kr., innsatt av den romerske prefekten Valerius Gratus. Han var svigersønn av Annas (Hannas), som selv hadde vært øversteprest tidligere. At de skriftlærde og de eldste allerede var samlet, tyder på et forhåndsplanlagt møte, muligens et uformelt nattlig forhør i strid med vanlig praksis i Sanhedrin, som normalt krevde dagslys for rettsmøter.

At Jesus føres til øversteprestens hus for et nattlig forhør, har vært teologisk diskutert. Noen forskere ser dette som et uformelt forhør snarere enn en formell rettssak, siden Misjna forbyr dødsstraff-avgjørelser om natten. Matteus fremstiller hendelsene slik at det jødiske lederskapet samlet aktivt planla Jesu død, noe som understreker motivet om at Jesus ble forkastet av sitt eget folks ledere.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men teksten er i hovedsak stabil. Enkelte vitner leser «ἀπήγαγον αὐτὸν» eksplisitt med pronomen, mens andre utelater det da det er underforstått fra konteksten. Ingen av variantene endrer meningen vesentlig.

Det greske αὐλῆς er oversatt med 'gård', men betyr egentlig 'gårdsplass' eller 'forgård' – den åpne plassen innenfor murene rundt øversteprestens residens. 'Gårdsplass' er mer presist på norsk for å unngå forveksling med et gårdsbruk. Uttrykket ἰδεῖν τὸ τέλος ('se slutten/utfallet') er gjengitt fritt som 'se hvordan det ville ende', noe som formidler meningen godt på moderne norsk. ὑπηρετῶν ('tjenere/betjenter') er oversatt 'vaktene', som er en tolkende gjengivelse – ordet kan også bety 'tjenerne' mer generelt.

ἀπὸ μακρόθεν er en forsterket form som betyr 'fra langt borte / på avstand'. αὐλή betegner i hellenistisk gresk en åpen innergård i et huskompleks, ofte med peristyl. ὑπηρέται er et bredt begrep for 'underordnede tjenere' eller 'betjenter' – det kan referere til tempelvakter, tjenere i øversteprestens hushold, eller rettsbetjenter. ἰδεῖν τὸ τέλος er en infinitivkonstruksjon som uttrykker hensikt: 'for å se utfallet/slutten'.

Peters handling med å følge etter på avstand illustrerer hans ambivalente posisjon: trofast nok til å følge, men redd nok til å holde avstand. Dette forbereder narrativt Peters fornektelse (v. 69–75). At han setter seg blant vaktene/tjenerne viser hans forsøk på å gå ubemerket, men plasserer ham også i en sårbar situasjon.

Øversteprestens residens i Jerusalem var sannsynligvis et stort hus med en åpen innergård, typisk for velstående familier i denne perioden. Det var vanlig at tjenere og vakter samlet seg i gårdsplassen, ofte rundt et bål (jf. parallellen i Luk 22:55 og Joh 18:18). Kaifas tjente som øversteprest ca. 18–36 e.Kr. under romersk styre.

Noen manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevart i hovedtradisjonen. Enkelte vitner utelater ἔσω ('inn'), men det er inkludert i de fleste autoritativtekster (NA28/UBS5).

Oversettelsen gjengir ἀρχιερεῖς som «overprestene», som dekker de ledende prestene i tempelet. «Rådet» er en moderne gjengivelse av τὸ συνέδριον, det jødiske Sanhedrin. Verbet θανατώσωσιν (aorist konjunktiv av θανατόω) betyr bokstavelig «drepe» eller «henrette», men er her oversatt «dømme ham til døden» for å gjenspeile den juridiske konteksten. Alternativt kunne man oversette «for å ta livet av ham» eller «for å få ham henrettet», men den valgte formuleringen understreker at det er Rådet selv som aktivt søker å felle en dødsdom.

ψευδομαρτυρίαν er et sammensatt ord av ψευδο- (falsk) og μαρτυρία (vitnesbyrd/vitneutsagn). ἐζήτουν er imperfektum av ζητέω, noe som antyder en pågående, gjentatt handling — de fortsatte å lete. Konjunktivformen θανατώσωσιν i en ὅπως-setning uttrykker hensikt.

At Sanhedrin aktivt søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, reiser spørsmål om rettferdig rettergang. Denne handlingen har vært sentral i diskusjoner om lovligheten av prosessen mot Jesus etter jødisk rett. Noen forskere hevder at rettssaken brøt flere prosedyreregler i Misjna, mens andre påpeker at Misjna ble nedskrevet senere og ikke nødvendigvis gjenspeiler praksis i det første århundret.

Sanhedrin (τὸ συνέδριον) var det øverste jødiske rådet med 71 medlemmer, ledet av øverstepresten. Det fungerte som både religiøs og til dels sivil domstol. Under romersk styre hadde Rådet begrenset myndighet, og det er omdiskutert hvorvidt de hadde rett til å fullbyrde en dødsdom (jus gladii) uten romersk godkjenning.

Noen håndskrifter leser καὶ οἱ πρεσβύτεροι καὶ τὸ συνέδριον ὅλον («og de eldste og hele Rådet»), mens den teksten som følges her (NA28/UBS5) har ἀρχιερεῖς καὶ τὸ συνέδριον ὅλον. Variantsymbolet ⸀ ved καὶ indikerer at enkelte vitner utelater eller endrer denne forbindelsen.

Verset er delt slik at det ender midt i en setning som fortsetter i vers 61. Det greske uttrykket 'οὐχ εὗρον' (de fant ikke) mangler et eksplisitt objekt, men konteksten fra vers 59 gjør det klart at det dreier seg om brukbart vitnesbyrd. 'Selv om mange falske vitner sto frem' gjengir den konsessive bisetningen på en naturlig måte. 'Sto frem' brukes konsekvent for 'προσελθόντων/προσελθόντες' både om de mange vitnene og de to siste, noe som gir god flyt.

Gresk 'προσελθόντων' (genitiv absolutt av 'προσέρχομαι', å komme frem, tre frem) brukes to ganger i verset: først om de mange falske vitnene, deretter om de to som til slutt trer frem. Verbet har konnotasjoner av å tre frem i en formell/rettslig sammenheng.

Det finnes betydelige tekstkritiske varianter her. Noen håndskrifter (inkludert de som ligger til grunn for Textus Receptus) leser 'οὐχ εὗρον· καὶ πολλῶν ψευδομαρτύρων προσελθόντων, οὐχ εὗρον' (de fant ikke noe, og selv om mange falske vitner sto frem, fant de ikke noe) — altså en dobbel negasjon. Andre viktige manuskripter (bl.a. Codex Vaticanus og Sinaiticus) har den kortere lesemåten uten gjentagelse. De fleste moderne kritiske utgaver følger den kortere teksten.

Sanhedrin (Rådet) hadde strenge regler for vitneutsagn. Ifølge jødisk lov krevdes minst to samstemte vitner for å dømme noen til døden (5 Mos 17:6; 19:15). At mange falske vitner sto frem uten at noe brukbart ble funnet, tyder på at vitnemålene var innbyrdes motstridende og dermed ugyldige etter jødisk rettspraksis.

Gresk «Οὗτος ἔφη· Δύναμαι καταλῦσαι τὸν ναὸν τοῦ θεοῦ καὶ διὰ τριῶν ἡμερῶν οἰκοδομῆσαι» er oversatt med «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Pronomenformen «Οὗτος» (denne) er gjengitt med «Denne mannen» for å gjøre det tydelig hvem det refereres til. «ἔφη» (aorist av φημί) er gjengitt med «har sagt» i norsk perfektum, noe som er naturlig for indirekte gjengivelse av noe som ble sagt tidligere. «καταλῦσαι» er oversatt «rive ned» og «οἰκοδομῆσαι» med «bygge det opp igjen», som er gode og idiomatiske gjengivelser. Alternativt kunne man oversatt «rive ned» med «bryte ned» eller «ødelegge».

Verbet «καταλῦσαι» betyr bokstavelig 'løse opp, rive ned', brukt om å ødelegge bygninger. «οἰκοδομῆσαι» (av οἰκοδομέω) betyr 'bygge, oppføre' og er sammensatt av οἶκος (hus) og δέμω (bygge). Uttrykket «διὰ τριῶν ἡμερῶν» (gjennom tre dager / i løpet av tre dager) angir tidsrammen; preposisjonen διά med genitiv uttrykker tidsutstrekning snarere enn et spesifikt tidspunkt.

Ifølge Johannes 2,19–21 refererte Jesus til sin egen kropp som tempel da han sa dette. Vitneutsagnet er en forvrengt versjon av Jesu ord. Markus 14,58 har en litt annen ordlyd der det skilles mellom et tempel gjort med hender og et ikke gjort med hender. Matteus utelater dette skillet. At Jesus faktisk sa «Δύναμαι» (jeg kan) fremstår som vitnenes fordreining; i Joh 2,19 bruker Jesus imperativ: «Riv ned dette tempelet, og på tre dager skal jeg reise det opp.»

Tempelet (ναός) refererer spesifikt til selve tempelbygningen, det hellige og det aller helligste, i motsetning til ἱερόν som betegner hele tempelområdet. Anklager om å true tempelet var svært alvorlige i jødisk sammenheng; tempelet var sentrum for religiøs identitet og gudsdyrkelse. Å true med ødeleggelse av tempelet kunne tolkes som blasfemi.

Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, og enkelte vitner har «αὐτόν» etter «οἰκοδομῆσαι». De viktigste håndskriftene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter teksten slik den foreligger i Nestle-Aland-utgaven uten vesentlige avvik for dette verset.

Det greske uttrykket «Οὐδὲν ἀποκρίνῃ; τί οὗτοί σου καταμαρτυροῦσιν;» kan forstås som to separate spørsmål: «Svarer du ikke noe?» og «Hva er det disse vitner mot deg?» Oversettelsen kombinerer disse til ett sammenhengende spørsmål på norsk, noe som gir god flyt. Et alternativ ville vært å beholde to spørsmål: «Har du ingenting å svare? Hva er det disse vitner mot deg?»

Verbet ἀποκρίνῃ (apokriné) er i medium/passiv form og betyr «svare». Verbet καταμαρτυροῦσιν (katamartyrousin) er sammensatt av κατά (imot) og μαρτυρέω (å vitne), altså «å vitne imot». Partisippet ἀναστάς (anastas) fra ἀνίστημι betyr «å reise seg» og markerer en formell handling – øverstepresten reiser seg for å tale med autoritet.

Øversteprestens handling med å reise seg markerer et vendepunkt i rettssaken. Hans spørsmål er retorisk og legger press på Jesus for å svare på anklagene. At Jesus forblir taus (v. 63) tolkes i kristen tradisjon som oppfyllelse av profetien i Jesaja 53,7 om den lidende tjeneren som «ikke åpnet sin munn».

Rettssaken foregår sannsynligvis i øversteprestens residens. I jødisk rettspraksis (Sanhedrin) hadde den anklagede rett til å forsvare seg. Øversteprestens spørsmål kan sees som en formell oppfordring til Jesus om å benytte denne retten. At øverstepresten reiser seg, signaliserer høytidelighet og autoritet i forhøret.

«Jeg besverger deg» gjengir det greske Ἐξορκίζω, som er en sterk juridisk edsformel. Alternativt kunne man oversette «Jeg tar deg i ed» eller «Jeg pålegger deg under ed», men «besverger» fanger det høytidelige og autoritative preget i uttrykket. καὶ i begynnelsen av den andre setningen er her gjengitt med «Da» for å markere den dramatiske eskaleringen etter Jesu taushet, snarere enn et nøytralt «og».

Verbet ἐξορκίζω (exorkizō) betyr bokstavelig 'å avkreve ed av noen' eller 'å besverge'. Det er beslektet med ὅρκος (ed) og er forsterket med prefikset ἐξ-. Konstruksjonen κατὰ τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος angir den instans eden avlegges ved – «ved den levende Gud». ἵνα med konjunktiv (εἴπῃς) uttrykker edsformelens innhold som en befaling: «at du skal si oss».

Øversteprestens edsformular er teologisk ladet: ved å besverge Jesus ved den levende Gud, tvinger han fram et svar med guddommelig autoritet som vitne. Spørsmålet «om du er Kristus, Guds Sønn» kombinerer to sentrale messianske titler: ὁ χριστός (den salvede, Messias) og ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ (Guds Sønn). Disse to titlene kan forstås som synonyme i jødisk kontekst (den messianske kongen som Guds sønn, jf. Sal 2,7) eller som to distinkte påstander. I Matteus' teologiske ramme peker «Guds Sønn» mot Jesu unike guddommelige identitet.

I jødisk rettspraksis kunne øverstepresten avkreve et vitne ed. Ἐξορκίζω var en formell juridisk handling som forpliktet den tiltalte til å svare sannferdig. Jesu taushet forut (ἐσιώπα, imperfektum – vedvarende taushet) kan ses som en oppfyllelse av Jes 53,7 om den lidende tjener som «ikke åpnet sin munn».

Noen håndskrifter har καὶ (og) før ὁ ἀρχιερεύς, mens andre har ἀποκριθεὶς (og svarte). NA28/UBS5 leser καὶ, som er den best bevitnte lesemåten. Forskjellen er liten for betydningen, men ἀποκριθεὶς ville tydeligere knytte øversteprestens ord som et svar på Jesu taushet.

«Du har sagt det» gjengir gresk «Σὺ εἶπας», som er en vanlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Det kan også oversettes «Det er som du sier» eller «Du sier det selv». Uttrykket er et indirekte bekreftende svar – Jesus bekrefter påstanden uten å bruke et direkte «ja». «Maktens høyre hånd» er valgt for å gjengi «ἐκ δεξιῶν τῆς δυνάμεως», der «Makten» er en omskrivning for Gud. Alternativt kunne man skrive «Den Allmektiges høyre hånd».

Uttrykket «Σὺ εἶπας» (su eipas, 'du sa [det]') er en idiomatisk formel i gresk/arameisk som fungerer som et bekreftende, men nyansert svar. Det plasserer ansvaret for formuleringen hos spørsmålsstilleren, men innebærer likevel en bekreftelse. «ἀπʼ ἄρτι» betyr bokstavelig 'fra nå av' og markerer et vendepunkt. «τῆς δυνάμεως» ('Makten') er brukt som et ærbødig omskrivende navn for Gud, vanlig i jødisk tradisjon for å unngå å uttale Guds navn direkte.

Jesu svar kombinerer to gammeltestamentlige tekster: Salme 110:1 (å sitte ved Guds høyre hånd) og Daniel 7:13 (Menneskesønnen som kommer på himmelens skyer). Med dette gjør Jesus et eksplisitt messiansk krav og identifiserer seg som den eskatologiske Menneskesønnen med guddommelig myndighet. Øversteprestens reaksjon (v. 65) viser at han forstår dette som et gudsbespottelig krav på guddommelig status.

I jødisk rettspraksis var det å rive i sine klær (v. 65) en formell reaksjon på blasfemi. At Jesus refererer til «Makten» i stedet for å si «Gud» direkte, følger jødisk praksis med å unngå å uttale Guds navn. Sanhedrin-forhøret fant sted om natten i øversteprestens hus, noe som ifølge rabbinsk lov var uregelmessig.

Noen håndskrifter har «ἀπ' ἄρτι» (fra nå av), mens parallellen i Markus 14:62 mangler dette uttrykket og har bare «ὄψεσθε» (dere skal se). Matteus' tilføyelse av «ἀπ' ἄρτι» gir en sterkere umiddelbarhet til Jesu utsagn. Det er bred håndskriftstøtte for Matteus' lesemåte.

Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på palmesøndag eller langfredag, i mange liturgiske tradisjoner. Jesu bekjennelse for Sanhedrin er et sentralt moment i pasjonsfortellingen.

Det greske τὰ ἱμάτια αὐτοῦ er flertall ('klærne sine'), og oversettelsen gjengir dette korrekt. Noen norske oversettelser bruker entall 'kappen sin', men flertallsformen er mer teksttro. Uttrykket 'spottet Gud' er en forklarende gjengivelse av Ἐβλασφήμησεν, som direkte betyr 'han har spottet/blasfemert'. Tillegget 'Gud' gjør innholdet tydeligere for moderne lesere. Avslutningen 'gudsbespottelsen' for τὴν βλασφημίαν er en god norsk gjengivelse som dekker det greske begrepet.

Verbet διέρρηξεν (aorist av διαρρήγνυμι) betyr 'rive i stykker, flerre'. Det greske βλασφημέω kan bety å tale nedsettende om Gud, men også mer generelt å vanære eller fornærme. I denne konteksten er det klart at anklagen gjelder gudsbespottelse. Substantivet βλασφημία i slutten av verset bekrefter dette.

Å flerre klærne sine var en foreskrevet jødisk praksis som uttrykk for sorg eller avsky, særlig ved å høre gudsbespottelse. Ifølge rabbinsk tradisjon (Misjna, Sanhedrin 7:5) skulle dommerne reise seg og rive klærne sine når de hørte blasfemi. Øversteprestens handling signaliserer altså at han anser Jesu utsagn som dødsstraffsberettiget blasfemi.

Jesu påstand om å sitte ved Guds høyre hånd og komme på himmelens skyer (v. 64) ble tolket som blasfemi fordi det innebar at han likestilte seg med Gud. Spørsmålet om dette faktisk var blasfemi etter jødisk lov er omdiskutert blant forskere. Noen mener at det å kalle seg Messias i seg selv ikke var blasfemisk, men at påstanden om å 'sitte ved Maktens høyre hånd' impliserte guddommelig status som overskred akseptable grenser.

Noen manuskripter har λέγων ('idet han sa'), mens andre har varianter. Den tekstkritiske apparaten markerer en variant ved λέγων, men hovedlesningen er godt attestert og følges av de fleste utgaver.

Det greske «ἔνοχος θανάτου ἐστίν» kan oversettes «han er skyldig til døden» eller «han fortjener døden». Oversettelsen «fortjener døden» er mer idiomatisk på norsk og formidler meningen klart, men mister noe av den juridiske tonen i originalen. Alternativet «skyldig til døden» ligger nærmere den rettslige formuleringen som Sanhedrinet brukte.

Adjektivet «ἔνοχος» (enochos) med genitiv betyr «skyldig til», «underlagt» eller «fortjent til». Det er et juridisk begrep som brukes om en dom: den anklagede er bundet til (liable to) straffen. Med «θανάτου» (genitiv av θάνατος, 'død') uttrykkes en formell dødsdom.

Spørsmålet «τί ὑμῖν δοκεῖ;» (hva mener dere?) viser at øverstepresten ber rådsmedlemmene om en formell votering. Ifølge Misjna (Sanhedrin 4:1) skulle dødsdommer avgis med individuell stemmegivning. At de svarte samlet, kan tyde på en irregulær rettsforhandling.

Erklæringen «skyldig til døden» innebærer at rådet dømte Jesus for blasfemi, som ifølge 3. Mos 24:16 var belagt med dødsstraff. Teologisk sett er dette et vendepunkt: det jødiske rådets forkastelse av Jesu messianske krav er sentralt i lidelseshistorien og reiser spørsmål om Jesu sanne identitet som Guds Sønn.

Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene. Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.

Oversettelsen gjengir ἐκολάφισαν som «slo ham med knyttnevene» og ἐράπισαν som «slo ham med flate hender». Dette er en fortolkende gjengivelse som tydeliggjør forskjellen mellom de to greske verbene. En mer bokstavelig oversettelse ville vært «slo ham» for begge, men det ville ha skjult den semantiske forskjellen i originalteksten. Uttrykket οἱ δὲ ("men andre/noen") er gjengitt som «og noen» for å markere at det var ulike grupper som utførte handlingene.

Verbet κολαφίζω betyr å slå med knyttneven, avledet av κόλαφος (knytneve). Verbet ῥαπίζω betyr å slå med flat hånd eller med en stokk/stav. De to verbene beskriver altså to ulike former for fysisk mishandling. Uttrykket ἐνέπτυσαν εἰς τὸ πρόσωπον αὐτοῦ er bokstavelig «de spyttet inn i ansiktet hans», en bevisst ydmykelseshandling.

Spytting i ansiktet, slag med knyttnever og ørefiker var alle former for vanære og fornedrelse. I jødisk kontekst var spytting i ansiktet en av de mest nedverdigende handlingene man kunne utsette noen for (jf. 4 Mos 12,14; 5 Mos 25,9). Denne behandlingen av Jesus finner sted i forbindelse med rettssaken for det jødiske rådet (Sanhedrin) og markerer overgangen fra juridisk prosess til fysisk mishandling.

Mishandlingen av Jesus ses av den kristne tradisjonen som en oppfyllelse av Jesajas lidende tjener-profetier, særlig Jes 50,6: «Jeg bød min rygg frem for dem som slo, og mine kinn for dem som rykket meg i skjegget. Jeg skjulte ikke ansiktet for hån og spytt.» Scenen understreker Jesu frivillige lidelse og hans rolle som den lidende Messias.

Noen håndskrifter har lengre varianter av dette verset. Verbet ἐράπισαν forekommer i ulike former i manuskripttradisjonen, men hovedinnholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene.

Det greske λέγοντες er et presens partisipp flertall som knytter dette verset til handlingen i vers 67. Oversettelsen gjør verset selvstendig med «De sa» for klarhet. «Messias» er valgt fremfor «Kristus» for å tydeliggjøre den hånende bruken av tittelen. Begge oversettelser er gangbare; «Kristus» er mer tradisjonelt, mens «Messias» kan gjøre den spottende tonen klarere for norske lesere.

χριστέ (christé) er vokativformen av Χριστός (Christós), som betyr 'den salvede'. Det er en direkte oversettelse av det hebraiske מָשִׁיחַ (mashiach, 'Messias'). Verbet προφήτευσον (prophéteuson) er en aorist imperativ som betyr 'profetér!' — en oppfordring til en enkelt profetisk handling. παίσας (paisas) er aorist partisipp av παίω ('å slå') og refererer til den som nettopp slo ham.

Spotternes bruk av tittelen «Messias/Kristus» avslører ironien i situasjonen: de utfordrer Jesus til å bevise sin messianske identitet ved å profetisk identifisere hvem som slo ham. Ifølge Jesaja 11:2–3 skulle Messias ha Herrens Ånd og kunne dømme uten å se. Parallelltekstene i Markus 14:65 og Lukas 22:64 forteller at de dekket til ansiktet hans, noe som gjør utfordringen mer forståelig — de tester om han kan «se» uten å bruke øynene.

Under jødiske rettsprosesser i denne perioden var mishandling av den anklagede uvanlig og i strid med jødisk lov. Scenen gjenspeiler trolig en uformell hån fra vakter og tilstedeværende snarere enn en offisiell del av rettssaken. Profetiske tester — å be noen identifisere skjulte ting — var kjent i antikken som en måte å prøve påståtte profeter.

Noen håndskrifter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevart i hovedtradisjonen. Matteus mangler i motsetning til Markus (14:65) og Lukas (22:64) den eksplisitte opplysningen om at de dekket til Jesu ansikt (περικαλύψαντες), noe som har ført til diskusjon om hvorvidt Matteus forkortet kildematerialet eller hadde en annen tradisjon.