Judas forhandler om å forråde Jesus

Den greske teksten har «ὁ λεγόμενος» som bokstavelig betyr «den som kalles/den som blir kalt». Oversettelsen «han som het» er en naturlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Et alternativ kunne vært «han som ble kalt», men «het» fungerer godt på moderne norsk. Verset er syntaktisk del av en setning som fortsetter i vers 15 (πρὸς τοὺς ἀρχιερεῖς εἶπεν), og oversettelsen håndterer denne overgangen naturlig ved å la verset slutte uten punktum.

«πορευθεὶς» er en aorist partisipp av πορεύομαι (å gå, reise). Det indikerer en målrettet handling – Judas gikk bevisst til overprestene. «εἷς τῶν δώδεκα» (én av de tolv) er en formell betegnelse som understreker at forræderen tilhørte den innerste kretsen.

At Matteus identifiserer Judas som «en av de tolv» fremhever det sjokkerende ved forræderiet – det kom fra disippelkretsen selv. Bruken av «ὁ λεγόμενος» (den som kalles) kan tolkes som en distanserende markør, der evangelisten understreker at dette er den velkjente forræderen.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) var den øverste religiøse ledelsen i Jerusalem. Begrepet i flertall refererer til den sittende øverstepresten, tidligere øversteprester og ledende medlemmer av prestelige familier som utgjorde den religiøse eliten og hadde betydelig makt i Sanhedrin.

Noen håndskrifter har variasjoner i stavemåten av Iskariot (Ἰσκαριώτης / Ἰσκαριώθ). De viktigste manuskriptene støtter formen brukt her. Enkelte vitner har også litt annerledes ordstilling, men meningsinnholdet er det samme.

Den greske teksten har en koordinert struktur med κἀγώ (= καὶ ἐγώ, 'og jeg'), som gir meningen 'hva vil dere gi meg, og/så skal jeg overgi ham til dere'. Oversettelsen 'for å utlevere' gjengir dette som en formålssetning, noe som er en forenkling. Alternativet 'så skal jeg utlevere ham til dere' ligger nærmere originalens forhandlingstone. Valget av 'utlevere' for παραδίδωμι er konsistent med konteksten.

Verbet ἔστησαν (av ἵστημι) betyr bokstavelig 'stilte opp' eller 'veide opp', og brukes her i betydningen 'fastsatte' eller 'betalte'. I gammel tid ble sølvmynter veid for å bekrefte verdien. Uttrykket τριάκοντα ἀργύρια betyr 'tretti sølvstykker'.

Tretti sølvpenger er en tydelig allusjon til Sakarja 11,12, der profeten får tretti sølvstykker som lønn – en pris som anses som foraktelig lav, tilsvarende prisen på en slave (jf. 2 Mos 21,32). Matteus understreker dermed at Jesu forræder solgte ham for en slavepris, noe som har dyp teologisk betydning for forståelsen av Jesu fornedrelse og den profetiske oppfyllelsen.

Tretti sølvstykker tilsvarte sannsynligvis tretti tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelskatten. Beløpet var relativt beskjedent – omtrent fire måneders lønn for en vanlig arbeider. I henhold til 2 Mosebok 21,32 var dette erstatningsprisen for en slave som ble drept av en okse.

Enkelte manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Lesemåten ἔστησαν er godt attestert.

Den greske teksten begynner med «καὶ ἀπὸ τότε» (og fra da av). Oversettelsen dropper «og» for å gi en glattere norsk setningsstart, noe som er vanlig i moderne norske bibeloversettelser. Verbet «ἐζήτει» (imperfektum av ζητέω) gjengis med «lette etter», som godt fanger den pågående, gjentatte handlingen i imperfektum. «Εὐκαιρίαν» oversettes med «anledning», som er treffende; alternativer kunne vært «passende tidspunkt» eller «gunstig anledning». «Παραδῷ» oversettes konsekvent med «utlevere», i samsvar med forrige vers.

Verbet «ἐζήτει» står i imperfektum, noe som indikerer en vedvarende, pågående handling – Judas lette kontinuerlig og gjentatte ganger etter en passende anledning. «Εὐκαιρία» er sammensatt av «εὖ» (godt) og «καιρός» (tid, riktig tidspunkt), altså et gunstig øyeblikk eller en beleilig anledning. «Παραδῷ» (konjunktiv aorist av παραδίδωμι) brukes i en hensiktssetning med «ἵνα» og betyr å overgi, utlevere eller forråde.

Judas' aktive søken etter en anledning understreker at forræderiet ikke var en impulshandling, men en bevisst og planlagt prosess. Dette forsterker det moralske ansvaret som legges på Judas i evangelieteksten, og kontrasterer hans handlinger med Jesu bevisste vandring mot korset.

At Judas ventet på en «anledning» (εὐκαιρία), henger sammen med at overprestene ifølge Matt 26:5 ikke ønsket å gripe Jesus under selve høytiden av frykt for opptøyer blant folket. Judas måtte finne et tidspunkt da Jesus var borte fra folkemengden.