Kostnaden ved å følge Jesus

«Mester» gjengir Διδάσκαλε (lærer/mester). Den skriftlærde bruker dette tiltaleordet, mens disiplene typisk bruker Κύριε (Herre). Valget av «mester» fremfor «lærer» gir en respektfull tone på norsk som passer konteksten. «Jeg vil følge deg» gjengir ἀκολουθήσω σοι, som er futurum indikativ og uttrykker et bestemt forsett.

Γραμματεύς (skriftlærd) var en profesjonell skriftfortolker, ofte knyttet til fariseerne. At en skriftlærd frivillig ville følge Jesus, var uvanlig gitt den voksende konflikten mellom Jesus og det religiøse etablissementet.

Verbet ἀκολουθήσω (jeg vil følge) i futurum indikativ uttrykker en spontan og fast beslutning, noe som står i kontrast til at Jesus selv ikke har invitert denne skriftlærde. I rabbinsk tradisjon var det vanlig at en elev søkte seg til en rabbi, men Jesu svar antyder at å følge ham krever noe helt annet enn vanlig rabbinsk elevskap.

«Revene har hi» gjengir φωλεούς (huler/hi), og «himmelens fugler har reder» gjengir κατασκηνώσεις (tilholdssteder/reder). «Menneskesønnen» gjengir ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου direkte. «Hvile sitt hode» gjengir τὴν κεφαλὴν κλίνῃ (legge/bøye hodet), der «hvile» formidler den underliggende meningen godt på norsk.

«Menneskesønnen» (ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου) er Jesu hyppigste selvbetegnelse. Uttrykket har røtter i Daniel 7:13-14, der en «som lignet en menneskesønn» får evig herredømme. Jesus bruker tittelen både om sin jordiske tjeneste (som her) og om sin kommende herlighet.

κατασκηνώσεις er et sjeldent ord som bokstavelig betyr «leirplasser» eller «tilholdssteder» snarere enn «reder» i snever forstand. Ordet er beslektet med σκηνή (telt/tabernakel), noe som gir en resonans med Guds «bolig» blant menneskene. Ironien er at selv dyr har faste tilholdssteder, men Menneskesønnen — som i Daniel 7 mottar universelt herredømme — lever uten fast bolig.

«Gå bort» gjengir ἀπελθεῖν, som innebærer å dra av sted. «Først» (πρῶτον) understreker at disippelen setter en annen forpliktelse foran det å følge Jesus. «En annen av disiplene» gjengir ἕτερος τῶν μαθητῶν — ἕτερος antyder «en annen av et annet slag» snarere enn bare «en til» (ἄλλος).

Å begrave sin far var en av de mest hellige pliktene i jødisk kultur. Å forsømme dette ble ansett som dypt vanærende. Jesu svar i vers 22 er derfor svært radikalt i sin samtid.

Κύριε (Herre) brukt av disippelen står i kontrast til Διδάσκαλε (Mester) brukt av den skriftlærde i vers 19. Denne forskjellen i tiltaleform kan gjenspeile ulike nivåer av forpliktelse og anerkjennelse av Jesu autoritet.

Noen tekstvitnene har μαθητῶν (disipler), mens andre har en variant uten denne spesifikasjonen. De fleste kritiske utgaver beholder μαθητῶν, men det finnes varianter som utelater ordet.

«Følg meg» gjengir Ἀκολούθει μοι (imperativ). «La de døde begrave sine døde» gjengir ἄφες τοὺς νεκροὺς θάψαι τοὺς ἑαυτῶν νεκρούς direkte. Uttrykket bruker «døde» i dobbel betydning, noe som beholdes i oversettelsen uten forklaring i selve teksten.

Jesu ord «la de døde begrave sine døde» er trolig et ordspill: de «døde» som begraver er åndelig døde, mens den døde som begraves er fysisk død. Alternativt kan det bety «la dette være andres oppgave». Utsagnet understreker at etterfølgelse av Jesus har absolutt prioritet.

Jesu bruk av historisk presens (λέγει) midt i en fortelling i fortid skaper en dramatisk effekt som trekker leseren inn i øyeblikket. Dette er et vanlig virkemiddel i gresk fortellerteknikk.

Jesu utsagn om å la de døde begrave sine døde har paralleller i rabbinsk tradisjon om prioritering mellom bud. Å begrave de døde (met mitzvah) ble ansett som så viktig at det overstyrte nesten alle andre bud — inkludert studium av Toraen. At Jesus setter etterfølgelse over selv dette budet, ville ha vært ekstremt provoserende for jødiske tilhørere.