Lignelsen om bryllupsfesten

Den greske formen ἀποκριθεὶς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) betyr bokstavelig «svarte» eller «tok til orde». Det norske uttrykket «tok igjen til orde» gjenspeiler både ἀποκριθεὶς og πάλιν (igjen). Verbet εἶπεν (sa) og partisippet λέγων (og sa/idet han sa) er samlet i den norske gjengivelsen «og talte til dem i lignelser», noe som gir god flyt uten å gjenta «sa»-formuleringer. Et alternativ kunne vært «Jesus svarte dem igjen med lignelser og sa», men den valgte løsningen er mer idiomatisk norsk.

Uttrykket ἀποκριθεὶς ... εἶπεν er en semittisk-preget konstruksjon som er svært vanlig i evangeliene. Det betyr ikke nødvendigvis at Jesus svarer på et direkte spørsmål; det kan også markere en ny taletur i en samtale. πάλιν (igjen) indikerer at dette er en fortsettelse av Jesu undervisning fra foregående kapittel. Frasen ἐν παραβολαῖς (i lignelser) er i flertall, noe som peker mot at det følger mer enn én lignelse i dette avsnittet (jf. 22:1–14 og eventuelt videre).

Noen håndskrifter har rekkefølgen αὐτοῖς ἐν παραβολαῖς i stedet for ἐν παραβολαῖς αὐτοῖς. Variantene påvirker ikke meningsinnholdet, men den foretrukne lesemåten i NA28/UBS5 er ἐν παραβολαῖς αὐτοῖς.

Lignelsene i denne delen av Matteus (kap. 21–22) er rettet mot de religiøse lederne i Jerusalem i den siste uken før Jesu lidelse. De danner en serie med domslignelser som skjerper konflikten mellom Jesus og overprestene/fariseerne. Konteksten er tempelområdet under påskeforberedelsene.

At Jesus taler «i lignelser» (ἐν παραβολαῖς) har teologisk vekt i Matteus' fremstilling: lignelsene avslører og skjuler på samme tid (jf. Matt 13:10–17). Her i kapitlene 21–22 brukes lignelsene som domsforkynnelse mot Israel og dets ledere, med et eskatologisk perspektiv på Guds rike.

Det greske Ὡμοιώθη (aorist passiv av ὁμοιόω) betyr bokstavelig «er blitt gjort lik» eller «kan sammenlignes med». Oversettelsen «kan sammenlignes med» er en naturlig norsk gjengivelse av denne lignelsesformelen som Jesus bruker gjentatte ganger i Matteus. Alternativt kunne man skrive «Himmelriket er likt» eller «Det er med himmelriket som med», men «kan sammenlignes med» er mer idiomatisk og tydelig på moderne norsk.

Uttrykket ἀνθρώπῳ βασιλεῖ er bokstavelig «et menneske, en konge» — en hebraisk-inspirert konstruksjon der ἀνθρώπῳ fungerer som en generaliserende bestemmelse. Det oversettes vanligvis bare «en konge» uten at «menneske/mann» gjengis eksplisitt, da det hebraiske mønsteret ikke har noen ekstra betydning på norsk.

γάμους står i flertall, noe som i gresk refererer til hele bryllupsfeiringen, som i jødisk kultur kunne strekke seg over flere dager. Oversettelsen «bryllupsfest» gjenspeiler dette flertallsaspektet godt.

Lignelsen om bryllupsfesten er en allegori om Guds rike: kongen representerer Gud, sønnen representerer Messias/Jesus, og bryllupsfesten symboliserer den messianske frelsestiden. Motivet med det himmelske bryllupsmåltidet har røtter i gammeltestamentlig profeti (jf. Jes 25:6–8) og videreføres i Åpenbaringen (Åp 19:7–9).

Kongelige bryllupsfester i antikken var storslåtte begivenheter som kunne vare i opptil syv dager. Å avslå en kongelig invitasjon ble betraktet som en alvorlig fornærmelse og kunne få konsekvenser. Denne kulturelle bakgrunnen er avgjørende for å forstå dramaet i lignelsen.

Den greske teksten bruker «τοὺς δούλους αὐτοῦ» (hans slaver/tjenere) og «τοὺς κεκλημένους» (de som allerede var kalt/innbudt). Oversettelsen gjengir δούλους med «tjenere» som er naturlig på moderne norsk, og κεκλημένους med «de innbudte», som korrekt gjenspeiler perfektum partisipp — de var allerede invitert på forhånd. Alternativt kunne man oversatt «kalle inn de som var invitert», men «kalle de innbudte» er mer konsist og formidler det samme.

Verbet «καλέσαι» (kalle) og partisippet «κεκλημένους» (de som er kalt) kommer begge fra samme rot «καλέω». Det er et ordspill på gresk: de kalte (innbød) dem som allerede var kalt (innbudt). Perfektum partisipp indikerer at innbydelsen allerede var gitt tidligere, og nå sendes tjenerne for å minne dem om å komme.

I lignelsen representerer tjenerne profetene og budbærerne som Gud sendte til Israel. At de innbudte allerede var kalt reflekterer Israels posisjon som Guds utvalgte folk som allerede hadde mottatt paktsløftene. Deres avvisning peker på Israels gjentatte avvisning av Guds kall gjennom historien.

I den antikke verden var det vanlig praksis ved store fester å sende ut en første invitasjon, og deretter en andre innkalling når festen var klar. Gjestene hadde altså allerede akseptert invitasjonen i prinsippet, noe som gjør avvisningen desto mer fornærmende og uhørt i denne kulturelle konteksten.

«Festmåltidet mitt» oversetter gresk «τὸ ἄριστόν μου», som egentlig betyr et hovedmåltid eller en festmiddag. Noen oversettelser bruker «mitt måltid» eller «min fest», men «festmåltid» fanger godt det storslåtte ved anledningen. «Gjort i stand» er en naturlig norsk gjengivelse av «ἡτοίμακα» (har forberedt/gjort klart).

«Gjøkalvene» oversetter «τὰ σιτιστά», som betyr fôrede/oppfetede dyr – dyr som er spesielt fôret for slakting til festlige anledninger. Ordet kommer fra «σιτίζω» (å fôre med korn). Sammen med «οἱ ταῦροί» (okser/stuter) viser dette at kongen har spart ingen utgifter. Andre oversettelser bruker «gjøkalver» eller «gjøfe».

«Ἰδού» (se!) er en oppmerksamhetsmarkør som understreker det viktige i det som følger. Det brukes her for å understreke at alt allerede er klargjort – invitasjonen er derfor enda mer presserende.

Lignelsen om bryllupsfesten er rettet mot det jødiske lederskapet og peker på Guds gjentatte kall til Israel gjennom profetene. Den andre utsendelsen av tjenere (πάλιν ἀπέστειλεν ἄλλους δούλους) kan forstås som Guds tålmodighet og nåde i å kalle gjentatte ganger. Teologisk understreker verset både Guds rike overflod (alt er klart) og den frie viljen til å takke ja eller nei.

Det kongelige bryllupsmåltidet med slaktede okser og gjøkalver gjenspeiler praksis i den antikke Midtøsten, der viktige begivenheter ble feiret med storslåtte festmåltider. At dyrene allerede er slaktet innebærer at gjestene måtte komme umiddelbart – kjøttet kunne ikke oppbevares lenge i det varme klimaet.

Noen håndskrifter har «ἡτοίμασα» i stedet for «ἡτοίμακα», begge former av perfektum av «ἑτοιμάζω». Forskjellen er rent morfologisk (attisk vs. koiné-form) og påvirker ikke betydningen.

Oversettelsen gjengir ἀμελήσαντες med «brydde seg ikke om det», som fanger den greske betydningen av å være likegyldig eller uinteressert. ὃς μὲν ... ὃς δὲ er gjengitt med «én ... en annen», en naturlig norsk konstruksjon. ἀγρόν er oversatt med «gården sin» (heller enn det mer spesifikke «åkeren sin»), noe som dekker det bredere begrepet jordbrukseiendom. ἐμπορίαν er oversatt med «forretningene sine» i flertall for å uttrykke generell forretningsvirksomhet, selv om det greske ordet er i entall.

ἀμελήσαντες (aorist partisipp av ἀμελέω) betyr å forsømme, overse eller vise likegyldighet. ἀγρός kan bety både 'åker', 'jord' og 'gård/landsted'. ἐμπορία refererer til handel eller forretningsvirksomhet, beslektet med ἔμπορος (handelsmann), som har gitt opphav til det norske ordet 'emporium'.

Verset illustrerer et viktig teologisk poeng i lignelsen om bryllupsfesten: avvisningen av Guds invitasjon skjer ikke bare gjennom aktiv motstand (v. 6), men også gjennom likegyldighet og opptatthet med verdslige ting. De inviterte foretrekker dagligdagse sysler – jordbruk og handel – fremfor Guds rike. Dette er en advarsel mot at det gode kan bli det bestes fiende.

Jordbruk (ἀγρός) og handel (ἐμπορία) representerer de to viktigste økonomiske virksomhetene i det antikke Palestina. At noen dro til gården og andre til forretningene, gjenspeiler det sosiale spennet blant dem som var invitert – fra bønder til kjøpmenn.

Noen håndskrifter har ὅ μὲν i stedet for ὃς μὲν, og tilsvarende ὅ δὲ for ὃς δὲ, men forskjellen er ubetydelig for meningen. Varianten ἐπί (til) før τὴν ἐμπορίαν finnes i noen vitner, mens andre har εἰς.

Oversettelsen gjengir «ὕβρισαν καὶ ἀπέκτειναν» med «mishandlet dem og slo dem i hjel». Det greske ὑβρίζω betyr å behandle skamfullt, mishandle eller krenke, og «mishandlet» er en god gjengivelse. «ἀπέκτειναν» (drepte) er gjengitt «slo dem i hjel», som er idiomatisk norsk og gir en sterk, konkret fremstilling. Et alternativ ville vært «drepte dem», men «slo dem i hjel» formidler volden mer direkte og passer godt i konteksten.

Verbet κρατέω (kratéō) betyr å gripe, holde fast, ta kontroll over. Det impliserer bruk av fysisk makt. Verbet ὑβρίζω (hybrízō) innebærer ikke bare fysisk mishandling, men også skamfull og nedverdigende behandling – det rommer både vold og krenkelse av ære. Ordet er etymologisk knyttet til ὕβρις (hybris), som i gresk kultur betegnet en alvorlig overskridelse av grenser og mangel på respekt.

Mishandlingen og drapene på kongens tjenere reflekterer et kjent mønster i Matteus-evangeliet der profetene og Guds sendebud blir avvist og drept (jf. Matt 21:35–36; 23:37). I lignelsens teologiske ramme representerer tjenerne profetene og budbærerne som Gud sendte til Israel, og den voldelige behandlingen de utsettes for speiler Israels historiske avvisning av profetene.

Lignelsen gjenspeiler datidens politiske virkelighet der konger sendte tjenere med invitasjoner som fungerte som offisielle bud. Å avvise en kongelig invitasjon var en alvorlig fornærmelse, og å mishandle og drepe kongens utsendinger var ensbetydende med opprør mot kongen selv. Slik vold mot sendebud var kjent i den antikke verden og ble ansett som en krigshandling.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «Vred» er valgt for gresk ὠργίσθη (aorist passiv av ὀργίζομαι), som også kunne oversettes «rasende» eller «harm». «Hærene sine» gjengir τὰ στρατεύματα αὐτοῦ. «Morderne» gjengir τοὺς φονεῖς ἐκείνους. Setningsstrukturen er delt opp i to hovedsetninger for bedre flyt på norsk, mens den greske teksten bruker partisipp (πέμψας) for å uttrykke den første handlingen.

Verbet ὠργίσθη er aorist passiv av ὀργίζομαι og uttrykker en sterk, plutselig vrede. Partisippet πέμψας (aorist av πέμπω) fungerer som et omstendighetspartisipp som angir handlingsrekkefølge: først sendte han, deretter ødela han. Verbet ἐνέπρησεν (aorist av ἐμπίπρημι) betyr spesifikt «satte fyr på» eller «brente ned».

Dette verset har vært gjenstand for mye diskusjon fordi det ser ut til å referere til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. Mange forskere ser dette som et vaticinium ex eventu (profeti etter hendelsen), noe som kan indikere at Matteus skrev etter templets fall. Andre mener Jesus profetisk forutså ødeleggelsen. I lignelsens kontekst illustrerer kongens reaksjon Guds dom over dem som avviser hans kall.

Å sende tropper for å ødelegge en by som straff for å ha drept kongelige sendebud var en kjent praksis i antikken. Brenning av byer var standard krigføring i den romerske verden. Mange kommentatorer ser en parallell til Titus' ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e.Kr.

Tekstkritiske apparater markerer en variant ved begynnelsen: ⸂ὁ δὲ βασιλεὺς⸃. Noen håndskrifter har ἀκούσας δὲ ὁ βασιλεύς ('da kongen hørte dette'), men den kortere lesemåten har sterk støtte og er foretrukket i de fleste kritiske utgaver.

«Bryllupsfesten er klar» gjengir det greske «Ὁ μὲν γάμος ἕτοιμός ἐστιν». Ordet γάμος kan bety både «bryllup» og «bryllupsfest/bryllupsmåltid». Oversettelsen «bryllupsfesten» formidler at det dreier seg om festmåltidet som er gjort i stand. Alternativet «bryllupet» ville også vært mulig, men «bryllupsfesten» understreker festmåltidet som konteksten handler om. «Var ikke verdige» gjengir «οὐκ ἦσαν ἄξιοι» direkte og naturlig.

Det greske ἕτοιμος betyr «klar, forberedt, tilberedt» og indikerer at alt praktisk er på plass. Konstruksjonen μέν...δέ skaper en kontrast: «festen er riktignok klar, men de innbudte var ikke verdige». Denne kontraststrukturen er godt ivaretatt i oversettelsen med «...er klar, men...». Partisippformen κεκλημένοι (perfektum passiv av καλέω) betyr «de som er blitt innbudt» og peker på en tidligere utstedt invitasjon.

Verset er en nøkkel i lignelsen om bryllupsfesten (Matt 22:1–14). De opprinnelig innbudte representerer i tradisjonell kristen tolkning Israels folk, som avviste Guds invitasjon gjennom profetene. At de «ikke var verdige» (ἄξιοι) handler ikke om iboende verdighet, men om at de gjorde seg uverdige ved å avvise innbydelsen. Dette åpner for at invitasjonen utvides til alle (vers 9–10), noe som tolkes som evangeliets utbredelse til hedningefolkene.

Kongelige bryllupsfester i antikken var store begivenheter som krevde lang forberedelse. Gjestene ble typisk innbudt to ganger: først en forhåndsinnbydelse, deretter en påminnelse når alt var klart. Å avslå den andre innbydelsen etter å ha akseptert den første var en alvorlig fornærmelse mot verten.

«Veikryssene» gjengir gresk «τὰς διεξόδους τῶν ὁδῶν», som bokstavelig betyr «utgangene/endepunktene av veiene» eller «der veiene løper ut». Oversettelsen «veikryssene» er en naturlig norsk gjengivelse som fanger betydningen av steder der folk samles og ferdes forbi. Et alternativ kunne vært «der veiene ender» eller «der veiene går ut», men «veikryssene» er mer idiomatisk og lettforståelig.

Gresk «διέξοδος» (diexodos) er sammensatt av «διά» (gjennom) og «ἔξοδος» (utgang). Ordet betegner stedet der en vei munner ut, et veikryss eller en hovedferdselsåre — altså åpne, offentlige steder der man kan treffe mange mennesker. Uttrykket «τὰς διεξόδους τῶν ὁδῶν» forekommer også i LXX (f.eks. Ordsp 8:2) og refererer til trafikkerte knutepunkter.

At tjenerne sendes ut til veikryssene for å innby alle de finner, symboliserer evangeliets universelle rekkevidde. Etter at de opprinnelig innbudte (Israel) avviste invitasjonen, går kallet ut til alle folk uten forskjell — en profetisk fremstilling av hedningenes innlemmelse i Guds rike.

I antikkens byer og tettsteder var veikryss og byporter sentrale møteplasser der folk samlet seg for handel, samtale og offentlige kunngjøringer. Å sende tjenere dit var den mest effektive måten å nå flest mulig mennesker.

Noen manuskripter leser «ἄν» i stedet for «ἐάν» (begge betyr «hvem enn»), men betydningen er den samme. Variasjonen er rent stilistisk og har ingen innvirkning på oversettelsen.

Den greske teksten bruker «οἱ δοῦλοι ἐκεῖνοι» (de tjenerne), som her oversettes med «tjenerne». Demonstrativpronomenet «ἐκεῖνοι» (de/disse) er utelatt for å gi en glattere norsk tekst, noe som er vanlig i moderne norske oversettelser. «ἀνακειμένων» betyr egentlig «de som lå til bords» (gjester ved bordet), og «ὁ γάμος» (bryllupet) er oversatt «bryllupssalen» for å gi mening i konteksten. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «bryllupet ble fylt med bordgjester».

«συνήγαγον» (fra συνάγω) betyr å samle sammen, føre sammen. Ordet brukes ofte om å samle folk til et bestemt sted eller formål. «ἀνακειμένων» er presens partisipp av ἀνάκειμαι, som beskriver den antikke skikken å ligge til bords ved måltider – gjestene lå på divaner rundt bordet, ikke satt som i moderne tid.

At tjenerne samlet «både onde og gode» (πονηρούς τε καὶ ἀγαθούς) er teologisk svært viktig. Det peker på at Guds rike er åpent for alle – innbydelsen er universell og ikke basert på moralsk fortjeneste. Samtidig antyder den påfølgende episoden med mannen uten bryllupsklær (v. 11–14) at nåden stiller krav til respons. Kirkefedrene tolket dette som at kirken i denne tidsalder rommer både verdige og uverdige, men at en endelig dom vil komme.

Bryllupsfesten i antikkens Midtøsten var en stor begivenhet som kunne vare i flere dager. Et kongelig bryllup ville være spesielt overdådig. Veikryssene (διεξόδους τῶν ὁδῶν i v. 9) og veiene (ὁδούς) representerer offentlige steder der man kunne finne alle slags mennesker – dette var en uhørt handling som brøt med sosiale konvensjoner om hvem som ble invitert til kongelige fester.

Noen håndskrifter leser «οὓς» (som i NA28), mens andre har «ὅσους». Forskjellen er minimal i betydning – begge betyr «alle som» – men NA28-teksten bruker «οὓς». Likeledes har noen manuskripter «γάμος» (bryllupet) mens andre har «νυμφών» (bryllupssalen), men den best bevitna lesemåten er «γάμος».

Denne lignelsen leses i flere kirketradisjoner i forbindelse med prekentekster om Guds kall og nåde, og spesielt i sammenheng med nattverdsforberedelse – innbydelsen til Guds bord er åpen, men krever at man tar imot med rett innstilling.

«se på» gjengir det greske θεάσασθαι, som innebærer å betrakte eller inspisere, ikke bare et tilfeldig blikk. Alternativet «se til» eller «inspisere» ville også vært mulig. «Ikke hadde på seg bryllupsklær» gjengir οὐκ ἐνδεδυμένον ἔνδυμα γάμου mer idiomatisk på norsk enn det mer direkte «ikke var kledd i bryllupsklær».

θεάσασθαι er en aorist infinitiv av θεάομαι, som betyr å se grundig på, betrakte eller inspisere – sterkere enn det vanlige βλέπω. ἐνδεδυμένον er perfektum partisipp av ἐνδύω (å kle seg i), som viser en vedvarende tilstand: mannen befant seg i en tilstand av å ikke ha tatt på seg bryllupsklærne.

Bryllupsklærne i lignelsen tolkes ofte som et bilde på rettferdiggjørelsen eller helliggjørelsen – det nye livet Gud gir den troende. Mannen uten bryllupsklær representerer den som har mottatt invitasjonen (evangeliet) men ikke har tatt imot den forvandlingen som følger med. Noen kirkefedre, som Augustin, tolket bryllupsklærne som kjærligheten (caritas), mens andre ser det som Kristi rettferdighet som den troende ikler seg (jf. Gal 3,27; Åp 19,8).

I oldtidens Midtøsten var det vanlig at verter sørget for festklær til gjestene, spesielt ved kongelige banketter. At mannen manglet bryllupsklær, innebærer derfor ikke fattigdom som unnskyldning, men en bevisst avvisning av vertens tilbud. Dette gjør kongens reaksjon i neste vers forståelig.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig. «Venn» for Ἑταῖρε er et vanlig valg; ordet kan også oversettes «kamerat» eller «gode mann», men «venn» er innarbeidet i norske bibeloversettelser. «Tidde» for ἐφιμώθη er en god gjengivelse som fanger den passive formen og antyder at mannen ble stum/målløs.

Ἑταῖρε (hetaire) er vokativformen av ἑταῖρος og brukes i Matteus tre ganger (her, 20:13 og 26:50). Ordet er ikke det vanlige φίλος (filos, «venn»), men har en mer distansert, formell eller til og med ironisk klang — det kan bety «kamerat» eller «bekjent». I Matteusevangeliet brukes det konsekvent i sammenhenger der tiltalen innleder en irettesettelse eller konfrontasjon. Verbet ἐφιμώθη er aorist passiv av φιμόω, som betyr «å kneble, gjøre stum». Den passive formen antyder at mannen ble gjort målløs — ikke at han valgte å tie, men at han manglet ethvert forsvar.

Bryllupsklærne i lignelsen tolkes ofte som et bilde på rettferdiggjørelsen eller det nye livet i Kristus. Mannen uten bryllupsklær representerer en som forsøker å delta i Guds rike uten omvendelse eller tro. At han blir stum, minner om Romerne 3:19 der «hver munn skal lukkes» — ingen har noe forsvar overfor Guds dom. Lignelsen understreker at Guds nåde er gratis, men den krever et svar i form av omvendelse og et forandret liv.

I den antikke verden var det vanlig at en vert ved store fester sørget for festklær til gjestene, eller i det minste at gjestene ble forventet å kle seg passende. Noen forskere mener at kongen i lignelsen hadde sørget for klær til alle, noe som gjør det enda mer alvorlig at denne mannen ikke hadde dem på — han hadde avvist vertens tilbud. Dette forsterker den teologiske tolkningen om avvisning av Guds nåde.

Grunnteksten har πόδας καὶ χεῖρας (føtter og hender), men oversettelsen bruker den norske idiomatiske rekkefølgen «hendene og føttene». Dette er et bevisst valg for naturlig norsk uttrykksmåte. Noen oversettelser beholder grunntekstens rekkefølge. Ordet διακόνοις (tjenere) refererer til de som betjener kongen, og er gjengitt med «tjenerne». Uttrykket τὸ σκότος τὸ ἐξώτερον er gjengitt «mørket utenfor» – en etablert norsk oversettelsestradisjon.

Uttrykket ὁ κλαυθμὸς καὶ ὁ βρυγμὸς τῶν ὀδόντων (gråten og tennerskjæringen) er en fast formel som forekommer sju ganger hos Matteus (8:12; 13:42, 50; 22:13; 24:51; 25:30) og én gang hos Lukas (13:28). βρυγμός betyr knirking eller skjæring, og uttrykket «skjære tenner» har blitt stående som norsk standardgjengivelse. Verbet ἐφιμώθη i forrige vers (å bli brakt til taushet) og de sterke imperativer δήσαντες og ἐκβάλετε (bind og kast ut) skaper en dramatisk kontrast.

«Mørket utenfor» (τὸ σκότος τὸ ἐξώτερον) er et bilde på fortapelsen og eksklusjon fra Guds rike, fremstilt som en opplyst festsal. Bildet av binding av hender og føtter understreker dommens ugjenkallelige karakter – den dømte kan verken handle eller flykte. Hele lignelsen drøfter spørsmålet om hvem som virkelig tilhører Guds rike: Det er ikke nok å bli invitert inn, man må også ha de rette 'bryllupsklærne', som tradisjonelt er tolket som omvendelsens frukt eller Kristi rettferdighet.

Ved kongelige bryllup i antikken var det vanlig at verten stilte festklær til disposisjon for gjestene. Å møte opp uten slike klær var en fornærmelse mot verten. Dette gir bakgrunn for kongens strenge reaksjon. Bruken av tjenere (διάκονοι) til å utføre straffen reflekterer det kongelige hoffets hierarki.

Noen viktige manuskripter (bl.a. visse majuskler og minuskler) har tillegget ἄρατε αὐτὸν καί (ta ham og) foran ἐκβάλετε, samt varianter i rekkefølgen πόδας καὶ χεῖρας vs. χεῖρας καὶ πόδας. Ordstillingen varierer mellom manuskripttradisjoner. Enkelte manuskripter utelater også hele uttrykket om binding. Den kritiske teksten (NA28/UBS5) har εἶπεν ὁ βασιλεύς som variant, mens andre har ὁ βασιλεὺς εἶπεν.

Verset brukes i liturgisk sammenheng i forbindelse med domssøndagen og søndager med eskatologiske tekster. Uttrykket «mørket utenfor» og «gråte og skjære tenner» har blitt faste uttrykk i kristen forkynnelse om dom og fortapelse.

Den norske oversettelsen «For mange er kalt, men få er utvalgt» gjengir den greske teksten direkte og naturlig. «γάρ» oversettes med «for», som markerer en begrunnelse for det foregående. «κλητοί» (kalt) og «ἐκλεκτοί» (utvalgt) er gjengitt med de vanligste norske ekvivalentene. Alternativt kunne man skrive «innbudt» i stedet for «kalt» for å knytte tydeligere an til bryllupsmetaforen i lignelsen, men «kalt» er det mest etablerte og teologisk ladede ordet i norsk bibeltradisjon.

De greske ordene κλητοί (kletoi) og ἐκλεκτοί (eklektoi) deler begge roten καλέω (å kalle), men har ulik betydning. κλητοί betyr «kalte/innbudte» — de som har mottatt en invitasjon. ἐκλεκτοί betyr «utvalgte» — de som er plukket ut, fra ἐκλέγομαι (å velge ut). Ordspillet mellom de to beslektede ordene skaper en retorisk kontrast som er vanskelig å bevare fullt ut i oversettelse.

Dette verset har vært sentralt i diskusjonen om forholdet mellom Guds generelle kall og hans spesielle utvelgelse. I kalvinistisk tradisjon skiller man mellom det ytre, generelle kallet (som går til mange) og den effektive utvelgelsen (som bare gjelder noen). I arminiansk tradisjon forstås verset slik at alle er kalt, men bare de som svarer med tro og lydighet (symbolisert ved bryllupsklærne) viser seg å tilhøre de utvalgte. Verset fungerer som en oppsummering av hele lignelsen og understreker alvoret i å bli kalt uten å svare rett.

I jødisk tradisjon på Jesu tid var bryllupsklær noe man enten fikk utdelt av verten eller iførte seg spesielt for anledningen. At en gjest manglet bryllupsklær, kunne bety at vedkommende foraktet vertens gjestfrihet. Ordtaket «mange er kalt, men få er utvalgt» kan ha vært en kjent visdomssetning.

Noen håndskrifter (bl.a. enkelte minuskler) utelater dette verset, men det er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene og regnes som opprinnelig. Tekstformen er stabil, uten vesentlige varianter.

Verset brukes ofte i kristen forkynnelse og liturgi som en advarsel om å ta imot Guds kall med alvor. I den katolske tradisjonen leses dette evangeliet i forbindelse med 28. søndag i det alminnelige kirkeår (år A).