Lignelsen om sauene og geitene

Det greske uttrykket «θρόνου δόξης αὐτοῦ» er en hebraisk-inspirert genitivkonstruksjon som bokstavelig betyr «sin herlighets trone». Oversettelsen gjengir dette som «sin herlige trone», som er mer idiomatisk norsk og formidler samme mening. Et komma er satt inn etter «herlighet» for å tydeliggjøre setningsstrukturen og forbedre lesbarheten.

«ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου» (Menneskesønnen) er en tittel Jesus bruker om seg selv, hentet fra Daniel 7,13–14, der «en som lignet en menneskesønn» kommer med himmelens skyer og mottar herredømme og rike. Genitiv-konstruksjonen «θρόνου δόξης» (herlighets trone) er en semittisk genitivkonstruksjon der det første substantivet kvalifiseres av det andre, tilsvarende et adjektiv.

Verset markerer overgangen til lignelsen om sauene og geitene og skildrer Menneskesønnens parousi (gjenkomst) som kosmisk dommer. Tronen er et symbol på kongemakt og dommermyndighet. At «alle englene» følger ham, understreker den himmelske domstolens storhet og knytter an til gammeltestamentlige teofanier. Bildet forener Daniels menneskesønn-visjon (Dan 7,13–14) med forestillingen om Gud som dommer på sin trone (Sal 9,5; 97,2).

I noen håndskrifter (inkludert visse bysantinske tekstvitner) står det «οἱ ἅγιοι ἄγγελοι» (de hellige englene) i stedet for bare «οἱ ἄγγελοι». De fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) følger lesemåten uten «ἅγιοι», som har sterkest håndskriftstøtte.

Forestillingen om den endelige dommen der alle folkeslag samles for Guds trone har røtter i jødisk eskatologi og apokalyptisk litteratur. I det andre tempelets tid var det utbredte forventninger om en messiansk dommer som skulle gjenopprette rettferdighet. Englenes nærvær reflekterer den himmelske hoffsettingen kjent fra profetisk litteratur (1 Kong 22,19; Jes 6,1–3).

Verset leses tradisjonelt i Den ortodokse kirke på kjøttfastesøndagen (siste søndag før fastetiden), og i vestlig tradisjon brukes perikopen Matt 25,31–46 på Kristi kongefest og ved domssøndagen. Det har en sentral plass i kristen forkynnelse om de ytterste ting.

«Alle folkeslag» oversetter πάντα τὰ ἔθνη. Ordet ἔθνη kan bety både 'nasjoner/folkeslag' og 'hedningefolk'. Her er 'folkeslag' valgt fordi konteksten tyder på en universell dom over alle mennesker, ikke bare hedningene. Bestemt artikkel i 'gjeteren' (ὁ ποιμήν) er beholdt for å gjenspeile originalens bestemte form, som peker på den typiske, velkjente gjeteren i et billedlig uttrykk.

Verbet συναχθήσονται er passiv futurum av συνάγω ('samle sammen'). Den passive formen antyder at folkeslagene blir samlet av en ytre kraft, ikke at de kommer frivillig — det er Gud som står bak samlingen. Verbet ἀφορίζω ('skille fra, sette til side') brukes to ganger i verset, først i futurum indikativ (ἀφορίσει) om Menneskesønnen, deretter i presens indikativ (ἀφορίζει) om gjeteren, noe som understreker at gjeterens daglige praksis er bildet for den eskatologiske dommen.

Ordet ἔθνη ('folkeslag') har vært gjenstand for teologisk debatt. Noen tolker det som alle mennesker uten unntak, mens andre mener det spesifikt refererer til hedningefolkene (ikke-jøder), og at dommen her gjelder hvordan nasjonene har behandlet Jesu 'minste brødre' (v. 40). Lignelsen om sauer og geiter har også blitt tolkt ulikt — noen ser den som en dom basert på gjerninger (barmhjertighetsgjerninger), mens andre understreker at gjerningene er frukt av troen. Bildet av Menneskesønnen som dommer på tronen knytter an til Daniels visjon (Dan 7:13–14).

I det antikke Midtøsten ble sauer og geiter ofte gjetet sammen på dagtid, men ble skilt om natten fordi geiter trenger mer varme. Gjeteren skilte dem daglig — et kjent bilde for Jesu tilhørere. Sauer ble generelt ansett som mer verdifulle enn geiter.

Noen håndskrifter har συναχθήσεται (entall) i stedet for συναχθήσονται (flertall), men flertallsformen har best håndskriftstøtte og er den foretrukne lesemåten i de kritiske utgavene.

Denne perikopen (Matt 25:31–46), kjent som «Dommen over folkeslagene» eller «Lignelsen om sauene og geitene», leses i en rekke kirketradisjoner på den siste søndagen i kirkeåret (Kristi kongefest/Domssøndagen) og understreker Kristi universelle herredømme og den endelige dommen.

Den norske oversettelsen gjengir den greske setningsstrukturen godt. Verbet «στήσει» (skal stille/plassere) er gjengitt med «skal han stille», og de kontrasterende partiklene «μὲν ... δὲ» er gjengitt implisitt gjennom setningsstrukturen «sauene ... og geitene». «ἐκ δεξιῶν» (på høyre side) og «ἐξ εὐωνύμων» (på venstre side) er oversatt med «på sin høyre side» og «på sin venstre», der «side» er underforstått i siste ledd. Et alternativ ville vært å gjenta «side» eksplisitt: «på sin venstre side».

Det greske «ἐρίφια» er diminutivformen av «ἔριφος» (geit/kje) og brukes om unge geiter eller killinger. I vers 32 brukes den enklere formen «ἐρίφων». Oversettelsen bruker konsekvent «geitene» i begge vers, noe som er naturlig på norsk. «ἐξ εὐωνύμων» betyr bokstavelig «fra venstre», men ordet «εὐώνυμος» er en eufemisme som egentlig betyr «med godt navn» — en omskrivning brukt fordi venstre side ble ansett som uheldig.

Høyre og venstre side har symbolsk betydning i bibelsk tradisjon. Høyre side er æresplassen, forbundet med makt, velsignelse og gunst (jf. Sal 110:1; Apg 7:55–56). Venstre side representerer det motsatte. Skillet mellom sauer og geiter symboliserer den endelige dommen der de rettferdige skilles fra de urettferdige. Denne teksten er sentral i eskatologisk teologi og drøftingen av den endelige dom.

I det gamle Midtøsten ble sauer og geiter ofte gjetet sammen, men de ble skilt om natten fordi geiter trenger mer varme. Bildet ville vært umiddelbart gjenkjennelig for Jesu tilhørere. Høyresiden var æreplassen i jødisk og gresk-romersk kultur, noe som forsterker symbolikken i lignelsen.

Det greske ἡτοιμασμένην (hētoimasmenēn) er perfektum passiv partisipp av ἑτοιμάζω ('gjøre klar, forberede'). Perfektum-aspektet indikerer at riket ble forberedt i fortiden og fortsatt står klart. Flere norske formuleringer er mulige: 'er gjort i stand', 'har vært gjort i stand', 'har stått ferdig', 'er beredt'. Valget 'har stått ferdig' søker å balansere troskap mot det greske perfektum-aspektet med god norsk lesbarhet.

Uttrykket ἀπὸ καταβολῆς κόσμου (apo katabolēs kosmou) betyr bokstavelig 'fra verdens nedlegging/grunnlegging'. καταβολή kan bety 'grunnlegging' eller 'nedkasting'. Det er et fast uttrykk i NT (jf. Ef 1,4; 1 Pet 1,20; Åp 13,8) som refererer til skapelsens begynnelse.

Verset reiser viktige spørsmål om predestinasjon og utvelgelse. At riket er forberedt 'fra verdens grunnvoll ble lagt' peker mot Guds evige frelsesplan. Kalvinistisk tradisjon ser dette som bevis for forutbestemmelse av de frelste, mens arminiansk tradisjon understreker at det er riket, ikke personene, som er forberedt fra evighet av. Betegnelsen 'velsignet av min Far' (οἱ εὐλογημένοι τοῦ πατρός μου) understreker at frelsen er en gave fra Gud.

Kongebildet (ὁ βασιλεύς) knytter an til det messianske kongedømmet i jødisk tradisjon. Menneskesønnen fra v. 31 identifiseres nå eksplisitt som konge, noe som kobler endetidsdommen til Davids-kongefiguren og Daniels menneskesønn (Dan 7,13–14).

Denne lignelsen (Matt 25,31–46) leses tradisjonelt på domssøndagen (siste søndag i kirkeåret) i mange kirkesamfunn, og har vært sentral i kristen sosialetisk undervisning gjennom historien.

Oversettelsen gjengir de tre leddene i verset med korte, parallelle setninger som speiler den greske strukturen. «ἐδώκατέ μοι φαγεῖν» (bokstavelig «dere ga meg å spise») er idiomatisk gjengitt som «dere ga meg mat», noe som er naturlig norsk. «ἐποτίσατέ με» (bokstavelig «dere ga meg å drikke» eller «dere skjenket meg») er gjengitt «dere ga meg drikke». «συνηγάγετέ με» (bokstavelig «dere samlet meg inn») er gjengitt «dere tok imot meg», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «dere tok dere av meg» eller «dere ga meg husly», men «tok imot meg» er en etablert og god oversettelse.

Verbet ἐπείνασα (aorist av πεινάω) og ἐδίψησα (aorist av διψάω) beskriver konkrete tilstander av sult og tørst. ξένος betyr «fremmed, utlending, gjest» og har gitt opphav til ord som «xenofobi». Verbet συνάγω betyr egentlig «å samle sammen», og brukes her i betydningen «ta inn i sitt hjem, gi gjestfrihet». Det er samme verb som ligger til grunn for «synagoge».

Dette verset er kjernen i Jesu lære om barmhjertighetsgjerninger. De seks konkrete handlingene i vers 35–36 (gi mat, gi drikke, ta imot fremmede, kle nakne, besøke syke, besøke fanger) ble i kristen tradisjon kjent som de seks kroppslige barmhjertighetsgjerningene (opera misericordiae corporalia). Jesus identifiserer seg med «disse mine minste» (v. 40), noe som har stor kristologisk betydning: Kristus er til stede i de nødlidende.

Gjestfrihet overfor fremmede (ξένος) var en grunnleggende dyd i den antikke middelhavsverden. Reisende var avhengige av privat gjestfrihet da det fantes få herberger, og de som fantes var ofte dårlige og usikre. Å ta imot en fremmed var både en sosial og religiøs forpliktelse i jødisk tradisjon (jf. 1 Mos 18; 3 Mos 19,34).

Det er ingen vesentlige tekstvarianter i dette verset. Teksten er godt bevitnet i alle hovedhåndskrifter.

Matt 25,35–36 leses ofte i forbindelse med allehelgensdag og ved gudstjenester med diakonal tematikk. Verset har også vært sentralt i monastisk tradisjon, der Benedikts regel foreskriver at «alle gjester skal mottas som Kristus».

Oversettelsen følger en naturlig norsk setningsstruktur med parallelle ledd som gjenspeiler den greske originalen. «περιεβάλετέ με» (bokstavelig «kastet [klær] rundt meg» eller «kledde meg») er gjengitt med det enkle og naturlige «kledde meg». «ἐπεσκέψασθέ με» kan oversettes «besøkte meg» eller «så til meg»; her er «så til meg» valgt, som innebærer omsorg utover bare et besøk. «ἤλθατε πρός με» er gjengitt direkte med «kom til meg». Avsluttende anførselstegn er plassert her, noe som er korrekt da Jesus' tale til de rettferdige avsluttes i dette verset.

Verbet «περιβάλλω» betyr bokstavelig «kaste rundt» og brukes i betydningen å kle noen, ofte ved å legge et klesplagg rundt vedkommende. «ἐπισκέπτομαι» har bredere betydning enn bare «besøke»; det innebærer å se etter noen med omsorg og barmhjertighet, og brukes også i LXX om Guds nådige «hjemsøkelse» av sitt folk. «ἐν φυλακῇ» betyr «i fengsel» eller «i varetekt».

Disse seks barmhjertighetsgjerningene (mat, drikke, gjestfrihet, klær, omsorg ved sykdom, fengselsbesøk) ble i kristen tradisjon grunnlaget for de såkalte «de legemlige barmhjertighetsverkene» (opera misericordiae corporalia). Verset understreker Jesu identifikasjon med de svakeste – en sentral tanke i Matteus-evangeliet og i kristen etisk teologi generelt.

Fengselsforhold i det romerske riket var svært harde. Fanger var ofte avhengige av at familie og venner brakte mat og klær, da staten sjelden sørget for dette. Å besøke en fange var derfor en konkret, livsnødvendig handling, ikke bare et høflighetsbesøk.

Det er kun mindre tekstkritiske varianter i dette verset. Noen håndskrifter har «ἤλθετε» i stedet for «ἤλθατε», men begge er aoristformer av «ἔρχομαι» og gir samme mening. Teksten er stabil i de viktigste manuskriptene.

Den greske teksten bruker futurformen «ἀποκριθήσονται» (de skal svare), og «λέγοντες» (sigende). Oversettelsen gjengir dette naturlig på norsk som «Da skal de rettferdige svare ham». Verbet «εἴδομεν» (vi så) og «ἐθρέψαμεν» (vi ga mat) er gjengitt direkte. «ἐποτίσαμεν» betyr bokstavelig «vi ga å drikke», som er godt gjengitt med «ga deg drikke». Anførselstegnet åpnes her men lukkes først i vers 39, noe som er korrekt da spørsmålet strekker seg over flere vers.

«οἱ δίκαιοι» (de rettferdige) er en substantivisk bruk av adjektivet δίκαιος, som betegner de som er rettferdige i Guds øyne. Verbet «ἀποκριθήσονται» er passiv futurum av ἀποκρίνομαι, men fungerer som deponent (aktivt i betydning). «πεινῶντα» og «διψῶντα» er presens partisipp akkusativ som beskriver tilstanden 'sultende' og 'tørstende'.

De rettferdiges overraskede reaksjon er teologisk viktig: den viser at sann rettferdighet ikke er selvbevisst. De rettferdige handlet ikke ut fra beregning om belønning, men ut fra genuin omsorg. Dette understreker at rettferdighet i Jesu forståelse handler om ubevisst nestekjærlighet snarere enn strategisk fromhet.

Denne lignelsen om den endelige dommen (Matt 25:31–46) gjenspeiler jødisk eskatologisk tradisjon der Messias dømmer folkeslagene. Tanken om at omsorg for de svake er tjeneste for Gud, har også paralleller i rabbinsk litteratur og i Det gamle testamente (Ordsp 19:17).

Det greske «ξένον» (xenon) er oversatt med «fremmed». Andre alternativer inkluderer «utlending» eller «en som var fremmed». «Fremmed» er valgt fordi det er kortfattet og dekkende i moderne norsk. Verbet «συνηγάγομεν» (synēgagomen) betyr bokstavelig «samlet inn» eller «tok inn», og er godt gjengitt med «tok imot deg». «Περιεβάλομεν» (periebalomen) betyr bokstavelig «kastet rundt» (dvs. kledde), og «kledde deg» er en naturlig og presis gjengivelse.

Verbet «συνάγω» (synagō) brukes her i betydningen å ta imot en gjest i sitt hjem. Ordet er beslektet med «synagoge» (samlingssted). «Γυμνός» (gymnos) kan bety helt naken eller bare utilstrekkelig kledd; i denne konteksten betyr det trolig å mangle tilstrekkelige klær snarere enn å være helt uten klesplagg.

Verset er del av en lengre oppramsing av barmhjertighetsgjerninger som de rettferdige ubevisst har utført for Kristus. Gjestfrihet overfor fremmede og det å kle de nakne er sentrale dyder i både jødisk og kristen tradisjon (jf. Jes 58,7). Teologisk understreker dette Kristi identifikasjon med de mest sårbare.

Gjestfrihet overfor fremmede (filoksenia) var en grunnleggende plikt i den antikke middelhavsverden. Reisende var avhengige av private husholdningers velvilje, da offentlige herberger var sjeldne og ofte forbundet med dårlig rykte. Å kle de nakne reflekterer en virkelighet der mange fattige ikke hadde råd til mer enn ett klesplagg.

Oversettelsen følger den greske teksten nøyaktig og gjengir ἀσθενοῦντα som «syk» og ἐν φυλακῇ som «i fengsel». Spørreordet πότε gjengis naturlig som «når» på norsk. Verset avslutter de rettferdiges spørsmål (versene 37–39) og markeres med avsluttende anførselstegn. Alternativt kunne man skrevet «Når så vi deg svak» for ἀσθενοῦντα, men «syk» er den vanligste og mest naturlige gjengivelsen i denne konteksten.

Det greske partisippet ἀσθενοῦντα (av ἀσθενέω) betyr bokstavelig «å være svak/kraftløs», men brukes ofte i Det nye testamente spesifikt om sykdom (jf. Matt 10:8; Joh 11:1–3). Roten ἀσθεν- (a-privativum + σθένος, 'styrke') indikerer mangel på kraft. Verbet ἤλθομεν πρός σε betyr «vi kom til deg» og antyder et personlig besøk, med omsorg og nærvær.

Spørsmålene i versene 37–39 viser de rettferdiges ydmykhet: de er ikke klar over at de har tjent Kristus selv. Teologisk understreker dette at sann barmhjertighet utøves uten beregning og at Kristus identifiserer seg med de lidende og marginaliserte. Besøk av syke og fengslede ble tidlig regnet blant barmhjertighetsgjerningene i kristen tradisjon.

Tekstkritisk apparat noterer en variant ved ἀσθενοῦντα – noen manuskripter leser ἀσθενῆ (adjektivformen «svak/syk») i stedet for partisippformen. Betydningsforskjellen er minimal, men partisippformen ἀσθενοῦντα (som leses i flertallet av manuskripter, inkludert de viktigste) understreker en pågående tilstand.

I antikken var fengsel (φυλακή) ikke primært en straffeform, men et oppbevaringssted i påvente av dom eller henrettelse. Besøk i fengsel var viktig fordi fanger ofte var avhengige av at familie og venner brakte mat og nødvendigheter. Å besøke fanger var dermed en konkret, livsnødvendig handling.

Matteus 25:31–46 leses tradisjonelt i den kristne kirken ved Kristi Kongefest (Domssøndagen) og på fastelavnssøndag i østkirkens tradisjon. Versene om barmhjertighetsgjerninger har også vært sentrale i utviklingen av kirkens diakonale arbeid.

«Det dere gjorde mot» oversetter ἐφʼ ὅσον ἐποιήσατε, der ἐφʼ ὅσον betyr «i den grad som» eller «for så vidt som». Preposisjonen «mot» kan på norsk oppfattes negativt, men i konteksten refererer det til de gode gjerningene (gi mat, drikke, klær, besøk). Et alternativ kunne vært «for» i stedet for «mot», men «mot» er vel etablert i norsk bibeltradisjon og kan forstås nøytralt. «Brødre» er valgt fremfor «søsken» fordi grunntekstens ἀδελφῶν er maskulinum, selv om det i bibelsk bruk ofte inkluderer begge kjønn.

ἐφʼ ὅσον er en preposisjonsfrase (ἐπί + ὅσος) som uttrykker betingelse og omfang: «i den grad som», «for så vidt som». ἐλαχίστων er superlativ av μικρός og betyr «de aller minste/ringeste». Kombinasjonen τῶν ἀδελφῶν μου τῶν ἐλαχίστων er en dobbel genitivkonstruksjon der τῶν ἐλαχίστων fungerer appositisk til τῶν ἀδελφῶν μου.

Uttrykket «disse mine minste brødre» har vært gjenstand for betydelig teologisk debatt. Noen tolker det som en referanse til alle fattige og nødlidende mennesker generelt (en universalistisk tolkning). Andre forstår det spesifikt som Jesu disipler eller kristne misjonærer som lider, basert på bruken av «brødre» om trosfeller andre steder i Matteusevangeliet (Matt 12:49-50; 28:10). Identifikasjonen mellom Kristus og de lidende er et sentralt teologisk poeng: å tjene de minste er å tjene Kristus selv.

Lignelsen om sauene og geitene (Matt 25:31-46) er en domslignelse som reflekterer apokalyptisk tradisjon i jødedommen. Forestillingen om at en konge eller hersker dømmer folkeslagene var kjent i det gamle Midtøsten. De seks barmhjertighetsgjerningene som nevnes (gi mat, drikke, ta imot fremmede, gi klær, besøke syke og fengslede) gjenspeiler jødisk fromhetspraksis og finnes delvis i Jesaja 58:6-7 og Esekiel 18:7.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet og stabil i de viktigste manuskriptene. Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer i dette verset.

Dette verset er et av de mest siterte i kristen liturgi og diakonal teologi. Det brukes hyppig i forbindelse med temaer som barmhjertighet, nestekjærlighet og sosial rettferdighet. I den katolske tradisjonen er de seks (senere syv) barmhjertighetsgjerningene fra denne teksten blitt systematisert som «de legemlige barmhjertighetsgjerninger».

Oversettelsen gjengir τοῖς ἐξ εὐωνύμων som «dem på sin venstre side», noe som er idiomatisk og tydelig på norsk. Alternativt kunne man skrive «dem på venstre side» eller «dem til venstre». «Forbannet» gjengir κατηραμένοι (perfektum partisipp passiv av καταράομαι), som indikerer en tilstand av forbannelse. «Gjort i stand» gjengir ἡτοιμασμένον (perfektum partisipp passiv av ἑτοιμάζω, 'å forberede/gjøre klar'). Alternativt kunne man oversatt med «forberedt for» eller «gjort klar for».

ἐξ εὐωνύμων betyr bokstavelig 'fra venstre' eller 'på venstre side'. Ordet εὐώνυμος er egentlig en eufemisme som betyr 'med godt navn' — brukt som erstatning for det mer direkte ἀριστερός ('venstre'), ettersom venstre side ble ansett som uheldig. κατηραμένοι er perfektum partisipp passiv av καταράομαι og antyder at forbannelsen allerede er en realitet, ikke bare en fremtidig dom.

Verset er sentralt i diskusjonen om evig straff. Uttrykket τὸ πῦρ τὸ αἰώνιον ('den evige ilden') har vært gjenstand for debatt mellom tilhengere av evig bevisst straff, annihilasjonisme og universalisme. At ilden er «gjort i stand for djevelen og englene hans» understreker at den ikke primært var tiltenkt mennesker, noe som har teologisk vekt i diskusjoner om Guds rettferdighet og barmhjertighet.

I jødisk og tidlig kristen tradisjon ble venstre side assosiert med ulykke og dom, mens høyre side representerte ære og velsignelse. Denne symbolikken er dypt forankret i Midtøstens kultur og finnes også i Det gamle testamente (f.eks. Sal 110:1).

Enkelte håndskrifter har varianten Πορεύεσθε ἀπʼ ἐμοῦ κατηραμένοι (uten artikkel οἱ foran κατηραμένοι). De fleste kritiske tekster inkluderer οἱ, som styrker partisippets substativiske karakter ('dere forbannede' / 'dere som er forbannet').

Den norske oversettelsen gjengir det greske «ἐπείνασα γὰρ καὶ οὐκ ἐδώκατέ μοι φαγεῖν» som «For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse. Det greske «φαγεῖν» (å spise) er omformet til substantivet «mat», og «ἐποτίσατε» (ga å drikke) er gjengitt med «ga meg ikke drikke». Begge deler er vanlige og veletablerte oversettelsesvalg. Et alternativ kunne vært «dere ga meg ikke å spise» og «dere ga meg ikke å drikke», men dette ville vært mindre naturlig på norsk.

Verbet «ἐπείνασα» (aorist av πεινάω) betyr «jeg ble sulten» eller «jeg var sulten». «ἐδίψησα» (aorist av διψάω) betyr «jeg ble tørst». Aoristformen peker på en konkret tilstand eller situasjon. «ἐδώκατέ μοι φαγεῖν» er bokstavelig «dere ga meg å spise», der «φαγεῖν» er aorist infinitiv av ἐσθίω. «ἐποτίσατε» (aorist av ποτίζω) betyr «å gi å drikke» og er mer spesifikt enn bare å gi vann – det innebærer å sørge for at noens tørst blir slukket.

Vers 42 innleder en parallell oppregning til versene 35–36, men nå i negert form. Det understreker at unnlatelsessynder – det man ikke gjør – veier like tungt i dommen som aktive handlinger. I kristen etikk har dette verset vært sentralt for å begrunne en forpliktelse til aktiv barmhjertighet, ikke bare avståelse fra ondskap.

I den antikke verden var gjestfrihet og omsorg for fattige, sultne og tørste en grunnleggende sosial og religiøs plikt. Mangel på mat og vann var en daglig realitet for mange, og å nekte hjelp ble sett som en alvorlig forsømmelse både i jødisk og gresk-romersk kultur.

Noen manuskripter har «καὶ ἐδίψησα» (med «καὶ» foran), mens andre utelater det innledende «καὶ». Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen vesentlig. De fleste kritiske utgaver inkluderer varianten uten «καὶ» foran «ἐδίψησα» (jf. NA28-apparatet).

Den norske oversettelsen følger strukturen i den greske teksten nøye, med tre parallelle setningsledd som speiler vv. 35–36 i negativ form. «Fremmed» gjengir ξένος, som også kan oversettes «utlending» eller «gjest». «Tok ikke imot meg» gjengir οὐ συνηγάγετέ με, som bokstavelig betyr «samlet meg ikke inn» – altså å ta noen inn i sitt hjem. «Kledde meg ikke» gjengir οὐ περιεβάλετέ με, bokstavelig «kastet ikke noe rundt meg», dvs. ga ikke klær. «Så ikke til meg» gjengir οὐκ ἐπεσκέψασθέ με, som betyr «besøkte meg ikke» eller «så ikke etter meg». Oversettelsen «så ikke til meg» er en god norsk idiomatisk gjengivelse som dekker både besøk og omsorg.

Verbet συνάγω (her aorist: συνηγάγετε) betyr grunnleggende «å samle sammen», men i konteksten betyr det å gi noen husly, ta noen inn. Verbet περιβάλλω (aorist: περιεβάλετε) betyr bokstavelig «å kaste rundt», dvs. å kle noen ved å legge et klesplagg rundt dem. Verbet ἐπισκέπτομαι (aorist: ἐπεσκέψασθε) betyr «å besøke», «se etter», «ta seg av» – det brukes i LXX og NT både om Guds besøkelse og om menneskelig omsorg.

Verset er del av den store domstalen i Matteus 25, der Jesus identifiserer seg med «disse mine minste brødre» (v. 40, 45). Den teologiske tyngden ligger i at unnlatelse av barmhjertighetshandlinger mot de trengende regnes som unnlatelse overfor Kristus selv. Kirkefedrene har diskutert om «disse mine minste» refererer til alle nødlidende eller spesifikt til kristne misjonærer/troende. Tradisjonelt har verset vært sentralt i kristen sosialetikk og de syv barmhjertighetshandlingene.

I den antikke verden var gjestfrihet overfor fremmede (ξένοι) en viktig dyd. Fengselsforhold var svært harde, og fanger var ofte avhengige av at familie og venner brakte dem mat og klær. Å besøke fengslede var derfor en livsviktig handling, ikke bare en høflighetsgest.

Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet og stabil i de viktigste manuskriptene (inkl. Sinaiticus, Vaticanus). Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer i dette verset.

Oversettelsen følger strukturen i originalen med en oppramsing av nødstilstander (sulten, tørst, fremmed, naken, syk, i fengsel) som speilbilde av versene 35–36 og 42–43. «Uten å tjene deg» gjengir καὶ οὐ διηκονήσαμέν σοι. Man kunne også oversette mer ordrett: «og ikke tjente deg», men den valgte formen er idiomatisk norsk. Et alternativ er «uten at vi hjalp deg» for å tydeliggjøre meningen av διακονέω i denne konteksten.

Verbet διακονέω (diakonéō) betyr opprinnelig «å tjene ved bordet», men brukes i videre betydning om tjeneste og omsorg generelt. I Matteus-konteksten handler det om praktisk omsorg for mennesker i nød. Aoristformen οὐ διηκονήσαμέν er konstaterende aorist som refererer til en samlet unnlatelse over tid. Konstruksjonen πότε σε εἴδομεν med partisipp (πεινῶντα, διψῶντα) og adjektiver/substantiver (ξένον, γυμνόν, ἀσθενῆ) betyr «når så vi deg som/i tilstanden …».

Spørsmålet fra dem på venstre side speiler nøyaktig spørsmålet fra de rettferdige i v. 37–39, men med den avgjørende forskjellen «uten å tjene deg». Der de rettferdige handlet uten å vite at de tjente Kristus, unnlot disse å handle. Teologisk understreker dette at unnlatelsessynder – det man ikke gjør – veier like tungt som aktive handlinger. Passasjen er sentral i kristen sosialetikk og diakoni, og har vært grunnleggende for forståelsen av nestekjærlighet som Kristus-tjeneste.

Listen over nødstilstander (sult, tørst, fremmedskap, nakenhet, sykdom, fangenskap) gjenspeiler typiske kategorier av sårbare mennesker i antikkens Midtøsten. Gjestfrihet overfor fremmede (ξένος) var en sentral dyd i hele den antikke middelhavsverden, og unnlatelse av slik gjestfrihet ble ansett som moralsk graverende.

Noen håndskrifter har αὐτοί med varierende plassering, men teksten er i hovedsak stabil. Enkelte manuskripter utelater καὶ αὐτοί, men dette påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Denne perikopen (Matt 25:31–46) leses tradisjonelt på kjøttsøndag (siste søndag før fastetiden) i den ortodokse kirken og brukes i vestlig tradisjon gjerne i sammenheng med barmhjertighetshandlinger og diakonalt arbeid.

Oversettelsen gjengir den greske strukturen «ἐφʼ ὅσον οὐκ ἐποιήσατε ἑνὶ τούτων τῶν ἐλαχίστων» med «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste». Uttrykket er parallelt med vers 40, men med negasjon. Valget å droppe det ekstra «det» i andre leddsetning (som fantes i en tidligere versjon) gir bedre flyt. Alternativt kunne man skrive «Alt det dere ikke gjorde mot én av disse minste» for å understreke omfanget, men den nåværende formuleringen er enklere og mer naturlig på moderne norsk.

Uttrykket «ἐφʼ ὅσον» (ef' hoson) betyr bokstavelig «i den grad som» eller «for så vidt som». Det fungerer som en betingelsesmarkør som knytter handlingen mot «de minste» direkte til handlingen mot Kristus selv. Superlativsformen «τῶν ἐλαχίστων» (tōn elachistōn) er superlativ av «μικρός» og betyr «de aller minste» eller «de ringeste».

Verset er den negative parallellen til vers 40 og fullender Jesu undervisning om den endelige dommen. Teologisk understreker det at unnlatelsessynder — det man ikke gjør — har like alvorlige konsekvenser som aktive synder. Identifikasjonen mellom Kristus og «de minste» er et sentralt kristologisk og etisk tema. Hvem «de minste» (ἐλάχιστοι) er, diskuteres: noen tolker det som alle nødlidende mennesker, andre mer spesifikt som Jesu disipler eller trosfeller (jf. Matt 10:42; 18:6).

I den jødiske tradisjon var barmhjertighetshandlinger (gemilut hasadim) høyt verdsatt. Jesu lære her radikaliserer dette ved å knytte tjeneste for de svakeste direkte til tjeneste for Messias selv, noe som var unikt i samtidens religiøse kontekst.

Enkelte håndskrifter har variasjoner i ordlyden, men hovedstrukturen i verset er godt bevitnet i alle store håndskrifttradisjonene. Noen manuskripter legger til «μου» (mine) etter «brødre» i vers 40, men dette påvirker ikke direkte vers 45 der «brødre» ikke forekommer.

Matteus 25:31–46 leses tradisjonelt som evangelietekst på Domssøndag (siste søndag i kirkeåret) i mange kirketradisjoner, og verset har hatt stor innflytelse på kristen sosiallære og diakonalt arbeid.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «ἀπελεύσονται» er gjengitt med «skal gå bort», som er en etablert norsk bibelsk formulering. «κόλασιν αἰώνιον» er oversatt «evig straff» og «ζωὴν αἰώνιον» med «evig liv». Alternativt kunne man skrive «disse skal gå bort til evig avstraffelse», men «straff» er mer naturlig på norsk og godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon.

Det greske ordet «κόλασις» (kolasis) betyr opprinnelig 'beskjæring' (av trær) og utviklet seg til å bety 'tukt, avstraffelse, straff'. Det skiller seg fra «τιμωρία» (timōria), som mer betegner gjengjeldende straff. Noen har argumentert for at κόλασις har en korrigerende nyanse, men i denne konteksten, kombinert med «αἰώνιον», peker det mot en endelig, varig straff. Adjektivet «αἰώνιος» brukes parallelt om både straffen og livet, noe som grammatisk og retorisk binder de to skjebnene sammen med samme tidsperspektiv.

Dette verset er sentralt i debatten om helvetes varighet. Fordi det samme adjektivet αἰώνιος brukes om både straffen og livet, har de fleste tradisjoner forstått det slik at begge er evige i samme forstand. Tilhengere av annihilasjonisme hevder at «evig straff» kan bety en straff med evige konsekvenser snarere enn en evig bevisst lidelse. Universalister har forsøkt å tolke αἰώνιος som 'tidsalderlig' snarere enn 'evig', men dette er en minoritetsposisjon. Verset er det tydeligste utsagnet fra Jesus om to endelige utganger etter dommen.

Verset avslutter Jesu store eskatologiske tale (Matt 24–25) og lignelsen om sauene og geitene. I jødisk apokalyptisk tradisjon (jf. Dan 12,2) var tanken om to ulike skjebner etter dommen velkjent. Uttrykket «evig liv» finnes også i Daniel 12,2 (LXX: ζωὴν αἰώνιον), og kontrasteres der med «skam og evig avsky».

Den greske teksten er svært stabil i håndskrifttradisjonen. Enkelte minuskelhåndskrifter har mindre variasjoner i ordstilling, men det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.

Verset leses som del av evangelieteksten på Domssøndagen (siste søndag i kirkeåret) i flere liturgiske tradisjoner, og har tradisjonelt vært brukt som grunnlag for forkynnelse om de ytterste ting og den endelige dommen.