Paulus
Paulus minnes sin tid i Tessalonika
Paulus minner menigheten i Tessalonika om hvordan han og medarbeiderne forkynte evangeliet frimodig til tross for lidelser i Filippi. Han understreker at de ikke forkynte med smiger eller for egen vinning, men var milde som en amme og formanende som en far, og arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde.
1. Tessalonikerne 2,1-12
1Dere vet selv, søsken, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves.
Αὐτοὶ γὰρ οἴδατε, ἀδελφοί, τὴν εἴσοδον ἡμῶν τὴν πρὸς ὑμᾶς ὅτι οὐ κενὴ γέγονεν,
2Selv om vi på forhånd hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt under stor motstand.
ἀλλὰ προπαθόντες καὶ ὑβρισθέντες καθὼς οἴδατε ἐν Φιλίπποις ἐπαρρησιασάμεθα ἐν τῷ θεῷ ἡμῶν λαλῆσαι πρὸς ὑμᾶς τὸ εὐαγγέλιον τοῦ θεοῦ ἐν πολλῷ ἀγῶνι.
3For vår forkynnelse springer ikke ut av villfarelse, urene motiver eller svik.
ἡ γὰρ παράκλησις ἡμῶν οὐκ ἐκ πλάνης οὐδὲ ἐξ ἀκαθαρσίας ⸀οὐδὲ ἐν δόλῳ,
4Men siden Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, taler vi slik – ikke for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
ἀλλὰ καθὼς δεδοκιμάσμεθα ὑπὸ τοῦ θεοῦ πιστευθῆναι τὸ εὐαγγέλιον οὕτως λαλοῦμεν, οὐχ ὡς ἀνθρώποις ἀρέσκοντες ἀλλὰ ⸀θεῷ τῷ δοκιμάζοντι τὰς καρδίας ἡμῶν.
5For vi kom aldri med smigrende ord, som dere vet, og heller ikke med skjulte motiver om vinning – Gud er vårt vitne.
οὔτε γάρ ποτε ἐν λόγῳ κολακείας ἐγενήθημεν, καθὼς οἴδατε, οὔτε ⸀ἐν προφάσει πλεονεξίας, θεὸς μάρτυς,
6Vi søkte heller ikke ære fra mennesker, hverken fra dere eller fra andre.
οὔτε ζητοῦντες ἐξ ἀνθρώπων δόξαν, οὔτε ἀφʼ ὑμῶν οὔτε ἀπʼ ἄλλων,
7Selv om vi kunne ha lagt byrder på dere som Kristi apostler, var vi i stedet milde blant dere, som en amme som varmer sine egne barn.
δυνάμενοι ἐν βάρει εἶναι ὡς Χριστοῦ ἀπόστολοι· ἀλλὰ ἐγενήθημεν ⸀ἤπιοι ἐν μέσῳ ὑμῶν, ὡς ⸀ἐὰν τροφὸς θάλπῃ τὰ ἑαυτῆς τέκνα·
8Slik lengtet vi etter dere og ville gjerne dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt så kjære for oss.
οὕτως ὁμειρόμενοι ὑμῶν εὐδοκοῦμεν μεταδοῦναι ὑμῖν οὐ μόνον τὸ εὐαγγέλιον τοῦ θεοῦ ἀλλὰ καὶ τὰς ἑαυτῶν ψυχάς, διότι ἀγαπητοὶ ἡμῖν ⸀ἐγενήθητε.
9Dere husker jo, søsken, vårt strev og slit. Natt og dag arbeidet vi for ikke å være til byrde for noen av dere mens vi forkynte Guds evangelium for dere.
Μνημονεύετε γάρ, ἀδελφοί, τὸν κόπον ἡμῶν καὶ τὸν μόχθον· ⸀νυκτὸς καὶ ἡμέρας ἐργαζόμενοι πρὸς τὸ μὴ ἐπιβαρῆσαί τινα ὑμῶν ἐκηρύξαμεν εἰς ὑμᾶς τὸ εὐαγγέλιον τοῦ θεοῦ.
10Dere er vitner, og det er Gud, på hvor hellig, rettferdig og uklanderlig vis vi levde blant dere som tror.
ὑμεῖς μάρτυρες καὶ ὁ θεός, ὡς ὁσίως καὶ δικαίως καὶ ἀμέμπτως ὑμῖν τοῖς πιστεύουσιν ἐγενήθημεν,
11Dere vet jo hvordan vi var mot hver enkelt av dere, som en far er mot sine egne barn:
καθάπερ οἴδατε ὡς ἕνα ἕκαστον ὑμῶν ὡς πατὴρ τέκνα ἑαυτοῦ
12Vi formante dere, oppmuntret dere og innstendig ba dere om å leve et liv verdig Gud, han som kaller dere inn i sitt rike og sin herlighet.
παρακαλοῦντες ὑμᾶς καὶ παραμυθούμενοι καὶ μαρτυρόμενοι, εἰς τὸ ⸀περιπατεῖν ὑμᾶς ἀξίως τοῦ θεοῦ τοῦ καλοῦντος ὑμᾶς εἰς τὴν ἑαυτοῦ βασιλείαν καὶ δόξαν.