Skattspørsmålet om keiseren

Uttrykket «la planer» gjengir det greske «συμβούλιον ἔλαβον» (bokstavelig: «tok råd/rådslaging»). Noen oversettelser bruker «holdt råd» eller «rådførte seg». «La planer» er en moderne og idiomatisk gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «holdt råd om» eller «rådla seg imellom». Formuleringen «fange ham i ord» gjengir «παγιδεύσωσιν ἐν λόγῳ», som bokstavelig betyr «snare/felle ham ved et ord/utsagn».

Verbet παγιδεύω kommer fra παγίς (snare, felle) og betyr å fange i en snare/felle. Det forekommer bare her i Det nye testamente. Parallellen i Mark 12:13 bruker det beslektede ἀγρεύω (å fange som et bytte). Konstruksjonen ὅπως + konjunktiv (παγιδεύσωσιν) uttrykker hensikt. «ἐν λόγῳ» er instrumentalt dativ – «ved hjelp av et ord/utsagn», altså å få ham til å si noe som kan brukes mot ham.

Dette verset markerer begynnelsen på en serie konfrontasjoner mellom Jesus og ulike grupper i Jerusalem (fariseere, saddukeere, skriftlærde) i dagene før påske. Fariseernes strategi om å fange Jesus i ord viser hvordan de religiøse lederne søkte en juridisk eller politisk anklage mot ham, snarere enn å konfrontere ham direkte.

Fariseerne var en religiøs reformbevegelse som la vekt på nøye overholdelse av Moseloven og de muntlige tradisjonene. At de samarbeidet med herodianerne (v. 16), som var politiske tilhengere av Herodes-dynastiet, er bemerkelsesverdig ettersom disse gruppene normalt stod langt fra hverandre. Deres felles motstand mot Jesus brakte dem sammen i en uvanlig allianse. Skattespørsmålet (v. 17) var designet som en felle: svarte Jesus ja, ville han miste folkets støtte; svarte han nei, kunne han anklages for opprør mot Roma.

Oversettelsen gjengir λέγοντες som 'og de sa' for å gjøre setningsstrukturen naturlig på norsk. Uttrykket οὐ μέλει σοι περὶ οὐδενός er oversatt med tanke på å vise at det handler om upartiskhet snarere enn likegyldighet. Alternativt kunne man oversette «du tar ikke parti for noen». Det idiomatiske βλέπεις εἰς πρόσωπον ἀνθρώπων (bokstavelig 'ser på menneskers ansikt') er et semittisk uttrykk for partiskhet, og kan gjengis «ser ikke på person», «gjør ikke forskjell på folk» eller lignende.

Uttrykket βλέπεις εἰς πρόσωπον ἀνθρώπων er et semittisk idiom (jf. hebraisk נשא פנים, nasaʾ panim, 'å løfte ansiktet') som betyr å vise partiskhet eller favorisere noen på grunn av deres sosiale status. πρόσωπον betyr 'ansikt/person' og brukes her i overført betydning. Verbet ἀποστέλλουσιν står i presens historicum, noe som gir fortellingen en livlig karakter.

Smigeren fra fariseernes disipler og herodianerne er ironisk: de beskriver Jesus som upartisk og sannferdig nettopp for å lokke ham inn i en felle. Utsagnet om at Jesus «lærer Guds vei i sannhet» er teologisk ladet — det er objektivt sant i evangeliets perspektiv, men ment som manipulasjon fra spørsmålsstillerne.

Herodianerne (Ἡρῳδιανοί) var tilhengere av det herodianske dynastiet og dermed pro-romerske. At de opptrer sammen med fariseerne er bemerkelsesverdig, da disse gruppene normalt var politiske motstandere. Alliansen viser hvor sterk motstanden mot Jesus var. Fariseerne var motstandere av romersk skatt, mens herodianerne støttet den — slik kunne de fange Jesus uansett hva han svarte.

Noen håndskrifter har λέγοντας (akkusativ) i stedet for λέγοντες (nominativ), men λέγοντες har bred støtte i de beste manuskriptene (inkludert א og B) og er den foretrukne lesemåten i de kritiske utgavene.

Den greske teksten bruker «εἰπὸν οὖν ἡμῖν τί σοι δοκεῖ» som bokstavelig betyr «si oss altså hva du synes/mener». Oversettelsen «Si oss da hva du mener» gjengir dette naturlig og presist på norsk. «Da» fanger opp den konkluderende partikkelen «οὖν» som knytter tilbake til den foregående smigeren i vers 16. «Ἔξεστιν» (er det tillatt/lovlig) er gjengitt med «er det tillatt», som er en god gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «er det lov» for enda mer hverdagslig norsk.

Ordet «κῆνσον» (kēnson) er et latinsk lånord i gresk, fra latin «census». Det refererer spesifikt til koppskatten (tributum capitis) som ble pålagt provinsene i Romerriket. Dette var ikke en generell skatt, men en direkte personskatt som symboliserte romersk overherredømme. Oversettelsen bruker det mer generelle «skatt», noe som er vanlig i moderne bibeloversettelser.

Spørsmålet om å betale skatt til keiseren var en felle: Svarte Jesus ja, ville han miste folkelig støtte blant jøder som anså skatten som et tegn på underkastelse under en hedensk makt. Svarte han nei, kunne han anklages for opprør mot Roma. Koppskatten var særlig forhatt fordi den ble innført etter at Judea ble en romersk provins i år 6 e.Kr., og den utløste Judas fra Galilea sitt opprør.

Spørsmålet berører forholdet mellom troende og verdslig myndighet. Jesu svar (i vers 21) har blitt grunnleggende for kristen tenkning om forholdet mellom kirke og stat, ofte kalt «toregimentslæren». Fariseernes spørsmål avslører en dypere teologisk spenning: Hvem har egentlig suverenitet – Gud eller keiseren?

Oversettelsen gjengir γνοὺς med «kjente», som er en naturlig norsk gjengivelse av det greske aorist partisippet som betyr «da han kjente/erkjente». Alternativt kunne man oversatt «Men Jesus gjennomskuet deres ondskap» for å tydeliggjøre at han avslørte deres skjulte motiver. πονηρίαν er oversatt med «ondskap», som er korrekt; alternativet «listige hensikt» ville vektlagt det taktiske aspektet mer. ὑποκριταί gjengis med «hyklere», som er den etablerte norske oversettelsen.

Ordet πονηρία (ponēria) betyr ondskap, sluhet eller ondsinnethet. Det er beslektet med πονηρός (ponēros, «ond»). I denne konteksten peker det spesifikt på den ondsinnede hensikten bak spørsmålet, ikke bare generell ondskap. Verbet πειράζετε (peirazete) betyr «å sette på prøve» eller «å friste», og brukes her i betydningen å forsøke å fange noen i en felle med et lurespørsmål.

Jesu evne til å gjennomskue deres motiver understreker hans guddommelige innsikt — et gjennomgående tema i Matteusevangeliet (jf. Matt 9:4; 12:25). Betegnelsen «hyklere» (ὑποκριταί) er sentral i Matteus' fremstilling av Jesu konfrontasjon med de religiøse lederne, og kulminerer i Matt 23.

Fariseerne og herodianerne la en politisk felle: Hvis Jesus sa ja til skatt, ville han miste folkelig støtte blant jøder som foraktet den romerske beskatningen. Sa han nei, kunne han anklages for opprør mot Roma. Jesu svar avslører at han gjennomskuet dette dilemmaet.

Det greske «τὸ νόμισμα τοῦ κήνσου» er oversatt med «mynten som skatten betales med». En mer direkte oversettelse ville vært «skattemynten» eller «mynten for skatten». Den valgte formuleringen gjør det tydeligere for moderne lesere hva det dreier seg om. Alternativt kunne man skrevet «Vis meg skattemynten» for å ligge nærmere originalen.

«νόμισμα» (nomisma) betyr 'mynt' eller 'gangbar mynt', avledet av «νόμος» (lov/skikk), altså den lovlige, gjeldende mynten. «κῆνσος» (kēnsos) er et latinsk lånord fra «census» og refererer til den direkte hodeskatt (tributum capitis) som romerne krevde inn.

En «δηνάριον» (denar) var en romersk sølvmynt som tilsvarte omtrent en daglønn for en arbeider. Denaren som ble brukt til å betale den romerske skatten, bar keiserens bilde og innskrift – noe som var svært provoserende for jøder som betraktet slike bilder som brudd på bildeforbudet. At de hadde en slik mynt tilgjengelig i tempelområdet, understreker ironien i situasjonen.

Spørsmålet om skatt til keiseren var politisk ladet. Zelotene mente det var en synd å betale skatt til Roma, mens herodianer støttet det. Jesu motstandere forsøkte å fange ham i et dilemma der ethvert svar ville fremmedgjøre en gruppe. Jesu svar (v. 21) overskred dette dilemmaet og la grunnlaget for kristen tenkning om forholdet mellom stat og Gud.

Den greske teksten bruker «λέγει» (presens historicum), som er oversatt med preteritum «spurte» for naturlig norsk flyt. En mer ordrett oversettelse ville vært «Og han sier til dem: Hvems er dette bildet og innskriften?» Oversettelsen gjengir det retoriske spørsmålet fritt men treffende med «Hvem har sitt bilde og sin innskrift her?» i stedet for det mer direkte «Hvem tilhører dette bildet og denne innskriften?» Begge varianter er gangbare.

Gresk «εἰκών» (eikōn) betyr 'bilde, avbilde, portrett' og er opphav til det norske ordet 'ikon'. «ἐπιγραφή» (epigraphē) betyr 'innskrift, påskrift', sammensatt av ἐπί (på) og γράφω (skrive). Spørsmålet «Τίνος ἡ εἰκὼν αὕτη καὶ ἡ ἐπιγραφή;» er en genitiv-konstruksjon som spør om eierskap/tilhørighet: 'Hvem tilhører dette bildet og innskriften?'

Denaren på Jesu tid bar vanligvis keiser Tiberius' portrett med innskriften «TI CAESAR DIVI AVG F AVGVSTVS» (Tiberius Caesar, sønn av den guddommelige Augustus). Selve mynten var et politisk ladet objekt i jødisk sammenheng, da bildeforbudet (2 Mos 20,4) gjorde keiserens portrett kontroversielt.

Jesu spørsmål om bilde og innskrift fungerer som et retorisk grep som forbereder det teologisk ladede svaret i vers 21. Parallellen mellom keiserens bilde på mynten og Guds bilde i mennesket (1 Mos 1,26–27) har vært sentralt i kristen tolkningstradisjon: slik mynten bærer keiserens bilde og tilhører ham, bærer mennesket Guds bilde og tilhører Gud.

Den norske oversettelsen gjengir det greske «Ἀπόδοτε» med «Gi», som er en god idiomatisk forenkling. Verbet betyr egentlig «gi tilbake», noe som impliserer at man returnerer noe som allerede tilhører mottakeren. Et alternativ ville vært «Gi tilbake», men «Gi da» fungerer godt i moderne norsk og bevarer meningen gjennom konteksten. Partikkelen «οὖν» gjengis med «da», som gir en naturlig konklusjon basert på at de selv har identifisert bildet som keiserens.

Det greske verbet «ἀποδίδωμι» (her i imperativ: ἀπόδοτε) betyr «å gi tilbake, betale, yte det man skylder». Det er et sterkere verb enn det enkle «δίδωμι» (å gi) og inneholder prefikset «ἀπο-» som indikerer retur eller gjengivelse. Bruken av dette verbet antyder at det som tilhører keiseren allerede er hans, og bør returneres — ikke at man gir en gave.

Jesu svar er en av de mest siterte og diskuterte uttalelsene om forholdet mellom verdslig og åndelig myndighet. Det har blitt tolket ulikt gjennom historien: Noen ser det som en legitimering av statens rett til skatt, mens andre ser det som en relativering av keiserens makt — keiseren kan få sine mynter tilbake, men Gud har krav på hele mennesket, som er skapt i hans bilde. Parallellen mellom «εἰκών» (bilde) på mynten og mennesket som «Guds bilde» (1 Mos 1,26-27) er muligens bevisst.

Mynten det er snakk om, er sannsynligvis en sølvdenar med keiser Tiberius' portrett og innskriften «TI CAESAR DIVI AVG F AVGVSTVS» (Tiberius Caesar, sønn av den guddommelige Augustus). Jødiske motstandere av romerne anså slike mynter med keiserens bilde og guddommelighetskrav som avgudsdyrkelse, noe som ga spørsmålet om skatt ekstra teologisk sprengkraft.

Noen manuskripter har «αὐτῷ» (til ham) mens andre utelater dette eller har varianter. Forskjellene er ubetydelige for meningen. Nestle-Aland markerer en liten variant ved «αὐτῷ» med et diakritisk tegn (⸀), men hovedtradisjonen er godt bevitnet.

Dette verset leses som en del av evangelieteksten i flere kirkeårs-perikopers, særlig i forbindelse med temaer som samfunnsansvar, skatt og forholdet mellom kirke og stat. Det brukes ofte i kristen etisk undervisning om borgerplikt.

Den norske oversettelsen følger den greske teksten tett. «ἀκούσαντες» (etter å ha hørt) er gjengitt med «da de hørte dette», som gir en naturlig temporal kobling. «ἐθαύμασαν» (de undret seg/ble forundret) er oversatt med «undret de seg», som er idiomatisk norsk. «ἀφέντες αὐτὸν ἀπῆλθαν» (de forlot ham og gikk bort) er gjengitt med to ledd: «de forlot ham og gikk bort». Alternativt kunne man skrevet «de lot ham være og gikk sin vei» for en friere gjengivelse, men den valgte oversettelsen er presis og lettlest.

Verbet «ἐθαύμασαν» (aorist av θαυμάζω) betyr å undre seg, å bli forbauset. Det innebærer at Jesu svar overrasket og imponerte dem – de hadde ikke forventet et slikt svar som unngikk fellen de hadde lagt. «ἀφέντες» (aorist partisipp av ἀφίημι) betyr bokstavelig «etter å ha forlatt/sluppet», og brukes her i betydningen at de ga opp forsøket på å fange ham i ord.

Fariseernes og herodianernes reaksjon viser at Jesu svar var uventet og avvæpnende. De kom for å fange ham i hans egne ord (v. 15), men hans visdom tvang dem til retrett. Scenen illustrerer et sentralt tema i Matteus om Jesu overlegne autoritet og visdom overfor de religiøse lederne.

Fariseerne og herodianerne, som normalt var politiske motstandere, hadde alliert seg i forsøket på å sette Jesus i en umulig situasjon. At de gikk bort uten å ha oppnådd noe, understreker hvor effektivt Jesus avverget deres felle.