Spørsmål om fasting

'Faster ofte' gjengir νηστεύομεν πολλά. Varianten har også lesemåten [πολλά], som kan bety 'mye' eller 'ofte'. Oversettelsen gjengir dette som 'ofte'. 'Johannes' disipler' (οἱ μαθηταὶ Ἰωάννου) var tilhengere av Døperen Johannes som fortsatte som en egen gruppe.

Noen manuskripter utelater πολλά (ofte/mye), mens andre har det med. NA28 markerer det med apparat. Lesemåten med πολλά er godt attestert.

Fariseerne fastet to ganger i uken (mandag og torsdag, jf. Luk 18:12), utover den lovpålagte fasten på forsoningsdagen. Johannes' disipler hadde sannsynligvis lignende askestiske praksiser.

'Da kom … til ham' gjengir τότε προσέρχονται αὐτῷ, der presensformen (historisk presens) i grunnteksten gjengis med fortid på norsk, som er idiomatisk. 'Faster ofte' gjengir νηστεύομεν πολλά, der πολλά kan bety 'mye' eller 'ofte'; oversettelsen velger 'ofte' for naturlig norsk.

'Da kom Johannes' disipler til ham' gjengir Τότε προσέρχονται αὐτῷ οἱ μαθηταὶ Ἰωάννου, der den greske historiske presens (προσέρχονται) er gjengitt med norsk fortid ('kom'). 'Faster … ofte' gjengir νηστεύομεν πολλά, der πολλά kan bety 'mye' eller 'ofte'; oversettelsen velger 'ofte' for naturlig norsk. 'Mens dine disipler ikke faster' gjengir οἱ δὲ μαθηταί σου οὐ νηστεύουσιν med en kontrastiv bisetning som fungerer godt på norsk.

Det greske λέγοντες ('idet de sa') innleder spørsmålet som en samtidig handling med å komme til Jesus. Verbet νηστεύομεν ('vi faster') er i første person flertall – Johannes' disipler inkluderer seg selv sammen med fariseerne i fastepraksisen, noe som viser en viss allianse mellom disse gruppene i dette spørsmålet.

Det greske verbet νηστεύομεν i første person flertall viser at Johannes' disipler identifiserer seg med fariseernes fastepraksis. Konjunksjonen Διὰ τί ('hvorfor') innleder et direkte spørsmål som uttrykker undring snarere enn anklage. Partisippet λέγοντες ('idet de sa') fungerer som overgang fra bevegelse til tale – en typisk narrativ konstruksjon hos Matteus.

'Bryllupsgjestene' gjengir οἱ υἱοὶ τοῦ νυμφῶνος, bokstavelig 'brudekammerets sønner', et hebraisk/arameisk idiom for bryllupsgjester eller brudgommens venner. 'Sørge' gjengir πενθεῖν (penthein, å sørge), ikke νηστεύειν (å faste) – Matteus kobler faste til sorg, noe parallellene i Markus og Lukas ikke gjør. Dette er et bevisst valg i grunnteksten.

Brudgom-metaforen har dyp teologisk resonans. I GT fremstilles forholdet mellom Gud og Israel som et ekteskap (Hos 2; Jes 62:5). At Jesus kaller seg brudgommen, er et implisitt guddommelig krav.

At 'brudgommen blir tatt fra dem' (ἀπαρθῇ) er en tydelig hentydning til Jesu lidelse og død. Verbet ἀπαίρω brukes sjelden og gir en voldsom konnotasjon – brudgommen rives bort.

'Jesus sa til dem' gjengir εἶπεν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς. Her brukes 'sa' i samsvar med grunntekstens εἶπεν (etter revisjon fra 'svarte'). 'Bryllupsgjestene' gjengir det hebraisk-arameiske idiomet οἱ υἱοὶ τοῦ νυμφῶνος ('brudekammerets sønner'). Matteus bruker πενθεῖν ('sørge') der Markus og Lukas har 'faste', noe som kobler faste til sorg.

«Kan bryllupsgjestene sørge» gjengir Μὴ δύνανται οἱ υἱοὶ τοῦ νυμφῶνος πενθεῖν, et retorisk spørsmål med forventet negativt svar (markert av μή). Ordvalget «sørge» (πενθεῖν) er spesifikt for Matteus – Markus og Lukas bruker «faste» (νηστεύειν). Matteus kobler dermed faste til sorg, noe som gir Jesu svar en dypere emosjonell dimensjon. «Det skal komme dager» gjengir ἐλεύσονται ἡμέραι, som er en profetisk formular kjent fra GT (f.eks. Jer 7:32 LXX).

Uttrykket «brudgommen blir tatt fra dem» (ἀπαρθῇ ἀπʼ αὐτῶν ὁ νυμφίος) bruker aorist konjunktiv passiv av ἀπαίρω. Denne passivformen kan leses som et passivum divinum – at det er Gud som handler – eller den kan peke mot menneskelig vold. Begge tolkninger er mulige og har blitt fremholdt i tradisjonen.

Jesu ord om at brudgommen skal «tas bort» er blant de tidligste antydningene i Matteus om Jesu lidelse og død (jf. Matt 16:21; 17:22–23). Konteksten – et bryllupsmåltid – gjør kontrasten mellom fest og sorg spesielt skarp.

Uttrykket ἐφʼ ὅσον ('så lenge som') er en temporal konjunksjon som markerer en begrenset tidsperiode. Den retoriske spørsmålsformen med μή forventer et negativt svar: 'Nei, selvfølgelig kan de ikke sørge.' Overgangen med δέ ('men') markerer et skarpt brudd mellom festtiden og den kommende sorgen.

Formuleringen 'det skal komme dager' (ἐλεύσονται ἡμέραι) er en profetisk formel som går igjen i GT (jf. Jer 7:32; 9:25 LXX; Am 4:2). Bruken av denne formelen gir Jesu ord en profetisk tyngde og knytter dem til den gammeltestamentlige domstradisjonen.

'Ukrympet stoff' gjengir ῥάκους ἀγνάφου (rakous agnaphou), der ἄγναφος betyr 'ikke valket/behandlet' – altså nytt stoff som ennå ikke er krympet. 'Kappe' gjengir ἱμάτιον (himation), det ytre klesplagget. 'River lappen løs fra kappen' gjengir αἴρει τὸ πλήρωμα αὐτοῦ ἀπὸ τοῦ ἱματίου, der πλήρωμα betyr 'det som fyller' (altså lappen/boten).

Lignelsen om lappen og vinen (v. 16–17) illustrerer at Jesu budskap ikke er en reparasjon av det gamle systemet, men noe fundamentalt nytt som krever nye former.

Oversettelsen gjengir ἐπίβλημα ῥάκους ἀγνάφου som 'lapp av ukrympet stoff'. Grunntekstens πλήρωμα ('fylde, lapp') gjengis indirekte gjennom at 'lappen river løs fra kappen'. Formuleringen ble revidert for tydelighet: det er det nye, ukrympede stoffet som krymper i vask og dermed river med seg et stykke av det gamle plagget.

Ordet ἄγναφος (agnaphos) betyr bokstavelig 'ikke kardet/valket' – altså stoff som ikke er ferdigbehandlet og derfor fortsatt vil krympe. Verbet αἴρει ('tar bort/river') brukes her i betydningen at lappen drar med seg deler av det gamle stoffet.

Lignelsen om lappen var umiddelbart forståelig for tilhørerne. Valking (γνάφω) var prosessen der nytt stoff ble krympet og behandlet av en valker (γναφεύς, jf. Mark 9:3). Stoff som ikke var valket ville krympe kraftig ved første vask, og enhver som sydde en slik lapp på et gammelt plagg, visste at resultatet ble katastrofalt.

Lignelsen om lappen og vin-lignelsen (v. 17) danner et par som begge handler om det uforenlige mellom det nye og det gamle. I jødisk kontekst kunne dette forstås som en kommentar på forholdet mellom Jesu budskap og fariseerisk fromhetspraksis, mens det i en bredere teologisk kontekst handler om at evangeliets nåde ikke kan innpasses i lovgjerningenes rammeverk.

Uttrykket χεῖρον σχίσμα γίνεται ('riften blir verre') bruker komparativformen χεῖρον av κακός. Ordet σχίσμα, som senere ble brukt om splittelse i menigheten (jf. 1 Kor 1:10; 11:18), har her sin konkrete, bokstavelige betydning: en revne i stoff.

Verbet αἴρει i uttrykket αἴρει τὸ πλήρωμα αὐτοῦ ἀπὸ τοῦ ἱματίου har en dobbel dynamikk: lappen (πλήρωμα, 'det som fyller') løsner fra det gamle plagget, men i prosessen river den også med seg stoff fra kappen. Oversettelsen 'river lappen løs fra kappen' fokuserer på løsrivelsen som det sentrale bildet, og lar 'riften blir verre' dekke den resulterende skaden.

Lignelsen om lappen brukes i alle tre synoptiske evangelier (Matt 9:16; Mark 2:21; Luk 5:36) som svar på spørsmålet om faste. I de tidlige kirkefedre-kommentarene ble den lest som et forsvar for at det nye testamentets nåde ikke bare er en oppdatering av lovens rammeverk, men noe kvalitativt annerledes som krever nye uttrykksformer.

'Skinnsekker' gjengir ἀσκούς (askous), lærposer laget av dyrehud som ble brukt til oppbevaring av vin. 'Nye skinnsekker' gjengir ἀσκοὺς καινούς, der καινός betyr 'ny i kvalitet/art' (ikke bare νέος, ny i tid). Oversettelsen skiller mellom νέον (ny vin, ung vin) og καινούς (nye skinnsekker, fersklagde sekker). 'Begge blir bevart' gjengir ἀμφότεροι συντηροῦνται.

Ny vin fortsetter å gjære og utvikle gass. Gamle, stive skinnsekker kan ikke utvide seg og vil sprekke. Nye, smidige sekker tåler trykket. Dette var allment kjent kunnskap i antikken.

'Skinnsekker' gjengir ἀσκούς, og oversettelsen bruker 'nye skinnsekker' for ἀσκοὺς καινούς. Grunnteksten skiller mellom νέος (ny vin, fersk i alder) og καινός (nye sekker, ny i kvalitet). 'Nei' er lagt til for ἀλλά for å markere kontrasten tydelig. 'Begge blir bevart' gjengir ἀμφότεροι συντηροῦνται.

Forskjellen mellom νέος og καινός i dette verset er bemerkelsesverdig. Vinen beskrives som νέος (ny i tid, ung), mens sekkene beskrives som καινός (ny i art/kvalitet). Denne nyansen antyder at det ikke bare handler om alder, men om en kvalitativt annerledes beholder for det nye innholdet.

Skinnsekker laget av geitehud var den vanligste beholderen for vin i Midtøsten. Ny vin fortsetter å gjære og produserer karbondioksid. Nye skinnsekker er smidige nok til å utvide seg under trykket, mens gamle, uttørkede sekker sprekker. Denne hverdagskunnskapen gjorde lignelsen selvinnlysende for tilhørerne.

Gresk bruker to ulike ord for «ny» i dette verset: νέον (neon) om vinen, som betyr ny i tid/alder (ung vin), og καινούς (kainous) om sekkene, som betyr ny i kvalitet/art. Denne distinksjonen kan ha teologisk relevans: det nye Jesus bringer er ikke bare nytt i tid, men kvalitativt annerledes.

Oversettelsen bruker 'fyller man' og 'fylles' for βάλλουσιν ('de kaster/heller'), som er et aktivt verb i tredjeperson flertall brukt upersonlig (generaliserende 'man'). 'Nei' gjengir ἀλλά, som her fungerer som sterk adversativ motsetning. 'Så begge blir bevart' gjengir den resultative konstruksjonen καὶ ἀμφότεροι συντηροῦνται, der συντηρέω betyr å bevare/opprettholde i god stand.

Verbet ῥήγνυνται (rhēgnyntai, 'de sprenges') er et dramatisk ord som også brukes om jordskjelv og voldsom ødeleggelse andre steder i Det nye testamente (jf. Matt 7:6; Mark 9:18). Det forsterker bildet av at de gamle formene ikke gradvis svikter, men brister plutselig og katastrofalt.