To blinde får synet

«Davids sønn» (υἱὲ Δαυίδ) er en messiansk tittel som oversettes direkte. De blinde roper Ἐλέησον ἡμᾶς, gjengitt som «Forbarm deg over oss» – et klassisk bønnerop som også finnes i Salmene (Sal 6,3; 51,3). Verbformen κράζοντες (krazantes, «ropende») viser at de ropte høyt og insisterende, noe som gjenspeiles i oversettelsens «ropte».

Tittelen «Davids sønn» var i jødisk tradisjon knyttet til forventningen om en kommende messiansk konge av Davids ætt (2 Sam 7,12–16; Jes 11,1–10). At blinde menn bruker denne tittelen er bemerkelsesverdig – de som er fysisk blinde «ser» hvem Jesus er, i motsetning til de religiøse lederne.

«Gikk videre derfra» gjengir παράγοντι ἐκεῖθεν (dativ partisipp av παράγω), som beskriver en pågående bevegelse. «Fulgte etter ham» gjengir ἠκολούθησαν αὐτῷ (aorist), som markerer at de begynte å følge. «Forbarm deg over oss» gjengir Ἐλέησον ἡμᾶς, et imperativ som er kjent fra Salmenes bønnerop (Sal 6:3; 51:3).

Bønneropet Ἐλέησον (eleēson, «forbarm deg») ble tidlig en sentral del av kristen liturgi, kjent som Kyrie eleison. Det brukes i mange liturgiske tradisjoner som en fast del av gudstjenestens innledende bønner og som et gjennomgående svar i litaniet.

Dette er den første forekomsten av tittelen «Davids sønn» rettet direkte til Jesus i Matteusevangeliet. At blinde menn er de første til å bruke denne messianske tittelen skaper en ironisk kontrast – de fysisk blinde har åndelig innsikt som de seende mangler. Motivet gjentas i Matt 20:30–31 med to andre blinde menn.

Verbet ἐλεέω (eleeō, «å vise barmhjertighet/medlidenhet») har røtter i ἔλεος (eleos, «barmhjertighet, nåde»), som i Septuaginta ofte gjengir det hebraiske חֶסֶד (ḥesed, «paktsmessig troskap/barmhjertighet»). Imperativformen Ἐλέησον har dermed dype røtter i Israels bønnetradisjon.

Partisippkonstruksjonen παράγοντι ἐκεῖθεν τῷ Ἰησοῦ (dativ absolutt-lignende konstruksjon) gjengis med «Da Jesus gikk videre derfra», som tydeliggjør den temporale sammenhengen. κράζοντες καὶ λέγοντες («ropende og sigende») forenkles til «ropte» etterfulgt av direkte tale – norsk trenger ikke den doble partisippkonstruksjonen som gresk benytter for å introdusere direkte tale.

Gresk bruker presens λέγει (legei, «sier») for Jesu spørsmål, såkalt historisk presens, som skaper levende fortelling. Oversettelsen bruker preteritum «spurte» for naturlig norsk narrativ stil. κύριε (kyrie) gjengis «Herre» – det kan bety alt fra en høflig tiltaleform til en bekjennelse av Jesu herredømme; i denne konteksten, kombinert med tro på Jesu makt, ligger det nær en trosbekjennelse.

Uttrykket εἰς τὴν οἰκίαν (eis tēn oikian, «inn i huset») kan referere til Peters hus i Kapernaum, som ser ut til å ha fungert som Jesu base under hans galileiske virke (jf. Matt 8,14). At de blinde fulgte ham helt inn i huset viser besluttsomheten i deres tro.

τὴν οἰκίαν (tēn oikian) har bestemt artikkel – «huset» – noe som tyder på et spesifikt, kjent hus, sannsynligvis Jesu tilholdssted i Kapernaum.

Oversettelsen gjengir λέγει (historisk presens) med preteritum «spurte» for naturlig norsk fortellerstil. τοῦτο ποιῆσαι («å gjøre dette») refererer implisitt til å gi dem synet tilbake – «dette» er bevisst vagt i originalen og beholdes slik i oversettelsen. «Ja, Herre» gjengir Ναί, κύριε direkte og konsist.

ἐλθόντι δὲ εἰς τὴν οἰκίαν gjengis «Da han var kommet inn i huset» – en genitiv/dativ absolutt-konstruksjon som oversettes med en temporal leddsetning. Skiftet fra presens λέγει til preteritum «spurte» er et bevisst valg for å unngå den uvanlige effekten historisk presens ville gitt på norsk. De blindes svar Ναί, κύριε gjengis «Ja, Herre» – kort og direkte som i originalen.

At Jesus venter med å stille spørsmålet om tro til de er inne i huset – ikke ute på gaten der de ropte – kan reflektere et mønster hos Matteus der viktige åpenbaringsøyeblikk skjer i avskildhet (jf. Matt 17:19–20). Den private settingen gir spørsmålet en mer intim og prøvende karakter.

Κατὰ τὴν πίστιν ὑμῶν γενηθήτω ὑμῖν – bokstavelig: «Etter deres tro, la det skje for dere.» Oversettelsen «Det skal skje dere etter deres tro» gjengir dette som et løfte/erklæring. Den greske imperativformen γενηθήτω (genēthētō, «la det skje») er en optatisk/jussiv form som uttrykker Jesu vilje og makt, ikke bare en forutsigelse.

Formuleringen minner om andre steder i Matteus der Jesus knytter undergjerning til tro (Matt 8,13; 15,28). Troen fremstilles ikke som en magisk kraft, men som tillit til Jesu person og myndighet.

Jesu berøring (ἥψατο, hēpsato) av øynene er et fysisk tegn som ledsager helbredelsen. I antikk helbredelsespraksis var berøring vanlig, men i evangeliene fungerer den primært som et tegn på Jesu personlige omsorg og tilstedeværelse, ikke som en magisk teknikk.

Verbet ἥψατο (hēpsato, fra ἅπτω/haptō) i medium-passiv form betyr «å røre ved, berøre». Det samme verbet brukes om kvinnen som rørte ved Jesu kappe (Matt 9:20–21), men her er det Jesus som aktivt rører ved de blinde – rollene er snudd.

«Det skal skje dere etter deres tro» gjengir Κατὰ τὴν πίστιν ὑμῶν γενηθήτω ὑμῖν. Imperativformen γενηθήτω (tredje person imperativ, «la det skje») er gjengitt som en deklarativ setning «Det skal skje» snarere enn «La det skje», noe som fremhever Jesu autoritative makt fremfor en bønn. Preposisjonen κατά med akkusativ betyr «i samsvar med, etter» – troen er ikke årsaken men målestokken for hva som skjer.

γενηθήτω (genēthētō) er aorist passiv imperativ av γίνομαι. Passivformen kan tolkes som et såkalt «guddommelig passiv» (passivum divinum), der Gud er den underforståtte agenten: «la det bli gjort [av Gud] for dere». Dette viser at Jesus ikke bare helbreder på egne vegne, men formidler Guds kraft.

ἐνεβριμήθη (enebrimēthē) er et sterkt verb som uttrykker dyp indignasjon eller sterk advarsel – det brukes også om hester som fnøser. Oversettelsen «talte strengt til dem» fanger alvoret uten å overtolke. Ὁρᾶτε μηδεὶς γινωσκέτω – bokstavelig «Se til at ingen får vite det» – gjengitt direkte.

Jesu befaling om å holde helbredelsen hemmelig er del av det såkalte «messiashemmeligheten» – et tema som er mer fremtredende i Markus, men som også finnes i Matteus. Forskere diskuterer om dette er en historisk påminnelse eller en teologisk konstruksjon for å forklare hvorfor Jesus ikke umiddelbart ble anerkjent som Messias.

Noen håndskrifter har ἐνεβριμήσατο i stedet for ἐνεβριμήθη, men betydningen er den samme. Begge formene er godt attestert.

Ὁρᾶτε (horate, «se til!») er en imperativ av ὁράω, verbet for «å se». Ironien er påfallende: Jesus bruker et syn-relatert imperativ overfor nettopp helbredede blinde menn. μηδεὶς γινωσκέτω (mēdeis ginōsketō, «la ingen få vite») bruker en tredjepersons imperativ (jussiv), en form som uttrykker forbud.

Verbet ἀνοίγω (anoigō) i passiv form ἠνεῴχθησαν (ēneōchthēsan) – «ble åpnet» – bruker en guddommelig passiv (passivum divinum), som antyder at det er Gud som handler. Oversettelsen «øynene deres ble åpnet» gjengir dette direkte og bevarer den teologiske undertonen uten å gjøre den eksplisitt.

Oversettelsen «talte strengt til dem» gjengir det greske ἐνεβριμήθη (enebrimēthē), et intenst verb som uttrykker sterk advarsel eller indignasjon. Formuleringen «Se til at ingen får vite dette!» er en direkte gjengivelse av Ὁρᾶτε μηδεὶς γινωσκέτω. Verbet λέγων («sigende») er integrert i «talte» uten å legge til et ekstra «og sa», noe som gir bedre flyt på norsk.

διεφήμισαν (diephēmisan) betyr «spredte ryktet vidt omkring». Oversettelsen «spredte ryktet om ham» gjengir dette godt. De blindes ulydighet mot Jesu påbud understrekes av kontrasten mellom vers 30 og 31.

De blindes ulydighet mot Jesu påbud om taushet er et gjennomgående motiv i evangeliene. Ironien er at dem Jesus befaler å tie, forkynner – mens dem han sender ut for å forkynne, ofte misforstår budskapet.

Verbet διαφημίζω (diaphēmizō) er sammensatt av διά (dia, «gjennom/utover») og φημίζω (phēmizō, «gjøre kjent»), altså «spre ryktet vidt og bredt». Ordstammen φήμη (phēmē, «rykte») binder verset tilbake til vers 26, der samme rot brukes – slik rammer forfatteren inn perikopen med rykte-motivet.

οἱ δέ (hoi de) – «men de» – markerer en klar kontrast til Jesu forbud i vers 30. Oversettelsen «Men de gikk ut» fanger denne motsetningen godt. ἐξελθόντες (exelthontes, «etter å ha gått ut») er et temporalt partisipp som oversettes naturlig med «gikk ut og...». τῇ γῇ ἐκείνῃ (tē gē ekeinē) – «det landet/området» – gjengis «dette området», der det norske «dette» er en idiomatisk tilpasning av det greske demonstrativpronomenet ἐκείνῃ (egentlig «det/hint»).

Oversettelsen «Men de gikk ut og spredte ryktet om ham over hele dette området» gjengir den greske teksten nøyaktig. οἱ δέ markerer kontrasten til Jesu forbud. Verbet διεφήμισαν betyr «spredte ryktet vidt». ἐν ὅλῃ τῇ γῇ ἐκείνῃ – «i hele det landet» – gjengis «over hele dette området», der «dette» er en idiomatisk norsk tilpasning av ἐκείνῃ (egentlig «det/hint»).

De blindes handlemåte etter helbredelsen – å spre ryktet til tross for Jesu eksplisitte forbud – reiser spørsmålet om lydighetens grenser. Kirkefedre som Johannes Krysostomos mente at de handlet i god tro men likevel var ulydige. I moderne teologi drøftes dette som et eksempel på at menneskelig entusiasme kan stå i spenning til Guds plan og timing.

κωφόν (kōphon) kan bety både «stum» og «døv» – oversettelsen velger «stum», noe som passer best i konteksten siden vers 33 forteller at mannen talte etter helbredelsen. δαιμονιζόμενον (daimonizomenon) gjengis «besatt av en demon» – en ordrett gjengivelse av participformen.

I antikken ble stumhet og andre funksjonshemninger ofte forklart som resultat av demonbesettelse. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle slike tilstander ble ansett som demoniske, men at man forsto åndelige og fysiske lidelser som nært knyttet til hverandre.

Oversettelsen gjengir ἰδού (idou, «se!») implisitt gjennom setningsstrukturen «ble det ført til ham» som skaper en viss dramatisk effekt. En mer bokstavelig gjengivelse ville vært «se, de førte til ham», men det fungerer dårligere på norsk. Ordstillingen er valgt for god flyt og plasserer fokus på den stumme mannen.

Partisippet δαιμονιζόμενον (daimonizomenon) er en presens medium/passiv partisipp, noe som indikerer en pågående tilstand – mannen «er/blir demonisert». Det greske uttrykket beskriver tilstanden uten å spesifisere demonens natur eller antall, til forskjell fra andre beretninger der demoner navngis eller telles.

Denne korte perikopen (v. 32–34) er unik for Matteus og har ingen direkte parallell i Markus. Lukas har en lignende beretning i Luk 11:14–15. Noen forskere mener Matteus her forkorter en tradisjon som Lukas bevarer i en lengre form.

Frasen Αὐτῶν δὲ ἐξερχομένων (autōn de exerchomenōn) er en genitiv absolutt-konstruksjon som angir samtidighet: «idet de gikk ut». Oversettelsen gjengir dette presist med «Idet de gikk ut». Det greske προσήνεγκαν (prosēnenkan, «de førte/bar frem») har et ubestemt subjekt («de/man»), som oversettelsen håndterer ved passivkonstruksjonen «ble det ført til ham».

Oversettelsen gjengir den greske genitiv absolutt-konstruksjonen Αὐτῶν δὲ ἐξερχομένων med «Idet de gikk ut». Det ubestemte subjektet i προσήνεγκαν håndteres med passiv: «ble det ført til ham». κωφόν oversettes «stum» (kan også bety «døv»), og δαιμονιζόμενον gjengis «besatt av en demon» i tråd med den bokstavelige betydningen av det greske partisippet.

ἐθαύμασαν (ethaumasan) betyr «var forundret/forbauset», og er gjengitt som «var forundret». ἐφάνη (ephanē, fra φαίνω) betyr «har vist seg/er blitt sett», og oversettelsen «er aldri blitt sett» er trofast mot dette. Konstruksjonen Οὐδέποτε ἐφάνη οὕτως gjengis «Noe slikt er aldri blitt sett» – en idiomatisk norsk gjengivelse av det greske uttrykket.

Konstruksjonen Οὐδέποτε ἐφάνη οὕτως ἐν τῷ Ἰσραήλ gjengis «Noe slikt er aldri sett i Israel». Verbet ἐφάνη (ephanē, aorist passiv av φαίνω) betyr bokstavelig «har vist seg / er blitt sett». «Sett» i oversettelsen er tro mot denne betydningen. «Noe slikt» er en idiomatisk norsk gjengivelse av οὕτως («slik/på denne måten»).

ὁ κωφός (ho kōphos) kan bety både «stum» og «døv» på gresk. Konteksten (at han begynte å tale) viser at «stum» er den relevante betydningen her, og det er slik oversettelsen gjengir det.

Ifølge jødisk tradisjon var evnen til å helbrede en stum demonbesatt ansett som et messiansk tegn, siden man ikke kunne be demonen oppgi sitt navn (vanlig praksis i eksorsisme). Folkemengdens reaksjon – «Noe slikt er aldri sett i Israel!» – kan forstås i dette lyset.

ἐκβληθέντος τοῦ δαιμονίου (ekblēthentos tou daimoniou) er en genitiv absolutt med aorist passiv partisipp – bokstavelig «etter at demonen var blitt kastet ut». Oversettelsen «da demonen var drevet ut» er en god norsk gjengivelse som bevarer tidsrekkefølgen. «Drevet ut» er valgt fremfor det mer bokstavelige «kastet ut» for idiomatisk norsk. ἐλάλησεν ὁ κωφός – «den stumme talte» – gjengis med omvendt ordstilling «talte den stumme», som fungerer godt stilistisk på norsk.

Folkemengdens utrop Οὐδέποτε ἐφάνη οὕτως ἐν τῷ Ἰσραήλ rommer en implisitt messiansk forventning. Ved å si at «noe slikt aldri er sett i Israel» plasserer de Jesu gjerninger i Israels frelseshistorie og antyder at noe helt nytt og enestående har skjedd – noe som overskrider selv profetene og de store undergjerningene i GT.

Oversettelsen gjengir ἐκβληθέντος τοῦ δαιμονίου med «da demonen var drevet ut» og ἐλάλησεν ὁ κωφός med «talte den stumme». Folkemengdens utrop Οὐδέποτε ἐφάνη οὕτως ἐν τῷ Ἰσραήλ gjengis «Noe slikt er aldri sett i Israel!» – der ἐφάνη (aorist passiv av φαίνω, «vise seg/bli sett») gjengis med «sett», og οὕτως («slik») gjengis idiomatisk som «Noe slikt». Verset har gjennomgått flere revisjoner for å sikre presisjon mot grunnteksten.

Verset mangler vers 34 i denne perikopen, men mange håndskrifter inkluderer fariseernes reaksjon i vers 34: «Men fariseerne sa: Det er ved de onde ånders fyrste han driver ut de onde åndene.» Denne kontrasterende reaksjonen – folkets forundring versus fariseernes anklage – er sentral i Matteus' fremstilling av den voksende konflikten mellom Jesus og de religiøse lederne.

ἐν τῷ ἄρχοντι τῶν δαιμονίων – «ved herskeren over demonene». Oversettelsen gjengir dette direkte. Fariseernes anklage innebærer at Jesu kraft stammer fra demonisk makt, ikke fra Gud. Det greske ἄρχων brukes her om demonenes fyrste, mens det i vers 18/23 brukes om en lokal leder – et ordspill som kan gå tapt i oversettelse.

Fariseernes anklage om at Jesus driver ut demoner ved Beelsebul (jf. Matt 12,24 der navnet nevnes eksplisitt) er en alvorlig beskyldning. Jesus svarer på denne anklagen utførlig i Matt 12,25–29, der han argumenterer for at en slik strategi ville være selvødeleggende for Satan.

Det greske ἄρχων brukes her om demonenes fyrste, mens det i vers 18 (og 23) brukes om en lokal leder – et ordspill eller kontrasteffekt som kan gå tapt i oversettelse, der ulike norske ord brukes for samme greske term.

Flere håndskrifter (bl.a. noen vestlige tekstvitner) utelater vers 34 helt, muligens fordi anklagen gjentas mer utførlig i Matt 12,24. De fleste og beste håndskriftene inkluderer verset.

Fariseernes anklage forbereder den større konfrontasjonen i Matt 12,22–32, der Jesus svarer utførlig. Her i kap. 9 står anklagen ubesvart, noe som skaper spenning i fortellingen.

ἔλεγον (elegon) er imperfektum, som kan antyde en gjentatt eller pågående handling – fariseerne «pleide å si» eller «sa stadig». Oversettelsen gjengir dette med enkel fortid «sa», som er idiomatisk på norsk. Alternativet «sa stadig» ville fremhevet det iterative aspektet, men ville virke overtolkende i konteksten.

Fariseernes anklage om at Jesus bruker demonisk makt er en direkte kontrast til folkemengdens lovprisning i vers 33. Matteus plasserer disse to reaksjonene side om side for å tydeliggjøre det voksende skillet mellom folket og de religiøse lederne – et sentralt tema i evangeliet.

Oversettelsen gjengir οἱ δὲ Φαρισαῖοι ἔλεγον med «Men fariseerne sa». Konjunksjonen δέ markerer kontrast til folkemengdens reaksjon i vers 33, og «men» fanger denne kontrasten godt. ἐν τῷ ἄρχοντι gjengis «ved herskeren» der ἐν fungerer instrumentalt – «ved (hjelp av)». Hele utsagnet er gjengitt direkte og presist.