FLOGVIT
.bible

2. KorinterneKapittel 1

+ UndertekstGrunntekstNeste →Bidra
Paulus, Kristi Jesu apostel ved Guds vilje, og vår bror Timoteus – til Guds menighet i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia:
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud,
han som trøster oss i all vår nød, slik at vi kan trøste dem som er i all slags nød, med den trøsten vi selv mottar fra Gud.
For likesom Kristi lidelser i rikt mål kommer over oss, så får vi også rikelig trøst ved Kristus.
Når vi lider nød, er det for deres trøst og frelse. Når vi blir trøstet, er det for deres trøst, den som viser sin kraft når dere tålmodig holder ut de samme lidelsene som også vi lider.
Og vårt håp for dere står fast, for vi vet at slik dere deler lidelsene med oss, skal dere også dele trøsten.
For vi vil ikke, søsken, at dere skal være uvitende om den nøden vi gjennomgikk i Asia. Vi ble presset så hardt, langt utover vår evne, at vi til og med mistet håpet om å overleve.
Ja, vi følte i oss selv at dødsdommen var felt over oss. Men det skjedde for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud som oppreiser de døde.
Han reddet oss fra en slik død, og han vil redde oss igjen. Til ham har vi satt vårt håp om at han også i fremtiden vil redde oss,
idet også dere hjelper til med forbønn for oss, slik at mange kan takke Gud på våre vegne for den nådegaven som er gitt oss som svar på manges bønner.
For dette er vår stolthet, det vitner vår samvittighet om: Vi har levd i verden, og særlig overfor dere, i hellighet og oppriktighet fra Gud, ikke med verdslig visdom, men i Guds nåde.
For vi skriver ikke noe annet til dere enn det dere kan lese og forstå. Og jeg håper dere helt ut skal forstå
det dere allerede delvis har forstått: at vi er deres stolthet, slik dere er vår, på vår Herre Jesu dag.
I denne tilliten ville jeg først komme til dere, så dere kunne få en dobbel nåde,
og reise via dere til Makedonia, for deretter å komme tilbake til dere fra Makedonia og bli sendt av dere videre til Judea.
Var det da lettsindighet som lå bak da jeg planla dette? Eller legger jeg mine planer etter kjødet, slik at det hos meg skulle være både «ja, ja» og «nei, nei» samtidig?
Men så sant Gud er trofast: Vårt ord til dere er ikke både «ja» og «nei».
For Guds Sønn, Jesus Kristus, han som vi forkynte blant dere – jeg, Silvanus og Timoteus – han var ikke «ja» og «nei», men i ham er det blitt «ja».
For alle Guds løfter har fått sitt «ja» i ham. Derfor lyder også vårt «amen» til Gud gjennom ham, til hans ære.
Men den som grunnfester oss sammen med dere i Kristus og som har salvet oss, det er Gud.
Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.
Jeg kaller Gud til vitne mot min egen sjel: Det var for å skåne dere at jeg ikke kom tilbake til Korint.
Ikke fordi vi vil herske over deres tro, men vi er medarbeidere for deres glede. For i troen står dere fast.
←→