ÅpenbaringenKapittel 10

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Og eg såg ein annan mektig engel stiga ned frå himmelen. Han var kledd i ei sky, og regnbogen var over hovudet hans. Andletet hans var som sola, og føtene hans var som eldstøtter.

Καὶ εἶδον ⸀ἄλλον ἄγγελον ἰσχυρὸν καταβαίνοντα ἐκ τοῦ οὐρανοῦ, περιβεβλημένον νεφέλην, καὶ ἡ ἶρις ἐπὶ ⸂τὴν κεφαλὴν⸃ αὐτοῦ, καὶ τὸ πρόσωπον αὐτοῦ ὡς ὁ ἥλιος, καὶ οἱ πόδες αὐτοῦ ὡς στῦλοι πυρός,

Han hadde ei lita open bok i handa si. Han sette den høgre foten på havet og den venstre på jorda.

καὶ ἔχων ἐν τῇ χειρὶ αὐτοῦ ⸀βιβλαρίδιον ἠνεῳγμένον. καὶ ἔθηκεν τὸν πόδα αὐτοῦ τὸν δεξιὸν ἐπὶ τῆς θαλάσσης, τὸν δὲ εὐώνυμον ἐπὶ τῆς γῆς,

Og han ropa med høg røyst, slik ei løve brølar. Då han ropa, tala dei sju torebrakene med røystene sine.

καὶ ἔκραξεν φωνῇ μεγάλῃ ὥσπερ λέων μυκᾶται. καὶ ὅτε ἔκραξεν, ἐλάλησαν αἱ ἑπτὰ βρονταὶ τὰς ἑαυτῶν φωνάς.

Og då dei sju torebrakene hadde tala, skulle eg til å skriva. Men eg høyrde ei røyst frå himmelen som sa: «Set segl på det dei sju torebrakene sa, og skriv det ikkje ned!»

καὶ ὅτε ἐλάλησαν αἱ ἑπτὰ βρονταί, ἤμελλον γράφειν· καὶ ἤκουσα φωνὴν ἐκ τοῦ οὐρανοῦ λέγουσαν· Σφράγισον ἃ ἐλάλησαν αἱ ἑπτὰ βρονταί, καὶ μὴ αὐτὰ γράψῃς.

Og engelen som eg såg stå på havet og på jorda, lyfte høgre handa si mot himmelen.

καὶ ὁ ἄγγελος, ὃν εἶδον ἑστῶτα ἐπὶ τῆς θαλάσσης καὶ ἐπὶ τῆς γῆς, ἦρεν τὴν χεῖρα αὐτοῦ τὴν δεξιὰν εἰς τὸν οὐρανόν,

Han svor ved han som lever i all æve, han som skapte himmelen og det som er i han, jorda og det som er på henne, og havet og det som er i det, at det ikkje skal vera meir tid.

καὶ ⸀ὤμοσεν τῷ ζῶντι εἰς τοὺς αἰῶνας τῶν αἰώνων, ὃς ἔκτισεν τὸν οὐρανὸν καὶ τὰ ἐν αὐτῷ καὶ τὴν γῆν καὶ τὰ ἐν αὐτῇ καὶ τὴν θάλασσαν καὶ τὰ ἐν αὐτῇ, ὅτι χρόνος οὐκέτι ἔσται·

Men i dei dagane når den sjuande engelen skal til å blåsa i basunen, då skal Guds løyndom vera fullenda, slik han forkynte det som godt nytt for tenarane sine, profetane.

ἀλλʼ ἐν ταῖς ἡμέραις τῆς φωνῆς τοῦ ἑβδόμου ἀγγέλου, ὅταν μέλλῃ σαλπίζειν, καὶ ἐτελέσθη τὸ μυστήριον τοῦ θεοῦ, ὡς εὐηγγέλισεν τοὺς ⸂ἑαυτοῦ δούλους⸃ τοὺς προφήτας.

Og røysta som eg hadde høyrt frå himmelen, tala til meg igjen og sa: «Gå og ta den opne boka frå handa til engelen som står på havet og på jorda.»

Καὶ ἡ φωνὴ ἣν ἤκουσα ἐκ τοῦ οὐρανοῦ, πάλιν ⸀λαλοῦσαν μετʼ ἐμοῦ καὶ ⸀λέγουσαν· Ὕπαγε λάβε τὸ ⸀βιβλίον τὸ ἠνεῳγμένον ἐν τῇ χειρὶ τοῦ ἀγγέλου τοῦ ἑστῶτος ἐπὶ τῆς θαλάσσης καὶ ἐπὶ τῆς γῆς.

Eg gjekk bort til engelen og bad han gje meg den vesle boka. Han sa til meg: «Ta ho og et ho opp! Ho vil vera bitter i magen din, men i munnen din vil ho vera søt som honning.»

καὶ ⸀ἀπῆλθα πρὸς τὸν ἄγγελον λέγων αὐτῷ δοῦναί μοι τὸ ⸀βιβλαρίδιον. καὶ λέγει μοι· Λάβε καὶ κατάφαγε αὐτό, καὶ πικρανεῖ σου τὴν κοιλίαν, ἀλλʼ ἐν τῷ στόματί σου ἔσται γλυκὺ ὡς μέλι.

Eg tok den vesle boka frå handa til engelen og åt ho opp. Ho var søt som honning i munnen min, men då eg hadde ete ho, vart magen min bitter.

καὶ ἔλαβον τὸ ⸀βιβλαρίδιον ἐκ τῆς χειρὸς τοῦ ἀγγέλου καὶ κατέφαγον αὐτό, καὶ ἦν ἐν τῷ στόματί μου ὡς μέλι γλυκύ· καὶ ὅτε ἔφαγον αὐτό, ἐπικράνθη ἡ κοιλία μου.

Og dei sa til meg: «Du må igjen profetere om mange folk og nasjonar og tungemål og kongar.»

Καὶ λέγουσίν μοι· Δεῖ σε πάλιν προφητεῦσαι ἐπὶ λαοῖς ⸀καὶ ἔθνεσιν καὶ γλώσσαις καὶ βασιλεῦσιν πολλοῖς.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 10

Hovedtema: En mektig engel forkynner at Guds mysterium snart skal fullbyrdes, og Johannes får i oppdrag å profetere på nytt.

Innhold: Johannes ser en mektig engel kledd i sky, med regnbue over hodet, ansikt som solen og føtter som ildsøyler, som står med én fot på havet og én på land. Engelen holder en liten åpen bok og roper ut, noe som utløser sju tordenbrak som Johannes forbys å skrive ned. Engelen sverger ved den evige Gud at det ikke skal være mer opphold – Guds mysterium skal fullbyrdes når den syvende engelen blåser i sin basun. Johannes må spise den lille boken, som smaker søtt men gjør magen bitter, og får beskjed om å profetere igjen om mange folk, nasjoner, tungemål og konger.

Nøkkelord/bilder:

Den mektige engelen: En himmelsk budbringer med majestetisk utseende som symboliserer Guds autoritet over hele skaperverket (hav og land).
Den lille boken (βιβλαρίδιον): Guds ord/åpenbaring som er søtt å motta, men bitter når budskapet om dom må forkynnes.
De sju tordenbrak: Guddommelige budskap som forblir forseglet – visse hemmeligheter åpenbares ikke.
Guds mysterium (μυστήριον): Guds frelsesplan som skal fullbyrdes ved den syvende basun, slik profetene har forkynt.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Åpenbaringen 10

Personer

Den «sterke engelen» (ἄγγελος ἰσχυρός) som stiger ned fra himmelen, beskrives med attributter som i Det gamle testamente ofte knyttes til Guds eget nærvær: innhyllet i sky, med regnbue over hodet, ansikt som solen og føtter som ildsøyler. Disse beskrivelsene minner om teofanier (gudsåpenbaringer) i 2. Mosebok, der Gud ledet Israel som skystøtte om dagen og ildstøtte om natten. Noen fortolkere har identifisert denne engelen med Kristus selv på grunn av de guddommelige attributtene, mens andre ser ham som en mektig engel som bærer Guds autoritet. Johannes selv er aktiv deltaker i dette kapittelet – han mottar bokrullen og spiser den, noe som markerer hans fornyede kall som profet.

Nøkkelbegreper

Ordet βιβλαρίδιον (biblaridion, «liten bokrull») er en diminutivform som skiller denne rullen fra den forseglede bokrullen i kapittel 5. Denne rullen er allerede åpnet og klar til å konsumeres. Handlingen å «spise boken» (κατάφαγε) har direkte parallell til Esekiel 2:8–3:3, der profeten spiser en bokrull som smaker søtt som honning. I Åpenbaringen 10 tilføyes at boken blir bitter i magen – en detalj som ikke finnes hos Esekiel, og som understreker at profetisk tjeneste innebærer både glede og smerte.

Uttrykket «de syv tordener» (αἱ ἑπτὰ βρονταί) med bestemt artikkel antyder at dette var en kjent kategori av guddommelig åpenbaring. I jødisk tradisjon ble Guds stemme ved Sinai beskrevet som syv tordener. At Johannes forbys å skrive ned deres budskap, understreker at visse aspekter ved Guds plan forblir skjult – et motiv kjent fra Daniel 12:4,9.

Hendelser

Engelens edssverging med løftet hånd mot himmelen (vers 5–6) følger et gammeltestamentlig mønster for høytidelige eder, slik vi ser i Daniel 12:7. Edsformelen bekrefter Gud som skaper av himmel, jord og hav – en tredeling som reflekterer både skapelsesberetningen og antikk kosmologi. Eden erklærer at «det skal ikke være mer tid» (χρόνος οὐκέτι ἔσται), noe som signaliserer at Guds frelseshistoriske plan nærmer seg fullendelse.

At engelen plasserer én fot på havet og én på jorden (vers 2), symboliserte i antikken suverenitet over hele skaperverket. Denne posituren kommuniserte til Johannes' samtidige lesere at budskapets gyldighet omfatter hele verden.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord

Ingen viktige ord ennå for dette kapittelet.

Tidslinje4