Profetier og oppfyllelser

Det greske uttrykket «Βίβλος γενέσεως» (biblos geneseōs) betyr bokstavelig 'opprinnelsesbok' eller 'tilblivelsesbok'. Oversettelsen 'slektshistorien' er valgt fordi det på moderne norsk dekker innholdet (en genealogi) uten å høres arkaisk ut. Alternativet 'ættetavle' (brukt i eldre norske oversettelser) er mer tradisjonelt men mindre tilgjengelig. 'Slektsregister' er et annet mulig alternativ.

Uttrykket «Βίβλος γενέσεως» har en direkte parallell til 1 Mos 2:4 og 5:1 i Septuaginta. Matteus plasserer dermed Jesus bevisst i forlengelsen av Israels skaperhistorie og slektslinjer.

At Jesus kalles 'Davids sønn' og 'Abrahams sønn' knytter ham til de to sentrale paktene i GT: Abrahamspakten (1 Mos 12:1–3) og Davidspakten (2 Sam 7:12–16). Rekkefølgen – David nevnt først – understreker den messianske kongetittelen.

Det greske «ἐγέννησεν» (egennēsen) er oversatt med 'fikk' i betydningen 'ble far til'. Verbet kan romme både direkte faderskap og forfaderskap (at noen generasjoner er hoppet over). 'Fikk sønnen' er brukt bare her for å markere starten av genealogien tydelig, mens resten bruker bare 'fikk' for bedre flyt.

Oversettelsen 'med Tamar' gjengir det greske «ἐκ τῆς Θαμάρ» (ek tēs Thamar), som bokstavelig betyr 'av/fra Tamar'. At kvinnene nevnes i genealogien er uvanlig og markant. 'Med' er den mest naturlige norske preposisjonen her.

Tamar er den første av fire kvinner som nevnes i Jesu slektslinje (sammen med Rahab, Rut og Batseba). Historien om Tamar finnes i 1 Mos 38, der hun sikret sin rett til etterkommere gjennom en dristig handling. Inkluderingen av disse kvinnene bryter med konvensjonene for jødiske genealogier.

Det greske uttrykket «Βίβλος γενέσεως» (biblos geneseōs) betyr bokstavelig 'opprinnelsesbok' eller 'tilblivelsesbok'. Oversettelsen 'slektshistorien' er valgt fordi det på moderne norsk dekker innholdet (en genealogi) uten å høres arkaisk ut. Alternativet 'ættetavle' (brukt i eldre norske oversettelser) er mer tradisjonelt men mindre tilgjengelig. 'Slektsregister' er et annet mulig alternativ.

Uttrykket «Βίβλος γενέσεως» har en direkte parallell til 1 Mos 2:4 og 5:1 i Septuaginta. Matteus plasserer dermed Jesus bevisst i forlengelsen av Israels skaperhistorie og slektslinjer.

At Jesus kalles 'Davids sønn' og 'Abrahams sønn' knytter ham til de to sentrale paktene i GT: Abrahamspakten (1 Mos 12:1–3) og Davidspakten (2 Sam 7:12–16). Rekkefølgen – David nevnt først – understreker den messianske kongetittelen.

Det greske «γένεσις» (genesis) oversettes 'fødsel', men kan også bety 'opprinnelse' eller 'tilblivelse' – samme rot som i v. 1. 'Trolovet' gjengir «μνηστευθείσης», som beskriver en juridisk bindende forlovelse i jødisk tradisjon. 'Ved Den hellige ånd' gjengir «ἐκ πνεύματος ἁγίου» og markerer den overnaturlige unnfangelsen.

Jødisk trolovelse (erusin/kiddushin) var juridisk bindende og krevde en formell skilsmisse for å oppløses. Paret levde ikke sammen ennå, men forholdet var lovmessig anerkjent. Dette forklarer hvorfor Josef i v. 19 måtte ta stilling til en formell skilsmisse.

'Rettferdig' gjengir «δίκαιος» (dikaios), et sentralt bibelsk begrep. 'Ville ikke føre skam over henne' gjengir «μὴ θέλων αὐτὴν δειγματίσαι» – bokstavelig 'ikke villig til å gjøre henne til et eksempel/offentlig skamme henne'. 'I stillhet' gjengir «λάθρᾳ» (lathra). 'Skille seg fra' gjengir «ἀπολῦσαι» som teknisk betyr å gi skilsmissebrev.

Det greske «δειγματίσαι» (deigmatisai) betyr å stille noen til offentlig skue eller skam. Noen manuskripter har «παραδειγματίσαι» (paradeigmatisai), som er en forsterket form med samme betydning.

Josefs dilemma viser spenningen mellom rettferdighet (å følge loven, som krevde skilsmisse ved utroskap) og barmhjertighet (å beskytte Maria mot offentlig vanære). At han beskrives som «rettferdig» nettopp i denne sammenhengen, antyder at sann rettferdighet inkluderer barmhjertighet.

'Viste seg' gjengir «ἐφάνη» (efanē). 'I en drøm' gjengir «κατ᾽ ὄναρ». 'Ta Maria hjem til deg som din kone' er en utvidende gjengivelse av «παραλαβεῖν Μαρίαν τὴν γυναῖκά σου», som bokstavelig betyr 'å ta til deg Maria, din kone'. Tillegget 'hjem til deg' tydeliggjør at det dreier seg om å fullbyrde ekteskapet ved å la henne flytte inn. 'Unnfanget i henne' gjengir «ἐν αὐτῇ γεννηθέν» (det som er blitt til i henne).

Drømmer som medium for guddommelig kommunikasjon er et viktig motiv i Matteusevangeliet (jf. 2:12, 2:13, 2:19, 2:22, 27:19). Dette knytter Josef til den gammeltestamentlige Josef som også var drømmetyder (1 Mos 37–50).

'Du skal gi ham navnet' gjengir «καλέσεις τὸ ὄνομα αὐτοῦ». 'Jesus' gjengir Ἰησοῦν (Iēsoun), som er den greske formen av det hebraiske Josva/Jeshua. 'For han skal frelse' gjengir «αὐτὸς γὰρ σώσει», der «αὐτός» (han selv) er emfatisk. Oversettelsen 'han skal frelse' bevarer denne vektleggingen implisitt.

Navnet Ἰησοῦς (Iēsous) er den greske formen av hebraisk יְהוֹשֻׁעַ (Jehoshua) eller den kortere formen יֵשׁוּעַ (Jeshua), som betyr 'JHVH frelser' eller 'JHVH er frelse'. Engelen forklarer navnets betydning direkte: 'han skal frelse' (σώσει, fra σῴζω). Det er altså et ordspill mellom navnet Jesus og verbet 'å frelse'.

'For at det skulle oppfylles' gjengir «ἵνα πληρωθῇ». 'Som Herren har talt gjennom profeten' gjengir «τὸ ῥηθὲν ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου». Strukturen skiller mellom Herren som opphav (ὑπό) og profeten som formidler (διά). Denne formelen er typisk for Matteus' oppfyllelsessitater.

Matteus har en rekke 'oppfyllelsessitater' (fulfillment quotations) som er et særtrekk ved hans evangelium (jf. 2:15, 2:17, 2:23, 4:14 osv.). De viser at Jesus' liv oppfyller GT-profetier og knytter den nye fortellingen til Israels hellige skrifter.

'Alt dette skjedde for at det som er talt av Herren gjennom profeten, skulle bli oppfylt' gjengir den greske oppfyllelsesformelen. Strukturen «τὸ ῥηθὲν ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου» skiller mellom Herren som opphav (ὑπό) og profeten som formidler (διά). Oversettelsen gjenspeiler denne distinksjonen ved å si 'talt av Herren gjennom profeten'.

Oversettelsen følger Jesaja 7:14 via den greske Septuaginta-teksten. 'Jomfruen' gjengir «ἡ παρθένος» (hē parthenos). 'Immanuel' er translitterert fra Ἐμμανουήλ, og forklaringen 'Gud med oss' gjengir «Μεθ᾽ ἡμῶν ὁ θεός». Bindestrek-konstruksjonen med «–» er valgt for å skille sitatet fra Matteus' egen forklaring.

Det hebraiske ordet i Jes 7:14 er עַלְמָה (almah), som betyr 'ung kvinne' og ikke nødvendigvis 'jomfru'. Septuaginta oversatte dette med παρθένος (parthenos), som spesifikt betyr 'jomfru'. Matteus følger Septuaginta-oversettelsen. Dette er et sentralt punkt i diskusjonen om jomfrufødselen mellom jødiske og kristne tolkere.

Jesaja 7:14 ble opprinnelig talt til kong Ahas i en konkret historisk situasjon (den syrisk-efraimitiske krig, ca. 735 f.Kr.). Matteus leser profetien typologisk: den har en dypere oppfyllelse i Jesus som går utover den opprinnelige historiske konteksten.

Immanuel-profetien leses som episteltekst eller evangelietekst i adventstiden og ved julefeiringen i mange kirkesamfunn. Den er sentral i den kristne forståelsen av inkarnasjonen.

Det greske 'μάγοι' (magoi) er oversatt med 'vismenn'. Ordet kan også bety 'astrologer', 'stjernekyndige' eller 'magikere'. I persisk kultur betegnet det en klasse av prester eller lærde. Tradisjonelt er de blitt kalt 'de tre vise menn', men teksten nevner verken antall eller at de var menn – selv om flertallsformen antyder mer enn én. 'Vismenn' er valgt fordi det formidler visdom og lærdom uten de negative konnotasjonene av 'magikere'. 'Østen' gjengir 'ἀπὸ ἀνατολῶν' (flertall), som betyr 'fra (sol)oppgangene', altså fra østlige land.

'Μάγοι' (magoi) er opprinnelig et persisk lånord som betegner en kaste av mediske og persiske prester som drev med stjernetydning, drømmetydning og andre former for visdom. I den gresk-romerske verden kunne ordet ha negative konnotasjoner (jf. Simon Magus i Apg 8), men Matteus presenterer dem positivt.

Betlehem var Davids fødeby (1 Sam 16:1), og forventningen om at Messias skulle komme derfra var knyttet til Davids slektslinje. Herodes den store regjerte som klientkonge under Roma fra ca. 37 til 4 f.Kr., noe som daterer Jesu fødsel til senest 4 f.Kr.

Teksten leses tradisjonelt på Kristi åpenbaringsdag (Epifani/Helligtrekongersdag) den 6. januar, som feirer Jesu åpenbaring for folkeslagene, representert ved vismennene fra Østen.

'Ὁ τεχθεὶς βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων' er gjengitt med 'han som er født til jødenes konge' for å fremheve at det greske uttrykket legger vekt på kongeverdigheten han er født til, ikke bare at han nylig er født. 'Ἐν τῇ ἀνατολῇ' (entall) er oversatt 'i Østen', men kan også bety 'ved dens oppgang' – altså at de så stjernen da den steg opp. Verbet 'προσκυνῆσαι' er oversatt 'tilbe', som innebærer en dypere handling enn bare 'hylle'. Ordet kan bety alt fra ærbødig hilsen til full tilbedelse.

Uttrykket 'βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων' (jødenes konge) forekommer i Matteus også i lidelseshistorien (27:11, 29, 37). Denne inklusjonen rammer hele evangeliet – fra fødsel til kors er Jesus jødenes konge.

'Ἐν τῇ ἀνατολῇ' (entall) skiller seg fra 'ἀπὸ ἀνατολῶν' (flertall) i vers 1. Entallsformen kan bety 'ved (stjernens) oppgang' snarere enn 'i øst'. Astronomisk kan dette referere til et fenomen der en stjerne stiger opp ved horisonten – en teknisk term i antikk astrologi kalt 'heliacal rising'.

'Ἐταράχθη' er oversatt med 'ble urolig'. Verbet betyr å bli rystet, foruroliget eller opprørt. 'Urolig' er valgt som en dekkende gjengivelse som favner både frykt og opprørthet. 'Kong Herodes' gjengir 'ὁ βασιλεὺς Ἡρῴδης' der kongetittelen er plassert foran navnet, muligens for å understreke kontrasten med den nyfødte kongen.

At 'hele Jerusalem' ble urolig sammen med Herodes gjenspeiler den historiske virkeligheten: Befolkningen hadde grunn til å frykte Herodes' uforutsigbare og voldelige reaksjoner. Herodes var kjent for å henrette selv familiemedlemmer han mistenkte for å true hans makt.

'Ἐταράχθη' er oversatt 'ble urolig'. Verbet kan også gjengis 'ble rystet' eller 'ble skremt'. 'Urolig' er valgt som en bred gjengivelse. Ordstillingen 'kong Herodes' gjenspeiler det greske 'ὁ βασιλεὺς Ἡρῴδης' der kongetittelen står først.

'Ἀρχιερεῖς' (overprester) er gjengitt med 'overprestene' og inkluderer den sittende øverstepresten samt tidligere øversteprester og medlemmer av de ledende presteslektene. 'Γραμματεῖς τοῦ λαοῦ' (folkets skriftlærde) var eksperter på Moseloven. 'Ὁ χριστός' (den salvede) er gjengitt med 'Messias' for å beholde den jødiske konteksten i spørsmålet.

'Χριστός' (christos) er den greske oversettelsen av det hebraiske 'mashiach' (messias), som betyr 'den salvede'. Herodes bruker tittelen 'Messias' snarere enn 'jødenes konge' – muligens fordi han henvender seg til religiøse ledere med deres eget begrepsapparat.

'Ὁ χριστός' er gjengitt med 'Messias' for å beholde den jødiske konteksten. 'Ἐπυνθάνετο' (imperfektum) kan antyde gjentatte eller inntrengende spørsmål, ikke bare et enkelt spørsmål. 'Fødes' er valgt fremfor 'bli født' for bedre muntlig rytme.

'Οἱ δὲ εἶπαν αὐτῷ' er gjengitt med 'De svarte ham' snarere enn det mer bokstavelige 'De sa til ham', fordi konteksten er et svar på et spørsmål. 'Διὰ τοῦ προφήτου' (ved/gjennom profeten) angir profeten som formidler av Guds ord. Profeten som siteres er Mika (5:1), men Matteus navngir ham ikke.

'Οἱ δὲ εἶπαν αὐτῷ' er gjengitt 'De svarte ham' fordi det dreier seg om svar på et direkte spørsmål. Profeten som siteres er Mika (5:1), men Matteus navngir ham ikke – bare 'profeten'.

Sitatet er fra Mika 5:1 (5:2 i norske bibler), men Matteus siterer det fritt med tilpasninger. Der Mika har 'minst blant Judas klaner' har Matteus 'slett ikke den minste blant Judas fyrster' – en bevisst endring som understreker Betlehems storhet. 'Ἡγούμενος' (høvding/leder) og 'ποιμανεῖ' (skal være hyrde) er gjengitt direkte. Hyrdemetaforen er sentral i bibelsk lederskap.

Matteus' sitat avviker merkbart fra både den hebraiske Mika-teksten og Septuaginta. Vendingen 'οὐδαμῶς ἐλαχίστη' (slett ikke den minste) snur Mikas 'minst' til det motsatte. Dette kan reflektere en midrasj-tradisjon som tolker Mika positivt i lys av Messias' fødsel.

Hyrdemetaforen ('ποιμανεῖ') for kongelig lederskap har dype røtter i GT. David var gjeter før han ble konge (1 Sam 16:11), og Gud selv beskrives som Israels hyrde (Sal 23; Esek 34). At Messias skal 'vokte/gjete mitt folk Israel' knytter Jesus direkte til denne tradisjonen.

Matteus siterer Mika 5:1 fritt. 'Γῆ Ἰούδα' er gjengitt 'Juda land' som apposisjon til Betlehem. 'Ἡγεμόσιν' (fyrster/ledere) er oversatt 'fyrster'. 'Ποιμανεῖ' (skal gjete/vokte) er gjengitt 'skal være hyrde for' for å beholde den sentrale hyrdemetaforen.

'Ἰδοὺ' (se!) er beholdt som 'se' for å markere det dramatiske i engelens tilsynekomst, konsistent med vers 1 og 19. 'Ἐγερθεὶς' (stå opp) er en standard oppfordringsformel i bibelsk gresk. 'Φεῦγε' (flykt!) er presens imperativ og uttrykker hast – barnet er i umiddelbar fare. 'Τοῦ ἀπολέσαι αὐτό' (for å ødelegge det) er gjengitt med 'for å drepe det' som er tydeligere på norsk.

Flukten til Egypt skaper en typologisk parallell til Israels opphold i Egypt. Som Israel (Guds 'sønn' i Hosea 11:1) ble kalt ut av Egypt, skal også Jesus, Guds Sønn, kalles tilbake. Matteus bygger bevisst opp en Moses-typologi der Jesus gjennomgår Israels historie i miniatyr.

'Φεῦγε' er presens imperativ som uttrykker hast – oversatt med det kraftige 'flykt'. 'Ἴσθι ἐκεῖ ἕως ἂν εἴπω σοι' (vær der til jeg sier til deg) er gjengitt 'Bli der til jeg sier fra'. 'Τοῦ ἀπολέσαι αὐτό' (for å ødelegge/tilintetgjøre det) er gjengitt 'for å drepe det', som er klarere på norsk.

'Νυκτὸς' (om natten) understreker den umiddelbare lydigheten – Josef venter ikke til morgenen. Oversettelsen gjengir dette direkte. Verset følger nøye formelen fra engelens befaling i vers 13 (stå opp, ta med barnet og dets mor), noe som viser Josefs fullstendige lydighet.

Verset følger engelens befaling punkt for punkt, noe som viser Josefs umiddelbare lydighet. 'Νυκτὸς' (om natten) er gjengitt direkte og understreker at Josef ikke ventet til morgenen.

Josefs nattlige flukt til Egypt minner om israelittenes nattlige utgang fra Egypt (2 Mos 12:31). Mens Israel forlot Egypt om natten, tar Josef Jesusbarnet til Egypt om natten – en bevisst reversering i Matteus' Moses-typologi.

'Ἵνα πληρωθῇ' (for at det skulle bli oppfylt) er Matteus' karakteristiske oppfyllelsesformel. Sitatet er fra Hosea 11:1, der 'min sønn' opprinnelig refererer til Israel som folk. Matteus anvender det typologisk på Jesus. 'Ὑπὸ κυρίου' (av Herren) presiserer at det er Herren som er den egentlige taleren, profeten er kanalen ('διὰ τοῦ προφήτου').

Hosea 11:1 handler i sin opprinnelige kontekst om Israels utgang fra Egypt under Moses. Matteus bruker en typologisk hermeneutikk der Jesus som Guds Sønn oppsummerer og fullfører Israels historie. Dette er ikke et direkte messiansk profeti, men en teologisk lesning av Skriften.

'Ἵνα πληρωθῇ' er Matteus' formålsbestemte oppfyllelsesformel: 'slik ble det oppfylt'. Sitatet er fra Hosea 11:1. 'Ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου' (av Herren gjennom profeten) er gjengitt 'som Herren hadde talt ved profeten' – dette skiller mellom Herren som opphav og profeten som formidler.

'Ἐνεπαίχθη' (ble lurt/narret) er gjengitt med 'forsto at han var blitt lurt' – verbet innebærer å bli gjort til narr. 'Πάντας τοὺς παῖδας' (alle guttebarna) – 'παῖς' kan bety både 'barn' og 'gutt'; konteksten tilsier guttebarn. 'Ἀπὸ διετοῦς καὶ κατωτέρω' (fra toårsalderen og nedover) viser at Herodes ville ha god margin basert på tidspunktet vismennene oppga.

Historisk er dette kjent som 'barnemordet i Betlehem'. Betlehem var en liten by, og antallet barn det kan ha dreid seg om, har vært anslått til mellom 10 og 30. Hendelsen er ikke nevnt hos den jødiske historikeren Josefus, men den passer med det kjente bildet av Herodes' brutale styre, inkludert drapet på flere av hans egne sønner.

'Ἐνεπαίχθη' (ble gjort narr av/lurt) er gjengitt 'forsto at han var blitt lurt' for å gjøre Herodes' perspektiv tydelig. 'Παῖδας' er gjengitt 'guttebarn' basert på konteksten. 'Κατὰ τὸν χρόνον' er gjengitt 'i samsvar med den tiden' for å vise at aldersgrensen var basert på vismennenes opplysninger.

'Τότε ἐπληρώθη' (da ble det oppfylt) bruker en annen oppfyllelsesformel enn vers 15. Her sier Matteus 'da ble det oppfylt' (passivt konstaterende) i stedet for 'for at det skulle bli oppfylt' (formålsuttrykk). Noen tolker dette som at Matteus ikke sier at Gud forårsaket barnemordet, men at profetens ord fant gjenklang i hendelsen. 'Διὰ Ἰερεμίου' (gjennom/ved Jeremia) – profeten navngis her eksplisitt, til forskjell fra de andre sitatene.

Forskjellen mellom 'ἵνα πληρωθῇ' (for at det skulle oppfylles, v. 15) og 'τότε ἐπληρώθη' (da ble det oppfylt, v. 17) kan være teologisk signifikant. Den første formelen antyder guddommelig hensikt, den andre konstaterer at hendelsen svarer til profetordet uten nødvendigvis å si at Gud ville barnemordet.

'Τότε ἐπληρώθη' (da ble det oppfylt) er en annen oppfyllelsesformel enn 'ἵνα πληρωθῇ' i vers 15. Denne passive, konstaterende formen er valgt i oversettelsen ('da ble det oppfylt') for å gjenspeile at Matteus muligens ikke tilskriver Gud en aktiv rolle i å forårsake barnemordet, men konstaterer at hendelsen svarer til profetordet.

Sitatet er fra Jeremia 31:15. 'Φωνὴ' er oversatt 'røst' snarere enn 'rop' for å matche det greske ordets primærbetydning. 'Ὀδυρμὸς πολύς' er gjengitt 'stor klage' som direkte oversettelse av adjektivet 'πολύς' (stor/mye). 'Οὐκ εἰσίν' (de er ikke) er gjengitt poetisk som 'de er ikke mer'.

Rama lå i Benjamins stammeområde, nord for Jerusalem. Rakel var mor til Josef og Benjamin og ble ifølge 1 Mos 35:19 begravd nær Betlehem. I Jeremia 31:15 gråter Rakel over sine etterkommere som føres i eksil. Matteus ser en ny oppfyllelse av denne klagen i barnemordet.

'Φωνὴ' er gjengitt 'røst' (ikke 'rop') som svarer til ordets primærbetydning. 'Ὀδυρμὸς πολύς' er gjengitt 'stor klage' som en direkte oversettelse av adjektivet 'πολύς'. 'Οὐκ εἰσίν' (de er ikke) er gjengitt poetisk som 'de er ikke mer' for å bevare den bibelske klagens tone.

«Ἐν δὲ ταῖς ἡμέραις ἐκείναις» er en klassisk bibelsk tidsmarkør som bokstavelig betyr «i de dagene der». Oversettelsen «I de dager» bevarer denne formuleringen, som er gjenkjennelig fra norsk bibeltradisjon. Alternativet «på den tiden» ville vært mer moderne men mister den bibelske klangen. «παραγίνεται» (presens historisk) er oversatt med «sto fram», som gjengir den dramatiske inntreden Johannes gjør. Verbet «κηρύσσων» (forkynnende) er gjengitt med «forkynte», noe som dekker ordets betydning godt.

Uttrykket «Ἐν ταῖς ἡμέραις ἐκείναις» er vagt og kobler løst tilbake til Jesu barndomsfortelling i kapittel 2 – det har faktisk gått ca. 30 år. Matteus bruker formuleringen som en litterær overgang snarere enn en presis tidsangivelse.

Judeas ørken var det ufruktbare, kuperte området vest for Dødehavet. Det var et område med sterk symbolsk betydning i jødisk tradisjon – stedet for Israels ørkenvandring og et sted for åndelig fornyelse. Esseerne ved Qumran holdt også til i dette området.

«Μετανοεῖτε» er oversatt med «Vend om» – et bevisst valg fremfor det mer tradisjonelle «Omvend dere» eller «Gjør bot». Det greske ordet innebærer en radikal sinnsforandring, ikke bare anger. «Vend om» er kort, direkte og fanger den imperative tonen. «Ἤγγικεν» (perfektum) er gjengitt med «er kommet nær», som uttrykker at himmelriket allerede er i ferd med å bryte inn, ikke bare at det nærmer seg.

Μετάνοια (metanoia) er sammensatt av μετά (etter/endring) og νοῦς (sinn/tanke), og betyr grunnleggende en total forandring av sinnelag og livsretning. Det er sterkere enn bare «anger» – det innebærer en helomvending i hele ens tenkemåte og livsførsel.

«Himmelriket» (ἡ βασιλεία τῶν οὐρανῶν) er et uttrykk som er unikt for Matteusevangeliet. De andre evangeliene bruker «Guds rike». Dette reflekterer trolig jødisk praksis med å unngå direkte bruk av Guds navn. Teologisk er det omdiskutert om dette riket er helt fremtidig, allerede nærværende, eller en kombinasjon – «allerede, men ennå ikke».

Sitatet er fra Jesaja 40:3 (LXX). Oversettelsen «en røst roper i ørkenen» følger den greske og septuaginta-tradisjonen der «i ørkenen» knyttes til røsten som roper. I den hebraiske massoretiske teksten kan «i ørkenen» like gjerne knyttes til «rydd vei» – altså: «En røst roper: Rydd i ørkenen vei for Herren.» Evangelisten følger LXX-lesningen. «Τρίβους» er gjengitt med «stier» som er naturlig norsk.

I den opprinnelige konteksten i Jesaja 40:3 refererer passasjen til Guds folk som vender tilbake fra eksilet i Babylon – veien gjennom ørkenen tilbake til Juda. Evangelisten refortolker dette profetisk som en henvisning til Johannes døperens forberedende gjerning.

Oversettelsen legger til «kom» etter «Johannes» for å gjøre setningen mer komplett på norsk. Det greske ἕως Ἰωάννου betyr bokstavelig «inntil Johannes». Rekkefølgen «profetene og loven» (i stedet for den vanlige «loven og profetene») er uvanlig og beholdt fra originalen – det kan understreke den profetiske funksjonen.

Den uvanlige rekkefølgen «profetene og loven» (i stedet for det vanlige «loven og profetene») er bemerkelsesverdig. Noen forskere mener Matteus bevisst setter profetene først for å understreke det profetiske aspektet ved hele GT, inkludert loven. Andre mener det simpelthen er stilistisk variasjon.

Tanken om at GT-profetien strekker seg «fram til Johannes» plasserer Johannes i et unikt skjæringspunkt: han er den siste av GT-profetene og samtidig den som innleder den nye messianske tiden. I jødisk tradisjon ble det antatt at profetiens ånd hadde opphørt etter Esra/Malaki-perioden.

Oversettelsesnotat allerede dekket i eksisterende fotnoter.

Bruken av ἐπροφήτευσαν (aorist aktiv) dekker hele lovens og profetenes virke som én samlet profetisk handling som nå er avsluttet med Johannes' komme. At også «loven» sies å ha «profetert», er teologisk betydningsfullt – det innebærer at Mosebøkene har en profetisk dimensjon som peker framover mot Messias.

«Om dere vil ta imot det» gjengir εἰ θέλετε δέξασθαι, der Jesus lar det være opp til tilhørerne å akseptere budskapet. «Den Elia som skulle komme» gjengir Ἠλίας ὁ μέλλων ἔρχεσθαι. Oversettelsen beholder den litt mystiske formuleringen som antyder at Johannes oppfyller Elias-rollen profetert i Mal 4:5.

Identifikasjonen av Johannes med Elia bygger på Mal 3:23-24 (4:5-6), der Elia skal komme tilbake før «Herrens store og forferdelige dag». Jødisk tradisjon forventet en bokstavelig tilbakekomst av Elia. Jesus identifiserer Johannes med denne rollen, men med forbehold («om dere vil ta imot det»), noe som antyder en typologisk snarere enn bokstavelig oppfyllelse.

Forventningen om Elias tilbakekomst var levende i samtiden og er knyttet til Mal 3:23–24 (4:5–6 i mange oversettelser). Under den jødiske påskefeiringen (seder) settes det tradisjonelt et beger til side for Elia, og døren åpnes for ham – en skikk som gjenspeiler forventningen om hans komme som forløper for Messias.

Oversettelsesnotat allerede dekket i eksisterende fotnoter.

I Joh 1:21 benekter Johannes selv at han er Elia, noe som skaper en tilsynelatende spenning med Jesu utsagn her. Løsningen ligger i at Johannes ikke er Elia i bokstavelig forstand (gjenfødt eller tilbakevendt), men fyller Elias profetiske rolle som forløper for Messias, slik det er profetert i Mal 3:23–24.

Konstruksjonen εἰ θέλετε δέξασθαι er unik i evangeliene – Jesus bruker en betingelsessetning med vilje-verb (θέλετε) og et mottakelses-verb (δέξασθαι) som understreker at tilhørerne aktivt må velge å akseptere det som følger. Partisippkonstruksjonen ὁ μέλλων ἔρχεσθαι («den som skal/er i ferd med å komme») er nærmest en teknisk term for den eskatologiske forventningen (jf. Matt 11:3 ὁ ἐρχόμενος).

«Og om dere vil ta imot det» gjengir καὶ εἰ θέλετε δέξασθαι. Konjunksjonen καί («og») binder verset til den foregående argumentasjonen om Johannes som mer enn en profet. Betingelsen εἰ θέλετε («om dere vil») signaliserer at aksept krever en viljeshandling. «Han er den Elia som skulle komme» gjengir αὐτός ἐστιν Ἠλίας ὁ μέλλων ἔρχεσθαι, der det emfatiske αὐτός understreker identifikasjonen. «Skulle komme» (preteritum) ble valgt framfor «skal komme» for å markere at profetien nå har fått sin oppfyllelse i Johannes.

Jesu identifikasjon av Johannes med Elia kobler til den bredere messianske forventningen. I Sirach 48:10 beskrives Elias fremtidige rolle, og i Mal 3:23–24 (4:5–6) loves Elias tilbakekomst «før Herrens store og forferdelige dag». Matteus utvikler dette motivet videre i 17:10–13, der disiplene forstår at Jesus taler om Johannes døperen.

'Satt i fengsel' gjengir παρεδόθη, som bokstavelig betyr 'ble overlevert/overgitt'. Oversettelsen tolker dette i kontekst som fengsling. ἀνεχώρησεν (dro tilbake) innebærer en tilbaketrekning, muligens av forsiktighet. Subjektet 'han' refererer til Jesus (ikke eksplisitt i grunnteksten, men klart fra konteksten). δέ fungerer som et narrativt overgangsord.

παρεδόθη (ble overgitt) er det samme verbet som senere brukes om Jesus selv som blir 'overgitt' (Matt 26,2; 27,2). Denne verbale parallellen mellom Johannes' og Jesu skjebne er teologisk betydningsfull – Johannes er forløperen også i lidelse.

Eksisterende noter dekker de viktigste oversettelsesaspektene. Ingen ytterligere oversettelsesnote nødvendig.

Johannes' arrestasjon omtales i detalj i Matt 14,3-12. Ifølge Josefus (Jødiske antikviteter 18.5.2) ble Johannes fengslet i festningen Macherus øst for Dødehavet. Herodes Antipas fryktet at Johannes' innflytelse over folket kunne føre til opprør.

Eksisterende noter dekker oversettelsesaspektene for dette verset godt.

'Forlot' gjengir καταλιπών (partisipp av καταλείπω – forlate/etterlate). 'Slo seg ned' gjengir κατῴκησεν, som indikerer permanent bosetting, ikke bare et besøk. 'Ved sjøen' gjengir τὴν παραθαλασσίαν (den ved sjøen). 'Og' i begynnelsen bevarer det greske καί.

Kapernaum (Κaφαρναούμ, fra hebraisk כְּפַר נַחוּם, «Nahums landsby») lå ved den nordvestlige bredden av Genesaretsjøen. Byen var et viktig handelssted på Via Maris og hadde også en tollstasjon – relevant for kallet av Matteus senere (Matt 9,9).

Eksisterende noter dekker de viktigste oversettelsesaspektene. Ingen ytterligere oversettelsesnote nødvendig.

Eksisterende noter dekker oversettelsesaspektene for dette verset godt.

Sebulons og Naftalis stammeområder lå i det nordlige Israel. På Jesu tid var dette en blandet region med både jødisk og ikke-jødisk befolkning, derav betegnelsen 'hedningenes Galilea' i det påfølgende Jesaja-sitatet. At Jesus velger dette som sitt utgangspunkt for virksomheten, understreker evangeliets universelle rekkevidde.

'Slik skulle det oppfylles' gjengir ἵνα πληρωθῇ, Matteus' karakteristiske oppfyllelsesformel. 'Som er talt gjennom' gjengir τὸ ῥηθὲν διά, der διά (gjennom) antyder at profeten er Guds instrument. Sitatet er fra Jes 8,23–9,1 (LXX: 9,1-2).

Matteus bruker oppfyllelsesformelen (ἵνα πληρωθῇ) mer enn noen annen evangelist. I dette kapitlet kobles Jesu bosetting i Galilea til Jesaja-profetien, noe som viser at selv tilsynelatende tilfeldig geografisk forflytning er del av Guds frelsesplan.

Eksisterende noter dekker de viktigste oversettelsesaspektene. Ingen ytterligere oversettelsesnote nødvendig.

Eksisterende noter dekker oversettelsesaspektene for dette verset godt.

Jesaja-sitatet som følger (Jes 8,23–9,1 i den hebraiske teksten, 9,1–2 i LXX) stammer opprinnelig fra en kontekst med assyrertidens invasjoner på 700-tallet f.Kr., der de nordlige stammene Sebulon og Naftali ble rammet først. Profetien lover lys og befrielse til disse hardt prøvede områdene. Matteus ser Jesu virke i Galilea som den endelige oppfyllelsen av dette løftet.

'Sebulons land og Naftalis land' gjengir Γῆ Ζαβουλὼν καὶ γῆ Νεφθαλίμ. 'Havveien' gjengir ὁδὸν θαλάσσης (akkusativ, retningsangivelse) og refererer til Via Maris. 'Bortenfor Jordan' gjengir πέραν τοῦ Ἰορδάνου. 'Hedningenes Galilea' gjengir Γαλιλαία τῶν ἐθνῶν direkte.

Via Maris (havveien) var en av oldtidens viktigste handelsruter, som gikk fra Egypt gjennom kystsletten, Jesreeldalen og Galilea til Damaskus og Mesopotamia. 'Hedningenes Galilea' (Γαλιλαία τῶν ἐθνῶν) reflekterer at dette området hadde stor ikke-jødisk befolkning, særlig etter assyrernes deportasjoner på 700-tallet f.Kr.

Eksisterende noter dekker de viktigste oversettelsesaspektene. Ingen ytterligere oversettelsesnote nødvendig.

Sitatet følger i hovedsak Septuagintas gjengivelse av Jesaja 8,23–9,1 (LXX: 9,1-2), men med noen tilpasninger. Den hebraiske grunnteksten i Jesaja har en annen ordlyd og struktur, og Matteus' versjon forkorter og omformer teksten for sitt teologiske formål.

Verset er et sitat fra Jesaja 8,23–9,1 (LXX 9,1) og fungerer som en geografisk liste uten hovedverb – det er syntaktisk underordnet vers 16. Den norske oversettelsen markerer dette med tankestrek til slutt for å vise at setningen fortsetter. De fire leddene (Sebulons land, Naftalis land, havveien/bortenfor Jordan, hedningenes Galilea) identifiserer det området der Jesus begynte sin virksomhet.

'Det folket som satt i mørke' gjengir ὁ λαὸς ὁ καθήμενος ἐν σκοτίᾳ – partisippen 'sittende' er gjengitt med fortid for å passe inn i den norske setningskonstruksjonen. 'Et lys har gått opp' gjengir φῶς ἀνέτειλεν uten bestemt artikkel, parallelt med 'et stort lys' i første del. Uttrykket 'dødens land og skygge' gjengir χώρᾳ καὶ σκιᾷ θανάτου.

Uttrykket σκιᾷ θανάτου (dødens skygge) gjenspeiler det hebraiske צַלְמָוֶת (tsalmávet), som opprinnelig kan være et sammensetning av צֵל (skygge) og מָוֶת (død), men som også har blitt tolket som en intensivform som betyr 'dyp mørke'. LXX gjengir det konsekvent som 'dødens skygge'.

Eksisterende noter dekker de viktigste oversettelsesaspektene. Ingen ytterligere oversettelsesnote nødvendig.

Jesaja 9,1 (MT 8,23–9,1) ble opprinnelig skrevet i konteksten av den assyriske invasjonen og deportasjonen av Nord-Israel (ca. 732 f.Kr.). Profetien lovet gjenopprettelse for de områdene som ble hardest rammet. Matteus leser dette som en messiansk profeti oppfylt i Jesu virksomhet i Galilea.

Denne teksten leses tradisjonelt i den vestlige kirken på julaften og i juletiden, der lyset som skinner i mørket knyttes til Kristi fødsel og åpenbaring. Den er også sentral i den ortodokse teofanifeiringen.

Oversettelsen gjengir den poetiske parallellismen i profetsitatet: første ledd har 'sett et stort lys' (φῶς εἶδεν μέγα), andre ledd har 'et lys har gått opp' (φῶς ἀνέτειλεν). Verbet ἀνέτειλεν (av ἀνατέλλω, 'å stige opp') brukes typisk om himmellegemer – solen, stjerner – og gir en sterk soloppgangsmetafor. 'Gått opp' er valgt for naturlig norsk, men mister noe av den kosmiske klangen. 'Dødens land og skygge' gjengir χώρᾳ καὶ σκιᾷ θανάτου – ordrekkefølgen er snudd i forhold til grunnteksten (som har 'land og skygge tilhørende død') for mer idiomatisk norsk.

Verset er et sitat fra Jesaja 9,1–2 (LXX 8,23–9,1). Matteus følger Septuaginta-teksten tett. Oversettelsen gjengir den poetiske parallellismen: første ledd har aktivt 'har sett et stort lys' (φῶς εἶδεν μέγα), andre ledd har 'et lys har steget opp' (φῶς ἀνέτειλεν). Verbet ἀνέτειλεν (av ἀνατέλλω) betyr spesifikt 'å stige opp' og brukes typisk om himmellegemer. Oversettelsen 'steget opp' fanger denne kosmiske soloppgangsmetaforen godt. 'Dødens land og skygge' snur ordrekkefølgen fra grunnteksten (χώρᾳ καὶ σκιᾷ θανάτου, 'land og skygge av død') for mer idiomatisk norsk.

Noen håndskrifter har σκότει (dativ av σκότος, 'mørke' som substantiv) i stedet for σκοτίᾳ (dativ av σκοτία, som også betyr 'mørke'). Betydningsforskjellen er minimal, men NA28 leser σκοτίᾳ med støtte fra blant annet Codex Vaticanus.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt – det understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Duen som symbol har flere mulige bakgrunner: (1) Guds Ånd som svevet over vannet ved skapelsen (1 Mos 1:2); (2) duen Noa sendte ut etter flommen (1 Mos 8:8-12); (3) et symbol på Israel (Hos 11:11). Formuleringen «ὡσεί» (som/likesom) viser at det er et sammenligningsbilde, ikke nødvendigvis at Ånden bokstavelig tok form av en due.

Noen manuskripter leser «ἠνεῴχθησαν αὐτῷ οἱ οὐρανοί» (himlene åpnet seg for ham), mens andre utelater «αὐτῷ». De viktigste manuskriptene er delt, men de fleste moderne tekstutgaver inkluderer «αὐτῷ» i klammer eller utelater det. Noen manuskripter har også «τὸ πνεῦμα τοῦ θεοῦ» mens andre leser «πνεῦμα θεοῦ» (uten artikkelen).

«Εὐθύς» (straks) understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall) er gjengitt med «himlene», som bevarer den greske flertallsformen. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Åpningen av himlene er et motiv fra apokalyptisk litteratur (jf. Esek 1:1; Jes 64:1). I jødisk tradisjon var det en utbredt forestilling om at himmelen hadde vært «lukket» siden de siste profetene – at den nå åpnes, signaliserer en ny epoke med guddommelig kommunikasjon.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt og understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Formuleringen «καὶ ἰδού» (og se) er en semittisme – et uttrykk lånt fra hebraisk «ve-hinneh» (וְהִנֵּה) – som brukes for å introdusere noe overraskende eller guddommelig. Det fungerer som en oppmerksomhetsmarkør som inviterer leseren til å «se» hendelsen med forundring. Matteus bruker dette uttrykket langt oftere enn de andre evangelistene.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) er brukt i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – hos Matteus er erklæringen rettet til tilhørerne som en proklamasjon, ikke bare til Jesus personlig. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) er gjengitt som et tillegg: «den elskede», som fungerer som en apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger det greske aorist godt – en glede som er og forblir.

Røsten fra himmelen kombinerer allusjoner til flere GT-tekster: Salme 2:7 («Du er min Sønn»), Jesaja 42:1 («min utvalgte, som jeg har behag i») og muligens 1 Mos 22:2 (Isak som «din eneste sønn, som du elsker»). Denne kombinasjonen identifiserer Jesus som både den davidiske kongen, Herrens lidende tjener og det fullkomne offeret.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus og Lukas har andre person («Du er min Sønn»). Matteus' versjon gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus. Dette passer med Matteus' bredere teologiske prosjekt med å presentere Jesus som den offentlig innsatte Messias.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) brukes hos Matteus i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – erklæringen er rettet til tilhørerne som en proklamasjon. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) fungerer som apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger den tidløse karakteren av det greske aorist.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus 1:11 og Lukas 3:22 har andre person («Du er min Sønn»). Denne forskjellen er teologisk interessant: Matteus gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus.

Himmelrøstens ord har liturgisk betydning i den kristne kirke. Teksten leses tradisjonelt på festen for Herrens dåp (Epifani/Teofani), som feires 6. januar eller søndagen etter i vestlig tradisjon. Ordene er også blitt inkorporert i dåpsliturgien som et uttrykk for Guds kjærlighet til den døpte.

«Gå og fortell» gjengir de greske imperativene Πορευθέντες ἀπαγγείλατε. Oversettelsen bruker «det dere hører og ser» for relativpronomenet ἃ, som gir en mer naturlig norsk formulering enn «hva dere hører og ser». Rekkefølgen «hører og ser» (ἀκούετε καὶ βλέπετε) er beholdt fra originalen, selv om den norske tendensen ville være å si «ser og hører».

At «hører» nevnes før «ser» kan ha sammenheng med at troen i bibelsk sammenheng primært kommer gjennom å høre (jf. Rom 10:17). Det kan også gjenspeile at Johannes, som sitter i fengsel, først og fremst har hørt om Jesu gjerninger og nå får bekreftet at det stemmer med det de ser.

Oversettelsen gjengir seks messianske tegn i tre par, som i originalen. «Spedalske» er brukt for λεπροί, selv om det greske ordet dekker flere hudsykdommer enn bare lepra. «Evangeliet forkynnes for fattige» gjengir πτωχοὶ εὐαγγελίζονται – bokstavelig «fattige blir evangelisert». Passivformen er beholdt, men omformet til «evangeliet forkynnes for» for bedre norsk.

Listen over tegn er nøye sammensatt av jesajanske profetier: blinde som ser og døve som hører (Jes 35:5), lamme som går (Jes 35:6), spedalske som renses (Jes 61:1 LXX i noen lesemåter), døde som står opp (Jes 26:19), og godt nytt for fattige (Jes 61:1). Jesus svarer altså ikke direkte på Johannes' spørsmål, men peker på oppfyllelsen av profetiene.

Verbet ἀναβλέπω (om de blinde) betyr bokstavelig «å se opp igjen» – det innebærer at de får tilbake et syn de en gang hadde, eller at de ser for første gang. Denne doble betydningen er vanskelig å fange i oversettelse.

Denne teksten leses i kirkeåret på tredje søndag i advent (Gaudete-søndagen), der temaet er glede over Messias' komme. Tekstens liste over tegn fungerer liturgisk som en proklamasjon av at frelsestiden er brutt inn.

Verset oppsummerer Jesu virke med tre verb: διδάσκων (undervisende), κηρύσσων (forkynnende) og θεραπεύων (helbredende). Oversettelsen gjengir disse som «underviste», «forkynte» og «helbredet». τὸ εὐαγγέλιον τῆς βασιλείας oversettes «evangeliet om riket» – der «riket» (βασιλεία) refererer til Guds rike/himmelriket. μαλακίαν betyr «svakhet/skrøpelighet», gjengitt som «skrøpelighet» for å skille det fra νόσον (sykdom).

Verset er nesten identisk med Matt 4,23 og danner en litterær ramme (inclusio) rundt Bergprekenen og mirakelkapitlene (Matt 5–9). Denne strukturen viser at Matteus bevisst organiserte stoffet tematisk.

Verset oppsummerer Jesu virke med tre partisipper: διδάσκων (undervisende), κηρύσσων (forkynnende) og θεραπεύων (helbredende). Oversettelsen gjengir disse som finite verb i preteritum: «underviste», «forkynte» og «helbredet», for naturlig norsk syntaks. τὸ εὐαγγέλιον τῆς βασιλείας oversettes «evangeliet om riket». μαλακίαν betyr «svakhet/skrøpelighet», gjengitt som «skrøpelighet» for å skille det fra νόσον (sykdom).

κώμας (kōmas) betyr «landsbyer» – mindre bosetninger i motsetning til πόλεις (poleis, «byer»). Sammensetningen «alle byene og landsbyene» uttrykker at Jesus systematisk nådde hele befolkningen, både i urbane og rurale områder.

Oversettelsen bryter den greske periodens tre partisipper (διδάσκων, κηρύσσων, θεραπεύων) opp i finite verb, noe som gir naturlig norsk. «Evangeliet om riket» gjengir τὸ εὐαγγέλιον τῆς βασιλείας der genitivforbindelsen tolkes som en innholdsgenitiv. «Skrøpelighet» for μαλακίαν skiller det fra νόσον («sykdom») og bevarer nyansen.

Den greske teksten har «ὁ λεγόμενος» som bokstavelig betyr «den som kalles/den som blir kalt». Oversettelsen «han som het» er en naturlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Et alternativ kunne vært «han som ble kalt», men «het» fungerer godt på moderne norsk. Verset er syntaktisk del av en setning som fortsetter i vers 15 (πρὸς τοὺς ἀρχιερεῖς εἶπεν), og oversettelsen håndterer denne overgangen naturlig ved å la verset slutte uten punktum.

«πορευθεὶς» er en aorist partisipp av πορεύομαι (å gå, reise). Det indikerer en målrettet handling – Judas gikk bevisst til overprestene. «εἷς τῶν δώδεκα» (én av de tolv) er en formell betegnelse som understreker at forræderen tilhørte den innerste kretsen.

At Matteus identifiserer Judas som «en av de tolv» fremhever det sjokkerende ved forræderiet – det kom fra disippelkretsen selv. Bruken av «ὁ λεγόμενος» (den som kalles) kan tolkes som en distanserende markør, der evangelisten understreker at dette er den velkjente forræderen.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) var den øverste religiøse ledelsen i Jerusalem. Begrepet i flertall refererer til den sittende øverstepresten, tidligere øversteprester og ledende medlemmer av prestelige familier som utgjorde den religiøse eliten og hadde betydelig makt i Sanhedrin.

Noen håndskrifter har variasjoner i stavemåten av Iskariot (Ἰσκαριώτης / Ἰσκαριώθ). De viktigste manuskriptene støtter formen brukt her. Enkelte vitner har også litt annerledes ordstilling, men meningsinnholdet er det samme.

Den greske teksten har en koordinert struktur med κἀγώ (= καὶ ἐγώ, 'og jeg'), som gir meningen 'hva vil dere gi meg, og/så skal jeg overgi ham til dere'. Oversettelsen 'for å utlevere' gjengir dette som en formålssetning, noe som er en forenkling. Alternativet 'så skal jeg utlevere ham til dere' ligger nærmere originalens forhandlingstone. Valget av 'utlevere' for παραδίδωμι er konsistent med konteksten.

Verbet ἔστησαν (av ἵστημι) betyr bokstavelig 'stilte opp' eller 'veide opp', og brukes her i betydningen 'fastsatte' eller 'betalte'. I gammel tid ble sølvmynter veid for å bekrefte verdien. Uttrykket τριάκοντα ἀργύρια betyr 'tretti sølvstykker'.

Tretti sølvpenger er en tydelig allusjon til Sakarja 11,12, der profeten får tretti sølvstykker som lønn – en pris som anses som foraktelig lav, tilsvarende prisen på en slave (jf. 2 Mos 21,32). Matteus understreker dermed at Jesu forræder solgte ham for en slavepris, noe som har dyp teologisk betydning for forståelsen av Jesu fornedrelse og den profetiske oppfyllelsen.

Tretti sølvstykker tilsvarte sannsynligvis tretti tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelskatten. Beløpet var relativt beskjedent – omtrent fire måneders lønn for en vanlig arbeider. I henhold til 2 Mosebok 21,32 var dette erstatningsprisen for en slave som ble drept av en okse.

Enkelte manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Lesemåten ἔστησαν er godt attestert.

Den greske teksten begynner med «καὶ ἀπὸ τότε» (og fra da av). Oversettelsen dropper «og» for å gi en glattere norsk setningsstart, noe som er vanlig i moderne norske bibeloversettelser. Verbet «ἐζήτει» (imperfektum av ζητέω) gjengis med «lette etter», som godt fanger den pågående, gjentatte handlingen i imperfektum. «Εὐκαιρίαν» oversettes med «anledning», som er treffende; alternativer kunne vært «passende tidspunkt» eller «gunstig anledning». «Παραδῷ» oversettes konsekvent med «utlevere», i samsvar med forrige vers.

Verbet «ἐζήτει» står i imperfektum, noe som indikerer en vedvarende, pågående handling – Judas lette kontinuerlig og gjentatte ganger etter en passende anledning. «Εὐκαιρία» er sammensatt av «εὖ» (godt) og «καιρός» (tid, riktig tidspunkt), altså et gunstig øyeblikk eller en beleilig anledning. «Παραδῷ» (konjunktiv aorist av παραδίδωμι) brukes i en hensiktssetning med «ἵνα» og betyr å overgi, utlevere eller forråde.

Judas' aktive søken etter en anledning understreker at forræderiet ikke var en impulshandling, men en bevisst og planlagt prosess. Dette forsterker det moralske ansvaret som legges på Judas i evangelieteksten, og kontrasterer hans handlinger med Jesu bevisste vandring mot korset.

At Judas ventet på en «anledning» (εὐκαιρία), henger sammen med at overprestene ifølge Matt 26:5 ikke ønsket å gripe Jesus under selve høytiden av frykt for opptøyer blant folket. Judas måtte finne et tidspunkt da Jesus var borte fra folkemengden.

Oversettelsen gjengir «ὁ παραδιδοὺς αὐτόν» med «som hadde forrådt ham». Det greske partisippet er presens (den som forråder/overleverer), men brukes her substantivisk for å identifisere Judas som den som utførte forræderiet; norsk fortid («hadde forrådt») er naturlig i denne konteksten. «κατεκρίθη» (ble fordømt/dømt) gjengis med «var blitt dømt». Verbet «ἔστρεψεν» (returnerte/brakte tilbake) er oversatt «brakte ... tilbake», som er idiomatisk godt norsk. «τὰ τριάκοντα ἀργύρια» gjengis med «de tretti sølvpengene», et innarbeidet norsk uttrykk. Alternativt kunne man skrevet «sølvmynter» eller «sølvstykker».

Verbet «μεταμεληθείς» (aorist passiv partisipp av μεταμέλομαι) betyr å angre i betydningen å føle beklagelse eller endre mening. Det er et annet ord enn «μετανοέω», som i Det nye testamente oftest brukes om omvendelse og sinnsendring i dypere, åndelig forstand. «Μεταμέλομαι» har en mer emosjonell valør – anger, samvittighetsnag – uten nødvendigvis å innebære full omvendelse.

Skillet mellom «μεταμέλομαι» (brukt her om Judas) og «μετανοέω» (brukt ellers om omvendelse) har vært teologisk viktig. Mange teologer har påpekt at Judas' anger var samvittighetsnag uten sann omvendelse til Gud. Hans reaksjon – å returnere pengene og deretter ta sitt eget liv – tolkes ofte som fortvilelse snarere enn frelsende omvendelse. Andre mener skillet mellom ordene ikke skal overdrives, men konteksten viser uansett at Judas' anger ikke førte til forsoning med Gud.

De tretti sølvpengene tilsvarer trolig tretti shekel sølv, som var prisen for en slave ifølge 2 Mos 21,32. Matteus ser dette i lys av Sak 11,12–13. Overprestene og de eldste utgjorde kjernen i Sanhedrin, det jødiske rådet som hadde dømt Jesus.

Noen håndskrifter har «παραδούς» (aorist partisipp) i stedet for «παραδιδούς» (presens partisipp). Forskjellen er liten: begge identifiserer Judas som forræderen, men aorist understreker den fullførte handlingen. Varianten «καὶ τοῖς» foran «πρεσβυτέροις» finnes også i noen manuskripter, men betydningen er uendret.

Den greske teksten bruker partisippformen παραδοὺς ('idet jeg forrådte') som angir måten synden ble begått på. Oversettelsen har valgt å gjengi dette som en koordinert handling med 'og forrådt', men et alternativ er 'ved å forråde', som tydeligere viser at forræderiet er selve synden. Uttrykket σὺ ὄψῃ er et idiom som bokstavelig betyr 'du skal se (til det)', og er gjengitt noe fritt. Alternativer inkluderer 'Det er din sak' eller 'Se til det selv.'

Uttrykket αἷμα ἀθῷον ('uskyldig blod') er en semittisk idiom som betyr 'en uskyldig persons liv/død'. Det greske ἀθῷος betyr 'uten straff, uskyldig, fri for skyld'. Noen manuskripter har δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον. Frasen σὺ ὄψῃ (futurum av ὁράω) er et idiomatisk uttrykk som betyr 'du vil se til det' – dvs. det er ditt ansvar, ikke vårt.

Judas' bekjennelse 'Jeg har syndet' (Ἥμαρτον) reiser teologiske spørsmål om hans anger. Det greske μεταμεληθείς (v. 3) betyr 'å angre/føle beklagelse' og er forskjellig fra μετανοέω som innebærer en dypere omvendelse. Judas viser samvittighetskvaler, men tradisjonelt har kirken skilt mellom hans anger og sann omvendelse. Overprestenes avvisning understreker deres moralske ansvarsfraskrivelse.

Overprestenes svar 'Hva angår det oss?' reflekterer en kynisk holdning der de ser på Judas som et brukt redskap. I jødisk tradisjon var det å forråde uskyldig blod en alvorlig synd (jf. 5 Mos 27:25). Ansvaret for blodskyld var et sentralt juridisk og religiøst begrep i antikken.

Noen manuskripter (inkludert Codex Bezae og visse latinske vitner) leser δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον ('uskyldig'). De fleste kritiske utgaver foretrekker ἀθῷον som den opprinnelige lesemåten, da δίκαιον kan være en harmonisering med Matt 27:19 eller 27:24. Noen manuskripter har også ὄψει i stedet for ὄψῃ, men betydningen er den samme.

Oversettelsen gjengir det greske «ῥίψας τὰ ἀργύρια εἰς τὸν ναόν» som «kastet sølvpengene inn i tempelet». «Ναός» refererer spesifikt til selve tempelhelligdommen (det hellige eller det aller helligste), ikke tempelområdet generelt (ἱερόν). Noen oversettelser velger «tempelhallen» eller «tempelhelligdommen» for å markere denne forskjellen, men «tempelet» er den vanligste gjengivelsen på norsk og er forståelig for moderne lesere. Alternativet «tempelhelligdommen» ville vært mer presist.

Gresk «ναός» betegner det indre tempelbygget – selve helligdommen – til forskjell fra «ἱερόν» som betegner hele tempelkomplekset med forgårder. At Judas kastet pengene «εἰς τὸν ναόν» antyder at han kastet dem inn mot eller inn i selve helligdommen, noe som understreker den dramatiske og desperate karakteren av handlingen. Verbet «ῥίψας» (av ῥίπτω) innebærer å kaste med kraft, ikke bare å legge fra seg.

Judas' selvmord er et omdiskutert tema teologisk. Hans bekjennelse «Jeg har syndet» (v. 4) viser anger, men hans handlinger – å kaste pengene og henge seg – viser fortvilelse snarere enn omvendelse. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos skiller mellom Judas' anger (μεταμέλεια, v. 3) og ekte omvendelse (μετάνοια). Denne hendelsen har også vært diskutert i sammenheng med Apg 1,18, der Judas' død beskrives annerledes, noe som har gitt opphav til ulike harmoniseringsforsøk.

At Judas kastet pengene inn i «naos» (tempelhelligdommen) var en svært provoserende handling, da kun prester hadde adgang til denne delen av tempelet. Handlingen kan ha skjedd ved inngangen til helligdommen, der prestene befant seg. De tretti sølvpengene var trolig tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelbetalinger.

Enkelte håndskrifter har «εἰς τὸν ναόν» mens andre varianter inkluderer «ἐν τῷ ναῷ». Hovedtradisjonen støtter «εἰς τὸν ναόν» (retningsbetydning: inn i tempelet). Variantene påvirker ikke vesentlig meningsinnholdet.

Oversettelsen gjengir τιμὴ αἵματός (timē haimatos, 'pris for blod') som 'blodpenger', noe som er en vanlig og lettfattelig gjengivelse. En mer bokstavelig oversettelse ville være 'betaling for blod' eller 'pris for blod'. Uttrykket κορβανᾶν (korbanān) er oversatt med 'tempelkassen', som er den funksjonelle betydningen. Verbet βαλεῖν ('kaste inn') er gjengitt med det mildere 'legge', som passer bedre på norsk i denne konteksten.

Ordet κορβανᾶς (korbanās) er et semittisk lånord fra hebraisk/arameisk קָרְבָּן (qorbān), som betyr 'offergave' eller 'det som er viet til Gud'. I NT brukes det her spesifikt om tempelkassen der slike gaver ble oppbevart. Uttrykket τιμὴ αἵματος er en genitiv-konstruksjon der αἵματος er en objektiv genitiv: 'betaling for blod', altså penger som ble gitt som pris for et menneskeliv.

Overprestenes argument reflekterer bestemmelsene i 5. Mosebok 23:18 om at urent utbytte ikke skal bringes inn i Herrens hus. Ironien i teksten er påfallende: overprestene som selv organiserte betalingen til Judas for å forråde Jesus, er nå nøye med den rituelle renheten til pengene. Matteus fremhever dermed det hyklerske i deres fromhet.

Tempelkassen (korbanās) var et spesielt fond i tempelet beregnet på hellige formål. Ifølge jødisk lov kunne penger som var tilknyttet blod eller synd, ikke brukes til hellige formål. Josefus nevner korbanās i forbindelse med Pilatus' bruk av tempelmidler til å bygge en akvedukt (Ant. 18.3.2), noe som skapte opprør.

Det greske uttrykket 'ἐξ αὐτῶν' (bokstavelig 'av/med dem') refererer tilbake til sølvpengene (τὰ ἀργύρια) i vers 6. Oversettelsen må gjøre denne referansen tydelig uten å legge til ordet 'pengene' eksplisitt. Valget 'brukte de dem til å kjøpe' gjør det klart at pronomenet viser til pengene. Alternativet 'for dem' er tvetydig på norsk.

'συμβούλιον λαβόντες' er et idiomatisk uttrykk som betyr 'etter å ha holdt råd' eller 'etter å ha rådslått'. Det er en aorist partisipp som uttrykker en handling forut for hovedverbet 'ἠγόρασαν' (de kjøpte). 'τὸν Ἀγρὸν τοῦ Κεραμέως' — bestemt artikkel brukes, noe som tyder på at dette var en kjent åker. 'Κεραμεύς' betyr 'pottemaker' (av κέραμος, leire/keramikk).

Ifølge Matteus kjøpte overprestene åkeren, mens Apostlenes gjerninger 1:18–19 tilskriver kjøpet til Judas selv. Denne tilsynelatende motsetningen har vært mye diskutert. En vanlig harmonisering er at overprestene kjøpte den i Judas' navn med hans penger. Passasjen er også knyttet til oppfyllelsen av profetien som siteres i vers 9–10.

Pottemakerens åker var sannsynligvis et leirjordområde sør for Jerusalem i Hinnomdalen, der pottemakere hadde hentet leire. Slike utbrukte leirtak var ofte billige og lite egnet til jordbruk, men kunne brukes som gravplass. Gravplasser for 'fremmede' (ξένοι) — det vil si ikke-jøder eller pilegrimer — var nødvendige i Jerusalem som mottok mange besøkende, spesielt under høytidene.

Teksten er godt bevitnet og stabil i manuskripttradisjonen. Noen få minuskler har mindre varianter i ordstilling, men ingen vesentlige tekstkritiske problemer foreligger for dette verset.

Den norske oversettelsen «Blodåkeren» gjengir det greske Ἀγρὸς Αἵματος (Agros Haimatos), som betyr «blodets åker». Sammensetningen til ett ord er naturlig på norsk og gjenspeiler det velkjente navnet. «Den dag i dag» er en god idiomatisk gjengivelse av ἕως τῆς σήμερον (helt til i dag). Alternativt kunne man oversatt «Blodmarkeren» eller beholdt to ord: «Blod-åkeren», men «Blodåkeren» er mest naturlig.

Uttrykket ἕως τῆς σήμερον (heōs tēs sēmeron) er en fast frase i bibelsk gresk som betyr «inntil denne dag» og brukes for å knytte en hendelse i fortiden til forfatterens samtid. Frasen opptrer hyppig i Septuaginta og i Matteusevangeliet (jf. Matt 28,15).

Navnet «Blodåkeren» (Ἀγρὸς Αἵματος) kobles av Matteus til blodpengene Judas mottok for å forråde Jesus. I Apostlenes gjerninger 1,19 kalles stedet Hakeldama (arameisk for «blodåkeren»), men der knyttes navnet til Judas' blodige død på åkeren. Disse to tradisjonene reflekterer ulike perspektiver på samme sted og hendelse.

Tradisjonen knytter Blodåkeren (Hakeldama) til et område sør for Hinnomdalen i Jerusalem. Stedet ble brukt som gravplass for fremmede, noe som tyder på at det var et kjent sted på Matteus' tid. Keramikkindustrien i området passer med betegnelsen «Pottemakerens åker» i forrige vers.

Oversettelsen gjengir den greske teksten relativt nøyaktig. Uttrykket «prisen for den verdsatte, den som Israels barn hadde satt pris på» forsøker å bevare det greske ordspillet med τιμή (pris) og τιμάω (verdsette/sette pris på). Verset har gjennomgått flere revisjoner for å finne den beste balansen mellom nøyaktighet og lesbarhet. Nåværende versjon er den klareste hittil, selv om den greske dobbeltbetydningen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk.

Det greske verset inneholder et markant ordspill med tre former av samme rot: τιμήν (pris/verdi), τετιμημένου (den verdsatte, perfektum partisipp passiv av τιμάω) og ἐτιμήσαντο (de verdsatte/fastsatte prisen, aorist medium). Ordspillet understreker ironien: den 'prisen' som ble satt på 'den verdsatte' er bare tretti sølvpenger — prisen for en slave (jf. 2 Mos 21:32). Mediumformen ἐτιμήσαντο kan antyde at Israels barn fastsatte prisen for seg selv, altså på eget initiativ.

Sitatet tilskrives Jeremia, men innholdet er hovedsakelig hentet fra Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakeren) og Jeremia 32:6–9 (kjøp av en åker). Dette har vært gjenstand for mye diskusjon. Noen mener Matteus kombinerer profetier fra begge, og nevner den mest kjente profeten. Andre forklarer det med at Jeremia sto først i profetsamlingen og derfor kunne brukes som samlebetegnelse. Enkelte håndskrifter utelater navnet helt eller skriver 'Sakarja'.

Tretti sølvpenger var i gammeltestamentlig lov prisen for en slave som ble drept av en okse (2 Mos 21:32). Summen var altså bevisst nedvurderende — det var den laveste mulige prisen å sette på et menneskeliv. I Sakarja 11:12–13 brukes dette som et ironisk uttrykk for Guds folks forakt for sin hyrde.

Noen håndskrifter leser Ζαχαρίου (Sakarja) i stedet for Ἰερεμίου (Jeremia), trolig som en harmoniserende korrigering ettersom sitatet primært stammer fra Sakarja 11:12–13. De fleste og beste håndskriftene (inkludert א, B, og de fleste majuskler) har imidlertid 'Jeremia', og dette regnes som den opprinnelige lesemåten etter lectio difficilior-prinsippet.

Den greske teksten bruker «ἔδωκαν αὐτὰ εἰς» som kan oversettes enten «gav dem for» eller «brukte dem til å kjøpe». Oversettelsen «gav dem for pottemakerens åker» gjenspeiler at sølvpengene ble brukt som betaling for åkeren. Alternativet «gav dem til pottemakerens åker» ville vært mer bokstavelig, men mindre idiomatisk på norsk.

«καθὰ συνέταξέν μοι κύριος» betyr bokstavelig «slik som Herren befalte/påla meg». Verbet «συντάσσω» innebærer å gi instruksjoner eller ordne noe. «Påla» er et godt valg på norsk for å formidle den autoritative karakteren i befalingen.

Sitatet tilskrives Jeremia (v.9), men innholdet ligner mest på Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakerens hus) og Jeremia 32:6–15 (kjøp av en åker). Det har vært mye diskusjon om hvorfor Matteus tilskriver sitatet Jeremia. Noen forskere mener det er en sammensatt sitering der den mest prominente profeten nevnes, mens andre peker på at Jeremia-bokrullen i den jødiske kanon kan ha inkludert mindre profeter.

Pottemakerens åker (τὸν ἀγρὸν τοῦ κεραμέως) ble ifølge Apg 1:19 kjent som «Blodåkeren» (Hakeldama) og ble brukt som gravplass for fremmede. Keramikkindustrien var vanlig i Hinnoms dal ved Jerusalem, og brukte jord kunne gjøre en åker uegnet til jordbruk men egnet til gravplass.

Noen håndskrifter har varianter i ordlyden, men den overordnede teksten er godt bevitnet. Enkelte manuskripter har «Ζαχαρίου» (Sakarja) i stedet for «Ἰερεμίου» (Jeremia) i vers 9, noe som tyder på at kopister var klar over den tilsynelatende uoverensstemmelsen. Majoriteten av manuskriptene beholder likevel «Jeremia».

Oversettelsen gjengir σκανδαλισθήσεσθε ἐν ἐμοί med «falle fra på grunn av meg». Verbet σκανδαλίζω betyr bokstavelig å snuble over en snublestein, og kan oversettes «ta anstøt av meg», «komme til fall» eller «falle fra». «Falle fra» er valgt for å uttrykke klart at disiplene vil svikte Jesus. «Gjeteren» er brukt for ποιμήν, men det mer tradisjonelle «hyrden» brukes i de fleste norske bibeloversettelser og bærer sterkere teologiske assosiasjoner.

Verbet σκανδαλισθήσεσθε (futurum passiv av σκανδαλίζω) kommer fra σκάνδαλον, som opprinnelig betegnet utløsermekanismen i en felle. Det har utviklet seg til å bety 'å bli brakt til fall', 'å ta anstøt'. Preposisjonen ἐν ἐμοί kan forstås instrumentalt ('på grunn av meg') eller lokalt ('i forbindelse med meg'). Sitatet fra Sakarja 13:7 endrer den hebraiske imperativformen «Slå hyrden» (הַךְ אֶת־הָרֹעֶה) til førsteperson «Jeg skal slå» (Πατάξω), noe som gjør Gud til det eksplisitte subjektet.

Jesu sitat fra Sakarja 13:7 tolkes messiansk: Gud selv vil slå hyrden (Messias), og flokken (disiplene) vil bli spredt. Endringen fra «slå» (imperativ rettet mot sverdet) i den hebraiske teksten til «jeg skal slå» i Matteus understreker at Jesu lidelse er en del av Guds frelsesplan. Hyrdemotivet er sentralt i GT og NT – Jesus er den gode hyrde (Joh 10:11) som gir sitt liv for sauene.

Lovsangen nevnt i forrige vers refererer sannsynligvis til siste del av Hallel-salmene (Salme 115–118), som ble sunget ved avslutningen av påskemåltidet. Jesus og disiplene gikk deretter ut til Oljeberget, der denne samtalen fant sted natten før korsfestelsen.

Hovedvariantene i dette verset gjelder verbet i Sakarja-sitatet. Noen manuskripter har διασκορπισθήσεται (entall) i stedet for διασκορπισθήσονται (flertall). De viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter flertallsformen som er brukt i oversettelsen.

Dette verset leses i Den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som del av lidelseshistorien. Temaet om disiplenes svikt og Jesu forutsigelse er sentralt i påskens liturgi.

Oversettelsen gjengir ἀρχιερεῖς som «overprestene», som dekker de ledende prestene i tempelet. «Rådet» er en moderne gjengivelse av τὸ συνέδριον, det jødiske Sanhedrin. Verbet θανατώσωσιν (aorist konjunktiv av θανατόω) betyr bokstavelig «drepe» eller «henrette», men er her oversatt «dømme ham til døden» for å gjenspeile den juridiske konteksten. Alternativt kunne man oversette «for å ta livet av ham» eller «for å få ham henrettet», men den valgte formuleringen understreker at det er Rådet selv som aktivt søker å felle en dødsdom.

ψευδομαρτυρίαν er et sammensatt ord av ψευδο- (falsk) og μαρτυρία (vitnesbyrd/vitneutsagn). ἐζήτουν er imperfektum av ζητέω, noe som antyder en pågående, gjentatt handling — de fortsatte å lete. Konjunktivformen θανατώσωσιν i en ὅπως-setning uttrykker hensikt.

At Sanhedrin aktivt søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, reiser spørsmål om rettferdig rettergang. Denne handlingen har vært sentral i diskusjoner om lovligheten av prosessen mot Jesus etter jødisk rett. Noen forskere hevder at rettssaken brøt flere prosedyreregler i Misjna, mens andre påpeker at Misjna ble nedskrevet senere og ikke nødvendigvis gjenspeiler praksis i det første århundret.

Sanhedrin (τὸ συνέδριον) var det øverste jødiske rådet med 71 medlemmer, ledet av øverstepresten. Det fungerte som både religiøs og til dels sivil domstol. Under romersk styre hadde Rådet begrenset myndighet, og det er omdiskutert hvorvidt de hadde rett til å fullbyrde en dødsdom (jus gladii) uten romersk godkjenning.

Noen håndskrifter leser καὶ οἱ πρεσβύτεροι καὶ τὸ συνέδριον ὅλον («og de eldste og hele Rådet»), mens den teksten som følges her (NA28/UBS5) har ἀρχιερεῖς καὶ τὸ συνέδριον ὅλον. Variantsymbolet ⸀ ved καὶ indikerer at enkelte vitner utelater eller endrer denne forbindelsen.

Verset er delt slik at det ender midt i en setning som fortsetter i vers 61. Det greske uttrykket 'οὐχ εὗρον' (de fant ikke) mangler et eksplisitt objekt, men konteksten fra vers 59 gjør det klart at det dreier seg om brukbart vitnesbyrd. 'Selv om mange falske vitner sto frem' gjengir den konsessive bisetningen på en naturlig måte. 'Sto frem' brukes konsekvent for 'προσελθόντων/προσελθόντες' både om de mange vitnene og de to siste, noe som gir god flyt.

Gresk 'προσελθόντων' (genitiv absolutt av 'προσέρχομαι', å komme frem, tre frem) brukes to ganger i verset: først om de mange falske vitnene, deretter om de to som til slutt trer frem. Verbet har konnotasjoner av å tre frem i en formell/rettslig sammenheng.

Det finnes betydelige tekstkritiske varianter her. Noen håndskrifter (inkludert de som ligger til grunn for Textus Receptus) leser 'οὐχ εὗρον· καὶ πολλῶν ψευδομαρτύρων προσελθόντων, οὐχ εὗρον' (de fant ikke noe, og selv om mange falske vitner sto frem, fant de ikke noe) — altså en dobbel negasjon. Andre viktige manuskripter (bl.a. Codex Vaticanus og Sinaiticus) har den kortere lesemåten uten gjentagelse. De fleste moderne kritiske utgaver følger den kortere teksten.

Sanhedrin (Rådet) hadde strenge regler for vitneutsagn. Ifølge jødisk lov krevdes minst to samstemte vitner for å dømme noen til døden (5 Mos 17:6; 19:15). At mange falske vitner sto frem uten at noe brukbart ble funnet, tyder på at vitnemålene var innbyrdes motstridende og dermed ugyldige etter jødisk rettspraksis.

Gresk «Οὗτος ἔφη· Δύναμαι καταλῦσαι τὸν ναὸν τοῦ θεοῦ καὶ διὰ τριῶν ἡμερῶν οἰκοδομῆσαι» er oversatt med «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Pronomenformen «Οὗτος» (denne) er gjengitt med «Denne mannen» for å gjøre det tydelig hvem det refereres til. «ἔφη» (aorist av φημί) er gjengitt med «har sagt» i norsk perfektum, noe som er naturlig for indirekte gjengivelse av noe som ble sagt tidligere. «καταλῦσαι» er oversatt «rive ned» og «οἰκοδομῆσαι» med «bygge det opp igjen», som er gode og idiomatiske gjengivelser. Alternativt kunne man oversatt «rive ned» med «bryte ned» eller «ødelegge».

Verbet «καταλῦσαι» betyr bokstavelig 'løse opp, rive ned', brukt om å ødelegge bygninger. «οἰκοδομῆσαι» (av οἰκοδομέω) betyr 'bygge, oppføre' og er sammensatt av οἶκος (hus) og δέμω (bygge). Uttrykket «διὰ τριῶν ἡμερῶν» (gjennom tre dager / i løpet av tre dager) angir tidsrammen; preposisjonen διά med genitiv uttrykker tidsutstrekning snarere enn et spesifikt tidspunkt.

Ifølge Johannes 2,19–21 refererte Jesus til sin egen kropp som tempel da han sa dette. Vitneutsagnet er en forvrengt versjon av Jesu ord. Markus 14,58 har en litt annen ordlyd der det skilles mellom et tempel gjort med hender og et ikke gjort med hender. Matteus utelater dette skillet. At Jesus faktisk sa «Δύναμαι» (jeg kan) fremstår som vitnenes fordreining; i Joh 2,19 bruker Jesus imperativ: «Riv ned dette tempelet, og på tre dager skal jeg reise det opp.»

Tempelet (ναός) refererer spesifikt til selve tempelbygningen, det hellige og det aller helligste, i motsetning til ἱερόν som betegner hele tempelområdet. Anklager om å true tempelet var svært alvorlige i jødisk sammenheng; tempelet var sentrum for religiøs identitet og gudsdyrkelse. Å true med ødeleggelse av tempelet kunne tolkes som blasfemi.

Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, og enkelte vitner har «αὐτόν» etter «οἰκοδομῆσαι». De viktigste håndskriftene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter teksten slik den foreligger i Nestle-Aland-utgaven uten vesentlige avvik for dette verset.

Grunnteksten begynner med καὶ ('og'), men oversettelsen bruker 'Men' for å markere kontrasten mellom Jesu svar i v. 11 og hans taushet i dette verset. 'Kom med sine anklager' er en dynamisk gjengivelse av den greske konstruksjonen ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν ('da han ble anklaget'). Et alternativ ville være det mer direkte 'da overprestene og de eldste anklaget ham.'

Uttrykket ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν er en temporal infinitivskonstruksjon med preposisjonen ἐν + artikkelen τῷ + infinitiv, som angir samtidighet ('mens/da han ble anklaget'). κατηγορεῖσθαι er presens passiv infinitiv av κατηγορέω, som betyr 'anklage' (opprinnelig et juridisk begrep). οὐδὲν ἀπεκρίνατο bruker aorist medium av ἀποκρίνομαι, som understreker den definitive karakteren av hans taushet.

Jesu taushet for anklagerne er et sentralt motiv som oppfyller profetien i Jesaja 53,7: 'Som et lam som føres bort for å slaktes, og som en sau som tier når den klippes, åpnet han ikke sin munn.' Kontrasten er slående: Jesus svarer Pilatus' direkte spørsmål om hans identitet (v. 11), men tier overfor de falske anklagene. Dette viser at han aksepterer sin rolle som den lidende tjener.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde flertallet av Sanhedrin, det jødiske rådet. Under rettergangen for den romerske landshøvdingen fungerte de som anklagere, noe som var vanlig praksis i det romerske rettssystemet (accusatio), der private parter fremmet anklagene.

Noen håndskrifter utelater καὶ πρεσβυτέρων ('og de eldste'), mens andre inkluderer det. Nestle-Aland-teksten markerer en variant her med ⸀ foran καὶ. Noen manuskripter leser bare 'overprestene,' mens hovedteksten inkluderer 'og de eldste.' De fleste moderne utgaver beholder den lengre lesningen.

Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig. «πόσα σου καταμαρτυροῦσιν» er oversatt med «alt det de vitner imot deg», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «hvor mye de vitner imot deg» for å gjenspeile det kvantitative aspektet i «πόσα» (hvor mye/mange), men «alt det» fungerer godt på norsk og fanger opp intensiteten i Pilatus' spørsmål.

Verbet «καταμαρτυροῦσιν» er sammensatt av «κατά» (imot) og «μαρτυρέω» (vitne/bevitne). Prefikset «κατά» gir verbet en negativ retning – å vitne imot noen. «πόσα» er et spørrepronomen i nøytrum flertall som bokstavelig betyr «hvor mange ting» eller «hvor mye», og understreker mengden av anklager som rettes mot Jesus.

Pilatus' spørsmål til Jesus avslører hans forundring over Jesu taushet i møte med alvorlige anklager. Jesu taushet her knyttes tradisjonelt til profetien i Jesaja 53,7 om Herrens lidende tjener som «åpnet ikke sin munn». Dette temaet om den tause Messias under rettergangen er sentralt i passionsfortellingen.

I romersk rettspraksis hadde den anklagede rett til å forsvare seg mot anklager. Pilatus' spørsmål gjenspeiler hans forventning om at Jesus ville benytte denne retten. At Jesus unnlot å forsvare seg, var svært uvanlig og ville naturlig vekke undring hos en romersk embedsmann.

Det greske «καὶ οὐκ ἀπεκρίθη αὐτῷ πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er oversatt med «han svarte ham ikke på et eneste ord». Innledende «καί» (og) er gjengitt med «Men» for å markere kontrasten mellom Pilatus' spørsmål og Jesu taushet, noe som er naturlig i norsk bokmål. «ῥῆμα» kan bety både «ord» og «anklagepunkt/sak», og her er «ord» valgt for å beholde en enkel og lettlest tekst. Alternativt kunne man oversatt «han svarte ham ikke på en eneste anklage».

Uttrykket «πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er en forsterket nektelse som understreker at Jesus overhodet ikke svarte – ikke på et eneste punkt. Konstruksjonen med «πρός» + akkusativ her betyr «med hensyn til» eller «på». «ὥστε» + infinitiv (θαυμάζειν) uttrykker resultat: tausheten var så påfallende at den førte til at landshøvdingen undret seg. «λίαν» (stort/svært) forsterker landshøvdingens reaksjon ytterligere.

Jesu taushet overfor Pilatus ses tradisjonelt som en oppfyllelse av Jesaja 53,7: «Som et lam som føres bort for å slaktes, og som et får som tier når det klippes, åpnet han ikke sin munn.» Tausheten understreker Jesu frivillige underkastelse under lidelsen og hans rolle som den lidende tjener.

«Ἡγεμών» (landshøvding) var den greske betegnelsen for den romerske prefekten eller prokuratoren i Judea. Pilatus tjenestegjorde ca. 26–36 e.Kr. At en tiltalt ikke forsvarte seg, var svært uvanlig i romersk rettspleie og forklarer Pilatus' store undring.

Oversettelsen gjengir ἐκολάφισαν som «slo ham med knyttnevene» og ἐράπισαν som «slo ham med flate hender». Dette er en fortolkende gjengivelse som tydeliggjør forskjellen mellom de to greske verbene. En mer bokstavelig oversettelse ville vært «slo ham» for begge, men det ville ha skjult den semantiske forskjellen i originalteksten. Uttrykket οἱ δὲ ("men andre/noen") er gjengitt som «og noen» for å markere at det var ulike grupper som utførte handlingene.

Verbet κολαφίζω betyr å slå med knyttneven, avledet av κόλαφος (knytneve). Verbet ῥαπίζω betyr å slå med flat hånd eller med en stokk/stav. De to verbene beskriver altså to ulike former for fysisk mishandling. Uttrykket ἐνέπτυσαν εἰς τὸ πρόσωπον αὐτοῦ er bokstavelig «de spyttet inn i ansiktet hans», en bevisst ydmykelseshandling.

Spytting i ansiktet, slag med knyttnever og ørefiker var alle former for vanære og fornedrelse. I jødisk kontekst var spytting i ansiktet en av de mest nedverdigende handlingene man kunne utsette noen for (jf. 4 Mos 12,14; 5 Mos 25,9). Denne behandlingen av Jesus finner sted i forbindelse med rettssaken for det jødiske rådet (Sanhedrin) og markerer overgangen fra juridisk prosess til fysisk mishandling.

Mishandlingen av Jesus ses av den kristne tradisjonen som en oppfyllelse av Jesajas lidende tjener-profetier, særlig Jes 50,6: «Jeg bød min rygg frem for dem som slo, og mine kinn for dem som rykket meg i skjegget. Jeg skjulte ikke ansiktet for hån og spytt.» Scenen understreker Jesu frivillige lidelse og hans rolle som den lidende Messias.

Noen håndskrifter har lengre varianter av dette verset. Verbet ἐράπισαν forekommer i ulike former i manuskripttradisjonen, men hovedinnholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene.

Det greske λέγοντες er et presens partisipp flertall som knytter dette verset til handlingen i vers 67. Oversettelsen gjør verset selvstendig med «De sa» for klarhet. «Messias» er valgt fremfor «Kristus» for å tydeliggjøre den hånende bruken av tittelen. Begge oversettelser er gangbare; «Kristus» er mer tradisjonelt, mens «Messias» kan gjøre den spottende tonen klarere for norske lesere.

χριστέ (christé) er vokativformen av Χριστός (Christós), som betyr 'den salvede'. Det er en direkte oversettelse av det hebraiske מָשִׁיחַ (mashiach, 'Messias'). Verbet προφήτευσον (prophéteuson) er en aorist imperativ som betyr 'profetér!' — en oppfordring til en enkelt profetisk handling. παίσας (paisas) er aorist partisipp av παίω ('å slå') og refererer til den som nettopp slo ham.

Spotternes bruk av tittelen «Messias/Kristus» avslører ironien i situasjonen: de utfordrer Jesus til å bevise sin messianske identitet ved å profetisk identifisere hvem som slo ham. Ifølge Jesaja 11:2–3 skulle Messias ha Herrens Ånd og kunne dømme uten å se. Parallelltekstene i Markus 14:65 og Lukas 22:64 forteller at de dekket til ansiktet hans, noe som gjør utfordringen mer forståelig — de tester om han kan «se» uten å bruke øynene.

Under jødiske rettsprosesser i denne perioden var mishandling av den anklagede uvanlig og i strid med jødisk lov. Scenen gjenspeiler trolig en uformell hån fra vakter og tilstedeværende snarere enn en offisiell del av rettssaken. Profetiske tester — å be noen identifisere skjulte ting — var kjent i antikken som en måte å prøve påståtte profeter.

Noen håndskrifter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevart i hovedtradisjonen. Matteus mangler i motsetning til Markus (14:65) og Lukas (22:64) den eksplisitte opplysningen om at de dekket til Jesu ansikt (περικαλύψαντες), noe som har ført til diskusjon om hvorvidt Matteus forkortet kildematerialet eller hadde en annen tradisjon.

Den norske oversettelsen gjengir det greske kort og konsist. «ἐμπτύσαντες εἰς αὐτόν» er gjengitt «spyttet på ham», «ἔλαβον τὸν κάλαμον» som «tok røret» (det samme røret som ble nevnt i vers 29), og «ἔτυπτον εἰς τὴν κεφαλὴν αὐτοῦ» som «slo ham i hodet». Imperfektum-formen ἔτυπτον indikerer gjentatt handling ('slo ham gang på gang'), noe som ikke kommer eksplisitt fram i den norske oversettelsen. Et alternativ kunne vært «slo ham i hodet gang etter gang» eller «slo ham gjentatte ganger i hodet», men den valgte formuleringen er naturlig og konsis på norsk.

Verbet ἔτυπτον er i imperfektum, som i gresk uttrykker pågående eller gjentatt handling. Dette betyr at soldatene slo Jesus i hodet gjentatte ganger, ikke bare én gang. De andre verbene (ἐμπτύσαντες, ἔλαβον) er aorist, altså punktuelle handlinger, mens selve slåingen beskrives som vedvarende. Verbet τύπτω betyr å slå eller treffe, og brukes her med preposisjonen εἰς som angir retning/mål.

Spyttingen og slagene med røret er en del av den systematiske fornedrelsen av Jesus. Spytting var i antikken et uttrykk for den dypeste forakt. At soldatene bruker det samme røret (κάλαμος) som de hadde gitt ham som en parodi på et kongelig septer, understreker den hånlige naturen i mishandlingen — hans «septer» brukes som et slagvåpen. Denne scenen oppfyller profetien i Jesaja 50:6 om Herrens lidende tjener.

I romersk militærkultur var slik behandling av en dømt fange ikke uvanlig, særlig overfor dem som var anklaget for opprør eller hadde kongelige pretensjoner. Spytting i ansiktet var en alvorlig ærekrenkelse i hele Midtøsten. Røret (κάλαμος) var sannsynligvis et siv eller en tynn stokk, brukt som hånlig imitasjon av et kongelig septer.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.

Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».

Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.

Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.

Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.

Oversettelsen gjengir den greske historiske presens σταυροῦνται (bokstavelig «blir korsfestet» i presens) med norsk preteritum «ble korsfestet», noe som er naturlig på norsk. Τότε («da/så») er utelatt i oversettelsen, trolig for å skape en jevnere flyt. Noen oversettelser beholder «Da» som innledning. Ordstillingen er endret fra originalen, der «da korsfestes sammen med ham to røvere» er rekkefølgen, til en mer naturlig norsk setningsstruktur.

Det greske ordet λῃσταί (flertall av λῃστής) betyr 'røvere' eller 'banditter', ikke bare 'tyver' (κλέπται). Ordet kan også brukes om opprørere eller geriljakrigere, noe som kan antyde at de to var politiske forbrytere snarere enn vanlige tyver. Josephus bruker det samme ordet om zelotiske opprørere.

At Jesus ble korsfestet mellom to røvere, kan sees som en oppfyllelse av Jesaja 53:12: «han ble regnet blant overtredere». Plasseringen mellom to forbrytere understreker Jesu fornedrelse og identifikasjon med syndere. Lukas (23:39–43) forteller at den ene røveren omvendte seg, mens Matteus beskriver begge som spottende (v. 44).

Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og de verste forbrytere. Å korsfeste flere personer samtidig var vanlig, særlig i perioder med uro. Plasseringen av én person på hver side av Jesus kan ha vært et bevisst hånlig arrangement som parodierte en konges hoff.

Noen manuskripter har tillegg etter dette verset (v. 38) som tilsvarer Markus 15:28 / Lukas 22:37, med et sitat fra Jesaja 53:12. Dette tillegget regnes generelt som sekundært og er utelatt i de mest pålitelige manuskriptene (som Sinaiticus og Vaticanus).

Den greske teksten har partisipp παραπορευόμενοι ('de som gikk forbi') som subjekt, og imperfektum ἐβλασφήμουν som hovedverb, noe som antyder gjentatt eller pågående handling. Oversettelsen gjengir dette med preteritum 'spottet', som er naturlig norsk for narrativ fortelling. Verbet βλασφημέω kan bety 'spotte', 'håne' eller 'bespotte'; 'spottet' er valgt for enkelhet og klarhet. Uttrykket 'ristet på hodet' gjengir κινοῦντες τὰς κεφαλὰς αὐτῶν med en norsk idiomatisk kollektiv entall, selv om gresken har flertall.

Verbet βλασφημέω (blasfēmeō) betyr grunnleggende 'å tale ondt om', 'å spotte'. I religiøs kontekst brukes det ofte om gudsbespottelse, men her brukes det om hån rettet mot Jesus. Partisippet κινοῦντες ('idet de ristet') er et ledsagende partisipp som beskriver en samtidig handling med hovedverbet. Uttrykket κινεῖν τὴν κεφαλήν er en semittisk idiom kjent fra Det gamle testamente.

Hoderisting som hånlig gest er en allusjon til Salme 22,8 (LXX 21,8) og Salme 109,25, der den lidende rettferdige blir hånet av forbipasserende. Matteus fremstiller korsfestelsesscenen som en oppfyllelse av disse salmene, og understreker dermed Jesu identitet som den lidende Messias. At forbipasserende 'spotter' (βλασφημέω) Jesus, er ironisk — de begår i virkeligheten blasfemi mot Guds Sønn.

At forbipasserende kunne se og håne den korsfestede, stemmer med historisk praksis: korsfestelser ble utført ved veikanter og offentlige steder nettopp for å tjene som avskrekking. Golgata lå nær en hovedvei utenfor Jerusalems murer, slik at mange ville passere forbi, særlig i påsketiden da byen var full av pilegrimer.

«River ned» og «bygger det opp igjen» oversetter de greske partisippene καταλύων og οἰκοδομῶν, som her brukes substantivisk ('du som river ned … og bygger opp'). Oversettelsen gjengir den betingede setningen εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ med «Hvis du er Guds Sønn», noe som tydelig uttrykker den greske kondisjonalen. Alternativt kunne man brukt tankestrek i stedet for utropstegn etter «frels deg selv», men den nåværende løsningen gir god flyt og dramatikk.

Verbet καταλύω betyr bokstavelig 'å løse opp' eller 'å rive ned', og brukes her om å ødelegge tempelet. Motparten οἰκοδομέω betyr 'å bygge opp'. Uttrykket σῶσον σεαυτόν er en imperativ aorist: 'frels deg selv' – det samme verbet (σῴζω) som brukes om Jesu frelsesgjerning, noe som gir ironisk klang i konteksten. εἰ med indikativ (εἶ) uttrykker en reell betingelse – spotternes ord forutsetter at Jesus har hevdet å være Guds Sønn.

Spotternes ord refererer til Jesu utsagn om å rive ned tempelet og gjenreise det på tre dager (Joh 2,19), som Johannes forklarer handler om hans legemes tempel. Ironien er dyp: de ber Jesus frelse seg selv, men hans valg om å bli på korset er nettopp det som gjennomfører frelsen. Oppfordringen «stig ned fra korset» minner om Satans fristelser i Matt 4, der εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ brukes med samme formulering.

Spotten med hoderisting (v. 39) og hånende ord er en oppfyllelse av Salme 22,8 og Salme 109,25. Korsfestelsesstedet lå ved en vei der forbipasserende kunne se og håne de dødsdømte, noe som forsterket den offentlige ydmykelsen som var en del av korsfestelsens funksjon i romertiden.

Enkelte håndskrifter (blant annet D og noen latinske vitner) har κατάβα i stedet for κατάβηθι som imperativform. Forskjellen er ren formvariant uten meningsendring. Hovedtradisjonen støtter κατάβηθι.

Det greske ὁμοίως καί oversettes med «på samme måte … også», som binder spotterne i dette verset til dem i forrige vers. Alternativet «likeledes» er mer formelt. «Hånte» gjengir ἐμπαίζοντες (partisipp), og «ham» er lagt til for å gjøre setningen naturlig på norsk, selv om objektet ikke er eksplisitt uttrykt i grunnteksten. Setningen avsluttes med «De sa:» som innledning til sitatet i neste vers; dette er en naturlig oppdeling på norsk av den greske konstruksjonen der ἔλεγον (imperfektum) styrer den direkte talen som følger.

ἐμπαίζοντες er presens partisipp av ἐμπαίζω ('å spotte, håne, gjøre narr av'), som indikerer pågående handling – de holdt på med å håne. Verbet ἔλεγον står i imperfektum, noe som kan antyde gjentatt tale: de sa igjen og igjen. Kombinasjonen av partisipp og imperfektum skaper et bilde av vedvarende hån.

At overprestene, de skriftlærde og de eldste nevnes sammen viser at hele det jødiske Sanhedrin (Rådet) var representert i spotten. Dette understreker den offisielle religiøse ledelsens avvisning av Jesus som Messias – et viktig teologisk poeng i Matteus' lidelseshistorie.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) omfattet den sittende øversteprest og tidligere øversteprester. De skriftlærde (γραμματεῖς) var loveksperter, og de eldste (πρεσβύτεροι) var lekmedlemmer av Sanhedrin. Disse tre gruppene utgjorde det jødiske Rådet som hadde dømt Jesus.

Noen håndskrifter leser καί etter ὁμοίως (som i Majority Text), mens andre (inkl. Codex Vaticanus) har δέ i stedet. Videre varierer rekkefølgen: noen manuskripter har «de skriftlærde og fariseerne» i stedet for «de skriftlærde og de eldste» (πρεσβυτέρων). De beste håndskriftene støtter lesningen med πρεσβυτέρων.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἄλλους ἔσωσεν, ἑαυτὸν οὐ δύναται σῶσαι» gjengis naturlig med «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse». Den retoriske strukturen med tankestrek før «la ham nå stige ned» fungerer godt for å gjenspeile den greske imperativformen καταβάτω og den påfølgende betingelsen. Alternativt kunne man oversatt βασιλεύς Ἰσραήλ ἐστιν som et spørsmål: «Er han Israels konge?», men den deklarative formen med ironisk undertone er vel så forsvarlig og følger de fleste norske oversettelser.

Verbet σῴζω (sōzō) brukes her i dobbelt betydning: det kan bety både 'redde' (fysisk) og 'frelse' (åndelig/soteriologisk). Spotterne sikter til fysisk redning/helbredelse av andre, men den kristne leseren ser den dypere ironien – at det nettopp er ved ikke å frelse seg selv at Jesus frelser andre. Formen πιστεύσομεν (futurum indikativ) uttrykker enten et løfte ('så skal vi tro') eller en betingelse med ironisk distanse.

Verset inneholder dyp teologisk ironi. Spotterne uttaler uten å vite det en sentral kristen sannhet: Jesus kunne ikke frelse seg selv og samtidig fullføre frelsesverket for andre. Tittelen «Israels konge» brukes hånlig, men er teologisk korrekt i evangeliets perspektiv. Kravet om å stige ned fra korset representerer den samme fristelsen som i ørkenen (Matt 4) – å bruke guddommelig makt for å bevise sin identitet i stedet for å følge lydighetens vei.

Offentlig hån av korsfestede var vanlig i den romerske verden. At religiøse ledere – overprester, skriftlærde og eldste – deltok i håningen, understreker den offisielle forkastelsen av Jesu messianske krav fra jødisk hold. Kravet om et tegn (å stige ned fra korset) speiler en bredere jødisk forventning om en mektig, frigjørende Messias.

Noen håndskrifter har εἰ βασιλεὺς Ἰσραήλ ἐστιν ('hvis han er Israels konge'), som gjør setningen til en betingelse. Den foretrukne lesemåten i de fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) utelater εἰ, noe som gir en deklarativ/ironisk uttalelse. Denne oversettelsen følger den kritiske teksten uten εἰ.

«Satt sin lit til» er en god norsk gjengivelse av det greske πέποιθεν ἐπί (perfektum av πείθω), som betyr å ha tillit til, stole på. Alternativt kunne man oversatt «stoler på Gud» eller «har satt sin tillit til Gud». Uttrykket «om han vil ha ham» gjengir εἰ θέλει αὐτόν, som kan bety enten «om han [Gud] vil ha ham» eller «om han [Gud] har behag i ham». Sistnevnte nyanse er sterkere i grunnteksten. Hele verset er satt i anførselstegn som del av spotternes utsagn, noe som er en redaksjonell avgjørelse da grunnteksten ikke har anførselstegn.

πέποιθεν er perfektum av πείθω og uttrykker en vedvarende tilstand av tillit. ῥυσάσθω er imperativ aorist medium av ῥύομαι ('redde, befri') og uttrykker en oppfordring: 'la ham befri/redde'. Konstruksjonen εἰ θέλει αὐτόν er krevende – θέλω med akkusativobjekt kan bety 'vil ha', 'har behag i' eller 'bryr seg om'.

Verset er en allusjon til Salme 22,9 (LXX 21,9): «Han har overgitt seg til Herren, la ham redde ham, la ham fri ham ut, for han har behag i ham.» Spotternes ord plasserer Jesus ironisk i rollen som den lidende rettferdige fra salmene, noe som teologisk understreker at korsfestelsen er en oppfyllelse av Skriften. Påstanden «Jeg er Guds Sønn» (Θεοῦ εἰμι υἱός) knytter an til den kristologiske bekjennelsen og til anklagen under rettssaken (Matt 26,63–64).

Spott av korsfestede var vanlig i den romerske verden. Det at de religiøse lederne bruker skriftspråk i sin spott, viser at anklagen mot Jesus var religiøst begrunnet – han ble sett som en som falskt påberopte seg et særskilt gudsforhold. Henvisningen til Salme 22 var gjenkjennelig for tilhørerne.

Noen håndskrifter har νῦν etter ῥυσάσθω (som i den valgte teksten), mens andre plasserer det annerledes eller utelater det. Variantene er små og påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «τὸ δʼ αὐτό» med «på samme måte», som indikerer at røverne spottet Jesus på lignende vis som de foregående spotterne (forbipasserende, yppersteprestene osv.). Den avsluttende ordstillingen «ham, ham» er noe klossete på norsk, men gjenspeiler at det greske «αὐτόν» (ham) kommer sist i setningen. En alternativ formulering kunne vært «spottet ham også», men nåværende oversettelse er akseptabel og tydelig nok.

Verbet «ὠνείδιζον» (imperfekt av ὀνειδίζω) betyr å spotte, håne, bebreide eller skjelle ut. Imperfektformen antyder gjentatt eller vedvarende handling – de fortsatte å spotte ham. Substantivet «λῃσταί» betyr røvere eller banditter (ikke bare tyver, jf. κλέπται), og kan også betegne opprørere. Partisippet «συσταυρωθέντες» er en aorist passiv partisipp av συσταυρόω, som betyr 'å bli korsfestet sammen med'.

Matteus forteller at begge røverne spottet Jesus, mens Lukas (23:39–43) skildrer at bare den ene spottet ham, mens den andre omvendte seg og fikk løftet om paradis. Denne tilsynelatende motsetningen har vært diskutert gjennom hele kirkehistorien. En vanlig harmonisering er at begge i begynnelsen spottet, men at den ene senere endret holdning. Andre ser det som uttrykk for forskjellige teologiske perspektiver hos evangelistene.

Korsfestelse sammen med forbrytere oppfylte profetien i Jesaja 53:12 om at Messias skulle bli «regnet blant overtredere». Romerne korsfestet ofte flere på samme tid som et offentlig avskrekkende eksempel, særlig ved høytider som påsken.

Noen håndskrifter har «αὐτῷ» (med ham) i stedet for «σὺν αὐτῷ», men betydningen er i praksis den samme. Variantene er små og påvirker ikke oversettelsen nevneverdig.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.

Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».

Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.

Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.

Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.

Den greske teksten har ordrekkefølgen «gav ham å drikke vin blandet med galle». Den norske oversettelsen omstrukturerer dette naturlig til «gav de ham vin blandet med galle å drikke», som er idiomatisk norsk og beholder all meningsinnhold. Alternativt kunne man skrive «ga de ham vin å drikke, blandet med galle», men den valgte løsningen er like presis.

Det greske ordet χολή (cholē) betyr «galle» og kan referere til en bitter substans generelt. Markus 15:23 har i stedet σμυρνίζω (myrrha), noe som har ført til diskusjon om hva drikken egentlig inneholdt. Matteus bruker trolig «galle» som en allusjon til Salme 69:22 (LXX 68:22), der det står: «De gav meg galle (χολή) å spise.»

Jesu avvisning av drikken har blitt tolket teologisk på flere måter. Noen ser det som at Jesus bevisst valgte å bære lidelsens fulle smerte uten bedøvelse. Andre knytter det til Jesu ord i Getsemane om å drikke «dette begeret» (Matt 26:39), der han aksepterer lidelsens beger fra Faderen, men avviser menneskers forsøk på å lindre den.

Det var romersk skikk å tilby en bedøvende drikk til dødsdømte før korsfestelse. En blanding av vin med bittere stoffer eller myrra ble brukt som et mildt smertestillende middel. Ifølge jødisk tradisjon (Talmud, Sanhedrin 43a) ga kvinner i Jerusalem vin med røkelse til dødsdømte for å døyve smertene.

Viktige håndskrifter varierer mellom οἶνον (vin) og ὄξος (eddik/sur vin). De fleste tidlige og pålitelige manuskripter har οἶνον, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Lesemåten ὄξος kan skyldes harmonisering med Salme 69:22 (LXX) eller med Matt 27:48.

«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.

ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.

Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.

Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.

Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.

Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.

Ὀψίας γενομένης (da kvelden kom) markerer overgangen til sabbattens slutt (jf. Mark 1:32), da folk igjen kunne bære syke til ham. Oversettelsen gjengir δαιμονιζομένους med «besatte» og κακῶς ἔχοντας med «syke» (bokstavelig «de som hadde det ille»). λόγῳ (med et ord) er gjengitt direkte – Jesus behøvde bare å tale for å drive ut åndene. πάντας (alle) understreker at ingen ble avvist.

Matteus skiller mellom besatte (δαιμονιζομένους) og syke (κακῶς ἔχοντας), noe som antyder at besettelse og sykdom ble forstått som ulike kategorier. Jesus brukte ulike metoder: åndene ble drevet ut med ord (λόγῳ), mens de syke ble helbredet (ἐθεράπευσεν) – et annet verb.

Sabbaten varte til solnedgang. Mark 1:32 presiserer at folk kom «da solen gikk ned», noe som forklarer hvorfor de ventet til kvelden: på sabbaten var det forbudt å bære byrder eller reise. Så snart sabbaten var over, strømmet folk til med sine syke.

Matteus bruker λόγῳ (med et ord) kun om eksorsismen, ikke om helbredelsen av de syke. Dette antyder en bevisst distinksjon i Jesu metode: demonene drives ut ved Jesu autoritative tale, mens helbredelsen av de syke beskrives med det mer generelle ἐθεράπευσεν uten at metoden spesifiseres. Verbet θεραπεύω (helbrede) er opprinnelig knyttet til «å tjene» eller «å pleie», men i NT brukes det konsekvent om mirakuløs helbredelse.

Oversettelsen gjengir ὅπως πληρωθῇ med «slik ble det oppfylt» for å uttrykke Matteus' oppfyllelsesformel. Sitatet er fra Jesaja 53:4. Det hebraiske נָשָׂא (nasa) kan bety «bære» eller «ta bort», og det greske ἔλαβεν (tok) og ἐβάστασεν (bar) tolker profetien i lys av Jesu helbredelser snarere enn stedfortredende lidelse, som er den opprinnelige konteksten i Jesaja.

Matteus siterer Jesaja 53:4, men i en fri gjengivelse som avviker fra Septuaginta (LXX). LXX har οὗτος τὰς ἁμαρτίας ἡμῶν φέρει καὶ περὶ ἡμῶν ὀδυνᾶται («denne bærer våre synder og lider for oss»), mens Matteus' versjon ligger nærmere den hebraiske grunnteksten og anvender den på fysisk helbredelse.

Matteus anvender Jesaja 53:4 på Jesu helbredelsestjeneste, ikke på korsdøden. I den opprinnelige jesajanske konteksten handler teksten om stedfortredende lidelse for synd. Dette viser hvordan Det nye testamente kan anvende gammeltestamentlige tekster i en bredere forstand enn den opprinnelige konteksten.

Jesaja 53:4 på hebraisk bruker חֳלָיֵנוּ (våre sykdommer) og מַכְאֹבֵינוּ (våre smerter). Verbet נָשָׂא kan bety både «bære» og «ta bort». Matteus oversetter fritt fra hebraisk til gresk og velger ord som passer hans helbredelseskontekst (ἀσθενείας, νόσους) fremfor de mer moralsk ladede ordene i Septuaginta.

Den norske oversettelsen gjengir «Ὀψίας δὲ γενομένης» med «Da kvelden kom», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse av den greske genitiv absolutt-konstruksjonen. «τοὔνομα» (= τὸ ὄνομα) er gjengitt med «ved navn», som er standard norsk. Verbet «ἐμαθητεύθη» (aorist passiv av μαθητεύω) er oversatt med «var blitt en disippel av», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «som selv også var en Jesu disippel», men den valgte formuleringen understreker at det var en prosess (han var blitt disippel).

«Ὀψίας γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt. «τοὔνομα» er en krasis (sammentrekning) av τὸ ὄνομα, brukt som akkusativ av relasjon ('med hensyn til navn'). Verbet «ἐμαθητεύθη» er aorist passiv av μαθητεύω, som kan bety enten 'ble gjort til disippel' eller 'ble disippel'. Passivformen kan antyde at det var Jesus som kalte ham, men det kan også forstås mer generelt. «ὃς καὶ αὐτός» understreker at Josef i likhet med andre (kanskje kvinnene nevnt i forrige vers) selv også var en disippel.

At Josef fra Arimatea beskrives som en disippel av Jesus, er teologisk viktig. Matteus bruker passiv av μαθητεύω, noe som kan innebære at disippelskapet er noe man mottar snarere enn noe man velger selv. Parallellene i Markus 15:43 og Lukas 23:50–51 gir ytterligere detaljer: han var medlem av Rådet (Sanhedrin), og han ventet på Guds rike. Johannes 19:38 forteller at han var en hemmelig disippel av frykt for jødene. At en rik mann gir Jesus en grav, oppfyller Jesaja 53:9 om at Messias skulle få sin grav hos en rik.

Arimatea er trolig identisk med Rama (Ramatajim-Sofim) i det samaritanske høylandet, Samuels hjemby (1 Sam 1:1). Josef var ifølge de andre evangeliene et fremtredende medlem av Sanhedrin, det jødiske rådet. Hans rikdom er relevant fordi det forklarer at han hadde en ny, uthugget klippegrav tilgjengelig i Jerusalem. Begravelsen måtte skje før solnedgang på grunn av sabbatens begynnelse, noe som forklarer det hastige forløpet.

Noen manuskripter har «ἐμαθήτευσεν» (aktiv form) i stedet for «ἐμαθητεύθη» (passiv), men den passive formen har sterkest støtte i de beste manuskriptene (blant annet א, B, D). Forskjellen er subtil: aktiv ville bety 'var blitt en disippel' (intransitiv bruk), mens passiv betyr 'ble gjort til disippel'. Begge gir tilnærmet samme mening i konteksten.

Det greske «ᾐτήσατο τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ» er oversatt med «bad om å få Jesu kropp». Verbet αἰτέω i medium betyr å be om noe for seg selv. Norsk «bad om å få» gjengir denne nyansen godt. «Kropp» brukes her i stedet for det mer arkaiske «legeme», i tråd med målsetningen om moderne og lettlest norsk.

Verbet προσέρχομαι (å gå til, nærme seg) brukes ofte i Matteusevangeliet om å henvende seg til en person med en forespørsel eller i ærbødighet. Verbet αἰτέω i medium (ᾐτήσατο) innebærer en personlig interesse i forespørselen — Josef ba om kroppen for sin egen del.

Noen håndskrifter har ἀποδοθῆναι (utleveres, gis tilbake), mens andre har bare δοθῆναι (gis). Prefikset ἀπο- kan antyde at kroppen «gis tilbake» eller «overleveres», noe som kan ha en teologisk undertone om at kroppen tilhører disiplene eller rettmessig burde frigis. De fleste moderne kritiske utgaver leser ἀποδοθῆναι.

At Josef fra Arimatea kunne henvende seg direkte til den romerske guvernøren Pilatus, tyder på at han var en mann med høy sosial status. Etter romersk lov kunne kroppen til en henrettet person utleveres til familie eller venner etter forespørsel, men det var ingen automatisk rett. At Pilatus befalte utlevering uten innvendinger, kan tyde på at Josef hadde innflytelse.

Josefs handling med å be om Jesu kropp har vært sett som en modig bekjennelseshandling, ettersom det å identifisere seg med en korsfestet person innebar sosial risiko. Hans rolle i begravelsen av Jesus er også viktig for oppstandelsesberetningen, da den etablerer at Jesus virkelig døde og ble gravlagt på et kjent sted.

«svøpte den i rent linklede» gjengir gresk «ἐνετύλιξεν αὐτὸ σινδόνι καθαρᾷ». Verbet ἐνετύλιξεν betyr å vikle inn, svøpe. «Linklede» er valgt for σινδών, som betegner et fint linstoff. Alternativt kunne man skrevet «linduk» eller «lintøy», men «linklede» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon og gir et klart bilde.

Ordet σινδών (sindón) betegner et stort stykke fint linlerret, opprinnelig fra India (muligens via Sindh-regionen). Det brukes i evangeliene spesielt om liksvøpet til Jesus. Adjektivet καθαρά kan bety både fysisk rent og rituelt rent.

At linkledet beskrives som «rent» (καθαρᾷ) kan tolkes både bokstavelig (nytt, ubrukt stoff) og symbolsk som uttrykk for Jesu renhet og syndfriheten i hans død. Matteus er den eneste av synoptikerne som inkluderer dette adjektivet, noe som kan peke mot en teologisk betoning.

Det var vanlig jødisk begravelsesskikk å svøpe den avdøde i linklede. Josef fra Arimatea var ifølge evangeliene en velstående mann og medlem av Sanhedrin, og bruken av fint, rent lin understreker den ærefulle behandlingen av Jesu legeme. At han brukte sin egen nye grav (v. 60) vitner også om hans høye status.

Noen håndskrifter har varianten «ἐν σινδόνι» (med preposisjon ἐν), mens andre har bare dativformen σινδόνι uten preposisjon. Betydningen er den samme. Variantapparatet viser også en veksling mellom αὐτό og formen uten pronomen, men hovedteksten inkluderer αὐτό.

Oversettelsen gjengir καινῷ αὐτοῦ μνημείῳ som «sin nye grav». Det greske καινός betyr «ny» i betydningen ubrukt/fersk. Alternativet «ubrukt» kunne også vært brukt (jf. Luk 23,53). ἐλατόμησεν kan oversettes «hogd ut» eller «hugget ut». ἐν τῇ πέτρᾳ gjengis som «i fjellet», som er en nøytral og nær gjengivelse av det greske uttrykket. ἀπῆλθεν betyr strengt tatt «gikk bort» eller «dro av sted», ikke bare «gikk».

Verbet λατομέω (latoméō) er sammensatt av λᾶας ('stein') og τέμνω ('skjære/hugge'), og betyr bokstavelig 'å hugge i stein'. Partisippet προσκυλίσας (fra προσκυλίω) betyr 'å rulle mot/foran' og brukes spesifikt om å rulle en stein på plass foran en gravåpning. τῇ θύρᾳ ('til døren') oversettes her idiomatisk som «inngangen».

At graven var ny og uthogd i fjell, understreker at ingen annen hadde ligget der – dette er teologisk viktig for oppstandelsesberetningen, da det utelukker forveksling med et annet lik. Den store steinen foran inngangen blir også sentral i påskefortellingen (Matt 28,2). Matteus legger mer vekt enn de andre evangelistene på at graven var forseglet, noe som forsterker oppstandelsens troverdighet.

Klippegraver var vanlige blant velstående jøder i det første århundret. De ble hugget ut i kalksteinsfjell, ofte med en lav inngang og en rund stein som kunne rulles langs en skåret renne for å forsegle åpningen. At Josef eide en slik grav, bekrefter hans status som en rik mann (jf. v. 57). Arkeologiske funn fra Jerusalem-området viser mange slike graver fra denne perioden.

Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Enkelte manuskripter har en noe annerledes ordstilling av αὐτοῦ i forhold til μνημείῳ, men betydningen forblir den samme.

Verset er et direkte sitat fra Salme 110:1 (LXX Salme 109:1). Oversettelsen følger den hebraiske og greske tradisjonen tett. «Får lagt» / «har lagt» gjengir den greske aorist konjunktiv (θῶ), som uttrykker en fremtidig fullført handling. «Ved min høyre hånd» gjengir ἐκ δεξιῶν μου, som bokstavelig betyr «fra/ved høyre side av meg». Alternativet «på min høyre side» er også mulig.

Det greske κύριος brukes her to ganger med ulik referanse: først om YHWH (Εἶπεν κύριος) og deretter om Messias (τῷ κυρίῳ μου). Denne dobbeltheten er sentral for Jesu argument. I den hebraiske originalen (Sal 110:1) brukes YHWH (יהוה) for den første og 'adoni' (אדני) for den andre, noe som markerer forskjellen mellom Gud og den messianske kongen.

Jesus bruker dette sitatet for å vise at Messias ikke bare er Davids biologiske etterkommer («sønn»), men også Davids Herre – en som har en høyere rang enn David selv. Dette har blitt forstått som et sentralt bevis for Messias' guddommelige natur i kristen teologi, og verset er et av de mest siterte GT-versene i NT.

Salme 110 var en kongelig salme, trolig brukt ved kongekroninger i det gamle Israel. I Jesu samtid ble den allment forstått som messiansk. «Sett deg ved min høyre hånd» indikerer den høyeste æresposisjon, som medregent ved Guds side.

Noen håndskrifter leser ὑποπόδιον τῶν ποδῶν σου («en fotskammel for dine føtter») i stedet for ὑποκάτω τῶν ποδῶν σου («under dine føtter»). Begge varianter finnes i manuskripttradisjonen, og ὑποκάτω er trolig den opprinnelige lesemåten i Matteus, mens ὑποπόδιον er harmonisering mot andre NT-sitater av Salme 110:1.

Salme 110:1 er en av de mest brukte tekstene i kristen liturgi og bekjennelse. Formuleringen «sitter ved Guds høyre hånd» ble tatt opp i de oldkirkelige trosbekjennelsene (Den apostoliske og Den nikenske) som uttrykk for Kristi opphøyelse etter oppstandelsen.

Den greske teksten har «ἐξελθὼν ὁ Ἰησοῦς ἀπὸ τοῦ ἱεροῦ ἐπορεύετο», bokstavelig «Jesus, etter å ha gått ut fra tempelet, var på vei». Oversettelsen gjengir dette naturlig på norsk med to setningsledd: «gikk ut av tempelet og var på vei derfra». Tillegget «derfra» er implisitt i den greske teksten og gjør setningen mer flytende på norsk. «Προσῆλθον» er oversatt med «kom til ham», som er en god gjengivelse av det greske verbet som betyr å nærme seg eller tre fram. Alternativt kunne man oversatt mer kompakt: «Da kom disiplene hans bort til ham.»

Verbet ἐπιδεῖξαι (aorist infinitiv av ἐπιδείκνυμι) betyr «å vise fram, påpeke, demonstrere». Det innebærer en aktiv fremvisning, muligens med stolthet. οἰκοδομάς (akkusativ flertall av οἰκοδομή) betyr «bygninger, byggverk» og refererer til tempelkompleksets imponerende arkitektur. Ordet ἱερόν (hieron) brukes her og refererer til hele tempelområdet, i motsetning til ναός (naos) som betegner selve det indre tempelet.

Herodes den stores tempelprosjekt var et av antikkens mest imponerende byggverk. Tempelplassen i Jerusalem ble dramatisk utvidet og utsmykket fra ca. 20 f.Kr. og var fortsatt under arbeid på Jesu tid (jf. Joh 2,20). Ifølge Josefus var noen av steinblokkene opptil 12 meter lange. Disiplenes ønske om å vise Jesus bygningene gjenspeiler den enorme stoltheten jøder følte over dette monumentale helligstedet.

Noen håndskrifter har rekkefølgen «ἐπορεύετο ἀπὸ τοῦ ἱεροῦ» (var på vei bort fra tempelet) i stedet for «ἀπὸ τοῦ ἱεροῦ ἐπορεύετο». Variantene påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig, men reflekterer ulik ordstilling i manuskripttradisjonen.

Jesu avgang fra tempelet har blitt tolket teologisk som et symbolsk uttrykk for Guds tilbaketrekning fra tempelet, en parallell til Esekiels visjon der Guds herlighet forlater tempelet (Esek 10–11). I Matteus' narrative struktur markerer dette avsnittet overgangen fra Jesu offentlige virke i tempelet til den eskatologiske talen på Oljeberget.

Oversettelsen «Ser dere alt dette?» gjengir det greske «Οὐ βλέπετε ταῦτα πάντα;» som et retorisk spørsmål. Den greske konstruksjonen med «οὐ» forventer et bekreftende svar ('Ja, vi ser det'). Uttrykket «stein tilbake på stein» er en idiomatisk gjengivelse av «λίθος ἐπὶ λίθον», som betyr at ingen stein skal forbli stablet oppå en annen. Formuleringen «uten at den blir revet ned» gjengir relativsetningen «ὃς οὐ καταλυθήσεται» (som ikke skal bli revet ned). Alternativt kunne man oversatt «som ikke skal bli revet ned», men den valgte løsningen gir god flyt.

Det greske «οὐ μὴ ἀφεθῇ» er en sterk dobbel negasjon (οὐ μή + konjunktiv aorist passiv av ἀφίημι), som uttrykker en absolutt og emfatisk benektelse: 'det skal absolutt ikke bli igjen'. Verbet «καταλυθήσεται» (futurum passiv av καταλύω) betyr å rive ned, oppløse eller ødelegge.

Jesu profeti om tempelets ødeleggelse ble oppfylt i år 70 e.Kr., da den romerske hæren under Titus beleiret og inntok Jerusalem. Det herodianske tempelet, som hadde vært under bygging i flere tiår og var kjent for sine massive steinblokker (noen veide over 500 tonn), ble systematisk revet ned. Josefus beskriver ødeleggelsen i detalj i sine verk.

Profetien om tempelets ødeleggelse har en dobbelt teologisk betydning. Den peker mot den bokstavelige ødeleggelsen av det fysiske tempelet, men leses også i sammenheng med Jesu lære om at han selv er det nye tempelet (Joh 2,19–21). Ødeleggelsen markerer en overgang fra den gamle pakts offertjeneste til den nye pakts virkelighet.

Noen håndskrifter har «ἀποκριθεὶς» mens andre har «Ἰησοῦς ἀποκριθεὶς» (med eksplisitt navngivning av Jesus). Rekkefølgen «ταῦτα πάντα» versus «πάντα ταῦτα» varierer også mellom håndskriftene, men meningsforskjellen er minimal.

Matteus 24 (den oliventalen/eskatologiske talen) er et sentralt kapittel i kristen liturgi og leses tradisjonelt i forbindelse med adventstiden og endetidssøndager i kirkeåret.

Oversettelsen gjengir det greske «οὐαί» med det norske «ve», som bevarer den profetiske domsformelen kjent fra GT (jf. Jes 5:8ff). Setningen er omstrukturert til mer naturlig norsk: «hadde de mektige gjerningene ... skjedd i Tyros og Sidon» gjengir den irreale betingelsen (εἰ + aorist indikativ i protasis, ἄν + aorist i apodosis). «I sekk og aske» gjengir «ἐν σάκκῳ καὶ σποδῷ» direkte, da uttrykket er kjent også på norsk.

Korasin (Χοραζίν) var en liten by nær Kapernaum ved Genesaretsjøen. Den nevnes bare her og i Luk 10:13. Arkeologiske utgravninger ved Khirbet Kerazeh, ca. 3 km nord for Kapernaum, har avdekket en synagoge fra det 3.–4. århundre. Tyros og Sidon var hedenske fønikiske byer som i GT-profetiene var symboler på hovmod og dom (Jes 23; Esek 26–28).

Sekk og aske var tradisjonelle ytre tegn på sorg, anger og bot i den antikke Midtøsten. «Sekken» (σάκκος) var et grovt klede av dyrehår, og asken ble strødd over hodet eller man satt i den (jf. Jon 3:6; Dan 9:3).

Χοραζίν er transkribert «Korasin» uten aspirasjonstegn, som er i tråd med norsk tradisjon. Βηθσαϊδά gjengis «Betsaida», som er den etablerte norske formen. Begge navnene er semittiske: Betsaida betyr trolig «fiskerhuset» (fra arameisk bet-ṣaydā). Τύρῳ og Σιδῶνι gjengis med de norske formene «Tyros» og «Sidon».

Betsaida (Βηθσαϊδά, «fiskerhuset») lå ved den nordlige enden av Genesaretsjøen og var hjembyen til Peter, Andreas og Filip (Joh 1:44; 12:21). Byen ble utvidet av tetrarken Filip og gitt navnet Julias til ære for keiser Augustus' datter. Sammen med Kapernaum og Korasin utgjorde den kjerneområdet for Jesu galileiske virksomhet.

«Ve-ropene» (οὐαί) følger en profetisk tradisjon fra GT der profetene retter domsord mot byer og nasjoner (jf. Jes 5:8-23; Hab 2:6-19; Am 5:18). At Jesus bruker denne formen, plasserer ham i profettradisjonen – men med den ekstra dimensjonen at det er hans egne gjerninger som utgjør grunnlaget for dommen.

Oversettelsen omstrukturerer den greske setningsbygningen for å skape naturlig norsk. Det greske har en betingelsessetning med εἰ + aorist indikativ i protasis og ἄν + aorist i apodosis, som uttrykker en irreal betingelse ('dersom X hadde skjedd, ville Y ha skjedd'). Norsk gjengir dette med «hadde … skjedd … ville de ha vendt om». Adverbet πάλαι ('for lenge siden') forsterker kontrasten: hedningene ville ha omvendt seg raskt, mens Jesu egne landsmenn nektet.

Den greske konstruksjonen εἰ + indikativ … ἄν + indikativ er en kontrafaktisk betingelsessetning (conditionalis irrealis). Det interessante er at Jesus her uttaler seg om hva som ville ha skjedd i en hypotetisk situasjon – noe som impliserer en form for guddommelig kunnskap om kontrafaktiske scenarioer. Dette har vært diskutert i forbindelse med spørsmålet om Guds mellomviten (scientia media).

Uttrykket «αἱ δυνάμεις» (bokstavelig «kreftene/maktgjerningene») er gjengitt «de mektige gjerningene», som er en dynamisk ekvivalent som formidler betydningen godt. Alternativt kunne man brukt «underverkene» eller «kraftgjerningene». «Vendt om» gjengir «μετενόησαν» (av μετανοέω), som bokstavelig betyr å endre sinn/sinnelag. «Vendt om» er et godt norsk idiom for omvendelse som dekker både den indre sinnsendringen og den ytre livsendringen.

«Ἀνεκτότερον» (komparativ av ἀνεκτός, 'utholdelig') er gjengitt «mer utholdelig», som er en nøyaktig gjengivelse. Noen oversettelser bruker «tåleligere». «Ἐν ἡμέρᾳ κρίσεως» er oversatt «på dommens dag» med bestemt form, som er naturlig norsk for denne eskatologiske termen. Formuleringen «enn for dere» gjengir «ἢ ὑμῖν» korrekt med dativ.

Sammenligningen med hedenske byer som Tyros og Sidon understreker alvoret i å avvise Guds åpenbaring: de som har sett mest, vil bli dømt strengest. Dette prinsippet om proporsjonalt ansvar er sentralt i Jesu undervisning (jf. Luk 12:48).

Uttrykket «ἐν ἡμέρᾳ κρίσεως» (på dommens dag) brukes flere ganger hos Matteus (10:15; 11:22, 24; 12:36) og peker mot den eskatologiske slutt-dommen. Oversettelsen bruker bestemt form «dommens dag», som er naturlig norsk og gjengir den faste eskatologiske termen. Komparativformen «ἀνεκτότερον» (mer utholdelig) impliserer grader av dom, noe som har vært diskutert teologisk gjennom kirkehistorien.

Forestillingen om grader av dom – at noen vil få det «mer utholdelig» enn andre – har vært teologisk betydningsfull. Den antyder at Gud dømmer proporsjonalt basert på den åpenbaring man har mottatt. Dette prinsippet utdypes videre i Luk 12:47-48 («den som har fått mye betrodd, skal det kreves desto mer av»).

Oversettelsen gjengir πλὴν λέγω ὑμῖν med «Men jeg sier dere». Det greske πλήν er sterkere enn vanlig δέ ('men') – det betyr snarere 'likevel, ikke desto mindre' og innleder ofte et overraskende eller skjerpende utsagn. «Jeg sier dere» (λέγω ὑμῖν) er en autoritativ formel Jesus bruker når han uttaler noe med særlig myndighet, og det understreker at dette er hans eget domsord.

Komparativformen ἀνεκτότερον (mer utholdelig/tåleligere) forutsetter at dommens dag vil være uutholdelig for alle som ikke har omvendt seg, men med grader av alvor. Adjektivet ἀνεκτός (fra ἀνέχομαι, 'å holde ut, tåle') er sjeldent i NT og forekommer nesten utelukkende i disse domsordene (Matt 10:15; 11:22, 24; Luk 10:12, 14).

Det greske πλήν fungerer som en sterk adversativ partikkel som markerer overgang til en ny, skjerpende uttalelse. Konstruksjonen λέγω ὑμῖν (jeg sier dere) er en autoritativ formel som understreker Jesu domsord. Oversettelsen «Men jeg sier dere» fanger opp dette, selv om πλήν er noe sterkere enn det norske «men».

«Menneskesønnens tegn» gjengir τὸ σημεῖον τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου. Det greske ἐν τῷ οὐρανῷ kan knyttes enten til tegnet (tegnet viser seg på himmelen) eller til Menneskesønnen (Menneskesønnens tegn som er i himmelen). Oversettelsen følger den vanligste tolkningen, at tegnet viser seg på himmelen. «Jamre» gjengir κόψονται, som egentlig betyr å slå seg (på brystet) i sorg; «jamre» formidler sorgreaksjonen på en naturlig måte på norsk. «Folkeslag» for φυλαί er valgt for å gjenspeile den etniske/stammemessige betydningen i grunnspråket.

Verbet κόπτω betyr egentlig «å slå, hugge», og i medium (κόψονται) «å slå seg selv», dvs. å slå seg på brystet som uttrykk for dypt sørgende klage. Det er en sterk fysisk gestus som uttrykker fortvilelse. πᾶσαι αἱ φυλαὶ τῆς γῆς (alle jordens stammer/folkeslag) er en allusjon til Sakarja 12,10–14, der stammene i Israel sørger. φυλή betegner en stamme eller slektsgruppe, noe bredere enn λαός (folk) eller ἔθνος (nasjon/folkeslag).

Verset er sentralt i eskatologien og rommer ulike tolkninger. Noen ser «Menneskesønnens tegn» som korset, andre som en himmelsk lysmanifestasjon, andre igjen som Menneskesønnens komme i seg selv. Referansen til at alle jordens folkeslag «jamrer» knyttes til Sakarja 12,10: «de skal se på ham som de har gjennomboret» – noe som i kristen tradisjon tolkes kristologisk. Synet av Menneskesønnen «på himmelens skyer» alluderer til Daniel 7,13–14 og understreker Jesu guddommelige myndighet og hans gjenkomst i herlighet.

Å slå seg på brystet eller hodet var en vanlig sørgegestus i det antikke Midtøsten. Bildet av en som kommer «på himmelens skyer» var i jødisk tradisjon knyttet til guddommelig teofani og den himmelske menneskesønn-skikkelsen i Daniel 7.

Noen håndskrifter har ἐν τῷ οὐρανῷ, mens andre utelater artiklen (ἐν οὐρανῷ). Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen vesentlig. Hovedteksttradisjonen støtter formen med artikkel.

«Du har sagt det» gjengir gresk «Σὺ εἶπας», som er en vanlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Det kan også oversettes «Det er som du sier» eller «Du sier det selv». Uttrykket er et indirekte bekreftende svar – Jesus bekrefter påstanden uten å bruke et direkte «ja». «Maktens høyre hånd» er valgt for å gjengi «ἐκ δεξιῶν τῆς δυνάμεως», der «Makten» er en omskrivning for Gud. Alternativt kunne man skrive «Den Allmektiges høyre hånd».

Uttrykket «Σὺ εἶπας» (su eipas, 'du sa [det]') er en idiomatisk formel i gresk/arameisk som fungerer som et bekreftende, men nyansert svar. Det plasserer ansvaret for formuleringen hos spørsmålsstilleren, men innebærer likevel en bekreftelse. «ἀπʼ ἄρτι» betyr bokstavelig 'fra nå av' og markerer et vendepunkt. «τῆς δυνάμεως» ('Makten') er brukt som et ærbødig omskrivende navn for Gud, vanlig i jødisk tradisjon for å unngå å uttale Guds navn direkte.

Jesu svar kombinerer to gammeltestamentlige tekster: Salme 110:1 (å sitte ved Guds høyre hånd) og Daniel 7:13 (Menneskesønnen som kommer på himmelens skyer). Med dette gjør Jesus et eksplisitt messiansk krav og identifiserer seg som den eskatologiske Menneskesønnen med guddommelig myndighet. Øversteprestens reaksjon (v. 65) viser at han forstår dette som et gudsbespottelig krav på guddommelig status.

I jødisk rettspraksis var det å rive i sine klær (v. 65) en formell reaksjon på blasfemi. At Jesus refererer til «Makten» i stedet for å si «Gud» direkte, følger jødisk praksis med å unngå å uttale Guds navn. Sanhedrin-forhøret fant sted om natten i øversteprestens hus, noe som ifølge rabbinsk lov var uregelmessig.

Noen håndskrifter har «ἀπ' ἄρτι» (fra nå av), mens parallellen i Markus 14:62 mangler dette uttrykket og har bare «ὄψεσθε» (dere skal se). Matteus' tilføyelse av «ἀπ' ἄρτι» gir en sterkere umiddelbarhet til Jesu utsagn. Det er bred håndskriftstøtte for Matteus' lesemåte.

Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på palmesøndag eller langfredag, i mange liturgiske tradisjoner. Jesu bekjennelse for Sanhedrin er et sentralt moment i pasjonsfortellingen.