Pinsedag
Den Hellige Ånd utgytes. Kirkens fødselsdag.
Bibelsk grunnlag
Femti dager etter påske: «De ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale på andre tungemål» (Apg 2:1-13). Et kraftig vindkast fyller huset, tunger av ild setter seg på hver av dem. Jøder fra alle folkeslag hører sitt eget språk. Peter holder sin første preken og siterer Joel 3:1-5: «Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker.» Tre tusen blir døpt (Apg 2:14-41).
Betydning
Pinsen er Åndens dag og kirkens fødselsdag. Språkunderet er en reversering av Babel-forvirringen (1 Mos 11) — det som splitter mennesker, forenes i Ånden. Joels profeti oppfylles: Ånden gis ikke bare til profeter og konger, men til alle — sønner og døtre, unge og gamle, slaver og frie. Kirken fødes som et fellesskap av alle folkeslag.
GT-forbindelser
Joel 3:1-5 om Åndens utgytelse over alle mennesker (Peters hovedsitat). Babels språkforvirring (1 Mos 11) reverseres. Sinai-teofanien med ild, vind og guddommelig tale (2 Mos 19-20) — pinseberetningen speiler Sinai med tunger av ild og stormen. Esekiel 37 der Ånden (ruach) blåser liv i de tørre knoklene. Jesaja 44:3: «Jeg vil øse ut vann over det tørstige land og min Ånd over din ætt.» Numeri 11:29 der Moses ønsker at hele folket hadde fått Guds Ånd.
Liturgisk kontekst
Rød farge (Åndens ild). En av kirkeårets tre store høytider (jul, påske, pinse). Noen tradisjoner slipper duer, blåser vind i kirken, eller taler på mange språk. Konfirmasjon er tradisjonelt knyttet til pinsen. Pinsedagen avslutter påsketiden.
Historie
Pinsen ble feiret fra den tidligste kirketid som avslutning på de femti dagene etter påske. Dåpen ble tidlig knyttet til pinse i tillegg til påskenatt. Pinsefeiringen faller på Shavuot — den jødiske ukefesten som feirer lovgivningen på Sinai. Kirkefedre (spesielt Augustin) så parallellen: på Sinai ble loven gitt på steintavler, i pinsen ble loven skrevet i hjertene ved Ånden.