FLOGVIT
.bible

ForkynnerenKapittel 1

+ UndertekstGrunntekstNeste →
Orda til Forkynnaren, son til David, konge i Jerusalem.
Ordene til Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem.
Fåfengd og atter fåfengd, seier Forkynnaren, fåfengd og atter fåfengd, alt er fåfengd.
Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet, alt er tomhet.
Kva vinning har eit menneske av alt strevet sitt, alt det strevar med under sola?
Hva får mennesket igjen for alt sitt strev som det sliter med under solen?
Ei slekt går og ei slekt kjem, men jorda står til evig tid.
En generasjon går, og en generasjon kommer, men jorden står for evig.
Sola går opp og sola går ned, og ho skyndar seg tilbake til staden der ho går opp att.
Solen går opp, og solen går ned, og den skynder seg tilbake til stedet hvor den går opp igjen.
Vinden går mot sør og svingar mot nord, han svingar og svingar medan han fer, og vinden vender attende til krinslaupet sitt.
Vinden blåser mot sør og dreier mot nord, den virvler rundt og rundt, og vender tilbake til sin kretsgang.
Alle elvane renn ut i havet, men havet vert aldri fullt. Til den staden elvane renn frå, dit vender dei attende for å renna på nytt.
Alle bekker renner ut i havet, men havet blir aldri fullt. Til stedet der bekkene renner ut, dit vender de tilbake for å renne på nytt.
Alle ting er så trøyttande at ingen maktar å skildra det. Auget vert ikkje mett av å sjå, og øyret vert ikkje fullt av å høyra.
Alle ting er utmattende, mer enn noen kan utsi. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fylt av å høre.
Det som har vore, er det som skal koma, og det som har hendt, er det som skal henda. Det finst ikkje noko nytt under sola.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som er gjort, er det som skal gjøres. Det finnes ikke noe nytt under solen.
Om nokon seier: «Sjå, dette er nytt!» – så har det alt vore til i tidlegare tider, lenge før oss.
Finnes det noe man kan si: «Se, dette er nytt»? Det har allerede vært til i eldgamle tider, lenge før vår tid.
Ingen hugsar dei som levde før, og dei som kjem seinare, vil heller ikkje minnast av dei som kjem etter dei.
Det er ingen som husker dem som levde før, og de som kommer etter, vil heller ikke bli husket av dem som kommer enda senere.
Eg, Forkynnaren, var konge over Israel i Jerusalem.
Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.
Eg sette meg føre å granska og utforska med visdom alt som vert gjort under himmelen. Det er ei tung bør Gud har lagt på menneska, så dei skal streta med henne.
Jeg satte meg fore å søke og utforske med visdom alt som gjøres under himmelen. Det er en tung byrde Gud har gitt menneskene å plage seg med.
Eg såg på alt det som vert gjort under sola, og sjå, alt er fåfengd og jag etter vind.
Jeg har sett alt som gjøres under solen, og se, alt er tomhet og jag etter vind.
Det som er krokt, kan ikkje rettast, og det som manglar, kan ikkje teljast.
Det som er kroket, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles.
Eg tenkte med meg sjølv: Sjå, eg har samla meg stor visdom, meir enn alle som rådde over Jerusalem før meg, og hjartet mitt har opplevd mykje visdom og kunnskap.
Jeg sa til meg selv: «Se, jeg har gjort min visdom større enn noen som har vært før meg over Jerusalem. Mitt hjerte har erfart mye visdom og kunnskap.»
Eg sette meg føre å skjøna kva visdom er, og kva dårskap og vitløyse er. Men eg skjøna at også dette er jag etter vind.
Jeg satte meg fore å kjenne visdom, og å kjenne galskap og dårskap. Jeg innså at også dette er jag etter vind.
For med mykje visdom følgjer mykje harme, og den som aukar kunnskap, aukar smerte.
For med mye visdom følger mye frustrasjon, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
←→