FLOGVIT
.bible

ForkynnerenKapittel 2

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Eg sa til meg sjølv: «Kom, lat meg prøva gleda og nyta det gode!» Men sjå, også dette var forgjeves.
Jeg sa til meg selv: «Kom, la meg prøve gleden og nyte det gode!» Men se, også dette var tomhet.
Om latteren sa eg: «Det er galskap!» Og om gleda: «Kva nytte gjer ho?»
Om latteren sa jeg: «Den er galskap!» Og om gleden: «Hva nytte gjør den?»
Eg tenkte i hjartet mitt på å friska opp kroppen min med vin, medan hjartet mitt framleis lét seg leia av visdom, og å halda fast på dårskap til eg fekk sjå kva som er godt for menneska å gjera under himmelen dei få dagane dei lever.
Jeg utforsket i mitt hjerte hvordan jeg kunne glede kroppen min med vin, mens hjertet mitt fortsatt ledet meg med visdom, og hvordan jeg kunne gripe tak i dårskap, inntil jeg kunne se hva som er godt for mennesker å gjøre under himmelen i deres livs korte dager.
Eg gjorde store verk: Eg bygde meg hus og planta meg vingardar.
Jeg utførte store verk: Jeg bygde meg hus og plantet meg vingårder.
Eg laga meg hagar og parkar og planta i dei alle slag frukttre.
Jeg anla hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær.
Eg laga meg dammar med vatn for å vatna ein skog der trea voks.
Jeg laget meg vanndammer for å vanne skogen der trærne vokste.
Eg kjøpte slavar og slavekvinner, og eg hadde tenarar fødde i huset. Eg hadde også meir storfe og småfe enn alle som hadde vore før meg i Jerusalem.
Jeg kjøpte slaver og slavinner, og jeg hadde tjenere født i mitt hus. Jeg hadde også mer storfe og småfe enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem.
Eg samla meg også sølv og gull, skattar frå kongar og landområde. Eg skaffa meg songarar og songarinner, og det som er menneska si lyst: mange kvinner.
Jeg samlet meg også sølv og gull, skatter fra konger og provinser. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner, og det som er menneskers lyst: kvinne etter kvinne.
Eg vart større og rikare enn alle som hadde vore før meg i Jerusalem. Og visdomen min stod meg bi.
Jeg ble stor og overgikk alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Og min visdom ble hos meg.
Alt det auga mine bad om, nekta eg dei ikkje. Eg heldt ikkje hjartet mitt tilbake frå nokon glede, for hjartet mitt gledde seg over alt strevet mitt, og dette var mi løn for alt mitt strev.
Alt det øynene mine begjærte, nektet jeg dem ikke. Jeg holdt ikke hjertet mitt tilbake fra noen glede, for hjertet mitt frydet seg over alt mitt strev, og dette var min del av alt mitt strev.
Men då eg vende meg mot alle dei verka hendene mine hadde gjort, og mot strevet eg hadde streva med, sjå, då var alt forgjeves og jag etter vind. Det finst ikkje vinning under sola.
Men da jeg vendte meg mot alle mine gjerninger som hendene mine hadde gjort, og mot strevet jeg hadde slitt med, se, da var alt tomhet og jag etter vind. Det er ingen vinning under solen.
Så vende eg meg til å sjå på visdom, galskap og dårskap. For kva kan det mennesket gjera som kjem etter kongen? Berre det som alt er gjort.
Så vendte jeg meg til å betrakte visdom, galskap og dårskap. For hva kan det mennesket som kommer etter kongen, gjøre? Bare det som allerede er gjort.
Då såg eg at visdomen har eit fortrinn framfor dårskapen, liksom lyset har eit fortrinn framfor mørkret.
Og jeg så at visdommen har et fortrinn fremfor dårskapen, slik lyset har et fortrinn fremfor mørket.
Den vise har auge i hovudet, men dåren vandrar i mørkret. Likevel forstod eg at same lagnad råkar dei alle.
Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørke. Likevel innså jeg at samme skjebne rammer dem begge.
Då sa eg i hjartet mitt: «Den lagnad som råkar dåren, vil også råka meg. Kvifor har eg då vore så vis?» Og eg sa i hjartet mitt at også dette er forgjeves.
Da sa jeg i mitt hjerte: «Det som skjer med dåren, vil også skje med meg. Hvorfor har jeg da vært så vis?» Og jeg sa i mitt hjerte at også dette er tomhet.
For den vise blir ikkje hugsa meir enn dåren, for evig. I dagane som kjem, vil alt vera gløymt. Og korleis døyr den vise? På same måte som dåren!
For den vise blir ikke husket for alltid, like lite som dåren. I dagene som kommer, vil alt være glemt. Akk, den vise dør akkurat som dåren!
Då hata eg livet, for det som skjer under sola, var vondt for meg. Alt er forgjeves og jag etter vind.
Da hatet jeg livet, for det som gjøres under solen, var ondt i mine øyne. For alt er tomhet og jag etter vind.
Eg hata alt strevet mitt som eg hadde streva med under sola, for eg må la det etter meg til den som kjem etter meg.
Jeg hatet alt mitt strev som jeg hadde slitt med under solen, for jeg må overlate det til den som kommer etter meg.
Og kven veit om han blir vis eller ein dåre? Likevel skal han rå over alt det eg har streva med og brukt visdom på under sola. Også dette er forgjeves.
Og hvem vet om han vil være vis eller en dåre? Likevel skal han råde over alt mitt strev, det jeg har slitt og brukt min visdom på under solen. Også dette er tomhet.
Då vende eg meg til fortviling i hjartet over alt strevet eg hadde streva med under sola.
Da vendte jeg meg til fortvilelse i mitt hjerte over alt strevet jeg hadde slitt med under solen.
For det finst menneske som strevar med visdom, kunnskap og dugleik, men må gje sin del til ein som ikkje har streva for det. Også dette er forgjeves og ei stor ulukke.
For et menneske kan streve med visdom, kunnskap og dyktighet, men må overlate sin del til en som ikke har strevd for det. Også dette er tomhet og et stort onde.
For kva får mennesket att for alt strevet sitt og alt hjartets strev som det strevar med under sola?
For hva får mennesket for alt sitt strev og sitt hjertes streben, som det strever med under solen?
Alle dagane er fulle av smerte og harme er hans gjerning. Sjølv om natta får ikkje hjartet ro. Også dette er forgjeves.
For alle dets dager er fulle av smerte, og dets gjerning er full av sorg. Selv om natten får ikke hjertet hvile. Også dette er tomhet.
Det finst ikkje noko godt for mennesket anna enn å eta og drikka og la seg sjølv nyta det gode i strevet sitt. Også dette har eg sett kjem frå Guds hand.
Det er ikke noe godt i mennesket selv at det kan spise og drikke og nyte godt av sitt strev. Også dette har jeg sett: det kommer fra Guds hånd.
For kven kan eta og kven kan nyta utan meg?
For hvem kan spise og hvem kan nyte uten meg?
For til det mennesket som er godt i hans auge, gjev han visdom, kunnskap og glede. Men til syndaren gjev han oppgåva å samla og hausta for å gje det til den som er god for Guds åsyn. Også dette er forgjeves og jag etter vind.
For til det mennesket som er godt i hans øyne, gir han visdom, kunnskap og glede. Men til synderen gir han arbeid med å samle og hope opp, for så å gi det til den som er god i Guds øyne. Også dette er tomhet og jag etter vind.
←→