FLOGVIT
.bible

ForkynnerenKapittel 3

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Alt har si tid, og kvar ting under himmelen har si stund.
Alt har sin tid, og det er en tid for alt som skjer under himmelen.
Det er ei tid for å fødast og ei tid for å døy, ei tid for å planta og ei tid for å rykkja opp det som er planta.
En tid for å bli født og en tid for å dø, en tid for å plante og en tid for å rykke opp det som er plantet.
Det er ei tid for å drepa og ei tid for å lækja, ei tid for å riva ned og ei tid for å byggja opp.
En tid for å drepe og en tid for å lege, en tid for å rive ned og en tid for å bygge opp.
Det er ei tid for å gråta og ei tid for å le, ei tid for å sørgja og ei tid for å dansa.
En tid for å gråte og en tid for å le, en tid for å sørge og en tid for å danse.
Det er ei tid for å kasta steinar og ei tid for å samla steinar, ei tid for å famna og ei tid for å halda seg frå å famna.
En tid for å kaste steiner og en tid for å samle steiner, en tid for å omfavne og en tid for å holde seg fra omfavnelse.
Det er ei tid for å leita og ei tid for å mista, ei tid for å ta vare på og ei tid for å kasta bort.
En tid for å lete og en tid for å miste, en tid for å ta vare på og en tid for å kaste bort.
Det er ei tid for å riva sund og ei tid for å sy saman, ei tid for å teia og ei tid for å tala.
En tid for å rive i stykker og en tid for å sy sammen, en tid for å tie og en tid for å tale.
Det er ei tid for å elska og ei tid for å hata, ei tid for krig og ei tid for fred.
En tid for å elske og en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.
Kva vinning har den som arbeider, av alt sitt strev?
Hva får den som arbeider igjen for sitt strev?
Eg har sett det slitet som Gud har gjeve menneska å streva med.
Jeg har sett det slitsomme arbeidet Gud har gitt menneskets barn å streve med.
Han har gjort alt fagert i si tid. Jamvel æva har han lagt i hjarta deira, men likevel kan ikkje mennesket fatta det verket Gud har gjort frå byrjing til ende.
Alt har han gjort vakkert i sin tid. Han har også lagt evigheten i deres hjerter, uten at mennesket kan fatte det verk som Gud har gjort fra begynnelse til ende.
Eg skjøna at det ikkje finst noko betre for dei enn å gleda seg og gjera godt så lenge dei lever.
Jeg innså at det ikke finnes noe bedre for dem enn å glede seg og gjøre godt så lenge de lever.
Og når eit menneske kan eta og drikka og nyta det gode i alt sitt strev, då er det ei gåve frå Gud.
Og når et menneske kan spise og drikke og nyte det gode i alt sitt arbeid, da er det en gave fra Gud.
Eg skjøna at alt det Gud gjer, varer til evig tid. Ingen kan leggja noko til, og ingen kan ta noko frå. Gud har gjort det slik for at menneska skal ha age for han.
Jeg vet at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingenting kan legges til, og ingenting kan trekkes fra. Gud har gjort det slik for at mennesker skal frykte ham.
Det som er, har alt vore, og det som skal koma, har alt hendt. Gud søkjer det som er jaga bort.
Det som er, har allerede vært, og det som skal komme, har allerede vært. Gud oppsøker det som er forjaget.
Eg såg endå noko under sola: På domstaden var det vondskap, og der rettferd skulle vera, var det vondskap.
Videre så jeg under solen: Der det skulle være rett, var det urett, og der det skulle være rettferdighet, var det ondskap.
Eg sa i hjarta mitt: Gud skal døma både den rettferdige og den urettferdige, for det er ei tid for kvar ting og for kvart verk der.
Jeg sa i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige og den ugudelige, for det er en tid for enhver sak og for enhver gjerning der.
Eg sa i hjarta mitt om menneska: Gud prøver dei for at dei skal sjå at dei i seg sjølve er som dyr.
Jeg sa i mitt hjerte om menneskets barn: Gud prøver dem for at de skal se at de i seg selv er som dyr.
For lagnaden til menneska og lagnaden til dyra er den same: Som den eine døyr, så døyr den andre. Dei har alle same ande, og mennesket har ikkje noko fortrinn framfor dyret. Alt er fåfengd.
For menneskets skjebne er som dyrets skjebne – den samme skjebne rammer dem begge. Som den ene dør, slik dør den andre, og de har alle den samme livsånde. Mennesket har ingen fordel fremfor dyret, for alt er forgjengelig.
Alle går til same staden. Alle kom frå støv, og alle vender attende til støv.
Alt går til det samme stedet. Alt kom fra støvet, og alt vender tilbake til støvet.
Kven veit om anden til mennesket stig opp, og om anden til dyret fer ned til jorda?
Hvem vet om menneskets ånd stiger oppover, og om dyrets ånd synker nedover til jorden?
Så såg eg at det ikkje finst noko betre enn at mennesket gleder seg over gjerningane sine, for det er luten hans. For kven kan føra han dit at han får sjå det som skal henda etter han?
Så jeg innså at det ikke er noe bedre for mennesket enn å glede seg over sitt arbeid, for det er dets del. Hvem kan la det se hva som skal skje etter det?
←→