Dommerne

Rut og Boas

Rut sanker aks på Boas' mark. Boas tar henne til hustru som løsningsmann og reiser opp den avdødes navn. Fra dem nedstammer kong David.

Rut 2,1-4,22

1Noomi hadde en slektning på sin manns side, en mektig og velstående mann av Elimeleks slekt. Hans navn var Boas.
וּֽלְנָעֳמִ֞י *מידע **מוֹדַ֣ע לְאִישָׁ֗הּ אִ֚ישׁ גִּבּ֣וֹר חַ֔יִל מִמִּשְׁפַּ֖חַת אֱלִימֶ֑לֶךְ וּשְׁמ֖וֹ בֹּֽעַז׃ ‬
2Rut fra Moab sa til Noomi: «La meg gå ut på åkeren og sanke aks etter den som lar meg finne nåde for sine øyne.» Hun svarte henne: «Gå, min datter.»
וַתֹּאמֶר֩ ר֨וּת הַמּוֹאֲבִיָּ֜ה אֶֽל־נָעֳמִ֗י אֵֽלְכָה־נָּ֤א הַשָּׂדֶה֙ וַאֲלַקֳטָּ֣ה בַשִׁבֳּלִ֔ים אַחַ֕ר אֲשֶׁ֥ר אֶמְצָא־חֵ֖ן בְּעֵינָ֑יו וַתֹּ֥אמֶר לָ֖הּ לְכִ֥י בִתִּֽי׃ ‬
3Hun gikk av sted, og da hun kom ut på åkeren, sanket hun aks etter høstfolkene. Det traff seg slik at hun kom til det jordstykket som tilhørte Boas, han som var av Elimeleks slekt.
וַתֵּ֤לֶךְ וַתָּבוֹא֙ וַתְּלַקֵּ֣ט בַּשָּׂדֶ֔ה אַחֲרֵ֖י הַקֹּצְרִ֑ים וַיִּ֣קֶר מִקְרֶ֔הָ חֶלְקַ֤ת הַשָּׂדֶה֙ לְבֹ֔עַז אֲשֶׁ֖ר מִמִּשְׁפַּ֥חַת אֱלִימֶֽלֶךְ׃ ‬
4Og se, Boas kom fra Betlehem og sa til høstfolkene: «Herren være med dere!» De svarte ham: «Herren velsigne deg!»
וְהִנֵּה־בֹ֗עַז בָּ֚א מִבֵּ֣ית לֶ֔חֶם וַיֹּ֥אמֶר לַקּוֹצְרִ֖ים יְהוָ֣ה עִמָּכֶ֑ם וַיֹּ֥אמְרוּ ל֖וֹ יְבָרֶכְךָ֥ יְהוָֽה׃ ‬
5Boas spurte sin tjener som hadde tilsyn med høstfolkene: «Hvem tilhører denne unge kvinnen?»
וַיֹּ֤אמֶר בֹּ֙עַז֙ לְנַעֲר֔וֹ הַנִּצָּ֖ב עַל־הַקּֽוֹצְרִ֑ים לְמִ֖י הַנַּעֲרָ֥ה הַזֹּֽאת׃ ‬
6Tjeneren som hadde tilsyn med høstfolkene, svarte: «Det er den unge moabittiske kvinnen som kom tilbake med Noomi fra Moabs land.
וַיַּ֗עַן הַנַּ֛עַר הַנִּצָּ֥ב עַל־הַקּוֹצְרִ֖ים וַיֹּאמַ֑ר נַעֲרָ֤ה מֽוֹאֲבִיָּה֙ הִ֔יא הַשָּׁ֥בָה עִֽם־נָעֳמִ֖י מִשְּׂדֵ֥ה מוֹאָֽב׃ ‬
7Hun spurte om hun kunne få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene. Så kom hun og har stått her fra tidlig om morgenen til nå. Hun har knapt sittet ned og hvilt.»
וַתֹּ֗אמֶר אֲלַקֳטָה־נָּא֙ וְאָסַפְתִּ֣י בָֽעֳמָרִ֔ים אַחֲרֵ֖י הַקּוֹצְרִ֑ים וַתָּב֣וֹא וַֽתַּעֲמ֗וֹד מֵאָ֤ז הַבֹּ֙קֶר֙ וְעַד־עַ֔תָּה זֶ֛ה שִׁבְתָּ֥הּ הַבַּ֖יִת מְעָֽט׃ ‬
8Da sa Boas til Rut: «Hør, min datter! Gå ikke bort for å sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg nær til mine tjenestepiker.
וַיֹּאמֶר֩ בֹּ֨עַז אֶל־ר֜וּת הֲל֧וֹא שָׁמַ֣עַתְּ בִּתִּ֗י אַל־תֵּלְכִי֙ לִלְקֹט֙ בְּשָׂדֶ֣ה אַחֵ֔ר וְגַ֛ם לֹ֥א תַעֲבוּרִ֖י מִזֶּ֑ה וְכֹ֥ה תִדְבָּקִ֖ין עִם־נַעֲרֹתָֽי׃ ‬
9Hold øynene dine på den åkeren hvor de høster, og følg etter dem. Jeg har pålagt mine tjenere ikke å røre deg. Og når du er tørst, gå bort til karene og drikk av det tjenerne har øst opp.
עֵינַ֜יִךְ בַּשָּׂדֶ֤ה אֲשֶׁר־יִקְצֹרוּן֙ וְהָלַ֣כְתִּ אַחֲרֵיהֶ֔ן הֲל֥וֹא צִוִּ֛יתִי אֶת־הַנְּעָרִ֖ים לְבִלְתִּ֣י נָגְעֵ֑ךְ וְצָמִ֗ת וְהָלַכְתְּ֙ אֶל־הַכֵּלִ֔ים וְשָׁתִ֕ית מֵאֲשֶׁ֥ר יִשְׁאֲב֖וּן הַנְּעָרִֽים׃ ‬
10Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, så du gir meg oppmerksomhet, enda jeg er en fremmed?»
וַתִּפֹּל֙ עַל־פָּנֶ֔יהָ וַתִּשְׁתַּ֖חוּ אָ֑רְצָה וַתֹּ֣אמֶר אֵלָ֗יו מַדּוּעַ֩ מָצָ֨אתִי חֵ֤ן בְּעֵינֶ֙יךָ֙ לְהַכִּירֵ֔נִי וְאָּנֹכִ֖י נָכְרִיָּֽה׃ ‬
11Boas svarte henne: «Alt det du har gjort mot din svigermor etter din manns død, er blitt fortalt meg – hvordan du forlot din far og din mor og ditt fedreland og dro til et folk du ikke kjente fra før.
וַיַּ֤עַן בֹּ֙עַז֙ וַיֹּ֣אמֶר לָ֔הּ הֻגֵּ֨ד הֻגַּ֜ד לִ֗י כֹּ֤ל אֲשֶׁר־עָשִׂית֙ אֶת־חֲמוֹתֵ֔ךְ אַחֲרֵ֖י מ֣וֹת אִישֵׁ֑ךְ וַתַּֽעַזְבִ֞י אָּבִ֣יךְ וְאִמֵּ֗ךְ וְאֶ֙רֶץ֙ מֽוֹלַדְתֵּ֔ךְ וַתֵּ֣לְכִ֔י אֶל־עַ֕ם אֲשֶׁ֥ר לֹא־יָדַ֖עַתְּ תְּמ֥וֹל שִׁלְשֽׁוֹם׃ ‬
12Må Herren gjengjelde din gjerning, og måtte du få full lønn fra Herren, Israels Gud, under hvis vinger du har kommet for å søke tilflukt.
יְשַׁלֵּ֥ם יְהוָ֖ה פָּעֳלֵ֑ךְ וּתְהִ֨י מַשְׂכֻּרְתֵּ֜ךְ שְׁלֵמָ֗ה מֵעִ֤ם יְהוָה֙ אֱלֹהֵ֣י יִשְׂרָאֵ֔ל אֲשֶׁר־בָּ֖את לַחֲס֥וֹת תַּֽחַת־כְּנָפָֽיו׃ ‬
13Da sa hun: «Måtte jeg finne nåde for dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestepiker.»
וַ֠תֹּאמֶר אֶמְצָא־חֵ֨ן בְּעֵינֶ֤יךָ אֲדֹנִי֙ כִּ֣י נִֽחַמְתָּ֔נִי וְכִ֥י דִבַּ֖רְתָּ עַל־לֵ֣ב שִׁפְחָתֶ֑ךָ וְאָנֹכִי֙ לֹ֣א אֶֽהְיֶ֔ה כְּאַחַ֖ת שִׁפְחֹתֶֽיךָ׃ ‬
14Ved måltidstid sa Boas til henne: «Kom hit og spis av brødet, og dypp brødbiten din i vineddiken.» Hun satte seg ved siden av høstfolkene, og han rakte henne ristet korn. Hun spiste og ble mett og hadde til overs.
וַיֹּאמֶר֩ לָ֨ה בֹ֜עַז לְעֵ֣ת הָאֹ֗כֶל גֹּ֤שִֽׁי הֲלֹם֙ וְאָכַ֣לְתְּ מִן־הַלֶּ֔חֶם וְטָבַ֥לְתְּ פִּתֵּ֖ךְ בַּחֹ֑מֶץ וַתֵּ֙שֶׁב֙ מִצַּ֣ד הַקּֽוֹצְרִ֔ים וַיִּצְבָּט־לָ֣הּ קָלִ֔י וַתֹּ֥אכַל וַתִּשְׂבַּ֖ע וַתֹּתַֽר׃ ‬
15Da hun reiste seg for å sanke, befalte Boas sine tjenere: «La henne også sanke mellom kornbåndene, og gjør henne ikke til skamme.
וַתָּ֖קָם לְלַקֵּ֑ט וַיְצַו֩ בֹּ֨עַז אֶת־נְעָרָ֜יו לֵאמֹ֗ר גַּ֣ם בֵּ֧ין הָֽעֳמָרִ֛ים תְּלַקֵּ֖ט וְלֹ֥א תַכְלִימֽוּהָ׃ ‬
16Ja, dra ut strå til henne fra kornbåndene og la dem ligge så hun kan sanke dem, og irettesett henne ikke.»
וְגַ֛ם שֹׁל־תָּשֹׁ֥לּוּ לָ֖הּ מִן־הַצְּבָתִ֑ים וַעֲזַבְתֶּ֥ם וְלִקְּטָ֖ה וְלֹ֥א תִגְעֲרוּ־בָֽהּ׃ ‬
17Hun sanket på åkeren til det ble kveld. Da hun banket ut det hun hadde sanket, ble det omkring en efa bygg.
וַתְּלַקֵּ֥ט בַּשָּׂדֶ֖ה עַד־הָעָ֑רֶב וַתַּחְבֹּט֙ אֵ֣ת אֲשֶׁר־לִקֵּ֔טָה וַיְהִ֖י כְּאֵיפָ֥ה שְׂעֹרִֽים׃ ‬
18Hun tok det med seg og gikk til byen. Svigermoren fikk se det hun hadde sanket, og Rut tok også fram det hun hadde til overs da hun var blitt mett, og ga henne det.
וַתִּשָּׂא֙ וַתָּב֣וֹא הָעִ֔יר וַתֵּ֥רֶא חֲמוֹתָ֖הּ אֵ֣ת אֲשֶׁר־לִקֵּ֑טָה וַתּוֹצֵא֙ וַתִּתֶּן־לָ֔הּ אֵ֥ת אֲשֶׁר־הוֹתִ֖רָה מִשָּׂבְעָֽהּ׃ ‬
19Da sa svigermoren til henne: «Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som ga deg oppmerksomhet!» Hun fortalte svigermoren hvem hun hadde arbeidet hos, og sa: «Mannen jeg arbeidet hos i dag, heter Boas.»
וַתֹּאמֶר֩ לָ֨הּ חֲמוֹתָ֜הּ אֵיפֹ֨ה לִקַּ֤טְתְּ הַיּוֹם֙ וְאָ֣נָה עָשִׂ֔ית יְהִ֥י מַכִּירֵ֖ךְ בָּר֑וּךְ וַתַּגֵּ֣ד לַחֲמוֹתָ֗הּ אֵ֤ת אֲשֶׁר־עָשְׂתָה֙ עִמּ֔וֹ וַתֹּ֗אמֶר שֵׁ֤ם הָאִישׁ֙ אֲשֶׁ֨ר עָשִׂ֧יתִי עִמּ֛וֹ הַיּ֖וֹם בֹּֽעַז׃ ‬
20Da sa Noomi til svigerdatteren: «Velsignet være han av Herren, som ikke har tatt sin godhet bort verken fra de levende eller de døde!» Og Noomi sa til henne: «Denne mannen er en nær slektning av oss, en av våre løsere.»
וַתֹּ֨אמֶר נָעֳמִ֜י לְכַלָּתָ֗הּ בָּר֥וּךְ הוּא֙ לַיהוָ֔ה אֲשֶׁר֙ לֹא־עָזַ֣ב חַסְדּ֔וֹ אֶת־הַחַיִּ֖ים וְאֶת־הַמֵּתִ֑ים וַתֹּ֧אמֶר לָ֣הּ נָעֳמִ֗י קָר֥וֹב לָ֙נוּ֙ הָאִ֔ישׁ מִֽגֹּאֲלֵ֖נוּ הֽוּא׃ ‬
21Rut fra Moab sa: «Han sa også til meg: Hold deg nær til mine tjenere til de er ferdige med hele min innhøsting.»
וַתֹּ֖אמֶר ר֣וּת הַמּוֹאֲבִיָּ֑ה גַּ֣ם ׀ כִּי־אָמַ֣ר אֵלַ֗י עִם־הַנְּעָרִ֤ים אֲשֶׁר־לִי֙ תִּדְבָּקִ֔ין עַ֣ד אִם־כִּלּ֔וּ אֵ֥ת כָּל־הַקָּצִ֖יר אֲשֶׁר־לִֽי׃ ‬
22Da sa Noomi til sin svigerdatter Rut: «Det er godt, min datter, at du går ut med hans tjenestepiker, så ingen gjør deg noe på en annen åker.»
וַתֹּ֥אמֶר נָעֳמִ֖י אֶל־ר֣וּת כַּלָּתָ֑הּ ט֣וֹב בִּתִּ֗י כִּ֤י תֵֽצְאִי֙ עִם־נַ֣עֲרוֹתָ֔יו וְלֹ֥א יִפְגְּעוּ־בָ֖ךְ בְּשָׂדֶ֥ה אַחֵֽר׃ ‬
23Så holdt hun seg nær til Boas' tjenestepiker og sanket aks til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
וַתִּדְבַּ֞ק בְּנַעֲר֥וֹת בֹּ֙עַז֙ לְלַקֵּ֔ט עַד־כְּל֥וֹת קְצִֽיר־הַשְּׂעֹרִ֖ים וּקְצִ֣יר הַֽחִטִּ֑ים וַתֵּ֖שֶׁב אֶת־חֲמוֹתָֽהּ׃ ‬
1Noomi, svigermoren hennes, sa til henne: «Min datter, burde jeg ikke prøve å finne et hjem for deg der du kan ha det godt?
וַתֹּ֥אמֶר לָ֖הּ נָעֳמִ֣י חֲמוֹתָ֑הּ בִּתִּ֞י הֲלֹ֧א אֲבַקֶּשׁ־לָ֛ךְ מָנ֖וֹחַ אֲשֶׁ֥ר יִֽיטַב־לָֽךְ׃ ‬
2Er ikke Boas, som du har vært sammen med tjenestejentene hans, vår slektning? Se, i natt kaster han bygg på treskeplassen.
וְעַתָּ֗ה הֲלֹ֥א בֹ֙עַז֙ מֹֽדַעְתָּ֔נוּ אֲשֶׁ֥ר הָיִ֖ית אֶת־נַעֲרוֹתָ֑יו הִנֵּה־ה֗וּא זֹרֶ֛ה אֶת־גֹּ֥רֶן הַשְּׂעֹרִ֖ים הַלָּֽיְלָה׃ ‬
3Så bad deg og salv deg, ta på deg kappen din og gå ned til treskeplassen. Men ikke la deg kjenne av mannen før han er ferdig med å spise og drikke.
וְרָחַ֣צְתְּ ׀ וָסַ֗כְתְּ וְשַׂ֧מְתְּ *שמלתך **שִׂמְלֹתַ֛יִךְ עָלַ֖יִךְ *וירדתי **וְיָרַ֣דְתְּ הַגֹּ֑רֶן אַל־תִּוָּדְעִ֣י לָאִ֔ישׁ עַ֥ד כַּלֹּת֖וֹ לֶאֱכֹ֥ל וְלִשְׁתּֽוֹת׃ ‬
4Når han legger seg, skal du legge merke til stedet der han ligger. Gå så dit, dekk opp føttene hans og legg deg ned. Så vil han selv fortelle deg hva du skal gjøre.»
וִיהִ֣י בְשָׁכְב֗וֹ וְיָדַ֙עַתְּ֙ אֶת־הַמָּקוֹם֙ אֲשֶׁ֣ר יִשְׁכַּב־שָׁ֔ם וּבָ֛את וְגִלִּ֥ית מַרְגְּלֹתָ֖יו *ושכבתי **וְשָׁכָ֑בְתְּ וְהוּא֙ יַגִּ֣יד לָ֔ךְ אֵ֖ת אֲשֶׁ֥ר תַּעַשִֽׂין׃ ‬
5Rut svarte henne: «Alt det du sier, vil jeg gjøre.»
וַתֹּ֖אמֶר אֵלֶ֑יהָ כֹּ֛ל אֲשֶׁר־תֹּאמְרִ֥י **אֵלַ֖י אֶֽעֱשֶֽׂה׃ ‬
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt det svigermoren hadde pålagt henne.
וַתֵּ֖רֶד הַגֹּ֑רֶן וַתַּ֕עַשׂ כְּכֹ֥ל אֲשֶׁר־צִוַּ֖תָּה חֲמוֹתָֽהּ׃ ‬
7Boas spiste og drakk, og hjertet hans ble glad. Så gikk han og la seg ved enden av kornhaugen. Da kom hun stille, dekket opp føttene hans og la seg ned.
וַיֹּ֨אכַל בֹּ֤עַז וַיֵּשְׁתְּ֙ וַיִּיטַ֣ב לִבּ֔וֹ וַיָּבֹ֕א לִשְׁכַּ֖ב בִּקְצֵ֣ה הָעֲרֵמָ֑ה וַתָּבֹ֣א בַלָּ֔ט וַתְּגַ֥ל מַרְגְּלֹתָ֖יו וַתִּשְׁכָּֽב׃ ‬
8Ved midnatt skvatt mannen til og famlet omkring. Og se, det lå en kvinne ved føttene hans.
וַיְהִי֙ בַּחֲצִ֣י הַלַּ֔יְלָה וַיֶּחֱרַ֥ד הָאִ֖ישׁ וַיִּלָּפֵ֑ת וְהִנֵּ֣ה אִשָּׁ֔ה שֹׁכֶ֖בֶת מַרְגְּלֹתָֽיו׃ ‬
9«Hvem er du?» spurte han. Hun svarte: «Jeg er Rut, tjenestekvinnen din. Bre vingen din over tjenestekvinnen din, for du er løser.»
וַיֹּ֖אמֶר מִי־אָ֑תּ וַתֹּ֗אמֶר אָנֹכִי֙ ר֣וּת אֲמָתֶ֔ךָ וּפָרַשְׂתָּ֤ כְנָפֶ֙ךָ֙ עַל־אֲמָ֣תְךָ֔ כִּ֥י גֹאֵ֖ל אָֽתָּה׃ ‬
10Da sa han: «Velsignet være du av Herren, min datter! Denne siste kjærlighetshandlingen er enda større enn den første, siden du ikke har gått etter de unge mennene, verken fattige eller rike.
וַיֹּ֗אמֶר בְּרוּכָ֨ה אַ֤תְּ לַֽיהוָה֙ בִּתִּ֔י הֵיטַ֛בְתְּ חַסְדֵּ֥ךְ הָאַחֲר֖וֹן מִן־הָרִאשׁ֑וֹן לְבִלְתִּי־לֶ֗כֶת אַחֲרֵי֙ הַבַּ֣חוּרִ֔ים אִם־דַּ֖ל וְאִם־עָשִֽׁיר׃ ‬
11Frykt ikke, min datter. Alt det du sier, vil jeg gjøre for deg. For alle ved byporten i mitt folk vet at du er en edel kvinne.
וְעַתָּ֗ה בִּתִּי֙ אַל־תִּ֣ירְאִ֔י כֹּ֥ל אֲשֶׁר־תֹּאמְרִ֖י אֶֽעֱשֶׂה־לָּ֑ךְ כִּ֤י יוֹדֵ֙עַ֙ כָּל־שַׁ֣עַר עַמִּ֔י כִּ֛י אֵ֥שֶׁת חַ֖יִל אָֽתְּ׃ ‬
12Det er sant at jeg er løser, men det finnes også en løser som er nærmere enn meg.
וְעַתָּה֙ כִּ֣י אָמְנָ֔ם כִּ֥י *אם גֹאֵ֖ל אָנֹ֑כִי וְגַ֛ם יֵ֥שׁ גֹּאֵ֖ל קָר֥וֹב מִמֶּֽנִּי׃ ‬
13Bli her i natt. I morgen tidlig, hvis han vil løse deg, godt – la ham løse. Men hvis han ikke vil løse deg, da vil jeg løse deg, så sant Herren lever. Ligg her til morgenen.»
לִ֣ינִי ׀ הַלַּ֗יְלָה וְהָיָ֤ה בַבֹּ֙קֶר֙ אִם־יִגְאָלֵ֥ךְ טוֹב֙ יִגְאָ֔ל וְאִם־לֹ֨א יַחְפֹּ֧ץ לְגָֽאֳלֵ֛ךְ וּגְאַלְתִּ֥יךְ אָנֹ֖כִי חַי־יְהוָ֑ה שִׁכְבִ֖י עַד־הַבֹּֽקֶר׃ ‬
14Hun ble liggende ved føttene hans til morgenen og sto opp før noen kunne kjenne igjen hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.»
וַתִּשְׁכַּ֤ב *מרגלתו **מַרְגְּלוֹתָיוֹ֙ עַד־הַבֹּ֔קֶר וַתָּ֕קָם *בטרום **בְּטֶ֛רֶם יַכִּ֥יר אִ֖ישׁ אֶת־רֵעֵ֑הוּ וַיֹּ֙אמֶר֙ אַל־יִוָּדַ֔ע כִּי־בָ֥אָה הָאִשָּׁ֖ה הַגֹּֽרֶן׃ ‬
15Så sa han: «Kom med sjalet du har på deg, og hold det frem.» Hun holdt det frem, og han målte opp seks mål bygg og la det på henne. Så gikk han inn i byen.
וַיֹּ֗אמֶר הָ֠בִי הַמִּטְפַּ֧חַת אֲשֶׁר־עָלַ֛יִךְ וְאֶֽחֳזִי־בָ֖הּ וַתֹּ֣אחֶז בָּ֑הּ וַיָּ֤מָד שֵׁשׁ־שְׂעֹרִים֙ וַיָּ֣שֶׁת עָלֶ֔יהָ וַיָּבֹ֖א הָעִֽיר׃ ‬
16Da hun kom hjem til svigermoren, spurte hun: «Hvem er du, min datter?» Rut fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
וַתָּבוֹא֙ אֶל־חֲמוֹתָ֔הּ וַתֹּ֖אמֶר מִי־אַ֣תְּ בִּתִּ֑י וַתַּ֨גֶּד־לָ֔הּ אֵ֛ת כָּל־אֲשֶׁ֥ר עָֽשָׂה־לָ֖הּ הָאִֽישׁ׃ ‬
17Hun sa: «Disse seks mål bygg ga han meg, for han sa til meg: Du skal ikke komme tomhendt hjem til svigermoren din.»
וַתֹּ֕אמֶר שֵׁשׁ־הַשְּׂעֹרִ֥ים הָאֵ֖לֶּה נָ֣תַן לִ֑י כִּ֚י אָמַ֣ר **אֵלַ֔י אַל־תָּב֥וֹאִי רֵיקָ֖ם אֶל־חֲמוֹתֵֽךְ׃ ‬
18Da sa Noomi: «Vent i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller ut. For mannen vil ikke hvile før han har ført saken til ende i dag.»
וַתֹּ֙אמֶר֙ שְׁבִ֣י בִתִּ֔י עַ֚ד אֲשֶׁ֣ר תֵּֽדְעִ֔ין אֵ֖יךְ יִפֹּ֣ל דָּבָ֑ר כִּ֣י לֹ֤א יִשְׁקֹט֙ הָאִ֔ישׁ כִּֽי־אִם־כִּלָּ֥ה הַדָּבָ֖ר הַיּֽוֹם׃ ‬
1Boas gikk opp til byporten og satte seg der. Da kom løsningsmannen som Boas hadde snakket om, forbi. Boas sa: «Kom hit og sett deg, du der.» Og han kom og satte seg.
וּבֹ֨עַז עָלָ֣ה הַשַּׁעַר֮ וַיֵּ֣שֶׁב שָׁם֒ וְהִנֵּ֨ה הַגֹּאֵ֤ל עֹבֵר֙ אֲשֶׁ֣ר דִּבֶּר־בֹּ֔עַז וַיֹּ֛אמֶר ס֥וּרָה שְׁבָה־פֹּ֖ה פְּלֹנִ֣י אַלְמֹנִ֑י וַיָּ֖סַר וַיֵּשֵֽׁב׃ ‬
2Så tok Boas ti menn av byens eldste og sa: «Sett dere her.» Og de satte seg.
וַיִּקַּ֞ח עֲשָׂרָ֧ה אֲנָשִׁ֛ים מִזִּקְנֵ֥י הָעִ֖יר וַיֹּ֣אמֶר שְׁבוּ־פֹ֑ה וַיֵּשֵֽׁבוּ׃ ‬
3Så sa han til løsningsmannen: «Jordstykket som tilhører vår slektning Elimelek, selger No'omi, hun som er kommet tilbake fra Moabs land.
וַיֹּ֙אמֶר֙ לַגֹּאֵ֔ל חֶלְקַת֙ הַשָּׂדֶ֔ה אֲשֶׁ֥ר לְאָחִ֖ינוּ לֶאֱלִימֶ֑לֶךְ מָכְרָ֣ה נָעֳמִ֔י הַשָּׁ֖בָה מִשְּׂדֵ֥ה מוֹאָֽב׃ ‬
4Jeg tenkte jeg ville legge saken frem for deg og si: Kjøp det i nærvær av dem som sitter her, og i nærvær av mitt folks eldste. Vil du løse det inn, så gjør det. Men vil du ikke løse det inn, så si meg det, så jeg vet det. For det er ingen annen enn deg som har løsningsrett, og jeg kommer etter deg.» Han svarte: «Jeg vil løse det inn.»
וַאֲנִ֨י אָמַ֜רְתִּי אֶגְלֶ֧ה אָזְנְךָ֣ לֵאמֹ֗ר קְ֠נֵה נֶ֥גֶד הַֽיֹּשְׁבִים֮ וְנֶ֣גֶד זִקְנֵ֣י עַמִּי֒ אִם־תִּגְאַל֙ גְּאָ֔ל וְאִם־לֹ֨א יִגְאַ֜ל הַגִּ֣ידָה לִּ֗י *ואדע **וְאֵֽדְעָה֙ כִּ֣י אֵ֤ין זוּלָֽתְךָ֙ לִגְא֔וֹל וְאָנֹכִ֖י אַחֲרֶ֑יךָ וַיֹּ֖אמֶר אָנֹכִ֥י אֶגְאָֽל׃ ‬
5Da sa Boas: «Den dagen du kjøper jorden av No'omis hånd, kjøper du også av Rut, moabittinnen, den avdødes hustru, for å reise opp den dødes navn over hans arv.»
וַיֹּ֣אמֶר בֹּ֔עַז בְּיוֹם־קְנוֹתְךָ֥ הַשָּׂדֶ֖ה מִיַּ֣ד נָעֳמִ֑י וּ֠מֵאֵת ר֣וּת הַמּוֹאֲבִיָּ֤ה אֵֽשֶׁת־הַמֵּת֙ *קניתי **קָנִ֔יתָה לְהָקִ֥ים שֵׁם־הַמֵּ֖ת עַל־נַחֲלָתֽוֹ׃ ‬
6Løsningsmannen sa: «Da kan jeg ikke løse den inn for meg selv, for da ville jeg ødelegge min egen arv. Løs du inn det jeg har løsningsrett til, for jeg kan ikke gjøre det.»
וַיֹּ֣אמֶר הַגֹּאֵ֗ל לֹ֤א אוּכַל֙ *לגאול־**לִגְאָל־לִ֔י פֶּן־אַשְׁחִ֖ית אֶת־נַחֲלָתִ֑י גְּאַל־לְךָ֤ אַתָּה֙ אֶת־גְּאֻלָּתִ֔י כִּ֥י לֹא־אוּכַ֖ל לִגְאֹֽל׃ ‬
7I gamle dager var dette skikken i Israel ved innløsning og bytte: For å stadfeste enhver sak dro en mann av seg sandalen og ga den til den andre. Slik ble avtaler bekreftet i Israel.
וְזֹאת֩ לְפָנִ֨ים בְּיִשְׂרָאֵ֜ל עַל־הַגְּאוּלָּ֤ה וְעַל־הַתְּמוּרָה֙ לְקַיֵּ֣ם כָּל־דָּבָ֔ר שָׁלַ֥ף אִ֛ישׁ נַעֲל֖וֹ וְנָתַ֣ן לְרֵעֵ֑הוּ וְזֹ֥את הַתְּעוּדָ֖ה בְּיִשְׂרָאֵֽל׃ ‬
8Løsningsmannen sa til Boas: «Kjøp det selv.» Og han dro av seg sandalen.
וַיֹּ֧אמֶר הַגֹּאֵ֛ל לְבֹ֖עַז קְנֵה־לָ֑ךְ וַיִּשְׁלֹ֖ף נַעֲלֽוֹ׃ ‬
9Da sa Boas til de eldste og til hele folket: «Dere er vitner i dag på at jeg har kjøpt av No'omis hånd alt som tilhørte Elimelek, og alt som tilhørte Kiljon og Mahlon.
וַיֹּאמֶר֩ בֹּ֨עַז לַזְּקֵנִ֜ים וְכָל־הָעָ֗ם עֵדִ֤ים אַתֶּם֙ הַיּ֔וֹם כִּ֤י קָנִ֙יתִי֙ אֶת־כָּל־אֲשֶׁ֣ר לֶֽאֱלִימֶ֔לֶךְ וְאֵ֛ת כָּל־אֲשֶׁ֥ר לְכִלְי֖וֹן וּמַחְל֑וֹן מִיַּ֖ד נָעֳמִֽי׃ ‬
10Også Rut, moabittinnen, Mahlons hustru, har jeg tatt til kone for å reise opp den dødes navn over hans arv, så den dødes navn ikke blir utryddet blant hans brødre og fra hans hjemsteds port. Dere er vitner i dag.»
וְגַ֣ם אֶת־ר֣וּת הַמֹּאֲבִיָּה֩ אֵ֨שֶׁת מַחְל֜וֹן קָנִ֧יתִי לִ֣י לְאִשָּׁ֗ה לְהָקִ֤ים שֵׁם־הַמֵּת֙ עַל־נַ֣חֲלָת֔וֹ וְלֹא־יִכָּרֵ֧ת שֵׁם־הַמֵּ֛ת מֵעִ֥ם אֶחָ֖יו וּמִשַּׁ֣עַר מְקוֹמ֑וֹ עֵדִ֥ים אַתֶּ֖ם הַיּֽוֹם׃ ‬
11Hele folket som var i porten, og de eldste sa: «Vi er vitner! Må Herren la kvinnen som kommer inn i ditt hus, bli som Rakel og Lea, de to som bygde Israels hus. Gjør storverk i Efrata og vinn deg et navn i Betlehem!
וַיֹּ֨אמְר֜וּ כָּל־הָעָ֧ם אֲשֶׁר־בַּשַּׁ֛עַר וְהַזְּקֵנִ֖ים עֵדִ֑ים יִתֵּן֩ יְהוָ֨ה אֶֽת־הָאִשָּׁ֜ה הַבָּאָ֣ה אֶל־בֵּיתֶ֗ךָ כְּרָחֵ֤ל ׀ וּכְלֵאָה֙ אֲשֶׁ֨ר בָּנ֤וּ שְׁתֵּיהֶם֙ אֶת־בֵּ֣ית יִשְׂרָאֵ֔ל וַעֲשֵׂה־חַ֣יִל בְּאֶפְרָ֔תָה וּקְרָא־שֵׁ֖ם בְּבֵ֥ית לָֽחֶם׃ ‬
12Måtte ditt hus bli som Peres' hus, han som Tamar fødte for Juda, gjennom de etterkommerne Herren gir deg med denne unge kvinnen.»
וִיהִ֤י בֵֽיתְךָ֙ כְּבֵ֣ית פֶּ֔רֶץ אֲשֶׁר־יָלְדָ֥ה תָמָ֖ר לִֽיהוּדָ֑ה מִן־הַזֶּ֗רַע אֲשֶׁ֨ר יִתֵּ֤ן יְהוָה֙ לְךָ֔ מִן־הַֽנַּעֲרָ֖ה הַזֹּֽאת׃ ‬
13Så tok Boas Rut til seg, og hun ble hans hustru. Han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn, og hun fødte en sønn.
וַיִּקַּ֨ח בֹּ֤עַז אֶת־רוּת֙ וַתְּהִי־ל֣וֹ לְאִשָּׁ֔ה וַיָּבֹ֖א אֵלֶ֑יהָ וַיִּתֵּ֨ן יְהוָ֥ה לָ֛הּ הֵרָי֖וֹן וַתֵּ֥לֶד בֵּֽן׃ ‬
14Da sa kvinnene til No'omi: «Lovet være Herren, som ikke har latt deg mangle en løsningsmann i dag! Må hans navn bli kjent i Israel!
וַתֹּאמַ֤רְנָה הַנָּשִׁים֙ אֶֽל־נָעֳמִ֔י בָּר֣וּךְ יְהוָ֔ה אֲ֠שֶׁר לֹ֣א הִשְׁבִּ֥ית לָ֛ךְ גֹּאֵ֖ל הַיּ֑וֹם וְיִקָּרֵ֥א שְׁמ֖וֹ בְּיִשְׂרָאֵֽל׃ ‬
15Han skal gi deg nytt livsmot og sørge for deg i din alderdom. For din svigerdatter, som elsker deg, har født ham – hun som er mer verdt for deg enn sju sønner.»
וְהָ֤יָה לָךְ֙ לְמֵשִׁ֣יב נֶ֔פֶשׁ וּלְכַלְכֵּ֖ל אֶת־שֵׂיבָתֵ֑ךְ כִּ֣י כַלָּתֵ֤ךְ אֲ‍ֽשֶׁר־אֲהֵבַ֙תֶךְ֙ יְלָדַ֔תּוּ אֲשֶׁר־הִיא֙ ט֣וֹבָה לָ֔ךְ מִשִּׁבְעָ֖ה בָּנִֽים׃ ‬
16No'omi tok barnet og la det i fanget sitt, og hun ble som en fostermor for det.
וַתִּקַּ֨ח נָעֳמִ֤י אֶת־הַיֶּ֙לֶד֙ וַתְּשִׁתֵ֣הוּ בְחֵיקָ֔הּ וַתְּהִי־ל֖וֹ לְאֹמֶֽנֶת׃ ‬
17Nabokonene ga ham navn og sa: «En sønn er født for No'omi!» De kalte ham Obed. Han ble far til Isai, som var far til David.
וַתִּקְרֶאנָה֩ ל֨וֹ הַשְּׁכֵנ֥וֹת שֵׁם֙ לֵאמֹ֔ר יֻלַּד־בֵּ֖ן לְנָעֳמִ֑י וַתִּקְרֶ֤אנָֽה שְׁמוֹ֙ עוֹבֵ֔ד ה֥וּא אֲבִי־יִשַׁ֖י אֲבִ֥י דָוִֽד׃ פ ‬
18Dette er Peres' ættetavle: Peres fikk sønnen Hesron.
וְאֵ֙לֶּה֙ תּוֹלְד֣וֹת פָּ֔רֶץ פֶּ֖רֶץ הוֹלִ֥יד אֶת־חֶצְרֽוֹן׃ ‬
19Hesron fikk sønnen Ram, og Ram fikk sønnen Amminadab.
וְחֶצְרוֹן֙ הוֹלִ֣יד אֶת־רָ֔ם וְרָ֖ם הוֹלִ֥יד אֶת־עַמִּֽינָדָֽב׃ ‬
20Amminadab fikk sønnen Nahsjon, og Nahsjon fikk sønnen Salma.
וְעַמִּֽינָדָב֙ הוֹלִ֣יד אֶת־נַחְשׁ֔וֹן וְנַחְשׁ֖וֹן הוֹלִ֥יד אֶת־שַׂלְמָֽה׃ ‬
21Salmon fikk sønnen Boas, og Boas fikk sønnen Obed.
וְשַׂלְמוֹן֙ הוֹלִ֣יד אֶת־בֹּ֔עַז וּבֹ֖עַז הוֹלִ֥יד אֶת־עוֹבֵֽד׃ ‬
22Obed fikk sønnen Isai, og Isai fikk sønnen David.
וְעֹבֵד֙ הוֹלִ֣יד אֶת־יִשָׁ֔י וְיִשַׁ֖י הוֹלִ֥יד אֶת־דָּוִֽד׃ ‬