Jesus renser tempelet

Oversettelsen bruker 'Så' for Καὶ (og) som en narrativ overgang, noe som fungerer godt på norsk for å markere et sceneskifte etter Jesu gråt over Jerusalem. Alternativt kunne man brukt 'Og' eller 'Da' som innledning. 'Drive ut' er en naturlig norsk gjengivelse av ἐκβάλλειν, som bokstavelig betyr 'kaste ut'. Tillegget 'der' finnes ikke i grunnteksten, men er lagt til for å gjøre setningen mer fullstendig på norsk.

Verbet ἐκβάλλειν (ekballein) er et kraftfullt verb sammensatt av ἐκ (ut) og βάλλειν (kaste). Det antyder fysisk kraft og bestemthet. Partisippformen εἰσελθὼν (eiselthōn, 'idet han gikk inn') er et aorист partisipp som angir en handling som skjer forut for hovedverbet ἤρξατο ('begynte'). τὸ ἱερόν (to hieron) refererer til hele tempelkomplekset, ikke bare det indre helligstedet (ναός/naos).

Lukas gir den korteste versjonen av tempelrenselsen blant evangelistene. Han nevner bare 'dem som solgte' (τοὺς πωλοῦντας), uten å nevne kjøperne eller pengevekslerne, som er med i Matteus og Markus. Denne forenklingen kan gjenspeile Lukas' teologiske fokus: tempelet som bønnens sted (v. 46) snarere enn detaljene i den kommersielle virksomheten.

Handelen i tempelet foregikk primært i hedningenes forgård, der det ble solgt offerdyr (duer, lam) og vekslet penger til tempelvaluta (tyrisk shekel). Denne handelen var nødvendig for ofringspraksisen, men hadde utviklet seg til en kommersiell virksomhet som ifølge Jesus undergravde tempelets funksjon som bønnested.

Noen håndskrifter leser τοὺς πωλοῦντας ἐν αὐτῷ ('dem som solgte i det'), mens andre har τοὺς πωλοῦντας καὶ ἀγοράζοντας ('dem som solgte og kjøpte'). Den kortere lesemåten med bare 'dem som solgte' regnes generelt som den opprinnelige, da den lengre varianten trolig er harmonisert med Matteus 21:12 og Markus 11:15.

Tempelrenselsen leses tradisjonelt i palmesøndag-liturgien som en del av pasjonsuken, og understreker Jesu messianske autoritet idet han nærmer seg sin lidelse og død.

Den greske teksten har «Καὶ ἔσται ὁ οἶκός μου οἶκος προσευχῆς», som er et sitat fra Jesaja 56,7. Oversettelsen «Mitt hus skal være et bønnens hus» gjengir dette naturlig på norsk. En alternativ gjengivelse kunne vært «Mitt hus er et bønnens hus», men futursformen «ἔσται» (skal være) støtter valget av «skal være». Uttrykket «σπήλαιον λῃστῶν» (røverhule) er hentet fra Jeremia 7,11 og er gjengitt idiomatisk. Sitatmarkeringene med enkle anførselstegn innenfor doble fungerer godt for muntlig lesning ved å signalisere at det dreier seg om et skriftsitat.

«Γέγραπται» er perfektum passiv av γράφω og betyr 'det er blitt skrevet', altså med varig gyldighet — det som står skrevet, gjelder fortsatt. «Σπήλαιον λῃστῶν» betyr bokstavelig 'hule for banditter/røvere'. Ordet λῃστής betegner ikke en vanlig tyv (κλέπτης), men en som bruker vold — en røver eller opprører.

Jesu tempelrenselse knytter sammen to profettekster: Jesaja 56,7, som uttrykker Guds intensjon om at tempelet skal være et sted for bønn for alle folk, og Jeremia 7,11, der profeten anklager folket for å ha gjort tempelet til et tilholdssted for lovbrytere. Ved å kombinere disse tekstene plasserer Jesus seg i en profetisk tradisjon og utfordrer den kommersielle virksomheten i tempelområdet som en krenkelse av dets hellige formål.

Handelen i tempelet foregikk primært i den ytre forgården (hedningenes forgård), der pengvekslere vekslet ulike mynter til den tempelvalutaen som krevdes for tempelavgiften, og der dyr ble solgt til offerbruk. Denne virksomheten var i utgangspunktet nødvendig for tempelkultens funksjon, men Jesus kritiserer at den har utartet til utnyttelse og har fortrengt bønnens plass.

Flere viktige manuskripter har varianten «Καὶ ἔσται» (og det skal være), mens andre har kun «Ἔσται». Varianten med «Καὶ» følger Jesaja 56,7 (LXX) nærmere. Den valgte lesemåten med «Καὶ ἔσται» reflekterer det bredere tekstkritiske grunnlaget.

Denne teksten leses tradisjonelt i forbindelse med kirkeinnvielser og i sammenhenger der kirkens identitet som bønnens hus understrekes. Jesu ord har gjennom kirkehistorien fungert som en påminnelse om gudshusenes hellige karakter.

Gresk «ἦν διδάσκων τὸ καθʼ ἡμέραν» er en perifrastisk konstruksjon (imperfektum av εἰμί + presens partisipp) som understreker vedvarende, daglig aktivitet. Oversettelsen «Hver dag underviste han» gjengir dette naturlig på norsk og bevarer det iterative aspektet. En alternativ gjengivelse kunne vært «Han underviste daglig», men «Hver dag» plassert først gir en tydelig tidsmarkør som fungerer godt ved opplesning. «Overprestene» gjengir οἱ ἀρχιερεῖς, som også kan oversettes «yppersteprestene». «Lederne blant folket» er en idiomatisk gjengivelse av οἱ πρῶτοι τοῦ λαοῦ (bokstavelig «de første/fremste av folket»), som kommuniserer meningen klart.

Konstruksjonen ἦν διδάσκων er en perifrastisk imperfektum, vanlig i Lukas' gresk, som fremhever handlingens varige og pågående karakter. Uttrykket τὸ καθʼ ἡμέραν bruker artikkelen τό med preposisjonsfrasen som et adverbielt uttrykk som betyr «dag etter dag» eller «daglig». Verbet ἐζήτουν (imperfektum av ζητέω) antyder gjentatte forsøk — de søkte stadig etter en mulighet. Uttrykket οἱ πρῶτοι τοῦ λαοῦ betegner de fremste, mest innflytelsesrike blant folket, en slags aristokratisk elite.

Verset viser en tilspissing av konflikten mellom Jesus og den religiøse og politiske eliten i Jerusalem. Lukas navngir tre grupper — overprestene, de skriftlærde og folkets ledere — som sammen utgjør den samlede jødiske ledelsen (tilsvarende rådsforsamlingen/Sanhedrin). At de «søkte å få ham drept» viser at tempelrenselsen (v. 45–46) var et avgjørende vendepunkt som eskalerte motstanden mot Jesus.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) var den saddukéiske tempelaristokratien som kontrollerte tempelets økonomi og politiske forbindelser med romerne. De skriftlærde (γραμματεῖς) var de profesjonelle lovtolkerne, mange av dem fariseere. «De fremste blant folket» (οἱ πρῶτοι τοῦ λαοῦ) var den sekulære eliten, trolig ledende familier i Jerusalem med politisk innflytelse. Sammen representerer disse tre gruppene hele det etablerte maktapparatet.

Noen håndskrifter har mindre varianter i ordstillingen, men teksten er godt bevart og stabil i de viktigste manuskriptene. Trippelgruppen (overprester, skriftlærde, folkets ledere) er særegen for Lukas og finnes ikke i parallelltekstene hos Matteus og Markus, som bare nevner de to første gruppene.

Den greske teksten begynner med «καὶ» (og), men oversettelsen bruker «Men» for å markere kontrasten mellom deres ønske om å drepe Jesus og deres manglende evne til å gjennomføre det. Dette er en naturlig norsk måte å gjengi den adversative bruken av «καί» på. Uttrykket «τὸ τί ποιήσωσιν» (bokstavelig: «hva de skulle gjøre») er gjengitt som «hvordan de skulle gjøre det», noe som knytter verset tydelig til forrige vers og gjør det klart at problemet var gjennomføringen av planen, ikke mangel på vilje. Et alternativ ville vært «hva de skulle gjøre» som ligger nærmere grunnteksten.

Verbet «ἐξεκρέματο» (imperfekt medium av ἐκκρεμάννυμι) betyr bokstavelig «hang fra» eller «hang ved», brukt her billedlig om å lytte intenst og oppmerksomt. Det er et sterkt og malerisk uttrykk som formidler at folket var fullstendig oppslukt av Jesu ord. Partisippet «ἀκούων» (lyttende) utdyper hva det innebar å «henge ved ham» — de lyttet ivrig. Ordet «ἅπας» (hele, samtlige) forsterker at det var folket i sin helhet som var hengivne tilhørere.

Verset illustrerer en sentral spenning i lidelseshistorien: de religiøse og politiske lederne ønsket å ta livet av Jesus, men hans popularitet blant folket fungerte som et midlertidig vern. Denne folkelige støtten tvang dem til å vente på en anledning der de kunne handle i det skjulte, noe som peker frem mot Judas' rolle som den som muliggjorde arrestasjonen borte fra folkemengden.

Noen håndskrifter har «εὗρον» (aorist: «fant») i stedet for «εὕρισκον» (imperfekt: «fant/pleide å finne»). Imperfektformen, som de fleste tekstkritikere foretrekker, understreker den vedvarende og gjentatte frustrasjonen — de klarte stadig ikke å finne en løsning.

Tempelet i Jerusalem var ikke bare et religiøst senter, men også et sosialt og politisk samlingspunkt. At Jesus underviste der daglig og tiltrakk seg store folkemengder, utfordret direkte overprestenes autoritet på deres egen arena. Folkets begeistring gjorde det politisk risikabelt å gripe inn offentlig.