FLOGVIT
.bible

JesajaKapittel 57

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Den rettferdige går bort, og ingen legg det på hjarta. Dei trufaste vert tekne bort, men ingen skjønar at den rettferdige vert teken bort for å bli spart frå det vonde.
Den rettferdige går bort, og ingen legger det på hjertet. Trofaste mennesker blir tatt bort, og ingen forstår at den rettferdige blir tatt bort for å bli spart fra det onde.
Han går inn til fred. Dei som har vandra rett fram, får kvila på sine leier.
De går inn til fred. De hviler på sine leier, alle som vandret rett fram.
Men kom hit, de born av spåkvinne, de avkom av horkaren og skjøkja!
Men kom hit, dere barn av en trollkvinne, avkom av en ekteskapsbryter og en hore!
Kven er det de spottar? Kven er det de gaper mot og rekk tunge åt? Er de ikkje born av synd, avkom av løgn?
Hvem er det dere håner? Hvem er det dere sperrer opp munnen mot og rekker ut tungen mot? Er dere ikke barn av overtredelse, avkom av løgn?
De som brenn av lyst mellom terebintane, under kvart grønt tre, de som slaktar born i dalane, under utstikkande klipper.
Dere som brenner av lyst blant eikene, under hvert grønt tre, dere som slakter barn i dalene, under klippesprekker.
Mellom dei glatte steinane i bekken er din del, dei er din lut. Til dei har du aust ut drikkoffer og bore fram grødeoffer. Skulle eg finna meg i dette?
Blant de glatte steinene i bekken er din del, de er din lodd. Også for dem har du helt ut drikkoffer og båret fram grødeoffer. Skulle jeg holde tilbake min dom over dette?
På høgt og lyfta fjell har du sett leiet ditt. Dit opp gjekk du for å ofra slaktoffer.
På et høyt og opphøyet fjell har du redt din seng. Også dit gikk du opp for å ofre slaktoffer.
Bak døra og dørstolpen har du sett opp dine minneteikn. Du har forlate meg og avdekt deg, stege opp og gjort leiet ditt breitt. Du har gjort pakt med dei, du elska å liggja hos dei, du skoda etter deira symbol.
Bak døren og dørstolpen satte du ditt minnesmerke. For du forlot meg og avdekket deg og steg opp. Du gjorde din seng bred og sluttet pakt med dem. Du elsket å ligge med dem, du skuet etter deres manndom.
Du fór til kongen med olje og hadde med deg rikeleg av krydder. Du sende bodberarane dine langt bort og fornedra deg heilt til dødsriket.
Du dro til kongen med olje og mye velluktende salve. Du sendte dine budbringere langt bort og fornedret deg helt til dødsriket.
Du vart trøytt av den lange vegen, men du sa ikkje: «Det er vonlaust.» Du fann livskraft i handa di, difor gav du ikkje opp.
Du ble trett av din lange vei, men sa aldri: «Det er håpløst.» Du fant livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak.
Kven var du redd for, kven frykta du, sidan du var utru? Du hugsa ikkje meg, du tok det ikkje til hjarta. Har ikkje eg teidd lenge, og difor fryktar du ikkje meg?
Hvem var du redd for, hvem fryktet du, siden du løy? Du husket ikke meg, du la det ikke på hjertet. Har jeg ikke tidd lenge? Derfor frykter du ikke meg.
Eg skal kunngjera di rettferd og dine gjerningar, men dei skal ikkje gagna deg.
Jeg vil avsløre din rettferdighet og dine gjerninger – de vil ikke gagne deg.
Når du ropar, lat då avgudshopen din berga deg! Men vinden skal føra dei alle bort, eit pust skal ta dei. Den som søkjer tilflukt hos meg, skal arva landet og eiga mitt heilage fjell.
Når du roper, la din samling av avguder redde deg! Men vinden skal føre dem alle bort, et vindpust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie.
Og det skal lydast: Bygg opp, bygg opp, rydd veg! Ta bort kvar støytestein frå vegen åt folket mitt!
Og han skal si: Jevn vei, jevn vei, rydd veien! Fjern hindringene fra mitt folks vei!
For så seier den høge og opphøgde, han som tronar evig og ber det heilage namnet: I det høge og heilage bur eg, og hos den som er knust og nedbøygd i ånda, for å gjeva dei audmjuke ny ånd og gjeva dei knuste nytt liv i hjarta.
For så sier Den høye og opphøyede, han som troner evig og heter Den hellige: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden, for å gi de nedbøyde liv i ånden og gi de knuste liv i hjertet.
For eg vil ikkje tretta til evig tid og ikkje alltid vera vreid. Elles ville ånda vansmektast framfor meg, livsanden som eg har skapt.
For jeg vil ikke stride for alltid og ikke være vred for evig. For da ville ånden forgå for mitt ansikt, og sjelene som jeg har skapt.
På grunn av hans syndige grådighet vart eg vreid og slo han. Eg løynde meg og var harm, men han heldt fram på sin eigenviljuge veg.
På grunn av hans urettmessige vinning ble jeg vred og slo ham. Jeg skjulte meg og var vred, men han fortsatte på sitt hjertes frafalne vei.
Eg har sett vegane hans, men eg vil lækja han. Eg vil leia han og gje han trøyst attende, han og dei som sørgjer med han.
Jeg har sett hans veier, men jeg vil lege ham. Jeg vil lede ham og gi trøst til ham og hans sørgende.
Eg skapar frukt på leppene: Fred, fred for den som er langt borte og den som er nær, seier Herren, og eg vil lækja han.
Jeg skaper leppenes frukt: Fred, fred for den som er fjern og for den som er nær, sier Herren, og jeg vil lege ham.
Men dei ugudelege er som det opprørte havet, som ikkje kan vera stilt. Bølgjene deira kastar opp gjørme og slam.
Men de ugudelige er som det opprørte hav, som ikke kan være stille, og hvis vann skyller opp gjørme og slam.
Det finst ingen fred for dei ugudelege, seier min Gud.
Det er ingen fred, sier min Gud, for de ugudelige.
←→