Diotrefes

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «Ἔγραψά τι» oversettes «Jeg skrev noe», som er en idiomatisk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «Jeg skrev et brev» (som noen oversettelser gjør), men «noe» er mer trofast mot det ubestemte τι. «φιλοπρωτεύων» gjengis med «som elsker å være den fremste», noe som fanger opp det sammensatte greske ordets betydning godt. En alternativ gjengivelse kunne vært «som vil være den første» eller «som streber etter førsteplassen».

Verbet φιλοπρωτεύω er et hapax legomenon i Det nye testamente — det forekommer bare her. Det er sammensatt av φίλος (venn, elske) og πρωτεύω (å være først). Ordet betegner en person som har en sykelig trang til å dominere og ha førsterang. «ἐπιδέχεται ἡμᾶς» betyr bokstavelig «tar imot oss» og kan innebære både å nekte å anerkjenne Johannes' autoritet og å nekte å ta imot hans utsendinger.

Diotrefes' oppførsel reiser spørsmål om tidlig kirkelig ledelse og autoritetsstrukturer. Noen forskere ser i dette verset en konflikt mellom en lokal menighetsleder (Diotrefes) og en apostolisk autoritet (Johannes). Andre tolker det som et eksempel på at selvsentrisk lederskap undergraver det kristne fellesskapet. Diotrefes' avvisning av apostolisk autoritet kan ses som et tidlig eksempel på kirkelig splittelse.

Den tekstkritiske varianten her gjelder ordet etter Ἔγραψά: noen manuskripter leser «τι» (noe), mens andre har «τί» (et spørsmålsord, som ikke gir like god mening her). Enkelte manuskripter utelater τι helt, slik at teksten bare sier «Jeg skrev til menigheten». UBS-teksten inkluderer τι med rimelig sikkerhet.

Situasjonen reflekterer en tid da kristne menigheter var avhengige av reisende forkynnere og gjestfrihet. At Diotrefes nekter å «ta imot» Johannes og hans folk, bryter med den gjestfrihetskulturen som var avgjørende for den tidlige kristne misjonen. Det brevet Johannes refererer til («Jeg skrev noe til menigheten»), er ikke bevart og er et av de såkalte «tapte brevene» i Det nye testamente.

«Minne om de gjerningene han gjør» gjengir gresk 'ὑπομνήσω αὐτοῦ τὰ ἔργα ἃ ποιεῖ'. Det greske verbet ὑπομιμνῄσκω kan bety 'påminne, gjøre oppmerksom på, bringe til oppmerksomhet'. Oversettelsen tar sikte på å formidle at Johannes vil gjøre menighetens gjerninger kjent, altså konfrontere Diotrefes med hans handlinger. Et alternativ kunne vært 'ta opp det han gjør' eller 'påtale hans gjerninger'.

«Snakker ondsinnet sludder om oss» gjengir 'λόγοις πονηροῖς φλυαρῶν ἡμᾶς'. Verbet φλυαρέω betyr å snakke tøv, sludre, drive med meningsløst og ondsinnet prat. Det skiller seg fra 'å spre rykter' ved at det vektlegger det tomme og innholdsløse i talen. Sammen med 'λόγοις πονηροῖς' (med onde ord) forsterkes det at dette er ondsinnet og usant snakk. Oversettelsen 'ondsinnet sludder' fanger godt denne doble nyansen.

Verset avslører en alvorlig situasjon med maktmisbruk i den tidlige kirken. Diotrefes nekter å ta imot reisende brødre (trolig misjonærer eller sendebud), hindrer andre i å gjøre det, og kaster dem som prøver ut av menigheten (ἐκ τῆς ἐκκλησίας ἐκβάλλει). Dette viser at ekskommunikasjon eller utstøtelse fra forsamlingen allerede var en praksis som kunne misbrukes i den tidlige kirken. Teologisk reiser dette spørsmål om forholdet mellom lokal menighetsledelse og apostolisk autoritet.

Gjestfrihet (φιλοξενία) var avgjørende for den tidlige kristne misjonen, siden reisende forkynnere og sendebud var avhengige av å bli mottatt av lokale menigheter. Diotrefes' avvisning av 'brødrene' (τοὺς ἀδελφούς) og hans hindring av andre som ville ta imot dem, representerte en direkte trussel mot dette misjonsnettverket. At han også kastet folk ut av menigheten, tyder på at han hadde en formell eller reell maktposisjon i forsamlingen.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i dette verset, men teksten er godt bevart og det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter som påvirker meningen.

«Minne om de gjerningene han gjør» gjengir gresk 'ὑπομνήσω αὐτοῦ τὰ ἔργα ἃ ποιεῖ'. Det greske verbet ὑπομιμνῄσκω kan bety 'påminne, gjøre oppmerksom på, bringe til oppmerksomhet'. Oversettelsen tar sikte på å formidle at Johannes vil gjøre menighetens gjerninger kjent, altså konfrontere Diotrefes med hans handlinger. Et alternativ kunne vært 'ta opp det han gjør' eller 'påtale hans gjerninger'.

«Snakker ondsinnet sludder om oss» gjengir 'λόγοις πονηροῖς φλυαρῶν ἡμᾶς'. Verbet φλυαρέω betyr å snakke tøv, sludre, drive med meningsløst og ondsinnet prat. Det skiller seg fra 'å spre rykter' ved at det vektlegger det tomme og innholdsløse i talen. Sammen med 'λόγοις πονηροῖς' (med onde ord) forsterkes det at dette er ondsinnet og usant snakk. Oversettelsen 'ondsinnet sludder' fanger godt denne doble nyansen.

Verset avslører en alvorlig situasjon med maktmisbruk i den tidlige kirken. Diotrefes nekter å ta imot reisende brødre (trolig misjonærer eller sendebud), hindrer andre i å gjøre det, og kaster dem som prøver ut av menigheten (ἐκ τῆς ἐκκλησίας ἐκβάλλει). Dette viser at ekskommunikasjon eller utstøtelse fra forsamlingen allerede var en praksis som kunne misbrukes i den tidlige kirken. Teologisk reiser dette spørsmål om forholdet mellom lokal menighetsledelse og apostolisk autoritet.

Gjestfrihet (φιλοξενία) var avgjørende for den tidlige kristne misjonen, siden reisende forkynnere og sendebud var avhengige av å bli mottatt av lokale menigheter. Diotrefes' avvisning av 'brødrene' (τοὺς ἀδελφούς) og hans hindring av andre som ville ta imot dem, representerte en direkte trussel mot dette misjonsnettverket. At han også kastet folk ut av menigheten, tyder på at han hadde en formell eller reell maktposisjon i forsamlingen.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i dette verset, men teksten er godt bevart og det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter som påvirker meningen.

«Minne om de gjerningene han gjør» gjengir gresk 'ὑπομνήσω αὐτοῦ τὰ ἔργα ἃ ποιεῖ'. Det greske verbet ὑπομιμνῄσκω kan bety 'påminne, gjøre oppmerksom på, bringe til oppmerksomhet'. Oversettelsen tar sikte på å formidle at Johannes vil gjøre menighetens gjerninger kjent, altså konfrontere Diotrefes med hans handlinger. Et alternativ kunne vært 'ta opp det han gjør' eller 'påtale hans gjerninger'.

«Snakker ondsinnet sludder om oss» gjengir 'λόγοις πονηροῖς φλυαρῶν ἡμᾶς'. Verbet φλυαρέω betyr å snakke tøv, sludre, drive med meningsløst og ondsinnet prat. Det skiller seg fra 'å spre rykter' ved at det vektlegger det tomme og innholdsløse i talen. Sammen med 'λόγοις πονηροῖς' (med onde ord) forsterkes det at dette er ondsinnet og usant snakk. Oversettelsen 'ondsinnet sludder' fanger godt denne doble nyansen.

Verset avslører en alvorlig situasjon med maktmisbruk i den tidlige kirken. Diotrefes nekter å ta imot reisende brødre (trolig misjonærer eller sendebud), hindrer andre i å gjøre det, og kaster dem som prøver ut av menigheten (ἐκ τῆς ἐκκλησίας ἐκβάλλει). Dette viser at ekskommunikasjon eller utstøtelse fra forsamlingen allerede var en praksis som kunne misbrukes i den tidlige kirken. Teologisk reiser dette spørsmål om forholdet mellom lokal menighetsledelse og apostolisk autoritet.

Gjestfrihet (φιλοξενία) var avgjørende for den tidlige kristne misjonen, siden reisende forkynnere og sendebud var avhengige av å bli mottatt av lokale menigheter. Diotrefes' avvisning av 'brødrene' (τοὺς ἀδελφούς) og hans hindring av andre som ville ta imot dem, representerte en direkte trussel mot dette misjonsnettverket. At han også kastet folk ut av menigheten, tyder på at han hadde en formell eller reell maktposisjon i forsamlingen.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i dette verset, men teksten er godt bevart og det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter som påvirker meningen.