Sjilsja
Esras kone som ble sendt bort
Også kjent som: Shilshah
Sjilsja var en av de utenlandske kvinnene som ble giftet bort til israelittiske menn etter tilbakekomsten fra eksilet i Babylon. Hun er nevnt i Esras bok som en av kvinnene som ble sendt bort i forbindelse med Esras reformer for å bevare Israels religiøse renhet.
Familie
Nøkkelhendelser
Esras reform mot blandede ekteskap
Esra oppdaget at mange israelitter, inkludert prester og levitter, hadde giftet seg med utenlandske kvinner. Han iverksatte en reform for å skille seg fra disse kvinnene og bevare folkets hellighet.
1Mens Esra ba og bekjente, mens han gråt og kastet seg ned foran Guds hus, samlet det seg rundt ham en meget stor forsamling fra Israel, menn, kvinner og barn, for folket gråt bittert.
וּכְהִתְפַּלֵּ֤ל עֶזְרָא֙ וּכְ֨הִתְוַדֹּת֔וֹ בֹּכֶה֙ וּמִתְנַפֵּ֔ל לִפְנֵ֖י בֵּ֣ית הָאֱלֹהִ֑ים נִקְבְּצוּ֩ אֵלָ֨יו מִיִּשְׂרָאֵ֜ל קָהָ֣ל רַב־מְאֹ֗ד אֲנָשִׁ֤ים וְנָשִׁים֙ וִֽילָדִ֔ים כִּֽי־בָכ֥וּ הָעָ֖ם הַרְבֵּה־בֶֽכֶה׃ ס
2Da tok Sjekanja, sønn av Jehiel, av Elams etterkommere, til orde og sa til Esra: «Vi har vært troløse mot vår Gud og har tatt fremmede kvinner fra folkene i landet til hustruer. Men det er ennå håp for Israel i denne saken.
וַיַּעַן֩ שְׁכַנְיָ֨ה בֶן־יְחִיאֵ֜ל מִבְּנֵ֤י *עולם **עֵילָם֙ וַיֹּ֣אמֶר לְעֶזְרָ֔א אֲנַ֙חְנוּ֙ מָעַ֣לְנוּ בֵאלֹהֵ֔ינוּ וַנֹּ֛שֶׁב נָשִׁ֥ים נָכְרִיּ֖וֹת מֵעַמֵּ֣י הָאָ֑רֶץ וְעַתָּ֛ה יֵשׁ־מִקְוֶ֥ה לְיִשְׂרָאֵ֖ל עַל־זֹֽאת׃
3La oss nå slutte en pakt med vår Gud om å sende bort alle disse kvinnene og barna de har født, etter råd fra Herren og fra dem som skjelver for vår Guds bud. La det bli gjort etter loven.
וְעַתָּ֣ה נִֽכְרָת־בְּרִ֣ית לֵ֠אלֹהֵינוּ לְהוֹצִ֨יא כָל־נָשִׁ֜ים וְהַנּוֹלָ֤ד מֵהֶם֙ בַּעֲצַ֣ת אֲדֹנָ֔י וְהַחֲרֵדִ֖ים בְּמִצְוַ֣ת אֱלֹהֵ֑ינוּ וְכַתּוֹרָ֖ה יֵעָשֶֽׂה׃
4Stå opp, for dette er din oppgave, og vi vil stå sammen med deg. Vær sterk og handle!»
ק֛וּם כִּֽי־עָלֶ֥יךָ הַדָּבָ֖ר וַאֲנַ֣חְנוּ עִמָּ֑ךְ חֲזַ֖ק וַעֲשֵֽׂה׃ פ
5Da sto Esra opp og lot lederne for prestene, levittene og hele Israel sverge at de ville gjøre etter dette ordet. Og de sverget.
וַיָּ֣קָם עֶזְרָ֡א וַיַּשְׁבַּ֣ע אֶת־שָׂרֵי֩ הַכֹּהֲנִ֨ים הַלְוִיִּ֜ם וְכָל־יִשְׂרָאֵ֗ל לַעֲשׂ֛וֹת כַּדָּבָ֥ר הַזֶּ֖ה וַיִּשָּׁבֵֽעוּ׃
Folkets bekjennelse
Folket samlet seg og bekjente sin synd med å ha tatt utenlandske kvinner. De forpliktet seg til å sende bort de fremmede kvinnene.
10Presten Esra sto opp og sa til dem: «Dere har vært troløse og tatt fremmede kvinner til hustruer, og dermed økt Israels skyld.
וַיָּ֨קָם עֶזְרָ֤א הַכֹּהֵן֙ וַיֹּ֣אמֶר אֲלֵהֶ֔ם אַתֶּ֣ם מְעַלְתֶּ֔ם וַתֹּשִׁ֖יבוּ נָשִׁ֣ים נָכְרִיּ֑וֹת לְהוֹסִ֖יף עַל־אַשְׁמַ֥ת יִשְׂרָאֵֽל׃
11Bekjenn nå for Herren, deres fedres Gud, og gjør hans vilje! Skill dere fra folkene i landet og fra de fremmede kvinnene.»
וְעַתָּ֗ה תְּנ֥וּ תוֹדָ֛ה לַיהוָ֥ה אֱלֹהֵֽי־אֲבֹתֵיכֶ֖ם וַעֲשׂ֣וּ רְצוֹנ֑וֹ וְהִבָּֽדְלוּ֙ מֵעַמֵּ֣י הָאָ֔רֶץ וּמִן־הַנָּשִׁ֖ים הַנָּכְרִיּֽוֹת׃
12Hele forsamlingen svarte med høy røst: «Ja, vi skal gjøre som du har sagt!
וַיַּֽעְנ֧וּ כָֽל־הַקָּהָ֛ל וַיֹּאמְר֖וּ ק֣וֹל גָּד֑וֹל כֵּ֛ן *כדבריך **כִּדְבָרְךָ֥ עָלֵ֖ינוּ לַעֲשֽׂוֹת׃
Listen over de som hadde tatt fremmede kvinner
Sjilsja er nevnt blant navnene på dem som hadde giftet seg med utenlandske kvinner og som måtte skille seg fra dem.
2Da tok Sjekanja, sønn av Jehiel, av Elams etterkommere, til orde og sa til Esra: «Vi har vært troløse mot vår Gud og har tatt fremmede kvinner fra folkene i landet til hustruer. Men det er ennå håp for Israel i denne saken.
וַיַּעַן֩ שְׁכַנְיָ֨ה בֶן־יְחִיאֵ֜ל מִבְּנֵ֤י *עולם **עֵילָם֙ וַיֹּ֣אמֶר לְעֶזְרָ֔א אֲנַ֙חְנוּ֙ מָעַ֣לְנוּ בֵאלֹהֵ֔ינוּ וַנֹּ֛שֶׁב נָשִׁ֥ים נָכְרִיּ֖וֹת מֵעַמֵּ֣י הָאָ֑רֶץ וְעַתָּ֛ה יֵשׁ־מִקְוֶ֥ה לְיִשְׂרָאֵ֖ל עַל־זֹֽאת׃
Esras bønn og sorg
Esra sørget dypt over folkets utroskap mot Gud ved å inngå blandede ekteskap, og han ba en inderlig bønn om tilgivelse på folkets vegne.
1Da dette var gjort, kom lederne til meg og sa: «Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg fra folkene i landene omkring. De følger de samme avskyelige skikkene som kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.»
וּכְכַלּ֣וֹת אֵ֗לֶּה נִגְּשׁ֨וּ אֵלַ֤י הַשָּׂרִים֙ לֵאמֹ֔ר לֹֽא־נִבְדְּל֞וּ הָעָ֤ם יִשְׂרָאֵל֙ וְהַכֹּהֲנִ֣ים וְהַלְוִיִּ֔ם מֵעַמֵּ֖י הָאֲרָצ֑וֹת כְּ֠תוֹעֲבֹֽתֵיהֶם לַכְּנַעֲנִ֨י הַחִתִּ֜י הַפְּרִזִּ֣י הַיְבוּסִ֗י הָֽעַמֹּנִי֙ הַמֹּ֣אָבִ֔י הַמִּצְרִ֖י וְהָאֱמֹרִֽי׃
2De har tatt døtre fra disse folkene til hustruer for seg selv og sine sønner, og den hellige ætten har blandet seg med folkene i landene. Lederne og forstanderne har vært de første til å begå dette sviket.»
כִּֽי־נָשְׂא֣וּ מִבְּנֹֽתֵיהֶ֗ם לָהֶם֙ וְלִבְנֵיהֶ֔ם וְהִתְעָֽרְבוּ֙ זֶ֣רַע הַקֹּ֔דֶשׁ בְּעַמֵּ֖י הָאֲרָצ֑וֹת וְיַ֧ד הַשָּׂרִ֣ים וְהַסְּגָנִ֗ים הָֽיְתָ֛ה בַּמַּ֥עַל הַזֶּ֖ה רִאשׁוֹנָֽה׃ ס
3Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne mine og kappen, rev hår fra hodet og skjegget mitt, og satte meg ned i fortvilelse.
וּכְשָׁמְעִי֙ אֶת־הַדָּבָ֣ר הַזֶּ֔ה קָרַ֥עְתִּי אֶת־בִּגְדִ֖י וּמְעִילִ֑י וָאֶמְרְטָ֞ה מִשְּׂעַ֤ר רֹאשִׁי֙ וּזְקָנִ֔י וָאֵשְׁבָ֖ה מְשׁוֹמֵֽם׃
4Alle som skalv for Israels Guds ord på grunn av de hjemvendtes troløshet, samlet seg rundt meg. Jeg satt i fortvilelse til kveldsofferet.
וְאֵלַ֣י יֵאָסְפ֗וּ כֹּ֚ל חָרֵד֙ בְּדִבְרֵ֣י אֱלֹהֵֽי־יִשְׂרָאֵ֔ל עַ֖ל מַ֣עַל הַגּוֹלָ֑ה וַאֲנִי֙ יֹשֵׁ֣ב מְשׁוֹמֵ֔ם עַ֖ד לְמִנְחַ֥ת הָעָֽרֶב׃
5Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min faste, med klærne og kappen flerret, falt på kne og strakte hendene mine ut mot Herren min Gud.
וּבְמִנְחַ֣ת הָעֶ֗רֶב קַ֚מְתִּי מִתַּֽעֲנִיתִ֔י וּבְקָרְעִ֥י בִגְדִ֖י וּמְעִילִ֑י וָֽאֶכְרְעָה֙ עַל־בִּרְכַּ֔י וָאֶפְרְשָׂ֥ה כַפַּ֖י אֶל־יְהוָ֥ה אֱלֹהָֽי׃
6Jeg sa: «Min Gud, jeg skammer meg og er for skamfull til å løfte ansiktet mitt mot deg, min Gud. For våre synder har hopet seg opp over hodene våre, og vår skyld når helt til himmelen.
וָאֹמְרָ֗ה אֱלֹהַי֙ בֹּ֣שְׁתִּי וְנִכְלַ֔מְתִּי לְהָרִ֧ים אֱלֹהַ֛י פָּנַ֖י אֵלֶ֑יךָ כִּ֣י עֲוֺנֹתֵ֤ינוּ רָבוּ֙ לְמַ֣עְלָה רֹּ֔אשׁ וְאַשְׁמָתֵ֥נוּ גָדְלָ֖ה עַ֥ד לַשָּׁמָֽיִם׃
10Men nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,
וְעַתָּ֛ה מַה־נֹּאמַ֥ר אֱלֹהֵ֖ינוּ אֽ͏ַחֲרֵי־זֹ֑את כִּ֥י עָזַ֖בְנוּ מִצְוֺתֶֽיךָ׃
11som du ga gjennom dine tjenere profetene da du sa: 'Landet dere kommer til for å ta i eie, er et urent land på grunn av urenheten til folkene i landene. Med sine avskyelige skikker har de fylt det fra ende til annen med sin urenhet.
אֲשֶׁ֣ר צִוִּ֗יתָ בְּיַ֨ד עֲבָדֶ֣יךָ הַנְּבִיאִים֮ לֵאמֹר֒ הָאָ֗רֶץ אֲשֶׁ֨ר אַתֶּ֤ם בָּאִים֙ לְרִשְׁתָּ֔הּ אֶ֤רֶץ נִדָּה֙ הִ֔יא בְּנִדַּ֖ת עַמֵּ֣י הָאֲרָצ֑וֹת בְּתוֹעֲבֹֽתֵיהֶ֗ם אֲשֶׁ֥ר מִלְא֛וּהָ מִפֶּ֥ה אֶל־פֶּ֖ה בְּטֻמְאָתָֽם׃
12Nå skal dere ikke gi døtrene deres til deres sønner eller ta deres døtre til hustruer for sønnene deres. Søk aldri deres fred eller velstand, så dere kan bli sterke og spise av landets gode ting og la barna deres arve det for alltid.'»
וְ֠עַתָּה בְּֽנוֹתֵיכֶ֞ם אַל־תִּתְּנ֣וּ לִבְנֵיהֶ֗ם וּבְנֹֽתֵיהֶם֙ אַל־תִּשְׂא֣וּ לִבְנֵיכֶ֔ם וְלֹֽא־תִדְרְשׁ֧וּ שְׁלֹמָ֛ם וְטוֹבָתָ֖ם עַד־עוֹלָ֑ם לְמַ֣עַן תֶּחֶזְק֗וּ וַאֲכַלְתֶּם֙ אֶת־ט֣וּב הָאָ֔רֶץ וְהוֹרַשְׁתֶּ֥ם לִבְנֵיכֶ֖ם עַד־עוֹלָֽם׃