SalmeneKapittel 94

Herre, du hemnens Gud, du hemnens Gud, stig fram i glans!
אֵל־נְקָמ֥וֹת יְהוָ֑ה אֵ֖ל נְקָמ֣וֹת הוֹפִֽיעַ‪[t]‬׃ ‬
Reis deg, du som dømer jorda, lat dei overmodige få si løn!
הִ֭נָּשֵׂא שֹׁפֵ֣ט הָאָ֑רֶץ הָשֵׁ֥ב גְּ֝מ֗וּל עַל־גֵּאִֽים׃ ‬
Kor lenge, Herre, kor lenge skal dei ugudelege jubla?
עַד־מָתַ֖י רְשָׁעִ֥ים ׀ יְהוָ֑ה עַד־מָ֝תַ֗י רְשָׁעִ֥ים יַעֲלֹֽזוּ׃ ‬
Dei fløymer over, dei talar frekke ord, alle som gjer urett, skryt av seg sjølve.
יַבִּ֣יעוּ יְדַבְּר֣וּ עָתָ֑ק יִֽ֝תְאַמְּר֗וּ כָּל־פֹּ֥עֲלֵי אָֽוֶן׃ ‬
Dei knuser folket ditt, Herre, og undertrykkjer arven din.
עַמְּךָ֣ יְהוָ֣ה יְדַכְּא֑וּ וְֽנַחֲלָתְךָ֥ יְעַנּֽוּ׃ ‬
Dei drep enkja og den framande, dei myrdar farlause born.
אַ֭לְמָנָה וְגֵ֣ר יַהֲרֹ֑גוּ וִֽיתוֹמִ֣ים יְרַצֵּֽחוּ׃ ‬
Dei seier: «Herren ser det ikkje, Jakobs Gud forstår det ikkje.»
וַ֭יֹּ֣אמְרוּ לֹ֣א יִרְאֶה־יָּ֑הּ וְלֹא־יָ֝בִ֗ין אֱלֹהֵ֥י יַעֲקֹֽב׃ ‬
Skjøn dette, de tankelause i folket! De dårar, når vil de få vit?
בִּ֭ינוּ בֹּעֲרִ֣ים בָּעָ֑ם וּ֝כְסִילִ֗ים מָתַ֥י תַּשְׂכִּֽילוּ׃ ‬
Han som planta øyret, skulle ikkje han høyra? Han som forma auga, skulle ikkje han sjå?
הֲנֹ֣טַֽע אֹ֭זֶן הֲלֹ֣א יִשְׁמָ֑ע אִֽם־יֹ֥צֵֽר עַ֝֗יִן הֲלֹ֣א יַבִּֽיט׃ ‬
Han som refsar folkeslaga, skulle ikkje han tukta? Han som lærer menneska kunnskap?
הֲיֹסֵ֣ר גּ֭וֹיִם הֲלֹ֣א יוֹכִ֑יחַ הַֽמְלַמֵּ֖ד אָדָ֣ם דָּֽעַת׃ ‬
Herren kjenner tankane til menneska, han veit at dei er berre eit pust.
יְֽהוָ֗ה יֹ֭דֵעַ מַחְשְׁב֣וֹת אָדָ֑ם כִּי־הֵ֥מָּה הָֽבֶל׃ ‬
Sæl er den du refsar, Herre, den du lærer ut frå di lov.
אַשְׁרֵ֤י ׀ הַגֶּ֣בֶר אֲשֶׁר־תְּיַסְּרֶ֣נּוּ יָּ֑הּ וּֽמִתּוֹרָתְךָ֥ תְלַמְּדֶֽנּוּ׃ ‬
Du gjev han ro i vonde dagar, til det blir grave ei grav for den ugudelege.
לְהַשְׁקִ֣יט ל֭וֹ מִ֣ימֵי רָ֑ע עַ֤ד יִכָּרֶ֖ה לָרָשָׁ֣ע שָֽׁחַת׃ ‬
For Herren støyter ikkje frå seg folket sitt, han forlèt ikkje arven sin.
כִּ֤י ׀ לֹא־יִטֹּ֣שׁ יְהוָ֣ה עַמּ֑וֹ וְ֝נַחֲלָת֗וֹ לֹ֣א יַעֲזֹֽב׃ ‬
For domen skal venda attende til rettferd, og alle med ærleg hjarte skal følgja han.
כִּֽי־עַד־צֶ֭דֶק יָשׁ֣וּב מִשְׁפָּ֑ט וְ֝אַחֲרָ֗יו כָּל־יִשְׁרֵי־לֵֽב׃ ‬
Kven reiser seg for meg mot dei vonde? Kven står opp for meg mot dei som gjer urett?
מִֽי־יָק֣וּם לִ֭י עִם־מְרֵעִ֑ים מִֽי־יִתְיַצֵּ֥ב לִ֝י עִם־פֹּ֥עֲלֵי אָֽוֶן׃ ‬
Hadde ikkje Herren vore mi hjelp, hadde sjela mi snart budd i det stille.
לוּלֵ֣י יְ֭הוָה עֶזְרָ֣תָה לִּ֑י כִּמְעַ֓ט ׀ שָֽׁכְנָ֖ה דוּמָ֣ה נַפְשִֽׁי׃ ‬
Når eg sa: «Foten min glipp,» då held di miskunn meg oppe, Herre.
אִם־אָ֭מַרְתִּי מָ֣טָה רַגְלִ֑י חַסְדְּךָ֥ יְ֝הוָ֗ה יִסְעָדֵֽנִי׃ ‬
Når urolege tankar fyller mitt indre, då gler trøysta di sjela mi.
בְּרֹ֣ב שַׂרְעַפַּ֣י בְּקִרְבִּ֑י תַּ֝נְחוּמֶ֗יךָ יְֽשַׁעַשְׁע֥וּ נַפְשִֽׁי׃ ‬
Kan ein øydeleggande trone ha fellesskap med deg, ein som skaper ulukke gjennom lover?
הַֽ֭יְחָבְרְךָ כִּסֵּ֣א הַוּ֑וֹת יֹצֵ֖ר עָמָ֣ל עֲלֵי־חֹֽק׃ ‬
Dei går saman mot den rettferdige og dømer uskuldige skuldige.
יָ֭גוֹדּוּ עַל־נֶ֣פֶשׁ צַדִּ֑יק וְדָ֖ם נָקִ֣י יַרְשִֽׁיעוּ׃ ‬
Men Herren har vorte mi borg, min Gud er klippen der eg finn ly.
וַיְהִ֬י יְהוָ֣ה לִ֣י לְמִשְׂגָּ֑ב וֵ֝אלֹהַ֗י לְצ֣וּר מַחְסִֽי׃ ‬
Han lèt uretten deira falla attende på dei, han utrydar dei for deira vondskap. Herren, vår Gud, utrydar dei.
וַיָּ֤שֶׁב עֲלֵיהֶ֨ם ׀ אֶת־אוֹנָ֗ם וּבְרָעָתָ֥ם יַצְמִיתֵ֑ם יַ֝צְמִיתֵ֗ם יְהוָ֥ה אֱלֹהֵֽינוּ׃ ‬