Tallet 119 er mest kjent for å være knyttet til Salme 119, den lengste salmen og det lengste kapittelet i Bibelen, som feirer Guds lov og ord.
Salme 119 er det lengste kapittelet i hele Bibelen med sine 176 vers, og er strukturert som et akrostisk dikt basert på det hebraiske alfabetets 22 bokstaver. Denne gjennomtenkte strukturen gir salmen en dyp symbolsk kobling til helhet, fullstendighet og den guddommelige ordenens uttrykk gjennom språket. Gjennom hele salmen lovprises Guds Torah, bud, forskrifter og vitnesbyrd med nesten synonyme uttrykk som gjentas og varieres. I jødisk tradisjon reflekterer dette en dyp ærefrykt for Toraen, og salmen brukes som uttrykk for hengivenhet til Guds ord. Tallet 119 forekommer også eksplisitt i 1. Mosebok 11:25, der Nakor lever 119 år etter Tarahs fødsel, men dette tillegges ikke selvstendig symbolsk betydning. Tallets hovedbetydning forblir uløselig knyttet til Salme 119 og dens omfattende lovprisning av Guds lov. Salme 119 er bygget opp med åtte vers for hver av de 22 hebraiske bokstavene (22 × 8 = 176 vers). Hvert vers i en seksjon begynner med den aktuelle bokstaven, noe som gjør salmen til det mest komplekse akrostiske diktet i Bibelen. I rabbinsk tradisjon er Salme 119 blitt forbundet med studiet av Torah, og noen tradisjoner tilskriver den til David som ung gjetergutt. De åtte versene for hver bokstav er blitt knyttet til åtte ulike betegnelser for Guds ord som brukes gjennomgående i salmen: Torah, vitnesbyrd, bud, forskrifter, lover, ord, løfter og dommer. I kristen og jødisk liturgisk praksis har Salme 119 hatt en sentral plass. I tidebønnstradisjonen (Liturgia Horarum) ble salmen delt opp og bedt over flere tidebønner, og i jødisk praksis resiteres deler av salmen ved spesielle anledninger.*