Tallet 120 symboliserer en fullstendig tidsperiode, menneskelig levetid og åndelig fullendelse i bibelsk tradisjon.
I 1. Mosebok 6:3 fastsetter Gud menneskets levetid til 120 år, og Moses levde ifølge Bibelen til nøyaktig 120 år (5. Mosebok 34:7). Moses' liv deles tradisjonelt inn i tre perioder på 40 år – i Egypt, i Midjan og som Israels leder – noe som understreker tallets sammensetning av tre ganger førti, et mål av fullstendig prøvelse og modning. I Det nye testamentet var det 120 troende samlet i øvresalen da Den hellige ånd ble utøst på pinsedagen (Apostlenes gjerninger 1:15), og tallet markerer dermed også begynnelsen på menighetens tid. Slik rammer 120 inn både menneskelivets fulle mål og en åndelig fullendelse som strekker seg fra skapelsen til den nye pakts begynnelse. Det hebraiske uttrykket «ad me'ah ve'esrim» (עד מאה ועשרים), som betyr «til 120», brukes fortsatt som en jødisk velsignelse og lykkeønskning om et langt liv. Det er også kjent i jiddisk form som «bis hundert un tsvantsik». Ifølge rabbinsk tradisjon (Misjna, Avot 5:21) besto Det store synagoge (Knesset HaGedolah), grunnlagt av Esra etter eksilet, av 120 medlemmer. Dette organet anses som opphavet til mange liturgiske og halachiske tradisjoner. Noen rabbinske kilder knytter tallet 120 til perioden på 120 år som Noah brukte på å bygge arken, som en nådetid for menneskeheten til å omvende seg før flommen (Sanhedrin 108b).*