Tallet 122 har ingen veletablert selvstendig symbolsk betydning i bibelsk eller jødisk tradisjon, men er assosiert med Salme 122 (pilegrimsferd til Jerusalem) og med hjemvendelsen fra eksilet.
Tallet 122 opptrer ikke som et symbolsk viktig tall i Bibelen eller i klassisk jødisk numerologi på noen fremtredende måte. I Skriften forekommer tallet konkret i Esra 2:27 og Nehemja 7:31, der det oppgis at 122 menn fra byen Mikmas vendte tilbake fra det babylonske eksilet. Dette er folketellingsdata knyttet til gjenoppbyggingen av samfunnet i Juda, snarere enn symbolsk bruk av tallet. Den mest kjente assosiasjonen er likevel Salme 122, en av pilegrimssalmene som feirer Jerusalem og oppfordrer til bønn for byens fred. Dette gir salmenummeret en naturlig assosiasjon til Jerusalem, pilegrimsferd og lengsel etter Guds bolig, men dette er knyttet til salmens innhold snarere enn til en selvstendig symbolsk tradisjon rundt selve tallet 122. Salme 122 tilhører samlingen Shir HaMa'alot («oppgangssanger», Salme 120–134), som tradisjonelt ble sunget av pilegrimer på vei opp til tempelet i Jerusalem. Salme 122 begynner med ordene «Jeg gledet meg da de sa til meg: Vi skal gå til Herrens hus.» Mikmas (også stavet Mikhmash) var en by i Benjamin-stammens område, kjent fra Jonathans heltemodige angrep mot filisterne (1 Sam 14). At 122 menn vendte tilbake derfra etter eksilet, vitner om at selv små lokalsamfunn ble gjenopprettet.*