Tallet 137 er knyttet til levetiden til flere sentrale bibelske skikkelser og symboliserer fullstendighet, trofasthet og Guds pakt med sitt folk.
I Bibelen er tallet 137 knyttet til levetiden til tre viktige personer i Israels historie. Ismael levde til han var 137 år (1. Mosebok 25:17), Levi ble 137 år (2. Mosebok 6:16), og Amram – far til Moses og Aron – levde i 137 år (2. Mosebok 6:20). At dette tallet gjentas i levetiden til sentrale skikkelser i paktshistorien, peker mot en teologisk bevissthet om at deres livsløp var innrammet av Guds plan og trofasthet. Tallet er også sterkt forbundet med Salme 137 ('Ved Babylons elver'), som uttrykker dyp lengsel etter Jerusalem og er blitt et sentralt symbol på eksil og håp om gjenopprettelse i jødisk tradisjon. I kabbalistisk tradisjon har man sett en sammenheng mellom tallet 137 og det hebraiske ordet 'Kabbalah' (קבלה), som har tallverdien 137. Dette har gitt tallet en spesiell mystisk betydning som uttrykk for mottakelse av guddommelig visdom. Nummereringen av salmene stammer fra tidlig jødisk og kristen tradisjon. At Salme 137 bærer nettopp dette nummeret er en del av den overleverte rekkefølgen, ikke en opprinnelig bibelsk tallsymbolikk knyttet til selve salmen. Tallet 137 har også vakt oppsikt i moderne fysikk, da finstrukturkonstanten er tilnærmet lik 1/137. Fysikeren Wolfgang Pauli var fascinert av denne koblingen og skal ha vært opptatt av mulige forbindelser mellom dette tallet og jødisk mystikk.*