Et stort militært og befolkningstall som uttrykker overveldende mengde

Tallet 200 000 opptrer gjentatte ganger i Det gamle testamente som et stort militært tall. I 1. Samuelsbok 15:4 mønstrer Saul 200 000 fotfolk ved Tela'im for krigen mot amalekittene. I 2. Krønikebok 17:16–17 nevnes to hærledere som hver kommanderer 200 000 mann – Amasja, sønn av Sikri, med 200 000 tapre stridsmenn, og Eljada fra Benjamin med 200 000 mann væpnet med bue og skjold. I 2. Krønikebok 28:8 brukes tallet i en annen sammenheng: israelittene fører bort 200 000 fanger fra Juda – kvinner, sønner og døtre. Felles for alle forekomstene er at 200 000 fungerer som et uttrykk for en massiv, overveldende mengde mennesker, enten som militær styrke eller som krigsbytte. Tallet har ikke fått en selvstendig symbolsk tradisjon i jødisk eller kristen teologi på linje med tall som 7, 12 eller 40, men dets gjentatte bruk i militære sammenhenger understreker dets funksjon som et bilde på stor makt og omfang.