Tallet 22 000 opptrer i Bibelen som antallet levitter som ble talt og viet til Guds tjeneste, som erstatning for Israels førstefødte, og representerer helliggjørelse, innløsning og guddommelig tjeneste.
I 4. Mosebok 3:39 telles det 22 000 levitter som ble utpekt til å tjene i tabernakelet. Levittene ble gitt som erstatning for alle de førstefødte i Israel (4 Mos 3:41), og tallet 22 000 markerer dermed et folk som er helliget og innviet til Guds tjeneste. De førstefødte som oversteg antallet levitter – 273 personer – måtte løses ut med sølvpenger (4 Mos 3:46–48), noe som understreker innløsningens sentrale plass i denne fortellingen. Tallet 22 000 bærer dermed en dyp symbolikk om utvelgelse, stedfortredende tjeneste og innvielse til det hellige. Summen av de tre levittiske klanene oppgitt i teksten (Gersjon 7 500, Kehat 8 600, Merari 6 200) gir 22 300, ikke 22 000. Denne diskrepansen på 300 har vært mye diskutert. Ifølge Talmud (Bekhorot 5a) var de 300 overskytende selv førstefødte blant levittene og kunne derfor ikke innløse andre førstefødte, noe som forklarer at bare 22 000 ble regnet. I jødisk tradisjon har tallet 22 en egen betydning knyttet til de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet, som i kabbalistisk tenkning ses som byggesteinene i skapelsen (jf. Sefer Jetsirah). Tallet 22 000 kan i denne sammenhengen forstås som en forstørrelse av denne grunnleggende symbolikken – skaperverkets struktur manifestert i et helliget folk.*