Tallet 22 200 er antallet menn i Simeons stamme ved den andre folketellingen i 4. Mosebok 26:14.
I 4. Mosebok 26:14 oppgis antallet simeonitter til 22 200 ved den andre folketellingen som ble gjennomført på Moab-slettene, mot slutten av ørkenvandringen. Dette representerer en dramatisk nedgang fra den første tellingen i 4. Mosebok 1:23, der Simeons stamme talte 59 300 menn – en reduksjon på over 37 000. Simeon er dermed den stammen som opplevde den desidert største nedgangen mellom de to tellingene. Denne markante reduksjonen har blitt satt i sammenheng med hendelsen ved Peor (4. Mos 25), der en simeonittisk leder, Zimri ben Salu, var blant de fremtredende synderne. Nedgangen i Simeons stamme kan dermed leses som et uttrykk for Guds dom over frafall og avgudsdyrkelse. Ifølge rabbinsk tradisjon var flertallet av dem som døde i plagen ved Peor (4. Mos 25:9), der 24 000 omkom, fra Simeons stamme. Dette forklarer den dramatiske nedgangen i folketallet. Simeons stammes arvelodd ble senere innlemmet i Judas territorium (Jos 19:1–9), noe som sees i sammenheng med Jakobs profeti i 1. Mos 49:7 om at Simeon skulle bli spredt i Israel. Den andre folketellingen i 4. Mosebok 26 ble gjennomført for å fordele landet Kanaan etter stammenes størrelse (4. Mos 26:53–56), og Simeons reduserte tall betydde et tilsvarende mindre landområde.*