Differansen mellom antallet førstefødte israelitter (22 273) og antallet levitter (22 000) i 4. Mosebok 3:43–46, som måtte løses ut med penger.
I 4. Mosebok 3:39–51 ble det telt 22 273 førstefødte israelitter, mens levittene som skulle erstatte dem var 22 000. De overskytende 273 måtte løses ut med fem shekel sølv per person etter helligdomsvekt, totalt 1 365 shekel, som ble gitt til Aron og hans sønner. Tallet symboliserer dermed løsning (pidyon) — tanken om at hvert menneskeliv har verdi for Gud og må gjøres rede for. Denne fortellingen viser at Guds krav på de førstefødte er absolutt og konkret: ingen går uregnet, og selv et overskudd på 273 personer krever en formell løsningshandling. Prinsippet fra denne teksten videreføres i jødisk tradisjon gjennom pidyon ha-ben (פדיון הבן), løsning av den førstefødte sønnen, som fortsatt praktiseres i dag. En kohen mottar fem sølvmynter som symbolsk løsepenge 30 dager etter fødselen. Beløpet på fem shekel er regnet etter helligdomens vekt (4. Mos 3:47), som ifølge rabbinsk tradisjon tilsvarte 20 gera per shekel. Denne standarden sikret en fast og rettferdig verdisetting uavhengig av lokal myntvariasjon. Noen rabbinske kommentatorer har diskutert hvordan man avgjorde hvilke 273 av de 22 273 førstefødte som måtte betale løsepenger. Ifølge Talmud (Sanhedrin 17a) og Rashi ble det brukt loddtrekning for å avgjøre hvem som ble løst ut av levitter og hvem som måtte betale fem shekel.*