Tallet 42360 er det totale antallet israelitter som vendte tilbake fra det babylonske eksilet, som beskrevet i Esra 2:64 og Nehemja 7:66.
Dette tallet symboliserer Guds trofasthet mot sitt folk og oppfyllelsen av profetiene om at Israel skulle bli gjenopprettet etter eksilet. Det representerer fellesskapets gjenforening og den kollektive tilbakevendelsen til det lovede land etter 70 års fangenskap i Babylon, i tråd med Jeremias profeti (Jer 25:11–12). I jødisk tradisjon ses denne tilbakekomsten som et tegn på Guds pakt med sitt folk og hans løfte om restaurasjon. Tallet markerer begynnelsen på den andre tempelperioden, da folket samlet seg for å gjenreise tempelet og fornye tilbedelsen i Jerusalem. Summen av de individuelle gruppene som listes opp i Esra 2 og Nehemja 7 stemmer ikke overens med totaltallet 42 360. I Esra 2 gir summering av enkeltgruppene ca. 29 818, og i Nehemja 7 ca. 31 089. Forskjellen har vært gjenstand for mye diskusjon blant bibelforskere, og kan skyldes at visse grupper (f.eks. kvinner, barn eller personer med usikker stammetilhørighet) er inkludert i totalen men ikke i enkeltoppføringene. Tilbakevendelsen ble muliggjort av den persiske kong Kyros IIs edikt i 538 f.Kr., som tillot de jødiske eksilantene å vende tilbake til Juda og gjenoppbygge tempelet i Jerusalem (Esra 1:1–4). Dette ediktet er også kjent fra den arkeologiske Kyros-sylinderen. De 70 årene i Babylon regnes tradisjonelt fra ødeleggelsen av det første tempelet i 586 f.Kr. til innvielsen av det andre tempelet i 516 f.Kr., selv om andre beregninger også finnes i rabbinsk litteratur.*