Antallet esler som de hjemvendte israelittene brakte med seg fra det babylonske eksilet
Tallet 6720 forekommer i Esra 2:67 som det nøyaktige antallet esler de hjemvendte eksilantene hadde med seg da de vendte tilbake til Juda etter det babylonske fangenskapet. Et tilsvarende tall finnes i Nehemja 7:68, selv om dette verset har en kompleks tekstkritisk historie. Versene er del av en detaljert folketelling som registrerer mennesker, tjenere, sangere og lastdyr – en opptelling som understreker Guds trofaste oppfyllelse av løftet om gjenopprettelse. Det store antallet esler vitner om at de hjemvendte bar med seg betydelige ressurser, noe som var nødvendig for gjenoppbyggingen av tempelet og samfunnet i Jerusalem. Esler var uunnværlige som transportdyr i det kuperte landskapet i Juda og spilte en sentral rolle i den daglige driften av et jordbrukssamfunn. Eselet var i oldtidens Israel et viktig symbol på rikdom og status. I motsetning til hesten, som ofte var forbundet med krig og fremmede stormakter, var eselet fredens dyr og knyttet til dagliglivet og handel (jf. 1 Mos 49:11; Sak 9:9). Folketellingene i Esra 2 og Nehemja 7 er nesten identiske, men inneholder enkelte avvik. Nehemja 7:68 mangler i flere hebraiske manuskripter av den masoretiske teksten, og verset er i noen bibelutgaver rekonstruert fra greske oversettelser og andre tekstvitneer. At antallet esler (6720) likevel er bevart konsistent der verset finnes, tyder på en pålitelig overlevering av denne opplysningen. Hjemkomsten fra Babylon (ca. 538 f.Kr.) under Kyros' edikt markerer et vendepunkt i jødisk historie. Den detaljerte registreringen av eiendeler og dyr gjenspeiler en administrativ praksis kjent fra persiske kilder, der nøyaktig bokføring var påkrevd ved befolkningsforflytninger.*