Stefanusdag
Den første kristne martyren steines for sin tro.
Bibelsk grunnlag
Stefanus, full av nåde og kraft, gjør tegn og under (Apg 6:8-15). Han holder sin forsvarstale der han gjennomgår Israels frelseshistorie og anklager folket for å ha forrådt og drept Den rettferdige (Apg 7:1-53). Han ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. Mens han steines, ber han: «Herre Jesus, ta imot min ånd» og «Herre, tilregn dem ikke denne synden» (Apg 7:54-60).
Betydning
Plasseringen dagen etter juledag er bevisst — den viser troens pris. Gleden over Guds komme til verden konfronteres umiddelbart med verdens avvisning. Stefanus' bønn for sine fiender speiler Jesu ord på korset og viser martyriets vitnesbyrd: troen holder stand selv i møte med døden.
GT-forbindelser
Stefanus' tale gjennomgår hele GTs frelseshistorie fra Abraham til Salomo. Han trekker linjer fra Moses som ble avvist av sitt folk til Jesus som ble avvist. Motstandsmotivet: som fedrene forfulgte profetene, forfølger nå folket Messias og hans vitner.
Liturgisk kontekst
Rød liturgisk farge (martyrdag). En av de eldste helgendagene i kirken. I skandinavisk tradisjon også kalt «andre juledag». Kontrasten mellom julens glede og martyriets alvor er tilsiktet i den liturgiske kalenderen.
Historie
Stefanusdagen har vært feiret 26. desember siden 400-tallet. Stefanus regnes som den første martyren (protomartyr). Plasseringen rett etter jul understreker oldkirkens bevissthet om at inkarnasjonen leder til korset. Saulus (Paulus) var til stede ved steiningen — en detalj som knytter martyriet til misjonen.