Den barmhjertige samaritan

Oversettelsen gjengir ἐφίμωσεν (egentlig 'å sette munnkurv på') med det idiomatiske 'brakt til taushet', som er naturlig og dekkende på norsk. Alternativt kunne man skrive 'hadde gjort saddukeerne stumme' eller 'hadde stoppet munnen på saddukeerne'. Uttrykket ἐπὶ τὸ αὐτό ('på samme sted / sammen') er gjengitt implisitt med 'samlet de seg', men kunne vært mer eksplisitt med 'samlet de seg sammen'.

Verbet ἐφίμωσεν (aorist av φιμόω) betyr bokstavelig 'å sette munnkurv på', brukt om dyr. Det er et sterkt, nesten fysisk bilde for å beskrive at motstanderne ble fullstendig brakt til taushet. Uttrykket ἐπὶ τὸ αὐτό er en idiomatisk preposisjonsfrase som betyr 'sammen' eller 'på samme sted', og brukes flere steder i NT (jf. Apg 2,1.44).

Fariseerne og saddukeerne var rivaliserende grupper innen jødedommen. At fariseerne samlet seg etter at Jesus hadde beseiret saddukeerne i debatt, viser at de ulike gruppene forente seg i sin motstand mot Jesus. Mattheusevangeliets fremstilling understreker hvordan Jesus overvant alle grupper av religiøse ledere i teologisk debatt.

Saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen (jf. v. 23), tilhørte den priesterlige overklassen og var knyttet til tempelet. Fariseerne var en lekmannsbevegelse med sterk vekt på Torahen og muntlig tradisjon. Til tross for stor innbyrdes uenighet fant de her felles grunn i å utfordre Jesus.

Den greske teksten har «νομικός» (nomikos), som kan oversettes «lovkyndig» eller «lovlærd». Norske oversettelser varierer mellom disse. «Lovkyndig» er valgt her for å understreke at dette var en person med ekspertise i Moseloven, noe som er naturlig og lettlest på moderne norsk.

Ordet «νομικός» (nomikos) betyr en som er kyndig i loven (νόμος, nomos). I Matteus brukes dette ordet bare her, mens Lukas bruker det oftere. Det skiller seg fra «γραμματεύς» (grammateus, skriftlærd) ved å legge mer vekt på juridisk ekspertise i Toraen.

Verbet «πειράζων» (peirazōn) betyr «å prøve» eller «å friste». Det kan forstås negativt (som et forsøk på å fange Jesus i ord) eller mer nøytralt (som en genuin test av hans lærdom). Konteksten i Matteus, der fariseerne har samlet seg etter å ha sett Jesus bringe saddukeerne til taushet, antyder en fiendtlig motivasjon. Oversettelsen «sette ham på prøve» fanger begge nyanser godt.

Lovkyndige (nomikoi) var eksperter i tolkning og anvendelse av Moseloven. De hadde en spesialisert rolle i det jødiske samfunnet og var ofte knyttet til fariseerbevegelsen. At det var en lovkyndig som stilte spørsmålet om det største budet, gjør spørsmålet faglig relevant og viser at fariseerne sendte sin mest kvalifiserte representant.

Noen håndskrifter har «νομικός» som adjektiv (en lovkyndig [fariseer]), mens andre leser det som et substantiv. Varianten «αὐτόν» er godt attestert, men noen vitner har litt ulike lesemåter for pronomenet. Forskjellene er små og påvirker ikke meningen vesentlig.

Det greske «ποία ἐντολὴ μεγάλη» betyr bokstavelig «hvilket bud er stort», men norsk idiom krever superlativen «det største». Alternativt kunne man oversette «hvilket er det store budet i loven?» for å gjenspeile at det greske adjektivet står i positiv form, men «det største» er den mest naturlige norske gjengivelsen og følger etablert oversettelsestradisjon (jf. NO2011, Bibel 2011).

Gresk «Διδάσκαλε» (vokativ av διδάσκαλος) betyr «lærer». I norsk bibeltradisjon gjengis dette ofte med «Mester», som har en mer ærbødig klang. Alternativet «Lærer» ville vært mer bokstavelig.

Spørsmålet om det største budet var et kjent diskusjonstema i rabbinsk tradisjon. Rabbinerne telte 613 bud i Toraen (248 påbud og 365 forbud), og det var vanlig å diskutere hvilke som var «tunge» (viktige) og hvilke som var «lette» (mindre viktige). Spørsmålet var altså ikke uvanlig, men konteksten (v.35: «for å sette ham på prøve») antyder at det var stilt med polemisk hensikt.

Spørsmålet om det største budet berører forholdet mellom ulike deler av Moseloven og spørsmålet om det finnes et overordnet prinsipp som sammenfatter hele loven. Jesu svar (v.37–40) peker mot kjærligheten til Gud og nesten som lovens kjerne, noe som får stor betydning for kristen etikk og lovforståelse.

Noen håndskrifter har varianten «ποία ἐστὶν ἐντολὴ μεγάλη» (med verbet «er» eksplisitt), men forskjellen er ubetydelig for meningen, da verbet uansett er underforstått i den kortere lesemåten.

Den greske preposisjonen ἐν ("i") er her gjengitt med "av", som er standard i norske bibeloversettelser (jf. NO2011, Bibel 2011). Alternativt kunne man oversatt "med hele ditt hjerte" som også er idiomatisk norsk. Valget "av" følger den etablerte norske tradisjonen og formidler meningen godt. Verbet ἀγαπήσεις (futurum indikativ brukt som imperativ) gjengis med "du skal elske", som korrekt fanger den imperative betydningen.

Gresk bruker ἐν ὅλῃ τῇ καρδίᾳ/ψυχῇ/διανοίᾳ med preposisjonen ἐν + dativ, som bokstavelig betyr "i". Formen ἀγαπήσεις er futurum indikativ av ἀγαπάω, men fungerer som en imperativ — en hebraisme som gjenspeiler den hebraiske originalen i 5. Mos 6,5, der imperfektum brukes med imperativ funksjon. Ordet διάνοια ("forstand/sinn") erstatter det hebraiske מְאֹד ("styrke/kraft") fra Shema-teksten, noe som reflekterer Septuagintas tolkningstradisjon.

Jesus siterer Shema (5. Mos 6,4-5), den sentrale jødiske trosbekjennelsen. Ved å løfte dette frem som det største budet, bekrefter Jesus monoteismens forrang og at kjærligheten til Gud er fundamentet for all etikk. Tredelingen hjerte, sjel og forstand dekker hele menneskets indre liv: vilje/følelser, livskraft og intellekt — altså en totalitet av hengivelse.

Shema Israel (5. Mos 6,4-5) ble resitert daglig av fromme jøder morgen og kveld. Spørsmålet om det største budet var et kjent diskusjonstema blant rabbinerne. Noen rabbinere forsøkte å oppsummere Toraens 613 bud i ett prinsipp, og Jesus' svar plasserer seg innenfor denne tradisjonen.

Noen håndskrifter leser ὁ δὲ Ἰησοῦς ἔφη ("Jesus svarte") i stedet for ὁ δὲ ἔφη ("han svarte"). Tillegget av navnet Jesus finnes i enkelte senere manuskripter, men de beste vitnene (inkludert א og B) har den kortere lesemåten.

Dette verset, sammen med det doble kjærlighetsbudet (v. 37-40), har en sentral plass i kristen liturgi og katekese. Det brukes i mange kirkesamfunns gudstjenesteordninger som sammenfatning av loven, og det inngår i konfirmasjonsundervisningen som et av de sentrale bibelordene.

Den greske frasen «ἡ μεγάλη καὶ πρώτη ἐντολή» kan oversettes enten «det store og første budet» eller «det største og første budet». Norsk oversettelse bruker her superlativ «største» for å tydeliggjøre at dette budet rangeres over alle andre, noe konteksten klart støtter. Alternativt kunne man oversatt «det store og fremste budet».

Adjektivet «μεγάλη» står i positiv form (stor), ikke superlativ (μεγίστη), men i konteksten fungerer det som en elativ eller superlativ — det markerer dette budet som det fremste av alle. «πρώτη» betyr «første» i ordenstall, men har også betydningen «fremst» eller «viktigst».

Noen manuskripter har rekkefølgen «πρώτη καὶ μεγάλη» (første og store), mens den dominerende lesemåten i de beste håndskriftene (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) er «μεγάλη καὶ πρώτη» (store og første). Forskjellen i rekkefølge har liten teologisk betydning.

At Jesus utpeker ett bud som «det største og første» knytter an til en rabbinsk diskusjon om hvordan man kunne oppsummere Toraens 613 bud. Jesu svar med kjærlighetsbudet (Shema fra 5 Mos 6,5) var ikke unikt i jødisk tradisjon, men hans kobling av dette budet med nestekjærlighetsbudet (3 Mos 19,18) i vers 39–40 gir en karakteristisk kristen syntese.

Spørsmålet om det «største budet» var et kjent diskusjonstema blant fariseerne og de skriftlærde i det første århundrets jødedom. Hillel og Shammai hadde ulike tilnærminger til å oppsummere loven, og Hillels formulering om nestekjærlighet som lovens kjerne ligger nær Jesu svar.

Δευτέρα δέ kan oversettes 'Og det andre' eller 'Det andre budet'. Partikkelen δέ fungerer her primært som en overgangspartikkel snarere enn en sterk motsetning. Å gjengi den med 'Men' er mulig, men kan gi inntrykk av en kontrast som ikke er intendert. 'Likt det' gjengir ὁμοία αὐτῇ, som betyr 'likt dette (budet)'. Sitatet er fra 3. Mosebok 19:18.

ὁμοία (homoía) betyr 'lik, lignende' og er beslektet med det norske prefikset 'homo-'. Adjektivet står i feminin form og samsvarer med det underforståtte ἐντολή (bud). πλησίον (plesíon) betyr opprinnelig 'den som er nær', altså 'neste' eller 'nabo'. Verbet ἀγαπήσεις er futurum indikativ brukt med imperativisk kraft, en vanlig konstruksjon i lovtekster (hebraisk innflytelse).

At Jesus stiller dette budet som 'likt' det første, understreker at kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten er uatskillelige. I jødisk tradisjon var det diskusjon om hvilket bud som var det viktigste. Jesus sammenfatter hele loven i disse to budene og viser dermed at kjærligheten er lovens kjerne. Paulus utdyper dette i Romerne 13:9–10.

Sitatet er hentet fra 3. Mosebok 19:18 (LXX). I sin opprinnelige kontekst refererte 'nesten' primært til medisraelitter, men i Jesu bruk (jf. lignelsen om den barmhjertige samaritan, Lukas 10:25–37) utvides betydningen til å omfatte alle mennesker.

Noen håndskrifter har ὁμοία αὐτῇ (lik denne), mens andre har ὁμοία αὕτη (lik er denne). Den foretrukne lesemåten αὐτῇ (dativ) støttes av de viktigste manuskriptene. Partikkelen δέ er ubestridt til stede i alle vitner.

Dobbeltbudet om kjærlighet er sentralt i kristen liturgi og kateketisk undervisning. Det brukes ofte som sammenfatning av den kristne etikk og er del av flere liturgiske bekjennelsesformularer.

Den norske oversettelsen følger den greske ordstillingen relativt fritt, men gjengir meningen presist. «κρέμαται» (henger) er oversatt med «henger på», som bevarer det greske bildet. Alternativt kunne man skrive «På disse to budene henger hele loven og profetene», som følger den greske ordstillingen tettere, men den valgte formuleringen er like idiomatisk på norsk.

Verbet κρέμαται (presens medium/passiv av κρεμάννυμι) betyr bokstavelig «henger» eller «er hengt opp på». Metaforen er at hele loven og profetene henger på disse to budene som på en knagg eller en spiker — de er avhengige av og sammenfattet i disse to budene. «ὅλος ὁ νόμος» (hele loven) og «οἱ προφῆται» (profetene) refererer til hele Det gamle testamente.

Jesu utsagn innebærer at kjærlighetsbudene ikke bare er de viktigste, men at hele den gammeltestamentlige åpenbaring — loven og profetene — har sitt oppheng i og sin sammenfatning i disse to budene. Dette er en radikal hermeneutisk nøkkel: Hele Skriften skal forstås i lys av kjærligheten til Gud og nesten. Paulus gjør en lignende oppsummering i Rom 13,8–10 og Gal 5,14.

Uttrykket «loven og profetene» (ὁ νόμος καὶ οἱ προφῆται) var en vanlig jødisk betegnelse for de hellige skriftene, tilsvarende det vi kaller Det gamle testamente. Det dekker Torah (Mosebøkene) og Neviim (profetene), og noen ganger ble det forstått som hele den hebraiske bibelen.

Noen håndskrifter har en litt annen ordstilling i frasen «κρέμαται καὶ οἱ προφῆται», men variantene er ubetydelige og påvirker ikke meningen. Hovedtradisjonen er godt bevitnet.