Det siste måltidet

Uttrykket «den første dagen i de usyrede brøds høytid» gjengir gresk Τῇ πρώτῃ τῶν ἀζύμων. En mer ordrett oversettelse ville vært «den første av de usyrede (dagene)». Norske oversettelser bruker gjerne den utfyllende formen «de usyrede brøds høytid» for å gjøre teksten forståelig. Alternativt kunne man skrive «den første dagen i høytiden for usyret brød». Verbet προσῆλθον (kom til) med λέγοντες (og sa) er naturlig gjengitt med «kom … og spurte», ettersom innholdet er et spørsmål. «Gjøre i stand» er en god idiomatisk gjengivelse av ἑτοιμάσωμεν (forberede/stelle i stand).

Τῶν ἀζύμων (τὰ ἄζυμα) betyr bokstavelig «de usyrede (brødene)» og refererer til den jødiske høytiden Chag HaMatzot, festen for usyret brød. Konjunktiven ἑτοιμάσωμεν etter θέλεις uttrykker et deliberativt spørsmål: 'Hvor vil du at vi skal gjøre i stand …?' Verbet φαγεῖν (å spise) styrer objektet τὸ πάσχα, men i norsk gjengivelse er det naturlig å oversette mer fritt som «gjøre i stand påskemåltidet».

De usyrede brøds høytid (Chag HaMatzot) varte i syv dager fra 15.–21. nisan og fulgte umiddelbart etter påsken (14. nisan). I dagligtale ble begge høytidene ofte slått sammen under betegnelsen 'påske' eller 'de usyrede brøds høytid'. At disiplene spør om å gjøre i stand påskemåltidet på den «første dagen», betyr trolig den 14. nisan, dagen da påskelammet ble slaktet (jf. Mark 14:12), selv om dette teknisk sett var før selve de usyrede brøds høytid begynte.

Påskemåltidet (τὸ πάσχα) er det måltidet Jesus omformer til nattverden. Den teologiske betydningen av at Jesus selv tar initiativ til å feire påske med disiplene, understreker hans bevisste handling i møte med sin forestående lidelse. Påskelammet som spises ved måltidet, peker frem mot Kristus som Guds lam (jf. 1 Kor 5:7).

Noen håndskrifter har λέγοντες αὐτῷ (og sa til ham) i stedet for bare λέγοντες. Enkelte vitner leser også ἑτοιμάσομεν (futurum indikativ) i stedet for ἑτοιμάσωμεν (konjunktiv). Forskjellene er små og påvirker ikke meningen vesentlig.

«τὸν δεῖνα» er et sjeldent gresk pronomen som bare forekommer her i NT. Det betyr 'en viss person', 'en bestemt mann'. Oversettelsen må balansere mellom det vage uttrykket i originalen og lesbarheten. «Den mannen» (bestemt form) antyder at personen er kjent, mens «en bestemt mann» bedre gjenspeiler originalens bevisste vaghet. Noen oversettelser bruker «den og den» (jf. NO11). «Min time» er valgt for å gjenspeile «ὁ καιρός μου», men «tid» er en mer presis gjengivelse av καιρός, som betyr det avgjørende tidspunktet, til forskjell fra ὥρα (time/klokkeslett).

Uttrykket «τὸν δεῖνα» (ton deina) er et ubestemt pronomen brukt som substantiv, omtrent tilsvarende det norske 'den og den'. Det forekommer bare her i hele NT. I klassisk gresk brukes det når man enten ikke kan eller ikke vil navngi en person. Det er omdiskutert om Matteus bevisst utelater navnet, eller om uttrykket reflekterer at Jesus faktisk sa noe sånt som 'gå til den og den'.

«Ὁ καιρός μου ἐγγύς ἐστιν» (min tid er nær) peker fremover mot Jesu lidelse og død. Begrepet καιρός betegner her den guddommelig bestemte tiden for Jesu frelseshandling, ikke bare et tidspunkt i kronologisk forstand. Dette understreker at Jesus går bevisst og frivillig mot korset. Uttrykket «Mesteren» (ὁ διδάσκαλος) fungerer nesten som et kodenavn eller gjenkjennelsestegn — den navnløse mannen forventes å vite hvem som menes.

Påskemåltidet (τὸ πάσχα) ble feiret i Jerusalem i hjemmene, og det var vanlig at innbyggere i byen stilte rom til disposisjon for pilegrimer under høytiden. Jesu hemmeligholding av adressen kan ha vært et sikkerhetstiltak for å hindre at Judas — eller myndighetene — forstyrret måltidet før tiden. Parallellen i Mark 14,13–15 gir flere detaljer, inkludert tegnet med mannen som bærer en vannkrukke.

Noen manuskripter har variasjoner i ordlyden, men hovedteksten er godt bevitnet. Enkelte vitner utelater «πρὸς σέ» (hos deg), men dette er godt attestert i de eldste og beste manuskriptene.

Det greske verbet «συνέταξεν» (synetaxen) kan oversettes med «hadde befalt», «hadde gitt ordre om» eller «hadde pålagt». Oversettelsen «pålagt» er et godt valg som formidler autoriteten i Jesu instruksjon uten å bli for tungt. Andre norske bibeloversettelser bruker «befalte» eller «sa til dem». «Gjorde i stand» for «ἡτοίμασαν» (hetoimasan, «forberedte/klargjorde») er naturlig norsk og formidler meningen godt. «Påskemåltidet» brukes i stedet for det mer direkte «påsken» (τὸ πάσχα) for å tydeliggjøre at det dreier seg om selve måltidet.

Verbet «συντάσσω» (syntassō) betyr egentlig «å ordne sammen», «å arrangere» eller «å gi instrukser». Det er et sterkere ord enn bare «si» (λέγω) og impliserer en klar befaling eller direktiv. «ἡτοίμασαν» (hetoimasan) fra «ἑτοιμάζω» (hetoimazō) betyr å gjøre klar, forberede, og brukes ofte om praktiske forberedelser til fester og måltider.

Disiplenes umiddelbare lydighet mot Jesu instruksjoner understreker hans autoritet og deres tillit til ham. Verset fungerer som en overgang mellom forberedelsen og selve påskemåltidet, og viser at alt skjer ifølge Jesu plan – noe som peker mot hans bevisste vandring mot korset.

Forberedelse av påskemåltidet innebar betydelig praktisk arbeid: å skaffe og slakte påskelammet i tempelet, skaffe usyret brød, bitre urter, vin og andre nødvendige ingredienser, samt å gjøre rommet i stand for måltidet. Dette var normalt en oppgave som krevde flere timers arbeid.

Oversettelsen «lå han til bords med de tolv» gjenspeiler den kritiske teksten som utelater «μαθητῶν» (disiplene). Uttrykket «de tolv» er vel etablert i norsk bibeltradisjon som betegnelse på apostelgruppen. «Lå til bords» gjengir det greske «ἀνέκειτο», som beskriver den antikke skikken med å ligge til bords under måltider.

Det greske verbet «ἀνέκειτο» (imperfekt av ἀνάκειμαι) betyr å ligge tilbakelent, typisk på en triclinium-sofa ved måltidet. Dette var standardstillingen for formelle måltider i den gresk-romerske verden. Genitivkonstruksjonen «Ὀψίας δὲ γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt.

Flere viktige manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og andre alexandrinske vitner) har kun «τῶν δώδεκα» (de tolv), mens andre manuskripter (inkludert flere bysantinske tekster) legger til «μαθητῶν» (disiplene). De fleste moderne kritiske utgaver (NA28/UBS5) markerer «μαθητῶν» som en variant med lav tillit, og foretrekker den kortere lesningen. Tillegget kan skyldes harmonisering med parallellsteder.

Påskemåltidet (seder) ble tradisjonelt inntatt om kvelden etter solnedgang den 14. Nisan. Deltakerne lå til bords i henhold til hellenistisk-jødisk bordskikk, som tegn på frihet – i motsetning til slavers stående stilling. At Jesus spiser med «de tolv» understreker det intime fellesskapet i den indre kretsen av disipler.

At Jesus feirer påskemåltidet med nettopp «de tolv» har teologisk betydning: de tolv representerer de tolv Israels stammer og peker mot det nye paktsfolket. Dette måltidet ble grunnlaget for nattverden (eukaristien) i kristen tradisjon.

Dette verset innleder nattverdsberetningen i Matteus og leses i den kristne kirke særlig i forbindelse med skjærtorsdag. Scenen har dannet grunnlag for nattverdens liturgiske innstiftelse.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er gjengitt med «Sannelig, jeg sier dere», som er den vanlige norske gjengivelsen av denne formelen. «παραδώσει» er oversatt med «forråde», som er det vanligste valget i norske bibeloversettelser. Et alternativ kunne vært «utlevere» eller «overgi», som ligger nærmere grunnbetydningen av verbet, men «forråde» fanger den moralske dimensjonen i handlingen og er godt etablert i norsk bibeltradisjon.

Verbet παραδίδωμι betyr grunnleggende «å overlevere, overgi, utlevere». Det har et bredt betydningsspekter og brukes både i juridisk og dagligdags sammenheng. I evangeliene har det fått den spesifikke konnotasjonen «forråde» når det brukes om Judas' handling, men det samme verbet brukes også om at Jesus «overgis» i Guds frelsesplan (jf. Rom 8,32). Genitivus absolutus-konstruksjonen «ἐσθιόντων αὐτῶν» (mens de spiste) er typisk gresk og gjengis naturlig med en temporal leddsetning på norsk.

Jesu «Amen»-utsagn (ἀμὴν λέγω ὑμῖν) er en karakteristisk formel som understreker autoritet og sannhetsgehalt. I Matteus forekommer denne formelen over 30 ganger. At Jesus forutsier forræderi under selve måltidet, knytter forræderiet til den dypeste form for tillitsbrudd – det skjer i fellesskapet rundt bordet, noe som gjør handlingen særlig alvorlig i lys av gammeltestamentlig og jødisk forståelse av måltidsfellesskap (jf. Sal 41,10).

I antikken var det å dele måltid et sterkt uttrykk for fellesskap og tillit. Å forråde en man hadde spist sammen med, ble ansett som et ekstraordinært tillitsbrudd. Den greske skikken med å ligge til bords (ἀνέκειτο, v. 20) var overtatt fra hellenistisk kultur og var vanlig ved festmåltider i det første århundrets Palestina.

Noen manuskripter har «μαθητῶν» (disiplene) etter «τῶν δώδεκα» i vers 20, noe som knytter gruppen spesifikt til disipelkretsen. I vers 21 er teksten stabil på tvers av de viktigste manuskripttradisjonene, med svært få varianter av betydning.

Dette verset inngår i innstiftelsesberetningen som leses under nattverden. I mange liturgiske tradisjoner leses hele avsnittet Matt 26,20–29 som del av skjærtorsdagens gudstjeneste, og Jesu ord om forræderiet minner menigheten om alvoret i å nærme seg nattverden.

Det greske «εἷς ἕκαστος» betyr bokstavelig «hver enkelt», og er her gjengitt med «den ene etter den andre» for å formidle at disiplene én for én henvendte seg til Jesus. Et alternativ ville vært «hver og en av dem», som ligger nærmere det greske uttrykket, men den valgte formuleringen gir en god narrativ flyt på norsk.

«Μήτι ἐγώ εἰμι» er et spørsmål med partikkelen μήτι, som i gresk grammatikk forventer et negativt svar. Spørsmålet uttrykker altså: «Det er vel ikke jeg?» – disiplene håper og forventer at svaret er nei. Oversettelsen «Det er vel ikke jeg» fanger denne nyanseringen godt.

Tiltalen «κύριε» (Herre) brukes her av disiplene, mens Judas i vers 25 bruker «ῥαββί» (rabbi/mester). Denne forskjellen er teologisk betydningsfull i Matteus' fremstilling: de trofaste disiplene anerkjenner Jesus som Herre, mens Judas' bruk av «rabbi» kan tolkes som en distansering og manglende erkjennelse av Jesu guddommelighet.

«λυπούμενοι σφόδρα» (dypt bedrøvet) beskriver en sterk emosjonell reaksjon. Verbet λυπέω brukes også i Matt 17:23 om disiplenes sorg over Jesu lidelsesforutsigelse. Adverbet σφόδρα forsterker uttrykket betydelig.

Noen håndskrifter har «εἷς ἕκαστος αὐτῶν» (hver enkelt av dem), mens den kritiske teksten (NA28) leser «εἷς ἕκαστος». Varianten med «αὐτῶν» finnes i blant annet Codex Bezae og noen bysantinske manuskripter, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.

Måltidet der dette utspiller seg er påskemåltidet (seder), der det å dyppe mat i felles skåler var en sentral del av ritualet. At disiplene reagerer med sorg og uro, viser at beskyldningen om forræderi midt under dette hellige måltidet var særlig opprørende.

Oversettelsen gjengir den greske aorist partisippen «ὁ ἐμβάψας» (den som dyppet) med fortidsformen «den som dyppet», noe som peker på en konkret handling som allerede har funnet sted. Alternativt kunne man oversette mer generelt: «den som dypper hånden» (presens), slik noen oversettelser gjør for å uttrykke en pågående handling ved måltidet. Valget av fortid følger den greske aoristformen tettere.

Verbet «ἐμβάπτω» betyr å dyppe ned i noe. «Τρύβλιον» er et grunt fat eller skål brukt til å servere mat ved måltidet. Hele uttrykket «ὁ ἐμβάψας μετʼ ἐμοῦ τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» beskriver den orientalske skikken med å dyppe brød i et felles fat med hånden.

Jesu svar identifiserer ikke nødvendigvis forræderen eksplisitt for alle disiplene. Å dyppe hånden i det felles fatet var noe alle deltakerne gjorde. Uttalelsen understreker snarere det intime fellesskapet – og dermed alvoret i forræderiets svik. En som deler måltid med deg, som er din nære venn, er den som skal forråde. Dette alluderer til Salme 41,10: «Selv min fortrolige venn, som jeg stolte på, han som spiste mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.»

I antikkens jødiske måltidspraksis var det vanlig å dele et felles fat der man dyppet brødstykker. Ved påskemåltidet ble det dyppet i «charoset», en blanding av frukt, nøtter og vin som symboliserte mørtelen slavene brukte i Egypt. Å dele fat med noen var et tegn på nært fellesskap og tillit.

Noen manuskripter har variasjonen «τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» (hånden i fatet), mens andre har rekkefølgen «ἐν τῷ τρυβλίῳ τὴν χεῖρα». Betydningen forblir den samme. Markus 14,20 har en noe annerledes formulering: «ὁ ἐμβαπτόμενος μετʼ ἐμοῦ εἰς τὸ τρύβλιον» med presens partisipp i stedet for aorist.

«Går bort» er en oversettelse av det greske ὑπάγει, som her brukes om Jesu forestående død. Ordet er nøytralt og kan bety «drar av sted» eller «går sin vei», men i denne sammenhengen er det en eufemisme for å dø. Alternativt kunne man oversatt «går sin vei» eller «går dit han skal». Den norske formuleringen «går bort» fanger opp den doble betydningen – både bokstavelig avreise og døden.

Det greske uttrykket καθὼς γέγραπται (kathōs gegraptai, «slik det er skrevet/står skrevet») er en teknisk formel som viser til Skriftens profetier. Perfektum partisipp γέγραπται understreker at det som er skrevet fortsatt har gyldighet og autoritet.

Uttrykket «slik det står skrevet om ham» peker på den gammeltestamentlige forventningen om Messias' lidelse, særlig tekster som Jesaja 53 og Salme 22. Verset rommer en spenning mellom guddommelig forutbestemmelse (Menneskesønnen går bort «slik det er skrevet») og menneskelig ansvar («ve det mennesket»). Forræderen holdes moralsk ansvarlig til tross for at Jesu død er en del av Guds plan.

Veropet (οὐαί, «ve») er en vanlig profetisk form i Det gamle testamente og i jødisk tradisjon, brukt for å uttrykke dyp sorg og dom. Uttrykket «det hadde vært bedre for ham om han aldri var født» er også kjent fra rabbinsk litteratur som en sterk fordømmelse.

Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedmanuskripttradisjonen er enhetlig.

Den greske partisippformen ἀποκριθείς ('han svarte') er gjengitt med 'tok til orde', en vanlig norsk oversettelseskonvensjon for dette semittisk-pregede uttrykket. Partisippet ὁ παραδιδούς ('den som overgir/forråder') er i presens, men er her oversatt med preteritum 'forrådte' for å tydeliggjøre for leseren hvem Judas er. Alternativt kunne man beholdt presens ('han som forråder ham') for å reflektere den pågående handlingen. 'Rabbi' er beholdt uoversatt som i originalen, i motsetning til de andre disiplenes bruk av 'Herre' (κύριε) i v. 22.

Det greske μήτι innleder et spørsmål der det forventede svaret er 'nei'. Judas spør altså med en forventning om å få avkreftet at det er han. Oversettelsen 'Det er vel ikke jeg' fanger denne nyanseringen godt. Jesu svar Σὺ εἶπας ('Du har sagt det') er en bekreftende, men indirekte, formulering – en semittisk idiomatisk måte å si 'ja' på uten å uttale det direkte.

Judas tiltaler Jesus som 'rabbi' (ῥαββί), mens de andre disiplene i vers 22 bruker 'Herre' (κύριε). Denne forskjellen kan være teologisk signifikant: Judas anerkjenner Jesus som lærer, men ikke som Herre. Jesu svar 'Du har sagt det' (Σὺ εἶπας) er omdiskutert – noen tolker det som en klar bekreftelse, andre som en mer tvetydig respons som legger ansvaret tilbake på Judas.

Tittelen 'rabbi' var en respektfull tiltaleform for jødiske lærere i det første århundret. I Matteusevangeliet er det bemerkelsesverdig at bare Judas bruker denne tittelen om Jesus (her og i 26:49), mens de andre disiplene bruker κύριε ('Herre').

Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Teksten er ellers godt bevitnet uten vesentlige varianter.

Det greske Ἐσθιόντων δὲ αὐτῶν er en genitivus absolutus-konstruksjon som angir samtidighet, og gjengis naturlig med «Mens de spiste». ἄρτον (brød) er oversatt «et brød», noe som gjenspeiler at det dreier seg om et bestemt brød ved påskemåltidet. εὐλογήσας (etter å ha velsignet) er gjengitt «velsignet det» — et alternativ ville vært «ba takkebønnen» eller «lovpriste Gud», da den jødiske velsignelsen (berakah) primært er rettet mot Gud. Verbet δοὺς (etter å ha gitt) er gjengitt «ga det», og hele den participiale rekken (λαβών … εὐλογήσας … ἔκλασεν … δοὺς … εἶπεν) er omformet til sideordnede ledd for å gi en flytende norsk setning.

Ordet ἄρτον betyr 'brød' og refererer til det usyrede brødet (מַצָּה, matzah) som ble brukt ved påskemåltidet. εὐλογήσας (aorist partisipp av εὐλογέω) betyr bokstavelig 'etter å ha velsignet/lovprist'. Det greske ἔκλασεν (aorist av κλάω, 'bryte') viser til den rituelle handlingen med å bryte brødet. Imperativene Λάβετε og φάγετε (ta, spis) står i aorist, som her uttrykker en direkte oppfordring.

Jesu ord «Dette er mitt legeme» (τοῦτό ἐστιν τὸ σῶμά μου) er blant de mest omdiskuterte i kristen teologi. Katolsk tradisjon forstår ἐστιν som en reell identifikasjon (transsubstansiasjon), mens reformert tradisjon tolker det mer symbolsk ('dette representerer'). Luthersk tradisjon holder fast ved en realpresens i, med og under brødets skikkelser. Ordet σῶμα (legeme/kropp) peker på Jesu fysiske kropp som gis for disiplene, og institueringen av nattverden knyttes direkte til den nye pakten.

Påskemåltidet (seder) innebar flere faste ritualer, deriblant velsignelse og bryting av usyret brød. Jesus tar opp disse kjente elementene og gir dem en radikalt ny betydning knyttet til sin forestående død. Brødbytingen var en oppgave som tilhørte husherren eller den som ledet måltidet.

Noen håndskrifter har τὸν ἄρτον (med bestemt artikkel) i stedet for ἄρτον. Varianten εὐχαριστήσας ('takket') finnes i noen manuskripter i stedet for εὐλογήσας ('velsignet'), trolig harmonisert fra Lukas 22,19 eller 1 Kor 11,24. Rekkefølgen δοὺς τοῖς μαθηταῖς varierer i noen vitner, men meningsinnholdet forblir det samme.

Dette verset er sentralt i nattverdens innstiftelsesord som leses i gudstjenester over hele den kristne verden. I Den norske kirkes liturgi gjengis ordene i en fast, tradisjonsbunden form. Oversettelsen «legeme» (fremfor «kropp») er bevart her i tråd med liturgisk tradisjon i norsk sammenheng.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «λαβὼν ποτήριον» er gjengitt som «tok et beger», «εὐχαριστήσας» som «takket» og «ἔδωκεν αὐτοῖς» som «ga dem det». Verbet «Πίετε» (imperativ aorist av πίνω) er gjengitt med «Drikk», og «ἐξ αὐτοῦ πάντες» med «alle av det». Ordstillingen «Drikk alle av det» er naturlig norsk og gjengir den greske ordstillingen der «πάντες» (alle) kommer etter «ἐξ αὐτοῦ» (av det). Et alternativ ville være «Drikk av det, alle sammen» for enda tydeligere å markere at «alle» er subjektet, men den valgte formen er idiomatisk og korrekt.

Verbet «εὐχαριστήσας» (aorist partisipp av εὐχαριστέω, 'å takke') brukes her i motsetning til «εὐλογήσας» ('å velsigne') som ble brukt om brødet i vers 26. Markus har tilsvarende forskjell. Εὐχαριστέω er opprinnelsen til ordet 'eukaristi' (nattverd). Ordet «ποτήριον» ('beger') kan også bety 'drikkeskål' og brukes metaforisk andre steder i evangeliene om lidelse (Matt 20:22; 26:39).

Befalingen «Drikk alle av det» er unik for Matteus blant synoptikerne og understreker fellesskapsaspektet — alle disiplene skal ha del i begeret. Dette har vært viktig i diskusjoner om nattverdspraksis, særlig om lekfolkets rett til å motta kalken (communio sub utraque specie). Reformatorene brukte dette verset til å argumentere for nattverd under begge skikkelser for alle troende.

Det jødiske påskemåltidet inkluderte flere beger med vin. Tradisjonelt identifiseres nattverdens beger med det tredje begeret i påskesedermåltidet, «velsignelsens beger» (kos ha-berakha), som ble drukket etter måltidet. Takkebønnen (εὐχαριστήσας) tilsvarer den jødiske berakha-bønnen over vinen.

Noen håndskrifter har «λαβὼν» mens andre har «λαβὼν τὸ» (med bestemt artikkel foran ποτήριον). Variantene er små og påvirker ikke meningen vesentlig. Hovedteksten i NA28 leser «λαβὼν ποτήριον» uten artikkel, noe som kan antyde 'et beger' snarere enn 'begeret'.

Dette verset er sentralt i alle kristne nattverdsformularer. I luthersk liturgi gjenfortelles innstiftelsesordene (vers 26–28) ved hver nattverdfeiring. Formuleringen «Drikk alle av det» brukes i liturgisk sammenheng for å understreke at alle skal ha del i nattverden.

Den greske teksten kan leses som «mitt paktblod» (τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης) eller «mitt blod, paktens blod». Oversettelsen «mitt blod, paktens blod» gjør det tydelig at blodet er knyttet til pakten, og er en naturlig gjengivelse på norsk. Et alternativ ville være «mitt paktsblod» eller «blodet i den nye pakt», slik noen oversettelser formulerer det med utgangspunkt i parallellsteder (Luk 22,20; 1 Kor 11,25).

Uttrykket τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης er en genitiv-konstruksjon der τῆς διαθήκης står i apposisjon til τὸ αἷμά μου. Det ekkoer Moses' ord i 2 Mos 24,8: «Se, dette er paktens blod» (ἰδοὺ τὸ αἷμα τῆς διαθήκης). Verbet ἐκχυννόμενον (presens partisipp passiv av ἐκχέω/ἐκχύννω, «å utøse/utgyte») viser til den pågående eller umiddelbart forestående utgytelsen av blodet. Preposisjonen εἰς med ἄφεσιν ἁμαρτιῶν uttrykker formål: «til/for syndenes tilgivelse».

Noen viktige manuskripter (blant annet ulike bysantinske vitner) har τῆς καινῆς διαθήκης («den nye pakt») i stedet for bare τῆς διαθήκης. De eldste og mest pålitelige manuskriptene (blant annet Codex Sinaiticus og Vaticanus) utelater καινῆς, og de fleste kritiske utgaver følger denne kortere lesemåten. Tillegget «nye» er trolig en harmonisering med Luk 22,20 og 1 Kor 11,25.

Jesu ord alluderer til paktsinngåelsen ved Sinai (2 Mos 24,8), der Moses stenket offerblod på folket og sa: «Se, dette er paktens blod.» Ved å bruke tilsvarende formulering knytter Jesus nattverden til den gammeltestamentlige paktstradisjonen og etablerer en ny pakt gjennom sitt eget blod. Uttrykket «for mange» (περὶ πολλῶν) henspiller også på Jesaja 53,12, der Herrens lidende tjener bærer «manges synd».

Dette verset er sentralt i ulike nattverdteologier. I katolsk teologi forstås ordene som innstiftelsesord som gjør brødet og vinen til Kristi legeme og blod (transsubstansiasjon). Luthersk teologi bekjenner Kristi reelle nærvær i, med og under brødet og vinen. Reformert teologi forstår ordene mer symbolsk eller som tegn på en åndelig virkelighet. Tilføyelsen «til syndenes forlatelse» (εἰς ἄφεσιν ἁμαρτιῶν), som er unik for Matteus blant nattverdberetningene, understreker den forsonende virkningen av Jesu død.

Innstiftelsesordene fra dette verset sammen med vers 26–27 utgjør kjernen i den kristne nattverdsliturgi. Formuleringen «mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» gjentas i ulike former i nattverdbønnene i de fleste kirkesamfunn. I Den norske kirkes liturgi er ordene lett tilpasset og kombinert med Paulus' versjon i 1 Kor 11,25.

«Fra nå av skal jeg ikke drikke» gjengir den sterke greske nektelsen οὐ μή (dobbel negasjon) som uttrykker et høytidelig løfte. «Denne frukten av vintreet» er en direkte oversettelse av τούτου τοῦ γενήματος τῆς ἀμπέλου, som er et jødisk liturgisk uttrykk for vin. Adjektivet «ny» (καινόν) kan grammatisk knyttes enten til vinen eller til det å drikke på en ny måte; oversettelsen lar det stå åpent, som i originalen. «Da» etter «dagen» er lagt til for naturlig norsk syntaks ved gjengivelse av ὅταν-setningen.

Uttrykket τὸ γένημα τῆς ἀμπέλου ('frukten av vintreet') er et tradisjonelt jødisk uttrykk brukt i velsignelsen over vinen (kiddush/berakha): «Velsignet er du, Herre vår Gud, som skaper vintreets frukt.» Det er ikke det vanlige greske ordet for vin (οἶνος), men en mer høytidelig og liturgisk formulering.

Jesu løfte om å ikke drikke vin igjen «før den dagen» peker fremover mot det eskatologiske måltidet i Guds rike. Ordet καινόν ('ny') kan forstås som ny vin eller som en kvalitativt ny virkelighet – en forvandlet fellesskapserfaring i det fullkomne riket. Dette knytter nattverden sammen med det messianske gjestebudet og understreker at nattverden har en foreløpig karakter: den feires i forventning om Kristi gjenkomst og rikets fullendelse.

Det siste måltidet fant sted i konteksten av påskefeiringen (pesach). Under påskemåltidet ble det tradisjonelt drukket fire beger vin. Jesu utsagn om å avstå fra vin kan forstås som at han avslutter det siste av disse begrene med et eskatologisk løfte, noe som gir ordene ekstra tyngde i den jødiske påskekonteksten.

Noen håndskrifter har ἀπ᾿ ἄρτι ('fra nå av'), som er karakteristisk for Matteus (jf. Matt 23:39; 26:64), mens parallellene i Markus og Lukas mangler dette uttrykket. Enkelte manuskripter utelater det også her, men det har god støtte i de beste håndskriftene. Noen vitner leser også τούτου τοῦ γεννήματος i stedet for γενήματος, men betydningsforskjellen er minimal.

Dette verset inngår i innstiftelsesordene som leses ved hver nattverdsfeiring i de fleste kristne kirkesamfunn. Løftet om det fremtidige måltidet i Guds rike gir nattverden dens eskatologiske dimensjon og er bakgrunnen for formuleringen «inntil han kommer» i den liturgiske nattverdbønnen (jf. 1 Kor 11:26).

Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ὑμνήσαντες» med «Da de hadde sunget lovsangen», noe som er en naturlig norsk gjengivelse av et temporalt aorist partisipp. Den bestemte formen «lovsangen» er valgt fordi det i den jødiske påskefeiringen refererer til en bestemt del av Hallel-salmene (Salme 113–118). En alternativ oversettelse kunne vært «etter at de hadde sunget en lovsang» (ubestemt form), men den bestemte formen er mer presis i konteksten.

Det greske verbet «ὑμνέω» betyr å synge en hymne eller lovsang. Det er beslektet med substantivet «ὕμνος» (hymne). Formen «ὑμνήσαντες» er et aorist aktivt partisipp i nominativ flertall, som uttrykker en handling som er fullført før hovedverbet «ἐξῆλθον» (de gikk ut). «τὸ Ὄρος τῶν Ἐλαιῶν» betyr bokstavelig «oliventrærnes fjell».

Under den jødiske påskefeiringen ble det tradisjonelt sunget Hallel-salmer (Salme 113–118). Den første delen (Salme 113–114) ble sunget før måltidet, og den andre delen (Salme 115–118) etter måltidet. Det er denne avsluttende delen som trolig refereres til her. Påskemåltidet med disipler ble altså gjennomført i tråd med jødisk liturgisk praksis.

Oljeberget hadde eskatologisk betydning i jødisk tradisjon (jf. Sak 14:4) og var et sted Jesus ofte oppsøkte for bønn. At Jesus bevisst gikk dit etter det siste måltidet, kan ses i sammenheng med hans forestående lidelse og den messianske oppfyllelsen av profetiene.

Den avsluttende Hallel-sangen ved påskemåltidet, spesielt Salme 118 med ordene «Velsignet er han som kommer i Herrens navn», har fått en sentral plass i kristen liturgi, blant annet i Sanctus-leddet i nattverdfeiringen.

Oversettelsen «lå han til bords med de tolv» gjenspeiler den kritiske teksten som utelater «μαθητῶν» (disiplene). Uttrykket «de tolv» er vel etablert i norsk bibeltradisjon som betegnelse på apostelgruppen. «Lå til bords» gjengir det greske «ἀνέκειτο», som beskriver den antikke skikken med å ligge til bords under måltider.

Det greske verbet «ἀνέκειτο» (imperfekt av ἀνάκειμαι) betyr å ligge tilbakelent, typisk på en triclinium-sofa ved måltidet. Dette var standardstillingen for formelle måltider i den gresk-romerske verden. Genitivkonstruksjonen «Ὀψίας δὲ γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt.

Flere viktige manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og andre alexandrinske vitner) har kun «τῶν δώδεκα» (de tolv), mens andre manuskripter (inkludert flere bysantinske tekster) legger til «μαθητῶν» (disiplene). De fleste moderne kritiske utgaver (NA28/UBS5) markerer «μαθητῶν» som en variant med lav tillit, og foretrekker den kortere lesningen. Tillegget kan skyldes harmonisering med parallellsteder.

Påskemåltidet (seder) ble tradisjonelt inntatt om kvelden etter solnedgang den 14. Nisan. Deltakerne lå til bords i henhold til hellenistisk-jødisk bordskikk, som tegn på frihet – i motsetning til slavers stående stilling. At Jesus spiser med «de tolv» understreker det intime fellesskapet i den indre kretsen av disipler.

At Jesus feirer påskemåltidet med nettopp «de tolv» har teologisk betydning: de tolv representerer de tolv Israels stammer og peker mot det nye paktsfolket. Dette måltidet ble grunnlaget for nattverden (eukaristien) i kristen tradisjon.

Dette verset innleder nattverdsberetningen i Matteus og leses i den kristne kirke særlig i forbindelse med skjærtorsdag. Scenen har dannet grunnlag for nattverdens liturgiske innstiftelse.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er gjengitt med «Sannelig, jeg sier dere», som er den vanlige norske gjengivelsen av denne formelen. «παραδώσει» er oversatt med «forråde», som er det vanligste valget i norske bibeloversettelser. Et alternativ kunne vært «utlevere» eller «overgi», som ligger nærmere grunnbetydningen av verbet, men «forråde» fanger den moralske dimensjonen i handlingen og er godt etablert i norsk bibeltradisjon.

Verbet παραδίδωμι betyr grunnleggende «å overlevere, overgi, utlevere». Det har et bredt betydningsspekter og brukes både i juridisk og dagligdags sammenheng. I evangeliene har det fått den spesifikke konnotasjonen «forråde» når det brukes om Judas' handling, men det samme verbet brukes også om at Jesus «overgis» i Guds frelsesplan (jf. Rom 8,32). Genitivus absolutus-konstruksjonen «ἐσθιόντων αὐτῶν» (mens de spiste) er typisk gresk og gjengis naturlig med en temporal leddsetning på norsk.

Jesu «Amen»-utsagn (ἀμὴν λέγω ὑμῖν) er en karakteristisk formel som understreker autoritet og sannhetsgehalt. I Matteus forekommer denne formelen over 30 ganger. At Jesus forutsier forræderi under selve måltidet, knytter forræderiet til den dypeste form for tillitsbrudd – det skjer i fellesskapet rundt bordet, noe som gjør handlingen særlig alvorlig i lys av gammeltestamentlig og jødisk forståelse av måltidsfellesskap (jf. Sal 41,10).

I antikken var det å dele måltid et sterkt uttrykk for fellesskap og tillit. Å forråde en man hadde spist sammen med, ble ansett som et ekstraordinært tillitsbrudd. Den greske skikken med å ligge til bords (ἀνέκειτο, v. 20) var overtatt fra hellenistisk kultur og var vanlig ved festmåltider i det første århundrets Palestina.

Noen manuskripter har «μαθητῶν» (disiplene) etter «τῶν δώδεκα» i vers 20, noe som knytter gruppen spesifikt til disipelkretsen. I vers 21 er teksten stabil på tvers av de viktigste manuskripttradisjonene, med svært få varianter av betydning.

Dette verset inngår i innstiftelsesberetningen som leses under nattverden. I mange liturgiske tradisjoner leses hele avsnittet Matt 26,20–29 som del av skjærtorsdagens gudstjeneste, og Jesu ord om forræderiet minner menigheten om alvoret i å nærme seg nattverden.

Det greske «εἷς ἕκαστος» betyr bokstavelig «hver enkelt», og er her gjengitt med «den ene etter den andre» for å formidle at disiplene én for én henvendte seg til Jesus. Et alternativ ville vært «hver og en av dem», som ligger nærmere det greske uttrykket, men den valgte formuleringen gir en god narrativ flyt på norsk.

«Μήτι ἐγώ εἰμι» er et spørsmål med partikkelen μήτι, som i gresk grammatikk forventer et negativt svar. Spørsmålet uttrykker altså: «Det er vel ikke jeg?» – disiplene håper og forventer at svaret er nei. Oversettelsen «Det er vel ikke jeg» fanger denne nyanseringen godt.

Tiltalen «κύριε» (Herre) brukes her av disiplene, mens Judas i vers 25 bruker «ῥαββί» (rabbi/mester). Denne forskjellen er teologisk betydningsfull i Matteus' fremstilling: de trofaste disiplene anerkjenner Jesus som Herre, mens Judas' bruk av «rabbi» kan tolkes som en distansering og manglende erkjennelse av Jesu guddommelighet.

«λυπούμενοι σφόδρα» (dypt bedrøvet) beskriver en sterk emosjonell reaksjon. Verbet λυπέω brukes også i Matt 17:23 om disiplenes sorg over Jesu lidelsesforutsigelse. Adverbet σφόδρα forsterker uttrykket betydelig.

Noen håndskrifter har «εἷς ἕκαστος αὐτῶν» (hver enkelt av dem), mens den kritiske teksten (NA28) leser «εἷς ἕκαστος». Varianten med «αὐτῶν» finnes i blant annet Codex Bezae og noen bysantinske manuskripter, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.

Måltidet der dette utspiller seg er påskemåltidet (seder), der det å dyppe mat i felles skåler var en sentral del av ritualet. At disiplene reagerer med sorg og uro, viser at beskyldningen om forræderi midt under dette hellige måltidet var særlig opprørende.

Oversettelsen gjengir den greske aorist partisippen «ὁ ἐμβάψας» (den som dyppet) med fortidsformen «den som dyppet», noe som peker på en konkret handling som allerede har funnet sted. Alternativt kunne man oversette mer generelt: «den som dypper hånden» (presens), slik noen oversettelser gjør for å uttrykke en pågående handling ved måltidet. Valget av fortid følger den greske aoristformen tettere.

Verbet «ἐμβάπτω» betyr å dyppe ned i noe. «Τρύβλιον» er et grunt fat eller skål brukt til å servere mat ved måltidet. Hele uttrykket «ὁ ἐμβάψας μετʼ ἐμοῦ τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» beskriver den orientalske skikken med å dyppe brød i et felles fat med hånden.

Jesu svar identifiserer ikke nødvendigvis forræderen eksplisitt for alle disiplene. Å dyppe hånden i det felles fatet var noe alle deltakerne gjorde. Uttalelsen understreker snarere det intime fellesskapet – og dermed alvoret i forræderiets svik. En som deler måltid med deg, som er din nære venn, er den som skal forråde. Dette alluderer til Salme 41,10: «Selv min fortrolige venn, som jeg stolte på, han som spiste mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.»

I antikkens jødiske måltidspraksis var det vanlig å dele et felles fat der man dyppet brødstykker. Ved påskemåltidet ble det dyppet i «charoset», en blanding av frukt, nøtter og vin som symboliserte mørtelen slavene brukte i Egypt. Å dele fat med noen var et tegn på nært fellesskap og tillit.

Noen manuskripter har variasjonen «τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» (hånden i fatet), mens andre har rekkefølgen «ἐν τῷ τρυβλίῳ τὴν χεῖρα». Betydningen forblir den samme. Markus 14,20 har en noe annerledes formulering: «ὁ ἐμβαπτόμενος μετʼ ἐμοῦ εἰς τὸ τρύβλιον» med presens partisipp i stedet for aorist.

«Går bort» er en oversettelse av det greske ὑπάγει, som her brukes om Jesu forestående død. Ordet er nøytralt og kan bety «drar av sted» eller «går sin vei», men i denne sammenhengen er det en eufemisme for å dø. Alternativt kunne man oversatt «går sin vei» eller «går dit han skal». Den norske formuleringen «går bort» fanger opp den doble betydningen – både bokstavelig avreise og døden.

Det greske uttrykket καθὼς γέγραπται (kathōs gegraptai, «slik det er skrevet/står skrevet») er en teknisk formel som viser til Skriftens profetier. Perfektum partisipp γέγραπται understreker at det som er skrevet fortsatt har gyldighet og autoritet.

Uttrykket «slik det står skrevet om ham» peker på den gammeltestamentlige forventningen om Messias' lidelse, særlig tekster som Jesaja 53 og Salme 22. Verset rommer en spenning mellom guddommelig forutbestemmelse (Menneskesønnen går bort «slik det er skrevet») og menneskelig ansvar («ve det mennesket»). Forræderen holdes moralsk ansvarlig til tross for at Jesu død er en del av Guds plan.

Veropet (οὐαί, «ve») er en vanlig profetisk form i Det gamle testamente og i jødisk tradisjon, brukt for å uttrykke dyp sorg og dom. Uttrykket «det hadde vært bedre for ham om han aldri var født» er også kjent fra rabbinsk litteratur som en sterk fordømmelse.

Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedmanuskripttradisjonen er enhetlig.

Den greske partisippformen ἀποκριθείς ('han svarte') er gjengitt med 'tok til orde', en vanlig norsk oversettelseskonvensjon for dette semittisk-pregede uttrykket. Partisippet ὁ παραδιδούς ('den som overgir/forråder') er i presens, men er her oversatt med preteritum 'forrådte' for å tydeliggjøre for leseren hvem Judas er. Alternativt kunne man beholdt presens ('han som forråder ham') for å reflektere den pågående handlingen. 'Rabbi' er beholdt uoversatt som i originalen, i motsetning til de andre disiplenes bruk av 'Herre' (κύριε) i v. 22.

Det greske μήτι innleder et spørsmål der det forventede svaret er 'nei'. Judas spør altså med en forventning om å få avkreftet at det er han. Oversettelsen 'Det er vel ikke jeg' fanger denne nyanseringen godt. Jesu svar Σὺ εἶπας ('Du har sagt det') er en bekreftende, men indirekte, formulering – en semittisk idiomatisk måte å si 'ja' på uten å uttale det direkte.

Judas tiltaler Jesus som 'rabbi' (ῥαββί), mens de andre disiplene i vers 22 bruker 'Herre' (κύριε). Denne forskjellen kan være teologisk signifikant: Judas anerkjenner Jesus som lærer, men ikke som Herre. Jesu svar 'Du har sagt det' (Σὺ εἶπας) er omdiskutert – noen tolker det som en klar bekreftelse, andre som en mer tvetydig respons som legger ansvaret tilbake på Judas.

Tittelen 'rabbi' var en respektfull tiltaleform for jødiske lærere i det første århundret. I Matteusevangeliet er det bemerkelsesverdig at bare Judas bruker denne tittelen om Jesus (her og i 26:49), mens de andre disiplene bruker κύριε ('Herre').

Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Teksten er ellers godt bevitnet uten vesentlige varianter.

Det greske Ἐσθιόντων δὲ αὐτῶν er en genitivus absolutus-konstruksjon som angir samtidighet, og gjengis naturlig med «Mens de spiste». ἄρτον (brød) er oversatt «et brød», noe som gjenspeiler at det dreier seg om et bestemt brød ved påskemåltidet. εὐλογήσας (etter å ha velsignet) er gjengitt «velsignet det» — et alternativ ville vært «ba takkebønnen» eller «lovpriste Gud», da den jødiske velsignelsen (berakah) primært er rettet mot Gud. Verbet δοὺς (etter å ha gitt) er gjengitt «ga det», og hele den participiale rekken (λαβών … εὐλογήσας … ἔκλασεν … δοὺς … εἶπεν) er omformet til sideordnede ledd for å gi en flytende norsk setning.

Ordet ἄρτον betyr 'brød' og refererer til det usyrede brødet (מַצָּה, matzah) som ble brukt ved påskemåltidet. εὐλογήσας (aorist partisipp av εὐλογέω) betyr bokstavelig 'etter å ha velsignet/lovprist'. Det greske ἔκλασεν (aorist av κλάω, 'bryte') viser til den rituelle handlingen med å bryte brødet. Imperativene Λάβετε og φάγετε (ta, spis) står i aorist, som her uttrykker en direkte oppfordring.

Jesu ord «Dette er mitt legeme» (τοῦτό ἐστιν τὸ σῶμά μου) er blant de mest omdiskuterte i kristen teologi. Katolsk tradisjon forstår ἐστιν som en reell identifikasjon (transsubstansiasjon), mens reformert tradisjon tolker det mer symbolsk ('dette representerer'). Luthersk tradisjon holder fast ved en realpresens i, med og under brødets skikkelser. Ordet σῶμα (legeme/kropp) peker på Jesu fysiske kropp som gis for disiplene, og institueringen av nattverden knyttes direkte til den nye pakten.

Påskemåltidet (seder) innebar flere faste ritualer, deriblant velsignelse og bryting av usyret brød. Jesus tar opp disse kjente elementene og gir dem en radikalt ny betydning knyttet til sin forestående død. Brødbytingen var en oppgave som tilhørte husherren eller den som ledet måltidet.

Noen håndskrifter har τὸν ἄρτον (med bestemt artikkel) i stedet for ἄρτον. Varianten εὐχαριστήσας ('takket') finnes i noen manuskripter i stedet for εὐλογήσας ('velsignet'), trolig harmonisert fra Lukas 22,19 eller 1 Kor 11,24. Rekkefølgen δοὺς τοῖς μαθηταῖς varierer i noen vitner, men meningsinnholdet forblir det samme.

Dette verset er sentralt i nattverdens innstiftelsesord som leses i gudstjenester over hele den kristne verden. I Den norske kirkes liturgi gjengis ordene i en fast, tradisjonsbunden form. Oversettelsen «legeme» (fremfor «kropp») er bevart her i tråd med liturgisk tradisjon i norsk sammenheng.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «λαβὼν ποτήριον» er gjengitt som «tok et beger», «εὐχαριστήσας» som «takket» og «ἔδωκεν αὐτοῖς» som «ga dem det». Verbet «Πίετε» (imperativ aorist av πίνω) er gjengitt med «Drikk», og «ἐξ αὐτοῦ πάντες» med «alle av det». Ordstillingen «Drikk alle av det» er naturlig norsk og gjengir den greske ordstillingen der «πάντες» (alle) kommer etter «ἐξ αὐτοῦ» (av det). Et alternativ ville være «Drikk av det, alle sammen» for enda tydeligere å markere at «alle» er subjektet, men den valgte formen er idiomatisk og korrekt.

Verbet «εὐχαριστήσας» (aorist partisipp av εὐχαριστέω, 'å takke') brukes her i motsetning til «εὐλογήσας» ('å velsigne') som ble brukt om brødet i vers 26. Markus har tilsvarende forskjell. Εὐχαριστέω er opprinnelsen til ordet 'eukaristi' (nattverd). Ordet «ποτήριον» ('beger') kan også bety 'drikkeskål' og brukes metaforisk andre steder i evangeliene om lidelse (Matt 20:22; 26:39).

Befalingen «Drikk alle av det» er unik for Matteus blant synoptikerne og understreker fellesskapsaspektet — alle disiplene skal ha del i begeret. Dette har vært viktig i diskusjoner om nattverdspraksis, særlig om lekfolkets rett til å motta kalken (communio sub utraque specie). Reformatorene brukte dette verset til å argumentere for nattverd under begge skikkelser for alle troende.

Det jødiske påskemåltidet inkluderte flere beger med vin. Tradisjonelt identifiseres nattverdens beger med det tredje begeret i påskesedermåltidet, «velsignelsens beger» (kos ha-berakha), som ble drukket etter måltidet. Takkebønnen (εὐχαριστήσας) tilsvarer den jødiske berakha-bønnen over vinen.

Noen håndskrifter har «λαβὼν» mens andre har «λαβὼν τὸ» (med bestemt artikkel foran ποτήριον). Variantene er små og påvirker ikke meningen vesentlig. Hovedteksten i NA28 leser «λαβὼν ποτήριον» uten artikkel, noe som kan antyde 'et beger' snarere enn 'begeret'.

Dette verset er sentralt i alle kristne nattverdsformularer. I luthersk liturgi gjenfortelles innstiftelsesordene (vers 26–28) ved hver nattverdfeiring. Formuleringen «Drikk alle av det» brukes i liturgisk sammenheng for å understreke at alle skal ha del i nattverden.

Den greske teksten kan leses som «mitt paktblod» (τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης) eller «mitt blod, paktens blod». Oversettelsen «mitt blod, paktens blod» gjør det tydelig at blodet er knyttet til pakten, og er en naturlig gjengivelse på norsk. Et alternativ ville være «mitt paktsblod» eller «blodet i den nye pakt», slik noen oversettelser formulerer det med utgangspunkt i parallellsteder (Luk 22,20; 1 Kor 11,25).

Uttrykket τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης er en genitiv-konstruksjon der τῆς διαθήκης står i apposisjon til τὸ αἷμά μου. Det ekkoer Moses' ord i 2 Mos 24,8: «Se, dette er paktens blod» (ἰδοὺ τὸ αἷμα τῆς διαθήκης). Verbet ἐκχυννόμενον (presens partisipp passiv av ἐκχέω/ἐκχύννω, «å utøse/utgyte») viser til den pågående eller umiddelbart forestående utgytelsen av blodet. Preposisjonen εἰς med ἄφεσιν ἁμαρτιῶν uttrykker formål: «til/for syndenes tilgivelse».

Noen viktige manuskripter (blant annet ulike bysantinske vitner) har τῆς καινῆς διαθήκης («den nye pakt») i stedet for bare τῆς διαθήκης. De eldste og mest pålitelige manuskriptene (blant annet Codex Sinaiticus og Vaticanus) utelater καινῆς, og de fleste kritiske utgaver følger denne kortere lesemåten. Tillegget «nye» er trolig en harmonisering med Luk 22,20 og 1 Kor 11,25.

Jesu ord alluderer til paktsinngåelsen ved Sinai (2 Mos 24,8), der Moses stenket offerblod på folket og sa: «Se, dette er paktens blod.» Ved å bruke tilsvarende formulering knytter Jesus nattverden til den gammeltestamentlige paktstradisjonen og etablerer en ny pakt gjennom sitt eget blod. Uttrykket «for mange» (περὶ πολλῶν) henspiller også på Jesaja 53,12, der Herrens lidende tjener bærer «manges synd».

Dette verset er sentralt i ulike nattverdteologier. I katolsk teologi forstås ordene som innstiftelsesord som gjør brødet og vinen til Kristi legeme og blod (transsubstansiasjon). Luthersk teologi bekjenner Kristi reelle nærvær i, med og under brødet og vinen. Reformert teologi forstår ordene mer symbolsk eller som tegn på en åndelig virkelighet. Tilføyelsen «til syndenes forlatelse» (εἰς ἄφεσιν ἁμαρτιῶν), som er unik for Matteus blant nattverdberetningene, understreker den forsonende virkningen av Jesu død.

Innstiftelsesordene fra dette verset sammen med vers 26–27 utgjør kjernen i den kristne nattverdsliturgi. Formuleringen «mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» gjentas i ulike former i nattverdbønnene i de fleste kirkesamfunn. I Den norske kirkes liturgi er ordene lett tilpasset og kombinert med Paulus' versjon i 1 Kor 11,25.

«Fra nå av skal jeg ikke drikke» gjengir den sterke greske nektelsen οὐ μή (dobbel negasjon) som uttrykker et høytidelig løfte. «Denne frukten av vintreet» er en direkte oversettelse av τούτου τοῦ γενήματος τῆς ἀμπέλου, som er et jødisk liturgisk uttrykk for vin. Adjektivet «ny» (καινόν) kan grammatisk knyttes enten til vinen eller til det å drikke på en ny måte; oversettelsen lar det stå åpent, som i originalen. «Da» etter «dagen» er lagt til for naturlig norsk syntaks ved gjengivelse av ὅταν-setningen.

Uttrykket τὸ γένημα τῆς ἀμπέλου ('frukten av vintreet') er et tradisjonelt jødisk uttrykk brukt i velsignelsen over vinen (kiddush/berakha): «Velsignet er du, Herre vår Gud, som skaper vintreets frukt.» Det er ikke det vanlige greske ordet for vin (οἶνος), men en mer høytidelig og liturgisk formulering.

Jesu løfte om å ikke drikke vin igjen «før den dagen» peker fremover mot det eskatologiske måltidet i Guds rike. Ordet καινόν ('ny') kan forstås som ny vin eller som en kvalitativt ny virkelighet – en forvandlet fellesskapserfaring i det fullkomne riket. Dette knytter nattverden sammen med det messianske gjestebudet og understreker at nattverden har en foreløpig karakter: den feires i forventning om Kristi gjenkomst og rikets fullendelse.

Det siste måltidet fant sted i konteksten av påskefeiringen (pesach). Under påskemåltidet ble det tradisjonelt drukket fire beger vin. Jesu utsagn om å avstå fra vin kan forstås som at han avslutter det siste av disse begrene med et eskatologisk løfte, noe som gir ordene ekstra tyngde i den jødiske påskekonteksten.

Noen håndskrifter har ἀπ᾿ ἄρτι ('fra nå av'), som er karakteristisk for Matteus (jf. Matt 23:39; 26:64), mens parallellene i Markus og Lukas mangler dette uttrykket. Enkelte manuskripter utelater det også her, men det har god støtte i de beste håndskriftene. Noen vitner leser også τούτου τοῦ γεννήματος i stedet for γενήματος, men betydningsforskjellen er minimal.

Dette verset inngår i innstiftelsesordene som leses ved hver nattverdsfeiring i de fleste kristne kirkesamfunn. Løftet om det fremtidige måltidet i Guds rike gir nattverden dens eskatologiske dimensjon og er bakgrunnen for formuleringen «inntil han kommer» i den liturgiske nattverdbønnen (jf. 1 Kor 11:26).

Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ὑμνήσαντες» med «Da de hadde sunget lovsangen», noe som er en naturlig norsk gjengivelse av et temporalt aorist partisipp. Den bestemte formen «lovsangen» er valgt fordi det i den jødiske påskefeiringen refererer til en bestemt del av Hallel-salmene (Salme 113–118). En alternativ oversettelse kunne vært «etter at de hadde sunget en lovsang» (ubestemt form), men den bestemte formen er mer presis i konteksten.

Det greske verbet «ὑμνέω» betyr å synge en hymne eller lovsang. Det er beslektet med substantivet «ὕμνος» (hymne). Formen «ὑμνήσαντες» er et aorist aktivt partisipp i nominativ flertall, som uttrykker en handling som er fullført før hovedverbet «ἐξῆλθον» (de gikk ut). «τὸ Ὄρος τῶν Ἐλαιῶν» betyr bokstavelig «oliventrærnes fjell».

Under den jødiske påskefeiringen ble det tradisjonelt sunget Hallel-salmer (Salme 113–118). Den første delen (Salme 113–114) ble sunget før måltidet, og den andre delen (Salme 115–118) etter måltidet. Det er denne avsluttende delen som trolig refereres til her. Påskemåltidet med disipler ble altså gjennomført i tråd med jødisk liturgisk praksis.

Oljeberget hadde eskatologisk betydning i jødisk tradisjon (jf. Sak 14:4) og var et sted Jesus ofte oppsøkte for bønn. At Jesus bevisst gikk dit etter det siste måltidet, kan ses i sammenheng med hans forestående lidelse og den messianske oppfyllelsen av profetiene.

Den avsluttende Hallel-sangen ved påskemåltidet, spesielt Salme 118 med ordene «Velsignet er han som kommer i Herrens navn», har fått en sentral plass i kristen liturgi, blant annet i Sanctus-leddet i nattverdfeiringen.

Uttrykket «den første dagen i de usyrede brøds høytid» gjengir gresk Τῇ πρώτῃ τῶν ἀζύμων. En mer ordrett oversettelse ville vært «den første av de usyrede (dagene)». Norske oversettelser bruker gjerne den utfyllende formen «de usyrede brøds høytid» for å gjøre teksten forståelig. Alternativt kunne man skrive «den første dagen i høytiden for usyret brød». Verbet προσῆλθον (kom til) med λέγοντες (og sa) er naturlig gjengitt med «kom … og spurte», ettersom innholdet er et spørsmål. «Gjøre i stand» er en god idiomatisk gjengivelse av ἑτοιμάσωμεν (forberede/stelle i stand).

Τῶν ἀζύμων (τὰ ἄζυμα) betyr bokstavelig «de usyrede (brødene)» og refererer til den jødiske høytiden Chag HaMatzot, festen for usyret brød. Konjunktiven ἑτοιμάσωμεν etter θέλεις uttrykker et deliberativt spørsmål: 'Hvor vil du at vi skal gjøre i stand …?' Verbet φαγεῖν (å spise) styrer objektet τὸ πάσχα, men i norsk gjengivelse er det naturlig å oversette mer fritt som «gjøre i stand påskemåltidet».

De usyrede brøds høytid (Chag HaMatzot) varte i syv dager fra 15.–21. nisan og fulgte umiddelbart etter påsken (14. nisan). I dagligtale ble begge høytidene ofte slått sammen under betegnelsen 'påske' eller 'de usyrede brøds høytid'. At disiplene spør om å gjøre i stand påskemåltidet på den «første dagen», betyr trolig den 14. nisan, dagen da påskelammet ble slaktet (jf. Mark 14:12), selv om dette teknisk sett var før selve de usyrede brøds høytid begynte.

Påskemåltidet (τὸ πάσχα) er det måltidet Jesus omformer til nattverden. Den teologiske betydningen av at Jesus selv tar initiativ til å feire påske med disiplene, understreker hans bevisste handling i møte med sin forestående lidelse. Påskelammet som spises ved måltidet, peker frem mot Kristus som Guds lam (jf. 1 Kor 5:7).

Noen håndskrifter har λέγοντες αὐτῷ (og sa til ham) i stedet for bare λέγοντες. Enkelte vitner leser også ἑτοιμάσομεν (futurum indikativ) i stedet for ἑτοιμάσωμεν (konjunktiv). Forskjellene er små og påvirker ikke meningen vesentlig.

«τὸν δεῖνα» er et sjeldent gresk pronomen som bare forekommer her i NT. Det betyr 'en viss person', 'en bestemt mann'. Oversettelsen må balansere mellom det vage uttrykket i originalen og lesbarheten. «Den mannen» (bestemt form) antyder at personen er kjent, mens «en bestemt mann» bedre gjenspeiler originalens bevisste vaghet. Noen oversettelser bruker «den og den» (jf. NO11). «Min time» er valgt for å gjenspeile «ὁ καιρός μου», men «tid» er en mer presis gjengivelse av καιρός, som betyr det avgjørende tidspunktet, til forskjell fra ὥρα (time/klokkeslett).

Uttrykket «τὸν δεῖνα» (ton deina) er et ubestemt pronomen brukt som substantiv, omtrent tilsvarende det norske 'den og den'. Det forekommer bare her i hele NT. I klassisk gresk brukes det når man enten ikke kan eller ikke vil navngi en person. Det er omdiskutert om Matteus bevisst utelater navnet, eller om uttrykket reflekterer at Jesus faktisk sa noe sånt som 'gå til den og den'.

«Ὁ καιρός μου ἐγγύς ἐστιν» (min tid er nær) peker fremover mot Jesu lidelse og død. Begrepet καιρός betegner her den guddommelig bestemte tiden for Jesu frelseshandling, ikke bare et tidspunkt i kronologisk forstand. Dette understreker at Jesus går bevisst og frivillig mot korset. Uttrykket «Mesteren» (ὁ διδάσκαλος) fungerer nesten som et kodenavn eller gjenkjennelsestegn — den navnløse mannen forventes å vite hvem som menes.

Påskemåltidet (τὸ πάσχα) ble feiret i Jerusalem i hjemmene, og det var vanlig at innbyggere i byen stilte rom til disposisjon for pilegrimer under høytiden. Jesu hemmeligholding av adressen kan ha vært et sikkerhetstiltak for å hindre at Judas — eller myndighetene — forstyrret måltidet før tiden. Parallellen i Mark 14,13–15 gir flere detaljer, inkludert tegnet med mannen som bærer en vannkrukke.

Noen manuskripter har variasjoner i ordlyden, men hovedteksten er godt bevitnet. Enkelte vitner utelater «πρὸς σέ» (hos deg), men dette er godt attestert i de eldste og beste manuskriptene.

Det greske verbet «συνέταξεν» (synetaxen) kan oversettes med «hadde befalt», «hadde gitt ordre om» eller «hadde pålagt». Oversettelsen «pålagt» er et godt valg som formidler autoriteten i Jesu instruksjon uten å bli for tungt. Andre norske bibeloversettelser bruker «befalte» eller «sa til dem». «Gjorde i stand» for «ἡτοίμασαν» (hetoimasan, «forberedte/klargjorde») er naturlig norsk og formidler meningen godt. «Påskemåltidet» brukes i stedet for det mer direkte «påsken» (τὸ πάσχα) for å tydeliggjøre at det dreier seg om selve måltidet.

Verbet «συντάσσω» (syntassō) betyr egentlig «å ordne sammen», «å arrangere» eller «å gi instrukser». Det er et sterkere ord enn bare «si» (λέγω) og impliserer en klar befaling eller direktiv. «ἡτοίμασαν» (hetoimasan) fra «ἑτοιμάζω» (hetoimazō) betyr å gjøre klar, forberede, og brukes ofte om praktiske forberedelser til fester og måltider.

Disiplenes umiddelbare lydighet mot Jesu instruksjoner understreker hans autoritet og deres tillit til ham. Verset fungerer som en overgang mellom forberedelsen og selve påskemåltidet, og viser at alt skjer ifølge Jesu plan – noe som peker mot hans bevisste vandring mot korset.

Forberedelse av påskemåltidet innebar betydelig praktisk arbeid: å skaffe og slakte påskelammet i tempelet, skaffe usyret brød, bitre urter, vin og andre nødvendige ingredienser, samt å gjøre rommet i stand for måltidet. Dette var normalt en oppgave som krevde flere timers arbeid.