MatteusKapittel 26
Vis hendelseneDet siste måltid og arrestasjonen
Skjærtorsdag er dagen for det siste måltidet, innstiftelsen av nattverden, Jesu bønn i Getsemane og hans arrestasjon. Navnet kommer fra «skjære» (vaske) - Jesus vasket disiplenes føtter (Joh 13).
Parallelle tekster8 paralleller i dette kapitlet
Salvingen i BetaniaMMJ
Johannes identifiserer kvinnen som Maria, søsteren til Marta og Lasarus.
6Mens Jesus var i Betania, i huset til Simon den spedalske,
7kom en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve, og hun helte den ut over hodet hans mens han lå til bords.
8Da disiplene så dette, ble de forarget og sa: «Hva skal dette sløseriet tjene til?»
9«Dette kunne vært solgt for en høy pris og pengene gitt til de fattige.»
10Men Jesus visste det og sa til dem: «Hvorfor plager dere kvinnen? Hun har gjort en god gjerning mot meg.»
11De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.
12Da hun helte denne salven over kroppen min, gjorde hun det for å forberede meg til gravlegging.
13Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet forkynnes, skal også det hun gjorde, bli fortalt til minne om henne.»
3Mens han var i Betania og lå til bords i huset til Simon den spedalske, kom en kvinne med en alabastkrukke med kostbar salve av ekte nardus. Hun slo i stykker krukken og helte salven over hodet hans.
4Men noen ble harme og sa til hverandre: «Hvorfor dette sløseriet med salven?»
5Denne salven kunne vært solgt for over tre hundre denarer og gitt til de fattige.» Og de irettesatte henne strengt.
6Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.»
7De fattige har dere alltid hos dere, og når dere vil, kan dere gjøre godt mot dem. Men meg har dere ikke alltid.
8Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden.
9Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, bli fortalt til minne om henne.»
1Seks dager før påske kom Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde reist opp fra de døde.
2Der holdt de et festmåltid for ham. Marta serverte, og Lasarus var en av dem som lå til bords sammen med ham.
3Maria tok da et pund ekte, kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter. Hun tørket dem med håret sitt, og huset ble fylt av duften fra salven.
4Men Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle forråde ham, sa:
5«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og gitt til de fattige?»
6Dette sa han ikke fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv. Han hadde pengekassen og pleide å ta av det som ble lagt i den.
7Da sa Jesus: «La henne være! Hun har gjemt den til min gravferdsdag.
8De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
Forræderiet og arrestasjonenMMLJ
Judas kysser Jesus. Peter hugger øret av yppersteprestens tjener.
47Mens han ennå talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og med ham en stor folkemengde med sverd og stokker, fra overprestene og folkets eldste.
48Han som forrådte ham, hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, ham er det. Grip ham!»
49Straks gikk han bort til Jesus og sa: «Vær hilset, rabbi!» Og han kysset ham.
50Jesus sa til ham: «Venn, gjør det du er kommet for.» Da trådte de frem, la hånd på Jesus og grep ham.
51Og se, en av dem som var med Jesus, rakte ut hånden og dro sverdet sitt. Han slo til øversteprestens tjener og hogg av øret hans.
52Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet tilbake på plass! For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.»
53Eller tror du ikke at jeg kan be min Far, og han vil straks sende meg mer enn tolv legioner engler?
54Men hvordan skal da Skriftene oppfylles, som sier at det må skje på denne måten?»
55I samme stund sa Jesus til folkemengden: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg i tempelet og underviste, og dere grep meg ikke.»
56Men alt dette har skjedd for at profetenes skrifter skal bli oppfylt.» Da forlot alle disiplene ham og flyktet.
43Straks, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk med sverd og køller, sendt fra overprestene, de skriftlærde og de eldste.
44Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, ham er det. Grip ham og før ham bort under sikker bevoktning.»
45Da han kom, gikk han straks bort til Jesus og sa: «Rabbi!» Og han kysset ham.
46Da la de hånd på ham og grep ham.
47Men en av dem som sto der, dro sverdet, slo til øversteprestens tjener og hogg av ham øret.
48Jesus tok til orde og sa til dem: «Dere har rykket ut med sverd og køller for å gripe meg, som om jeg var en røver.
49Dag etter dag var jeg hos dere og underviste i tempelet, og dere grep meg ikke. Men Skriftene må oppfylles.»
50Da forlot alle ham og flyktet.
51En ung mann fulgte etter ham, kledd bare i et linklede. De grep tak i ham,
52men han slapp linkledet og flyktet naken bort.
47Mens han ennå talte, se, da kom det en flokk, og han som ble kalt Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Han nærmet seg Jesus for å kysse ham.
48Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?»
49Da de som var med ham, så hva som skulle skje, spurte de: «Herre, skal vi slå med sverd?»
50Og en av dem slo tjeneren til øverstepresten og hogg av ham det høyre øret.
51Men Jesus svarte: «Stopp! Ikke mer av dette!» Og han rørte ved øret hans og helbredet ham.
52Så sa Jesus til overprestene, tempelkommandantene og de eldste som var kommet ut mot ham: «Er det som mot en røver dere har rykket ut, med sverd og køller?»
53Dag etter dag var jeg sammen med dere i tempelet, og dere la ikke hånd på meg. Men dette er deres time – og mørkets makt.»
2Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus hadde ofte vært der sammen med disiplene sine.
3Judas tok med seg vaktstyrken og noen tjenere fra overprestene og fariseerne, og kom dit med fakler, lamper og våpen.
4Jesus visste alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og sa til dem: «Hvem leter dere etter?»
5De svarte ham: «Jesus fra Nasaret.» Han sa til dem: «Det er meg.» Judas, han som forrådte ham, sto også der sammen med dem.
6Da han sa til dem: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden.
7Han spurte dem igjen: «Hvem leter dere etter?» De sa: «Jesus fra Nasaret.»
8Jesus svarte: «Jeg sa dere at jeg er han. Hvis det er meg dere leter etter, så la disse gå.»
9Dette skjedde for at det ordet han hadde sagt, skulle bli oppfylt: «Av dem du har gitt meg, har jeg ikke mistet noen.»
10Simon Peter hadde et sverd. Han dro det, slo til øversteprestens tjener og hogg av det høyre øret hans. Tjeneren het Malkus.
11Da sa Jesus til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke det begeret som Far har gitt meg?»
12Vaktstyrken, kommandanten og de jødiske vaktene grep Jesus og bandt ham.
GetsemaneMMLJ
Jesus ber i Getsemane. Lukas har engelen som styrker ham og blodsvetten.
36Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.»
37Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han begynte å bli grepet av sorg og angst.
38Da sa han til dem: «Min sjel er bedrøvet til døden. Bli her og våk med meg.»
39Han gikk litt lenger frem, falt ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far, om det er mulig, la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
40Da han kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, og han sa til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time?»
41Våk og be, så dere ikke kommer i fristelse. Ånden er villig, men kjødet er svakt.»
42Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far, hvis dette ikke kan gå forbi uten at jeg drikker det, så la din vilje skje.»
43Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.
44Så lot han dem være, gikk bort igjen og ba for tredje gang med de samme ordene.
45Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: «Sover dere fortsatt og hviler dere? Se, timen er nær, og Menneskesønnen blir overgitt i synderes hender.
46Stå opp, la oss gå! Se, han som forråder meg, er nær.»
32De kom til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber.»
33Han tok med seg Peter, Jakob og Johannes. Da grep angst og uro ham,
34og han sa til dem: «Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!»
35Han gikk et lite stykke fram, kastet seg ned på jorden og ba om at denne timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.
36Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
37Han kom tilbake og fant dem sovende. Da sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke én time?
38Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er svakt.»
39Igjen gikk han bort og ba med de samme ordene.
40Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.
41Han kom tredje gang og sa til dem: «Sover dere ennå og hviler dere? Det er nok! Timen er kommet. Se, Menneskesønnen blir overgitt i synderes hender.
42Stå opp, la oss gå! Se, han som forråder meg, er nær.»
39Så gikk han ut og dro etter sin vane til Oljeberget, og disiplene fulgte ham.
40Da han kom til stedet, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse.»
41Selv trakk han seg bort fra dem, omtrent et steinkast, falt på kne og ba:
42«Far, om du vil, ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, bare din.»
43Da viste det seg en engel fra himmelen for ham og styrket ham.
44I sin kamp ba han enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.
45Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, utmattet av sorg.
46Han sa til dem: «Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse.»
1Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut med disiplene sine og krysset Kedron-bekken. Der var det en hage, og han gikk inn i den sammen med disiplene sine.
Forhøret for det jødiske rådMMLJ
Jesus for Kaifas og Sanhedrin.
57De som hadde grepet Jesus, førte ham til øverstepresten Kaifas, der de skriftlærde og de eldste var samlet.
58Peter fulgte etter ham på avstand helt til øversteprestens gårdsplass. Han gikk inn og satte seg sammen med vaktene for å se hvordan det ville ende.
59Overprestene og hele Rådet lette etter falskt vitnesbyrd mot Jesus for å kunne dømme ham til døden,
60men de fant ikke noe, selv om mange falske vitner sto frem. Til slutt sto to frem
61som sa: «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.»
62Da reiste øverstepresten seg og sa til ham: «Svarer du ikke på det disse vitner mot deg?»
63Men Jesus tidde. Da sa øverstepresten til ham: «Jeg besverger deg ved den levende Gud: Si oss om du er Kristus, Guds Sønn!»
64Jesus svarte ham: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»
65Da flerret øverstepresten klærne sine og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Nå har dere selv hørt gudsbespottelsen.»
66Hva mener dere?» De svarte: «Han er skyldig til døden.»
67Så spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttnevene, og noen slo ham med flate hender.
68De sa: «Profetér for oss, Messias! Hvem var det som slo deg?»
53De førte Jesus til øverstepresten, og alle overprestene, de eldste og de skriftlærde samlet seg.
54Peter fulgte etter ham på avstand, helt inn i øversteprestens gård. Der satt han sammen med vaktene og varmet seg ved ilden.
55Overprestene og hele Rådet lette etter vitnesbyrd mot Jesus for å få ham dømt til døden, men de fant ingen.
56For mange vitnet falskt mot ham, men vitnemålene stemte ikke overens.
57Og noen sto fram og vitnet falskt mot ham og sa:
58«Vi har hørt ham si: 'Jeg skal rive ned dette tempelet som er bygd med hender, og på tre dager bygge et annet, som ikke er bygd med hender.'»
59Men heller ikke slik stemte vitnemålene deres overens.
60Da reiste øverstepresten seg og trådte fram og spurte Jesus: «Svarer du ikke på noe? Hva er det disse vitner mot deg?»
61Men han tidde og svarte ikke noe. Igjen spurte øverstepresten ham: «Er du Messias, den Velsignedes Sønn?»
62Jesus sa: «Jeg er det. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme med himmelens skyer.»
63Da rev øverstepresten i stykker klærne sine og sa: «Hva skal vi med flere vitner?
64Dere har hørt gudsbespottelsen! Hva mener dere?» Alle dømte ham skyldig til døden.
65Noen begynte å spytte på ham, dekke ansiktet hans og slå ham med knyttnevene og si til ham: «Profetér!» Og vaktene ga ham slag.
54De grep ham, førte ham bort og tok ham inn i øversteprestens hus. Peter fulgte etter på avstand.
55De tente en ild midt i gårdsrommet og satte seg sammen, og Peter satte seg blant dem.
56En tjenestepike så ham sitte i lysskjæret, stirret på ham og sa: «Han der var også sammen med ham.»
57Men han nektet og sa: «Jeg kjenner ham ikke, kvinne.»
58Litt senere så en annen ham og sa: «Du er også en av dem.» Men Peter sa: «Menneske, det er jeg ikke.»
59Omtrent en time senere påsto en annen bestemt: «Sannelig, han var også med ham. Han er jo fra Galilea.»
60Men Peter sa: «Menneske, jeg vet ikke hva du snakker om.» Og straks, mens han ennå talte, gol hanen.
61Da snudde Herren seg og så på Peter. Og Peter husket Herrens ord, da han hadde sagt til ham: «Før hanen galer i dag, skal du fornekte meg tre ganger.»
62Og han gikk ut og gråt bittert.
63Mennene som holdt Jesus fanget, hånte og slo ham.
64De dekket til ansiktet hans og spurte: «Profetér! Hvem var det som slo deg?»
65Og mange andre spottende ting sa de mot ham.
66Da det ble dag, samlet folkets eldsteråd seg, både overprester og skriftlærde, og de førte ham fram for sitt råd.
67De sa: «Er du Messias, så si oss det!» Han svarte: «Om jeg sier det til dere, vil dere ikke tro.
68Og om jeg spør dere, vil dere ikke svare.
69Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den Allmektiges høyre hånd.»
70Da sa de alle: «Så er du altså Guds Sønn?» Han svarte dem: «Dere sier at jeg er det.»
71Da sa de: «Hva skal vi med flere vitner? Vi har selv hørt det fra hans egen munn.»
13De førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året.
14Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var best at ett menneske døde for folket.
15Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne disippelen var kjent med øverstepresten og gikk inn med Jesus i øversteprestens gård.
16Men Peter ble stående utenfor ved porten. Den andre disippelen, som var kjent med øverstepresten, gikk da ut og snakket med portvakten og fikk Peter inn.
17Tjenestejenta som voktet porten, sa til Peter: «Er ikke du også en av denne mannens disipler?» Han svarte: «Nei, det er jeg ikke.»
18Tjenerne og vaktene hadde tent et bål fordi det var kaldt, og sto og varmet seg. Peter sto også sammen med dem og varmet seg.
19Øverstepresten spurte Jesus om disiplene hans og om læren hans.
20Jesus svarte ham: «Jeg har talt åpent for verden. Jeg har alltid undervist i synagogen og i tempelet, der alle jødene samles, og jeg har ikke sagt noe i det skjulte.
21Hvorfor spør du meg? Spør dem som har hørt hva jeg har sagt til dem. De vet hva jeg har sagt.»
22Da han sa dette, ga en av vaktene som sto der, Jesus et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?»
23Jesus svarte ham: «Har jeg sagt noe galt, så bevis det. Men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg?»
24Annas sendte ham da bundet til øverstepresten Kaifas.
Judas avtaler å forråde JesusMML
Judas får 30 sølvpenger.
14Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene
15og sa: «Hva vil dere gi meg, så skal jeg utlevere ham til dere?» De betalte ham tretti sølvpenger.
16Fra da av lette han etter en anledning til å utlevere ham.
10Judas Iskariot, en av de tolv, gikk til overprestene for å forråde ham til dem.
11Da de hørte det, ble de glade og lovet å gi ham penger. Og han søkte etter en passende anledning til å forråde ham.
3Da fór Satan inn i Judas, som ble kalt Iskariot, en av de tolv.
4Han gikk bort og talte med overprestene og tempelkommandantene om hvordan han kunne utlevere ham til dem.
5De ble glade og avtalte å gi ham penger.
6Han gikk med på det og søkte en passende anledning til å utlevere ham til dem uten at folkemengden var til stede.
Det siste måltidMMLJ
Innstiftelsen av nattverden. Johannes har fotvaskingen.
20Da kvelden kom, lå han til bords med de tolv.
21Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.»
22Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til ham: «Det er vel ikke jeg, Herre?»
23Han svarte: «Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.»
24Menneskesønnen går bort, slik det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for ham om han aldri var født.»
25Judas, han som forrådte ham, tok til orde og sa: «Det er vel ikke jeg, rabbi?» Jesus svarte ham: «Du har sagt det.»
26Mens de spiste, tok Jesus et brød, velsignet det, brøt det og ga det til disiplene og sa: «Ta og spis! Dette er mitt legeme.»
27Og han tok et beger, takket, ga dem det og sa: «Drikk alle av det!
28For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.
29Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.»
30Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
17Da kvelden kom, kom han med de tolv.
18Mens de lå til bords og spiste, sa Jesus: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg, en som spiser med meg.»
19De ble bedrøvet og begynte å si til ham, én etter én: «Det er vel ikke meg?»
20Han sa til dem: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg.
21For Menneskesønnen går bort, slik det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født.»
22Mens de spiste, tok han et brød, velsignet og brøt det, og ga dem det. Og han sa: «Ta imot. Dette er min kropp.»
23Så tok han et beger, takket og ga dem det, og de drakk alle av det.
24Og han sa til dem: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.»
25Sannelig, jeg sier dere: Jeg skal ikke lenger drikke av vintreets frukt før den dagen da jeg drikker den ny i Guds rike.»
26Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
14Da timen kom, inntok han sin plass ved bordet sammen med apostlene.
15Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg skal lide.
16For jeg sier dere: Jeg skal ikke spise det igjen før det er fullkommet i Guds rike.»
17Så tok han et beger, takket og sa: «Ta dette og del det mellom dere.
18For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.»
19Så tok han et brød, takket, brøt det og ga det til dem og sa: «Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»
20Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.
21Men se, hånden til ham som forråder meg, er med meg her på bordet.
22For Menneskesønnen går bort slik det er bestemt, men ve det mennesket som forråder ham!»
23Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.
1Det var like før påskehøytiden. Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
2Under måltidet – djevelen hadde allerede lagt det i hjertet på Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham –
3og Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han var utgått fra Gud og gikk tilbake til Gud,
4reiste han seg fra måltidet, la av seg kappen, tok et linklede og bandt det om seg.
5Deretter helte han vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkleet han hadde rundt seg.
6Han kom da til Simon Peter. Peter sa til ham: «Herre, er det du som vasker mine føtter?»
7Jesus svarte og sa til ham: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det senere.»
8Peter sa til ham: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» Jesus svarte ham: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.»
9Simon Peter sa til ham: «Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!»
10Jesus sa til ham: «Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ellers helt ren. Og dere er rene, men ikke alle.»
11For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
12Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen og satt seg til bords igjen, sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort med dere?
13Dere kaller meg Mester og Herre, og dere sier rett, for det er jeg.
14Når da jeg, Herren og Mesteren, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter.
15For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere skal gjøre slik jeg har gjort mot dere.
16Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En tjener er ikke større enn sin herre, og en utsending er ikke større enn den som har sendt ham.
17Hvis dere vet dette, er dere salige dersom dere gjør det.
18Jeg taler ikke om dere alle. Jeg vet hvem jeg har utvalgt. Men det skjer for at Skriften skal bli oppfylt: 'Den som spiser mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.'
19Jeg sier dere dette nå, før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at JEG ER.
20Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en jeg sender, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.»
21Da Jesus hadde sagt dette, ble han rystet i ånden, og han vitnet og sa: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.»
22Disiplene så på hverandre, usikre på hvem han talte om.
23En av disiplene, han som Jesus elsket, lå til bords ved Jesu bryst.
24Simon Peter ga ham et tegn for at han skulle spørre hvem det var han talte om.
25Han lente seg da mot Jesu bryst og sa til ham: «Herre, hvem er det?»
26Jesus svarte: «Det er han jeg gir brødstykket til etter at jeg har dyppet det.» Så dyppet han brødstykket og ga det til Judas, sønn av Simon Iskariot.
27Og etter brødstykket fór Satan inn i ham. Da sa Jesus til ham: «Det du gjør, gjør det snart.»
28Men ingen av dem som lå til bords, forsto hvorfor han sa dette til ham.
29Siden Judas hadde pengekassen, trodde noen at Jesus sa til ham: «Kjøp det vi trenger til høytiden,» eller at han skulle gi noe til de fattige.
30Da han hadde tatt brødstykket, gikk han straks ut. Og det var natt.
Forberedelsen av påskemåltidetMML
Disiplene sender ut for å gjøre i stand.
17Den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du at vi skal gjøre i stand påskemåltidet for deg?»
18Han svarte: «Gå inn i byen til en bestemt mann og si til ham: 'Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.'»
19Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet.
12Den første dagen i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, sa disiplene til ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand så du kan spise påskemåltidet?»
13Han sendte to av disiplene sine og sa til dem: «Gå inn i byen, og dere vil møte en mann som bærer en vannkrukke. Følg etter ham,
14og der han går inn, skal dere si til husets herre: 'Mesteren spør: Hvor er rommet mitt der jeg kan spise påskemåltidet med disiplene mine?'
15Da vil han vise dere en stor sal ovenpå, gjort i stand og klar. Der skal dere stelle i stand for oss.»
16Disiplene gikk av sted og kom inn i byen, og de fant det slik han hadde sagt. Og de gjorde i stand påskemåltidet.
7Så kom dagen for de usyrede brød, da påskelammet skulle slaktes.
8Han sendte Peter og Johannes av sted og sa: «Gå og gjør i stand påskemåltidet for oss, så vi kan spise det.»
9De spurte ham: «Hvor vil du at vi skal gjøre det i stand?»
10Han sa til dem: «Når dere kommer inn i byen, vil dere møte en mann som bærer en vannkrukke. Følg etter ham til huset han går inn i.
11Og si til husets herre: Mesteren spør deg: Hvor er rommet der jeg kan spise påskemåltidet sammen med disiplene mine?
12Da vil han vise dere et stort rom ovenpå som er gjort i stand. Der skal dere forberede måltidet.»
13De gikk av sted og fant det slik som han hadde sagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.
Peters fornektelseMMLJ
Peter fornekter Jesus tre ganger før hanen galer.
69Peter satt ute i gårdsrommet. Da kom en tjenestejente bort til ham og sa: «Du var også sammen med Jesus fra Galilea.»
70Men han nektet foran alle og sa: «Jeg vet ikke hva du snakker om.»
71Da han gikk ut til portrommet, fikk en annen tjenestejente øye på ham og sa til dem som var der: «Denne mannen var sammen med Jesus fra Nasaret.»
72Og igjen nektet han, denne gangen med en ed: «Jeg kjenner ikke den mannen.»
73Litt senere kom de som sto der, bort til Peter og sa: «Du er sannelig også en av dem! Dialekten din avslører deg.»
74Da begynte han å forbanne seg selv og sverge: «Jeg kjenner ikke den mannen!» Og straks gol hanen.
75Da husket Peter Jesu ord, at han hadde sagt: «Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.
66Mens Peter var nede i gården, kom en av øversteprestens tjenestejenter bort til ham.
67Da hun så Peter varme seg, så hun nøye på ham og sa: «Du var også sammen med nasareeren, denne Jesus.»
68Men han nektet og sa: «Jeg hverken vet eller forstår hva det er du snakker om.» Og han gikk ut i forgården. Da gol hanen.
69Tjenestejenta så ham igjen og begynte å si til dem som sto der: «Han er en av dem.»
70Men han nektet igjen. Litt etter sa de som sto der, til Peter: «Du er sannelig en av dem, for du er galileer, og dialekten din avslører deg.»
71Da begynte han å forbanne seg og sverge: «Jeg kjenner ikke dette mennesket dere snakker om!»
72Straks gol hanen for andre gang. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han brast i gråt.
54De grep ham, førte ham bort og tok ham inn i øversteprestens hus. Peter fulgte etter på avstand.
55De tente en ild midt i gårdsrommet og satte seg sammen, og Peter satte seg blant dem.
56En tjenestepike så ham sitte i lysskjæret, stirret på ham og sa: «Han der var også sammen med ham.»
57Men han nektet og sa: «Jeg kjenner ham ikke, kvinne.»
58Litt senere så en annen ham og sa: «Du er også en av dem.» Men Peter sa: «Menneske, det er jeg ikke.»
59Omtrent en time senere påsto en annen bestemt: «Sannelig, han var også med ham. Han er jo fra Galilea.»
60Men Peter sa: «Menneske, jeg vet ikke hva du snakker om.» Og straks, mens han ennå talte, gol hanen.
61Da snudde Herren seg og så på Peter. Og Peter husket Herrens ord, da han hadde sagt til ham: «Før hanen galer i dag, skal du fornekte meg tre ganger.»
62Og han gikk ut og gråt bittert.
15Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne disippelen var kjent med øverstepresten og gikk inn med Jesus i øversteprestens gård.
16Men Peter ble stående utenfor ved porten. Den andre disippelen, som var kjent med øverstepresten, gikk da ut og snakket med portvakten og fikk Peter inn.
17Tjenestejenta som voktet porten, sa til Peter: «Er ikke du også en av denne mannens disipler?» Han svarte: «Nei, det er jeg ikke.»
18Tjenerne og vaktene hadde tent et bål fordi det var kaldt, og sto og varmet seg. Peter sto også sammen med dem og varmet seg.
19Øverstepresten spurte Jesus om disiplene hans og om læren hans.
20Jesus svarte ham: «Jeg har talt åpent for verden. Jeg har alltid undervist i synagogen og i tempelet, der alle jødene samles, og jeg har ikke sagt noe i det skjulte.
21Hvorfor spør du meg? Spør dem som har hørt hva jeg har sagt til dem. De vet hva jeg har sagt.»
22Da han sa dette, ga en av vaktene som sto der, Jesus et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?»
23Jesus svarte ham: «Har jeg sagt noe galt, så bevis det. Men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg?»
24Annas sendte ham da bundet til øverstepresten Kaifas.
25Simon Peter sto og varmet seg. De sa til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.»
26En av øversteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogget øret av, sa: «Var det ikke deg jeg så i hagen sammen med ham?»
27Peter nektet igjen, og straks gol hanen.
*
Det greske uttrykket «Καὶ ἐγένετο ὅτε ἐτέλεσεν» (kai egeneto hote etelesen) er en formelhelt innledning som Matteus bruker fem ganger for å avslutte store talesamlinger (7:28; 11:1; 13:53; 19:1; 26:1). Oversettelsen «Da Jesus hadde fullført» gjengir dette naturlig på norsk og formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «Det skjedde da Jesus hadde avsluttet», som ligger nærmere den semittiske formuleringen «kai egeneto», men dette ville virket stivt på moderne norsk. «Fullført» er valgt fremfor «avsluttet» for å fange opp det teologisk ladede verbet «τελέω» (teleō).
Verbet «ἐτέλεσεν» (etelesen) kommer fra «τελέω» (teleō), som betyr å fullføre, bringe til ende, fullbyrde. Det er beslektet med «τέλος» (telos, mål/ende) og det berømte «τετέλεσται» (tetelestai, 'det er fullbrakt') i Joh 19:30. Konstruksjonen «Καὶ ἐγένετο ὅτε» er en semittisme som gjenspeiler hebraisk «wayhi ka'asher», typisk for Matteus' stil.
Dette verset markerer avslutningen av Jesu femte og siste store tale i Matteusevangeliet (kap. 24–25, den eskatologiske talen). Mange forskere ser de fem talene som en bevisst parallell til Mosebøkene, og denne avslutningsformelen som en strukturell markør. At alle fem talene nå er «fullført» (ἐτέλεσεν), signaliserer overgangen til lidelseshistorien.
Uttrykket «πάντας τοὺς λόγους τούτους» (alle disse ordene) er unikt for denne femte forekomsten av formelen – de fire foregående har bare «τοὺς λόγους τούτους» uten «πάντας». Tillegget av «alle» (πάντας) understreker at dette er den siste av talene, og at Jesu undervisning nå er avsluttet i sin helhet.
Matteus' bruk av denne overgangsformelen plasserer lidelsesfortellingen umiddelbart etter den eskatologiske talen. Historisk sett befinner vi oss to dager før påskefesten (jf. v. 2), trolig en onsdag etter jødisk kalender. Påskefesten (pesach) var en av de tre store pilegrimshøytidene, og Jerusalem var fylt med pilegrimer.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske uttrykket «Καὶ ἐγένετο ὅτε ἐτέλεσεν» (kai egeneto hote etelesen) er en formelhelt innledning som Matteus bruker fem ganger for å avslutte store talesamlinger (7:28; 11:1; 13:53; 19:1; 26:1). Oversettelsen «Da Jesus hadde fullført» gjengir dette naturlig på norsk og formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «Det skjedde da Jesus hadde avsluttet», som ligger nærmere den semittiske formuleringen «kai egeneto», men dette ville virket stivt på moderne norsk. «Fullført» er valgt fremfor «avsluttet» for å fange opp det teologisk ladede verbet «τελέω» (teleō).
Verbet «ἐτέλεσεν» (etelesen) kommer fra «τελέω» (teleō), som betyr å fullføre, bringe til ende, fullbyrde. Det er beslektet med «τέλος» (telos, mål/ende) og det berømte «τετέλεσται» (tetelestai, 'det er fullbrakt') i Joh 19:30. Konstruksjonen «Καὶ ἐγένετο ὅτε» er en semittisme som gjenspeiler hebraisk «wayhi ka'asher», typisk for Matteus' stil.
Dette verset markerer avslutningen av Jesu femte og siste store tale i Matteusevangeliet (kap. 24–25, den eskatologiske talen). Mange forskere ser de fem talene som en bevisst parallell til Mosebøkene, og denne avslutningsformelen som en strukturell markør. At alle fem talene nå er «fullført» (ἐτέλεσεν), signaliserer overgangen til lidelseshistorien.
Uttrykket «πάντας τοὺς λόγους τούτους» (alle disse ordene) er unikt for denne femte forekomsten av formelen – de fire foregående har bare «τοὺς λόγους τούτους» uten «πάντας». Tillegget av «alle» (πάντας) understreker at dette er den siste av talene, og at Jesu undervisning nå er avsluttet i sin helhet.
Matteus' bruk av denne overgangsformelen plasserer lidelsesfortellingen umiddelbart etter den eskatologiske talen. Historisk sett befinner vi oss to dager før påskefesten (jf. v. 2), trolig en onsdag etter jødisk kalender. Påskefesten (pesach) var en av de tre store pilegrimshøytidene, og Jerusalem var fylt med pilegrimer.
*
Det greske «γίνεται» (presens) og «παραδίδοται» (presens passiv) brukes her med futurisk betydning (såkalt profetisk presens), noe som understreker vissheten om det som skal skje. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «er det» og «skal overgis», som ivaretar den profetiske tonen. Et alternativ ville vært å bruke «blir» i stedet for «er det», men den valgte formen er idiomatisk god norsk.
Verbet «παραδίδοται» (presens passiv av παραδίδωμι) betyr «å overgi, utlevere, forråde». Bruken av presens indikativ i profetisk kontekst (futurisk presens) gir utsagnet en sterk grad av sikkerhet, som om det allerede skjer. Hele uttrykket «εἰς τὸ σταυρωθῆναι» er en formålskonstruksjon med artikkelen + aorist infinitiv passiv.
Jesus forutsier her sin egen lidelse og død, og knytter den direkte til påskefeiringen. Dette er teologisk betydningsfullt: Jesus fremstilles som det nye påskelammet (jf. 1 Kor 5,7). At han selv forutsier utleveringen, understreker at hans lidelse og død skjer i tråd med Guds plan, ikke som et tilfeldig offer for omstendighetene. Tittelen «Menneskesønnen» (ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου) bærer både en messiansk og eskatologisk betydning, med røtter i Dan 7,13–14.
Påsken (τὸ πάσχα) var den viktigste jødiske høytiden, som feiret utfrielsen fra Egypt (2 Mos 12). Den ble feiret den 14. Nisan med påskemåltidet der et lam ble slaktet og spist. Pilegrimer strømmet til Jerusalem i store mengder, noe som gjorde det til en politisk sensitiv tid der romerske myndigheter var ekstra årvåkne.
Noen manuskripter har små variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet og det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer i dette verset.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «γίνεται» (presens) og «παραδίδοται» (presens passiv) brukes her med futurisk betydning (såkalt profetisk presens), noe som understreker vissheten om det som skal skje. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «er det» og «skal overgis», som ivaretar den profetiske tonen. Et alternativ ville vært å bruke «blir» i stedet for «er det», men den valgte formen er idiomatisk god norsk.
Verbet «παραδίδοται» (presens passiv av παραδίδωμι) betyr «å overgi, utlevere, forråde». Bruken av presens indikativ i profetisk kontekst (futurisk presens) gir utsagnet en sterk grad av sikkerhet, som om det allerede skjer. Hele uttrykket «εἰς τὸ σταυρωθῆναι» er en formålskonstruksjon med artikkelen + aorist infinitiv passiv.
Jesus forutsier her sin egen lidelse og død, og knytter den direkte til påskefeiringen. Dette er teologisk betydningsfullt: Jesus fremstilles som det nye påskelammet (jf. 1 Kor 5,7). At han selv forutsier utleveringen, understreker at hans lidelse og død skjer i tråd med Guds plan, ikke som et tilfeldig offer for omstendighetene. Tittelen «Menneskesønnen» (ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου) bærer både en messiansk og eskatologisk betydning, med røtter i Dan 7,13–14.
Påsken (τὸ πάσχα) var den viktigste jødiske høytiden, som feiret utfrielsen fra Egypt (2 Mos 12). Den ble feiret den 14. Nisan med påskemåltidet der et lam ble slaktet og spist. Pilegrimer strømmet til Jerusalem i store mengder, noe som gjorde det til en politisk sensitiv tid der romerske myndigheter var ekstra årvåkne.
Noen manuskripter har små variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet og det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer i dette verset.
*
Det greske αὐλή kan oversettes med 'gård', 'gårdsplass', 'forgård' eller 'palass'. Ordet betegner det åpne området innenfor en boligkompleks, typisk en innergård. 'Gården' er en mulig gjengivelse, men 'gårdsplassen' presiserer at det dreier seg om et avgrenset uteareal ved øversteprestens residens, ikke en landbrukseiendom. Noen norske oversettelser bruker 'palass' (jf. NO78/85), men dette går lenger enn grunnteksten strengt tatt gir grunnlag for.
Verbet συνήχθησαν (aorist passiv av συνάγω) kan tolkes som ekte passiv ('ble samlet') eller som middelform/refleksiv ('samlet seg'). Oversettelsen bruker refleksiv form, noe som er naturlig på norsk og indikerer at de møttes på eget initiativ.
Kaifas (Josef bar Kaifas) var øversteprest fra ca. 18–36 e.Kr., innsatt av den romerske prefekten Valerius Gratus. Hans svigerfar Annas hadde vært øversteprest tidligere (6–15 e.Kr.) og beholdt stor innflytelse. At de møttes i øversteprestens residens, viser at dette var en uoffisiell sammenkomst — Sanhedrin møttes normalt i en egen rådsal (Lishkat ha-Gazit) ved tempelet.
Samlingen av overprester og eldste i øversteprestens gård for å planlegge Jesu død viser hvordan den religiøse ledelsen aktivt motarbeidet Jesus. Matteus plasserer dette i direkte kontrast til Jesu forutsigelse i vers 2, noe som understreker at Guds frelsesplan og menneskers onde planer løper parallelt.
Noen håndskrifter har οἱ γραμματεῖς καὶ οἱ ἀρχιερεῖς ('de skriftlærde og overprestene') i stedet for bare οἱ ἀρχιερεῖς. De mest pålitelige håndskriftene utelater 'de skriftlærde' her, selv om de nevnes i parallellsteder.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske αὐλή kan oversettes med 'gård', 'gårdsplass', 'forgård' eller 'palass'. Ordet betegner det åpne området innenfor en boligkompleks, typisk en innergård. 'Gården' er en mulig gjengivelse, men 'gårdsplassen' presiserer at det dreier seg om et avgrenset uteareal ved øversteprestens residens, ikke en landbrukseiendom. Noen norske oversettelser bruker 'palass' (jf. NO78/85), men dette går lenger enn grunnteksten strengt tatt gir grunnlag for.
Verbet συνήχθησαν (aorist passiv av συνάγω) kan tolkes som ekte passiv ('ble samlet') eller som middelform/refleksiv ('samlet seg'). Oversettelsen bruker refleksiv form, noe som er naturlig på norsk og indikerer at de møttes på eget initiativ.
Kaifas (Josef bar Kaifas) var øversteprest fra ca. 18–36 e.Kr., innsatt av den romerske prefekten Valerius Gratus. Hans svigerfar Annas hadde vært øversteprest tidligere (6–15 e.Kr.) og beholdt stor innflytelse. At de møttes i øversteprestens residens, viser at dette var en uoffisiell sammenkomst — Sanhedrin møttes normalt i en egen rådsal (Lishkat ha-Gazit) ved tempelet.
Samlingen av overprester og eldste i øversteprestens gård for å planlegge Jesu død viser hvordan den religiøse ledelsen aktivt motarbeidet Jesus. Matteus plasserer dette i direkte kontrast til Jesu forutsigelse i vers 2, noe som understreker at Guds frelsesplan og menneskers onde planer løper parallelt.
Noen håndskrifter har οἱ γραμματεῖς καὶ οἱ ἀρχιερεῖς ('de skriftlærde og overprestene') i stedet for bare οἱ ἀρχιερεῖς. De mest pålitelige håndskriftene utelater 'de skriftlærde' her, selv om de nevnes i parallellsteder.
*
Det greske «συνεβουλεύσαντο» betyr å rådslå eller legge planer sammen. Oversettelsen «la planer» gjengir dette godt på moderne norsk. Et alternativ kunne vært «rådla seg imellom» eller «planla sammen», men «la planer» er naturlig og dekkende.
Ordet «δόλῳ» (dativ av δόλος) betyr svik, list eller bedrag. Det viser til en bevisst hemmelig og uærlig strategi. Dativformen angir middelet eller måten handlingen utføres på (instrumentell dativ).
At de religiøse lederne planla å gripe Jesus «med list» understreker at de ikke kunne arrestere ham åpent på grunn av hans popularitet blant folket. Sanhedrinet, det jødiske rådet, møttes uformelt i øversteprestens gård, noe som antyder at dette var et hemmelig og uoffisielt møte snarere enn en formell rettslig prosess.
Sammensvergelsen om å drepe Jesus med list belyser spenningen mellom menneskelig ondskap og Guds frelsesplan. Selv om lederne handler ut fra politisk beregning, tjener deres handlinger til å oppfylle Guds plan om Jesu offerdød – noe Jesus nettopp har forutsagt i vers 2.
Noen håndskrifter har «συνεβουλεύσαντο» mens andre varianter har litt ulike verbformer, men meningsforskjellen er minimal. Det er bred tekstkritisk enighet om denne lesningen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «συνεβουλεύσαντο» betyr å rådslå eller legge planer sammen. Oversettelsen «la planer» gjengir dette godt på moderne norsk. Et alternativ kunne vært «rådla seg imellom» eller «planla sammen», men «la planer» er naturlig og dekkende.
Ordet «δόλῳ» (dativ av δόλος) betyr svik, list eller bedrag. Det viser til en bevisst hemmelig og uærlig strategi. Dativformen angir middelet eller måten handlingen utføres på (instrumentell dativ).
At de religiøse lederne planla å gripe Jesus «med list» understreker at de ikke kunne arrestere ham åpent på grunn av hans popularitet blant folket. Sanhedrinet, det jødiske rådet, møttes uformelt i øversteprestens gård, noe som antyder at dette var et hemmelig og uoffisielt møte snarere enn en formell rettslig prosess.
Sammensvergelsen om å drepe Jesus med list belyser spenningen mellom menneskelig ondskap og Guds frelsesplan. Selv om lederne handler ut fra politisk beregning, tjener deres handlinger til å oppfylle Guds plan om Jesu offerdød – noe Jesus nettopp har forutsagt i vers 2.
Noen håndskrifter har «συνεβουλεύσαντο» mens andre varianter har litt ulike verbformer, men meningsforskjellen er minimal. Det er bred tekstkritisk enighet om denne lesningen.
*
Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «Μὴ ἐν τῇ ἑορτῇ» som «Ikke under høytiden», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «Ikke under festen» (jf. at ἑορτή kan bety både 'høytid' og 'fest'), men 'høytiden' er mer presist og innarbeidet i norsk bibeltradisjon, da det refererer til påskehøytiden. «Θόρυβος» er gjengitt med 'opprør', som er dekkende; andre alternativer kunne vært 'uro' eller 'oppløp'.
Verbet ἔλεγον er imperfektum, noe som kan antyde gjentatt eller pågående tale – de sa dette flere ganger eller diskuterte det seg imellom. Partikkelen δέ markerer en motsetning eller utfylling til forrige vers: de planla å gripe ham, men (δέ) satte en betingelse. Θόρυβος betyr støy, tumult, oppløp eller opprør, og brukes i NT ofte om folkemengder som kommer i bevegelse.
Ironien i dette verset er teologisk bemerkelsesverdig: overprestene og de eldste ønsket å unngå å handle under påskehøytiden for å forhindre opprør, men Guds plan førte til at Jesus ble arrestert og korsfestet nettopp under påsken. Dette understreker det teologiske poenget at Jesu død som Guds lam skjedde i sammenheng med påskelammet.
Høytiden det er tale om er påskefesten (Pesach), som var en av de tre store pilegrimsfestene. Jerusalem var overfylt av pilegrimer, og den politiske spenningen var høy. Romerne forsterket garnisonen i Antoniaborgen ved slike anledninger nettopp fordi faren for folkeopprør var stor. Yppersteprestene fryktet at en arrestasjon av den populære Jesus under festen kunne utløse nettopp den type uro romerne ville slå hardt ned på.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «Μὴ ἐν τῇ ἑορτῇ» som «Ikke under høytiden», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse. Alternativt kunne man skrive «Ikke under festen» (jf. at ἑορτή kan bety både 'høytid' og 'fest'), men 'høytiden' er mer presist og innarbeidet i norsk bibeltradisjon, da det refererer til påskehøytiden. «Θόρυβος» er gjengitt med 'opprør', som er dekkende; andre alternativer kunne vært 'uro' eller 'oppløp'.
Verbet ἔλεγον er imperfektum, noe som kan antyde gjentatt eller pågående tale – de sa dette flere ganger eller diskuterte det seg imellom. Partikkelen δέ markerer en motsetning eller utfylling til forrige vers: de planla å gripe ham, men (δέ) satte en betingelse. Θόρυβος betyr støy, tumult, oppløp eller opprør, og brukes i NT ofte om folkemengder som kommer i bevegelse.
Ironien i dette verset er teologisk bemerkelsesverdig: overprestene og de eldste ønsket å unngå å handle under påskehøytiden for å forhindre opprør, men Guds plan førte til at Jesus ble arrestert og korsfestet nettopp under påsken. Dette understreker det teologiske poenget at Jesu død som Guds lam skjedde i sammenheng med påskelammet.
Høytiden det er tale om er påskefesten (Pesach), som var en av de tre store pilegrimsfestene. Jerusalem var overfylt av pilegrimer, og den politiske spenningen var høy. Romerne forsterket garnisonen i Antoniaborgen ved slike anledninger nettopp fordi faren for folkeopprør var stor. Yppersteprestene fryktet at en arrestasjon av den populære Jesus under festen kunne utløse nettopp den type uro romerne ville slå hardt ned på.
*
Den greske genitivkonstruksjonen «Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου» (genitivus absolutus) er oversatt med en temporal bisetning «Mens Jesus var», noe som er naturlig og idiomatisk på norsk. Verset er ufullstendig i seg selv og danner en temporal ramme for hendelsen som beskrives i vers 7, noe kommaet på slutten markerer.
Genitivus absolutus (Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου) er en vanlig gresk konstruksjon der et partisipp i genitiv med sitt subjekt i genitiv fungerer som en selvstendig adverbiell setning. γενομένου er aorist partisipp av γίνομαι ('bli, være, befinne seg').
Simon «den spedalske» (τοῦ λεπροῦ) var sannsynligvis en person som tidligere hadde vært rammet av hudsykdom og var blitt helbredet. Det greske ordet λεπρός dekker et bredt spekter av hudsykdommer, ikke nødvendigvis det vi i dag kaller lepra (Hansens sykdom). At Jesus spiser i hans hus, tyder på at han var renset, ettersom spedalske ellers var rituelle urene og utstøtt fra fellesskapet.
Salvingen i Betania finnes også i Mark 14:3–9. Det er omdiskutert om Lukas 7:36–50 og Johannes 12:1–8 beskriver den samme hendelsen eller ulike hendelser. Matteus og Markus plasserer den i Simon den spedalskes hus, mens Johannes plasserer den i hjemmet til Lasarus, Marta og Maria. Teologisk sett understreker Matteus' versjon Jesu kommende død og begravelse.
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske genitivkonstruksjonen «Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου» (genitivus absolutus) er oversatt med en temporal bisetning «Mens Jesus var», noe som er naturlig og idiomatisk på norsk. Verset er ufullstendig i seg selv og danner en temporal ramme for hendelsen som beskrives i vers 7, noe kommaet på slutten markerer.
Genitivus absolutus (Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου) er en vanlig gresk konstruksjon der et partisipp i genitiv med sitt subjekt i genitiv fungerer som en selvstendig adverbiell setning. γενομένου er aorist partisipp av γίνομαι ('bli, være, befinne seg').
Simon «den spedalske» (τοῦ λεπροῦ) var sannsynligvis en person som tidligere hadde vært rammet av hudsykdom og var blitt helbredet. Det greske ordet λεπρός dekker et bredt spekter av hudsykdommer, ikke nødvendigvis det vi i dag kaller lepra (Hansens sykdom). At Jesus spiser i hans hus, tyder på at han var renset, ettersom spedalske ellers var rituelle urene og utstøtt fra fellesskapet.
Salvingen i Betania finnes også i Mark 14:3–9. Det er omdiskutert om Lukas 7:36–50 og Johannes 12:1–8 beskriver den samme hendelsen eller ulike hendelser. Matteus og Markus plasserer den i Simon den spedalskes hus, mens Johannes plasserer den i hjemmet til Lasarus, Marta og Maria. Teologisk sett understreker Matteus' versjon Jesu kommende død og begravelse.
*
Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ἔχουσα» som «med», noe som gir naturlig norsk. «ἀλάβαστρον μύρου βαρυτίμου» er gjengitt «en alabastkrukke med kostbar salve». «Μύρον» kan også oversettes «parfyme» eller «velluktende olje», men «salve» er det mest innarbeidede valget i norsk bibeltradisjon. «Κατέχεεν» (imperfekt av καταχέω) betyr «helte ut over» og er korrekt gjengitt. «Ἀνακειμένου» (genitiv absolutt) er oversatt med den forklarende bisetningen «mens han lå til bords», som formidler meningen godt.
«Ἀλάβαστρον» refererer til en krukke laget av alabast, en type kalkstein som ble brukt til å oppbevare kostbare salver og parfymer i antikken. Alabastkrukker hadde gjerne en tynn hals som ble brukket av for å tømme innholdet. «Μύρον» (myron) betyr velluktende olje eller salve, ofte fremstilt av nardus eller andre aromatiske planter. «Βαρύτιμος» er sammensatt av «βαρύς» (tung) og «τιμή» (pris/verdi), altså bokstavelig «tung i pris», dvs. svært kostbar.
Salvingen av Jesus er et sentralt motiv som peker frem mot hans død og begravelse (jf. v. 12). Handlingen kan også sees som en profetisk/messiansk salving – «Messias» (hebraisk) og «Kristus» (gresk) betyr begge «den salvede». Kvinnens handling anerkjenner dermed Jesu identitet som den salvede kongen, samtidig som den forbereder hans kropp til begravelse.
Å ligge til bords (ἀνακείμενος) var vanlig praksis i den gresk-romerske verden. Man lå på divaner rundt et lavt bord, lent på venstre albue, noe som gjorde hodet lett tilgjengelig for salving. Salving av gjester med olje var en vanlig gjestfrihetsskikk, men mengden og kostnaden her går langt utover det vanlige. Parallelle beretninger finnes i Mark 14:3 og Joh 12:3 (som identifiserer kvinnen som Maria fra Betania og nevner at salvingen skjedde på føttene).
Noen håndskrifter har variasjoner i ordstillingen av «ἔχουσα ἀλάβαστρον μύρου», men meningsinnholdet påvirkes ikke. Tekstvarianten «τῆς κεφαλῆς» (med artikkelen) er godt attestert i de viktigste håndskriftene. Noen vitner har «τὴν κεφαλήν» (akkusativ), men oversettelsen påvirkes ikke.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ἔχουσα» som «med», noe som gir naturlig norsk. «ἀλάβαστρον μύρου βαρυτίμου» er gjengitt «en alabastkrukke med kostbar salve». «Μύρον» kan også oversettes «parfyme» eller «velluktende olje», men «salve» er det mest innarbeidede valget i norsk bibeltradisjon. «Κατέχεεν» (imperfekt av καταχέω) betyr «helte ut over» og er korrekt gjengitt. «Ἀνακειμένου» (genitiv absolutt) er oversatt med den forklarende bisetningen «mens han lå til bords», som formidler meningen godt.
«Ἀλάβαστρον» refererer til en krukke laget av alabast, en type kalkstein som ble brukt til å oppbevare kostbare salver og parfymer i antikken. Alabastkrukker hadde gjerne en tynn hals som ble brukket av for å tømme innholdet. «Μύρον» (myron) betyr velluktende olje eller salve, ofte fremstilt av nardus eller andre aromatiske planter. «Βαρύτιμος» er sammensatt av «βαρύς» (tung) og «τιμή» (pris/verdi), altså bokstavelig «tung i pris», dvs. svært kostbar.
Salvingen av Jesus er et sentralt motiv som peker frem mot hans død og begravelse (jf. v. 12). Handlingen kan også sees som en profetisk/messiansk salving – «Messias» (hebraisk) og «Kristus» (gresk) betyr begge «den salvede». Kvinnens handling anerkjenner dermed Jesu identitet som den salvede kongen, samtidig som den forbereder hans kropp til begravelse.
Å ligge til bords (ἀνακείμενος) var vanlig praksis i den gresk-romerske verden. Man lå på divaner rundt et lavt bord, lent på venstre albue, noe som gjorde hodet lett tilgjengelig for salving. Salving av gjester med olje var en vanlig gjestfrihetsskikk, men mengden og kostnaden her går langt utover det vanlige. Parallelle beretninger finnes i Mark 14:3 og Joh 12:3 (som identifiserer kvinnen som Maria fra Betania og nevner at salvingen skjedde på føttene).
Noen håndskrifter har variasjoner i ordstillingen av «ἔχουσα ἀλάβαστρον μύρου», men meningsinnholdet påvirkes ikke. Tekstvarianten «τῆς κεφαλῆς» (med artikkelen) er godt attestert i de viktigste håndskriftene. Noen vitner har «τὴν κεφαλήν» (akkusativ), men oversettelsen påvirkes ikke.
*
Det greske ἠγανάκτησαν betyr å bli opprørt, indignert eller forarget. 'Forarget' er valgt her som en moderne og forståelig gjengivelse. Alternativt kunne man oversatt med 'ble indignerte' eller 'ble opprørte'. Uttrykket Εἰς τί ἡ ἀπώλεια αὕτη er et retorisk spørsmål som bokstavelig lyder 'Til hva dette tapet/denne ødeleggelsen?'. Oversettelsen 'Hva skal dette sløseriet tjene til?' fanger meningen godt, selv om 'sløseriet' er noe friere enn det greske ἀπώλεια (ødeleggelse, tap, bortkastelse).
ἀπώλεια (apōleia) betyr grunnleggende 'ødeleggelse', 'undergang' eller 'tap'. I denne konteksten brukes det om bortkastet ressursbruk — altså 'sløseri'. Ordet har ellers sterke teologiske konnotasjoner i NT (f.eks. fortapelse i Fil 3,19), men her er bruken hverdagslig og økonomisk.
I Matteus er det 'disiplene' (οἱ μαθηταί) generelt som reagerer, mens i Markus 14,4 er det 'noen' (τινες) som blir opprørte, og i Johannes 12,4–5 er det spesifikt Judas Iskariot. Denne variasjonen har vært gjenstand for diskusjon — noen ser det som utfyllende perspektiver, andre som ulike tradisjoner om samme hendelse.
Noen manuskripter har en variant der det ikke står οἱ μαθηταί ('disiplene') men bare noen av de tilstedeværende. Flertallet av gode manuskripter støtter imidlertid lesningen 'disiplene'.
Salvelse med kostbar nardussalve var en kjent praksis i den antikke verden, både som gjestfrihet og som en forberedelse til begravelse. Disiplenes reaksjon gjenspeiler en reell økonomisk vurdering — den kostbare salven representerte en betydelig sum, kanskje tilsvarende nesten et års lønn for en arbeider.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske ἠγανάκτησαν betyr å bli opprørt, indignert eller forarget. 'Forarget' er valgt her som en moderne og forståelig gjengivelse. Alternativt kunne man oversatt med 'ble indignerte' eller 'ble opprørte'. Uttrykket Εἰς τί ἡ ἀπώλεια αὕτη er et retorisk spørsmål som bokstavelig lyder 'Til hva dette tapet/denne ødeleggelsen?'. Oversettelsen 'Hva skal dette sløseriet tjene til?' fanger meningen godt, selv om 'sløseriet' er noe friere enn det greske ἀπώλεια (ødeleggelse, tap, bortkastelse).
ἀπώλεια (apōleia) betyr grunnleggende 'ødeleggelse', 'undergang' eller 'tap'. I denne konteksten brukes det om bortkastet ressursbruk — altså 'sløseri'. Ordet har ellers sterke teologiske konnotasjoner i NT (f.eks. fortapelse i Fil 3,19), men her er bruken hverdagslig og økonomisk.
I Matteus er det 'disiplene' (οἱ μαθηταί) generelt som reagerer, mens i Markus 14,4 er det 'noen' (τινες) som blir opprørte, og i Johannes 12,4–5 er det spesifikt Judas Iskariot. Denne variasjonen har vært gjenstand for diskusjon — noen ser det som utfyllende perspektiver, andre som ulike tradisjoner om samme hendelse.
Noen manuskripter har en variant der det ikke står οἱ μαθηταί ('disiplene') men bare noen av de tilstedeværende. Flertallet av gode manuskripter støtter imidlertid lesningen 'disiplene'.
Salvelse med kostbar nardussalve var en kjent praksis i den antikke verden, både som gjestfrihet og som en forberedelse til begravelse. Disiplenes reaksjon gjenspeiler en reell økonomisk vurdering — den kostbare salven representerte en betydelig sum, kanskje tilsvarende nesten et års lønn for en arbeider.
*
Oversettelsen gjengir πολλοῦ ('for mye') med 'for mye penger', noe som er en naturlig norsk gjengivelse. Alternativt kan man oversette 'for en høy pris' (jf. NO2011: 'dyrt'). Det greske uttrykket πραθῆναι πολλοῦ er en genitiv for pris og betyr bokstavelig 'solgt for mye'. Utrykket 'og gitt til de fattige' gjengir καὶ δοθῆναι πτωχοῖς direkte. Anførselstegnet som avslutter sitatet plasseres korrekt her ved versens slutt.
Verbet ἐδύνατο (imperfekt av δύναμαι) uttrykker en hypotetisk mulighet — 'det var mulig' eller 'det kunne ha blitt'. πραθῆναι er aorist passiv infinitiv av πιπράσκω ('selge'), og πολλοῦ er en genitiv av pris. δοθῆναι er aorist passiv infinitiv av δίδωμι ('gi'). πτωχοῖς er dativ flertall av πτωχός ('fattig'), som betegner de virkelig nødlidende, ikke bare de som har lite.
I Markus 14,5 er beløpet spesifisert til over 300 denarer, noe som tilsvarte omtrent ett års lønn for en dagarbeider. Disiplenes reaksjon viser en tilsynelatende omsorg for de fattige, men Johannes 12,6 avslører at Judas, som tok ordet der, hadde selviske motiver. Jesu svar i de følgende versene understreker at tjeneste for Kristus ikke står i motsetning til omsorg for de fattige.
Nardussalven var en kostbar, importert olje fra Himalaya-regionen. At den kunne selges 'for mye' (πολλοῦ) gjenspeiler dens sjeldne og verdifulle natur i antikkens Midtøsten. Almisser til de fattige var en sentral fromhetspraksis i jødedommen.
Enkelte manuskripter har τοῦτο τὸ μύρον ('denne salven') i stedet for bare τοῦτο ('dette'). Den lengre varianten finnes i Codex Bezae og noen senere manuskripter, mens den kortere lesemåten støttes av de tidligste og mest pålitelige manuskriptene (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus). NA28/UBS5 leser τοῦτο.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir πολλοῦ ('for mye') med 'for mye penger', noe som er en naturlig norsk gjengivelse. Alternativt kan man oversette 'for en høy pris' (jf. NO2011: 'dyrt'). Det greske uttrykket πραθῆναι πολλοῦ er en genitiv for pris og betyr bokstavelig 'solgt for mye'. Utrykket 'og gitt til de fattige' gjengir καὶ δοθῆναι πτωχοῖς direkte. Anførselstegnet som avslutter sitatet plasseres korrekt her ved versens slutt.
Verbet ἐδύνατο (imperfekt av δύναμαι) uttrykker en hypotetisk mulighet — 'det var mulig' eller 'det kunne ha blitt'. πραθῆναι er aorist passiv infinitiv av πιπράσκω ('selge'), og πολλοῦ er en genitiv av pris. δοθῆναι er aorist passiv infinitiv av δίδωμι ('gi'). πτωχοῖς er dativ flertall av πτωχός ('fattig'), som betegner de virkelig nødlidende, ikke bare de som har lite.
I Markus 14,5 er beløpet spesifisert til over 300 denarer, noe som tilsvarte omtrent ett års lønn for en dagarbeider. Disiplenes reaksjon viser en tilsynelatende omsorg for de fattige, men Johannes 12,6 avslører at Judas, som tok ordet der, hadde selviske motiver. Jesu svar i de følgende versene understreker at tjeneste for Kristus ikke står i motsetning til omsorg for de fattige.
Nardussalven var en kostbar, importert olje fra Himalaya-regionen. At den kunne selges 'for mye' (πολλοῦ) gjenspeiler dens sjeldne og verdifulle natur i antikkens Midtøsten. Almisser til de fattige var en sentral fromhetspraksis i jødedommen.
Enkelte manuskripter har τοῦτο τὸ μύρον ('denne salven') i stedet for bare τοῦτο ('dette'). Den lengre varianten finnes i Codex Bezae og noen senere manuskripter, mens den kortere lesemåten støttes av de tidligste og mest pålitelige manuskriptene (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus). NA28/UBS5 leser τοῦτο.
*
Det greske γνούς (aorist partisipp av γινώσκω) betyr «idet han kjente til» eller «da han merket». Oversettelsen «visste det» er en naturlig norsk gjengivelse som formidler at Jesus hadde innsikt i situasjonen. Et alternativ kunne vært «da Jesus merket dette» eller «Jesus forstod dette», som ville vært nærmere partisippets temporale nyanse.
Uttrykket κόπους παρέχετε er et gresk idiom som bokstavelig betyr «å gi/påføre besvær». Det oversettes her med «plager», som treffer godt idiomets mening. Andre mulige gjengivelser er «gjøre det vanskelig for» eller «besvære».
Uttrykket ἔργον καλόν (en god/vakker gjerning) har dypere teologisk betydning enn bare en «god handling». Adjektivet καλός innebærer noe som er vakkert, edelt og passende — ikke bare moralsk godt (ἀγαθός). Jesus opphøyer kvinnens handling som noe skjønt og verdig, i kontrast til disiplenes nyttevurdering. Noen tolkere ser dette som en profetisk handling som peker mot Jesu begravelse (jf. v. 12).
Salvingen med kostbar salve var en velkjent skikk i antikkens Midtøsten, brukt ved gjestfrihet, ære og begravelse. At en kvinne salvet Jesu hode, har kongelige og messianske overtoner — profeter og prester salvet konger i Det gamle testamente.
Noen håndskrifter har τοῦτο τὸ μύρον («denne salven») i stedet for bare τοῦτο i vers 9, noe som påvirker konteksten for Jesu svar i vers 10. I vers 10 selv er teksten relativt stabil i hovedhåndskriftene.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske γνούς (aorist partisipp av γινώσκω) betyr «idet han kjente til» eller «da han merket». Oversettelsen «visste det» er en naturlig norsk gjengivelse som formidler at Jesus hadde innsikt i situasjonen. Et alternativ kunne vært «da Jesus merket dette» eller «Jesus forstod dette», som ville vært nærmere partisippets temporale nyanse.
Uttrykket κόπους παρέχετε er et gresk idiom som bokstavelig betyr «å gi/påføre besvær». Det oversettes her med «plager», som treffer godt idiomets mening. Andre mulige gjengivelser er «gjøre det vanskelig for» eller «besvære».
Uttrykket ἔργον καλόν (en god/vakker gjerning) har dypere teologisk betydning enn bare en «god handling». Adjektivet καλός innebærer noe som er vakkert, edelt og passende — ikke bare moralsk godt (ἀγαθός). Jesus opphøyer kvinnens handling som noe skjønt og verdig, i kontrast til disiplenes nyttevurdering. Noen tolkere ser dette som en profetisk handling som peker mot Jesu begravelse (jf. v. 12).
Salvingen med kostbar salve var en velkjent skikk i antikkens Midtøsten, brukt ved gjestfrihet, ære og begravelse. At en kvinne salvet Jesu hode, har kongelige og messianske overtoner — profeter og prester salvet konger i Det gamle testamente.
Noen håndskrifter har τοῦτο τὸ μύρον («denne salven») i stedet for bare τοῦτο i vers 9, noe som påvirker konteksten for Jesu svar i vers 10. I vers 10 selv er teksten relativt stabil i hovedhåndskriftene.
*
Oversettelsen følger den greske ordstillingen relativt tett, med emfatisk fremheving av «de fattige» og «meg» i begynnelsen av setningsleddene. Partikkelen γάρ ('for') er utelatt i oversettelsen fordi den fungerer som en forklarende kobling til foregående vers, og norsk idiom håndterer dette naturlig uten et eksplisitt 'for'. Et alternativ ville vært å starte med «For de fattige har dere alltid hos dere...», som ville gjort den kausale koblingen mer eksplisitt.
Det greske μεθʼ ἑαυτῶν betyr bokstavelig 'med dere selv' og er oversatt med 'hos dere', som er naturlig norsk. πάντοτε (pantote) betyr 'alltid, til enhver tid'. Kontrasten mellom de to leddene er markert med μέν...δέ-strukturen (her bare δέ), som skaper en tydelig motsetning.
Jesu ord er en allusjon til 5. Mosebok 15,11: «For det vil alltid være fattige i landet.» Jesus avviser ikke omsorg for de fattige, men peker på at hans fysiske nærvær blant dem er midlertidig, og at kvinnens handling derfor har en unik og tidsbestemt betydning. Teologisk understreker verset Jesu bevissthet om sin forestående død og den begrensede tiden han har igjen med disiplene.
I jødisk tradisjon var almisser og omsorg for de fattige en sentral religiøs plikt (tzedakah). Disiplenes reaksjon om at salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige, reflekterer denne dype forpliktelsen. Jesus omfortolker ikke denne plikten, men setter den i en eskatologisk kontekst knyttet til sin nært forestående lidelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske ordstillingen relativt tett, med emfatisk fremheving av «de fattige» og «meg» i begynnelsen av setningsleddene. Partikkelen γάρ ('for') er utelatt i oversettelsen fordi den fungerer som en forklarende kobling til foregående vers, og norsk idiom håndterer dette naturlig uten et eksplisitt 'for'. Et alternativ ville vært å starte med «For de fattige har dere alltid hos dere...», som ville gjort den kausale koblingen mer eksplisitt.
Det greske μεθʼ ἑαυτῶν betyr bokstavelig 'med dere selv' og er oversatt med 'hos dere', som er naturlig norsk. πάντοτε (pantote) betyr 'alltid, til enhver tid'. Kontrasten mellom de to leddene er markert med μέν...δέ-strukturen (her bare δέ), som skaper en tydelig motsetning.
Jesu ord er en allusjon til 5. Mosebok 15,11: «For det vil alltid være fattige i landet.» Jesus avviser ikke omsorg for de fattige, men peker på at hans fysiske nærvær blant dem er midlertidig, og at kvinnens handling derfor har en unik og tidsbestemt betydning. Teologisk understreker verset Jesu bevissthet om sin forestående død og den begrensede tiden han har igjen med disiplene.
I jødisk tradisjon var almisser og omsorg for de fattige en sentral religiøs plikt (tzedakah). Disiplenes reaksjon om at salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige, reflekterer denne dype forpliktelsen. Jesus omfortolker ikke denne plikten, men setter den i en eskatologisk kontekst knyttet til sin nært forestående lidelse.
*
Den greske teksten har en partisippkonstruksjon (βαλοῦσα ... ἐποίησεν) som bokstavelig betyr «ved å helle denne salven over kroppen min, gjorde hun det med tanke på min gravlegging». Oversettelsen gjengir dette med en temporal setning («Da hun helte...») og formålskonstruksjon («for å forberede meg til gravlegging»), noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ kunne vært «Ved å helle denne salven over kroppen min, har hun forberedt meg til gravlegging», som ligger tettere på den greske strukturen.
Det greske verbet βαλοῦσα (aorist partisipp av βάλλω, 'kaste, helle') brukes her om handlingen å helle salve. Uttrykket πρὸς τὸ ἐνταφιάσαι με inneholder verbet ἐνταφιάζω, som betyr 'forberede til begravelse, salve for gravlegging'. Preposisjonen πρός med artikkelen og infinitiv uttrykker formål.
Jesu ord knytter kvinnens salvingshandling direkte til hans forestående død og begravelse. Dette er et viktig profetisk utsagn der Jesus tolker en tilsynelatende enkel æreshandling som en forberedelse til sin egen gravferd, noe som understreker hans bevissthet om den kommende lidelsen. Teologisk sett oppvurderer Jesus kvinnens handling fra noe disiplene så som sløseri til en handling med dypt profetisk og eskatologisk innhold.
I jødisk tradisjon var det vanlig å salve en død kropp med velluktende oljer og krydder som del av gravferdsritualene. Nardussalve var svært kostbar, og det at en kvinne utfører denne handlingen overfor en levende person, var uvanlig. Jesus gir handlingen en ny betydning ved å knytte den til sin egen død.
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Parallellberetningene i Markus 14:8 og Johannes 12:7 har noe ulik ordlyd, men den teologiske meningen er den samme.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten har en partisippkonstruksjon (βαλοῦσα ... ἐποίησεν) som bokstavelig betyr «ved å helle denne salven over kroppen min, gjorde hun det med tanke på min gravlegging». Oversettelsen gjengir dette med en temporal setning («Da hun helte...») og formålskonstruksjon («for å forberede meg til gravlegging»), noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ kunne vært «Ved å helle denne salven over kroppen min, har hun forberedt meg til gravlegging», som ligger tettere på den greske strukturen.
Det greske verbet βαλοῦσα (aorist partisipp av βάλλω, 'kaste, helle') brukes her om handlingen å helle salve. Uttrykket πρὸς τὸ ἐνταφιάσαι με inneholder verbet ἐνταφιάζω, som betyr 'forberede til begravelse, salve for gravlegging'. Preposisjonen πρός med artikkelen og infinitiv uttrykker formål.
Jesu ord knytter kvinnens salvingshandling direkte til hans forestående død og begravelse. Dette er et viktig profetisk utsagn der Jesus tolker en tilsynelatende enkel æreshandling som en forberedelse til sin egen gravferd, noe som understreker hans bevissthet om den kommende lidelsen. Teologisk sett oppvurderer Jesus kvinnens handling fra noe disiplene så som sløseri til en handling med dypt profetisk og eskatologisk innhold.
I jødisk tradisjon var det vanlig å salve en død kropp med velluktende oljer og krydder som del av gravferdsritualene. Nardussalve var svært kostbar, og det at en kvinne utfører denne handlingen overfor en levende person, var uvanlig. Jesus gir handlingen en ny betydning ved å knytte den til sin egen død.
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Parallellberetningene i Markus 14:8 og Johannes 12:7 har noe ulik ordlyd, men den teologiske meningen er den samme.
*
Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og idiomatisk. «Ὅπου ἐὰν κηρυχθῇ» (hvor enn det blir forkynt) er gjengitt som «overalt i verden hvor … forkynnes», der «overalt i verden» samler opp «ἐν ὅλῳ τῷ κόσμῳ» (i hele verden) for å gi en naturlig norsk setningsstruktur. Alternativt kunne man oversette mer ordrett: «Hvor enn dette evangeliet forkynnes i hele verden», men den valgte formuleringen er like presis og lettere å lese.
«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er en høytidelig innledningsformel som Jesus bruker for å understreke sannheten og vekten av det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'sannelig/det står fast'. «Εἰς μνημόσυνον αὐτῆς» (til minne om henne) bruker μνημόσυνον, som kan bety 'minnesmerke' eller 'minnehandling', med konnotasjoner av både offentlig erindring og rituell ihukommelse.
Verset gir en bemerkelsesverdig profeti: Evangeliet skal forkynnes i hele verden, og denne navnløse kvinnens gjerning skal være uløselig knyttet til det. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død (som salvingen peker mot) er selve kjernen i evangeliet, og at nestekjærlighetshandlinger gjort i tro har evig betydning. At kvinnen ikke navngis i Matteus, men likevel minnes, har vært gjenstand for diskusjon om anonymitet og minne i urkirken.
I den antikke verden var salving av en avdøds kropp en viktig del av begravelsesritualet. Kostbar nardussalve (jf. Mark 14:3; Joh 12:3) var svært dyr, noe som forklarer disiplenes reaksjon. At en kvinne offentlig salvet en mann ved et måltid, var uvanlig og sosialt provoserende.
Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de store håndskrifttradisjonene. Parallellen i Mark 14:9 er nesten identisk. Johannes 12:1–8 identifiserer kvinnen som Maria fra Betania, men Matteus og Markus lar henne forbli anonym.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og idiomatisk. «Ὅπου ἐὰν κηρυχθῇ» (hvor enn det blir forkynt) er gjengitt som «overalt i verden hvor … forkynnes», der «overalt i verden» samler opp «ἐν ὅλῳ τῷ κόσμῳ» (i hele verden) for å gi en naturlig norsk setningsstruktur. Alternativt kunne man oversette mer ordrett: «Hvor enn dette evangeliet forkynnes i hele verden», men den valgte formuleringen er like presis og lettere å lese.
«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er en høytidelig innledningsformel som Jesus bruker for å understreke sannheten og vekten av det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'sannelig/det står fast'. «Εἰς μνημόσυνον αὐτῆς» (til minne om henne) bruker μνημόσυνον, som kan bety 'minnesmerke' eller 'minnehandling', med konnotasjoner av både offentlig erindring og rituell ihukommelse.
Verset gir en bemerkelsesverdig profeti: Evangeliet skal forkynnes i hele verden, og denne navnløse kvinnens gjerning skal være uløselig knyttet til det. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død (som salvingen peker mot) er selve kjernen i evangeliet, og at nestekjærlighetshandlinger gjort i tro har evig betydning. At kvinnen ikke navngis i Matteus, men likevel minnes, har vært gjenstand for diskusjon om anonymitet og minne i urkirken.
I den antikke verden var salving av en avdøds kropp en viktig del av begravelsesritualet. Kostbar nardussalve (jf. Mark 14:3; Joh 12:3) var svært dyr, noe som forklarer disiplenes reaksjon. At en kvinne offentlig salvet en mann ved et måltid, var uvanlig og sosialt provoserende.
Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de store håndskrifttradisjonene. Parallellen i Mark 14:9 er nesten identisk. Johannes 12:1–8 identifiserer kvinnen som Maria fra Betania, men Matteus og Markus lar henne forbli anonym.
*
Den greske teksten har «ὁ λεγόμενος» som bokstavelig betyr «den som kalles/den som blir kalt». Oversettelsen «han som het» er en naturlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Et alternativ kunne vært «han som ble kalt», men «het» fungerer godt på moderne norsk. Verset er syntaktisk del av en setning som fortsetter i vers 15 (πρὸς τοὺς ἀρχιερεῖς εἶπεν), og oversettelsen håndterer denne overgangen naturlig ved å la verset slutte uten punktum.
«πορευθεὶς» er en aorist partisipp av πορεύομαι (å gå, reise). Det indikerer en målrettet handling – Judas gikk bevisst til overprestene. «εἷς τῶν δώδεκα» (én av de tolv) er en formell betegnelse som understreker at forræderen tilhørte den innerste kretsen.
At Matteus identifiserer Judas som «en av de tolv» fremhever det sjokkerende ved forræderiet – det kom fra disippelkretsen selv. Bruken av «ὁ λεγόμενος» (den som kalles) kan tolkes som en distanserende markør, der evangelisten understreker at dette er den velkjente forræderen.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) var den øverste religiøse ledelsen i Jerusalem. Begrepet i flertall refererer til den sittende øverstepresten, tidligere øversteprester og ledende medlemmer av prestelige familier som utgjorde den religiøse eliten og hadde betydelig makt i Sanhedrin.
Noen håndskrifter har variasjoner i stavemåten av Iskariot (Ἰσκαριώτης / Ἰσκαριώθ). De viktigste manuskriptene støtter formen brukt her. Enkelte vitner har også litt annerledes ordstilling, men meningsinnholdet er det samme.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten har «ὁ λεγόμενος» som bokstavelig betyr «den som kalles/den som blir kalt». Oversettelsen «han som het» er en naturlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Et alternativ kunne vært «han som ble kalt», men «het» fungerer godt på moderne norsk. Verset er syntaktisk del av en setning som fortsetter i vers 15 (πρὸς τοὺς ἀρχιερεῖς εἶπεν), og oversettelsen håndterer denne overgangen naturlig ved å la verset slutte uten punktum.
«πορευθεὶς» er en aorist partisipp av πορεύομαι (å gå, reise). Det indikerer en målrettet handling – Judas gikk bevisst til overprestene. «εἷς τῶν δώδεκα» (én av de tolv) er en formell betegnelse som understreker at forræderen tilhørte den innerste kretsen.
At Matteus identifiserer Judas som «en av de tolv» fremhever det sjokkerende ved forræderiet – det kom fra disippelkretsen selv. Bruken av «ὁ λεγόμενος» (den som kalles) kan tolkes som en distanserende markør, der evangelisten understreker at dette er den velkjente forræderen.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) var den øverste religiøse ledelsen i Jerusalem. Begrepet i flertall refererer til den sittende øverstepresten, tidligere øversteprester og ledende medlemmer av prestelige familier som utgjorde den religiøse eliten og hadde betydelig makt i Sanhedrin.
Noen håndskrifter har variasjoner i stavemåten av Iskariot (Ἰσκαριώτης / Ἰσκαριώθ). De viktigste manuskriptene støtter formen brukt her. Enkelte vitner har også litt annerledes ordstilling, men meningsinnholdet er det samme.
*
Den greske teksten har en koordinert struktur med κἀγώ (= καὶ ἐγώ, 'og jeg'), som gir meningen 'hva vil dere gi meg, og/så skal jeg overgi ham til dere'. Oversettelsen 'for å utlevere' gjengir dette som en formålssetning, noe som er en forenkling. Alternativet 'så skal jeg utlevere ham til dere' ligger nærmere originalens forhandlingstone. Valget av 'utlevere' for παραδίδωμι er konsistent med konteksten.
Verbet ἔστησαν (av ἵστημι) betyr bokstavelig 'stilte opp' eller 'veide opp', og brukes her i betydningen 'fastsatte' eller 'betalte'. I gammel tid ble sølvmynter veid for å bekrefte verdien. Uttrykket τριάκοντα ἀργύρια betyr 'tretti sølvstykker'.
Tretti sølvpenger er en tydelig allusjon til Sakarja 11,12, der profeten får tretti sølvstykker som lønn – en pris som anses som foraktelig lav, tilsvarende prisen på en slave (jf. 2 Mos 21,32). Matteus understreker dermed at Jesu forræder solgte ham for en slavepris, noe som har dyp teologisk betydning for forståelsen av Jesu fornedrelse og den profetiske oppfyllelsen.
Tretti sølvstykker tilsvarte sannsynligvis tretti tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelskatten. Beløpet var relativt beskjedent – omtrent fire måneders lønn for en vanlig arbeider. I henhold til 2 Mosebok 21,32 var dette erstatningsprisen for en slave som ble drept av en okse.
Enkelte manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Lesemåten ἔστησαν er godt attestert.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den greske teksten har en koordinert struktur med κἀγώ (= καὶ ἐγώ, 'og jeg'), som gir meningen 'hva vil dere gi meg, og/så skal jeg overgi ham til dere'. Oversettelsen 'for å utlevere' gjengir dette som en formålssetning, noe som er en forenkling. Alternativet 'så skal jeg utlevere ham til dere' ligger nærmere originalens forhandlingstone. Valget av 'utlevere' for παραδίδωμι er konsistent med konteksten.
Verbet ἔστησαν (av ἵστημι) betyr bokstavelig 'stilte opp' eller 'veide opp', og brukes her i betydningen 'fastsatte' eller 'betalte'. I gammel tid ble sølvmynter veid for å bekrefte verdien. Uttrykket τριάκοντα ἀργύρια betyr 'tretti sølvstykker'.
Tretti sølvpenger er en tydelig allusjon til Sakarja 11,12, der profeten får tretti sølvstykker som lønn – en pris som anses som foraktelig lav, tilsvarende prisen på en slave (jf. 2 Mos 21,32). Matteus understreker dermed at Jesu forræder solgte ham for en slavepris, noe som har dyp teologisk betydning for forståelsen av Jesu fornedrelse og den profetiske oppfyllelsen.
Tretti sølvstykker tilsvarte sannsynligvis tretti tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelskatten. Beløpet var relativt beskjedent – omtrent fire måneders lønn for en vanlig arbeider. I henhold til 2 Mosebok 21,32 var dette erstatningsprisen for en slave som ble drept av en okse.
Enkelte manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Lesemåten ἔστησαν er godt attestert.
*
Den greske teksten begynner med «καὶ ἀπὸ τότε» (og fra da av). Oversettelsen dropper «og» for å gi en glattere norsk setningsstart, noe som er vanlig i moderne norske bibeloversettelser. Verbet «ἐζήτει» (imperfektum av ζητέω) gjengis med «lette etter», som godt fanger den pågående, gjentatte handlingen i imperfektum. «Εὐκαιρίαν» oversettes med «anledning», som er treffende; alternativer kunne vært «passende tidspunkt» eller «gunstig anledning». «Παραδῷ» oversettes konsekvent med «utlevere», i samsvar med forrige vers.
Verbet «ἐζήτει» står i imperfektum, noe som indikerer en vedvarende, pågående handling – Judas lette kontinuerlig og gjentatte ganger etter en passende anledning. «Εὐκαιρία» er sammensatt av «εὖ» (godt) og «καιρός» (tid, riktig tidspunkt), altså et gunstig øyeblikk eller en beleilig anledning. «Παραδῷ» (konjunktiv aorist av παραδίδωμι) brukes i en hensiktssetning med «ἵνα» og betyr å overgi, utlevere eller forråde.
Judas' aktive søken etter en anledning understreker at forræderiet ikke var en impulshandling, men en bevisst og planlagt prosess. Dette forsterker det moralske ansvaret som legges på Judas i evangelieteksten, og kontrasterer hans handlinger med Jesu bevisste vandring mot korset.
At Judas ventet på en «anledning» (εὐκαιρία), henger sammen med at overprestene ifølge Matt 26:5 ikke ønsket å gripe Jesus under selve høytiden av frykt for opptøyer blant folket. Judas måtte finne et tidspunkt da Jesus var borte fra folkemengden.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten begynner med «καὶ ἀπὸ τότε» (og fra da av). Oversettelsen dropper «og» for å gi en glattere norsk setningsstart, noe som er vanlig i moderne norske bibeloversettelser. Verbet «ἐζήτει» (imperfektum av ζητέω) gjengis med «lette etter», som godt fanger den pågående, gjentatte handlingen i imperfektum. «Εὐκαιρίαν» oversettes med «anledning», som er treffende; alternativer kunne vært «passende tidspunkt» eller «gunstig anledning». «Παραδῷ» oversettes konsekvent med «utlevere», i samsvar med forrige vers.
Verbet «ἐζήτει» står i imperfektum, noe som indikerer en vedvarende, pågående handling – Judas lette kontinuerlig og gjentatte ganger etter en passende anledning. «Εὐκαιρία» er sammensatt av «εὖ» (godt) og «καιρός» (tid, riktig tidspunkt), altså et gunstig øyeblikk eller en beleilig anledning. «Παραδῷ» (konjunktiv aorist av παραδίδωμι) brukes i en hensiktssetning med «ἵνα» og betyr å overgi, utlevere eller forråde.
Judas' aktive søken etter en anledning understreker at forræderiet ikke var en impulshandling, men en bevisst og planlagt prosess. Dette forsterker det moralske ansvaret som legges på Judas i evangelieteksten, og kontrasterer hans handlinger med Jesu bevisste vandring mot korset.
At Judas ventet på en «anledning» (εὐκαιρία), henger sammen med at overprestene ifølge Matt 26:5 ikke ønsket å gripe Jesus under selve høytiden av frykt for opptøyer blant folket. Judas måtte finne et tidspunkt da Jesus var borte fra folkemengden.
*
Uttrykket «den første dagen i de usyrede brøds høytid» gjengir gresk Τῇ πρώτῃ τῶν ἀζύμων. En mer ordrett oversettelse ville vært «den første av de usyrede (dagene)». Norske oversettelser bruker gjerne den utfyllende formen «de usyrede brøds høytid» for å gjøre teksten forståelig. Alternativt kunne man skrive «den første dagen i høytiden for usyret brød». Verbet προσῆλθον (kom til) med λέγοντες (og sa) er naturlig gjengitt med «kom … og spurte», ettersom innholdet er et spørsmål. «Gjøre i stand» er en god idiomatisk gjengivelse av ἑτοιμάσωμεν (forberede/stelle i stand).
Τῶν ἀζύμων (τὰ ἄζυμα) betyr bokstavelig «de usyrede (brødene)» og refererer til den jødiske høytiden Chag HaMatzot, festen for usyret brød. Konjunktiven ἑτοιμάσωμεν etter θέλεις uttrykker et deliberativt spørsmål: 'Hvor vil du at vi skal gjøre i stand …?' Verbet φαγεῖν (å spise) styrer objektet τὸ πάσχα, men i norsk gjengivelse er det naturlig å oversette mer fritt som «gjøre i stand påskemåltidet».
De usyrede brøds høytid (Chag HaMatzot) varte i syv dager fra 15.–21. nisan og fulgte umiddelbart etter påsken (14. nisan). I dagligtale ble begge høytidene ofte slått sammen under betegnelsen 'påske' eller 'de usyrede brøds høytid'. At disiplene spør om å gjøre i stand påskemåltidet på den «første dagen», betyr trolig den 14. nisan, dagen da påskelammet ble slaktet (jf. Mark 14:12), selv om dette teknisk sett var før selve de usyrede brøds høytid begynte.
Påskemåltidet (τὸ πάσχα) er det måltidet Jesus omformer til nattverden. Den teologiske betydningen av at Jesus selv tar initiativ til å feire påske med disiplene, understreker hans bevisste handling i møte med sin forestående lidelse. Påskelammet som spises ved måltidet, peker frem mot Kristus som Guds lam (jf. 1 Kor 5:7).
Noen håndskrifter har λέγοντες αὐτῷ (og sa til ham) i stedet for bare λέγοντες. Enkelte vitner leser også ἑτοιμάσομεν (futurum indikativ) i stedet for ἑτοιμάσωμεν (konjunktiv). Forskjellene er små og påvirker ikke meningen vesentlig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Uttrykket «den første dagen i de usyrede brøds høytid» gjengir gresk Τῇ πρώτῃ τῶν ἀζύμων. En mer ordrett oversettelse ville vært «den første av de usyrede (dagene)». Norske oversettelser bruker gjerne den utfyllende formen «de usyrede brøds høytid» for å gjøre teksten forståelig. Alternativt kunne man skrive «den første dagen i høytiden for usyret brød». Verbet προσῆλθον (kom til) med λέγοντες (og sa) er naturlig gjengitt med «kom … og spurte», ettersom innholdet er et spørsmål. «Gjøre i stand» er en god idiomatisk gjengivelse av ἑτοιμάσωμεν (forberede/stelle i stand).
Τῶν ἀζύμων (τὰ ἄζυμα) betyr bokstavelig «de usyrede (brødene)» og refererer til den jødiske høytiden Chag HaMatzot, festen for usyret brød. Konjunktiven ἑτοιμάσωμεν etter θέλεις uttrykker et deliberativt spørsmål: 'Hvor vil du at vi skal gjøre i stand …?' Verbet φαγεῖν (å spise) styrer objektet τὸ πάσχα, men i norsk gjengivelse er det naturlig å oversette mer fritt som «gjøre i stand påskemåltidet».
De usyrede brøds høytid (Chag HaMatzot) varte i syv dager fra 15.–21. nisan og fulgte umiddelbart etter påsken (14. nisan). I dagligtale ble begge høytidene ofte slått sammen under betegnelsen 'påske' eller 'de usyrede brøds høytid'. At disiplene spør om å gjøre i stand påskemåltidet på den «første dagen», betyr trolig den 14. nisan, dagen da påskelammet ble slaktet (jf. Mark 14:12), selv om dette teknisk sett var før selve de usyrede brøds høytid begynte.
Påskemåltidet (τὸ πάσχα) er det måltidet Jesus omformer til nattverden. Den teologiske betydningen av at Jesus selv tar initiativ til å feire påske med disiplene, understreker hans bevisste handling i møte med sin forestående lidelse. Påskelammet som spises ved måltidet, peker frem mot Kristus som Guds lam (jf. 1 Kor 5:7).
Noen håndskrifter har λέγοντες αὐτῷ (og sa til ham) i stedet for bare λέγοντες. Enkelte vitner leser også ἑτοιμάσομεν (futurum indikativ) i stedet for ἑτοιμάσωμεν (konjunktiv). Forskjellene er små og påvirker ikke meningen vesentlig.
*
«τὸν δεῖνα» er et sjeldent gresk pronomen som bare forekommer her i NT. Det betyr 'en viss person', 'en bestemt mann'. Oversettelsen må balansere mellom det vage uttrykket i originalen og lesbarheten. «Den mannen» (bestemt form) antyder at personen er kjent, mens «en bestemt mann» bedre gjenspeiler originalens bevisste vaghet. Noen oversettelser bruker «den og den» (jf. NO11). «Min time» er valgt for å gjenspeile «ὁ καιρός μου», men «tid» er en mer presis gjengivelse av καιρός, som betyr det avgjørende tidspunktet, til forskjell fra ὥρα (time/klokkeslett).
Uttrykket «τὸν δεῖνα» (ton deina) er et ubestemt pronomen brukt som substantiv, omtrent tilsvarende det norske 'den og den'. Det forekommer bare her i hele NT. I klassisk gresk brukes det når man enten ikke kan eller ikke vil navngi en person. Det er omdiskutert om Matteus bevisst utelater navnet, eller om uttrykket reflekterer at Jesus faktisk sa noe sånt som 'gå til den og den'.
«Ὁ καιρός μου ἐγγύς ἐστιν» (min tid er nær) peker fremover mot Jesu lidelse og død. Begrepet καιρός betegner her den guddommelig bestemte tiden for Jesu frelseshandling, ikke bare et tidspunkt i kronologisk forstand. Dette understreker at Jesus går bevisst og frivillig mot korset. Uttrykket «Mesteren» (ὁ διδάσκαλος) fungerer nesten som et kodenavn eller gjenkjennelsestegn — den navnløse mannen forventes å vite hvem som menes.
Påskemåltidet (τὸ πάσχα) ble feiret i Jerusalem i hjemmene, og det var vanlig at innbyggere i byen stilte rom til disposisjon for pilegrimer under høytiden. Jesu hemmeligholding av adressen kan ha vært et sikkerhetstiltak for å hindre at Judas — eller myndighetene — forstyrret måltidet før tiden. Parallellen i Mark 14,13–15 gir flere detaljer, inkludert tegnet med mannen som bærer en vannkrukke.
Noen manuskripter har variasjoner i ordlyden, men hovedteksten er godt bevitnet. Enkelte vitner utelater «πρὸς σέ» (hos deg), men dette er godt attestert i de eldste og beste manuskriptene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«τὸν δεῖνα» er et sjeldent gresk pronomen som bare forekommer her i NT. Det betyr 'en viss person', 'en bestemt mann'. Oversettelsen må balansere mellom det vage uttrykket i originalen og lesbarheten. «Den mannen» (bestemt form) antyder at personen er kjent, mens «en bestemt mann» bedre gjenspeiler originalens bevisste vaghet. Noen oversettelser bruker «den og den» (jf. NO11). «Min time» er valgt for å gjenspeile «ὁ καιρός μου», men «tid» er en mer presis gjengivelse av καιρός, som betyr det avgjørende tidspunktet, til forskjell fra ὥρα (time/klokkeslett).
Uttrykket «τὸν δεῖνα» (ton deina) er et ubestemt pronomen brukt som substantiv, omtrent tilsvarende det norske 'den og den'. Det forekommer bare her i hele NT. I klassisk gresk brukes det når man enten ikke kan eller ikke vil navngi en person. Det er omdiskutert om Matteus bevisst utelater navnet, eller om uttrykket reflekterer at Jesus faktisk sa noe sånt som 'gå til den og den'.
«Ὁ καιρός μου ἐγγύς ἐστιν» (min tid er nær) peker fremover mot Jesu lidelse og død. Begrepet καιρός betegner her den guddommelig bestemte tiden for Jesu frelseshandling, ikke bare et tidspunkt i kronologisk forstand. Dette understreker at Jesus går bevisst og frivillig mot korset. Uttrykket «Mesteren» (ὁ διδάσκαλος) fungerer nesten som et kodenavn eller gjenkjennelsestegn — den navnløse mannen forventes å vite hvem som menes.
Påskemåltidet (τὸ πάσχα) ble feiret i Jerusalem i hjemmene, og det var vanlig at innbyggere i byen stilte rom til disposisjon for pilegrimer under høytiden. Jesu hemmeligholding av adressen kan ha vært et sikkerhetstiltak for å hindre at Judas — eller myndighetene — forstyrret måltidet før tiden. Parallellen i Mark 14,13–15 gir flere detaljer, inkludert tegnet med mannen som bærer en vannkrukke.
Noen manuskripter har variasjoner i ordlyden, men hovedteksten er godt bevitnet. Enkelte vitner utelater «πρὸς σέ» (hos deg), men dette er godt attestert i de eldste og beste manuskriptene.
*
Det greske verbet «συνέταξεν» (synetaxen) kan oversettes med «hadde befalt», «hadde gitt ordre om» eller «hadde pålagt». Oversettelsen «pålagt» er et godt valg som formidler autoriteten i Jesu instruksjon uten å bli for tungt. Andre norske bibeloversettelser bruker «befalte» eller «sa til dem». «Gjorde i stand» for «ἡτοίμασαν» (hetoimasan, «forberedte/klargjorde») er naturlig norsk og formidler meningen godt. «Påskemåltidet» brukes i stedet for det mer direkte «påsken» (τὸ πάσχα) for å tydeliggjøre at det dreier seg om selve måltidet.
Verbet «συντάσσω» (syntassō) betyr egentlig «å ordne sammen», «å arrangere» eller «å gi instrukser». Det er et sterkere ord enn bare «si» (λέγω) og impliserer en klar befaling eller direktiv. «ἡτοίμασαν» (hetoimasan) fra «ἑτοιμάζω» (hetoimazō) betyr å gjøre klar, forberede, og brukes ofte om praktiske forberedelser til fester og måltider.
Disiplenes umiddelbare lydighet mot Jesu instruksjoner understreker hans autoritet og deres tillit til ham. Verset fungerer som en overgang mellom forberedelsen og selve påskemåltidet, og viser at alt skjer ifølge Jesu plan – noe som peker mot hans bevisste vandring mot korset.
Forberedelse av påskemåltidet innebar betydelig praktisk arbeid: å skaffe og slakte påskelammet i tempelet, skaffe usyret brød, bitre urter, vin og andre nødvendige ingredienser, samt å gjøre rommet i stand for måltidet. Dette var normalt en oppgave som krevde flere timers arbeid.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske verbet «συνέταξεν» (synetaxen) kan oversettes med «hadde befalt», «hadde gitt ordre om» eller «hadde pålagt». Oversettelsen «pålagt» er et godt valg som formidler autoriteten i Jesu instruksjon uten å bli for tungt. Andre norske bibeloversettelser bruker «befalte» eller «sa til dem». «Gjorde i stand» for «ἡτοίμασαν» (hetoimasan, «forberedte/klargjorde») er naturlig norsk og formidler meningen godt. «Påskemåltidet» brukes i stedet for det mer direkte «påsken» (τὸ πάσχα) for å tydeliggjøre at det dreier seg om selve måltidet.
Verbet «συντάσσω» (syntassō) betyr egentlig «å ordne sammen», «å arrangere» eller «å gi instrukser». Det er et sterkere ord enn bare «si» (λέγω) og impliserer en klar befaling eller direktiv. «ἡτοίμασαν» (hetoimasan) fra «ἑτοιμάζω» (hetoimazō) betyr å gjøre klar, forberede, og brukes ofte om praktiske forberedelser til fester og måltider.
Disiplenes umiddelbare lydighet mot Jesu instruksjoner understreker hans autoritet og deres tillit til ham. Verset fungerer som en overgang mellom forberedelsen og selve påskemåltidet, og viser at alt skjer ifølge Jesu plan – noe som peker mot hans bevisste vandring mot korset.
Forberedelse av påskemåltidet innebar betydelig praktisk arbeid: å skaffe og slakte påskelammet i tempelet, skaffe usyret brød, bitre urter, vin og andre nødvendige ingredienser, samt å gjøre rommet i stand for måltidet. Dette var normalt en oppgave som krevde flere timers arbeid.
*
Oversettelsen «lå han til bords med de tolv» gjenspeiler den kritiske teksten som utelater «μαθητῶν» (disiplene). Uttrykket «de tolv» er vel etablert i norsk bibeltradisjon som betegnelse på apostelgruppen. «Lå til bords» gjengir det greske «ἀνέκειτο», som beskriver den antikke skikken med å ligge til bords under måltider.
Det greske verbet «ἀνέκειτο» (imperfekt av ἀνάκειμαι) betyr å ligge tilbakelent, typisk på en triclinium-sofa ved måltidet. Dette var standardstillingen for formelle måltider i den gresk-romerske verden. Genitivkonstruksjonen «Ὀψίας δὲ γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt.
Flere viktige manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og andre alexandrinske vitner) har kun «τῶν δώδεκα» (de tolv), mens andre manuskripter (inkludert flere bysantinske tekster) legger til «μαθητῶν» (disiplene). De fleste moderne kritiske utgaver (NA28/UBS5) markerer «μαθητῶν» som en variant med lav tillit, og foretrekker den kortere lesningen. Tillegget kan skyldes harmonisering med parallellsteder.
Påskemåltidet (seder) ble tradisjonelt inntatt om kvelden etter solnedgang den 14. Nisan. Deltakerne lå til bords i henhold til hellenistisk-jødisk bordskikk, som tegn på frihet – i motsetning til slavers stående stilling. At Jesus spiser med «de tolv» understreker det intime fellesskapet i den indre kretsen av disipler.
At Jesus feirer påskemåltidet med nettopp «de tolv» har teologisk betydning: de tolv representerer de tolv Israels stammer og peker mot det nye paktsfolket. Dette måltidet ble grunnlaget for nattverden (eukaristien) i kristen tradisjon.
Dette verset innleder nattverdsberetningen i Matteus og leses i den kristne kirke særlig i forbindelse med skjærtorsdag. Scenen har dannet grunnlag for nattverdens liturgiske innstiftelse.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen «lå han til bords med de tolv» gjenspeiler den kritiske teksten som utelater «μαθητῶν» (disiplene). Uttrykket «de tolv» er vel etablert i norsk bibeltradisjon som betegnelse på apostelgruppen. «Lå til bords» gjengir det greske «ἀνέκειτο», som beskriver den antikke skikken med å ligge til bords under måltider.
Det greske verbet «ἀνέκειτο» (imperfekt av ἀνάκειμαι) betyr å ligge tilbakelent, typisk på en triclinium-sofa ved måltidet. Dette var standardstillingen for formelle måltider i den gresk-romerske verden. Genitivkonstruksjonen «Ὀψίας δὲ γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt.
Flere viktige manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og andre alexandrinske vitner) har kun «τῶν δώδεκα» (de tolv), mens andre manuskripter (inkludert flere bysantinske tekster) legger til «μαθητῶν» (disiplene). De fleste moderne kritiske utgaver (NA28/UBS5) markerer «μαθητῶν» som en variant med lav tillit, og foretrekker den kortere lesningen. Tillegget kan skyldes harmonisering med parallellsteder.
Påskemåltidet (seder) ble tradisjonelt inntatt om kvelden etter solnedgang den 14. Nisan. Deltakerne lå til bords i henhold til hellenistisk-jødisk bordskikk, som tegn på frihet – i motsetning til slavers stående stilling. At Jesus spiser med «de tolv» understreker det intime fellesskapet i den indre kretsen av disipler.
At Jesus feirer påskemåltidet med nettopp «de tolv» har teologisk betydning: de tolv representerer de tolv Israels stammer og peker mot det nye paktsfolket. Dette måltidet ble grunnlaget for nattverden (eukaristien) i kristen tradisjon.
Dette verset innleder nattverdsberetningen i Matteus og leses i den kristne kirke særlig i forbindelse med skjærtorsdag. Scenen har dannet grunnlag for nattverdens liturgiske innstiftelse.
*
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er gjengitt med «Sannelig, jeg sier dere», som er den vanlige norske gjengivelsen av denne formelen. «παραδώσει» er oversatt med «forråde», som er det vanligste valget i norske bibeloversettelser. Et alternativ kunne vært «utlevere» eller «overgi», som ligger nærmere grunnbetydningen av verbet, men «forråde» fanger den moralske dimensjonen i handlingen og er godt etablert i norsk bibeltradisjon.
Verbet παραδίδωμι betyr grunnleggende «å overlevere, overgi, utlevere». Det har et bredt betydningsspekter og brukes både i juridisk og dagligdags sammenheng. I evangeliene har det fått den spesifikke konnotasjonen «forråde» når det brukes om Judas' handling, men det samme verbet brukes også om at Jesus «overgis» i Guds frelsesplan (jf. Rom 8,32). Genitivus absolutus-konstruksjonen «ἐσθιόντων αὐτῶν» (mens de spiste) er typisk gresk og gjengis naturlig med en temporal leddsetning på norsk.
Jesu «Amen»-utsagn (ἀμὴν λέγω ὑμῖν) er en karakteristisk formel som understreker autoritet og sannhetsgehalt. I Matteus forekommer denne formelen over 30 ganger. At Jesus forutsier forræderi under selve måltidet, knytter forræderiet til den dypeste form for tillitsbrudd – det skjer i fellesskapet rundt bordet, noe som gjør handlingen særlig alvorlig i lys av gammeltestamentlig og jødisk forståelse av måltidsfellesskap (jf. Sal 41,10).
I antikken var det å dele måltid et sterkt uttrykk for fellesskap og tillit. Å forråde en man hadde spist sammen med, ble ansett som et ekstraordinært tillitsbrudd. Den greske skikken med å ligge til bords (ἀνέκειτο, v. 20) var overtatt fra hellenistisk kultur og var vanlig ved festmåltider i det første århundrets Palestina.
Noen manuskripter har «μαθητῶν» (disiplene) etter «τῶν δώδεκα» i vers 20, noe som knytter gruppen spesifikt til disipelkretsen. I vers 21 er teksten stabil på tvers av de viktigste manuskripttradisjonene, med svært få varianter av betydning.
Dette verset inngår i innstiftelsesberetningen som leses under nattverden. I mange liturgiske tradisjoner leses hele avsnittet Matt 26,20–29 som del av skjærtorsdagens gudstjeneste, og Jesu ord om forræderiet minner menigheten om alvoret i å nærme seg nattverden.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er gjengitt med «Sannelig, jeg sier dere», som er den vanlige norske gjengivelsen av denne formelen. «παραδώσει» er oversatt med «forråde», som er det vanligste valget i norske bibeloversettelser. Et alternativ kunne vært «utlevere» eller «overgi», som ligger nærmere grunnbetydningen av verbet, men «forråde» fanger den moralske dimensjonen i handlingen og er godt etablert i norsk bibeltradisjon.
Verbet παραδίδωμι betyr grunnleggende «å overlevere, overgi, utlevere». Det har et bredt betydningsspekter og brukes både i juridisk og dagligdags sammenheng. I evangeliene har det fått den spesifikke konnotasjonen «forråde» når det brukes om Judas' handling, men det samme verbet brukes også om at Jesus «overgis» i Guds frelsesplan (jf. Rom 8,32). Genitivus absolutus-konstruksjonen «ἐσθιόντων αὐτῶν» (mens de spiste) er typisk gresk og gjengis naturlig med en temporal leddsetning på norsk.
Jesu «Amen»-utsagn (ἀμὴν λέγω ὑμῖν) er en karakteristisk formel som understreker autoritet og sannhetsgehalt. I Matteus forekommer denne formelen over 30 ganger. At Jesus forutsier forræderi under selve måltidet, knytter forræderiet til den dypeste form for tillitsbrudd – det skjer i fellesskapet rundt bordet, noe som gjør handlingen særlig alvorlig i lys av gammeltestamentlig og jødisk forståelse av måltidsfellesskap (jf. Sal 41,10).
I antikken var det å dele måltid et sterkt uttrykk for fellesskap og tillit. Å forråde en man hadde spist sammen med, ble ansett som et ekstraordinært tillitsbrudd. Den greske skikken med å ligge til bords (ἀνέκειτο, v. 20) var overtatt fra hellenistisk kultur og var vanlig ved festmåltider i det første århundrets Palestina.
Noen manuskripter har «μαθητῶν» (disiplene) etter «τῶν δώδεκα» i vers 20, noe som knytter gruppen spesifikt til disipelkretsen. I vers 21 er teksten stabil på tvers av de viktigste manuskripttradisjonene, med svært få varianter av betydning.
Dette verset inngår i innstiftelsesberetningen som leses under nattverden. I mange liturgiske tradisjoner leses hele avsnittet Matt 26,20–29 som del av skjærtorsdagens gudstjeneste, og Jesu ord om forræderiet minner menigheten om alvoret i å nærme seg nattverden.
*
Det greske «εἷς ἕκαστος» betyr bokstavelig «hver enkelt», og er her gjengitt med «den ene etter den andre» for å formidle at disiplene én for én henvendte seg til Jesus. Et alternativ ville vært «hver og en av dem», som ligger nærmere det greske uttrykket, men den valgte formuleringen gir en god narrativ flyt på norsk.
«Μήτι ἐγώ εἰμι» er et spørsmål med partikkelen μήτι, som i gresk grammatikk forventer et negativt svar. Spørsmålet uttrykker altså: «Det er vel ikke jeg?» – disiplene håper og forventer at svaret er nei. Oversettelsen «Det er vel ikke jeg» fanger denne nyanseringen godt.
Tiltalen «κύριε» (Herre) brukes her av disiplene, mens Judas i vers 25 bruker «ῥαββί» (rabbi/mester). Denne forskjellen er teologisk betydningsfull i Matteus' fremstilling: de trofaste disiplene anerkjenner Jesus som Herre, mens Judas' bruk av «rabbi» kan tolkes som en distansering og manglende erkjennelse av Jesu guddommelighet.
«λυπούμενοι σφόδρα» (dypt bedrøvet) beskriver en sterk emosjonell reaksjon. Verbet λυπέω brukes også i Matt 17:23 om disiplenes sorg over Jesu lidelsesforutsigelse. Adverbet σφόδρα forsterker uttrykket betydelig.
Noen håndskrifter har «εἷς ἕκαστος αὐτῶν» (hver enkelt av dem), mens den kritiske teksten (NA28) leser «εἷς ἕκαστος». Varianten med «αὐτῶν» finnes i blant annet Codex Bezae og noen bysantinske manuskripter, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.
Måltidet der dette utspiller seg er påskemåltidet (seder), der det å dyppe mat i felles skåler var en sentral del av ritualet. At disiplene reagerer med sorg og uro, viser at beskyldningen om forræderi midt under dette hellige måltidet var særlig opprørende.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «εἷς ἕκαστος» betyr bokstavelig «hver enkelt», og er her gjengitt med «den ene etter den andre» for å formidle at disiplene én for én henvendte seg til Jesus. Et alternativ ville vært «hver og en av dem», som ligger nærmere det greske uttrykket, men den valgte formuleringen gir en god narrativ flyt på norsk.
«Μήτι ἐγώ εἰμι» er et spørsmål med partikkelen μήτι, som i gresk grammatikk forventer et negativt svar. Spørsmålet uttrykker altså: «Det er vel ikke jeg?» – disiplene håper og forventer at svaret er nei. Oversettelsen «Det er vel ikke jeg» fanger denne nyanseringen godt.
Tiltalen «κύριε» (Herre) brukes her av disiplene, mens Judas i vers 25 bruker «ῥαββί» (rabbi/mester). Denne forskjellen er teologisk betydningsfull i Matteus' fremstilling: de trofaste disiplene anerkjenner Jesus som Herre, mens Judas' bruk av «rabbi» kan tolkes som en distansering og manglende erkjennelse av Jesu guddommelighet.
«λυπούμενοι σφόδρα» (dypt bedrøvet) beskriver en sterk emosjonell reaksjon. Verbet λυπέω brukes også i Matt 17:23 om disiplenes sorg over Jesu lidelsesforutsigelse. Adverbet σφόδρα forsterker uttrykket betydelig.
Noen håndskrifter har «εἷς ἕκαστος αὐτῶν» (hver enkelt av dem), mens den kritiske teksten (NA28) leser «εἷς ἕκαστος». Varianten med «αὐτῶν» finnes i blant annet Codex Bezae og noen bysantinske manuskripter, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.
Måltidet der dette utspiller seg er påskemåltidet (seder), der det å dyppe mat i felles skåler var en sentral del av ritualet. At disiplene reagerer med sorg og uro, viser at beskyldningen om forræderi midt under dette hellige måltidet var særlig opprørende.
*
Oversettelsen gjengir den greske aorist partisippen «ὁ ἐμβάψας» (den som dyppet) med fortidsformen «den som dyppet», noe som peker på en konkret handling som allerede har funnet sted. Alternativt kunne man oversette mer generelt: «den som dypper hånden» (presens), slik noen oversettelser gjør for å uttrykke en pågående handling ved måltidet. Valget av fortid følger den greske aoristformen tettere.
Verbet «ἐμβάπτω» betyr å dyppe ned i noe. «Τρύβλιον» er et grunt fat eller skål brukt til å servere mat ved måltidet. Hele uttrykket «ὁ ἐμβάψας μετʼ ἐμοῦ τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» beskriver den orientalske skikken med å dyppe brød i et felles fat med hånden.
Jesu svar identifiserer ikke nødvendigvis forræderen eksplisitt for alle disiplene. Å dyppe hånden i det felles fatet var noe alle deltakerne gjorde. Uttalelsen understreker snarere det intime fellesskapet – og dermed alvoret i forræderiets svik. En som deler måltid med deg, som er din nære venn, er den som skal forråde. Dette alluderer til Salme 41,10: «Selv min fortrolige venn, som jeg stolte på, han som spiste mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.»
I antikkens jødiske måltidspraksis var det vanlig å dele et felles fat der man dyppet brødstykker. Ved påskemåltidet ble det dyppet i «charoset», en blanding av frukt, nøtter og vin som symboliserte mørtelen slavene brukte i Egypt. Å dele fat med noen var et tegn på nært fellesskap og tillit.
Noen manuskripter har variasjonen «τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» (hånden i fatet), mens andre har rekkefølgen «ἐν τῷ τρυβλίῳ τὴν χεῖρα». Betydningen forblir den samme. Markus 14,20 har en noe annerledes formulering: «ὁ ἐμβαπτόμενος μετʼ ἐμοῦ εἰς τὸ τρύβλιον» med presens partisipp i stedet for aorist.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske aorist partisippen «ὁ ἐμβάψας» (den som dyppet) med fortidsformen «den som dyppet», noe som peker på en konkret handling som allerede har funnet sted. Alternativt kunne man oversette mer generelt: «den som dypper hånden» (presens), slik noen oversettelser gjør for å uttrykke en pågående handling ved måltidet. Valget av fortid følger den greske aoristformen tettere.
Verbet «ἐμβάπτω» betyr å dyppe ned i noe. «Τρύβλιον» er et grunt fat eller skål brukt til å servere mat ved måltidet. Hele uttrykket «ὁ ἐμβάψας μετʼ ἐμοῦ τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» beskriver den orientalske skikken med å dyppe brød i et felles fat med hånden.
Jesu svar identifiserer ikke nødvendigvis forræderen eksplisitt for alle disiplene. Å dyppe hånden i det felles fatet var noe alle deltakerne gjorde. Uttalelsen understreker snarere det intime fellesskapet – og dermed alvoret i forræderiets svik. En som deler måltid med deg, som er din nære venn, er den som skal forråde. Dette alluderer til Salme 41,10: «Selv min fortrolige venn, som jeg stolte på, han som spiste mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.»
I antikkens jødiske måltidspraksis var det vanlig å dele et felles fat der man dyppet brødstykker. Ved påskemåltidet ble det dyppet i «charoset», en blanding av frukt, nøtter og vin som symboliserte mørtelen slavene brukte i Egypt. Å dele fat med noen var et tegn på nært fellesskap og tillit.
Noen manuskripter har variasjonen «τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ» (hånden i fatet), mens andre har rekkefølgen «ἐν τῷ τρυβλίῳ τὴν χεῖρα». Betydningen forblir den samme. Markus 14,20 har en noe annerledes formulering: «ὁ ἐμβαπτόμενος μετʼ ἐμοῦ εἰς τὸ τρύβλιον» med presens partisipp i stedet for aorist.
*
«Går bort» er en oversettelse av det greske ὑπάγει, som her brukes om Jesu forestående død. Ordet er nøytralt og kan bety «drar av sted» eller «går sin vei», men i denne sammenhengen er det en eufemisme for å dø. Alternativt kunne man oversatt «går sin vei» eller «går dit han skal». Den norske formuleringen «går bort» fanger opp den doble betydningen – både bokstavelig avreise og døden.
Det greske uttrykket καθὼς γέγραπται (kathōs gegraptai, «slik det er skrevet/står skrevet») er en teknisk formel som viser til Skriftens profetier. Perfektum partisipp γέγραπται understreker at det som er skrevet fortsatt har gyldighet og autoritet.
Uttrykket «slik det står skrevet om ham» peker på den gammeltestamentlige forventningen om Messias' lidelse, særlig tekster som Jesaja 53 og Salme 22. Verset rommer en spenning mellom guddommelig forutbestemmelse (Menneskesønnen går bort «slik det er skrevet») og menneskelig ansvar («ve det mennesket»). Forræderen holdes moralsk ansvarlig til tross for at Jesu død er en del av Guds plan.
Veropet (οὐαί, «ve») er en vanlig profetisk form i Det gamle testamente og i jødisk tradisjon, brukt for å uttrykke dyp sorg og dom. Uttrykket «det hadde vært bedre for ham om han aldri var født» er også kjent fra rabbinsk litteratur som en sterk fordømmelse.
Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedmanuskripttradisjonen er enhetlig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Går bort» er en oversettelse av det greske ὑπάγει, som her brukes om Jesu forestående død. Ordet er nøytralt og kan bety «drar av sted» eller «går sin vei», men i denne sammenhengen er det en eufemisme for å dø. Alternativt kunne man oversatt «går sin vei» eller «går dit han skal». Den norske formuleringen «går bort» fanger opp den doble betydningen – både bokstavelig avreise og døden.
Det greske uttrykket καθὼς γέγραπται (kathōs gegraptai, «slik det er skrevet/står skrevet») er en teknisk formel som viser til Skriftens profetier. Perfektum partisipp γέγραπται understreker at det som er skrevet fortsatt har gyldighet og autoritet.
Uttrykket «slik det står skrevet om ham» peker på den gammeltestamentlige forventningen om Messias' lidelse, særlig tekster som Jesaja 53 og Salme 22. Verset rommer en spenning mellom guddommelig forutbestemmelse (Menneskesønnen går bort «slik det er skrevet») og menneskelig ansvar («ve det mennesket»). Forræderen holdes moralsk ansvarlig til tross for at Jesu død er en del av Guds plan.
Veropet (οὐαί, «ve») er en vanlig profetisk form i Det gamle testamente og i jødisk tradisjon, brukt for å uttrykke dyp sorg og dom. Uttrykket «det hadde vært bedre for ham om han aldri var født» er også kjent fra rabbinsk litteratur som en sterk fordømmelse.
Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedmanuskripttradisjonen er enhetlig.
*
Den greske partisippformen ἀποκριθείς ('han svarte') er gjengitt med 'tok til orde', en vanlig norsk oversettelseskonvensjon for dette semittisk-pregede uttrykket. Partisippet ὁ παραδιδούς ('den som overgir/forråder') er i presens, men er her oversatt med preteritum 'forrådte' for å tydeliggjøre for leseren hvem Judas er. Alternativt kunne man beholdt presens ('han som forråder ham') for å reflektere den pågående handlingen. 'Rabbi' er beholdt uoversatt som i originalen, i motsetning til de andre disiplenes bruk av 'Herre' (κύριε) i v. 22.
Det greske μήτι innleder et spørsmål der det forventede svaret er 'nei'. Judas spør altså med en forventning om å få avkreftet at det er han. Oversettelsen 'Det er vel ikke jeg' fanger denne nyanseringen godt. Jesu svar Σὺ εἶπας ('Du har sagt det') er en bekreftende, men indirekte, formulering – en semittisk idiomatisk måte å si 'ja' på uten å uttale det direkte.
Judas tiltaler Jesus som 'rabbi' (ῥαββί), mens de andre disiplene i vers 22 bruker 'Herre' (κύριε). Denne forskjellen kan være teologisk signifikant: Judas anerkjenner Jesus som lærer, men ikke som Herre. Jesu svar 'Du har sagt det' (Σὺ εἶπας) er omdiskutert – noen tolker det som en klar bekreftelse, andre som en mer tvetydig respons som legger ansvaret tilbake på Judas.
Tittelen 'rabbi' var en respektfull tiltaleform for jødiske lærere i det første århundret. I Matteusevangeliet er det bemerkelsesverdig at bare Judas bruker denne tittelen om Jesus (her og i 26:49), mens de andre disiplene bruker κύριε ('Herre').
Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Teksten er ellers godt bevitnet uten vesentlige varianter.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske partisippformen ἀποκριθείς ('han svarte') er gjengitt med 'tok til orde', en vanlig norsk oversettelseskonvensjon for dette semittisk-pregede uttrykket. Partisippet ὁ παραδιδούς ('den som overgir/forråder') er i presens, men er her oversatt med preteritum 'forrådte' for å tydeliggjøre for leseren hvem Judas er. Alternativt kunne man beholdt presens ('han som forråder ham') for å reflektere den pågående handlingen. 'Rabbi' er beholdt uoversatt som i originalen, i motsetning til de andre disiplenes bruk av 'Herre' (κύριε) i v. 22.
Det greske μήτι innleder et spørsmål der det forventede svaret er 'nei'. Judas spør altså med en forventning om å få avkreftet at det er han. Oversettelsen 'Det er vel ikke jeg' fanger denne nyanseringen godt. Jesu svar Σὺ εἶπας ('Du har sagt det') er en bekreftende, men indirekte, formulering – en semittisk idiomatisk måte å si 'ja' på uten å uttale det direkte.
Judas tiltaler Jesus som 'rabbi' (ῥαββί), mens de andre disiplene i vers 22 bruker 'Herre' (κύριε). Denne forskjellen kan være teologisk signifikant: Judas anerkjenner Jesus som lærer, men ikke som Herre. Jesu svar 'Du har sagt det' (Σὺ εἶπας) er omdiskutert – noen tolker det som en klar bekreftelse, andre som en mer tvetydig respons som legger ansvaret tilbake på Judas.
Tittelen 'rabbi' var en respektfull tiltaleform for jødiske lærere i det første århundret. I Matteusevangeliet er det bemerkelsesverdig at bare Judas bruker denne tittelen om Jesus (her og i 26:49), mens de andre disiplene bruker κύριε ('Herre').
Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Teksten er ellers godt bevitnet uten vesentlige varianter.
*
Det greske Ἐσθιόντων δὲ αὐτῶν er en genitivus absolutus-konstruksjon som angir samtidighet, og gjengis naturlig med «Mens de spiste». ἄρτον (brød) er oversatt «et brød», noe som gjenspeiler at det dreier seg om et bestemt brød ved påskemåltidet. εὐλογήσας (etter å ha velsignet) er gjengitt «velsignet det» — et alternativ ville vært «ba takkebønnen» eller «lovpriste Gud», da den jødiske velsignelsen (berakah) primært er rettet mot Gud. Verbet δοὺς (etter å ha gitt) er gjengitt «ga det», og hele den participiale rekken (λαβών … εὐλογήσας … ἔκλασεν … δοὺς … εἶπεν) er omformet til sideordnede ledd for å gi en flytende norsk setning.
Ordet ἄρτον betyr 'brød' og refererer til det usyrede brødet (מַצָּה, matzah) som ble brukt ved påskemåltidet. εὐλογήσας (aorist partisipp av εὐλογέω) betyr bokstavelig 'etter å ha velsignet/lovprist'. Det greske ἔκλασεν (aorist av κλάω, 'bryte') viser til den rituelle handlingen med å bryte brødet. Imperativene Λάβετε og φάγετε (ta, spis) står i aorist, som her uttrykker en direkte oppfordring.
Jesu ord «Dette er mitt legeme» (τοῦτό ἐστιν τὸ σῶμά μου) er blant de mest omdiskuterte i kristen teologi. Katolsk tradisjon forstår ἐστιν som en reell identifikasjon (transsubstansiasjon), mens reformert tradisjon tolker det mer symbolsk ('dette representerer'). Luthersk tradisjon holder fast ved en realpresens i, med og under brødets skikkelser. Ordet σῶμα (legeme/kropp) peker på Jesu fysiske kropp som gis for disiplene, og institueringen av nattverden knyttes direkte til den nye pakten.
Påskemåltidet (seder) innebar flere faste ritualer, deriblant velsignelse og bryting av usyret brød. Jesus tar opp disse kjente elementene og gir dem en radikalt ny betydning knyttet til sin forestående død. Brødbytingen var en oppgave som tilhørte husherren eller den som ledet måltidet.
Noen håndskrifter har τὸν ἄρτον (med bestemt artikkel) i stedet for ἄρτον. Varianten εὐχαριστήσας ('takket') finnes i noen manuskripter i stedet for εὐλογήσας ('velsignet'), trolig harmonisert fra Lukas 22,19 eller 1 Kor 11,24. Rekkefølgen δοὺς τοῖς μαθηταῖς varierer i noen vitner, men meningsinnholdet forblir det samme.
Dette verset er sentralt i nattverdens innstiftelsesord som leses i gudstjenester over hele den kristne verden. I Den norske kirkes liturgi gjengis ordene i en fast, tradisjonsbunden form. Oversettelsen «legeme» (fremfor «kropp») er bevart her i tråd med liturgisk tradisjon i norsk sammenheng.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske Ἐσθιόντων δὲ αὐτῶν er en genitivus absolutus-konstruksjon som angir samtidighet, og gjengis naturlig med «Mens de spiste». ἄρτον (brød) er oversatt «et brød», noe som gjenspeiler at det dreier seg om et bestemt brød ved påskemåltidet. εὐλογήσας (etter å ha velsignet) er gjengitt «velsignet det» — et alternativ ville vært «ba takkebønnen» eller «lovpriste Gud», da den jødiske velsignelsen (berakah) primært er rettet mot Gud. Verbet δοὺς (etter å ha gitt) er gjengitt «ga det», og hele den participiale rekken (λαβών … εὐλογήσας … ἔκλασεν … δοὺς … εἶπεν) er omformet til sideordnede ledd for å gi en flytende norsk setning.
Ordet ἄρτον betyr 'brød' og refererer til det usyrede brødet (מַצָּה, matzah) som ble brukt ved påskemåltidet. εὐλογήσας (aorist partisipp av εὐλογέω) betyr bokstavelig 'etter å ha velsignet/lovprist'. Det greske ἔκλασεν (aorist av κλάω, 'bryte') viser til den rituelle handlingen med å bryte brødet. Imperativene Λάβετε og φάγετε (ta, spis) står i aorist, som her uttrykker en direkte oppfordring.
Jesu ord «Dette er mitt legeme» (τοῦτό ἐστιν τὸ σῶμά μου) er blant de mest omdiskuterte i kristen teologi. Katolsk tradisjon forstår ἐστιν som en reell identifikasjon (transsubstansiasjon), mens reformert tradisjon tolker det mer symbolsk ('dette representerer'). Luthersk tradisjon holder fast ved en realpresens i, med og under brødets skikkelser. Ordet σῶμα (legeme/kropp) peker på Jesu fysiske kropp som gis for disiplene, og institueringen av nattverden knyttes direkte til den nye pakten.
Påskemåltidet (seder) innebar flere faste ritualer, deriblant velsignelse og bryting av usyret brød. Jesus tar opp disse kjente elementene og gir dem en radikalt ny betydning knyttet til sin forestående død. Brødbytingen var en oppgave som tilhørte husherren eller den som ledet måltidet.
Noen håndskrifter har τὸν ἄρτον (med bestemt artikkel) i stedet for ἄρτον. Varianten εὐχαριστήσας ('takket') finnes i noen manuskripter i stedet for εὐλογήσας ('velsignet'), trolig harmonisert fra Lukas 22,19 eller 1 Kor 11,24. Rekkefølgen δοὺς τοῖς μαθηταῖς varierer i noen vitner, men meningsinnholdet forblir det samme.
Dette verset er sentralt i nattverdens innstiftelsesord som leses i gudstjenester over hele den kristne verden. I Den norske kirkes liturgi gjengis ordene i en fast, tradisjonsbunden form. Oversettelsen «legeme» (fremfor «kropp») er bevart her i tråd med liturgisk tradisjon i norsk sammenheng.
*
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «λαβὼν ποτήριον» er gjengitt som «tok et beger», «εὐχαριστήσας» som «takket» og «ἔδωκεν αὐτοῖς» som «ga dem det». Verbet «Πίετε» (imperativ aorist av πίνω) er gjengitt med «Drikk», og «ἐξ αὐτοῦ πάντες» med «alle av det». Ordstillingen «Drikk alle av det» er naturlig norsk og gjengir den greske ordstillingen der «πάντες» (alle) kommer etter «ἐξ αὐτοῦ» (av det). Et alternativ ville være «Drikk av det, alle sammen» for enda tydeligere å markere at «alle» er subjektet, men den valgte formen er idiomatisk og korrekt.
Verbet «εὐχαριστήσας» (aorist partisipp av εὐχαριστέω, 'å takke') brukes her i motsetning til «εὐλογήσας» ('å velsigne') som ble brukt om brødet i vers 26. Markus har tilsvarende forskjell. Εὐχαριστέω er opprinnelsen til ordet 'eukaristi' (nattverd). Ordet «ποτήριον» ('beger') kan også bety 'drikkeskål' og brukes metaforisk andre steder i evangeliene om lidelse (Matt 20:22; 26:39).
Befalingen «Drikk alle av det» er unik for Matteus blant synoptikerne og understreker fellesskapsaspektet — alle disiplene skal ha del i begeret. Dette har vært viktig i diskusjoner om nattverdspraksis, særlig om lekfolkets rett til å motta kalken (communio sub utraque specie). Reformatorene brukte dette verset til å argumentere for nattverd under begge skikkelser for alle troende.
Det jødiske påskemåltidet inkluderte flere beger med vin. Tradisjonelt identifiseres nattverdens beger med det tredje begeret i påskesedermåltidet, «velsignelsens beger» (kos ha-berakha), som ble drukket etter måltidet. Takkebønnen (εὐχαριστήσας) tilsvarer den jødiske berakha-bønnen over vinen.
Noen håndskrifter har «λαβὼν» mens andre har «λαβὼν τὸ» (med bestemt artikkel foran ποτήριον). Variantene er små og påvirker ikke meningen vesentlig. Hovedteksten i NA28 leser «λαβὼν ποτήριον» uten artikkel, noe som kan antyde 'et beger' snarere enn 'begeret'.
Dette verset er sentralt i alle kristne nattverdsformularer. I luthersk liturgi gjenfortelles innstiftelsesordene (vers 26–28) ved hver nattverdfeiring. Formuleringen «Drikk alle av det» brukes i liturgisk sammenheng for å understreke at alle skal ha del i nattverden.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «λαβὼν ποτήριον» er gjengitt som «tok et beger», «εὐχαριστήσας» som «takket» og «ἔδωκεν αὐτοῖς» som «ga dem det». Verbet «Πίετε» (imperativ aorist av πίνω) er gjengitt med «Drikk», og «ἐξ αὐτοῦ πάντες» med «alle av det». Ordstillingen «Drikk alle av det» er naturlig norsk og gjengir den greske ordstillingen der «πάντες» (alle) kommer etter «ἐξ αὐτοῦ» (av det). Et alternativ ville være «Drikk av det, alle sammen» for enda tydeligere å markere at «alle» er subjektet, men den valgte formen er idiomatisk og korrekt.
Verbet «εὐχαριστήσας» (aorist partisipp av εὐχαριστέω, 'å takke') brukes her i motsetning til «εὐλογήσας» ('å velsigne') som ble brukt om brødet i vers 26. Markus har tilsvarende forskjell. Εὐχαριστέω er opprinnelsen til ordet 'eukaristi' (nattverd). Ordet «ποτήριον» ('beger') kan også bety 'drikkeskål' og brukes metaforisk andre steder i evangeliene om lidelse (Matt 20:22; 26:39).
Befalingen «Drikk alle av det» er unik for Matteus blant synoptikerne og understreker fellesskapsaspektet — alle disiplene skal ha del i begeret. Dette har vært viktig i diskusjoner om nattverdspraksis, særlig om lekfolkets rett til å motta kalken (communio sub utraque specie). Reformatorene brukte dette verset til å argumentere for nattverd under begge skikkelser for alle troende.
Det jødiske påskemåltidet inkluderte flere beger med vin. Tradisjonelt identifiseres nattverdens beger med det tredje begeret i påskesedermåltidet, «velsignelsens beger» (kos ha-berakha), som ble drukket etter måltidet. Takkebønnen (εὐχαριστήσας) tilsvarer den jødiske berakha-bønnen over vinen.
Noen håndskrifter har «λαβὼν» mens andre har «λαβὼν τὸ» (med bestemt artikkel foran ποτήριον). Variantene er små og påvirker ikke meningen vesentlig. Hovedteksten i NA28 leser «λαβὼν ποτήριον» uten artikkel, noe som kan antyde 'et beger' snarere enn 'begeret'.
Dette verset er sentralt i alle kristne nattverdsformularer. I luthersk liturgi gjenfortelles innstiftelsesordene (vers 26–28) ved hver nattverdfeiring. Formuleringen «Drikk alle av det» brukes i liturgisk sammenheng for å understreke at alle skal ha del i nattverden.
*
Den greske teksten kan leses som «mitt paktblod» (τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης) eller «mitt blod, paktens blod». Oversettelsen «mitt blod, paktens blod» gjør det tydelig at blodet er knyttet til pakten, og er en naturlig gjengivelse på norsk. Et alternativ ville være «mitt paktsblod» eller «blodet i den nye pakt», slik noen oversettelser formulerer det med utgangspunkt i parallellsteder (Luk 22,20; 1 Kor 11,25).
Uttrykket τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης er en genitiv-konstruksjon der τῆς διαθήκης står i apposisjon til τὸ αἷμά μου. Det ekkoer Moses' ord i 2 Mos 24,8: «Se, dette er paktens blod» (ἰδοὺ τὸ αἷμα τῆς διαθήκης). Verbet ἐκχυννόμενον (presens partisipp passiv av ἐκχέω/ἐκχύννω, «å utøse/utgyte») viser til den pågående eller umiddelbart forestående utgytelsen av blodet. Preposisjonen εἰς med ἄφεσιν ἁμαρτιῶν uttrykker formål: «til/for syndenes tilgivelse».
Noen viktige manuskripter (blant annet ulike bysantinske vitner) har τῆς καινῆς διαθήκης («den nye pakt») i stedet for bare τῆς διαθήκης. De eldste og mest pålitelige manuskriptene (blant annet Codex Sinaiticus og Vaticanus) utelater καινῆς, og de fleste kritiske utgaver følger denne kortere lesemåten. Tillegget «nye» er trolig en harmonisering med Luk 22,20 og 1 Kor 11,25.
Jesu ord alluderer til paktsinngåelsen ved Sinai (2 Mos 24,8), der Moses stenket offerblod på folket og sa: «Se, dette er paktens blod.» Ved å bruke tilsvarende formulering knytter Jesus nattverden til den gammeltestamentlige paktstradisjonen og etablerer en ny pakt gjennom sitt eget blod. Uttrykket «for mange» (περὶ πολλῶν) henspiller også på Jesaja 53,12, der Herrens lidende tjener bærer «manges synd».
Dette verset er sentralt i ulike nattverdteologier. I katolsk teologi forstås ordene som innstiftelsesord som gjør brødet og vinen til Kristi legeme og blod (transsubstansiasjon). Luthersk teologi bekjenner Kristi reelle nærvær i, med og under brødet og vinen. Reformert teologi forstår ordene mer symbolsk eller som tegn på en åndelig virkelighet. Tilføyelsen «til syndenes forlatelse» (εἰς ἄφεσιν ἁμαρτιῶν), som er unik for Matteus blant nattverdberetningene, understreker den forsonende virkningen av Jesu død.
Innstiftelsesordene fra dette verset sammen med vers 26–27 utgjør kjernen i den kristne nattverdsliturgi. Formuleringen «mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» gjentas i ulike former i nattverdbønnene i de fleste kirkesamfunn. I Den norske kirkes liturgi er ordene lett tilpasset og kombinert med Paulus' versjon i 1 Kor 11,25.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten kan leses som «mitt paktblod» (τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης) eller «mitt blod, paktens blod». Oversettelsen «mitt blod, paktens blod» gjør det tydelig at blodet er knyttet til pakten, og er en naturlig gjengivelse på norsk. Et alternativ ville være «mitt paktsblod» eller «blodet i den nye pakt», slik noen oversettelser formulerer det med utgangspunkt i parallellsteder (Luk 22,20; 1 Kor 11,25).
Uttrykket τὸ αἷμά μου τῆς διαθήκης er en genitiv-konstruksjon der τῆς διαθήκης står i apposisjon til τὸ αἷμά μου. Det ekkoer Moses' ord i 2 Mos 24,8: «Se, dette er paktens blod» (ἰδοὺ τὸ αἷμα τῆς διαθήκης). Verbet ἐκχυννόμενον (presens partisipp passiv av ἐκχέω/ἐκχύννω, «å utøse/utgyte») viser til den pågående eller umiddelbart forestående utgytelsen av blodet. Preposisjonen εἰς med ἄφεσιν ἁμαρτιῶν uttrykker formål: «til/for syndenes tilgivelse».
Noen viktige manuskripter (blant annet ulike bysantinske vitner) har τῆς καινῆς διαθήκης («den nye pakt») i stedet for bare τῆς διαθήκης. De eldste og mest pålitelige manuskriptene (blant annet Codex Sinaiticus og Vaticanus) utelater καινῆς, og de fleste kritiske utgaver følger denne kortere lesemåten. Tillegget «nye» er trolig en harmonisering med Luk 22,20 og 1 Kor 11,25.
Jesu ord alluderer til paktsinngåelsen ved Sinai (2 Mos 24,8), der Moses stenket offerblod på folket og sa: «Se, dette er paktens blod.» Ved å bruke tilsvarende formulering knytter Jesus nattverden til den gammeltestamentlige paktstradisjonen og etablerer en ny pakt gjennom sitt eget blod. Uttrykket «for mange» (περὶ πολλῶν) henspiller også på Jesaja 53,12, der Herrens lidende tjener bærer «manges synd».
Dette verset er sentralt i ulike nattverdteologier. I katolsk teologi forstås ordene som innstiftelsesord som gjør brødet og vinen til Kristi legeme og blod (transsubstansiasjon). Luthersk teologi bekjenner Kristi reelle nærvær i, med og under brødet og vinen. Reformert teologi forstår ordene mer symbolsk eller som tegn på en åndelig virkelighet. Tilføyelsen «til syndenes forlatelse» (εἰς ἄφεσιν ἁμαρτιῶν), som er unik for Matteus blant nattverdberetningene, understreker den forsonende virkningen av Jesu død.
Innstiftelsesordene fra dette verset sammen med vers 26–27 utgjør kjernen i den kristne nattverdsliturgi. Formuleringen «mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» gjentas i ulike former i nattverdbønnene i de fleste kirkesamfunn. I Den norske kirkes liturgi er ordene lett tilpasset og kombinert med Paulus' versjon i 1 Kor 11,25.
*
«Fra nå av skal jeg ikke drikke» gjengir den sterke greske nektelsen οὐ μή (dobbel negasjon) som uttrykker et høytidelig løfte. «Denne frukten av vintreet» er en direkte oversettelse av τούτου τοῦ γενήματος τῆς ἀμπέλου, som er et jødisk liturgisk uttrykk for vin. Adjektivet «ny» (καινόν) kan grammatisk knyttes enten til vinen eller til det å drikke på en ny måte; oversettelsen lar det stå åpent, som i originalen. «Da» etter «dagen» er lagt til for naturlig norsk syntaks ved gjengivelse av ὅταν-setningen.
Uttrykket τὸ γένημα τῆς ἀμπέλου ('frukten av vintreet') er et tradisjonelt jødisk uttrykk brukt i velsignelsen over vinen (kiddush/berakha): «Velsignet er du, Herre vår Gud, som skaper vintreets frukt.» Det er ikke det vanlige greske ordet for vin (οἶνος), men en mer høytidelig og liturgisk formulering.
Jesu løfte om å ikke drikke vin igjen «før den dagen» peker fremover mot det eskatologiske måltidet i Guds rike. Ordet καινόν ('ny') kan forstås som ny vin eller som en kvalitativt ny virkelighet – en forvandlet fellesskapserfaring i det fullkomne riket. Dette knytter nattverden sammen med det messianske gjestebudet og understreker at nattverden har en foreløpig karakter: den feires i forventning om Kristi gjenkomst og rikets fullendelse.
Det siste måltidet fant sted i konteksten av påskefeiringen (pesach). Under påskemåltidet ble det tradisjonelt drukket fire beger vin. Jesu utsagn om å avstå fra vin kan forstås som at han avslutter det siste av disse begrene med et eskatologisk løfte, noe som gir ordene ekstra tyngde i den jødiske påskekonteksten.
Noen håndskrifter har ἀπ᾿ ἄρτι ('fra nå av'), som er karakteristisk for Matteus (jf. Matt 23:39; 26:64), mens parallellene i Markus og Lukas mangler dette uttrykket. Enkelte manuskripter utelater det også her, men det har god støtte i de beste håndskriftene. Noen vitner leser også τούτου τοῦ γεννήματος i stedet for γενήματος, men betydningsforskjellen er minimal.
Dette verset inngår i innstiftelsesordene som leses ved hver nattverdsfeiring i de fleste kristne kirkesamfunn. Løftet om det fremtidige måltidet i Guds rike gir nattverden dens eskatologiske dimensjon og er bakgrunnen for formuleringen «inntil han kommer» i den liturgiske nattverdbønnen (jf. 1 Kor 11:26).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Fra nå av skal jeg ikke drikke» gjengir den sterke greske nektelsen οὐ μή (dobbel negasjon) som uttrykker et høytidelig løfte. «Denne frukten av vintreet» er en direkte oversettelse av τούτου τοῦ γενήματος τῆς ἀμπέλου, som er et jødisk liturgisk uttrykk for vin. Adjektivet «ny» (καινόν) kan grammatisk knyttes enten til vinen eller til det å drikke på en ny måte; oversettelsen lar det stå åpent, som i originalen. «Da» etter «dagen» er lagt til for naturlig norsk syntaks ved gjengivelse av ὅταν-setningen.
Uttrykket τὸ γένημα τῆς ἀμπέλου ('frukten av vintreet') er et tradisjonelt jødisk uttrykk brukt i velsignelsen over vinen (kiddush/berakha): «Velsignet er du, Herre vår Gud, som skaper vintreets frukt.» Det er ikke det vanlige greske ordet for vin (οἶνος), men en mer høytidelig og liturgisk formulering.
Jesu løfte om å ikke drikke vin igjen «før den dagen» peker fremover mot det eskatologiske måltidet i Guds rike. Ordet καινόν ('ny') kan forstås som ny vin eller som en kvalitativt ny virkelighet – en forvandlet fellesskapserfaring i det fullkomne riket. Dette knytter nattverden sammen med det messianske gjestebudet og understreker at nattverden har en foreløpig karakter: den feires i forventning om Kristi gjenkomst og rikets fullendelse.
Det siste måltidet fant sted i konteksten av påskefeiringen (pesach). Under påskemåltidet ble det tradisjonelt drukket fire beger vin. Jesu utsagn om å avstå fra vin kan forstås som at han avslutter det siste av disse begrene med et eskatologisk løfte, noe som gir ordene ekstra tyngde i den jødiske påskekonteksten.
Noen håndskrifter har ἀπ᾿ ἄρτι ('fra nå av'), som er karakteristisk for Matteus (jf. Matt 23:39; 26:64), mens parallellene i Markus og Lukas mangler dette uttrykket. Enkelte manuskripter utelater det også her, men det har god støtte i de beste håndskriftene. Noen vitner leser også τούτου τοῦ γεννήματος i stedet for γενήματος, men betydningsforskjellen er minimal.
Dette verset inngår i innstiftelsesordene som leses ved hver nattverdsfeiring i de fleste kristne kirkesamfunn. Løftet om det fremtidige måltidet i Guds rike gir nattverden dens eskatologiske dimensjon og er bakgrunnen for formuleringen «inntil han kommer» i den liturgiske nattverdbønnen (jf. 1 Kor 11:26).
*
Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ὑμνήσαντες» med «Da de hadde sunget lovsangen», noe som er en naturlig norsk gjengivelse av et temporalt aorist partisipp. Den bestemte formen «lovsangen» er valgt fordi det i den jødiske påskefeiringen refererer til en bestemt del av Hallel-salmene (Salme 113–118). En alternativ oversettelse kunne vært «etter at de hadde sunget en lovsang» (ubestemt form), men den bestemte formen er mer presis i konteksten.
Det greske verbet «ὑμνέω» betyr å synge en hymne eller lovsang. Det er beslektet med substantivet «ὕμνος» (hymne). Formen «ὑμνήσαντες» er et aorist aktivt partisipp i nominativ flertall, som uttrykker en handling som er fullført før hovedverbet «ἐξῆλθον» (de gikk ut). «τὸ Ὄρος τῶν Ἐλαιῶν» betyr bokstavelig «oliventrærnes fjell».
Under den jødiske påskefeiringen ble det tradisjonelt sunget Hallel-salmer (Salme 113–118). Den første delen (Salme 113–114) ble sunget før måltidet, og den andre delen (Salme 115–118) etter måltidet. Det er denne avsluttende delen som trolig refereres til her. Påskemåltidet med disipler ble altså gjennomført i tråd med jødisk liturgisk praksis.
Oljeberget hadde eskatologisk betydning i jødisk tradisjon (jf. Sak 14:4) og var et sted Jesus ofte oppsøkte for bønn. At Jesus bevisst gikk dit etter det siste måltidet, kan ses i sammenheng med hans forestående lidelse og den messianske oppfyllelsen av profetiene.
Den avsluttende Hallel-sangen ved påskemåltidet, spesielt Salme 118 med ordene «Velsignet er han som kommer i Herrens navn», har fått en sentral plass i kristen liturgi, blant annet i Sanctus-leddet i nattverdfeiringen.
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ὑμνήσαντες» med «Da de hadde sunget lovsangen», noe som er en naturlig norsk gjengivelse av et temporalt aorist partisipp. Den bestemte formen «lovsangen» er valgt fordi det i den jødiske påskefeiringen refererer til en bestemt del av Hallel-salmene (Salme 113–118). En alternativ oversettelse kunne vært «etter at de hadde sunget en lovsang» (ubestemt form), men den bestemte formen er mer presis i konteksten.
Det greske verbet «ὑμνέω» betyr å synge en hymne eller lovsang. Det er beslektet med substantivet «ὕμνος» (hymne). Formen «ὑμνήσαντες» er et aorist aktivt partisipp i nominativ flertall, som uttrykker en handling som er fullført før hovedverbet «ἐξῆλθον» (de gikk ut). «τὸ Ὄρος τῶν Ἐλαιῶν» betyr bokstavelig «oliventrærnes fjell».
Under den jødiske påskefeiringen ble det tradisjonelt sunget Hallel-salmer (Salme 113–118). Den første delen (Salme 113–114) ble sunget før måltidet, og den andre delen (Salme 115–118) etter måltidet. Det er denne avsluttende delen som trolig refereres til her. Påskemåltidet med disipler ble altså gjennomført i tråd med jødisk liturgisk praksis.
Oljeberget hadde eskatologisk betydning i jødisk tradisjon (jf. Sak 14:4) og var et sted Jesus ofte oppsøkte for bønn. At Jesus bevisst gikk dit etter det siste måltidet, kan ses i sammenheng med hans forestående lidelse og den messianske oppfyllelsen av profetiene.
Den avsluttende Hallel-sangen ved påskemåltidet, spesielt Salme 118 med ordene «Velsignet er han som kommer i Herrens navn», har fått en sentral plass i kristen liturgi, blant annet i Sanctus-leddet i nattverdfeiringen.
*
Oversettelsen gjengir σκανδαλισθήσεσθε ἐν ἐμοί med «falle fra på grunn av meg». Verbet σκανδαλίζω betyr bokstavelig å snuble over en snublestein, og kan oversettes «ta anstøt av meg», «komme til fall» eller «falle fra». «Falle fra» er valgt for å uttrykke klart at disiplene vil svikte Jesus. «Gjeteren» er brukt for ποιμήν, men det mer tradisjonelle «hyrden» brukes i de fleste norske bibeloversettelser og bærer sterkere teologiske assosiasjoner.
Verbet σκανδαλισθήσεσθε (futurum passiv av σκανδαλίζω) kommer fra σκάνδαλον, som opprinnelig betegnet utløsermekanismen i en felle. Det har utviklet seg til å bety 'å bli brakt til fall', 'å ta anstøt'. Preposisjonen ἐν ἐμοί kan forstås instrumentalt ('på grunn av meg') eller lokalt ('i forbindelse med meg'). Sitatet fra Sakarja 13:7 endrer den hebraiske imperativformen «Slå hyrden» (הַךְ אֶת־הָרֹעֶה) til førsteperson «Jeg skal slå» (Πατάξω), noe som gjør Gud til det eksplisitte subjektet.
Jesu sitat fra Sakarja 13:7 tolkes messiansk: Gud selv vil slå hyrden (Messias), og flokken (disiplene) vil bli spredt. Endringen fra «slå» (imperativ rettet mot sverdet) i den hebraiske teksten til «jeg skal slå» i Matteus understreker at Jesu lidelse er en del av Guds frelsesplan. Hyrdemotivet er sentralt i GT og NT – Jesus er den gode hyrde (Joh 10:11) som gir sitt liv for sauene.
Lovsangen nevnt i forrige vers refererer sannsynligvis til siste del av Hallel-salmene (Salme 115–118), som ble sunget ved avslutningen av påskemåltidet. Jesus og disiplene gikk deretter ut til Oljeberget, der denne samtalen fant sted natten før korsfestelsen.
Hovedvariantene i dette verset gjelder verbet i Sakarja-sitatet. Noen manuskripter har διασκορπισθήσεται (entall) i stedet for διασκορπισθήσονται (flertall). De viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter flertallsformen som er brukt i oversettelsen.
Dette verset leses i Den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som del av lidelseshistorien. Temaet om disiplenes svikt og Jesu forutsigelse er sentralt i påskens liturgi.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir σκανδαλισθήσεσθε ἐν ἐμοί med «falle fra på grunn av meg». Verbet σκανδαλίζω betyr bokstavelig å snuble over en snublestein, og kan oversettes «ta anstøt av meg», «komme til fall» eller «falle fra». «Falle fra» er valgt for å uttrykke klart at disiplene vil svikte Jesus. «Gjeteren» er brukt for ποιμήν, men det mer tradisjonelle «hyrden» brukes i de fleste norske bibeloversettelser og bærer sterkere teologiske assosiasjoner.
Verbet σκανδαλισθήσεσθε (futurum passiv av σκανδαλίζω) kommer fra σκάνδαλον, som opprinnelig betegnet utløsermekanismen i en felle. Det har utviklet seg til å bety 'å bli brakt til fall', 'å ta anstøt'. Preposisjonen ἐν ἐμοί kan forstås instrumentalt ('på grunn av meg') eller lokalt ('i forbindelse med meg'). Sitatet fra Sakarja 13:7 endrer den hebraiske imperativformen «Slå hyrden» (הַךְ אֶת־הָרֹעֶה) til førsteperson «Jeg skal slå» (Πατάξω), noe som gjør Gud til det eksplisitte subjektet.
Jesu sitat fra Sakarja 13:7 tolkes messiansk: Gud selv vil slå hyrden (Messias), og flokken (disiplene) vil bli spredt. Endringen fra «slå» (imperativ rettet mot sverdet) i den hebraiske teksten til «jeg skal slå» i Matteus understreker at Jesu lidelse er en del av Guds frelsesplan. Hyrdemotivet er sentralt i GT og NT – Jesus er den gode hyrde (Joh 10:11) som gir sitt liv for sauene.
Lovsangen nevnt i forrige vers refererer sannsynligvis til siste del av Hallel-salmene (Salme 115–118), som ble sunget ved avslutningen av påskemåltidet. Jesus og disiplene gikk deretter ut til Oljeberget, der denne samtalen fant sted natten før korsfestelsen.
Hovedvariantene i dette verset gjelder verbet i Sakarja-sitatet. Noen manuskripter har διασκορπισθήσεται (entall) i stedet for διασκορπισθήσονται (flertall). De viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter flertallsformen som er brukt i oversettelsen.
Dette verset leses i Den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som del av lidelseshistorien. Temaet om disiplenes svikt og Jesu forutsigelse er sentralt i påskens liturgi.
*
«Er reist opp» oversetter det greske ἐγερθῆναί με, som er passiv aorist infinitiv. Passivformen er bevisst valgt for å gjenspeile at det er Gud som handler — Jesus blir reist opp. En mer idiomatisk norsk formulering ville vært «har stått opp», men det mister det passive aspektet. «Gå i forveien» gjengir προάξω, som betyr å gå foran noen, lede veien.
ἐγερθῆναί (aorist passiv infinitiv av ἐγείρω) betyr bokstavelig «å bli reist opp». Verbet brukes gjennomgående i NT i passiv form om oppstandelsen (passivum divinum), der Gud er den underforståtte agent. προάξω (futurum aktiv av προάγω) betyr «å gå foran», «å lede an». Det er et komposittverb av πρό (foran) og ἄγω (lede/føre).
Den passive formen «bli reist opp» (passivum divinum) er teologisk betydningsfull: den peker på at oppstandelsen er Guds handling, ikke noe Jesus gjør av egen kraft alene. Dette er i tråd med den tidlige kristne forkynnelsen slik vi finner den i Apostlenes gjerninger (f.eks. Apg 2,24.32; 3,15), der det konsekvent sies at Gud reiste Jesus opp fra de døde. Løftet om å gå i forveien til Galilea knytter korshendelsen til håpet om gjenforening med disiplene, og peker fram mot misjonsbefalingen i Matt 28,16–20.
Galilea var disiplenes hjemområde og stedet der Jesu virksomhet i stor grad hadde utspilt seg. At Jesus lover å møte dem der etter oppstandelsen, innebærer en tilbakevending til utgangspunktet — men nå i en ny virkelighet. Dette løftet oppfylles i Matt 28,7.10.16, der den oppstandne Jesus møter disiplene på et fjell i Galilea.
Noen håndskrifter har små varianter i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet og stabil i de viktigste manuskriptene. Parallellstedet i Mark 14,28 har tilnærmet identisk ordlyd.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Er reist opp» oversetter det greske ἐγερθῆναί με, som er passiv aorist infinitiv. Passivformen er bevisst valgt for å gjenspeile at det er Gud som handler — Jesus blir reist opp. En mer idiomatisk norsk formulering ville vært «har stått opp», men det mister det passive aspektet. «Gå i forveien» gjengir προάξω, som betyr å gå foran noen, lede veien.
ἐγερθῆναί (aorist passiv infinitiv av ἐγείρω) betyr bokstavelig «å bli reist opp». Verbet brukes gjennomgående i NT i passiv form om oppstandelsen (passivum divinum), der Gud er den underforståtte agent. προάξω (futurum aktiv av προάγω) betyr «å gå foran», «å lede an». Det er et komposittverb av πρό (foran) og ἄγω (lede/føre).
Den passive formen «bli reist opp» (passivum divinum) er teologisk betydningsfull: den peker på at oppstandelsen er Guds handling, ikke noe Jesus gjør av egen kraft alene. Dette er i tråd med den tidlige kristne forkynnelsen slik vi finner den i Apostlenes gjerninger (f.eks. Apg 2,24.32; 3,15), der det konsekvent sies at Gud reiste Jesus opp fra de døde. Løftet om å gå i forveien til Galilea knytter korshendelsen til håpet om gjenforening med disiplene, og peker fram mot misjonsbefalingen i Matt 28,16–20.
Galilea var disiplenes hjemområde og stedet der Jesu virksomhet i stor grad hadde utspilt seg. At Jesus lover å møte dem der etter oppstandelsen, innebærer en tilbakevending til utgangspunktet — men nå i en ny virkelighet. Dette løftet oppfylles i Matt 28,7.10.16, der den oppstandne Jesus møter disiplene på et fjell i Galilea.
Noen håndskrifter har små varianter i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet og stabil i de viktigste manuskriptene. Parallellstedet i Mark 14,28 har tilnærmet identisk ordlyd.
*
«tok til orde og sa» gjengir det greske ἀποκριθεὶς … εἶπεν, som bokstavelig betyr «svarte … sa». Uttrykket er en semittisk talemåte som ikke nødvendigvis innebærer et direkte svar på et spørsmål, men kan bety å ta ordet i en samtale. Oversettelsen «tok til orde og sa» er idiomatisk norsk og unngår den misvisende implikasjonen av et direkte svar. Alternativt kunne man skrevet «svarte og sa» eller bare «sa». «Alle andre» er en fortolkende gjengivelse av πάντες (alle), der «andre» er lagt til for å tydeliggjøre kontrasten med Peters ἐγώ (jeg). Verbet σκανδαλισθήσονται/σκανδαλισθήσομαι er oversatt «faller fra», som er en naturlig og forståelig gjengivelse. Andre alternativer inkluderer «snubler», «tar anstøt» eller «faller».
Det greske verbet σκανδαλίζω (skandalizō) stammer fra σκάνδαλον (skandalon), som opprinnelig betyr en fellestokk eller snublestein. I passiv form (σκανδαλισθήσονται) betyr det å bli brakt til fall, snuble, eller miste troen. Peters bruk av ἐγώ (egō) i begynnelsen av setningen er emfatisk – han understreker at han personlig aldri vil falle fra, i kontrast til de andre. οὐδέποτε (oudepote) er et sterkt nektende adverb som betyr «aldri noensinne».
Peters selvsikre erklæring illustrerer et gjennomgående tema om menneskelig overmot og selvbedrag i møte med prøvelser. Til tross for sin oppriktige overbevisning viser forløpet at Peter nettopp faller fra, noe Jesus forutsier i neste vers. Teologisk understreker dette menneskets avhengighet av Guds nåde og at egen styrke ikke er tilstrekkelig i åndelig prøvelse.
I noen håndskrifter (inkludert visse minuskler) forekommer varianten ἐγώ δέ i stedet for bare ἐγώ, men de beste og eldste manuskriptene støtter den kortere lesemåten. Tegnet ⸀ i den kritiske teksten markerer en slik tekstkritisk variasjon.
Peters løfte om troskap og den påfølgende fornektelsen er knyttet til den jødiske påskemåltidet, som var en ramme for åndelig fornyelse og paktsbekreftelse. At nettopp i denne konteksten Peter hevder sin urokkelige troskap, gir scenens ironi ekstra dybde.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«tok til orde og sa» gjengir det greske ἀποκριθεὶς … εἶπεν, som bokstavelig betyr «svarte … sa». Uttrykket er en semittisk talemåte som ikke nødvendigvis innebærer et direkte svar på et spørsmål, men kan bety å ta ordet i en samtale. Oversettelsen «tok til orde og sa» er idiomatisk norsk og unngår den misvisende implikasjonen av et direkte svar. Alternativt kunne man skrevet «svarte og sa» eller bare «sa». «Alle andre» er en fortolkende gjengivelse av πάντες (alle), der «andre» er lagt til for å tydeliggjøre kontrasten med Peters ἐγώ (jeg). Verbet σκανδαλισθήσονται/σκανδαλισθήσομαι er oversatt «faller fra», som er en naturlig og forståelig gjengivelse. Andre alternativer inkluderer «snubler», «tar anstøt» eller «faller».
Det greske verbet σκανδαλίζω (skandalizō) stammer fra σκάνδαλον (skandalon), som opprinnelig betyr en fellestokk eller snublestein. I passiv form (σκανδαλισθήσονται) betyr det å bli brakt til fall, snuble, eller miste troen. Peters bruk av ἐγώ (egō) i begynnelsen av setningen er emfatisk – han understreker at han personlig aldri vil falle fra, i kontrast til de andre. οὐδέποτε (oudepote) er et sterkt nektende adverb som betyr «aldri noensinne».
Peters selvsikre erklæring illustrerer et gjennomgående tema om menneskelig overmot og selvbedrag i møte med prøvelser. Til tross for sin oppriktige overbevisning viser forløpet at Peter nettopp faller fra, noe Jesus forutsier i neste vers. Teologisk understreker dette menneskets avhengighet av Guds nåde og at egen styrke ikke er tilstrekkelig i åndelig prøvelse.
I noen håndskrifter (inkludert visse minuskler) forekommer varianten ἐγώ δέ i stedet for bare ἐγώ, men de beste og eldste manuskriptene støtter den kortere lesemåten. Tegnet ⸀ i den kritiske teksten markerer en slik tekstkritisk variasjon.
Peters løfte om troskap og den påfølgende fornektelsen er knyttet til den jødiske påskemåltidet, som var en ramme for åndelig fornyelse og paktsbekreftelse. At nettopp i denne konteksten Peter hevder sin urokkelige troskap, gir scenens ironi ekstra dybde.
*
Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett. «Ἀμὴν λέγω σοι» gjengis med «Sannelig, jeg sier deg», som er en veletablert norsk gjengivelse av Jesu høytidelige forsikringsformel. «ἀπαρνήσῃ» oversettes med «fornekte», som er det vanlige norske valget for dette ordet. Alternativt kunne man skrive «før hanen galer, kommer du til å fornekte meg tre ganger», men futurumsformen «skal du fornekte» understreker den profetiske vissheten i Jesu ord.
«Ἀμήν» er et hebraisk låneord (אָמֵן) som betyr «sannelig» eller «det er fast/sikkert». Jesu bruk av «ἀμὴν λέγω σοι» som innledning til egne utsagn er unik – i jødisk tradisjon ble «amen» brukt som respons, ikke som innledning. «ἀλέκτορα φωνῆσαι» betyr bokstavelig «før en hane lyder/roper», der φωνέω brukes om hanens galing. «ἀπαρνήσῃ» (fra ἀπαρνέομαι) er sterkere enn det enkle ἀρνέομαι og innebærer en total fornektelse eller avvisning.
Jesu profeti om Peters fornektelse understreker hans guddommelige forutviten – han kjenner Peters svakhet før Peter selv gjør det. Denne forutsigelsen er teologisk viktig fordi den viser at korshendelsene ikke var uforutsette, men del av Guds plan. Peters fall og senere oppreisning (Joh 21:15–17) blir et sentralt vitnesbyrd om nåde og tilgivelse.
I Markus 14:30 sier Jesus «før hanen galer to ganger», mens Matteus, Lukas og Johannes bare nevner ett hanegal. Denne forskjellen har vært mye diskutert. Noen håndskrifter harmoniserer Markus-versjonen med de øvrige evangeliene. Forskjellen regnes vanligvis som ubetydelig for den teologiske meningen.
Hanegal var i antikken en kjent tidsmarkør. Romerne delte natten inn i fire vakter, og den tredje vakten (ca. kl. 00–03) ble kalt «gallicinium» (hanegal). I Jerusalem kunne haner gale allerede tidlig om natten, men det mest kjente hanegalet kom mot morgenen. Peters fornektelse knyttes dermed til de siste timene av natten før korsfestelsen.
Denne teksten leses i påskeuken (Den stille uke), særlig på skjærtorsdag, som del av lidelseshistorien. Peters fornektelse er et sentralt moment i pasjonsliturgien og brukes som utgangspunkt for botens og forsoningens tematikk.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett. «Ἀμὴν λέγω σοι» gjengis med «Sannelig, jeg sier deg», som er en veletablert norsk gjengivelse av Jesu høytidelige forsikringsformel. «ἀπαρνήσῃ» oversettes med «fornekte», som er det vanlige norske valget for dette ordet. Alternativt kunne man skrive «før hanen galer, kommer du til å fornekte meg tre ganger», men futurumsformen «skal du fornekte» understreker den profetiske vissheten i Jesu ord.
«Ἀμήν» er et hebraisk låneord (אָמֵן) som betyr «sannelig» eller «det er fast/sikkert». Jesu bruk av «ἀμὴν λέγω σοι» som innledning til egne utsagn er unik – i jødisk tradisjon ble «amen» brukt som respons, ikke som innledning. «ἀλέκτορα φωνῆσαι» betyr bokstavelig «før en hane lyder/roper», der φωνέω brukes om hanens galing. «ἀπαρνήσῃ» (fra ἀπαρνέομαι) er sterkere enn det enkle ἀρνέομαι og innebærer en total fornektelse eller avvisning.
Jesu profeti om Peters fornektelse understreker hans guddommelige forutviten – han kjenner Peters svakhet før Peter selv gjør det. Denne forutsigelsen er teologisk viktig fordi den viser at korshendelsene ikke var uforutsette, men del av Guds plan. Peters fall og senere oppreisning (Joh 21:15–17) blir et sentralt vitnesbyrd om nåde og tilgivelse.
I Markus 14:30 sier Jesus «før hanen galer to ganger», mens Matteus, Lukas og Johannes bare nevner ett hanegal. Denne forskjellen har vært mye diskutert. Noen håndskrifter harmoniserer Markus-versjonen med de øvrige evangeliene. Forskjellen regnes vanligvis som ubetydelig for den teologiske meningen.
Hanegal var i antikken en kjent tidsmarkør. Romerne delte natten inn i fire vakter, og den tredje vakten (ca. kl. 00–03) ble kalt «gallicinium» (hanegal). I Jerusalem kunne haner gale allerede tidlig om natten, men det mest kjente hanegalet kom mot morgenen. Peters fornektelse knyttes dermed til de siste timene av natten før korsfestelsen.
Denne teksten leses i påskeuken (Den stille uke), særlig på skjærtorsdag, som del av lidelseshistorien. Peters fornektelse er et sentralt moment i pasjonsliturgien og brukes som utgangspunkt for botens og forsoningens tematikk.
*
Den greske teksten bruker «λέγει» (historisk presens), som her er gjengitt med fortidsformen «sa» for å gi en naturlig norsk fortelling. «Κἂν» (= καὶ ἐάν, «selv om») er oversatt med «Om jeg så», som fanger den konsessive betydningen godt. «οὐ μή σε ἀπαρνήσομαι» er en dobbel nektelse (οὐ μή) som uttrykker en svært sterk benektelse, oversatt med «skal jeg ikke fornekte deg». En alternativ gjengivelse kunne vært «skal jeg aldri fornekte deg» for å gjenspeile den emfatiske dobbelte nektelsen bedre.
Uttrykket «οὐ μή» med futurum indikativ (ἀπαρνήσομαι) er den sterkeste formen for nektelse i gresk. Peter bruker altså den mest emfatiske formen for å forsikre at han aldri vil fornekte Jesus. Verbet «ἀπαρνέομαι» betyr å benekte, fornekte, avvise — det samme ordet som Jesus brukte i vers 34.
Peters sterke forsikring står i skarp kontrast til det som faktisk skjer senere (Matt 26:69–75), der han fornekter Jesus tre ganger. Dette er et viktig tema i evangeliene: menneskelig selvtillit i kontrast til menneskelig svakhet. At alle disiplene sier det samme, understreker at sviktet var universelt, ikke bare Peters personlige feiltrinn.
Noen manuskripter har «ἀπαρνήσομαι» (futurum indikativ) mens andre har «ἀπαρνήσωμαι» (aorist konjunktiv). Begge formene med «οὐ μή» gir sterk nektelse. I tillegg varierer noen håndskrifter mellom «ὁμοίως» og «ὡσαύτως» for «det samme» i andre del av verset.
I jødisk kultur var det å dø sammen med sin mester et uttrykk for den ytterste lojalitet. Peters løfte gjenspeiler en disipler-tradisjon der følgesvenner var villige til å dele sin mesters skjebne. Konteksten er påskemåltidet, der temaer om pakt, troskap og offer allerede var fremtredende.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker «λέγει» (historisk presens), som her er gjengitt med fortidsformen «sa» for å gi en naturlig norsk fortelling. «Κἂν» (= καὶ ἐάν, «selv om») er oversatt med «Om jeg så», som fanger den konsessive betydningen godt. «οὐ μή σε ἀπαρνήσομαι» er en dobbel nektelse (οὐ μή) som uttrykker en svært sterk benektelse, oversatt med «skal jeg ikke fornekte deg». En alternativ gjengivelse kunne vært «skal jeg aldri fornekte deg» for å gjenspeile den emfatiske dobbelte nektelsen bedre.
Uttrykket «οὐ μή» med futurum indikativ (ἀπαρνήσομαι) er den sterkeste formen for nektelse i gresk. Peter bruker altså den mest emfatiske formen for å forsikre at han aldri vil fornekte Jesus. Verbet «ἀπαρνέομαι» betyr å benekte, fornekte, avvise — det samme ordet som Jesus brukte i vers 34.
Peters sterke forsikring står i skarp kontrast til det som faktisk skjer senere (Matt 26:69–75), der han fornekter Jesus tre ganger. Dette er et viktig tema i evangeliene: menneskelig selvtillit i kontrast til menneskelig svakhet. At alle disiplene sier det samme, understreker at sviktet var universelt, ikke bare Peters personlige feiltrinn.
Noen manuskripter har «ἀπαρνήσομαι» (futurum indikativ) mens andre har «ἀπαρνήσωμαι» (aorist konjunktiv). Begge formene med «οὐ μή» gir sterk nektelse. I tillegg varierer noen håndskrifter mellom «ὁμοίως» og «ὡσαύτως» for «det samme» i andre del av verset.
I jødisk kultur var det å dø sammen med sin mester et uttrykk for den ytterste lojalitet. Peters løfte gjenspeiler en disipler-tradisjon der følgesvenner var villige til å dele sin mesters skjebne. Konteksten er påskemåltidet, der temaer om pakt, troskap og offer allerede var fremtredende.
*
Den greske teksten bruker «χωρίον λεγόμενον Γεθσημανί» som er gjengitt «et sted som heter Getsemane». Verbet «ἔρχεται» står i historisk presens, noe som er vanlig i gresk narrativ stil, men oversettes naturlig med preteritum («kom») på norsk. «Καθίσατε αὐτοῦ» er en imperativ og betyr «sett dere her», og «ἕως οὗ ἀπελθὼν ἐκεῖ προσεύξωμαι» gjengis med «mens jeg går dit bort og ber». Uttrykket «dit bort» gjenspeiler «ἐκεῖ» og gir en naturlig norsk gjengivelse av at Jesus trekker seg litt unna.
Navnet «Γεθσημανί» (Getsemane) kommer fra arameisk «גַּת שְׁמָנֵי» (gat šəmānê), som betyr «oljepresse». Dette peker på at stedet trolig var en olivenhage med en presse for utvinning av olivenolje. Verbet «προσεύξωμαι» er konjunktiv aorist, som uttrykker formålet med at Jesus går bort: for å be.
Getsemane lå ved foten av Oljeberget, øst for Jerusalem, over Kedron-dalen. Det var trolig en innhegnet olivenhage, og det var vanlig at reisende slo leir der under høytidene. At Jesus gikk dit med disiplene om natten etter påskemåltidet, stemmer med at mange pilegrimer overnattet utenfor bymurene under påsken.
Getsemane-scenen er et sentralt moment i kristen teologi om Jesu lydighet og overgivelse til Faderens vilje. At Jesus ber disiplene sitte og vente mens han selv går for å be, innleder hans intense bønnekamp (agoni) og understreker hans fulle menneskelighet i møte med lidelsen.
Noen håndskrifter har «προσεύξωμαι» alene uten «ἐκεῖ», mens andre inkluderer «ἐκεῖ προσεύξωμαι». Variantapparatet viser at rekkefølgen og tilstedeværelsen av «ἐκεῖ» varierer noe mellom manuskripttradisjoner, men betydningen er i hovedsak den samme.
Getsemane-beretningen leses i kirkeåret i forbindelse med den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som del av pasjonshistorien. Den danner grunnlag for bønnerefleksjon om Jesu lidelse og lydighet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker «χωρίον λεγόμενον Γεθσημανί» som er gjengitt «et sted som heter Getsemane». Verbet «ἔρχεται» står i historisk presens, noe som er vanlig i gresk narrativ stil, men oversettes naturlig med preteritum («kom») på norsk. «Καθίσατε αὐτοῦ» er en imperativ og betyr «sett dere her», og «ἕως οὗ ἀπελθὼν ἐκεῖ προσεύξωμαι» gjengis med «mens jeg går dit bort og ber». Uttrykket «dit bort» gjenspeiler «ἐκεῖ» og gir en naturlig norsk gjengivelse av at Jesus trekker seg litt unna.
Navnet «Γεθσημανί» (Getsemane) kommer fra arameisk «גַּת שְׁמָנֵי» (gat šəmānê), som betyr «oljepresse». Dette peker på at stedet trolig var en olivenhage med en presse for utvinning av olivenolje. Verbet «προσεύξωμαι» er konjunktiv aorist, som uttrykker formålet med at Jesus går bort: for å be.
Getsemane lå ved foten av Oljeberget, øst for Jerusalem, over Kedron-dalen. Det var trolig en innhegnet olivenhage, og det var vanlig at reisende slo leir der under høytidene. At Jesus gikk dit med disiplene om natten etter påskemåltidet, stemmer med at mange pilegrimer overnattet utenfor bymurene under påsken.
Getsemane-scenen er et sentralt moment i kristen teologi om Jesu lydighet og overgivelse til Faderens vilje. At Jesus ber disiplene sitte og vente mens han selv går for å be, innleder hans intense bønnekamp (agoni) og understreker hans fulle menneskelighet i møte med lidelsen.
Noen håndskrifter har «προσεύξωμαι» alene uten «ἐκεῖ», mens andre inkluderer «ἐκεῖ προσεύξωμαι». Variantapparatet viser at rekkefølgen og tilstedeværelsen av «ἐκεῖ» varierer noe mellom manuskripttradisjoner, men betydningen er i hovedsak den samme.
Getsemane-beretningen leses i kirkeåret i forbindelse med den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som del av pasjonshistorien. Den danner grunnlag for bønnerefleksjon om Jesu lidelse og lydighet.
*
Oversettelsen gjengir «παραλαβὼν» med «tok med seg», som er naturlig norsk og fanger opp betydningen av å ta noen med seg til side. «ἤρξατο λυπεῖσθαι καὶ ἀδημονεῖν» er gjengitt «begynte å bli grepet av sorg og angst». Alternativt kunne man oversatt mer direkte: «begynte å sørge og engste seg». Formuleringen «bli grepet av» er et noe friere valg som understreker intensiteten, men kan oppfattes som en liten overfortolkning av den greske teksten. Likevel er det innenfor akseptabelt tolkningsrom og gir god norsk.
Verbet «λυπεῖσθαι» (passiv av λυπέω) betyr å bli bedrøvet, å sørge, å føle smerte. «ἀδημονεῖν» er et sjeldnere verb som uttrykker dyp uro, angst eller fortvilelse. Ordets etymologi er omdiskutert, men det brukes om en tilstand av intens indre uro og fortvilelse. Sammen danner de to verbene et sterkt uttrykk for Jesu emosjonelle tilstand.
Sebedeus-sønnene er Jakob og Johannes (jf. Matt 4:21). At Jesus valgte nettopp Peter, Jakob og Johannes er bemerkelsesverdig – det er den samme indre kretsen som var vitner til forklarelsen på fjellet (Matt 17:1). Jesu sorg og angst viser hans fulle menneskelighet i møte med den forestående lidelsen.
Getsemane-hagen lå på Oljeberget, øst for Jerusalem. Det var vanlig å trekke seg tilbake dit om natten. At Jesus tar med seg tre disipler spesielt, reflekterer en jødisk skikk der viktige hendelser ble bevitnet av to eller tre vitner (jf. 5 Mos 19:15).
Det finnes små varianter i håndskriftene for dette verset, men ingen som påvirker oversettelsen vesentlig. Teksten er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir «παραλαβὼν» med «tok med seg», som er naturlig norsk og fanger opp betydningen av å ta noen med seg til side. «ἤρξατο λυπεῖσθαι καὶ ἀδημονεῖν» er gjengitt «begynte å bli grepet av sorg og angst». Alternativt kunne man oversatt mer direkte: «begynte å sørge og engste seg». Formuleringen «bli grepet av» er et noe friere valg som understreker intensiteten, men kan oppfattes som en liten overfortolkning av den greske teksten. Likevel er det innenfor akseptabelt tolkningsrom og gir god norsk.
Verbet «λυπεῖσθαι» (passiv av λυπέω) betyr å bli bedrøvet, å sørge, å føle smerte. «ἀδημονεῖν» er et sjeldnere verb som uttrykker dyp uro, angst eller fortvilelse. Ordets etymologi er omdiskutert, men det brukes om en tilstand av intens indre uro og fortvilelse. Sammen danner de to verbene et sterkt uttrykk for Jesu emosjonelle tilstand.
Sebedeus-sønnene er Jakob og Johannes (jf. Matt 4:21). At Jesus valgte nettopp Peter, Jakob og Johannes er bemerkelsesverdig – det er den samme indre kretsen som var vitner til forklarelsen på fjellet (Matt 17:1). Jesu sorg og angst viser hans fulle menneskelighet i møte med den forestående lidelsen.
Getsemane-hagen lå på Oljeberget, øst for Jerusalem. Det var vanlig å trekke seg tilbake dit om natten. At Jesus tar med seg tre disipler spesielt, reflekterer en jødisk skikk der viktige hendelser ble bevitnet av to eller tre vitner (jf. 5 Mos 19:15).
Det finnes små varianter i håndskriftene for dette verset, men ingen som påvirker oversettelsen vesentlig. Teksten er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene.
*
«Bedrøvet til døden» er en gjennomgående oversettelse av det greske «Περίλυπός ἐστιν ἡ ψυχή μου ἕως θανάτου». Alternativt kunne man oversette «dypt bedrøvet, like til døden» eller «min sjel er overvettes sorgfull». Den valgte formuleringen er godt innarbeidet i norsk bibelspråk og balanserer mellom troskapen til grunnteksten og lesbarhet.
Adjektivet περίλυπος er en forsterket form av λυπηρός ('sorgfull') med prefikset περι- som gir betydningen 'omgitt av sorg', altså 'dypt bedrøvet'. Uttrykket ἕως θανάτου ('til døden') kan forstås enten som en hyperbolsk beskrivelse av sorgens intensitet (så sterk at den nesten dreper) eller som en indikasjon på at sorgen vil vare til hans (forestående) død. Uttrykket har bakgrunn i Salme 42:6.12 og 43:5 i Septuaginta.
Jesu ord her åpenbarer hans fulle menneskelighet i det han møter korsets lidelse. At hans sjel er «bedrøvet til døden» viser at inkarnasjonen innebærer ekte menneskelig lidelse. Oppfordringen «våk med meg» (γρηγορεῖτε μετʼ ἐμοῦ) understreker hans behov for menneskelig fellesskap i lidelsen, noe som har vært viktig i teologiske diskusjoner om Kristi to naturer.
Getsemane-scenen utspiller seg natten før korsfestelsen. Det var vanlig jødisk praksis å bruke Salmenes bok som uttrykk for bønn og nød, og Jesu ord her alluderer til klagesalmene. Å be disiplene «våke» kan også knyttes til den jødiske påskefeiringen, der man holdt seg våken gjennom natten.
De fleste manuskripter har αὐτοῖς ('til dem'), men noen vitner har den lengre formen τοῖς μαθηταῖς ('til disiplene'). Den kortere lesemåten er godt bevitnet og foretrukket i kritiske utgaver (NA28/UBS5).
Dette verset er sentralt i skjærtorsdagens liturgi og i andakter knyttet til Jesu lidelseshistorie. I mange tradisjoner leses Getsemane-beretningen som en oppfordring til bønn og åndelig årvåkenhet, og uttrykket «våk med meg» har inspirert kjente salmer og liturgiske tekster, som Taizé-sangen «Stay with me» (Blei hos meg).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Bedrøvet til døden» er en gjennomgående oversettelse av det greske «Περίλυπός ἐστιν ἡ ψυχή μου ἕως θανάτου». Alternativt kunne man oversette «dypt bedrøvet, like til døden» eller «min sjel er overvettes sorgfull». Den valgte formuleringen er godt innarbeidet i norsk bibelspråk og balanserer mellom troskapen til grunnteksten og lesbarhet.
Adjektivet περίλυπος er en forsterket form av λυπηρός ('sorgfull') med prefikset περι- som gir betydningen 'omgitt av sorg', altså 'dypt bedrøvet'. Uttrykket ἕως θανάτου ('til døden') kan forstås enten som en hyperbolsk beskrivelse av sorgens intensitet (så sterk at den nesten dreper) eller som en indikasjon på at sorgen vil vare til hans (forestående) død. Uttrykket har bakgrunn i Salme 42:6.12 og 43:5 i Septuaginta.
Jesu ord her åpenbarer hans fulle menneskelighet i det han møter korsets lidelse. At hans sjel er «bedrøvet til døden» viser at inkarnasjonen innebærer ekte menneskelig lidelse. Oppfordringen «våk med meg» (γρηγορεῖτε μετʼ ἐμοῦ) understreker hans behov for menneskelig fellesskap i lidelsen, noe som har vært viktig i teologiske diskusjoner om Kristi to naturer.
Getsemane-scenen utspiller seg natten før korsfestelsen. Det var vanlig jødisk praksis å bruke Salmenes bok som uttrykk for bønn og nød, og Jesu ord her alluderer til klagesalmene. Å be disiplene «våke» kan også knyttes til den jødiske påskefeiringen, der man holdt seg våken gjennom natten.
De fleste manuskripter har αὐτοῖς ('til dem'), men noen vitner har den lengre formen τοῖς μαθηταῖς ('til disiplene'). Den kortere lesemåten er godt bevitnet og foretrukket i kritiske utgaver (NA28/UBS5).
Dette verset er sentralt i skjærtorsdagens liturgi og i andakter knyttet til Jesu lidelseshistorie. I mange tradisjoner leses Getsemane-beretningen som en oppfordring til bønn og åndelig årvåkenhet, og uttrykket «våk med meg» har inspirert kjente salmer og liturgiske tekster, som Taizé-sangen «Stay with me» (Blei hos meg).
*
Oversettelsen gjengir «ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ» med «falt på ansiktet», som er en naturlig norsk gjengivelse av denne uttrykksmåten. Et alternativ er «kastet seg ned med ansiktet mot jorden» for å understreke den fullstendige prostrasjonen. «εἰ δυνατόν ἐστιν» er gjengitt som «er det mulig, så la» i en kondisjonalsetning med imperativ; et mer direkte alternativ er «om det er mulig, la». «πλὴν» er oversatt med «men», som fanger den adversative betydningen. «ἀλλʼ ὡς σύ» er gjengitt «bare som du vil», der «bare» forsterker kontrasten – det greske har egentlig «men som du (vil)», men «bare» fungerer godt stilistisk.
Verbet «προελθών» (aorist partisipp av προέρχομαι) betyr 'å gå frem/videre'. «μικρόν» er et adverb som angir kort avstand. «ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ» er en semittisk uttrykksmåte for full prostrasjon i bønn. «τὸ ποτήριον τοῦτο» ('dette begeret') er en metafor med dype gammeltestamentlige røtter. «πλήν» er en sterk adversativ partikkel som markerer et tydelig brudd – 'likevel', 'men'.
Begeret (ποτήριον) er et rikt teologisk bilde. I GT kan «Herrens beger» referere til vrede og dom (Jes 51:17, 22; Jer 25:15–17; Sal 75:9). Jesu bønn viser hans fulle menneskelighet – han frykter lidelsen – men hans underkastelse under Faderens vilje («ikke som jeg vil, bare som du vil») viser hans fullkomne lydighet. Denne scenen har vært sentral i kristologiske diskusjoner om Kristi to viljer (dyotheletisme), bekreftet ved det tredje konsilet i Konstantinopel (681).
Getsemane-hagen lå ved foten av Oljeberget, øst for Jerusalem. Bønn i prostrasjon (liggende med ansiktet mot jorden) var en vanlig jødisk bønnestilling som uttrykte dyp ærbødighet og nød. At Jesus trekker seg tilbake fra disiplene for å be alene, reflekterer en jødisk praksis med privat bønn i kriser.
Enkelte manuskripter har «προσελθών» (kom frem til) i stedet for «προελθών» (gikk videre frem). Nestle-Aland (NA28) leser «προελθών», støttet av de beste manuskriptene (א, B). Varianten påvirker ikke vesentlig meningen.
Denne teksten er sentral i Langfredags liturgi og i Skjærtorsdagens nattverdsgudstjeneste. Jesu bønn i Getsemane leses ofte som forbilde for kristen bønn i lidelse og som et uttrykk for underkastelse under Guds vilje. Ordene «ikke som jeg vil, bare som du vil» har inspirert bønner og salmer gjennom hele kirkehistorien.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir «ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ» med «falt på ansiktet», som er en naturlig norsk gjengivelse av denne uttrykksmåten. Et alternativ er «kastet seg ned med ansiktet mot jorden» for å understreke den fullstendige prostrasjonen. «εἰ δυνατόν ἐστιν» er gjengitt som «er det mulig, så la» i en kondisjonalsetning med imperativ; et mer direkte alternativ er «om det er mulig, la». «πλὴν» er oversatt med «men», som fanger den adversative betydningen. «ἀλλʼ ὡς σύ» er gjengitt «bare som du vil», der «bare» forsterker kontrasten – det greske har egentlig «men som du (vil)», men «bare» fungerer godt stilistisk.
Verbet «προελθών» (aorist partisipp av προέρχομαι) betyr 'å gå frem/videre'. «μικρόν» er et adverb som angir kort avstand. «ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ» er en semittisk uttrykksmåte for full prostrasjon i bønn. «τὸ ποτήριον τοῦτο» ('dette begeret') er en metafor med dype gammeltestamentlige røtter. «πλήν» er en sterk adversativ partikkel som markerer et tydelig brudd – 'likevel', 'men'.
Begeret (ποτήριον) er et rikt teologisk bilde. I GT kan «Herrens beger» referere til vrede og dom (Jes 51:17, 22; Jer 25:15–17; Sal 75:9). Jesu bønn viser hans fulle menneskelighet – han frykter lidelsen – men hans underkastelse under Faderens vilje («ikke som jeg vil, bare som du vil») viser hans fullkomne lydighet. Denne scenen har vært sentral i kristologiske diskusjoner om Kristi to viljer (dyotheletisme), bekreftet ved det tredje konsilet i Konstantinopel (681).
Getsemane-hagen lå ved foten av Oljeberget, øst for Jerusalem. Bønn i prostrasjon (liggende med ansiktet mot jorden) var en vanlig jødisk bønnestilling som uttrykte dyp ærbødighet og nød. At Jesus trekker seg tilbake fra disiplene for å be alene, reflekterer en jødisk praksis med privat bønn i kriser.
Enkelte manuskripter har «προσελθών» (kom frem til) i stedet for «προελθών» (gikk videre frem). Nestle-Aland (NA28) leser «προελθών», støttet av de beste manuskriptene (א, B). Varianten påvirker ikke vesentlig meningen.
Denne teksten er sentral i Langfredags liturgi og i Skjærtorsdagens nattverdsgudstjeneste. Jesu bønn i Getsemane leses ofte som forbilde for kristen bønn i lidelse og som et uttrykk for underkastelse under Guds vilje. Ordene «ikke som jeg vil, bare som du vil» har inspirert bønner og salmer gjennom hele kirkehistorien.
*
Oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og flytende måte. Det greske «ἔρχεται» (presens historisk) er gjengitt med preteritum «kom tilbake», som er idiomatisk norsk fortellerstil. «πρὸς τοὺς μαθητάς» er oversatt «til disiplene». Uttrykket «οὐκ ἰσχύσατε» (aorist av ἰσχύω, 'å ha kraft/evne') er gjengitt med det mer hverdagslige «klarte dere ikke», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «orket dere ikke» eller «maktet dere ikke».
Verbet «ἔρχεται» står i presens (historisk presens), et virkemiddel Matteus bruker for å gjøre fortellingen levende. «ἰσχύσατε» er aorist av ἰσχύω, som betyr å ha styrke eller evne. «μίαν ὥραν» (én time) kan bety en bokstavelig time eller en kort tidsperiode. «γρηγορῆσαι» (aorist infinitiv av γρηγορέω) betyr å våke, holde seg våken, være årvåken.
Jesu spørsmål til Peter er spesielt meningsfullt i lys av Peters tidligere løfte om aldri å svikte Jesus (Matt 26:33–35). At Jesus henvender seg til Peter men bruker flertallsformen «ἰσχύσατε» (dere klarte) viser at irettesettelsen gjelder alle tre disiplene (Peter, Jakob og Johannes), men at Peter som den som hadde lovet mest, holdes spesielt ansvarlig.
Getsemane-hagen lå på Oljeberget, øst for Jerusalem. Det var vanlig å våke og be om natten, særlig i forbindelse med påskefeiringen. Disiplenes søvn kan delvis forklares med at påskemåltidet var sent og at de hadde drukket vin.
Noen håndskrifter har «οὕτως» (slik/så), mens andre utelater det. De fleste kritiske utgaver beholder det. Det er ingen vesentlige tekstvarianter som endrer meningen i dette verset.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og flytende måte. Det greske «ἔρχεται» (presens historisk) er gjengitt med preteritum «kom tilbake», som er idiomatisk norsk fortellerstil. «πρὸς τοὺς μαθητάς» er oversatt «til disiplene». Uttrykket «οὐκ ἰσχύσατε» (aorist av ἰσχύω, 'å ha kraft/evne') er gjengitt med det mer hverdagslige «klarte dere ikke», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «orket dere ikke» eller «maktet dere ikke».
Verbet «ἔρχεται» står i presens (historisk presens), et virkemiddel Matteus bruker for å gjøre fortellingen levende. «ἰσχύσατε» er aorist av ἰσχύω, som betyr å ha styrke eller evne. «μίαν ὥραν» (én time) kan bety en bokstavelig time eller en kort tidsperiode. «γρηγορῆσαι» (aorist infinitiv av γρηγορέω) betyr å våke, holde seg våken, være årvåken.
Jesu spørsmål til Peter er spesielt meningsfullt i lys av Peters tidligere løfte om aldri å svikte Jesus (Matt 26:33–35). At Jesus henvender seg til Peter men bruker flertallsformen «ἰσχύσατε» (dere klarte) viser at irettesettelsen gjelder alle tre disiplene (Peter, Jakob og Johannes), men at Peter som den som hadde lovet mest, holdes spesielt ansvarlig.
Getsemane-hagen lå på Oljeberget, øst for Jerusalem. Det var vanlig å våke og be om natten, særlig i forbindelse med påskefeiringen. Disiplenes søvn kan delvis forklares med at påskemåltidet var sent og at de hadde drukket vin.
Noen håndskrifter har «οὕτως» (slik/så), mens andre utelater det. De fleste kritiske utgaver beholder det. Det er ingen vesentlige tekstvarianter som endrer meningen i dette verset.
*
Den norske oversettelsen må håndtere forholdet mellom 'våk og be' og den etterfølgende ἵνα-setningen. Denne kan tolkes enten som en formålssetning ('slik at dere ikke') eller som innholdet i bønnen ('be om at dere ikke'). De fleste norske oversettelser (NO2011, Bibel 2011) og internasjonale oversettelser (ESV, NIV, NASB) forstår det som en formålssetning. Alternativet 'be om at' er mulig, men mindre vanlig. 'Kjødet' er beholdt som en relativt direkte gjengivelse av σάρξ, selv om 'kroppen' er et modernere alternativ – 'kjødet' har imidlertid en dypere teologisk valør enn bare den fysiske kroppen.
γρηγορεῖτε (presens imperativ) og προσεύχεσθε (presens imperativ) er begge durativ form, som antyder en vedvarende handling: 'fortsett å våke og be.' πειρασμός kan bety både 'fristelse' og 'prøvelse'; i denne konteksten dekker det trolig begge aspekter. πρόθυμον (ivrig, villig) brukes om ånden, mens ἀσθενής (svak, kraftløs) brukes om kjødet – en skarp kontrast understreket av μέν...δέ-konstruksjonen.
Verset reiser spørsmålet om forholdet mellom menneskelig vilje og menneskelig svakhet. 'Ånden' (τὸ πνεῦμα) refererer her sannsynligvis til den menneskelige ånd/vilje, ikke Den hellige ånd. Jesus anerkjenner disiplenes gode intensjoner men peker på den menneskelige natur sin grunnleggende svakhet. Denne spenningen mellom ånd og kjød er sentral i paulinsk teologi (jf. Rom 7:14–25, Gal 5:17) og i kristen antropologi mer generelt. Oppfordringen til å våke og be peker på at det er gjennom bønn man kan overkomme kjødets svakhet.
Scenen utspiller seg i Getsemane, en olivenhage på Oljeberget øst for Jerusalem. Det var vanlig å tilbringe natten utendørs i hager under påskehøytiden. Disiplenes søvnighet kan skyldes både den sene timen og det emosjonelle stresset knyttet til Jesu voksende uro. Å 'våke' (γρηγορέω) hadde også konnotasjoner fra nattevakt-tradisjonen i jødisk fromhetspraksis.
Det finnes kun mindre tekstkritiske varianter i dette verset. Noen manuskripter har små forskjeller i ordstilling, men den overordnede teksten er godt bevitnet og stabil på tvers av manuskripttradisjonen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den norske oversettelsen må håndtere forholdet mellom 'våk og be' og den etterfølgende ἵνα-setningen. Denne kan tolkes enten som en formålssetning ('slik at dere ikke') eller som innholdet i bønnen ('be om at dere ikke'). De fleste norske oversettelser (NO2011, Bibel 2011) og internasjonale oversettelser (ESV, NIV, NASB) forstår det som en formålssetning. Alternativet 'be om at' er mulig, men mindre vanlig. 'Kjødet' er beholdt som en relativt direkte gjengivelse av σάρξ, selv om 'kroppen' er et modernere alternativ – 'kjødet' har imidlertid en dypere teologisk valør enn bare den fysiske kroppen.
γρηγορεῖτε (presens imperativ) og προσεύχεσθε (presens imperativ) er begge durativ form, som antyder en vedvarende handling: 'fortsett å våke og be.' πειρασμός kan bety både 'fristelse' og 'prøvelse'; i denne konteksten dekker det trolig begge aspekter. πρόθυμον (ivrig, villig) brukes om ånden, mens ἀσθενής (svak, kraftløs) brukes om kjødet – en skarp kontrast understreket av μέν...δέ-konstruksjonen.
Verset reiser spørsmålet om forholdet mellom menneskelig vilje og menneskelig svakhet. 'Ånden' (τὸ πνεῦμα) refererer her sannsynligvis til den menneskelige ånd/vilje, ikke Den hellige ånd. Jesus anerkjenner disiplenes gode intensjoner men peker på den menneskelige natur sin grunnleggende svakhet. Denne spenningen mellom ånd og kjød er sentral i paulinsk teologi (jf. Rom 7:14–25, Gal 5:17) og i kristen antropologi mer generelt. Oppfordringen til å våke og be peker på at det er gjennom bønn man kan overkomme kjødets svakhet.
Scenen utspiller seg i Getsemane, en olivenhage på Oljeberget øst for Jerusalem. Det var vanlig å tilbringe natten utendørs i hager under påskehøytiden. Disiplenes søvnighet kan skyldes både den sene timen og det emosjonelle stresset knyttet til Jesu voksende uro. Å 'våke' (γρηγορέω) hadde også konnotasjoner fra nattevakt-tradisjonen i jødisk fromhetspraksis.
Det finnes kun mindre tekstkritiske varianter i dette verset. Noen manuskripter har små forskjeller i ordstilling, men den overordnede teksten er godt bevitnet og stabil på tvers av manuskripttradisjonen.
*
Den norske oversettelsen gjengir «πάλιν ἐκ δευτέρου» som «Igjen, for andre gang», noe som bevarer den litt redundante stilen i den greske teksten. Et alternativ ville vært bare «For andre gang» eller «Enda en gang», men dobbeltheten i originalen understreker gjentagelsen. «Ἐὰν μὴ αὐτὸ πίω» er gjengitt «uten at jeg drikker det», som er en naturlig norsk formulering av den betingede setningen. «Γενηθήτω τὸ θέλημά σου» oversettes «la din vilje skje», som er en veletablert og gjenkjennelig formulering fra Fadervår (Matt 6:10).
«πάλιν ἐκ δευτέρου» er en pleonastisk konstruksjon der både «πάλιν» (igjen) og «ἐκ δευτέρου» (for andre gang) uttrykker gjentagelse. Dette er typisk for Matteus' stil og understreker at Jesus gjentok bønnen. «Παρελθεῖν» (gå forbi) brukes metaforisk om begeret/lidelsen, med betydningen at det skal bli fjernet eller passere forbi.
I Jesu andre bønn i Getsemane er det en merkbar utvikling fra den første bønnen (v. 39). I den første bønnen ber Jesus om at begeret skal tas bort «om det er mulig», mens han i den andre bønnen aksepterer at det kanskje ikke kan gå forbi, og underkaster seg Faderens vilje. Dette viser en bevegelse mot full overgivelse. Uttrykket «la din vilje skje» knytter direkte an til Herrens bønn og viser Jesu lydighet mot Faderen.
Getsemane-scenen gjenspeiler jødisk bønnepraksis der gjentagelse av bønn var vanlig og ble ansett som uttrykk for inderlig hengivenhet, ikke tom repetisjon. «Begeret» (τοῦτο, som refererer tilbake til τὸ ποτήριον i v. 39) er et velkjent gammeltestamentlig bilde for Guds vredes dom (Jes 51:17; Jer 25:15).
Noen håndskrifter har «τοῦτο τὸ ποτήριον» (dette begeret) i stedet for bare «τοῦτο» (dette). Varianten med «τὸ ποτήριον» er trolig en harmonisering med v. 39. De viktigste håndskriftene (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus) støtter den kortere lesningen «τοῦτο». Verbet «παρελθεῖν» har i noen manuskripter varianten «παρελθεῖν ἀπ' ἐμοῦ» (gå forbi fra meg), også trolig en harmonisering med den første bønnen.
Jesu bønn «la din vilje skje» er sentral i liturgisk sammenheng og gjentas i eukaristiske bønner og pasjonsliturgier, særlig i forbindelse med påskeuken. Verset leses ofte som del av Getsemane-perikopen på skjærtorsdag.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir «πάλιν ἐκ δευτέρου» som «Igjen, for andre gang», noe som bevarer den litt redundante stilen i den greske teksten. Et alternativ ville vært bare «For andre gang» eller «Enda en gang», men dobbeltheten i originalen understreker gjentagelsen. «Ἐὰν μὴ αὐτὸ πίω» er gjengitt «uten at jeg drikker det», som er en naturlig norsk formulering av den betingede setningen. «Γενηθήτω τὸ θέλημά σου» oversettes «la din vilje skje», som er en veletablert og gjenkjennelig formulering fra Fadervår (Matt 6:10).
«πάλιν ἐκ δευτέρου» er en pleonastisk konstruksjon der både «πάλιν» (igjen) og «ἐκ δευτέρου» (for andre gang) uttrykker gjentagelse. Dette er typisk for Matteus' stil og understreker at Jesus gjentok bønnen. «Παρελθεῖν» (gå forbi) brukes metaforisk om begeret/lidelsen, med betydningen at det skal bli fjernet eller passere forbi.
I Jesu andre bønn i Getsemane er det en merkbar utvikling fra den første bønnen (v. 39). I den første bønnen ber Jesus om at begeret skal tas bort «om det er mulig», mens han i den andre bønnen aksepterer at det kanskje ikke kan gå forbi, og underkaster seg Faderens vilje. Dette viser en bevegelse mot full overgivelse. Uttrykket «la din vilje skje» knytter direkte an til Herrens bønn og viser Jesu lydighet mot Faderen.
Getsemane-scenen gjenspeiler jødisk bønnepraksis der gjentagelse av bønn var vanlig og ble ansett som uttrykk for inderlig hengivenhet, ikke tom repetisjon. «Begeret» (τοῦτο, som refererer tilbake til τὸ ποτήριον i v. 39) er et velkjent gammeltestamentlig bilde for Guds vredes dom (Jes 51:17; Jer 25:15).
Noen håndskrifter har «τοῦτο τὸ ποτήριον» (dette begeret) i stedet for bare «τοῦτο» (dette). Varianten med «τὸ ποτήριον» er trolig en harmonisering med v. 39. De viktigste håndskriftene (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus) støtter den kortere lesningen «τοῦτο». Verbet «παρελθεῖν» har i noen manuskripter varianten «παρελθεῖν ἀπ' ἐμοῦ» (gå forbi fra meg), også trolig en harmonisering med den første bønnen.
Jesu bønn «la din vilje skje» er sentral i liturgisk sammenheng og gjentas i eukaristiske bønner og pasjonsliturgier, særlig i forbindelse med påskeuken. Verset leses ofte som del av Getsemane-perikopen på skjærtorsdag.
*
Den greske teksten har «πάλιν εὗρεν αὐτοὺς» (igjen fant han dem). Oversettelsen plasserer «igjen» etter «dem» for naturlig norsk ordstilling. Uttrykket «tunge av søvn» er en fri, men idiomatisk gjengivelse av «βεβαρημένοι» (tynget/besværet), som i originalen kun sier at øynene var tynget/tunge. Tillegget «av søvn» er en forklarende utvidelse som gjør teksten lettere å forstå på norsk, selv om det greske uttrykket strengt tatt bare sier «tunge/tyngede».
Partisippet «βεβαρημένοι» er perfektum passiv av «βαρέω» (å tynge, belaste). Perfektum indikerer en vedvarende tilstand — øynene deres var blitt tunge og forble slik. Uttrykket «οἱ ὀφθαλμοὶ βεβαρημένοι» er en perifrastisk perfektumkonstruksjon med «ἦσαν», som understreker den pågående tilstanden.
Disiplenes gjentatte søvn i Getsemane (tre ganger) er teologisk betydningsfullt. Det kontrasterer deres menneskelige svakhet med Jesu lidelse og lydighet. Motivet kan også sees som en oppfyllelse av Jesu advarsel om å «våke og be» (v. 41) og understreker at selv de nærmeste disiplene ikke klarte å dele Jesu byrde i hans mørkeste stund.
Noen manuskripter har variasjonen «εὗρεν αὐτοὺς πάλιν» i stedet for «πάλιν εὗρεν αὐτοὺς», noe som endrer plasseringen av «igjen» men ikke meningsinnholdet vesentlig.
Getsemane-fortellingen leses tradisjonelt i Den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som en del av pasjonshistorien. Disiplenes søvn fremhever kallet til åndelig våkenhet som er sentralt i fastetiden.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten har «πάλιν εὗρεν αὐτοὺς» (igjen fant han dem). Oversettelsen plasserer «igjen» etter «dem» for naturlig norsk ordstilling. Uttrykket «tunge av søvn» er en fri, men idiomatisk gjengivelse av «βεβαρημένοι» (tynget/besværet), som i originalen kun sier at øynene var tynget/tunge. Tillegget «av søvn» er en forklarende utvidelse som gjør teksten lettere å forstå på norsk, selv om det greske uttrykket strengt tatt bare sier «tunge/tyngede».
Partisippet «βεβαρημένοι» er perfektum passiv av «βαρέω» (å tynge, belaste). Perfektum indikerer en vedvarende tilstand — øynene deres var blitt tunge og forble slik. Uttrykket «οἱ ὀφθαλμοὶ βεβαρημένοι» er en perifrastisk perfektumkonstruksjon med «ἦσαν», som understreker den pågående tilstanden.
Disiplenes gjentatte søvn i Getsemane (tre ganger) er teologisk betydningsfullt. Det kontrasterer deres menneskelige svakhet med Jesu lidelse og lydighet. Motivet kan også sees som en oppfyllelse av Jesu advarsel om å «våke og be» (v. 41) og understreker at selv de nærmeste disiplene ikke klarte å dele Jesu byrde i hans mørkeste stund.
Noen manuskripter har variasjonen «εὗρεν αὐτοὺς πάλιν» i stedet for «πάλιν εὗρεν αὐτοὺς», noe som endrer plasseringen av «igjen» men ikke meningsinnholdet vesentlig.
Getsemane-fortellingen leses tradisjonelt i Den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som en del av pasjonshistorien. Disiplenes søvn fremhever kallet til åndelig våkenhet som er sentralt i fastetiden.
*
Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og lettlest måte. «Så lot han dem være» oversetter καὶ ἀφεὶς αὐτοὺς, der ἀφεὶς (fra ἀφίημι) betyr å la gå, overlate, forlate. «Gikk bort igjen» gjengir πάλιν ἀπελθὼν. «Med de samme ordene» er en idiomatisk gjengivelse av τὸν αὐτὸν λόγον εἰπών (bokstavelig: «idet han sa det samme ordet/den samme talen»). Et alternativ ville vært «og sa det samme» eller «og ba den samme bønnen», men «med de samme ordene» er naturlig norsk og kommuniserer meningen godt.
Uttrykket τὸν αὐτὸν λόγον εἰπὼν πάλιν er en aorist partisipp som angir at han «igjen sa den samme talen/bønnen». λόγος brukes her i betydningen «ord» eller «tale/utsagn» snarere enn i sin teologiske/kristologiske betydning. Plasseringen av πάλιν varierer i ulike manuskripter, noe som påvirker om «igjen» knyttes til bønnen eller til det å gå bort.
Noen manuskripter plasserer πάλιν etter ἀπελθὼν (som i den valgte lesemåten), mens andre har det etter εἰπών (altså til slutt i setningen). NA28/UBS5 angir πάλιν ἀπελθὼν som hovedlesemåte med πάλιν til slutt som variant. Forskjellen er om «igjen» modifiserer det å gå bort eller det å si de samme ordene. Begge lesemåter gir god mening og påvirker ikke den teologiske betydningen nevneverdig.
At Jesus ber tre ganger med de samme ordene understreker intensiteten i hans bønnekamp i Getsemane. Trefoldig repetisjon er et vanlig litterært og teologisk motiv i Bibelen som uttrykker fullstendighet og alvor. Jesu gjentatte bønn viser hans lydighet mot Faderens vilje selv i dyp nød, og hans sanne menneskelighet i møte med lidelsen.
Getsemane-scenen viser en jødisk bønnepraksis der gjentakelse av bønn ikke ble sett som unyttig repetisjon (jf. Matt 6:7), men som uttrykk for dypt alvor og inderlig hengivelse. Bønn tre ganger var også en vanlig jødisk skikk (jf. Dan 6:10).
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og lettlest måte. «Så lot han dem være» oversetter καὶ ἀφεὶς αὐτοὺς, der ἀφεὶς (fra ἀφίημι) betyr å la gå, overlate, forlate. «Gikk bort igjen» gjengir πάλιν ἀπελθὼν. «Med de samme ordene» er en idiomatisk gjengivelse av τὸν αὐτὸν λόγον εἰπών (bokstavelig: «idet han sa det samme ordet/den samme talen»). Et alternativ ville vært «og sa det samme» eller «og ba den samme bønnen», men «med de samme ordene» er naturlig norsk og kommuniserer meningen godt.
Uttrykket τὸν αὐτὸν λόγον εἰπὼν πάλιν er en aorist partisipp som angir at han «igjen sa den samme talen/bønnen». λόγος brukes her i betydningen «ord» eller «tale/utsagn» snarere enn i sin teologiske/kristologiske betydning. Plasseringen av πάλιν varierer i ulike manuskripter, noe som påvirker om «igjen» knyttes til bønnen eller til det å gå bort.
Noen manuskripter plasserer πάλιν etter ἀπελθὼν (som i den valgte lesemåten), mens andre har det etter εἰπών (altså til slutt i setningen). NA28/UBS5 angir πάλιν ἀπελθὼν som hovedlesemåte med πάλιν til slutt som variant. Forskjellen er om «igjen» modifiserer det å gå bort eller det å si de samme ordene. Begge lesemåter gir god mening og påvirker ikke den teologiske betydningen nevneverdig.
At Jesus ber tre ganger med de samme ordene understreker intensiteten i hans bønnekamp i Getsemane. Trefoldig repetisjon er et vanlig litterært og teologisk motiv i Bibelen som uttrykker fullstendighet og alvor. Jesu gjentatte bønn viser hans lydighet mot Faderens vilje selv i dyp nød, og hans sanne menneskelighet i møte med lidelsen.
Getsemane-scenen viser en jødisk bønnepraksis der gjentakelse av bønn ikke ble sett som unyttig repetisjon (jf. Matt 6:7), men som uttrykk for dypt alvor og inderlig hengivelse. Bønn tre ganger var også en vanlig jødisk skikk (jf. Dan 6:10).
*
«Sover dere fortsatt og hviler» gjengir Καθεύδετε τὸ λοιπὸν καὶ ἀναπαύεσθε. Det greske τὸ λοιπόν kan bety 'fra nå av', 'fortsatt' eller 'resten av tiden'. Oversettelsen velger 'fortsatt' for å formidle den retoriske irettesettelsen. Setningen kan leses som et retorisk spørsmål (som her) eller som en ironisk imperativ ('Sov bare videre!'). De fleste moderne oversettelser velger spørsmålsformen.
Καθεύδετε τὸ λοιπὸν καὶ ἀναπαύεσθε er grammatisk tvetydig – det kan være imperativ ('sov videre og hvil dere') eller indikativ brukt som spørsmål ('sover dere fortsatt?'). Denne tvetydigheten er trolig tilsiktet i teksten. Det greske παραδίδοται er presens passiv, som gir en dramatisk nåtidsskildring: overgivelsen er allerede i gang.
'Timen' (ἡ ὥρα) er et sentralt teologisk begrep i evangeliene som refererer til det guddommelig bestemte tidspunktet for Jesu lidelse og død. At timen 'er nær' (ἤγγικεν, perfektum) antyder at den allerede er i ferd med å bryte inn. At Menneskesønnen 'overgis i synderes hender' peker på den guddommelige planen bak lidelseshistorien – det er ikke bare menneskelig svik, men oppfyllelse av Guds vilje.
Noen håndskrifter har τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ ('hans disipler') mens andre bare har τοὺς μαθητάς ('disiplene'). Forskjellen er ubetydelig for meningen. Varianten med τὸ λοιπόν versus bare λοιπόν finnes også i manuskripttradisjonen.
Getsemane-scenen med Jesu tre bønner og disiplenes søvn er sentral i langfredagsliturgien og i passionsberetningene som leses i Den stille uke. Jesu ord om timen og overgivelsen markerer overgangen fra bønnekampen til selve lidelseshistorien.
Getsemane (fra hebraisk/arameisk gat shemanim, 'oljepresse') lå på Oljeberget øst for Jerusalem. At Jesus trekker seg tilbake hit med disiplene var trolig en vane (jf. Luk 22,39), noe som forklarer hvordan Judas visste hvor han kunne finne ham. 'Synderes hender' refererer primært til de som kommer for å arrestere ham – en blanding av jødiske myndighetspersoner og romerske soldater.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Sover dere fortsatt og hviler» gjengir Καθεύδετε τὸ λοιπὸν καὶ ἀναπαύεσθε. Det greske τὸ λοιπόν kan bety 'fra nå av', 'fortsatt' eller 'resten av tiden'. Oversettelsen velger 'fortsatt' for å formidle den retoriske irettesettelsen. Setningen kan leses som et retorisk spørsmål (som her) eller som en ironisk imperativ ('Sov bare videre!'). De fleste moderne oversettelser velger spørsmålsformen.
Καθεύδετε τὸ λοιπὸν καὶ ἀναπαύεσθε er grammatisk tvetydig – det kan være imperativ ('sov videre og hvil dere') eller indikativ brukt som spørsmål ('sover dere fortsatt?'). Denne tvetydigheten er trolig tilsiktet i teksten. Det greske παραδίδοται er presens passiv, som gir en dramatisk nåtidsskildring: overgivelsen er allerede i gang.
'Timen' (ἡ ὥρα) er et sentralt teologisk begrep i evangeliene som refererer til det guddommelig bestemte tidspunktet for Jesu lidelse og død. At timen 'er nær' (ἤγγικεν, perfektum) antyder at den allerede er i ferd med å bryte inn. At Menneskesønnen 'overgis i synderes hender' peker på den guddommelige planen bak lidelseshistorien – det er ikke bare menneskelig svik, men oppfyllelse av Guds vilje.
Noen håndskrifter har τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ ('hans disipler') mens andre bare har τοὺς μαθητάς ('disiplene'). Forskjellen er ubetydelig for meningen. Varianten med τὸ λοιπόν versus bare λοιπόν finnes også i manuskripttradisjonen.
Getsemane-scenen med Jesu tre bønner og disiplenes søvn er sentral i langfredagsliturgien og i passionsberetningene som leses i Den stille uke. Jesu ord om timen og overgivelsen markerer overgangen fra bønnekampen til selve lidelseshistorien.
Getsemane (fra hebraisk/arameisk gat shemanim, 'oljepresse') lå på Oljeberget øst for Jerusalem. At Jesus trekker seg tilbake hit med disiplene var trolig en vane (jf. Luk 22,39), noe som forklarer hvordan Judas visste hvor han kunne finne ham. 'Synderes hender' refererer primært til de som kommer for å arrestere ham – en blanding av jødiske myndighetspersoner og romerske soldater.
*
Den norske oversettelsen gjengir ἐγείρεσθε ἄγωμεν nøyaktig som «Stå opp, la oss gå!». ἐγείρεσθε er imperativ passiv/medium og kan bety både «reis dere» og «stå opp»; begge er naturlige på norsk. «La oss gå» gjengir den hortative konjunktiv ἄγωμεν godt. ἤγγικεν er perfektum av ἐγγίζω og oversettes «er nær», noe som fungerer godt for å uttrykke at forræderen allerede er i nærheten. ὁ παραδιδούς με er et presens partisipp brukt substantivisk, og «han som forråder meg» er en presis og naturlig gjengivelse.
ἐγείρεσθε kan forstås som en oppfordring til fysisk handling (å stå opp fra søvn/hvile) eller mer generelt som en oppvekking til åndelig årvåkenhet. ἄγωμεν er konjunktiv 1. person flertall av ἄγω, brukt hortativt. ὁ παραδιδούς er presens partisipp av παραδίδωμι og beskriver Judas som den som er i ferd med å overgi/forråde Jesus – presensformen understreker at handlingen er pågående.
Jesu ord «stå opp, la oss gå» viser at han ikke flykter, men aktivt går sin lidelse i møte. Dette understreker Jesu frivillige overgivelse – han velger å møte forræderen og dermed korset. Verbet παραδίδωμι (overgi/forråde) brukes gjentatte ganger i lidelsesberetningen og binder sammen Judas' forræderi, jødenes overlevering til Pilatus og Guds overgivelse av Sønnen.
Scenen utspiller seg i Getsemane-hagen på Oljeberget, øst for Jerusalem. At Jesus ser forræderen nærme seg, kan tyde på at man fra hagen hadde utsikt mot stien fra byen, eller at man hørte folkemengden komme med fakler og våpen i nattemørket.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir ἐγείρεσθε ἄγωμεν nøyaktig som «Stå opp, la oss gå!». ἐγείρεσθε er imperativ passiv/medium og kan bety både «reis dere» og «stå opp»; begge er naturlige på norsk. «La oss gå» gjengir den hortative konjunktiv ἄγωμεν godt. ἤγγικεν er perfektum av ἐγγίζω og oversettes «er nær», noe som fungerer godt for å uttrykke at forræderen allerede er i nærheten. ὁ παραδιδούς με er et presens partisipp brukt substantivisk, og «han som forråder meg» er en presis og naturlig gjengivelse.
ἐγείρεσθε kan forstås som en oppfordring til fysisk handling (å stå opp fra søvn/hvile) eller mer generelt som en oppvekking til åndelig årvåkenhet. ἄγωμεν er konjunktiv 1. person flertall av ἄγω, brukt hortativt. ὁ παραδιδούς er presens partisipp av παραδίδωμι og beskriver Judas som den som er i ferd med å overgi/forråde Jesus – presensformen understreker at handlingen er pågående.
Jesu ord «stå opp, la oss gå» viser at han ikke flykter, men aktivt går sin lidelse i møte. Dette understreker Jesu frivillige overgivelse – han velger å møte forræderen og dermed korset. Verbet παραδίδωμι (overgi/forråde) brukes gjentatte ganger i lidelsesberetningen og binder sammen Judas' forræderi, jødenes overlevering til Pilatus og Guds overgivelse av Sønnen.
Scenen utspiller seg i Getsemane-hagen på Oljeberget, øst for Jerusalem. At Jesus ser forræderen nærme seg, kan tyde på at man fra hagen hadde utsikt mot stien fra byen, eller at man hørte folkemengden komme med fakler og våpen i nattemørket.
*
Oversettelsen gjengir den greske genitiv absolutt-konstruksjonen (αὐτοῦ λαλοῦντος) med 'Mens han ennå talte', som er naturlig norsk. ἰδοὺ er et dramatisk utropsfenomen som kan gjengis med 'se' for å bevare den plutselige karakteren i hendelsen. Preposisjonen ἀπό er oversatt 'sendt fra', men alternativet 'fra' er mer bokstavelig riktig, da originalteksten ikke eksplisitt nevner at folkemengden var 'sendt'. 'Stokker' for ξύλων er et godt valg; alternativet 'klubber' eller 'køller' brukes i noen oversettelser.
ἰδοὺ (idou) er et gresk demonstrativt interjeksjon som fungerer som et narrativt virkemiddel for å fange leserens oppmerksomhet og markere at noe overraskende eller viktig skjer. Det forekommer svært hyppig i Matteus (over 60 ganger). ξύλων (xylōn) betyr grunnleggende 'tre/treverk' og kan referere til alt fra stokker og køller til trestammer. I denne konteksten dreier det seg om improviserte slagvåpen av tre.
At Judas omtales som 'en av de tolv' (εἷς τῶν δώδεκα) understreker forræderens posisjon i den innerste disippelkretsen. Evangelisten fremhever dermed den dype tragedien i at det er en av Jesu nærmeste som leder an i arrestasjonen. Denne detaljen finnes i alle de synoptiske evangeliene (jf. Mark 14:43; Luk 22:47).
Overprestene (ἀρχιερεῖς) og folkets eldste (πρεσβύτεροι τοῦ λαοῦ) utgjorde to av de tre gruppene i det jødiske Sanhedrin (den tredje var de skriftlærde, som Markus også nevner). Folkemengden bestod sannsynligvis av tempelvakter og muligens tjenere i overprestenes hushold, ikke romerske soldater (Johannes 18:3 nevner derimot også en romersk kohort). Sverdene og stokkene antyder en blanding av bevæpnede vakter og improvisert utstyrte medhjelpere.
Noen håndskrifter (bl.a. D og enkelte latinske vitner) har varianter i ordstillingen og legger til 'ὁ λεγόμενος' ('han som ble kalt') foran Judas-navnet, men hovedstrømmen av håndskrifter (inkludert א, B, A) har teksten som gjengitt her.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske genitiv absolutt-konstruksjonen (αὐτοῦ λαλοῦντος) med 'Mens han ennå talte', som er naturlig norsk. ἰδοὺ er et dramatisk utropsfenomen som kan gjengis med 'se' for å bevare den plutselige karakteren i hendelsen. Preposisjonen ἀπό er oversatt 'sendt fra', men alternativet 'fra' er mer bokstavelig riktig, da originalteksten ikke eksplisitt nevner at folkemengden var 'sendt'. 'Stokker' for ξύλων er et godt valg; alternativet 'klubber' eller 'køller' brukes i noen oversettelser.
ἰδοὺ (idou) er et gresk demonstrativt interjeksjon som fungerer som et narrativt virkemiddel for å fange leserens oppmerksomhet og markere at noe overraskende eller viktig skjer. Det forekommer svært hyppig i Matteus (over 60 ganger). ξύλων (xylōn) betyr grunnleggende 'tre/treverk' og kan referere til alt fra stokker og køller til trestammer. I denne konteksten dreier det seg om improviserte slagvåpen av tre.
At Judas omtales som 'en av de tolv' (εἷς τῶν δώδεκα) understreker forræderens posisjon i den innerste disippelkretsen. Evangelisten fremhever dermed den dype tragedien i at det er en av Jesu nærmeste som leder an i arrestasjonen. Denne detaljen finnes i alle de synoptiske evangeliene (jf. Mark 14:43; Luk 22:47).
Overprestene (ἀρχιερεῖς) og folkets eldste (πρεσβύτεροι τοῦ λαοῦ) utgjorde to av de tre gruppene i det jødiske Sanhedrin (den tredje var de skriftlærde, som Markus også nevner). Folkemengden bestod sannsynligvis av tempelvakter og muligens tjenere i overprestenes hushold, ikke romerske soldater (Johannes 18:3 nevner derimot også en romersk kohort). Sverdene og stokkene antyder en blanding av bevæpnede vakter og improvisert utstyrte medhjelpere.
Noen håndskrifter (bl.a. D og enkelte latinske vitner) har varianter i ordstillingen og legger til 'ὁ λεγόμενος' ('han som ble kalt') foran Judas-navnet, men hovedstrømmen av håndskrifter (inkludert א, B, A) har teksten som gjengitt her.
*
Det greske partisippet «ὁ παραδιδοὺς» (presens partisipp) betyr bokstavelig «den som overgir/utleverer». Oversettelsen bruker «forrådte» (preteritum) for å gjøre det naturlig på norsk, da Judas allerede hadde inngått avtalen. Et alternativ kunne vært «Han som skulle forråde ham» eller «Forræderen», men den valgte formen formidler handlingen tydelig. «Ἔδωκεν αὐτοῖς σημεῖον» er gjengitt som «hadde avtalt et tegn med dem», som er en dynamisk oversettelse av det mer bokstavelige «ga dem et tegn». Den norske formuleringen tydeliggjør at dette var en forhåndsavtale, noe konteksten klart forutsetter.
Verbet «φιλήσω» (fra φιλέω) betyr å kysse, og brukes her om en vennlig hilsen. I vers 49 brukes det mer intensive «κατεφίλησεν» (fra καταφιλέω), som kan bety å kysse inderlig eller gjentatte ganger. Forskjellen mellom de to verbene kan indikere at Judas kysset Jesus mer intenst enn det avtalte tegnet krevde. «Σημεῖον» betyr tegn eller signal, og brukes her om et avtalt kjennetegn snarere enn om et mirakuløst tegn.
Judakyssen er blitt et symbol på det ultimate sviket — å bruke et tegn på kjærlighet og vennskap som middel til forræderi. At Judas bruker et kyss som identifikasjonstegn, understreker kontrastene mellom ytre handlinger og indre motiv, et gjennomgangstema i Matteus' evangelium (jf. Matt 23 om fariseernes hykleri).
Kyss var en vanlig hilsningsform i den antikke middelhavsverden, særlig mellom en disippel og hans rabbi. Det var et tegn på respekt, hengivenhet og fellesskap. At Judas benytter denne skikken for å peke ut Jesus for arrestasjon, ville blitt oppfattet som et ekstra dypt forræderi i samtidens kultur.
Noen manuskripter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevitnet i alle hovedtradisjoner (Codex Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus m.fl.). Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske partisippet «ὁ παραδιδοὺς» (presens partisipp) betyr bokstavelig «den som overgir/utleverer». Oversettelsen bruker «forrådte» (preteritum) for å gjøre det naturlig på norsk, da Judas allerede hadde inngått avtalen. Et alternativ kunne vært «Han som skulle forråde ham» eller «Forræderen», men den valgte formen formidler handlingen tydelig. «Ἔδωκεν αὐτοῖς σημεῖον» er gjengitt som «hadde avtalt et tegn med dem», som er en dynamisk oversettelse av det mer bokstavelige «ga dem et tegn». Den norske formuleringen tydeliggjør at dette var en forhåndsavtale, noe konteksten klart forutsetter.
Verbet «φιλήσω» (fra φιλέω) betyr å kysse, og brukes her om en vennlig hilsen. I vers 49 brukes det mer intensive «κατεφίλησεν» (fra καταφιλέω), som kan bety å kysse inderlig eller gjentatte ganger. Forskjellen mellom de to verbene kan indikere at Judas kysset Jesus mer intenst enn det avtalte tegnet krevde. «Σημεῖον» betyr tegn eller signal, og brukes her om et avtalt kjennetegn snarere enn om et mirakuløst tegn.
Judakyssen er blitt et symbol på det ultimate sviket — å bruke et tegn på kjærlighet og vennskap som middel til forræderi. At Judas bruker et kyss som identifikasjonstegn, understreker kontrastene mellom ytre handlinger og indre motiv, et gjennomgangstema i Matteus' evangelium (jf. Matt 23 om fariseernes hykleri).
Kyss var en vanlig hilsningsform i den antikke middelhavsverden, særlig mellom en disippel og hans rabbi. Det var et tegn på respekt, hengivenhet og fellesskap. At Judas benytter denne skikken for å peke ut Jesus for arrestasjon, ville blitt oppfattet som et ekstra dypt forræderi i samtidens kultur.
Noen manuskripter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevitnet i alle hovedtradisjoner (Codex Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus m.fl.). Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.
*
«Straks» gjengir gresk εὐθέως, som understreker det umiddelbare i handlingen. «Gikk bort til» oversetter προσελθών (partisipp av προσέρχομαι). «Vær hilset» gjengir Χαῖρε, som var en vanlig gresk hilsen. Alternativt kunne man oversatt «God kveld» eller «Fred» for å gjøre hilsenen mer idiomatisk norsk, men «Vær hilset» bevarer den formelle tonen og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Verbformen «kysset» (alternativt «kysste») er begge akseptable bokmålsformer av preteritum.
Det greske κατεφίλησεν (aorist av καταφιλέω) er en intensivert form av φιλέω ('å kysse'). Prefikset κατα- forsterker betydningen og antyder et intenst, gjentatt eller inderlig kyss, i motsetning til det enkle φιλήσω som brukes i vers 48. Denne nyanseforskjellen går tapt i de fleste oversettelser. Χαῖρε (imperativ av χαίρω, 'å glede seg') var standardhilsenen på gresk, omtrent tilsvarende 'hei' eller 'god dag'.
Judas' kyss er blitt et av de mest kjente symbolene på svik i vestlig kultur. At han bruker en kjærlighetshilsen som tegn på forræderi, forsterker den moralske fordømmelsen av hans handling. Tiltalen ῥαββί ('rabbi', 'min mester') viser at Judas fremdeles bruker den respektfulle disippeltiltalen, noe som gjør forræderiet desto mer skjærende. Noen teologer har påpekt kontrasten mellom Judas' kall til å følge Jesus og hans endelige valg om å forråde ham.
Kysset som hilsen var vanlig i antikkens Midtøsten og i den gresk-romerske verden, særlig mellom lærer og elev. En disippel kysset gjerne sin rabbi som tegn på respekt og hengivenhet. Judas' bruk av denne skikken som forræderitegn var derfor en dyp pervertering av en tillitsfull sosial konvensjon.
Det er mindre tekstkritiske varianter i dette verset. Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Hovedtradisjonen er godt bevitnet og stabil på tvers av de viktigste manuskriptene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Straks» gjengir gresk εὐθέως, som understreker det umiddelbare i handlingen. «Gikk bort til» oversetter προσελθών (partisipp av προσέρχομαι). «Vær hilset» gjengir Χαῖρε, som var en vanlig gresk hilsen. Alternativt kunne man oversatt «God kveld» eller «Fred» for å gjøre hilsenen mer idiomatisk norsk, men «Vær hilset» bevarer den formelle tonen og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Verbformen «kysset» (alternativt «kysste») er begge akseptable bokmålsformer av preteritum.
Det greske κατεφίλησεν (aorist av καταφιλέω) er en intensivert form av φιλέω ('å kysse'). Prefikset κατα- forsterker betydningen og antyder et intenst, gjentatt eller inderlig kyss, i motsetning til det enkle φιλήσω som brukes i vers 48. Denne nyanseforskjellen går tapt i de fleste oversettelser. Χαῖρε (imperativ av χαίρω, 'å glede seg') var standardhilsenen på gresk, omtrent tilsvarende 'hei' eller 'god dag'.
Judas' kyss er blitt et av de mest kjente symbolene på svik i vestlig kultur. At han bruker en kjærlighetshilsen som tegn på forræderi, forsterker den moralske fordømmelsen av hans handling. Tiltalen ῥαββί ('rabbi', 'min mester') viser at Judas fremdeles bruker den respektfulle disippeltiltalen, noe som gjør forræderiet desto mer skjærende. Noen teologer har påpekt kontrasten mellom Judas' kall til å følge Jesus og hans endelige valg om å forråde ham.
Kysset som hilsen var vanlig i antikkens Midtøsten og i den gresk-romerske verden, særlig mellom lærer og elev. En disippel kysset gjerne sin rabbi som tegn på respekt og hengivenhet. Judas' bruk av denne skikken som forræderitegn var derfor en dyp pervertering av en tillitsfull sosial konvensjon.
Det er mindre tekstkritiske varianter i dette verset. Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Hovedtradisjonen er godt bevitnet og stabil på tvers av de viktigste manuskriptene.
*
Den greske frasen «ἐφʼ ὃ πάρει» er svært omdiskutert og kan tolkes enten som en imperativ («gjør det du er kommet for») eller som et spørsmål («hvorfor er du her?»). De fleste moderne norske oversettelser velger imperativformen, som også er valgt her. Alternativet «Venn, hvorfor er du her?» er også mulig og finnes i enkelte oversettelser.
Det greske ordet «ἑταῖρε» (hetaire) betyr 'kamerat' eller 'venn', men brukes i Matteus-evangeliet alltid med en undertone av irettesettelse eller distanse (jf. Matt 20:13; 22:12). Det er ikke det vanlige ordet for nær venn (φίλος), men snarere en formell eller reservert tiltale. Oversettelsen «Venn» fanger grunnbetydningen, men mister noe av den distanserte nyanseringen.
Frasen «ἐφʼ ὃ πάρει» er grammatisk tvetydig. «ἐφʼ ὃ» kan være en relativ konstruksjon ('det som') eller en spørrende konstruksjon ('hvorfor/til hva'). Verbet «πάρει» (av πάρειμι, 'å være til stede / å komme') mangler et klart finitt hovedverb i setningen, noe som gjør syntaksen uvanlig. Dette har ført til ulike grammatiske analyser gjennom historien.
Jesu tiltale til Judas som «ἑταῖρε» i stedet for «φίλε» har teologisk betydning. Det antyder at Jesus anerkjenner situasjonen men holder en viss avstand. Hvis man leser frasen som imperativ, understreker det Jesu suverene kontroll over lidelseshistorien — han gir tillatelse til at hendelsene skal utfolde seg i tråd med Guds plan. Hvis man leser det som et spørsmål, kan det oppfattes som en siste appell til Judas' samvittighet.
Uttrykket «la hånd på» (ἐπέβαλον τὰς χεῖρας ἐπί) er et idiom i Det nye testamente som betyr å gripe eller arrestere noen (jf. Mark 14:46; Luk 20:19; Apg 4:3). Det norske uttrykket «la hånd på» gjenspeiler dette godt.
Noen håndskrifter har varianter av «ἐφʼ ὃ πάρει», blant annet «ἐφ' ᾧ πάρει». Forskjellene er minimale og påvirker ikke betydningen vesentlig, men den tekstkritiske tradisjonen har diskutert om relativpronomenet skal være ὅ (akkusativ) eller ᾧ (dativ).
Arrestasjonen i Getsemane skjedde trolig med deltakelse av tempelvakter og muligens romerske soldater. At de 'trådte frem' og 'grep ham' tyder på en organisert aksjon, ikke en spontan folkemengde. Judas' kyss fungerte som et identifikasjonstegn i mørket.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske frasen «ἐφʼ ὃ πάρει» er svært omdiskutert og kan tolkes enten som en imperativ («gjør det du er kommet for») eller som et spørsmål («hvorfor er du her?»). De fleste moderne norske oversettelser velger imperativformen, som også er valgt her. Alternativet «Venn, hvorfor er du her?» er også mulig og finnes i enkelte oversettelser.
Det greske ordet «ἑταῖρε» (hetaire) betyr 'kamerat' eller 'venn', men brukes i Matteus-evangeliet alltid med en undertone av irettesettelse eller distanse (jf. Matt 20:13; 22:12). Det er ikke det vanlige ordet for nær venn (φίλος), men snarere en formell eller reservert tiltale. Oversettelsen «Venn» fanger grunnbetydningen, men mister noe av den distanserte nyanseringen.
Frasen «ἐφʼ ὃ πάρει» er grammatisk tvetydig. «ἐφʼ ὃ» kan være en relativ konstruksjon ('det som') eller en spørrende konstruksjon ('hvorfor/til hva'). Verbet «πάρει» (av πάρειμι, 'å være til stede / å komme') mangler et klart finitt hovedverb i setningen, noe som gjør syntaksen uvanlig. Dette har ført til ulike grammatiske analyser gjennom historien.
Jesu tiltale til Judas som «ἑταῖρε» i stedet for «φίλε» har teologisk betydning. Det antyder at Jesus anerkjenner situasjonen men holder en viss avstand. Hvis man leser frasen som imperativ, understreker det Jesu suverene kontroll over lidelseshistorien — han gir tillatelse til at hendelsene skal utfolde seg i tråd med Guds plan. Hvis man leser det som et spørsmål, kan det oppfattes som en siste appell til Judas' samvittighet.
Uttrykket «la hånd på» (ἐπέβαλον τὰς χεῖρας ἐπί) er et idiom i Det nye testamente som betyr å gripe eller arrestere noen (jf. Mark 14:46; Luk 20:19; Apg 4:3). Det norske uttrykket «la hånd på» gjenspeiler dette godt.
Noen håndskrifter har varianter av «ἐφʼ ὃ πάρει», blant annet «ἐφ' ᾧ πάρει». Forskjellene er minimale og påvirker ikke betydningen vesentlig, men den tekstkritiske tradisjonen har diskutert om relativpronomenet skal være ὅ (akkusativ) eller ᾧ (dativ).
Arrestasjonen i Getsemane skjedde trolig med deltakelse av tempelvakter og muligens romerske soldater. At de 'trådte frem' og 'grep ham' tyder på en organisert aksjon, ikke en spontan folkemengde. Judas' kyss fungerte som et identifikasjonstegn i mørket.
*
Oversettelsen gjengir καὶ ἰδοὺ med 'Og se', som er en direkte gjengivelse av det hebraisk-inspirerte uttrykket som markerer noe uventet eller dramatisk. Det greske πατάξας (fra πατάσσω, 'slå, treffe') og ἀφεῖλεν (fra ἀφαιρέω, 'ta bort, fjerne') er to distinkte verb. Mange norske oversettelser bruker 'hogg' for begge, men det er mer presist å skille dem. Pronomen αὐτοῦ ved μάχαιραν ('sverdet sitt') viser at personen bar sverd, noe som kan overraske i en disippelkontekst.
εἷς τῶν μετὰ Ἰησοῦ ('en av dem som var med Jesus') – Matteus identifiserer ikke personen med navn. Johannesevangeliet (Joh 18:10) identifiserer ham som Peter og tjeneren som Malkus. μάχαιρα kan bety alt fra en kort dolk til et kort sverd; det var trolig et kortere våpen, ikke et fullt krigssverd. ὠτίον er diminutivformen av οὖς ('øre'), altså 'det lille øret' eller 'øreflippen', men i koinégresk hadde diminutiver ofte mistet sin spesielle betydning.
At en av disiplene bar sverd, reiser spørsmål om Jesu holdning til vold. Jesu umiddelbare reaksjon i vers 52 – å befale sverdet tilbake i sliren – viser at handlingen stred mot hans vilje. Hendelsen tjener som kontrast mellom menneskelig impulsivitet og Jesu frivillige overgivelse til Guds plan. I den teologiske tradisjonen har denne passasjen vært sentral i diskusjoner om kristen pasifisme og bruk av vold.
Øversteprestens tjener (δοῦλος τοῦ ἀρχιερέως) var sannsynligvis en betrodd slave med betydelig autoritet som representant for øverstepresten. At han var til stede ved arrestasjonen viser at den religiøse ledelsen var direkte involvert. Det var vanlig å bære kortsverd eller dolk i det første århundrets Palestina, særlig på reise.
Teksten er relativt stabil i manuskripttradisjonen. Noen manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er konsistent. Den viktigste variasjonen mellom evangeliene er at Lukas (22:51) legger til at Jesus helbredet øret, og Johannes (18:10) navngir både Peter og Malkus.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir καὶ ἰδοὺ med 'Og se', som er en direkte gjengivelse av det hebraisk-inspirerte uttrykket som markerer noe uventet eller dramatisk. Det greske πατάξας (fra πατάσσω, 'slå, treffe') og ἀφεῖλεν (fra ἀφαιρέω, 'ta bort, fjerne') er to distinkte verb. Mange norske oversettelser bruker 'hogg' for begge, men det er mer presist å skille dem. Pronomen αὐτοῦ ved μάχαιραν ('sverdet sitt') viser at personen bar sverd, noe som kan overraske i en disippelkontekst.
εἷς τῶν μετὰ Ἰησοῦ ('en av dem som var med Jesus') – Matteus identifiserer ikke personen med navn. Johannesevangeliet (Joh 18:10) identifiserer ham som Peter og tjeneren som Malkus. μάχαιρα kan bety alt fra en kort dolk til et kort sverd; det var trolig et kortere våpen, ikke et fullt krigssverd. ὠτίον er diminutivformen av οὖς ('øre'), altså 'det lille øret' eller 'øreflippen', men i koinégresk hadde diminutiver ofte mistet sin spesielle betydning.
At en av disiplene bar sverd, reiser spørsmål om Jesu holdning til vold. Jesu umiddelbare reaksjon i vers 52 – å befale sverdet tilbake i sliren – viser at handlingen stred mot hans vilje. Hendelsen tjener som kontrast mellom menneskelig impulsivitet og Jesu frivillige overgivelse til Guds plan. I den teologiske tradisjonen har denne passasjen vært sentral i diskusjoner om kristen pasifisme og bruk av vold.
Øversteprestens tjener (δοῦλος τοῦ ἀρχιερέως) var sannsynligvis en betrodd slave med betydelig autoritet som representant for øverstepresten. At han var til stede ved arrestasjonen viser at den religiøse ledelsen var direkte involvert. Det var vanlig å bære kortsverd eller dolk i det første århundrets Palestina, særlig på reise.
Teksten er relativt stabil i manuskripttradisjonen. Noen manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er konsistent. Den viktigste variasjonen mellom evangeliene er at Lukas (22:51) legger til at Jesus helbredet øret, og Johannes (18:10) navngir både Peter og Malkus.
*
«Stikk sverdet tilbake på plass» gjengir det greske «Ἀπόστρεψον τὴν μάχαιράν σου εἰς τὸν τόπον αὐτῆς», bokstavelig «vend sverdet ditt tilbake til dets sted». Oversettelsen velger det idiomatiske norske uttrykket «stikk tilbake på plass» som er naturlig og presist. «Falle for sverd» er valgt for det greske «ἐν μαχαίρῃ ἀπολοῦνται» (bokstavelig «skal omkomme ved sverd»). Alternativt kunne man oversatt «skal dø ved sverd» eller «skal omkomme ved sverd», men «falle for sverd» er et veletablert norsk uttrykk som fungerer godt.
Uttrykket «πάντες οἱ λαβόντες μάχαιραν ἐν μαχαίρῃ ἀπολοῦνται» har en tydelig ordlek/gjentagelse med μάχαιρα (sverd) brukt tre ganger: de som tar (λαβόντες) sverd, ved sverd (ἐν μαχαίρῃ) skal omkomme. Verbet ἀπολοῦνται (av ἀπόλλυμι) betyr «gå til grunne, omkomme» og er sterkere enn bare «dø». Preposisjonen ἐν med dativ angir middelet/instrumentet.
Jesu ord har blitt tolket på ulike måter: (1) som et generelt moralsk prinsipp om at vold avler vold, (2) som en profetisk advarsel om guddommelig gjengjeldelse, (3) som en henvisning til Guds ordning der statsmakten bærer sverdet (jf. Rom 13:4), eller (4) som en situasjonsspesifikk befaling om ikke å hindre Guds frelsesplan. Ordene har vært sentrale i diskusjoner om pasifisme og rettferdig krig i kristen etikk.
Μάχαιρα var typisk et kort sverd eller en lang kniv, vanlig blant jødiske reisende som selvforsvarsvåpen. At en av Jesu følgesvenner bar et slikt våpen var ikke uvanlig i datidens Palestina, hvor veiene kunne være farlige.
Noen håndskrifter har «σου» (ditt sverd) mens andre utelater det possessive pronomenet. Varianten «τὴν μάχαιράν σου» (med σου) er godt attestert. Verbet ἀπολοῦνται har varianten ἀποθανοῦνται («skal dø») i noen manuskripter, men ἀπολοῦνται har sterkest håndskriftstøtte.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Stikk sverdet tilbake på plass» gjengir det greske «Ἀπόστρεψον τὴν μάχαιράν σου εἰς τὸν τόπον αὐτῆς», bokstavelig «vend sverdet ditt tilbake til dets sted». Oversettelsen velger det idiomatiske norske uttrykket «stikk tilbake på plass» som er naturlig og presist. «Falle for sverd» er valgt for det greske «ἐν μαχαίρῃ ἀπολοῦνται» (bokstavelig «skal omkomme ved sverd»). Alternativt kunne man oversatt «skal dø ved sverd» eller «skal omkomme ved sverd», men «falle for sverd» er et veletablert norsk uttrykk som fungerer godt.
Uttrykket «πάντες οἱ λαβόντες μάχαιραν ἐν μαχαίρῃ ἀπολοῦνται» har en tydelig ordlek/gjentagelse med μάχαιρα (sverd) brukt tre ganger: de som tar (λαβόντες) sverd, ved sverd (ἐν μαχαίρῃ) skal omkomme. Verbet ἀπολοῦνται (av ἀπόλλυμι) betyr «gå til grunne, omkomme» og er sterkere enn bare «dø». Preposisjonen ἐν med dativ angir middelet/instrumentet.
Jesu ord har blitt tolket på ulike måter: (1) som et generelt moralsk prinsipp om at vold avler vold, (2) som en profetisk advarsel om guddommelig gjengjeldelse, (3) som en henvisning til Guds ordning der statsmakten bærer sverdet (jf. Rom 13:4), eller (4) som en situasjonsspesifikk befaling om ikke å hindre Guds frelsesplan. Ordene har vært sentrale i diskusjoner om pasifisme og rettferdig krig i kristen etikk.
Μάχαιρα var typisk et kort sverd eller en lang kniv, vanlig blant jødiske reisende som selvforsvarsvåpen. At en av Jesu følgesvenner bar et slikt våpen var ikke uvanlig i datidens Palestina, hvor veiene kunne være farlige.
Noen håndskrifter har «σου» (ditt sverd) mens andre utelater det possessive pronomenet. Varianten «τὴν μάχαιράν σου» (med σου) er godt attestert. Verbet ἀπολοῦνται har varianten ἀποθανοῦνται («skal dø») i noen manuskripter, men ἀπολοῦνται har sterkest håndskriftstøtte.
*
Den greske teksten bruker «παρακαλέσαι» (be, anmode) om Jesu henvendelse til Faderen. Oversettelsen gjengir dette naturlig som «be min Far». Alternativt kunne man oversatt «anmode» eller «kalle på», men «be» er det mest idiomatiske på norsk. «παραστήσει» (stille frem, skaffe til veie) er gjengitt som «sende», noe som formidler meningen godt selv om det greske verbet egentlig betyr «stille til disposisjon» eller «stille opp ved siden av». «ἄρτι πλείω» (nå mer enn) er oversatt «straks … mer enn», som fanger opp tidsaspektet godt.
«λεγιῶνας» er et latinsk lånord (legio) i gresk. En romersk legion bestod normalt av ca. 5000–6000 soldater. Tolv legioner ville altså utgjøre over 60 000 engler. Tallet tolv kan korrespondere med de tolv apostlene – én legion for hver disippel.
«παρακαλέσαι» betyr grunnleggende «kalle til seg, tilkalle», men brukes også i betydningen «be, anmode, oppmuntre». I denne konteksten er betydningen å anmode eller be om hjelp. «παραστήσει» (futurum av παρίστημι) betyr bokstavelig «stille ved siden av», altså å gjøre tilgjengelig.
Jesu utsagn understreker hans frivillige underkastelse under Faderens vilje. Han hadde makt til å unngå korsfestelsen, men valgte å ikke bruke den. Dette er sentralt for forståelsen av Kristi lidelse som en viljesakt, ikke en maktesløs underkastelse.
Noen manuskripter har rekkefølgen «πλείω ἄρτι» i stedet for «ἄρτι πλείω». Enkelte håndskrifter leser også «πλείους» (akkusativ flertall) i stedet for «πλείω» (komparativ nøytrum brukt adverbialt). Variantene påvirker ikke meningen vesentlig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker «παρακαλέσαι» (be, anmode) om Jesu henvendelse til Faderen. Oversettelsen gjengir dette naturlig som «be min Far». Alternativt kunne man oversatt «anmode» eller «kalle på», men «be» er det mest idiomatiske på norsk. «παραστήσει» (stille frem, skaffe til veie) er gjengitt som «sende», noe som formidler meningen godt selv om det greske verbet egentlig betyr «stille til disposisjon» eller «stille opp ved siden av». «ἄρτι πλείω» (nå mer enn) er oversatt «straks … mer enn», som fanger opp tidsaspektet godt.
«λεγιῶνας» er et latinsk lånord (legio) i gresk. En romersk legion bestod normalt av ca. 5000–6000 soldater. Tolv legioner ville altså utgjøre over 60 000 engler. Tallet tolv kan korrespondere med de tolv apostlene – én legion for hver disippel.
«παρακαλέσαι» betyr grunnleggende «kalle til seg, tilkalle», men brukes også i betydningen «be, anmode, oppmuntre». I denne konteksten er betydningen å anmode eller be om hjelp. «παραστήσει» (futurum av παρίστημι) betyr bokstavelig «stille ved siden av», altså å gjøre tilgjengelig.
Jesu utsagn understreker hans frivillige underkastelse under Faderens vilje. Han hadde makt til å unngå korsfestelsen, men valgte å ikke bruke den. Dette er sentralt for forståelsen av Kristi lidelse som en viljesakt, ikke en maktesløs underkastelse.
Noen manuskripter har rekkefølgen «πλείω ἄρτι» i stedet for «ἄρτι πλείω». Enkelte håndskrifter leser også «πλείους» (akkusativ flertall) i stedet for «πλείω» (komparativ nøytrum brukt adverbialt). Variantene påvirker ikke meningen vesentlig.
*
Det greske πῶς οὖν πληρωθῶσιν αἱ γραφαί er et retorisk spørsmål. Oversettelsen bruker «Men hvordan skal da» for å gjengi den retoriske kraften i spørsmålet. Konjunksjonen οὖν ('da, altså') er gjengitt med 'da', mens 'Men' er lagt til for å markere kontrasten med det foregående verset. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «Hvordan skal da Skriftene bli oppfylt?» uten 'Men', men tillegget gjør overgangen mer naturlig på norsk. Relativsetningen «som sier at det må skje på denne måten» gjengir ὅτι οὕτως δεῖ γενέσθαι, som strengt tatt er en innholdssetning (at-setning) knyttet til Skriftene snarere enn en relativsetning, men omformuleringen fungerer godt stilistisk.
Verbet πληρωθῶσιν er aorist konjunktiv passiv av πληρόω ('oppfylle'). Konjunktivformen i et πῶς-spørsmål uttrykker et deliberativt/retorisk spørsmål: 'hvordan skal de bli oppfylt?' Partikkelen οὖν markerer en logisk slutning fra foregående utsagn. δεῖ er et upersonlig verb som uttrykker guddommelig nødvendighet — 'det er nødvendig', 'det må'.
Verset er sentralt for forståelsen av Jesu lidelsesvilje. Jesus sier implisitt at han kunne ha kalt på englehærer (v. 53), men at han frivillig avstår fordi Skriftenes profetier om Messias' lidelse og død må gå i oppfyllelse. Uttrykket δεῖ γενέσθαι ('det må skje') understreker den guddommelige nødvendigheten — Guds frelsesplan krever at Messias lider. Dette peker mot tekster som Jesaja 53 og Salme 22.
Jesu henvisning til «Skriftene» (αἱ γραφαί) viser til den jødiske Bibelen (Det gamle testamentet) som en samlet enhet med profetisk autoritet. Tanken om at Messias måtte lide var kontroversiell i jødisk kontekst, der messiasforventningene ofte var knyttet til en politisk og militær befrier.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske πῶς οὖν πληρωθῶσιν αἱ γραφαί er et retorisk spørsmål. Oversettelsen bruker «Men hvordan skal da» for å gjengi den retoriske kraften i spørsmålet. Konjunksjonen οὖν ('da, altså') er gjengitt med 'da', mens 'Men' er lagt til for å markere kontrasten med det foregående verset. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «Hvordan skal da Skriftene bli oppfylt?» uten 'Men', men tillegget gjør overgangen mer naturlig på norsk. Relativsetningen «som sier at det må skje på denne måten» gjengir ὅτι οὕτως δεῖ γενέσθαι, som strengt tatt er en innholdssetning (at-setning) knyttet til Skriftene snarere enn en relativsetning, men omformuleringen fungerer godt stilistisk.
Verbet πληρωθῶσιν er aorist konjunktiv passiv av πληρόω ('oppfylle'). Konjunktivformen i et πῶς-spørsmål uttrykker et deliberativt/retorisk spørsmål: 'hvordan skal de bli oppfylt?' Partikkelen οὖν markerer en logisk slutning fra foregående utsagn. δεῖ er et upersonlig verb som uttrykker guddommelig nødvendighet — 'det er nødvendig', 'det må'.
Verset er sentralt for forståelsen av Jesu lidelsesvilje. Jesus sier implisitt at han kunne ha kalt på englehærer (v. 53), men at han frivillig avstår fordi Skriftenes profetier om Messias' lidelse og død må gå i oppfyllelse. Uttrykket δεῖ γενέσθαι ('det må skje') understreker den guddommelige nødvendigheten — Guds frelsesplan krever at Messias lider. Dette peker mot tekster som Jesaja 53 og Salme 22.
Jesu henvisning til «Skriftene» (αἱ γραφαί) viser til den jødiske Bibelen (Det gamle testamentet) som en samlet enhet med profetisk autoritet. Tanken om at Messias måtte lide var kontroversiell i jødisk kontekst, der messiasforventningene ofte var knyttet til en politisk og militær befrier.
*
Det greske ἐξήλθατε ('dere rykket ut') brukes her med spørsmålsintonasjon, altså et retorisk spørsmål: 'Har dere rykket ut ... som mot en røver?' Den norske oversettelsen har omformet dette til en konstaterende setning, noe som er en vanlig forenklingsteknikk, men som mister det retoriske og anklagende preget i Jesu ord. Et alternativ ville vært: 'Er dere rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver?' Valget 'folkemengden' for τοῖς ὄχλοις er dekkende; alternativt 'mengden' eller 'skarene'.
Ordet λῃστής betyr 'røver' eller 'banditt', og betegner en som bruker vold — i motsetning til κλέπτης ('tyv') som stjeler i det skjulte. I den romerske konteksten ble ordet også brukt om opprørere og motstandskjempere. Jesu bruk av ordet understreker det absurde i den væpnede pågripelsen, da han har opptrådt åpent og fredelig.
Uttrykket καθʼ ἡμέραν ('dag etter dag', bokstavelig 'daglig') viser til Jesu gjentatte undervisning i tempelet gjennom den siste uken før påsken. ξύλων kan bety 'stokker', 'klubber' eller 'treplanker' — det refererer til improviserte slagvåpen.
Jesus kontrasterer den hemmelige nattlige arrestasjonen med sin åpne, daglige lærergjerning i tempelet. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse ikke skjer fordi han er en forbryter, men ifølge Guds plan (jf. v.54 og v.56). Hans offentlige opptreden viser at pågripelsen er motivert av frykt for folkemengden, ikke av rettmessig grunnlag.
Pågripelsen av Jesus skjedde om natten i Getsemane-hagen, trolig for å unngå opprør blant de mange pilegrimene som var i Jerusalem til påskefesten. At folkemengden (ὄχλοι) kom med sverd og stokker, tyder på en blanding av tempelvakter og eventuelt folk utsendt av Sanhedrin, utstyrt med improviserte våpen i tillegg til sverd.
Noen håndskrifter har variasjoner i ordstillingen ἐν τῷ ἱερῷ ἐκαθεζόμην διδάσκων vs. ἐκαθεζόμην ἐν τῷ ἱερῷ διδάσκων, men meningsforskjellen er ubetydelig. Enkelte manuskripter har πρὸς ὑμᾶς etter ἐκαθεζόμην.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske ἐξήλθατε ('dere rykket ut') brukes her med spørsmålsintonasjon, altså et retorisk spørsmål: 'Har dere rykket ut ... som mot en røver?' Den norske oversettelsen har omformet dette til en konstaterende setning, noe som er en vanlig forenklingsteknikk, men som mister det retoriske og anklagende preget i Jesu ord. Et alternativ ville vært: 'Er dere rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver?' Valget 'folkemengden' for τοῖς ὄχλοις er dekkende; alternativt 'mengden' eller 'skarene'.
Ordet λῃστής betyr 'røver' eller 'banditt', og betegner en som bruker vold — i motsetning til κλέπτης ('tyv') som stjeler i det skjulte. I den romerske konteksten ble ordet også brukt om opprørere og motstandskjempere. Jesu bruk av ordet understreker det absurde i den væpnede pågripelsen, da han har opptrådt åpent og fredelig.
Uttrykket καθʼ ἡμέραν ('dag etter dag', bokstavelig 'daglig') viser til Jesu gjentatte undervisning i tempelet gjennom den siste uken før påsken. ξύλων kan bety 'stokker', 'klubber' eller 'treplanker' — det refererer til improviserte slagvåpen.
Jesus kontrasterer den hemmelige nattlige arrestasjonen med sin åpne, daglige lærergjerning i tempelet. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse ikke skjer fordi han er en forbryter, men ifølge Guds plan (jf. v.54 og v.56). Hans offentlige opptreden viser at pågripelsen er motivert av frykt for folkemengden, ikke av rettmessig grunnlag.
Pågripelsen av Jesus skjedde om natten i Getsemane-hagen, trolig for å unngå opprør blant de mange pilegrimene som var i Jerusalem til påskefesten. At folkemengden (ὄχλοι) kom med sverd og stokker, tyder på en blanding av tempelvakter og eventuelt folk utsendt av Sanhedrin, utstyrt med improviserte våpen i tillegg til sverd.
Noen håndskrifter har variasjoner i ordstillingen ἐν τῷ ἱερῷ ἐκαθεζόμην διδάσκων vs. ἐκαθεζόμην ἐν τῷ ἱερῷ διδάσκων, men meningsforskjellen er ubetydelig. Enkelte manuskripter har πρὸς ὑμᾶς etter ἐκαθεζόμην.
*
Oversettelsen gjengir γέγονεν (perfektum av γίνομαι) med «har skjedd», som korrekt fanger den greske perfektumformen og markerer at hendelsen ses som fullført med varig betydning. Uttrykket «profetenes skrifter» gjengir αἱ γραφαὶ τῶν προφητῶν direkte. Alternativt kunne man oversette «det som er skrevet av profetene» for å tydeliggjøre at det handler om profetiske tekster i GT. Passivformen πληρωθῶσιν er gjengitt med «skal oppfylles» / «skal bli oppfylt» – begge er gangbare på norsk. Plasseringen av avsluttende anførselstegn etter «oppfylles» er en redaksjonell vurdering, da det er uklart om dette er Jesu egne ord eller en kommentar fra evangelisten.
Verbet γέγονεν (perfektum av γίνομαι) understreker at det som har skjedd er en avsluttet hendelse med pågående relevans. ἵνα med konjunktiv (πληρωθῶσιν) uttrykker hensikt/formål. ἀφέντες (partisipp av ἀφίημι, «å forlate, slippe, la gå») brukes her i betydningen «å forlate/svikte», og forsterker dramatikken i at disiplene svikter Jesus.
Uttrykket «for at profetenes skrifter skal oppfylles» er teologisk sentralt: det viser at Jesu lidelse og disiplenes flukt ikke er tilfeldige, men del av Guds frelsesplan forutsagt i GT. Mulige profetiske referanser inkluderer Sak 13,7 («Slå hyrden, så sauene blir spredt»), som Jesus selv siterte i Matt 26,31. Disiplenes flukt oppfyller dermed dette profetordet. Det teologiske spørsmålet om dette er Jesu egne ord eller Matteus' redaksjonelle kommentar har vært diskutert; mange forskere ser det som Jesu avsluttende ord til folkemengden, men andre mener det er evangelistens egen teologiske fortolkning.
At disiplene flyktet var en dyp skam i en kultur der lojalitet til sin mester var forventet. Disiplenes flukt understreker den totale ensomheten Jesus opplever under lidelsen, og kontrasterer med deres tidligere løfter om troskap (Matt 26,35).
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir γέγονεν (perfektum av γίνομαι) med «har skjedd», som korrekt fanger den greske perfektumformen og markerer at hendelsen ses som fullført med varig betydning. Uttrykket «profetenes skrifter» gjengir αἱ γραφαὶ τῶν προφητῶν direkte. Alternativt kunne man oversette «det som er skrevet av profetene» for å tydeliggjøre at det handler om profetiske tekster i GT. Passivformen πληρωθῶσιν er gjengitt med «skal oppfylles» / «skal bli oppfylt» – begge er gangbare på norsk. Plasseringen av avsluttende anførselstegn etter «oppfylles» er en redaksjonell vurdering, da det er uklart om dette er Jesu egne ord eller en kommentar fra evangelisten.
Verbet γέγονεν (perfektum av γίνομαι) understreker at det som har skjedd er en avsluttet hendelse med pågående relevans. ἵνα med konjunktiv (πληρωθῶσιν) uttrykker hensikt/formål. ἀφέντες (partisipp av ἀφίημι, «å forlate, slippe, la gå») brukes her i betydningen «å forlate/svikte», og forsterker dramatikken i at disiplene svikter Jesus.
Uttrykket «for at profetenes skrifter skal oppfylles» er teologisk sentralt: det viser at Jesu lidelse og disiplenes flukt ikke er tilfeldige, men del av Guds frelsesplan forutsagt i GT. Mulige profetiske referanser inkluderer Sak 13,7 («Slå hyrden, så sauene blir spredt»), som Jesus selv siterte i Matt 26,31. Disiplenes flukt oppfyller dermed dette profetordet. Det teologiske spørsmålet om dette er Jesu egne ord eller Matteus' redaksjonelle kommentar har vært diskutert; mange forskere ser det som Jesu avsluttende ord til folkemengden, men andre mener det er evangelistens egen teologiske fortolkning.
At disiplene flyktet var en dyp skam i en kultur der lojalitet til sin mester var forventet. Disiplenes flukt understreker den totale ensomheten Jesus opplever under lidelsen, og kontrasterer med deres tidligere løfter om troskap (Matt 26,35).
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.
*
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Οἱ δὲ κρατήσαντες τὸν Ἰησοῦν» er gjengitt «De som hadde grepet Jesus», der aorist partisipp er naturlig oversatt med «hadde grepet» for å markere at gripelsen skjedde forut for bortføringen. «ἀπήγαγον» (førte bort) er oversatt enkelt som «førte ham til». «ὅπου ... συνήχθησαν» er gjengitt «der ... var samlet», som er en idiomatisk og presis gjengivelse. Alternativt kunne man skrevet «dit de skriftlærde og de eldste hadde samlet seg», men den valgte formen er like naturlig på norsk.
«κρατήσαντες» (aorist partisipp av κρατέω) betyr å gripe fast, holde tak i. Partisippet uttrykker en handling forut for hovedverbet «ἀπήγαγον» (aorist av ἀπάγω, føre bort). «συνήχθησαν» er aorist passiv av συνάγω (samle), og kan forstås enten som ekte passiv (ble samlet, dvs. innkalt) eller som medium (samlet seg). Formen indikerer at rådsmedlemmene allerede var på plass da Jesus ble ført dit.
Kaifas var øversteprest ca. 18–36 e.Kr., innsatt av den romerske prefekten Valerius Gratus. Han var svigersønn av Annas (Hannas), som selv hadde vært øversteprest tidligere. At de skriftlærde og de eldste allerede var samlet, tyder på et forhåndsplanlagt møte, muligens et uformelt nattlig forhør i strid med vanlig praksis i Sanhedrin, som normalt krevde dagslys for rettsmøter.
At Jesus føres til øversteprestens hus for et nattlig forhør, har vært teologisk diskutert. Noen forskere ser dette som et uformelt forhør snarere enn en formell rettssak, siden Misjna forbyr dødsstraff-avgjørelser om natten. Matteus fremstiller hendelsene slik at det jødiske lederskapet samlet aktivt planla Jesu død, noe som understreker motivet om at Jesus ble forkastet av sitt eget folks ledere.
Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men teksten er i hovedsak stabil. Enkelte vitner leser «ἀπήγαγον αὐτὸν» eksplisitt med pronomen, mens andre utelater det da det er underforstått fra konteksten. Ingen av variantene endrer meningen vesentlig.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Οἱ δὲ κρατήσαντες τὸν Ἰησοῦν» er gjengitt «De som hadde grepet Jesus», der aorist partisipp er naturlig oversatt med «hadde grepet» for å markere at gripelsen skjedde forut for bortføringen. «ἀπήγαγον» (førte bort) er oversatt enkelt som «førte ham til». «ὅπου ... συνήχθησαν» er gjengitt «der ... var samlet», som er en idiomatisk og presis gjengivelse. Alternativt kunne man skrevet «dit de skriftlærde og de eldste hadde samlet seg», men den valgte formen er like naturlig på norsk.
«κρατήσαντες» (aorist partisipp av κρατέω) betyr å gripe fast, holde tak i. Partisippet uttrykker en handling forut for hovedverbet «ἀπήγαγον» (aorist av ἀπάγω, føre bort). «συνήχθησαν» er aorist passiv av συνάγω (samle), og kan forstås enten som ekte passiv (ble samlet, dvs. innkalt) eller som medium (samlet seg). Formen indikerer at rådsmedlemmene allerede var på plass da Jesus ble ført dit.
Kaifas var øversteprest ca. 18–36 e.Kr., innsatt av den romerske prefekten Valerius Gratus. Han var svigersønn av Annas (Hannas), som selv hadde vært øversteprest tidligere. At de skriftlærde og de eldste allerede var samlet, tyder på et forhåndsplanlagt møte, muligens et uformelt nattlig forhør i strid med vanlig praksis i Sanhedrin, som normalt krevde dagslys for rettsmøter.
At Jesus føres til øversteprestens hus for et nattlig forhør, har vært teologisk diskutert. Noen forskere ser dette som et uformelt forhør snarere enn en formell rettssak, siden Misjna forbyr dødsstraff-avgjørelser om natten. Matteus fremstiller hendelsene slik at det jødiske lederskapet samlet aktivt planla Jesu død, noe som understreker motivet om at Jesus ble forkastet av sitt eget folks ledere.
Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men teksten er i hovedsak stabil. Enkelte vitner leser «ἀπήγαγον αὐτὸν» eksplisitt med pronomen, mens andre utelater det da det er underforstått fra konteksten. Ingen av variantene endrer meningen vesentlig.
*
Det greske αὐλῆς er oversatt med 'gård', men betyr egentlig 'gårdsplass' eller 'forgård' – den åpne plassen innenfor murene rundt øversteprestens residens. 'Gårdsplass' er mer presist på norsk for å unngå forveksling med et gårdsbruk. Uttrykket ἰδεῖν τὸ τέλος ('se slutten/utfallet') er gjengitt fritt som 'se hvordan det ville ende', noe som formidler meningen godt på moderne norsk. ὑπηρετῶν ('tjenere/betjenter') er oversatt 'vaktene', som er en tolkende gjengivelse – ordet kan også bety 'tjenerne' mer generelt.
ἀπὸ μακρόθεν er en forsterket form som betyr 'fra langt borte / på avstand'. αὐλή betegner i hellenistisk gresk en åpen innergård i et huskompleks, ofte med peristyl. ὑπηρέται er et bredt begrep for 'underordnede tjenere' eller 'betjenter' – det kan referere til tempelvakter, tjenere i øversteprestens hushold, eller rettsbetjenter. ἰδεῖν τὸ τέλος er en infinitivkonstruksjon som uttrykker hensikt: 'for å se utfallet/slutten'.
Peters handling med å følge etter på avstand illustrerer hans ambivalente posisjon: trofast nok til å følge, men redd nok til å holde avstand. Dette forbereder narrativt Peters fornektelse (v. 69–75). At han setter seg blant vaktene/tjenerne viser hans forsøk på å gå ubemerket, men plasserer ham også i en sårbar situasjon.
Øversteprestens residens i Jerusalem var sannsynligvis et stort hus med en åpen innergård, typisk for velstående familier i denne perioden. Det var vanlig at tjenere og vakter samlet seg i gårdsplassen, ofte rundt et bål (jf. parallellen i Luk 22:55 og Joh 18:18). Kaifas tjente som øversteprest ca. 18–36 e.Kr. under romersk styre.
Noen manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevart i hovedtradisjonen. Enkelte vitner utelater ἔσω ('inn'), men det er inkludert i de fleste autoritativtekster (NA28/UBS5).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske αὐλῆς er oversatt med 'gård', men betyr egentlig 'gårdsplass' eller 'forgård' – den åpne plassen innenfor murene rundt øversteprestens residens. 'Gårdsplass' er mer presist på norsk for å unngå forveksling med et gårdsbruk. Uttrykket ἰδεῖν τὸ τέλος ('se slutten/utfallet') er gjengitt fritt som 'se hvordan det ville ende', noe som formidler meningen godt på moderne norsk. ὑπηρετῶν ('tjenere/betjenter') er oversatt 'vaktene', som er en tolkende gjengivelse – ordet kan også bety 'tjenerne' mer generelt.
ἀπὸ μακρόθεν er en forsterket form som betyr 'fra langt borte / på avstand'. αὐλή betegner i hellenistisk gresk en åpen innergård i et huskompleks, ofte med peristyl. ὑπηρέται er et bredt begrep for 'underordnede tjenere' eller 'betjenter' – det kan referere til tempelvakter, tjenere i øversteprestens hushold, eller rettsbetjenter. ἰδεῖν τὸ τέλος er en infinitivkonstruksjon som uttrykker hensikt: 'for å se utfallet/slutten'.
Peters handling med å følge etter på avstand illustrerer hans ambivalente posisjon: trofast nok til å følge, men redd nok til å holde avstand. Dette forbereder narrativt Peters fornektelse (v. 69–75). At han setter seg blant vaktene/tjenerne viser hans forsøk på å gå ubemerket, men plasserer ham også i en sårbar situasjon.
Øversteprestens residens i Jerusalem var sannsynligvis et stort hus med en åpen innergård, typisk for velstående familier i denne perioden. Det var vanlig at tjenere og vakter samlet seg i gårdsplassen, ofte rundt et bål (jf. parallellen i Luk 22:55 og Joh 18:18). Kaifas tjente som øversteprest ca. 18–36 e.Kr. under romersk styre.
Noen manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men teksten er godt bevart i hovedtradisjonen. Enkelte vitner utelater ἔσω ('inn'), men det er inkludert i de fleste autoritativtekster (NA28/UBS5).
*
Oversettelsen gjengir ἀρχιερεῖς som «overprestene», som dekker de ledende prestene i tempelet. «Rådet» er en moderne gjengivelse av τὸ συνέδριον, det jødiske Sanhedrin. Verbet θανατώσωσιν (aorist konjunktiv av θανατόω) betyr bokstavelig «drepe» eller «henrette», men er her oversatt «dømme ham til døden» for å gjenspeile den juridiske konteksten. Alternativt kunne man oversette «for å ta livet av ham» eller «for å få ham henrettet», men den valgte formuleringen understreker at det er Rådet selv som aktivt søker å felle en dødsdom.
ψευδομαρτυρίαν er et sammensatt ord av ψευδο- (falsk) og μαρτυρία (vitnesbyrd/vitneutsagn). ἐζήτουν er imperfektum av ζητέω, noe som antyder en pågående, gjentatt handling — de fortsatte å lete. Konjunktivformen θανατώσωσιν i en ὅπως-setning uttrykker hensikt.
At Sanhedrin aktivt søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, reiser spørsmål om rettferdig rettergang. Denne handlingen har vært sentral i diskusjoner om lovligheten av prosessen mot Jesus etter jødisk rett. Noen forskere hevder at rettssaken brøt flere prosedyreregler i Misjna, mens andre påpeker at Misjna ble nedskrevet senere og ikke nødvendigvis gjenspeiler praksis i det første århundret.
Sanhedrin (τὸ συνέδριον) var det øverste jødiske rådet med 71 medlemmer, ledet av øverstepresten. Det fungerte som både religiøs og til dels sivil domstol. Under romersk styre hadde Rådet begrenset myndighet, og det er omdiskutert hvorvidt de hadde rett til å fullbyrde en dødsdom (jus gladii) uten romersk godkjenning.
Noen håndskrifter leser καὶ οἱ πρεσβύτεροι καὶ τὸ συνέδριον ὅλον («og de eldste og hele Rådet»), mens den teksten som følges her (NA28/UBS5) har ἀρχιερεῖς καὶ τὸ συνέδριον ὅλον. Variantsymbolet ⸀ ved καὶ indikerer at enkelte vitner utelater eller endrer denne forbindelsen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir ἀρχιερεῖς som «overprestene», som dekker de ledende prestene i tempelet. «Rådet» er en moderne gjengivelse av τὸ συνέδριον, det jødiske Sanhedrin. Verbet θανατώσωσιν (aorist konjunktiv av θανατόω) betyr bokstavelig «drepe» eller «henrette», men er her oversatt «dømme ham til døden» for å gjenspeile den juridiske konteksten. Alternativt kunne man oversette «for å ta livet av ham» eller «for å få ham henrettet», men den valgte formuleringen understreker at det er Rådet selv som aktivt søker å felle en dødsdom.
ψευδομαρτυρίαν er et sammensatt ord av ψευδο- (falsk) og μαρτυρία (vitnesbyrd/vitneutsagn). ἐζήτουν er imperfektum av ζητέω, noe som antyder en pågående, gjentatt handling — de fortsatte å lete. Konjunktivformen θανατώσωσιν i en ὅπως-setning uttrykker hensikt.
At Sanhedrin aktivt søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, reiser spørsmål om rettferdig rettergang. Denne handlingen har vært sentral i diskusjoner om lovligheten av prosessen mot Jesus etter jødisk rett. Noen forskere hevder at rettssaken brøt flere prosedyreregler i Misjna, mens andre påpeker at Misjna ble nedskrevet senere og ikke nødvendigvis gjenspeiler praksis i det første århundret.
Sanhedrin (τὸ συνέδριον) var det øverste jødiske rådet med 71 medlemmer, ledet av øverstepresten. Det fungerte som både religiøs og til dels sivil domstol. Under romersk styre hadde Rådet begrenset myndighet, og det er omdiskutert hvorvidt de hadde rett til å fullbyrde en dødsdom (jus gladii) uten romersk godkjenning.
Noen håndskrifter leser καὶ οἱ πρεσβύτεροι καὶ τὸ συνέδριον ὅλον («og de eldste og hele Rådet»), mens den teksten som følges her (NA28/UBS5) har ἀρχιερεῖς καὶ τὸ συνέδριον ὅλον. Variantsymbolet ⸀ ved καὶ indikerer at enkelte vitner utelater eller endrer denne forbindelsen.
*
Verset er delt slik at det ender midt i en setning som fortsetter i vers 61. Det greske uttrykket 'οὐχ εὗρον' (de fant ikke) mangler et eksplisitt objekt, men konteksten fra vers 59 gjør det klart at det dreier seg om brukbart vitnesbyrd. 'Selv om mange falske vitner sto frem' gjengir den konsessive bisetningen på en naturlig måte. 'Sto frem' brukes konsekvent for 'προσελθόντων/προσελθόντες' både om de mange vitnene og de to siste, noe som gir god flyt.
Gresk 'προσελθόντων' (genitiv absolutt av 'προσέρχομαι', å komme frem, tre frem) brukes to ganger i verset: først om de mange falske vitnene, deretter om de to som til slutt trer frem. Verbet har konnotasjoner av å tre frem i en formell/rettslig sammenheng.
Det finnes betydelige tekstkritiske varianter her. Noen håndskrifter (inkludert de som ligger til grunn for Textus Receptus) leser 'οὐχ εὗρον· καὶ πολλῶν ψευδομαρτύρων προσελθόντων, οὐχ εὗρον' (de fant ikke noe, og selv om mange falske vitner sto frem, fant de ikke noe) — altså en dobbel negasjon. Andre viktige manuskripter (bl.a. Codex Vaticanus og Sinaiticus) har den kortere lesemåten uten gjentagelse. De fleste moderne kritiske utgaver følger den kortere teksten.
Sanhedrin (Rådet) hadde strenge regler for vitneutsagn. Ifølge jødisk lov krevdes minst to samstemte vitner for å dømme noen til døden (5 Mos 17:6; 19:15). At mange falske vitner sto frem uten at noe brukbart ble funnet, tyder på at vitnemålene var innbyrdes motstridende og dermed ugyldige etter jødisk rettspraksis.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Verset er delt slik at det ender midt i en setning som fortsetter i vers 61. Det greske uttrykket 'οὐχ εὗρον' (de fant ikke) mangler et eksplisitt objekt, men konteksten fra vers 59 gjør det klart at det dreier seg om brukbart vitnesbyrd. 'Selv om mange falske vitner sto frem' gjengir den konsessive bisetningen på en naturlig måte. 'Sto frem' brukes konsekvent for 'προσελθόντων/προσελθόντες' både om de mange vitnene og de to siste, noe som gir god flyt.
Gresk 'προσελθόντων' (genitiv absolutt av 'προσέρχομαι', å komme frem, tre frem) brukes to ganger i verset: først om de mange falske vitnene, deretter om de to som til slutt trer frem. Verbet har konnotasjoner av å tre frem i en formell/rettslig sammenheng.
Det finnes betydelige tekstkritiske varianter her. Noen håndskrifter (inkludert de som ligger til grunn for Textus Receptus) leser 'οὐχ εὗρον· καὶ πολλῶν ψευδομαρτύρων προσελθόντων, οὐχ εὗρον' (de fant ikke noe, og selv om mange falske vitner sto frem, fant de ikke noe) — altså en dobbel negasjon. Andre viktige manuskripter (bl.a. Codex Vaticanus og Sinaiticus) har den kortere lesemåten uten gjentagelse. De fleste moderne kritiske utgaver følger den kortere teksten.
Sanhedrin (Rådet) hadde strenge regler for vitneutsagn. Ifølge jødisk lov krevdes minst to samstemte vitner for å dømme noen til døden (5 Mos 17:6; 19:15). At mange falske vitner sto frem uten at noe brukbart ble funnet, tyder på at vitnemålene var innbyrdes motstridende og dermed ugyldige etter jødisk rettspraksis.
*
Gresk «Οὗτος ἔφη· Δύναμαι καταλῦσαι τὸν ναὸν τοῦ θεοῦ καὶ διὰ τριῶν ἡμερῶν οἰκοδομῆσαι» er oversatt med «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Pronomenformen «Οὗτος» (denne) er gjengitt med «Denne mannen» for å gjøre det tydelig hvem det refereres til. «ἔφη» (aorist av φημί) er gjengitt med «har sagt» i norsk perfektum, noe som er naturlig for indirekte gjengivelse av noe som ble sagt tidligere. «καταλῦσαι» er oversatt «rive ned» og «οἰκοδομῆσαι» med «bygge det opp igjen», som er gode og idiomatiske gjengivelser. Alternativt kunne man oversatt «rive ned» med «bryte ned» eller «ødelegge».
Verbet «καταλῦσαι» betyr bokstavelig 'løse opp, rive ned', brukt om å ødelegge bygninger. «οἰκοδομῆσαι» (av οἰκοδομέω) betyr 'bygge, oppføre' og er sammensatt av οἶκος (hus) og δέμω (bygge). Uttrykket «διὰ τριῶν ἡμερῶν» (gjennom tre dager / i løpet av tre dager) angir tidsrammen; preposisjonen διά med genitiv uttrykker tidsutstrekning snarere enn et spesifikt tidspunkt.
Ifølge Johannes 2,19–21 refererte Jesus til sin egen kropp som tempel da han sa dette. Vitneutsagnet er en forvrengt versjon av Jesu ord. Markus 14,58 har en litt annen ordlyd der det skilles mellom et tempel gjort med hender og et ikke gjort med hender. Matteus utelater dette skillet. At Jesus faktisk sa «Δύναμαι» (jeg kan) fremstår som vitnenes fordreining; i Joh 2,19 bruker Jesus imperativ: «Riv ned dette tempelet, og på tre dager skal jeg reise det opp.»
Tempelet (ναός) refererer spesifikt til selve tempelbygningen, det hellige og det aller helligste, i motsetning til ἱερόν som betegner hele tempelområdet. Anklager om å true tempelet var svært alvorlige i jødisk sammenheng; tempelet var sentrum for religiøs identitet og gudsdyrkelse. Å true med ødeleggelse av tempelet kunne tolkes som blasfemi.
Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, og enkelte vitner har «αὐτόν» etter «οἰκοδομῆσαι». De viktigste håndskriftene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter teksten slik den foreligger i Nestle-Aland-utgaven uten vesentlige avvik for dette verset.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Gresk «Οὗτος ἔφη· Δύναμαι καταλῦσαι τὸν ναὸν τοῦ θεοῦ καὶ διὰ τριῶν ἡμερῶν οἰκοδομῆσαι» er oversatt med «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Pronomenformen «Οὗτος» (denne) er gjengitt med «Denne mannen» for å gjøre det tydelig hvem det refereres til. «ἔφη» (aorist av φημί) er gjengitt med «har sagt» i norsk perfektum, noe som er naturlig for indirekte gjengivelse av noe som ble sagt tidligere. «καταλῦσαι» er oversatt «rive ned» og «οἰκοδομῆσαι» med «bygge det opp igjen», som er gode og idiomatiske gjengivelser. Alternativt kunne man oversatt «rive ned» med «bryte ned» eller «ødelegge».
Verbet «καταλῦσαι» betyr bokstavelig 'løse opp, rive ned', brukt om å ødelegge bygninger. «οἰκοδομῆσαι» (av οἰκοδομέω) betyr 'bygge, oppføre' og er sammensatt av οἶκος (hus) og δέμω (bygge). Uttrykket «διὰ τριῶν ἡμερῶν» (gjennom tre dager / i løpet av tre dager) angir tidsrammen; preposisjonen διά med genitiv uttrykker tidsutstrekning snarere enn et spesifikt tidspunkt.
Ifølge Johannes 2,19–21 refererte Jesus til sin egen kropp som tempel da han sa dette. Vitneutsagnet er en forvrengt versjon av Jesu ord. Markus 14,58 har en litt annen ordlyd der det skilles mellom et tempel gjort med hender og et ikke gjort med hender. Matteus utelater dette skillet. At Jesus faktisk sa «Δύναμαι» (jeg kan) fremstår som vitnenes fordreining; i Joh 2,19 bruker Jesus imperativ: «Riv ned dette tempelet, og på tre dager skal jeg reise det opp.»
Tempelet (ναός) refererer spesifikt til selve tempelbygningen, det hellige og det aller helligste, i motsetning til ἱερόν som betegner hele tempelområdet. Anklager om å true tempelet var svært alvorlige i jødisk sammenheng; tempelet var sentrum for religiøs identitet og gudsdyrkelse. Å true med ødeleggelse av tempelet kunne tolkes som blasfemi.
Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, og enkelte vitner har «αὐτόν» etter «οἰκοδομῆσαι». De viktigste håndskriftene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus) støtter teksten slik den foreligger i Nestle-Aland-utgaven uten vesentlige avvik for dette verset.
*
Det greske uttrykket «Οὐδὲν ἀποκρίνῃ; τί οὗτοί σου καταμαρτυροῦσιν;» kan forstås som to separate spørsmål: «Svarer du ikke noe?» og «Hva er det disse vitner mot deg?» Oversettelsen kombinerer disse til ett sammenhengende spørsmål på norsk, noe som gir god flyt. Et alternativ ville vært å beholde to spørsmål: «Har du ingenting å svare? Hva er det disse vitner mot deg?»
Verbet ἀποκρίνῃ (apokriné) er i medium/passiv form og betyr «svare». Verbet καταμαρτυροῦσιν (katamartyrousin) er sammensatt av κατά (imot) og μαρτυρέω (å vitne), altså «å vitne imot». Partisippet ἀναστάς (anastas) fra ἀνίστημι betyr «å reise seg» og markerer en formell handling – øverstepresten reiser seg for å tale med autoritet.
Øversteprestens handling med å reise seg markerer et vendepunkt i rettssaken. Hans spørsmål er retorisk og legger press på Jesus for å svare på anklagene. At Jesus forblir taus (v. 63) tolkes i kristen tradisjon som oppfyllelse av profetien i Jesaja 53,7 om den lidende tjeneren som «ikke åpnet sin munn».
Rettssaken foregår sannsynligvis i øversteprestens residens. I jødisk rettspraksis (Sanhedrin) hadde den anklagede rett til å forsvare seg. Øversteprestens spørsmål kan sees som en formell oppfordring til Jesus om å benytte denne retten. At øverstepresten reiser seg, signaliserer høytidelighet og autoritet i forhøret.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske uttrykket «Οὐδὲν ἀποκρίνῃ; τί οὗτοί σου καταμαρτυροῦσιν;» kan forstås som to separate spørsmål: «Svarer du ikke noe?» og «Hva er det disse vitner mot deg?» Oversettelsen kombinerer disse til ett sammenhengende spørsmål på norsk, noe som gir god flyt. Et alternativ ville vært å beholde to spørsmål: «Har du ingenting å svare? Hva er det disse vitner mot deg?»
Verbet ἀποκρίνῃ (apokriné) er i medium/passiv form og betyr «svare». Verbet καταμαρτυροῦσιν (katamartyrousin) er sammensatt av κατά (imot) og μαρτυρέω (å vitne), altså «å vitne imot». Partisippet ἀναστάς (anastas) fra ἀνίστημι betyr «å reise seg» og markerer en formell handling – øverstepresten reiser seg for å tale med autoritet.
Øversteprestens handling med å reise seg markerer et vendepunkt i rettssaken. Hans spørsmål er retorisk og legger press på Jesus for å svare på anklagene. At Jesus forblir taus (v. 63) tolkes i kristen tradisjon som oppfyllelse av profetien i Jesaja 53,7 om den lidende tjeneren som «ikke åpnet sin munn».
Rettssaken foregår sannsynligvis i øversteprestens residens. I jødisk rettspraksis (Sanhedrin) hadde den anklagede rett til å forsvare seg. Øversteprestens spørsmål kan sees som en formell oppfordring til Jesus om å benytte denne retten. At øverstepresten reiser seg, signaliserer høytidelighet og autoritet i forhøret.
*
«Jeg besverger deg» gjengir det greske Ἐξορκίζω, som er en sterk juridisk edsformel. Alternativt kunne man oversette «Jeg tar deg i ed» eller «Jeg pålegger deg under ed», men «besverger» fanger det høytidelige og autoritative preget i uttrykket. καὶ i begynnelsen av den andre setningen er her gjengitt med «Da» for å markere den dramatiske eskaleringen etter Jesu taushet, snarere enn et nøytralt «og».
Verbet ἐξορκίζω (exorkizō) betyr bokstavelig 'å avkreve ed av noen' eller 'å besverge'. Det er beslektet med ὅρκος (ed) og er forsterket med prefikset ἐξ-. Konstruksjonen κατὰ τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος angir den instans eden avlegges ved – «ved den levende Gud». ἵνα med konjunktiv (εἴπῃς) uttrykker edsformelens innhold som en befaling: «at du skal si oss».
Øversteprestens edsformular er teologisk ladet: ved å besverge Jesus ved den levende Gud, tvinger han fram et svar med guddommelig autoritet som vitne. Spørsmålet «om du er Kristus, Guds Sønn» kombinerer to sentrale messianske titler: ὁ χριστός (den salvede, Messias) og ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ (Guds Sønn). Disse to titlene kan forstås som synonyme i jødisk kontekst (den messianske kongen som Guds sønn, jf. Sal 2,7) eller som to distinkte påstander. I Matteus' teologiske ramme peker «Guds Sønn» mot Jesu unike guddommelige identitet.
I jødisk rettspraksis kunne øverstepresten avkreve et vitne ed. Ἐξορκίζω var en formell juridisk handling som forpliktet den tiltalte til å svare sannferdig. Jesu taushet forut (ἐσιώπα, imperfektum – vedvarende taushet) kan ses som en oppfyllelse av Jes 53,7 om den lidende tjener som «ikke åpnet sin munn».
Noen håndskrifter har καὶ (og) før ὁ ἀρχιερεύς, mens andre har ἀποκριθεὶς (og svarte). NA28/UBS5 leser καὶ, som er den best bevitnte lesemåten. Forskjellen er liten for betydningen, men ἀποκριθεὶς ville tydeligere knytte øversteprestens ord som et svar på Jesu taushet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Jeg besverger deg» gjengir det greske Ἐξορκίζω, som er en sterk juridisk edsformel. Alternativt kunne man oversette «Jeg tar deg i ed» eller «Jeg pålegger deg under ed», men «besverger» fanger det høytidelige og autoritative preget i uttrykket. καὶ i begynnelsen av den andre setningen er her gjengitt med «Da» for å markere den dramatiske eskaleringen etter Jesu taushet, snarere enn et nøytralt «og».
Verbet ἐξορκίζω (exorkizō) betyr bokstavelig 'å avkreve ed av noen' eller 'å besverge'. Det er beslektet med ὅρκος (ed) og er forsterket med prefikset ἐξ-. Konstruksjonen κατὰ τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος angir den instans eden avlegges ved – «ved den levende Gud». ἵνα med konjunktiv (εἴπῃς) uttrykker edsformelens innhold som en befaling: «at du skal si oss».
Øversteprestens edsformular er teologisk ladet: ved å besverge Jesus ved den levende Gud, tvinger han fram et svar med guddommelig autoritet som vitne. Spørsmålet «om du er Kristus, Guds Sønn» kombinerer to sentrale messianske titler: ὁ χριστός (den salvede, Messias) og ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ (Guds Sønn). Disse to titlene kan forstås som synonyme i jødisk kontekst (den messianske kongen som Guds sønn, jf. Sal 2,7) eller som to distinkte påstander. I Matteus' teologiske ramme peker «Guds Sønn» mot Jesu unike guddommelige identitet.
I jødisk rettspraksis kunne øverstepresten avkreve et vitne ed. Ἐξορκίζω var en formell juridisk handling som forpliktet den tiltalte til å svare sannferdig. Jesu taushet forut (ἐσιώπα, imperfektum – vedvarende taushet) kan ses som en oppfyllelse av Jes 53,7 om den lidende tjener som «ikke åpnet sin munn».
Noen håndskrifter har καὶ (og) før ὁ ἀρχιερεύς, mens andre har ἀποκριθεὶς (og svarte). NA28/UBS5 leser καὶ, som er den best bevitnte lesemåten. Forskjellen er liten for betydningen, men ἀποκριθεὶς ville tydeligere knytte øversteprestens ord som et svar på Jesu taushet.
*
«Du har sagt det» gjengir gresk «Σὺ εἶπας», som er en vanlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Det kan også oversettes «Det er som du sier» eller «Du sier det selv». Uttrykket er et indirekte bekreftende svar – Jesus bekrefter påstanden uten å bruke et direkte «ja». «Maktens høyre hånd» er valgt for å gjengi «ἐκ δεξιῶν τῆς δυνάμεως», der «Makten» er en omskrivning for Gud. Alternativt kunne man skrive «Den Allmektiges høyre hånd».
Uttrykket «Σὺ εἶπας» (su eipas, 'du sa [det]') er en idiomatisk formel i gresk/arameisk som fungerer som et bekreftende, men nyansert svar. Det plasserer ansvaret for formuleringen hos spørsmålsstilleren, men innebærer likevel en bekreftelse. «ἀπʼ ἄρτι» betyr bokstavelig 'fra nå av' og markerer et vendepunkt. «τῆς δυνάμεως» ('Makten') er brukt som et ærbødig omskrivende navn for Gud, vanlig i jødisk tradisjon for å unngå å uttale Guds navn direkte.
Jesu svar kombinerer to gammeltestamentlige tekster: Salme 110:1 (å sitte ved Guds høyre hånd) og Daniel 7:13 (Menneskesønnen som kommer på himmelens skyer). Med dette gjør Jesus et eksplisitt messiansk krav og identifiserer seg som den eskatologiske Menneskesønnen med guddommelig myndighet. Øversteprestens reaksjon (v. 65) viser at han forstår dette som et gudsbespottelig krav på guddommelig status.
I jødisk rettspraksis var det å rive i sine klær (v. 65) en formell reaksjon på blasfemi. At Jesus refererer til «Makten» i stedet for å si «Gud» direkte, følger jødisk praksis med å unngå å uttale Guds navn. Sanhedrin-forhøret fant sted om natten i øversteprestens hus, noe som ifølge rabbinsk lov var uregelmessig.
Noen håndskrifter har «ἀπ' ἄρτι» (fra nå av), mens parallellen i Markus 14:62 mangler dette uttrykket og har bare «ὄψεσθε» (dere skal se). Matteus' tilføyelse av «ἀπ' ἄρτι» gir en sterkere umiddelbarhet til Jesu utsagn. Det er bred håndskriftstøtte for Matteus' lesemåte.
Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på palmesøndag eller langfredag, i mange liturgiske tradisjoner. Jesu bekjennelse for Sanhedrin er et sentralt moment i pasjonsfortellingen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Du har sagt det» gjengir gresk «Σὺ εἶπας», som er en vanlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Det kan også oversettes «Det er som du sier» eller «Du sier det selv». Uttrykket er et indirekte bekreftende svar – Jesus bekrefter påstanden uten å bruke et direkte «ja». «Maktens høyre hånd» er valgt for å gjengi «ἐκ δεξιῶν τῆς δυνάμεως», der «Makten» er en omskrivning for Gud. Alternativt kunne man skrive «Den Allmektiges høyre hånd».
Uttrykket «Σὺ εἶπας» (su eipas, 'du sa [det]') er en idiomatisk formel i gresk/arameisk som fungerer som et bekreftende, men nyansert svar. Det plasserer ansvaret for formuleringen hos spørsmålsstilleren, men innebærer likevel en bekreftelse. «ἀπʼ ἄρτι» betyr bokstavelig 'fra nå av' og markerer et vendepunkt. «τῆς δυνάμεως» ('Makten') er brukt som et ærbødig omskrivende navn for Gud, vanlig i jødisk tradisjon for å unngå å uttale Guds navn direkte.
Jesu svar kombinerer to gammeltestamentlige tekster: Salme 110:1 (å sitte ved Guds høyre hånd) og Daniel 7:13 (Menneskesønnen som kommer på himmelens skyer). Med dette gjør Jesus et eksplisitt messiansk krav og identifiserer seg som den eskatologiske Menneskesønnen med guddommelig myndighet. Øversteprestens reaksjon (v. 65) viser at han forstår dette som et gudsbespottelig krav på guddommelig status.
I jødisk rettspraksis var det å rive i sine klær (v. 65) en formell reaksjon på blasfemi. At Jesus refererer til «Makten» i stedet for å si «Gud» direkte, følger jødisk praksis med å unngå å uttale Guds navn. Sanhedrin-forhøret fant sted om natten i øversteprestens hus, noe som ifølge rabbinsk lov var uregelmessig.
Noen håndskrifter har «ἀπ' ἄρτι» (fra nå av), mens parallellen i Markus 14:62 mangler dette uttrykket og har bare «ὄψεσθε» (dere skal se). Matteus' tilføyelse av «ἀπ' ἄρτι» gir en sterkere umiddelbarhet til Jesu utsagn. Det er bred håndskriftstøtte for Matteus' lesemåte.
Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på palmesøndag eller langfredag, i mange liturgiske tradisjoner. Jesu bekjennelse for Sanhedrin er et sentralt moment i pasjonsfortellingen.
*
Det greske τὰ ἱμάτια αὐτοῦ er flertall ('klærne sine'), og oversettelsen gjengir dette korrekt. Noen norske oversettelser bruker entall 'kappen sin', men flertallsformen er mer teksttro. Uttrykket 'spottet Gud' er en forklarende gjengivelse av Ἐβλασφήμησεν, som direkte betyr 'han har spottet/blasfemert'. Tillegget 'Gud' gjør innholdet tydeligere for moderne lesere. Avslutningen 'gudsbespottelsen' for τὴν βλασφημίαν er en god norsk gjengivelse som dekker det greske begrepet.
Verbet διέρρηξεν (aorist av διαρρήγνυμι) betyr 'rive i stykker, flerre'. Det greske βλασφημέω kan bety å tale nedsettende om Gud, men også mer generelt å vanære eller fornærme. I denne konteksten er det klart at anklagen gjelder gudsbespottelse. Substantivet βλασφημία i slutten av verset bekrefter dette.
Å flerre klærne sine var en foreskrevet jødisk praksis som uttrykk for sorg eller avsky, særlig ved å høre gudsbespottelse. Ifølge rabbinsk tradisjon (Misjna, Sanhedrin 7:5) skulle dommerne reise seg og rive klærne sine når de hørte blasfemi. Øversteprestens handling signaliserer altså at han anser Jesu utsagn som dødsstraffsberettiget blasfemi.
Jesu påstand om å sitte ved Guds høyre hånd og komme på himmelens skyer (v. 64) ble tolket som blasfemi fordi det innebar at han likestilte seg med Gud. Spørsmålet om dette faktisk var blasfemi etter jødisk lov er omdiskutert blant forskere. Noen mener at det å kalle seg Messias i seg selv ikke var blasfemisk, men at påstanden om å 'sitte ved Maktens høyre hånd' impliserte guddommelig status som overskred akseptable grenser.
Noen manuskripter har λέγων ('idet han sa'), mens andre har varianter. Den tekstkritiske apparaten markerer en variant ved λέγων, men hovedlesningen er godt attestert og følges av de fleste utgaver.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske τὰ ἱμάτια αὐτοῦ er flertall ('klærne sine'), og oversettelsen gjengir dette korrekt. Noen norske oversettelser bruker entall 'kappen sin', men flertallsformen er mer teksttro. Uttrykket 'spottet Gud' er en forklarende gjengivelse av Ἐβλασφήμησεν, som direkte betyr 'han har spottet/blasfemert'. Tillegget 'Gud' gjør innholdet tydeligere for moderne lesere. Avslutningen 'gudsbespottelsen' for τὴν βλασφημίαν er en god norsk gjengivelse som dekker det greske begrepet.
Verbet διέρρηξεν (aorist av διαρρήγνυμι) betyr 'rive i stykker, flerre'. Det greske βλασφημέω kan bety å tale nedsettende om Gud, men også mer generelt å vanære eller fornærme. I denne konteksten er det klart at anklagen gjelder gudsbespottelse. Substantivet βλασφημία i slutten av verset bekrefter dette.
Å flerre klærne sine var en foreskrevet jødisk praksis som uttrykk for sorg eller avsky, særlig ved å høre gudsbespottelse. Ifølge rabbinsk tradisjon (Misjna, Sanhedrin 7:5) skulle dommerne reise seg og rive klærne sine når de hørte blasfemi. Øversteprestens handling signaliserer altså at han anser Jesu utsagn som dødsstraffsberettiget blasfemi.
Jesu påstand om å sitte ved Guds høyre hånd og komme på himmelens skyer (v. 64) ble tolket som blasfemi fordi det innebar at han likestilte seg med Gud. Spørsmålet om dette faktisk var blasfemi etter jødisk lov er omdiskutert blant forskere. Noen mener at det å kalle seg Messias i seg selv ikke var blasfemisk, men at påstanden om å 'sitte ved Maktens høyre hånd' impliserte guddommelig status som overskred akseptable grenser.
Noen manuskripter har λέγων ('idet han sa'), mens andre har varianter. Den tekstkritiske apparaten markerer en variant ved λέγων, men hovedlesningen er godt attestert og følges av de fleste utgaver.
*
Det greske «ἔνοχος θανάτου ἐστίν» kan oversettes «han er skyldig til døden» eller «han fortjener døden». Oversettelsen «fortjener døden» er mer idiomatisk på norsk og formidler meningen klart, men mister noe av den juridiske tonen i originalen. Alternativet «skyldig til døden» ligger nærmere den rettslige formuleringen som Sanhedrinet brukte.
Adjektivet «ἔνοχος» (enochos) med genitiv betyr «skyldig til», «underlagt» eller «fortjent til». Det er et juridisk begrep som brukes om en dom: den anklagede er bundet til (liable to) straffen. Med «θανάτου» (genitiv av θάνατος, 'død') uttrykkes en formell dødsdom.
Spørsmålet «τί ὑμῖν δοκεῖ;» (hva mener dere?) viser at øverstepresten ber rådsmedlemmene om en formell votering. Ifølge Misjna (Sanhedrin 4:1) skulle dødsdommer avgis med individuell stemmegivning. At de svarte samlet, kan tyde på en irregulær rettsforhandling.
Erklæringen «skyldig til døden» innebærer at rådet dømte Jesus for blasfemi, som ifølge 3. Mos 24:16 var belagt med dødsstraff. Teologisk sett er dette et vendepunkt: det jødiske rådets forkastelse av Jesu messianske krav er sentralt i lidelseshistorien og reiser spørsmål om Jesu sanne identitet som Guds Sønn.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene. Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske «ἔνοχος θανάτου ἐστίν» kan oversettes «han er skyldig til døden» eller «han fortjener døden». Oversettelsen «fortjener døden» er mer idiomatisk på norsk og formidler meningen klart, men mister noe av den juridiske tonen i originalen. Alternativet «skyldig til døden» ligger nærmere den rettslige formuleringen som Sanhedrinet brukte.
Adjektivet «ἔνοχος» (enochos) med genitiv betyr «skyldig til», «underlagt» eller «fortjent til». Det er et juridisk begrep som brukes om en dom: den anklagede er bundet til (liable to) straffen. Med «θανάτου» (genitiv av θάνατος, 'død') uttrykkes en formell dødsdom.
Spørsmålet «τί ὑμῖν δοκεῖ;» (hva mener dere?) viser at øverstepresten ber rådsmedlemmene om en formell votering. Ifølge Misjna (Sanhedrin 4:1) skulle dødsdommer avgis med individuell stemmegivning. At de svarte samlet, kan tyde på en irregulær rettsforhandling.
Erklæringen «skyldig til døden» innebærer at rådet dømte Jesus for blasfemi, som ifølge 3. Mos 24:16 var belagt med dødsstraff. Teologisk sett er dette et vendepunkt: det jødiske rådets forkastelse av Jesu messianske krav er sentralt i lidelseshistorien og reiser spørsmål om Jesu sanne identitet som Guds Sønn.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene. Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.
*
Oversettelsen gjengir ἐκολάφισαν som «slo ham med knyttnevene» og ἐράπισαν som «slo ham med flate hender». Dette er en fortolkende gjengivelse som tydeliggjør forskjellen mellom de to greske verbene. En mer bokstavelig oversettelse ville vært «slo ham» for begge, men det ville ha skjult den semantiske forskjellen i originalteksten. Uttrykket οἱ δὲ ("men andre/noen") er gjengitt som «og noen» for å markere at det var ulike grupper som utførte handlingene.
Verbet κολαφίζω betyr å slå med knyttneven, avledet av κόλαφος (knytneve). Verbet ῥαπίζω betyr å slå med flat hånd eller med en stokk/stav. De to verbene beskriver altså to ulike former for fysisk mishandling. Uttrykket ἐνέπτυσαν εἰς τὸ πρόσωπον αὐτοῦ er bokstavelig «de spyttet inn i ansiktet hans», en bevisst ydmykelseshandling.
Spytting i ansiktet, slag med knyttnever og ørefiker var alle former for vanære og fornedrelse. I jødisk kontekst var spytting i ansiktet en av de mest nedverdigende handlingene man kunne utsette noen for (jf. 4 Mos 12,14; 5 Mos 25,9). Denne behandlingen av Jesus finner sted i forbindelse med rettssaken for det jødiske rådet (Sanhedrin) og markerer overgangen fra juridisk prosess til fysisk mishandling.
Mishandlingen av Jesus ses av den kristne tradisjonen som en oppfyllelse av Jesajas lidende tjener-profetier, særlig Jes 50,6: «Jeg bød min rygg frem for dem som slo, og mine kinn for dem som rykket meg i skjegget. Jeg skjulte ikke ansiktet for hån og spytt.» Scenen understreker Jesu frivillige lidelse og hans rolle som den lidende Messias.
Noen håndskrifter har lengre varianter av dette verset. Verbet ἐράπισαν forekommer i ulike former i manuskripttradisjonen, men hovedinnholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir ἐκολάφισαν som «slo ham med knyttnevene» og ἐράπισαν som «slo ham med flate hender». Dette er en fortolkende gjengivelse som tydeliggjør forskjellen mellom de to greske verbene. En mer bokstavelig oversettelse ville vært «slo ham» for begge, men det ville ha skjult den semantiske forskjellen i originalteksten. Uttrykket οἱ δὲ ("men andre/noen") er gjengitt som «og noen» for å markere at det var ulike grupper som utførte handlingene.
Verbet κολαφίζω betyr å slå med knyttneven, avledet av κόλαφος (knytneve). Verbet ῥαπίζω betyr å slå med flat hånd eller med en stokk/stav. De to verbene beskriver altså to ulike former for fysisk mishandling. Uttrykket ἐνέπτυσαν εἰς τὸ πρόσωπον αὐτοῦ er bokstavelig «de spyttet inn i ansiktet hans», en bevisst ydmykelseshandling.
Spytting i ansiktet, slag med knyttnever og ørefiker var alle former for vanære og fornedrelse. I jødisk kontekst var spytting i ansiktet en av de mest nedverdigende handlingene man kunne utsette noen for (jf. 4 Mos 12,14; 5 Mos 25,9). Denne behandlingen av Jesus finner sted i forbindelse med rettssaken for det jødiske rådet (Sanhedrin) og markerer overgangen fra juridisk prosess til fysisk mishandling.
Mishandlingen av Jesus ses av den kristne tradisjonen som en oppfyllelse av Jesajas lidende tjener-profetier, særlig Jes 50,6: «Jeg bød min rygg frem for dem som slo, og mine kinn for dem som rykket meg i skjegget. Jeg skjulte ikke ansiktet for hån og spytt.» Scenen understreker Jesu frivillige lidelse og hans rolle som den lidende Messias.
Noen håndskrifter har lengre varianter av dette verset. Verbet ἐράπισαν forekommer i ulike former i manuskripttradisjonen, men hovedinnholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene.
*
Det greske λέγοντες er et presens partisipp flertall som knytter dette verset til handlingen i vers 67. Oversettelsen gjør verset selvstendig med «De sa» for klarhet. «Messias» er valgt fremfor «Kristus» for å tydeliggjøre den hånende bruken av tittelen. Begge oversettelser er gangbare; «Kristus» er mer tradisjonelt, mens «Messias» kan gjøre den spottende tonen klarere for norske lesere.
χριστέ (christé) er vokativformen av Χριστός (Christós), som betyr 'den salvede'. Det er en direkte oversettelse av det hebraiske מָשִׁיחַ (mashiach, 'Messias'). Verbet προφήτευσον (prophéteuson) er en aorist imperativ som betyr 'profetér!' — en oppfordring til en enkelt profetisk handling. παίσας (paisas) er aorist partisipp av παίω ('å slå') og refererer til den som nettopp slo ham.
Spotternes bruk av tittelen «Messias/Kristus» avslører ironien i situasjonen: de utfordrer Jesus til å bevise sin messianske identitet ved å profetisk identifisere hvem som slo ham. Ifølge Jesaja 11:2–3 skulle Messias ha Herrens Ånd og kunne dømme uten å se. Parallelltekstene i Markus 14:65 og Lukas 22:64 forteller at de dekket til ansiktet hans, noe som gjør utfordringen mer forståelig — de tester om han kan «se» uten å bruke øynene.
Under jødiske rettsprosesser i denne perioden var mishandling av den anklagede uvanlig og i strid med jødisk lov. Scenen gjenspeiler trolig en uformell hån fra vakter og tilstedeværende snarere enn en offisiell del av rettssaken. Profetiske tester — å be noen identifisere skjulte ting — var kjent i antikken som en måte å prøve påståtte profeter.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevart i hovedtradisjonen. Matteus mangler i motsetning til Markus (14:65) og Lukas (22:64) den eksplisitte opplysningen om at de dekket til Jesu ansikt (περικαλύψαντες), noe som har ført til diskusjon om hvorvidt Matteus forkortet kildematerialet eller hadde en annen tradisjon.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske λέγοντες er et presens partisipp flertall som knytter dette verset til handlingen i vers 67. Oversettelsen gjør verset selvstendig med «De sa» for klarhet. «Messias» er valgt fremfor «Kristus» for å tydeliggjøre den hånende bruken av tittelen. Begge oversettelser er gangbare; «Kristus» er mer tradisjonelt, mens «Messias» kan gjøre den spottende tonen klarere for norske lesere.
χριστέ (christé) er vokativformen av Χριστός (Christós), som betyr 'den salvede'. Det er en direkte oversettelse av det hebraiske מָשִׁיחַ (mashiach, 'Messias'). Verbet προφήτευσον (prophéteuson) er en aorist imperativ som betyr 'profetér!' — en oppfordring til en enkelt profetisk handling. παίσας (paisas) er aorist partisipp av παίω ('å slå') og refererer til den som nettopp slo ham.
Spotternes bruk av tittelen «Messias/Kristus» avslører ironien i situasjonen: de utfordrer Jesus til å bevise sin messianske identitet ved å profetisk identifisere hvem som slo ham. Ifølge Jesaja 11:2–3 skulle Messias ha Herrens Ånd og kunne dømme uten å se. Parallelltekstene i Markus 14:65 og Lukas 22:64 forteller at de dekket til ansiktet hans, noe som gjør utfordringen mer forståelig — de tester om han kan «se» uten å bruke øynene.
Under jødiske rettsprosesser i denne perioden var mishandling av den anklagede uvanlig og i strid med jødisk lov. Scenen gjenspeiler trolig en uformell hån fra vakter og tilstedeværende snarere enn en offisiell del av rettssaken. Profetiske tester — å be noen identifisere skjulte ting — var kjent i antikken som en måte å prøve påståtte profeter.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevart i hovedtradisjonen. Matteus mangler i motsetning til Markus (14:65) og Lukas (22:64) den eksplisitte opplysningen om at de dekket til Jesu ansikt (περικαλύψαντες), noe som har ført til diskusjon om hvorvidt Matteus forkortet kildematerialet eller hadde en annen tradisjon.
*
«Gårdsrommet» er valgt for gresk αὐλή, som betegner det åpne området innenfor et huskompleks – en forgård eller et atrium. Alternativet «forgården» brukes i mange norske oversettelser. «Ute i gårdsrommet» gjengir ἐκάθητο ἔξω ἐν τῇ αὐλῇ, der ἔξω markerer at Peter befant seg utenfor selve bygningen, men inne i gårdsplassen. Oversettelsen «ute i» fanger denne nyansen godt.
Gresk παιδίσκη betyr en ung tjenestekvinne eller slavinne. Ordet er diminutiv av παῖς ('barn, tjener'). «Tjenestejente» er en god norsk gjengivelse som fanger både alderen og den sosiale statusen.
Noen håndskrifter har rekkefølgen ἔξω ἐκάθητο i stedet for ἐκάθητο ἔξω. Forskjellen har liten betydning for meningen, men den mest støttede lesemåten (bl.a. i NA28) har ἐκάθητο ἔξω.
Øversteprestens bolig i Jerusalem hadde trolig en åpen gårdsplass (αὐλή) omgitt av bygninger, typisk for velstående hus i det første århundrets Palestina. Det var her tjenerfolk og vakter kunne samles rundt et bål (jf. Mark 14,54; Luk 22,55). Peters plassering her, blant tjenerne, setter scenen for hans fornektelse.
Peters fornektelse er en sentral del av lidelseshistorien og leses i påskeuken. Kontrasten mellom Peters løfte om troskap (Matt 26,33–35) og hans faktiske svik understreker menneskets svakhet og behovet for Guds nåde.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Gårdsrommet» er valgt for gresk αὐλή, som betegner det åpne området innenfor et huskompleks – en forgård eller et atrium. Alternativet «forgården» brukes i mange norske oversettelser. «Ute i gårdsrommet» gjengir ἐκάθητο ἔξω ἐν τῇ αὐλῇ, der ἔξω markerer at Peter befant seg utenfor selve bygningen, men inne i gårdsplassen. Oversettelsen «ute i» fanger denne nyansen godt.
Gresk παιδίσκη betyr en ung tjenestekvinne eller slavinne. Ordet er diminutiv av παῖς ('barn, tjener'). «Tjenestejente» er en god norsk gjengivelse som fanger både alderen og den sosiale statusen.
Noen håndskrifter har rekkefølgen ἔξω ἐκάθητο i stedet for ἐκάθητο ἔξω. Forskjellen har liten betydning for meningen, men den mest støttede lesemåten (bl.a. i NA28) har ἐκάθητο ἔξω.
Øversteprestens bolig i Jerusalem hadde trolig en åpen gårdsplass (αὐλή) omgitt av bygninger, typisk for velstående hus i det første århundrets Palestina. Det var her tjenerfolk og vakter kunne samles rundt et bål (jf. Mark 14,54; Luk 22,55). Peters plassering her, blant tjenerne, setter scenen for hans fornektelse.
Peters fornektelse er en sentral del av lidelseshistorien og leses i påskeuken. Kontrasten mellom Peters løfte om troskap (Matt 26,33–35) og hans faktiske svik understreker menneskets svakhet og behovet for Guds nåde.
*
Gresk ἠρνήσατο (ērnēsato) er oversatt med «nektet», som dekker betydningen av å fornekte, avvise eller benekte. Alternativet «fornektet» kunne vært brukt, men «nektet» er mer naturlig på moderne norsk i denne konteksten, og fornektelsesaspektet fremgår tydelig av sammenhengen. «Foran alle» gjengir ἔμπροσθεν πάντων og understreker det offentlige aspektet ved Peters fornektelse. «Jeg vet ikke hva du snakker om» er en idiomatisk gjengivelse av Οὐκ οἶδα τί λέγεις (ordrett: «Jeg vet ikke hva du sier»).
Verbet ἀρνέομαι (arneomai) brukes konsekvent i evangeliene om Peters fornektelse av Jesus. Det er sterkere enn bare å «si nei» – det innebærer en aktiv avvisning eller distansering fra noe man egentlig kjenner til. Konstruksjonen ἔμπροσθεν πάντων (emprosthen pantōn) med preposisjonen ἔμπροσθεν + genitiv betyr «foran», «i nærvær av» og understreker den romlige og sosiale dimensjonen – dette skjedde i full offentlighet.
Peters første fornektelse er den minst konfronterende av de tre – han later som om han ikke forstår hva tjenestejenten snakker om. Teologisk markerer dette begynnelsen på oppfyllelsen av Jesu profeti i Matt 26:34. Fornektelsen «foran alle» forsterker kontrasten til Peters tidligere løfte om aldri å svikte Jesus (Matt 26:33, 35), og viser hvordan menneskelig svakhet kan stå i skarp motsetning til velmente forsetter.
Scenen utspiller seg i gårdsrommet (αὐλή) til øversteprestens hus, der tjenestefolk og vakter samlet seg rundt ildstedet mens rettssaken mot Jesus pågikk inne. Peters fornektelse skjer altså i et halvt offentlig rom, omgitt av personer knyttet til den religiøse eliten.
Noen manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men den grunnleggende teksten er godt bevitnet. Enkelte vitner leser ἔμπροσθεν αὐτῶν i stedet for ἔμπροσθεν πάντων, men den best attesterte lesemåten er πάντων («alle»).
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Gresk ἠρνήσατο (ērnēsato) er oversatt med «nektet», som dekker betydningen av å fornekte, avvise eller benekte. Alternativet «fornektet» kunne vært brukt, men «nektet» er mer naturlig på moderne norsk i denne konteksten, og fornektelsesaspektet fremgår tydelig av sammenhengen. «Foran alle» gjengir ἔμπροσθεν πάντων og understreker det offentlige aspektet ved Peters fornektelse. «Jeg vet ikke hva du snakker om» er en idiomatisk gjengivelse av Οὐκ οἶδα τί λέγεις (ordrett: «Jeg vet ikke hva du sier»).
Verbet ἀρνέομαι (arneomai) brukes konsekvent i evangeliene om Peters fornektelse av Jesus. Det er sterkere enn bare å «si nei» – det innebærer en aktiv avvisning eller distansering fra noe man egentlig kjenner til. Konstruksjonen ἔμπροσθεν πάντων (emprosthen pantōn) med preposisjonen ἔμπροσθεν + genitiv betyr «foran», «i nærvær av» og understreker den romlige og sosiale dimensjonen – dette skjedde i full offentlighet.
Peters første fornektelse er den minst konfronterende av de tre – han later som om han ikke forstår hva tjenestejenten snakker om. Teologisk markerer dette begynnelsen på oppfyllelsen av Jesu profeti i Matt 26:34. Fornektelsen «foran alle» forsterker kontrasten til Peters tidligere løfte om aldri å svikte Jesus (Matt 26:33, 35), og viser hvordan menneskelig svakhet kan stå i skarp motsetning til velmente forsetter.
Scenen utspiller seg i gårdsrommet (αὐλή) til øversteprestens hus, der tjenestefolk og vakter samlet seg rundt ildstedet mens rettssaken mot Jesus pågikk inne. Peters fornektelse skjer altså i et halvt offentlig rom, omgitt av personer knyttet til den religiøse eliten.
Noen manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men den grunnleggende teksten er godt bevitnet. Enkelte vitner leser ἔμπροσθεν αὐτῶν i stedet for ἔμπροσθεν πάντων, men den best attesterte lesemåten er πάντων («alle»).
*
Oversettelsen gjengir ἐξελθόντα δέ ('da han gikk ut') med en temporal bisetning for å skape flyt på norsk. Det greske ἄλλη ('en annen', hunkjønn) viser tilbake til den første tjenestejenta (παιδίσκη) i v.69 og er her oversatt 'en annen jente', men 'en annen tjenestejente' ville vært mer presist. πυλῶνα ('porthus/portrom') er oversatt 'portrommet'. Alternativet 'porten' er enklere men mister nyansen av et overdekket inngangsparti. Οὗτος ('denne') kan gjengis som bare 'han' eller mer presist 'denne mannen'.
πυλῶνα (pylōna) betegner ikke bare en port, men et portrom eller en portbygning — det overdekte partiet mellom gårdsplassen og gaten utenfor. Partisippet ἐξελθόντα er akkusativ maskulinum og kongruerer med αὐτόν (ham), noe som viser at det er Peter som går ut. λέγει er i presens (historisk presens) og gir fortellingen en levende, dramatisk karakter.
Noen håndskrifter har καί ('og') i stedet for δέ ('men/da'). Varianten τοῖς ἐκεῖ ('til dem som var der') finnes i flertallet av manuskripter, mens noen vitner har andre formuleringer. Enkelte manuskripter leser Καί οὗτος i stedet for bare Οὗτος.
Peters tre fornektelser skjer på ulike steder i yppersteprestens gård: først ved ilden på gårdsplassen, deretter i portrommet, og til sist igjen blant de tilstedeværende. Portrommet var en typisk del av velstående hus i det første århundrets Jerusalem, og fungerte som overgang mellom den indre gården og gaten utenfor.
Peters tre fornektelser har tradisjonelt vært lest i forbindelse med langfredagsliturgien og som en del av pasjonsfortellingen. De tjener som en påminnelse om menneskelig svakhet og behovet for tilgivelse, og kontrasteres med Peters senere gjenopprettelse (Joh 21:15–17).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir ἐξελθόντα δέ ('da han gikk ut') med en temporal bisetning for å skape flyt på norsk. Det greske ἄλλη ('en annen', hunkjønn) viser tilbake til den første tjenestejenta (παιδίσκη) i v.69 og er her oversatt 'en annen jente', men 'en annen tjenestejente' ville vært mer presist. πυλῶνα ('porthus/portrom') er oversatt 'portrommet'. Alternativet 'porten' er enklere men mister nyansen av et overdekket inngangsparti. Οὗτος ('denne') kan gjengis som bare 'han' eller mer presist 'denne mannen'.
πυλῶνα (pylōna) betegner ikke bare en port, men et portrom eller en portbygning — det overdekte partiet mellom gårdsplassen og gaten utenfor. Partisippet ἐξελθόντα er akkusativ maskulinum og kongruerer med αὐτόν (ham), noe som viser at det er Peter som går ut. λέγει er i presens (historisk presens) og gir fortellingen en levende, dramatisk karakter.
Noen håndskrifter har καί ('og') i stedet for δέ ('men/da'). Varianten τοῖς ἐκεῖ ('til dem som var der') finnes i flertallet av manuskripter, mens noen vitner har andre formuleringer. Enkelte manuskripter leser Καί οὗτος i stedet for bare Οὗτος.
Peters tre fornektelser skjer på ulike steder i yppersteprestens gård: først ved ilden på gårdsplassen, deretter i portrommet, og til sist igjen blant de tilstedeværende. Portrommet var en typisk del av velstående hus i det første århundrets Jerusalem, og fungerte som overgang mellom den indre gården og gaten utenfor.
Peters tre fornektelser har tradisjonelt vært lest i forbindelse med langfredagsliturgien og som en del av pasjonsfortellingen. De tjener som en påminnelse om menneskelig svakhet og behovet for tilgivelse, og kontrasteres med Peters senere gjenopprettelse (Joh 21:15–17).
*
Oversettelsen gjengir καὶ πάλιν som «Og igjen» og μετὰ ὅρκου som «denne gangen med en ed». Det greske πάλιν betyr «igjen/på ny», og «denne gangen» er lagt til for å tydeliggjøre eskaleringen fra den første fornektelsen (uten ed) til den andre (med ed). Alternativt kunne man oversatt mer ordrett: «Og igjen nektet han med en ed», men den valgte formuleringen fremhever eskaleringen på en naturlig måte på norsk.
Verbet ἠρνήσατο (aorist medium av ἀρνέομαι) betyr å fornekte, nekte eller avvise. Det er samme verb som brukes gjennom hele Peters fornektelsesscene. Uttrykket μετὰ ὅρκου (med en ed) er en preposisjonsfrase som angir ledsagende omstendighet – Peter sverger en ed for å underbygge sin fornektelse. Οὐκ οἶδα τὸν ἄνθρωπον bruker οἶδα (å kjenne, vite) med akkusativobjekt, og τὸν ἄνθρωπον (mannen/mennesket) er bevisst upersonlig – Peter unngår å bruke Jesu navn.
Peters eskalering fra en enkel fornektelse til en fornektelse med ed markerer en dypere grad av svik. At han omtaler Jesus som «den mannen» (τὸν ἄνθρωπον) i stedet for ved navn, understreker avstandstakingen. Jesu profeti i Matt 26:34 om at Peter ville fornekte ham tre ganger, er i ferd med å oppfylles. Eden forverrer situasjonen, ettersom Jesus nettopp hadde lært mot å sverge eder (Matt 5:33–37).
Å sverge en ed (ὅρκος) for å bekrefte en påstand var vanlig i jødisk kultur, men ble ansett som en alvorlig handling som påkalte Gud som vitne. At Peter griper til en ed, viser desperasjonen i situasjonen og hvor langt han er villig til å gå for å distansere seg fra Jesus.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir καὶ πάλιν som «Og igjen» og μετὰ ὅρκου som «denne gangen med en ed». Det greske πάλιν betyr «igjen/på ny», og «denne gangen» er lagt til for å tydeliggjøre eskaleringen fra den første fornektelsen (uten ed) til den andre (med ed). Alternativt kunne man oversatt mer ordrett: «Og igjen nektet han med en ed», men den valgte formuleringen fremhever eskaleringen på en naturlig måte på norsk.
Verbet ἠρνήσατο (aorist medium av ἀρνέομαι) betyr å fornekte, nekte eller avvise. Det er samme verb som brukes gjennom hele Peters fornektelsesscene. Uttrykket μετὰ ὅρκου (med en ed) er en preposisjonsfrase som angir ledsagende omstendighet – Peter sverger en ed for å underbygge sin fornektelse. Οὐκ οἶδα τὸν ἄνθρωπον bruker οἶδα (å kjenne, vite) med akkusativobjekt, og τὸν ἄνθρωπον (mannen/mennesket) er bevisst upersonlig – Peter unngår å bruke Jesu navn.
Peters eskalering fra en enkel fornektelse til en fornektelse med ed markerer en dypere grad av svik. At han omtaler Jesus som «den mannen» (τὸν ἄνθρωπον) i stedet for ved navn, understreker avstandstakingen. Jesu profeti i Matt 26:34 om at Peter ville fornekte ham tre ganger, er i ferd med å oppfylles. Eden forverrer situasjonen, ettersom Jesus nettopp hadde lært mot å sverge eder (Matt 5:33–37).
Å sverge en ed (ὅρκος) for å bekrefte en påstand var vanlig i jødisk kultur, men ble ansett som en alvorlig handling som påkalte Gud som vitne. At Peter griper til en ed, viser desperasjonen i situasjonen og hvor langt han er villig til å gå for å distansere seg fra Jesus.
*
«Sannelig» gjengir det greske Ἀληθῶς (alēthōs), som betyr «i sannhet, virkelig». «Også» gjengir καί (kai) foran σύ, som understreker at Peter hører til gruppen av Jesu disipler. Uttrykket «en av dem» oversetter ἐξ αὐτῶν εἶ. «Avslører deg» er en fri men idiomatisk gjengivelse av δῆλόν σε ποιεῖ, som bokstavelig betyr «gjør deg tydelig/synlig». Alternativt kunne man oversatt med «røper deg» eller «gjør det klart».
Ordet λαλιά (lalia) betyr «tale, talemåte, dialekt». I denne sammenhengen refererer det til Peters galileiske aksent eller dialekt, som skilte seg fra den judéiske talemåten i Jerusalem. Uttrykket δῆλόν σε ποιεῖ er en perifrastisk konstruksjon der adjektivet δῆλον (tydelig, åpenbar) fungerer som predikativ i en kausativ konstruksjon: «gjør deg åpenbar/synlig».
Peters galileiske dialekt avslørte hans opphav. Galileere var kjent for en særegen uttale, blant annet av gutturale lyder, som skilte dem fra innbyggerne i Judea og Jerusalem. At de omstående la merke til dette, viser at Peter var lett gjenkjennelig som nordfra, noe som knyttet ham til Jesus fra Nasaret i Galilea.
Noen manuskripter har varianter i ordlyden, men hovedinnholdet i verset er godt bevitnet i de viktigste tekstvitnene (Codex Sinaiticus, Vaticanus, etc.). Enkelte håndskrifter har ὁμοιάζει (ligner) i stedet for δῆλόν σε ποιεῖ, men dette er sannsynligvis harmonisering med Markus 14:70.
Peters trenekte fornektelse er et sentralt motiv i lidelseshistorien og leses under påskens liturgi. Det understreker menneskets svakhet og Jesu forutviten (jf. Matt 26:34), og peker frem mot Peters gjenopprettelse etter oppstandelsen (Joh 21:15–17).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Sannelig» gjengir det greske Ἀληθῶς (alēthōs), som betyr «i sannhet, virkelig». «Også» gjengir καί (kai) foran σύ, som understreker at Peter hører til gruppen av Jesu disipler. Uttrykket «en av dem» oversetter ἐξ αὐτῶν εἶ. «Avslører deg» er en fri men idiomatisk gjengivelse av δῆλόν σε ποιεῖ, som bokstavelig betyr «gjør deg tydelig/synlig». Alternativt kunne man oversatt med «røper deg» eller «gjør det klart».
Ordet λαλιά (lalia) betyr «tale, talemåte, dialekt». I denne sammenhengen refererer det til Peters galileiske aksent eller dialekt, som skilte seg fra den judéiske talemåten i Jerusalem. Uttrykket δῆλόν σε ποιεῖ er en perifrastisk konstruksjon der adjektivet δῆλον (tydelig, åpenbar) fungerer som predikativ i en kausativ konstruksjon: «gjør deg åpenbar/synlig».
Peters galileiske dialekt avslørte hans opphav. Galileere var kjent for en særegen uttale, blant annet av gutturale lyder, som skilte dem fra innbyggerne i Judea og Jerusalem. At de omstående la merke til dette, viser at Peter var lett gjenkjennelig som nordfra, noe som knyttet ham til Jesus fra Nasaret i Galilea.
Noen manuskripter har varianter i ordlyden, men hovedinnholdet i verset er godt bevitnet i de viktigste tekstvitnene (Codex Sinaiticus, Vaticanus, etc.). Enkelte håndskrifter har ὁμοιάζει (ligner) i stedet for δῆλόν σε ποιεῖ, men dette er sannsynligvis harmonisering med Markus 14:70.
Peters trenekte fornektelse er et sentralt motiv i lidelseshistorien og leses under påskens liturgi. Det understreker menneskets svakhet og Jesu forutviten (jf. Matt 26:34), og peker frem mot Peters gjenopprettelse etter oppstandelsen (Joh 21:15–17).
*
«Forbanne seg selv» er valgt for å gjengi det greske καταθεματίζειν, som innebærer å påkalle forbannelse over seg selv som en bekreftelse på sannheten av det man sier. Det moderne norske «banne» kan misforstås som å bruke stygt språk. «Sverge» gjengir ὀμνύειν, som betyr å avlegge ed. «Straks» gjengir εὐθέως, som betyr umiddelbart. Alternativt kunne man skrive «med én gang» eller «øyeblikkelig».
Verbet καταθεματίζειν er en forsterket form av ἀναθεματίζειν og betyr å legge seg selv under en forbannelse (κατάθεμα). Det var en jødisk ed-praksis der man påkalte Guds straff over seg selv dersom man løy. Sammen med ὀμνύειν (å sverge en ed) utgjør det en dobbel forsikring – Peter bruker de sterkeste midler for å overbevise tilhørerne om at han ikke kjenner Jesus.
Peters tredoble fornektelse er en dramatisk parallell til hans tredoble kjærlighetserklæring i Johannes 21:15–17. At han går så langt som å forbanne seg selv, viser dybden av hans fall og gjør den senere gjenopprettelsen desto mer gripende. Teologisk illustrerer dette menneskets svakhet selv hos den mest hengivne disippel, og understreker behovet for Guds nåde.
I jødisk praksis var selvforbannelse en svært alvorlig handling. Den som sverget falskt med en slik ed, anså seg selv som underlagt Guds dom. At Peter bruker dette virkemiddelet for å benekte sitt forhold til Jesus, viser det ekstreme presset han var under i yppersteprestens gård.
Noen håndskrifter har εὐθέως (straks), mens andre har εὐθύς. Betydningen er den samme. Enkelte manuskripter utelater εὐθέως/εὐθύς helt, men det store flertall av tekstvitnene inkluderer ordet.
Dette verset leses i forbindelse med Langfredags-liturgien og i pasjonsspill, der Peters fornektelse utgjør et dramatisk høydepunkt. Hanegalets lyd fungerer som et liturgisk vendepunkt som leder over til Peters anger og gråt.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Forbanne seg selv» er valgt for å gjengi det greske καταθεματίζειν, som innebærer å påkalle forbannelse over seg selv som en bekreftelse på sannheten av det man sier. Det moderne norske «banne» kan misforstås som å bruke stygt språk. «Sverge» gjengir ὀμνύειν, som betyr å avlegge ed. «Straks» gjengir εὐθέως, som betyr umiddelbart. Alternativt kunne man skrive «med én gang» eller «øyeblikkelig».
Verbet καταθεματίζειν er en forsterket form av ἀναθεματίζειν og betyr å legge seg selv under en forbannelse (κατάθεμα). Det var en jødisk ed-praksis der man påkalte Guds straff over seg selv dersom man løy. Sammen med ὀμνύειν (å sverge en ed) utgjør det en dobbel forsikring – Peter bruker de sterkeste midler for å overbevise tilhørerne om at han ikke kjenner Jesus.
Peters tredoble fornektelse er en dramatisk parallell til hans tredoble kjærlighetserklæring i Johannes 21:15–17. At han går så langt som å forbanne seg selv, viser dybden av hans fall og gjør den senere gjenopprettelsen desto mer gripende. Teologisk illustrerer dette menneskets svakhet selv hos den mest hengivne disippel, og understreker behovet for Guds nåde.
I jødisk praksis var selvforbannelse en svært alvorlig handling. Den som sverget falskt med en slik ed, anså seg selv som underlagt Guds dom. At Peter bruker dette virkemiddelet for å benekte sitt forhold til Jesus, viser det ekstreme presset han var under i yppersteprestens gård.
Noen håndskrifter har εὐθέως (straks), mens andre har εὐθύς. Betydningen er den samme. Enkelte manuskripter utelater εὐθέως/εὐθύς helt, men det store flertall av tekstvitnene inkluderer ordet.
Dette verset leses i forbindelse med Langfredags-liturgien og i pasjonsspill, der Peters fornektelse utgjør et dramatisk høydepunkt. Hanegalets lyd fungerer som et liturgisk vendepunkt som leder over til Peters anger og gråt.
*
Originalen har τοῦ ῥήματος Ἰησοῦ εἰρηκότος ὅτι, bokstavelig «Jesu ord som han hadde sagt, at...». Den nåværende oversettelsen «Jesu ord om at» komprimerer dette noe. En mer fullstendig gjengivelse ville skille mellom ῥήματος ('ord/utsagn') og εἰρηκότος ('som han hadde sagt'), for å beholde begge elementene. Plasseringen av «tre ganger» (τρίς) er i originalen knyttet til «fornekte» (ἀπαρνήσῃ), altså «du skal fornekte meg tre ganger», noe oversettelsen gjengir korrekt.
ἐμνήσθη (aorist passiv av μιμνῄσκομαι) betyr 'han ble minnet om' eller 'han husket'. ῥήματος (genitiv entall av ῥῆμα) betyr 'ord' eller 'utsagn', og brukes her om et konkret utsagn, ikke et generelt ord (λόγος). εἰρηκότος er genitiv perfektum partisipp av λέγω, som understreker at ordene var blitt sagt tidligere og fortsatt sto ved kraft. πικρῶς ('bittert') er et adverb som forsterker gråten og antyder dyp anger.
Peters bitre gråt er et nøkkelmoment i evangeliene. Den viser at fornektelsen ikke innebar endelig frafall, men var etterfulgt av dyp anger. I kontrast til Judas, som også angret (Matt 27:3), men endte i fortvilelse, peker Peters gråt frem mot hans gjenopprettelse (Joh 21:15–17). Kirkefedre har sett Peters tårer som et forbilde på botssakramentet og ekte omvendelse.
Noen håndskrifter har ῥήματος Ἰησοῦ εἰρηκότος mens andre har ῥήματος Ἰησοῦ εἰπόντος (med aorist partisipp i stedet for perfektum). Forskjellen er subtil: perfektum (εἰρηκότος) understreker at ordene fortsatt har virkning, mens aorist (εἰπόντος) bare refererer til det historiske utsagnet. De fleste kritiske utgaver foretrekker εἰρηκότος.
Peters fornektelse og gråt leses tradisjonelt i forbindelse med langfredagsliturgien og i pasjonsspill. I den liturgiske tradisjonen har dette verset tjent som en påminnelse om menneskets svakhet og Guds nåde, og har vært brukt i bot- og forsoningsliturgier.
Hanegal ble i antikken brukt som tidsmarkør. 'Hanegal' (gallicinium) var betegnelsen på den tredje nattevakten, ca. kl. 00–03. Peters fornektelse skjedde altså i de tidlige morgentimene under rettssaken mot Jesus. Å gå 'ut' (ἐξελθὼν ἔξω) refererer til at han forlot yppersteprestens gårdsplass.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Originalen har τοῦ ῥήματος Ἰησοῦ εἰρηκότος ὅτι, bokstavelig «Jesu ord som han hadde sagt, at...». Den nåværende oversettelsen «Jesu ord om at» komprimerer dette noe. En mer fullstendig gjengivelse ville skille mellom ῥήματος ('ord/utsagn') og εἰρηκότος ('som han hadde sagt'), for å beholde begge elementene. Plasseringen av «tre ganger» (τρίς) er i originalen knyttet til «fornekte» (ἀπαρνήσῃ), altså «du skal fornekte meg tre ganger», noe oversettelsen gjengir korrekt.
ἐμνήσθη (aorist passiv av μιμνῄσκομαι) betyr 'han ble minnet om' eller 'han husket'. ῥήματος (genitiv entall av ῥῆμα) betyr 'ord' eller 'utsagn', og brukes her om et konkret utsagn, ikke et generelt ord (λόγος). εἰρηκότος er genitiv perfektum partisipp av λέγω, som understreker at ordene var blitt sagt tidligere og fortsatt sto ved kraft. πικρῶς ('bittert') er et adverb som forsterker gråten og antyder dyp anger.
Peters bitre gråt er et nøkkelmoment i evangeliene. Den viser at fornektelsen ikke innebar endelig frafall, men var etterfulgt av dyp anger. I kontrast til Judas, som også angret (Matt 27:3), men endte i fortvilelse, peker Peters gråt frem mot hans gjenopprettelse (Joh 21:15–17). Kirkefedre har sett Peters tårer som et forbilde på botssakramentet og ekte omvendelse.
Noen håndskrifter har ῥήματος Ἰησοῦ εἰρηκότος mens andre har ῥήματος Ἰησοῦ εἰπόντος (med aorist partisipp i stedet for perfektum). Forskjellen er subtil: perfektum (εἰρηκότος) understreker at ordene fortsatt har virkning, mens aorist (εἰπόντος) bare refererer til det historiske utsagnet. De fleste kritiske utgaver foretrekker εἰρηκότος.
Peters fornektelse og gråt leses tradisjonelt i forbindelse med langfredagsliturgien og i pasjonsspill. I den liturgiske tradisjonen har dette verset tjent som en påminnelse om menneskets svakhet og Guds nåde, og har vært brukt i bot- og forsoningsliturgier.
Hanegal ble i antikken brukt som tidsmarkør. 'Hanegal' (gallicinium) var betegnelsen på den tredje nattevakten, ca. kl. 00–03. Peters fornektelse skjedde altså i de tidlige morgentimene under rettssaken mot Jesus. Å gå 'ut' (ἐξελθὼν ἔξω) refererer til at han forlot yppersteprestens gårdsplass.