Jesu begravelse

Den norske oversettelsen gjengir «Ὀψίας δὲ γενομένης» med «Da kvelden kom», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse av den greske genitiv absolutt-konstruksjonen. «τοὔνομα» (= τὸ ὄνομα) er gjengitt med «ved navn», som er standard norsk. Verbet «ἐμαθητεύθη» (aorist passiv av μαθητεύω) er oversatt med «var blitt en disippel av», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «som selv også var en Jesu disippel», men den valgte formuleringen understreker at det var en prosess (han var blitt disippel).

«Ὀψίας γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt. «τοὔνομα» er en krasis (sammentrekning) av τὸ ὄνομα, brukt som akkusativ av relasjon ('med hensyn til navn'). Verbet «ἐμαθητεύθη» er aorist passiv av μαθητεύω, som kan bety enten 'ble gjort til disippel' eller 'ble disippel'. Passivformen kan antyde at det var Jesus som kalte ham, men det kan også forstås mer generelt. «ὃς καὶ αὐτός» understreker at Josef i likhet med andre (kanskje kvinnene nevnt i forrige vers) selv også var en disippel.

At Josef fra Arimatea beskrives som en disippel av Jesus, er teologisk viktig. Matteus bruker passiv av μαθητεύω, noe som kan innebære at disippelskapet er noe man mottar snarere enn noe man velger selv. Parallellene i Markus 15:43 og Lukas 23:50–51 gir ytterligere detaljer: han var medlem av Rådet (Sanhedrin), og han ventet på Guds rike. Johannes 19:38 forteller at han var en hemmelig disippel av frykt for jødene. At en rik mann gir Jesus en grav, oppfyller Jesaja 53:9 om at Messias skulle få sin grav hos en rik.

Arimatea er trolig identisk med Rama (Ramatajim-Sofim) i det samaritanske høylandet, Samuels hjemby (1 Sam 1:1). Josef var ifølge de andre evangeliene et fremtredende medlem av Sanhedrin, det jødiske rådet. Hans rikdom er relevant fordi det forklarer at han hadde en ny, uthugget klippegrav tilgjengelig i Jerusalem. Begravelsen måtte skje før solnedgang på grunn av sabbatens begynnelse, noe som forklarer det hastige forløpet.

Noen manuskripter har «ἐμαθήτευσεν» (aktiv form) i stedet for «ἐμαθητεύθη» (passiv), men den passive formen har sterkest støtte i de beste manuskriptene (blant annet א, B, D). Forskjellen er subtil: aktiv ville bety 'var blitt en disippel' (intransitiv bruk), mens passiv betyr 'ble gjort til disippel'. Begge gir tilnærmet samme mening i konteksten.

Det greske «ᾐτήσατο τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ» er oversatt med «bad om å få Jesu kropp». Verbet αἰτέω i medium betyr å be om noe for seg selv. Norsk «bad om å få» gjengir denne nyansen godt. «Kropp» brukes her i stedet for det mer arkaiske «legeme», i tråd med målsetningen om moderne og lettlest norsk.

Verbet προσέρχομαι (å gå til, nærme seg) brukes ofte i Matteusevangeliet om å henvende seg til en person med en forespørsel eller i ærbødighet. Verbet αἰτέω i medium (ᾐτήσατο) innebærer en personlig interesse i forespørselen — Josef ba om kroppen for sin egen del.

Noen håndskrifter har ἀποδοθῆναι (utleveres, gis tilbake), mens andre har bare δοθῆναι (gis). Prefikset ἀπο- kan antyde at kroppen «gis tilbake» eller «overleveres», noe som kan ha en teologisk undertone om at kroppen tilhører disiplene eller rettmessig burde frigis. De fleste moderne kritiske utgaver leser ἀποδοθῆναι.

At Josef fra Arimatea kunne henvende seg direkte til den romerske guvernøren Pilatus, tyder på at han var en mann med høy sosial status. Etter romersk lov kunne kroppen til en henrettet person utleveres til familie eller venner etter forespørsel, men det var ingen automatisk rett. At Pilatus befalte utlevering uten innvendinger, kan tyde på at Josef hadde innflytelse.

Josefs handling med å be om Jesu kropp har vært sett som en modig bekjennelseshandling, ettersom det å identifisere seg med en korsfestet person innebar sosial risiko. Hans rolle i begravelsen av Jesus er også viktig for oppstandelsesberetningen, da den etablerer at Jesus virkelig døde og ble gravlagt på et kjent sted.

«svøpte den i rent linklede» gjengir gresk «ἐνετύλιξεν αὐτὸ σινδόνι καθαρᾷ». Verbet ἐνετύλιξεν betyr å vikle inn, svøpe. «Linklede» er valgt for σινδών, som betegner et fint linstoff. Alternativt kunne man skrevet «linduk» eller «lintøy», men «linklede» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon og gir et klart bilde.

Ordet σινδών (sindón) betegner et stort stykke fint linlerret, opprinnelig fra India (muligens via Sindh-regionen). Det brukes i evangeliene spesielt om liksvøpet til Jesus. Adjektivet καθαρά kan bety både fysisk rent og rituelt rent.

At linkledet beskrives som «rent» (καθαρᾷ) kan tolkes både bokstavelig (nytt, ubrukt stoff) og symbolsk som uttrykk for Jesu renhet og syndfriheten i hans død. Matteus er den eneste av synoptikerne som inkluderer dette adjektivet, noe som kan peke mot en teologisk betoning.

Det var vanlig jødisk begravelsesskikk å svøpe den avdøde i linklede. Josef fra Arimatea var ifølge evangeliene en velstående mann og medlem av Sanhedrin, og bruken av fint, rent lin understreker den ærefulle behandlingen av Jesu legeme. At han brukte sin egen nye grav (v. 60) vitner også om hans høye status.

Noen håndskrifter har varianten «ἐν σινδόνι» (med preposisjon ἐν), mens andre har bare dativformen σινδόνι uten preposisjon. Betydningen er den samme. Variantapparatet viser også en veksling mellom αὐτό og formen uten pronomen, men hovedteksten inkluderer αὐτό.

Oversettelsen gjengir καινῷ αὐτοῦ μνημείῳ som «sin nye grav». Det greske καινός betyr «ny» i betydningen ubrukt/fersk. Alternativet «ubrukt» kunne også vært brukt (jf. Luk 23,53). ἐλατόμησεν kan oversettes «hogd ut» eller «hugget ut». ἐν τῇ πέτρᾳ gjengis som «i fjellet», som er en nøytral og nær gjengivelse av det greske uttrykket. ἀπῆλθεν betyr strengt tatt «gikk bort» eller «dro av sted», ikke bare «gikk».

Verbet λατομέω (latoméō) er sammensatt av λᾶας ('stein') og τέμνω ('skjære/hugge'), og betyr bokstavelig 'å hugge i stein'. Partisippet προσκυλίσας (fra προσκυλίω) betyr 'å rulle mot/foran' og brukes spesifikt om å rulle en stein på plass foran en gravåpning. τῇ θύρᾳ ('til døren') oversettes her idiomatisk som «inngangen».

At graven var ny og uthogd i fjell, understreker at ingen annen hadde ligget der – dette er teologisk viktig for oppstandelsesberetningen, da det utelukker forveksling med et annet lik. Den store steinen foran inngangen blir også sentral i påskefortellingen (Matt 28,2). Matteus legger mer vekt enn de andre evangelistene på at graven var forseglet, noe som forsterker oppstandelsens troverdighet.

Klippegraver var vanlige blant velstående jøder i det første århundret. De ble hugget ut i kalksteinsfjell, ofte med en lav inngang og en rund stein som kunne rulles langs en skåret renne for å forsegle åpningen. At Josef eide en slik grav, bekrefter hans status som en rik mann (jf. v. 57). Arkeologiske funn fra Jerusalem-området viser mange slike graver fra denne perioden.

Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Enkelte manuskripter har en noe annerledes ordstilling av αὐτοῦ i forhold til μνημείῳ, men betydningen forblir den samme.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «ἀπέναντι τοῦ τάφου» er oversatt med «overfor graven», som er en god gjengivelse. Alternativt kunne man brukt «rett overfor graven» eller «vendt mot graven». Partisippet «καθήμεναι» (sittende) er gjengitt med «satt», integrert i setningen. Noen oversettelser velger å si «satt rett overfor» for å understreke posisjonen tydeligere.

Ordet «τάφου» (grav) brukes her i stedet for «μνημείου» (gravminne/gravkammer) som ble brukt i forrige vers. Begge ordene refererer til samme sted, men τάφος er mer generelt og betegner selve graven, mens μνημεῖον vektlegger graven som et minnesmerke. Partisippet «καθήμεναι» er nominativ femininum flertall av κάθημαι og beskriver de to kvinnenes posisjon – de satt der.

De to kvinnene som vitner til gravleggelsen er viktige i evangeliets narrativ: de kan senere bekrefte at graven var tom. Maria Magdalena og «den andre Maria» (trolig Maria, mor til Jakob og Josef, jf. Matt 27:56) er øyenvitner både til korsfestelsen, gravleggelsen og oppstandelsen. Kvinnenes rolle som de første vitnene er teologisk betydningsfull, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i samtiden, noe som styrker troverdigheten i fortellingen.

Noen håndskrifter har «Μαρία» i stedet for «Μαριάμ». Variantene er mindre og påvirker ikke betydningen. Begge formene av navnet brukes om hverandre i Det nye testamente.

I jødisk skikk var det vanlig at kvinner satte seg ved graven for å sørge. At de to kvinnene satt overfor graven etter gravleggelsen, reflekterer denne sørgepraksisen. «Den andre Maria» identifiseres vanligvis som Maria, Jakobs og Josefs mor, nevnt i Matt 27:56.

Det greske «ἐπαύριον» betyr 'neste dag' og er her gjengitt med «dagen etter». Uttrykket «ἥτις ἐστὶν μετὰ τὴν παρασκευήν» er en forklarende relativsetning som presiserer at denne dagen kom etter «forberedelsesdagen» (παρασκευή). Oversettelsen «den som fulgte etter forberedelsesdagen» gjengir dette klart. Et alternativ ville vært å bruke «sabbaten» direkte, men teksten bruker bevisst den omskrivende formuleringen. Verbet «συνήχθησαν» (ble samlet) er gjengitt med «kom … sammen», som er naturlig norsk og beholder betydningen av en aktiv samling.

Παρασκευή (paraskeuē) betyr bokstavelig 'forberedelse' og var det faste jødiske navnet på fredagen, dagen før sabbaten, da man forberedte alt som trengtes for sabbatshvilen. At overprestene og fariseerne gikk til Pilatus på sabbaten, viser hvor alvorlig de tok situasjonen – de brøt med sabbatens hvilekarakter for å sikre graven.

Det greske ordet παρασκευή ble brukt teknisk om fredagen i jødisk kalender (jf. Mark 15,42; Luk 23,54; Joh 19,31.42). Verbet συνήχθησαν er aorist passiv av συνάγω ('samle'), men brukes her med medial/refleksiv betydning: 'de samlet seg', 'de kom sammen'. Preposisjonen πρός med akkusativ indikerer bevegelse mot en person.

At overprestene og fariseerne nevnes sammen her, er uvanlig i lidelseshistorien der det ellers er overprestene og de eldste som opptrer sammen. Fariseernes tilstedeværelse understreker at det var de som var mest opptatt av oppstandelsesspørsmålet. Teologisk viser denne episoden ironien i at Jesu motstandere husket hans oppstandelsesløfte bedre enn disiplene selv.

Oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og forståelig måte. «Κύριε» oversettes med «Herre», som var en høflig tiltaleform. «ὁ πλάνος» oversettes med «denne forføreren», som fanger den nedsettende tonen overprestene og fariseerne brukte om Jesus. «ἐγείρομαι» (presens medium/passiv) er gjengitt med «skal jeg stå opp», et naturlig valg på norsk for å uttrykke en fremtidig hendelse i indirekte referert tale. Et alternativ ville vært «reiser jeg meg» eller «blir jeg reist opp» (passiv, som impliserer at Gud reiser ham opp).

«ὁ πλάνος» (ho planos) betyr bokstavelig 'bedrageren' eller 'forføreren'. Ordet er beslektet med substantivet «πλάνη» (plane, 'villfarelse/bedrag') som brukes i vers 64. Denne ordsammenhengen er tematisk viktig: de religiøse lederne frykter at «bedraget» (πλάνη) skal fortsette. «ἐμνήσθημεν» er aorist passiv av «μιμνῄσκομαι» og betyr 'vi ble minnet om' eller 'vi husket'. «ἔτι ζῶν» er et presens partisipp som betyr 'mens han ennå levde', noe som understreker at Jesus nå er død.

Det er teologisk ironisk at overprestene og fariseerne husket Jesu profeti om sin oppstandelse, mens hans egne disipler tilsynelatende hadde glemt den. Deres bruk av ordet «forføreren» (πλάνος) viser at de avviste Jesu messiaske krav. Samtidig bekrefter deres utsagn at Jesus faktisk hadde forutsagt sin oppstandelse, noe som styrker evangeliets vitnesbyrd. Uttrykket «etter tre dager» harmoniserer med andre oppstandelsesforutsigelser i Matteus (16:21; 17:23; 20:19), selv om noen av disse bruker «på den tredje dag».

«Forberedelsesdagen» (παρασκευή) var fredagen før sabbaten. At overprestene og fariseerne gikk til Pilatus dagen etter forberedelsesdagen, altså på sabbaten, viser hvor alvorlig de tok situasjonen – de brøt normalt sin sabbatspraksis for å sikre graven. Tiltalen «Κύριε» (Herre) til Pilatus var en respektfull, formell tiltaleform som ble brukt overfor embetsmenn i Romerriket.

Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstilling, men teksten i dette verset er godt bevart og stabil i de viktigste manuskripttradisjonene.

Oversettelsen gjengir κέλευσον som «gi ordre om», som fanger den imperative tonen i henvendelsen til Pilatus. ἀσφαλισθῆναι (aorist passiv infinitiv av ἀσφαλίζω) oversettes «sikres/blir sikret». Uttrykket μήποτε ('for at ikke') gjengis med «så ikke», som er naturlig norsk. Det greske ἔσται (futurum av εἰμί) kan gjengis både som «blir» (presens med fremtidsbetydning) og «vil bli» (eksplisitt futurum). Begge er akseptable, men «vil bli» er mer presist.

Verbet ἀσφαλίζω betyr «å gjøre sikker, å befeste», og brukes her i juridisk-militær betydning om å sikre/forsegle en grav. Substantivet πλάνη ('villfarelse, bedrag') er beslektet med πλάνος ('forfører') i forrige vers, noe som skaper et ordspill: forførerens (πλάνος) bedrag (πλάνη). Komparativformen χείρων ('verre') understreker en eskalering.

Yppersteprestenes og fariseernes frykt for at disiplene skal stjele liket og forkynne oppstandelsen er ironisk i narrativets kontekst: de forsøker å forhindre nettopp det som ifølge evangelistens teologi faktisk skjer — en virkelig oppstandelse. Uttrykket «det siste bedraget verre enn det første» antyder at de ser Jesu oppstandelsespåstand som mer skadelig enn hans messianske forkynnelse i levende live.

Praksisen med å sikre en grav med vakter og segl var kjent i antikken. Romerne kunne stille vakter (κουστωδία, et latinsk lånord) til disposisjon for lokale myndigheter. Oversteprestenes henvendelse til Pilatus reflekterer at de trengte romersk autorisasjon for å bruke militære vakter.

Noen manuskripter har νυκτός ('om natten') etter κλέψωσιν αὐτόν, men dette mangler i de beste vitnene. Lesemåten αὐτοῦ (hans) etter μαθηταί har en variant uten pronomen, men den vanligste teksten inkluderer det.

Oversettelsen gjengir «Ἔχετε κουστωδίαν» som «Dere har en vakt», altså indikativ, noe som innebærer at Pilatus påpeker at de allerede disponerer en vakt (tempelvakten). En alternativ tolkning er imperativ: «Ta dere en vakt», der Pilatus gir dem en romersk vaktstyrke. Begge tolkninger er grammatisk mulige på gresk. Valget av indikativ er vanlig i moderne oversettelser og gir en naturlig norsk setning. «Så godt dere kan» er en god idiomatisk gjengivelse av «ὡς οἴδατε» (bokstavelig: «som dere vet/forstår»), som uttrykker at de skal sikre graven etter beste evne.

Det greske ordet «κουστωδίαν» (koustodia) er et lånord fra latin «custodia», som betyr vakthold eller vaktmannskap. Dette er et av flere latinske lånord i Det nye testamente og reflekterer den romerske tilstedeværelsen i Judea. Verbet «ἀσφαλίσασθε» (aorist imperativ medium) betyr å sikre, trygge eller befeste, og brukes her om fysisk sikring av graven.

Spørsmålet om Pilatus gir dem en romersk vakt (imperativ) eller henviser til tempelvakten de allerede har (indikativ), har teologiske implikasjoner. Hvis det er en romersk vakt, styrker det apologetisk troverdigheten av den tomme graven, ettersom romerske soldater ville vært vanskeligere å bestikke og mer pålitelige som vitner. I Matt 28:11–15 rapporterer vaktstyrken til overprestene, noe som kan tale for at det dreier seg om tempelvakten. Uansett tolkning understreker teksten at myndighetene tok forholdsregler mot svindel, noe som paradoksalt nok styrker oppstandelsesberetningens troverdighet.

Tempelet i Jerusalem hadde sin egen vaktstyrke under ledelse av tempelkommandanten. Disse vaktene var levitter som patruljerte tempelområdet, særlig om natten. Romerske vakter (custodia) var derimot stasjonert i Antoniaborgen ved tempelplassen. Pilatus' formulering kan reflektere enten at han autoriserte bruk av romerske soldater eller at han avviste ansvaret og overlot det til jødenes egne vakter.

Noen manuskripter har «ἔφη» (sa), mens andre viktige manuskripter, inkludert noen majuskler, har varianten «Πιλᾶτος ἔφη». Rekkefølgen på ordene varierer, men betydningen forblir den samme. Den valgte tekstvarianten «ἔφη αὐτοῖς ὁ Πιλᾶτος» er godt bevitnet.

Den greske preposisjonsfrasen μετὰ τῆς κουστωδίας kan forstås enten som 'sammen med vaktene' (dvs. vaktene var til stede mens de forseglet) eller som et middel for sikringen ('ved hjelp av vaktene'). Oversettelsen 'sammen med vaktene' gjenspeiler best den syntaktiske strukturen, der frasen er knyttet til hovedhandlingen ἠσφαλίσαντο ('de sikret'). Alternativt kan man oversette 'ved å forsegle steinen og med en vakt', som i flere norske bibeloversettelser.

Ordet κουστωδία (koustōdia) er et latinsk lånord i gresk, fra latin 'custodia', som betegner en militær vaktavdeling. At Matteus bruker dette latinske lånordet fremfor det greske φυλακή (phylakē) kan gjenspeile den romerske militære konteksten. σφραγίσαντες (aoristapartisipp av σφραγίζω) angir midlet for sikringen – forseglingen skjedde sannsynligvis ved at man festet et segl av leire eller voks mellom steinen og gravåpningen.

Forseglingen av graven og utplasseringen av vakter er unikt for Matteusevangeliet og har teologisk betydning: det understreker at oppstandelsen ikke kunne forklares som gravtyveri. Ironisk nok bidrar fiendenes forsiktighetsforanstaltninger til å styrke beviset for oppstandelsens realitet, noe som blir tematisert videre i Matt 28:11–15.

Praksis med å forsegle graver var kjent i antikken. Forseglingen innebar trolig at man strakte et tau over steinen og festet det med vokssegl i begge ender, slik at enhver forsøk på å flytte steinen ville bryte seglet. En romersk vaktavdeling bestod typisk av 4–16 soldater.