MatteusKapittel 27
Vis korsfestelsenJesu lidelse og død
Langfredag er dagen da Jesus ble korsfestet. Fra morgenens forhør hos Pilatus til hans død ved den niende time (kl. 15), gjennomgikk Jesus spot, tortur og til slutt døden på korset - for å sone verdens synd.
Jesus for Pilatus
Da morgenen kom, holdt alle overprestene og folkets eldste råd mot Jesus for å få ham drept. De bandt ham, førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus. Jesus sto frem for landshøvdingen, og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Du sier det selv.» Men da overprestene og de eldste anklaget ham, svarte han ikke et ord. Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke alt det de vitner imot deg?» Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen undret seg stort.
v.1, 2, 11, 12, 13, 14Mørket over landet
Fra den sjette timen falt det mørke over hele landet, helt til den niende timen.
v.45«Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
v.46, 47, 48, 49Parallelle tekster5 paralleller i dette kapitlet
BegravelsenMMLJ
Josef fra Arimatea og Nikodemus begraver Jesus.
57Da kvelden kom, kom det en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som også selv var blitt en disippel av Jesus.
58Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu kropp. Da befalte Pilatus at den skulle utleveres.
59Josef tok kroppen og svøpte den i rent linklede.
60Så la han den i sin nye grav, som var hogd ut i fjellet. Deretter rullet han en stor stein foran inngangen til graven og gikk bort.
61Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt overfor graven.
62Dagen etter, den som fulgte etter forberedelsesdagen, kom overprestene og fariseerne sammen til Pilatus.
63De sa: «Herre, vi husker at denne forføreren sa mens han ennå levde: 'Etter tre dager skal jeg stå opp.'»
64Gi derfor ordre om at graven blir sikret frem til den tredje dagen, så ikke disiplene hans kommer og stjeler ham og sier til folket: 'Han har stått opp fra de døde.' Da vil det siste bedraget bli verre enn det første.»
65Pilatus sa til dem: «Dere har en vakt. Gå og sikre graven så godt dere kan.»
66De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen, sammen med vaktene.
42Det var blitt kveld, og siden det var forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten,
43kom Josef fra Arimatea, et ansett medlem av Rådet, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om Jesu kropp.
44Pilatus undret seg over at han allerede var død. Han kalte til seg offiseren og spurte om det var lenge siden han døde.
45Da han hadde fått det bekreftet av offiseren, overlot han kroppen til Josef.
46Josef kjøpte et linklede, tok ham ned, svøpte ham i linkledet og la ham i en grav som var hugget ut i fjellet. Så rullet han en stein foran inngangen til graven.
47Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han ble lagt.
50Og se, det var en mann som het Josef, et medlem av Rådet, en god og rettferdig mann.
51Han hadde ikke samtykket i det de andre hadde besluttet og gjort. Han var fra Arimatea, en jødisk by, og ventet på Guds rike.
52Denne mannen gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp.
53Han tok ham ned, svøpte ham i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i fjellet, der ingen ennå hadde ligget.
54Det var forberedelsesdagen, og sabbaten stod for døren.
55Kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilea, fulgte etter og så graven og hvordan kroppen hans ble lagt ned.
56Så vendte de hjem og gjorde i stand velluktende oljer og salver. Men på sabbaten holdt de seg i ro, slik loven påbød.
38Etter dette ba Josef fra Arimatea Pilatus om å få ta ned Jesu kropp. Han var en disippel av Jesus, men i hemmelighet fordi han fryktet jødene. Pilatus gav ham lov, og han kom og tok kroppen hans.
39Også Nikodemus kom, han som første gang hadde oppsøkt Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre litra.
40De tok Jesu kropp og svøpte den i linklær sammen med velluktende urter, slik jødene har for skikk ved gravferder.
41På det stedet der han ble korsfestet, var det en hage, og i hagen var det en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i.
42Fordi det var jødenes forberedelsesdag, og graven lå nær, la de Jesus der.
KorsfestelsenMMLJ
Jesus korsfestes på Golgata mellom to røvere.
32På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon. Ham tvang de til å bære korset hans.
33Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskalleplassen –
34gav de ham vin blandet med galle å drikke. Men da han smakte på det, ville han ikke drikke.
35Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved å kaste lodd.
36Så satte de seg ned der og holdt vakt over ham.
37Over hodet hans hadde de satt opp anklagen mot ham. Der stod det skrevet: «Dette er Jesus, jødenes konge.»
38Sammen med ham ble to røvere korsfestet, én på hans høyre side og én på hans venstre.
39De som gikk forbi, spottet ham og ristet på hodene sine
40og sa: «Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv! Hvis du er Guds Sønn, så stig ned fra korset!»
41På samme måte hånte også overprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste. De sa:
42«Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. Han er Israels konge – la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham.
43Han har satt sin lit til Gud. La Gud redde ham nå, om han vil ha ham. Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.»
44På samme måte spottet også røverne som var korsfestet sammen med ham, ham.
21En mann som kom forbi på vei inn fra landet, Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus, ble tvunget til å bære korset hans.
22De førte ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskalleplassen.
23De ga ham vin blandet med myrra, men han tok ikke imot det.
24Så korsfestet de ham og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om hvem som skulle ha hva.
25Det var den tredje time da de korsfestet ham.
26Innskriften med anklagen mot ham lød: «Jødenes konge».
27Sammen med ham korsfestet de to røvere, én på hans høyre side og én på hans venstre.
28⟦Slik ble Skriften oppfylt som sier: «Han ble regnet blant lovbrytere.»⟧
29De som gikk forbi, spottet ham og ristet på hodet og sa: «Ha! Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager –
30frels deg selv og stig ned fra korset!»
31På samme måte hånte også overprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og sa: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse.
32La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro!» Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.
26Da de førte ham bort, grep de tak i en mann som het Simon fra Kyréne, som kom fra landet. Ham la de korset på og lot ham bære det etter Jesus.
27En stor folkemengde fulgte etter ham, blant dem kvinner som slo seg for brystet og gråt over ham.
28Jesus vendte seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over meg! Gråt heller over dere selv og barna deres.
29For det kommer dager da man skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die.
30Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss!
31For gjør de slik med det grønne treet, hva skal da skje med det tørre?»
32Også to andre, som var forbrytere, ble ført bort for å henrettes sammen med ham.
33Da de kom til stedet som kalles Hodeskallen, korsfestet de ham der, sammen med forbrytere, én på høyre side og én på venstre.
34Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så delte de klærne hans mellom seg ved loddtrekning.
35Folket sto og så på. Også lederne hånte ham og sa: «Andre har han frelst. La ham nå frelse seg selv, om han er Guds Messias, den utvalgte.»
36Soldatene spottet ham også. De kom bort til ham og rakte ham vineddik
37og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!»
38Over ham var det også en innskrift: «Dette er jødenes konge.»
39En av forbryterne som hang der, spottet ham og sa: «Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!»
40Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter ikke du Gud, du som er under samme dom?
41For oss er det rettferdig, vi får det vi har fortjent for det vi har gjort. Men denne mannen har ikke gjort noe galt.»
42Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.»
43Jesus svarte ham: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
17Han bar selv korset og gikk ut til det stedet som kalles Hodeskallen, på hebraisk Golgata.
18Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, med Jesus i midten.
19Pilatus skrev også en innskrift og satte den på korset. Det stod skrevet: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
20Mange jøder leste denne innskriften, for stedet der Jesus ble korsfestet, var nær byen. Den var skrevet på hebraisk, latin og gresk.
21Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke 'Jødenes konge', men at han sa: 'Jeg er jødenes konge.'»
22Pilatus svarte: «Det jeg har skrevet, har jeg skrevet.»
23Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og delte dem i fire deler, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Den var uten søm, vevd i ett stykke ovenfra og ned.
24De sa til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kappe.» Dette gjorde soldatene.
25Ved Jesu kors stod hans mor, hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena.
26Da Jesus så sin mor og disippelen han elsket stå der, sa han til sin mor: «Kvinne, se, din sønn!»
27Deretter sa han til disippelen: «Se, din mor!» Fra den stunden tok disippelen henne hjem til seg.
Jesu dødMMLJ
Mørke faller over landet. Forhenget i tempelet revner.
45Fra den sjette timen falt det mørke over hele landet, helt til den niende timen.
46Og ved den niende timen ropte Jesus med høy røst: «Eli, Eli, lemá sabaktani?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
47Noen av dem som stod der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.»
48Straks løp en av dem bort og tok en svamp, fylte den med vineddik, satte den på et rør og gav ham å drikke.
49Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å frelse ham.»
50Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden.
51Og se, forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og fjellene sprakk.
52Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp.
53Etter hans oppstandelse gikk de ut av gravene, kom inn i den hellige byen og viste seg for mange.
54Da offiseren og de som sammen med ham holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av stor frykt og sa: «Sannelig, han var Guds Sønn!»
55Det var mange kvinner der som stod på avstand og så på. De hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham.
56Blant dem var Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Josef, og mor til Sebedeus-sønnene.
33Da den sjette time kom, la et mørke seg over hele landet helt til den niende time.
34Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloí, Eloí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
35Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Se, han roper på Elia.»
36En løp fram og fylte en svamp med vineddik, satte den på en stokk og ga ham å drikke. Han sa: «La oss se om Elia kommer for å ta ham ned.»
37Men Jesus ropte med høy røst og utåndet.
38Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst.
39Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn.»
40Det var også noen kvinner som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob den lille og Joses, og Salome.
41De hadde fulgt ham og tjent ham da han var i Galilea. Det var også mange andre kvinner der som hadde dratt opp til Jerusalem sammen med ham.
44Det var nå omkring den sjette timen, og et mørke la seg over hele landet og varte til den niende timen.
45Solen ble formørket, og forhenget i tempelet revnet midt i to.
46Og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt dette, utåndet han.
47Da offiseren så det som skjedde, lovpriste han Gud og sa: «Denne mannen var virkelig rettferdig.»
48Og hele folkemengden som var samlet for å se på dette, vendte hjem mens de slo seg for brystet etter det de hadde vært vitne til.
49Alle hans kjente sto på avstand og så dette, også kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.
28Etter dette, da Jesus visste at alt nå var fullbrakt, sa han for at Skriften skulle bli oppfylt: «Jeg tørster.»
29Det stod et kar med sur vin der. De satte en svamp fylt med den sure vinen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.
30Da Jesus hadde fått den sure vinen, sa han: «Det er fullbrakt.» Så bøyde han hodet og overgav sin ånd.
31Siden det var forberedelsesdag, og jødene ikke ville at kroppene skulle bli hengende på korset over sabbaten – for den sabbaten var en stor høytidsdag – ba de Pilatus om å få knuse beina deres og ta ned kroppene.
32Soldatene kom da og knuste beina på den første, og deretter på den andre som var korsfestet sammen med ham.
33Men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, knuste de ikke beina hans.
34Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.
35Han som så det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro.
36For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: «Ikke et ben skal knuses på ham.»
37Og et annet skriftsted sier: «De skal se på ham som de har gjennomboret.»
Forhøret for PilatusMMLJ
Jesus for Pilatus. Barabbas løslates.
11Jesus sto frem for landshøvdingen, og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Du sier det selv.»
12Men da overprestene og de eldste anklaget ham, svarte han ikke et ord.
13Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke alt det de vitner imot deg?»
14Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen undret seg stort.
15Ved høytiden pleide landshøvdingen å gi folkemengden én fange fri, den de selv ønsket.
16De hadde den gang en beryktet fange som het Jesus Barabbas.
17Da de var samlet, spurte Pilatus dem: «Hvem vil dere at jeg skal løslate for dere, Jesus Barabbas eller Jesus som kalles Kristus?»
18For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt ham.
19Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! For jeg har lidd mye i dag i en drøm på grunn av ham.»
20Men overprestene og de eldste overtalte folkemengden til å be om Barabbas og kreve Jesus drept.
21Landshøvdingen tok til orde og spurte dem: «Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate for dere?» De svarte: «Barabbas.»
22Pilatus sa til dem: «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, han som kalles Kristus?» De sa alle: «Korsfest ham!»
23Han sa: «Hva ondt har han da gjort?» Men de ropte bare enda høyere: «Korsfest ham!»
24Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene foran folkemengden og sa: «Jeg er uskyldig i dette blodet. Det får dere selv svare for.»
25Og hele folket svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn!»
26Da løslot han Barabbas for dem, men Jesus lot han piske og overgav ham til å bli korsfestet.
1Straks det ble morgen, holdt overprestene råd sammen med de eldste og de skriftlærde og hele Rådet. De bandt Jesus, førte ham bort og overgav ham til Pilatus.
2Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» Han svarte ham: «Du sier det.»
3Overprestene kom med mange anklager mot ham.
4Pilatus spurte ham igjen: «Svarer du ikke noe? Se hvor mye de anklager deg for!»
5Men Jesus svarte ikke lenger noe, så Pilatus undret seg.
6Ved høytiden pleide han å løslate én fange for dem, den de ønsket seg.
7Det var en mann som het Barabbas. Han satt fengslet sammen med noen opprørere som hadde begått drap under opprøret.
8Folkemengden kom opp og begynte å be ham gjøre som han pleide for dem.
9Pilatus svarte dem: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge for dere?»
10For han forsto at det var av misunnelse overprestene hadde overgitt ham.
11Men overprestene egget opp folkemengden til å kreve at han heller skulle løslate Barabbas for dem.
12Pilatus tok igjen til orde og sa til dem: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham dere kaller jødenes konge?»
13De ropte igjen: «Korsfest ham!»
14Pilatus sa til dem: «Hva ondt har han gjort?» Men de ropte bare enda høyere: «Korsfest ham!»
15Pilatus ville gjøre folkemengden til lags og løslot Barabbas for dem. Jesus lot han piske og overgav ham til korsfestelse.
1Så reiste hele forsamlingen seg og førte ham til Pilatus.
2Der begynte de å anklage ham og sa: «Vi har funnet at denne mannen villeder folket vårt, hindrer folk i å betale skatt til keiseren, og påstår at han selv er Messias, en konge.»
3Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» Han svarte: «Du sier det.»
4Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»
5Men de sto på sitt og sa: «Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea, fra Galilea og helt hit.»
6Da Pilatus hørte dette, spurte han om mannen var galileer.
7Og da han fikk vite at Jesus hørte inn under Herodes' myndighet, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dagene.
8Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde lenge ønsket å se ham. Han hadde hørt mye om ham og håpet å få se ham gjøre et tegn.
9Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ham ikke.
10Overprestene og de skriftlærde sto der og anklaget ham heftig.
11Herodes og soldatene hans behandlet ham med forakt og drev gjøn med ham. De kledde ham i en praktfull kappe og sendte ham tilbake til Pilatus.
12Den dagen ble Herodes og Pilatus venner. Før hadde det vært fiendskap mellom dem.
13Pilatus kalte sammen overprestene, rådsherrene og folket
14og sa til dem: «Dere har ført denne mannen fram for meg og påstått at han forfører folket. Jeg har forhørt ham i deres påsyn og ikke funnet ham skyldig i noe av det dere anklager ham for.
15Det har heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Han har ikke gjort noe som fortjener døden.
16Derfor vil jeg la ham piske og så slippe ham fri.»
17For han var nødt til å løslate én fange for dem under høytiden.
18Da ropte hele mengden: «Bort med ham! Slipp Barabbas fri til oss!»
19Barabbas var kastet i fengsel for et opprør i byen og for drap.
20Pilatus talte til dem igjen, for han ville slippe Jesus fri.
21Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!»
22For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han gjort? Jeg har ikke funnet noe hos ham som fortjener døden. Jeg vil la ham piske og så slippe ham fri.»
23Men de presset på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og ropene deres vant fram.
24Pilatus avsa dom og ga dem det de forlangte.
25Han løslot ham som var kastet i fengsel for opprør og drap, ham de ba om. Men Jesus overga han til deres vilje.
28De førte Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig om morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen, for de ville ikke bli urene, slik at de kunne spise påskemåltidet.
29Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hvilken anklage har dere mot denne mannen?»
30De svarte ham: «Hadde han ikke vært en ugjerningsmann, ville vi ikke ha overgitt ham til deg.»
31Pilatus sa da til dem: «Ta ham dere og døm ham etter deres egen lov.» Jødene svarte ham: «Vi har ikke lov til å henrette noen.»
32Slik skulle Jesu ord bli oppfylt, det han hadde sagt om hva slags død han skulle dø.
33Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa til ham: «Er du jødenes konge?»
34Jesus svarte: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det til deg om meg?»
35Pilatus svarte: «Er jeg kanskje jøde? Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva har du gjort?»
36Jesus svarte: «Mitt rike er ikke fra denne verden. Var mitt rike fra denne verden, hadde mine tjenere kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike herfra.»
37Pilatus sa da til ham: «Så du er altså konge?» Jesus svarte: «Du sier at jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: for å vitne om sannheten. Hver den som er fra sannheten, hører min røst.»
38Pilatus sa til ham: «Hva er sannhet?» Da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg finner ingen skyld hos ham.»
39Men det er en skikk hos dere at jeg løslater én for dere i påsken. Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge for dere?»
40Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Barabbas var en røver.
Hudstrykingen og spottingenMMJ
Soldatene spotter Jesus med tornekrone og purpurkappe.
27Landshøvdingens soldater tok Jesus med inn i pretoriet og samlet hele vaktstyrken rundt ham.
28De kledde av ham og hengte en skarlagenrød kappe på ham.
29De flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de gav ham et rør i høyre hånd. Så falt de på kne foran ham og hånte ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!»
30De spyttet på ham, tok røret og slo ham i hodet.
31Da de hadde hånet ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de ham bort for å korsfeste ham.
16Soldatene førte ham inn i borggården, det vil si pretoriet, og kalte sammen hele avdelingen.
17De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone som de satte på ham.
18Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, jødenes konge!»
19De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham, og falt på kne og hyllet ham.
20Da de hadde hånet ham, tok de av ham purpurkappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham.
1Da tok Pilatus Jesus og lot ham bli pisket.
2Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de kledde ham i en purpurkappe.
3Gang på gang kom de bort til ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.
4Pilatus gikk igjen ut og sa til dem: «Se, jeg fører ham ut til dere, så dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham.»
5Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sa til dem: «Se, mennesket!»
6Da overprestene og vaktene så ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa til dem: «Ta ham selv og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham.»
7Jødene svarte ham: «Vi har en lov, og etter den loven må han dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.»
8Da Pilatus hørte dette, ble han enda mer redd.
9Han gikk inn i pretoriet igjen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar.
10Pilatus sa da til ham: «Vil du ikke snakke med meg? Vet du ikke at jeg har makt til å slippe deg fri, og makt til å korsfeste deg?»
11Jesus svarte ham: «Du ville ikke hatt noen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har den som overgav meg til deg, større synd.»
12Etter dette prøvde Pilatus å sette ham fri. Men jødene ropte: «Hvis du slipper denne mannen fri, er du ikke keiserens venn! Enhver som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.»
13Da Pilatus hørte disse ordene, førte han Jesus ut og satte seg på dommersetet på et sted som kalles Steinlagt plass, på hebraisk Gabbata.
14Det var forberedelsesdagen før påske, omkring den sjette timen. Han sa til jødene: «Se, deres konge!»
15Da ropte de: «Bort med ham! Bort med ham! Korsfest ham!» Pilatus sa til dem: «Skal jeg korsfeste deres konge?» Overprestene svarte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»
16Da overgav han Jesus til dem for å bli korsfestet. Så tok de Jesus med seg.
*
«Holdt råd» oversetter det greske uttrykket «συμβούλιον ἔλαβον», som bokstavelig betyr «tok råd/rådslag». Alternativet «fattet en beslutning i råd» er mulig, men «holdt råd» er et godt etablert norsk bibelsk uttrykk som formidler den formelle rådslåingen. Andre norske oversettelser bruker lignende formuleringer som «la planer» eller «fattet beslutning», men «holdt råd» er mer tro mot det greske.
Uttrykket «συμβούλιον ἔλαβον» (symboulion elabon) er et semi-latinsk idiom som gjenspeiler det latinske «consilium capere» (å fatte en beslutning/holde råd). Det forekommer flere ganger i Matteusevangeliet (12:14; 22:15; 27:1; 27:7; 28:12) og betegner en formell rådslåing eller beslutningsprosess.
Dette morgenrådsmøtet var trolig en formell ratifisering av den beslutningen som allerede var tatt under nattens forhør (Matt 26:57–68). Ifølge jødisk lov (Misjna, Sanhedrin 4:1) kunne en dødsdom i kriminalsaker ikke avsies om natten, og måtte bekreftes på dagtid. Rådsmøtet hadde derfor juridisk nødvendighet.
Formuleringen «for å få ham drept» (ὥστε θανατῶσαι αὐτόν) indikerer at formålet med rådslagningen var å fullbyrde en dødsdom. Det greske infinitivet θανατῶσαι betyr «å drepe» eller «å henrette». Teologisk understreker dette at Jesu død ikke var et hendelig uhell, men en bevisst beslutning fra de religiøse lederne, noe som oppfyller Jesu egne forutsigelser om sin lidelse (Matt 16:21; 17:22–23; 20:18–19).
Noen manuskripter har varianten «παρέδωκαν Ποντίῳ Πιλάτῳ τῷ ἡγεμόνι» (overgav til Pontius Pilatus, landshøvdingen) i vers 2, men i vers 1 er teksten stabil uten vesentlige tekstkritiske varianter.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Holdt råd» oversetter det greske uttrykket «συμβούλιον ἔλαβον», som bokstavelig betyr «tok råd/rådslag». Alternativet «fattet en beslutning i råd» er mulig, men «holdt råd» er et godt etablert norsk bibelsk uttrykk som formidler den formelle rådslåingen. Andre norske oversettelser bruker lignende formuleringer som «la planer» eller «fattet beslutning», men «holdt råd» er mer tro mot det greske.
Uttrykket «συμβούλιον ἔλαβον» (symboulion elabon) er et semi-latinsk idiom som gjenspeiler det latinske «consilium capere» (å fatte en beslutning/holde råd). Det forekommer flere ganger i Matteusevangeliet (12:14; 22:15; 27:1; 27:7; 28:12) og betegner en formell rådslåing eller beslutningsprosess.
Dette morgenrådsmøtet var trolig en formell ratifisering av den beslutningen som allerede var tatt under nattens forhør (Matt 26:57–68). Ifølge jødisk lov (Misjna, Sanhedrin 4:1) kunne en dødsdom i kriminalsaker ikke avsies om natten, og måtte bekreftes på dagtid. Rådsmøtet hadde derfor juridisk nødvendighet.
Formuleringen «for å få ham drept» (ὥστε θανατῶσαι αὐτόν) indikerer at formålet med rådslagningen var å fullbyrde en dødsdom. Det greske infinitivet θανατῶσαι betyr «å drepe» eller «å henrette». Teologisk understreker dette at Jesu død ikke var et hendelig uhell, men en bevisst beslutning fra de religiøse lederne, noe som oppfyller Jesu egne forutsigelser om sin lidelse (Matt 16:21; 17:22–23; 20:18–19).
Noen manuskripter har varianten «παρέδωκαν Ποντίῳ Πιλάτῳ τῷ ἡγεμόνι» (overgav til Pontius Pilatus, landshøvdingen) i vers 2, men i vers 1 er teksten stabil uten vesentlige tekstkritiske varianter.
*
Den greske teksten bruker partisippet «δήσαντες» (etter å ha bundet) og hovedverbene «ἀπήγαγον» (førte bort) og «παρέδωκαν» (overgav). Oversettelsen gjengir dette naturlig på norsk med tre koordinerte verb: «bandt», «førte bort» og «overgav». Alternativt kunne man skrevet «Etter å ha bundet ham, førte de ham bort og overgav ham...» for å gjenspeile partisippkonstruksjonen mer nøyaktig, men den valgte løsningen er idiomatisk og lettlest.
Ordet «ἡγεμών» (hegemon) er en generell betegnelse for en romersk provinsleder. I Det nye testamente brukes det om den romerske prefekten/prokuratoren i Judea. «Landshøvding» er den tradisjonelle norske gjengivelsen og dekker betydningen godt, selv om den formelle romerske tittelen til Pilatus var «praefectus» (prefekt).
Pontius Pilatus var Romas prefekt i Judea fra ca. 26 til 36 e.Kr. At det jødiske rådet overga Jesus til den romerske myndighetspersonen, gjenspeiler at jødene under romersk styre ikke hadde myndighet til å fullbyrde dødsstraff (jf. Joh 18,31). Overføringen fra jødisk til romersk jurisdiksjon var nødvendig for at korsfestelsen kunne gjennomføres.
Det greske verbet «παραδίδωμι» (overgi) er et nøkkelord i lidelseshistorien. Det brukes både om Judas' forræderi (26,15; 27,3) og om overprestenes overlevering av Jesus til Pilatus. Denne dobbeltbetydningen — forræderi og juridisk overlevering — understreker at flere aktører var involvert i Jesu lidelse, noe som har vært teologisk viktig i refleksjonen over Kristi lidelse som del av Guds frelsesplan.
Noen håndskrifter har «Ποντίῳ Πιλάτῳ» (Pontius Pilatus) i stedet for bare «Πιλάτῳ». Den kortere lesemåten, med bare «Pilatus», har best håndskriftstøtte og er valgt i de fleste kritiske utgaver.
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker partisippet «δήσαντες» (etter å ha bundet) og hovedverbene «ἀπήγαγον» (førte bort) og «παρέδωκαν» (overgav). Oversettelsen gjengir dette naturlig på norsk med tre koordinerte verb: «bandt», «førte bort» og «overgav». Alternativt kunne man skrevet «Etter å ha bundet ham, førte de ham bort og overgav ham...» for å gjenspeile partisippkonstruksjonen mer nøyaktig, men den valgte løsningen er idiomatisk og lettlest.
Ordet «ἡγεμών» (hegemon) er en generell betegnelse for en romersk provinsleder. I Det nye testamente brukes det om den romerske prefekten/prokuratoren i Judea. «Landshøvding» er den tradisjonelle norske gjengivelsen og dekker betydningen godt, selv om den formelle romerske tittelen til Pilatus var «praefectus» (prefekt).
Pontius Pilatus var Romas prefekt i Judea fra ca. 26 til 36 e.Kr. At det jødiske rådet overga Jesus til den romerske myndighetspersonen, gjenspeiler at jødene under romersk styre ikke hadde myndighet til å fullbyrde dødsstraff (jf. Joh 18,31). Overføringen fra jødisk til romersk jurisdiksjon var nødvendig for at korsfestelsen kunne gjennomføres.
Det greske verbet «παραδίδωμι» (overgi) er et nøkkelord i lidelseshistorien. Det brukes både om Judas' forræderi (26,15; 27,3) og om overprestenes overlevering av Jesus til Pilatus. Denne dobbeltbetydningen — forræderi og juridisk overlevering — understreker at flere aktører var involvert i Jesu lidelse, noe som har vært teologisk viktig i refleksjonen over Kristi lidelse som del av Guds frelsesplan.
Noen håndskrifter har «Ποντίῳ Πιλάτῳ» (Pontius Pilatus) i stedet for bare «Πιλάτῳ». Den kortere lesemåten, med bare «Pilatus», har best håndskriftstøtte og er valgt i de fleste kritiske utgaver.
*
Oversettelsen gjengir «ὁ παραδιδοὺς αὐτόν» med «som hadde forrådt ham». Det greske partisippet er presens (den som forråder/overleverer), men brukes her substantivisk for å identifisere Judas som den som utførte forræderiet; norsk fortid («hadde forrådt») er naturlig i denne konteksten. «κατεκρίθη» (ble fordømt/dømt) gjengis med «var blitt dømt». Verbet «ἔστρεψεν» (returnerte/brakte tilbake) er oversatt «brakte ... tilbake», som er idiomatisk godt norsk. «τὰ τριάκοντα ἀργύρια» gjengis med «de tretti sølvpengene», et innarbeidet norsk uttrykk. Alternativt kunne man skrevet «sølvmynter» eller «sølvstykker».
Verbet «μεταμεληθείς» (aorist passiv partisipp av μεταμέλομαι) betyr å angre i betydningen å føle beklagelse eller endre mening. Det er et annet ord enn «μετανοέω», som i Det nye testamente oftest brukes om omvendelse og sinnsendring i dypere, åndelig forstand. «Μεταμέλομαι» har en mer emosjonell valør – anger, samvittighetsnag – uten nødvendigvis å innebære full omvendelse.
Skillet mellom «μεταμέλομαι» (brukt her om Judas) og «μετανοέω» (brukt ellers om omvendelse) har vært teologisk viktig. Mange teologer har påpekt at Judas' anger var samvittighetsnag uten sann omvendelse til Gud. Hans reaksjon – å returnere pengene og deretter ta sitt eget liv – tolkes ofte som fortvilelse snarere enn frelsende omvendelse. Andre mener skillet mellom ordene ikke skal overdrives, men konteksten viser uansett at Judas' anger ikke førte til forsoning med Gud.
De tretti sølvpengene tilsvarer trolig tretti shekel sølv, som var prisen for en slave ifølge 2 Mos 21,32. Matteus ser dette i lys av Sak 11,12–13. Overprestene og de eldste utgjorde kjernen i Sanhedrin, det jødiske rådet som hadde dømt Jesus.
Noen håndskrifter har «παραδούς» (aorist partisipp) i stedet for «παραδιδούς» (presens partisipp). Forskjellen er liten: begge identifiserer Judas som forræderen, men aorist understreker den fullførte handlingen. Varianten «καὶ τοῖς» foran «πρεσβυτέροις» finnes også i noen manuskripter, men betydningen er uendret.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir «ὁ παραδιδοὺς αὐτόν» med «som hadde forrådt ham». Det greske partisippet er presens (den som forråder/overleverer), men brukes her substantivisk for å identifisere Judas som den som utførte forræderiet; norsk fortid («hadde forrådt») er naturlig i denne konteksten. «κατεκρίθη» (ble fordømt/dømt) gjengis med «var blitt dømt». Verbet «ἔστρεψεν» (returnerte/brakte tilbake) er oversatt «brakte ... tilbake», som er idiomatisk godt norsk. «τὰ τριάκοντα ἀργύρια» gjengis med «de tretti sølvpengene», et innarbeidet norsk uttrykk. Alternativt kunne man skrevet «sølvmynter» eller «sølvstykker».
Verbet «μεταμεληθείς» (aorist passiv partisipp av μεταμέλομαι) betyr å angre i betydningen å føle beklagelse eller endre mening. Det er et annet ord enn «μετανοέω», som i Det nye testamente oftest brukes om omvendelse og sinnsendring i dypere, åndelig forstand. «Μεταμέλομαι» har en mer emosjonell valør – anger, samvittighetsnag – uten nødvendigvis å innebære full omvendelse.
Skillet mellom «μεταμέλομαι» (brukt her om Judas) og «μετανοέω» (brukt ellers om omvendelse) har vært teologisk viktig. Mange teologer har påpekt at Judas' anger var samvittighetsnag uten sann omvendelse til Gud. Hans reaksjon – å returnere pengene og deretter ta sitt eget liv – tolkes ofte som fortvilelse snarere enn frelsende omvendelse. Andre mener skillet mellom ordene ikke skal overdrives, men konteksten viser uansett at Judas' anger ikke førte til forsoning med Gud.
De tretti sølvpengene tilsvarer trolig tretti shekel sølv, som var prisen for en slave ifølge 2 Mos 21,32. Matteus ser dette i lys av Sak 11,12–13. Overprestene og de eldste utgjorde kjernen i Sanhedrin, det jødiske rådet som hadde dømt Jesus.
Noen håndskrifter har «παραδούς» (aorist partisipp) i stedet for «παραδιδούς» (presens partisipp). Forskjellen er liten: begge identifiserer Judas som forræderen, men aorist understreker den fullførte handlingen. Varianten «καὶ τοῖς» foran «πρεσβυτέροις» finnes også i noen manuskripter, men betydningen er uendret.
*
Den greske teksten bruker partisippformen παραδοὺς ('idet jeg forrådte') som angir måten synden ble begått på. Oversettelsen har valgt å gjengi dette som en koordinert handling med 'og forrådt', men et alternativ er 'ved å forråde', som tydeligere viser at forræderiet er selve synden. Uttrykket σὺ ὄψῃ er et idiom som bokstavelig betyr 'du skal se (til det)', og er gjengitt noe fritt. Alternativer inkluderer 'Det er din sak' eller 'Se til det selv.'
Uttrykket αἷμα ἀθῷον ('uskyldig blod') er en semittisk idiom som betyr 'en uskyldig persons liv/død'. Det greske ἀθῷος betyr 'uten straff, uskyldig, fri for skyld'. Noen manuskripter har δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον. Frasen σὺ ὄψῃ (futurum av ὁράω) er et idiomatisk uttrykk som betyr 'du vil se til det' – dvs. det er ditt ansvar, ikke vårt.
Judas' bekjennelse 'Jeg har syndet' (Ἥμαρτον) reiser teologiske spørsmål om hans anger. Det greske μεταμεληθείς (v. 3) betyr 'å angre/føle beklagelse' og er forskjellig fra μετανοέω som innebærer en dypere omvendelse. Judas viser samvittighetskvaler, men tradisjonelt har kirken skilt mellom hans anger og sann omvendelse. Overprestenes avvisning understreker deres moralske ansvarsfraskrivelse.
Overprestenes svar 'Hva angår det oss?' reflekterer en kynisk holdning der de ser på Judas som et brukt redskap. I jødisk tradisjon var det å forråde uskyldig blod en alvorlig synd (jf. 5 Mos 27:25). Ansvaret for blodskyld var et sentralt juridisk og religiøst begrep i antikken.
Noen manuskripter (inkludert Codex Bezae og visse latinske vitner) leser δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον ('uskyldig'). De fleste kritiske utgaver foretrekker ἀθῷον som den opprinnelige lesemåten, da δίκαιον kan være en harmonisering med Matt 27:19 eller 27:24. Noen manuskripter har også ὄψει i stedet for ὄψῃ, men betydningen er den samme.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den greske teksten bruker partisippformen παραδοὺς ('idet jeg forrådte') som angir måten synden ble begått på. Oversettelsen har valgt å gjengi dette som en koordinert handling med 'og forrådt', men et alternativ er 'ved å forråde', som tydeligere viser at forræderiet er selve synden. Uttrykket σὺ ὄψῃ er et idiom som bokstavelig betyr 'du skal se (til det)', og er gjengitt noe fritt. Alternativer inkluderer 'Det er din sak' eller 'Se til det selv.'
Uttrykket αἷμα ἀθῷον ('uskyldig blod') er en semittisk idiom som betyr 'en uskyldig persons liv/død'. Det greske ἀθῷος betyr 'uten straff, uskyldig, fri for skyld'. Noen manuskripter har δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον. Frasen σὺ ὄψῃ (futurum av ὁράω) er et idiomatisk uttrykk som betyr 'du vil se til det' – dvs. det er ditt ansvar, ikke vårt.
Judas' bekjennelse 'Jeg har syndet' (Ἥμαρτον) reiser teologiske spørsmål om hans anger. Det greske μεταμεληθείς (v. 3) betyr 'å angre/føle beklagelse' og er forskjellig fra μετανοέω som innebærer en dypere omvendelse. Judas viser samvittighetskvaler, men tradisjonelt har kirken skilt mellom hans anger og sann omvendelse. Overprestenes avvisning understreker deres moralske ansvarsfraskrivelse.
Overprestenes svar 'Hva angår det oss?' reflekterer en kynisk holdning der de ser på Judas som et brukt redskap. I jødisk tradisjon var det å forråde uskyldig blod en alvorlig synd (jf. 5 Mos 27:25). Ansvaret for blodskyld var et sentralt juridisk og religiøst begrep i antikken.
Noen manuskripter (inkludert Codex Bezae og visse latinske vitner) leser δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον ('uskyldig'). De fleste kritiske utgaver foretrekker ἀθῷον som den opprinnelige lesemåten, da δίκαιον kan være en harmonisering med Matt 27:19 eller 27:24. Noen manuskripter har også ὄψει i stedet for ὄψῃ, men betydningen er den samme.
*
Oversettelsen gjengir det greske «ῥίψας τὰ ἀργύρια εἰς τὸν ναόν» som «kastet sølvpengene inn i tempelet». «Ναός» refererer spesifikt til selve tempelhelligdommen (det hellige eller det aller helligste), ikke tempelområdet generelt (ἱερόν). Noen oversettelser velger «tempelhallen» eller «tempelhelligdommen» for å markere denne forskjellen, men «tempelet» er den vanligste gjengivelsen på norsk og er forståelig for moderne lesere. Alternativet «tempelhelligdommen» ville vært mer presist.
Gresk «ναός» betegner det indre tempelbygget – selve helligdommen – til forskjell fra «ἱερόν» som betegner hele tempelkomplekset med forgårder. At Judas kastet pengene «εἰς τὸν ναόν» antyder at han kastet dem inn mot eller inn i selve helligdommen, noe som understreker den dramatiske og desperate karakteren av handlingen. Verbet «ῥίψας» (av ῥίπτω) innebærer å kaste med kraft, ikke bare å legge fra seg.
Judas' selvmord er et omdiskutert tema teologisk. Hans bekjennelse «Jeg har syndet» (v. 4) viser anger, men hans handlinger – å kaste pengene og henge seg – viser fortvilelse snarere enn omvendelse. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos skiller mellom Judas' anger (μεταμέλεια, v. 3) og ekte omvendelse (μετάνοια). Denne hendelsen har også vært diskutert i sammenheng med Apg 1,18, der Judas' død beskrives annerledes, noe som har gitt opphav til ulike harmoniseringsforsøk.
At Judas kastet pengene inn i «naos» (tempelhelligdommen) var en svært provoserende handling, da kun prester hadde adgang til denne delen av tempelet. Handlingen kan ha skjedd ved inngangen til helligdommen, der prestene befant seg. De tretti sølvpengene var trolig tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelbetalinger.
Enkelte håndskrifter har «εἰς τὸν ναόν» mens andre varianter inkluderer «ἐν τῷ ναῷ». Hovedtradisjonen støtter «εἰς τὸν ναόν» (retningsbetydning: inn i tempelet). Variantene påvirker ikke vesentlig meningsinnholdet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir det greske «ῥίψας τὰ ἀργύρια εἰς τὸν ναόν» som «kastet sølvpengene inn i tempelet». «Ναός» refererer spesifikt til selve tempelhelligdommen (det hellige eller det aller helligste), ikke tempelområdet generelt (ἱερόν). Noen oversettelser velger «tempelhallen» eller «tempelhelligdommen» for å markere denne forskjellen, men «tempelet» er den vanligste gjengivelsen på norsk og er forståelig for moderne lesere. Alternativet «tempelhelligdommen» ville vært mer presist.
Gresk «ναός» betegner det indre tempelbygget – selve helligdommen – til forskjell fra «ἱερόν» som betegner hele tempelkomplekset med forgårder. At Judas kastet pengene «εἰς τὸν ναόν» antyder at han kastet dem inn mot eller inn i selve helligdommen, noe som understreker den dramatiske og desperate karakteren av handlingen. Verbet «ῥίψας» (av ῥίπτω) innebærer å kaste med kraft, ikke bare å legge fra seg.
Judas' selvmord er et omdiskutert tema teologisk. Hans bekjennelse «Jeg har syndet» (v. 4) viser anger, men hans handlinger – å kaste pengene og henge seg – viser fortvilelse snarere enn omvendelse. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos skiller mellom Judas' anger (μεταμέλεια, v. 3) og ekte omvendelse (μετάνοια). Denne hendelsen har også vært diskutert i sammenheng med Apg 1,18, der Judas' død beskrives annerledes, noe som har gitt opphav til ulike harmoniseringsforsøk.
At Judas kastet pengene inn i «naos» (tempelhelligdommen) var en svært provoserende handling, da kun prester hadde adgang til denne delen av tempelet. Handlingen kan ha skjedd ved inngangen til helligdommen, der prestene befant seg. De tretti sølvpengene var trolig tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelbetalinger.
Enkelte håndskrifter har «εἰς τὸν ναόν» mens andre varianter inkluderer «ἐν τῷ ναῷ». Hovedtradisjonen støtter «εἰς τὸν ναόν» (retningsbetydning: inn i tempelet). Variantene påvirker ikke vesentlig meningsinnholdet.
*
Oversettelsen gjengir τιμὴ αἵματός (timē haimatos, 'pris for blod') som 'blodpenger', noe som er en vanlig og lettfattelig gjengivelse. En mer bokstavelig oversettelse ville være 'betaling for blod' eller 'pris for blod'. Uttrykket κορβανᾶν (korbanān) er oversatt med 'tempelkassen', som er den funksjonelle betydningen. Verbet βαλεῖν ('kaste inn') er gjengitt med det mildere 'legge', som passer bedre på norsk i denne konteksten.
Ordet κορβανᾶς (korbanās) er et semittisk lånord fra hebraisk/arameisk קָרְבָּן (qorbān), som betyr 'offergave' eller 'det som er viet til Gud'. I NT brukes det her spesifikt om tempelkassen der slike gaver ble oppbevart. Uttrykket τιμὴ αἵματος er en genitiv-konstruksjon der αἵματος er en objektiv genitiv: 'betaling for blod', altså penger som ble gitt som pris for et menneskeliv.
Overprestenes argument reflekterer bestemmelsene i 5. Mosebok 23:18 om at urent utbytte ikke skal bringes inn i Herrens hus. Ironien i teksten er påfallende: overprestene som selv organiserte betalingen til Judas for å forråde Jesus, er nå nøye med den rituelle renheten til pengene. Matteus fremhever dermed det hyklerske i deres fromhet.
Tempelkassen (korbanās) var et spesielt fond i tempelet beregnet på hellige formål. Ifølge jødisk lov kunne penger som var tilknyttet blod eller synd, ikke brukes til hellige formål. Josefus nevner korbanās i forbindelse med Pilatus' bruk av tempelmidler til å bygge en akvedukt (Ant. 18.3.2), noe som skapte opprør.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir τιμὴ αἵματός (timē haimatos, 'pris for blod') som 'blodpenger', noe som er en vanlig og lettfattelig gjengivelse. En mer bokstavelig oversettelse ville være 'betaling for blod' eller 'pris for blod'. Uttrykket κορβανᾶν (korbanān) er oversatt med 'tempelkassen', som er den funksjonelle betydningen. Verbet βαλεῖν ('kaste inn') er gjengitt med det mildere 'legge', som passer bedre på norsk i denne konteksten.
Ordet κορβανᾶς (korbanās) er et semittisk lånord fra hebraisk/arameisk קָרְבָּן (qorbān), som betyr 'offergave' eller 'det som er viet til Gud'. I NT brukes det her spesifikt om tempelkassen der slike gaver ble oppbevart. Uttrykket τιμὴ αἵματος er en genitiv-konstruksjon der αἵματος er en objektiv genitiv: 'betaling for blod', altså penger som ble gitt som pris for et menneskeliv.
Overprestenes argument reflekterer bestemmelsene i 5. Mosebok 23:18 om at urent utbytte ikke skal bringes inn i Herrens hus. Ironien i teksten er påfallende: overprestene som selv organiserte betalingen til Judas for å forråde Jesus, er nå nøye med den rituelle renheten til pengene. Matteus fremhever dermed det hyklerske i deres fromhet.
Tempelkassen (korbanās) var et spesielt fond i tempelet beregnet på hellige formål. Ifølge jødisk lov kunne penger som var tilknyttet blod eller synd, ikke brukes til hellige formål. Josefus nevner korbanās i forbindelse med Pilatus' bruk av tempelmidler til å bygge en akvedukt (Ant. 18.3.2), noe som skapte opprør.
*
Det greske uttrykket 'ἐξ αὐτῶν' (bokstavelig 'av/med dem') refererer tilbake til sølvpengene (τὰ ἀργύρια) i vers 6. Oversettelsen må gjøre denne referansen tydelig uten å legge til ordet 'pengene' eksplisitt. Valget 'brukte de dem til å kjøpe' gjør det klart at pronomenet viser til pengene. Alternativet 'for dem' er tvetydig på norsk.
'συμβούλιον λαβόντες' er et idiomatisk uttrykk som betyr 'etter å ha holdt råd' eller 'etter å ha rådslått'. Det er en aorist partisipp som uttrykker en handling forut for hovedverbet 'ἠγόρασαν' (de kjøpte). 'τὸν Ἀγρὸν τοῦ Κεραμέως' — bestemt artikkel brukes, noe som tyder på at dette var en kjent åker. 'Κεραμεύς' betyr 'pottemaker' (av κέραμος, leire/keramikk).
Ifølge Matteus kjøpte overprestene åkeren, mens Apostlenes gjerninger 1:18–19 tilskriver kjøpet til Judas selv. Denne tilsynelatende motsetningen har vært mye diskutert. En vanlig harmonisering er at overprestene kjøpte den i Judas' navn med hans penger. Passasjen er også knyttet til oppfyllelsen av profetien som siteres i vers 9–10.
Pottemakerens åker var sannsynligvis et leirjordområde sør for Jerusalem i Hinnomdalen, der pottemakere hadde hentet leire. Slike utbrukte leirtak var ofte billige og lite egnet til jordbruk, men kunne brukes som gravplass. Gravplasser for 'fremmede' (ξένοι) — det vil si ikke-jøder eller pilegrimer — var nødvendige i Jerusalem som mottok mange besøkende, spesielt under høytidene.
Teksten er godt bevitnet og stabil i manuskripttradisjonen. Noen få minuskler har mindre varianter i ordstilling, men ingen vesentlige tekstkritiske problemer foreligger for dette verset.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske uttrykket 'ἐξ αὐτῶν' (bokstavelig 'av/med dem') refererer tilbake til sølvpengene (τὰ ἀργύρια) i vers 6. Oversettelsen må gjøre denne referansen tydelig uten å legge til ordet 'pengene' eksplisitt. Valget 'brukte de dem til å kjøpe' gjør det klart at pronomenet viser til pengene. Alternativet 'for dem' er tvetydig på norsk.
'συμβούλιον λαβόντες' er et idiomatisk uttrykk som betyr 'etter å ha holdt råd' eller 'etter å ha rådslått'. Det er en aorist partisipp som uttrykker en handling forut for hovedverbet 'ἠγόρασαν' (de kjøpte). 'τὸν Ἀγρὸν τοῦ Κεραμέως' — bestemt artikkel brukes, noe som tyder på at dette var en kjent åker. 'Κεραμεύς' betyr 'pottemaker' (av κέραμος, leire/keramikk).
Ifølge Matteus kjøpte overprestene åkeren, mens Apostlenes gjerninger 1:18–19 tilskriver kjøpet til Judas selv. Denne tilsynelatende motsetningen har vært mye diskutert. En vanlig harmonisering er at overprestene kjøpte den i Judas' navn med hans penger. Passasjen er også knyttet til oppfyllelsen av profetien som siteres i vers 9–10.
Pottemakerens åker var sannsynligvis et leirjordområde sør for Jerusalem i Hinnomdalen, der pottemakere hadde hentet leire. Slike utbrukte leirtak var ofte billige og lite egnet til jordbruk, men kunne brukes som gravplass. Gravplasser for 'fremmede' (ξένοι) — det vil si ikke-jøder eller pilegrimer — var nødvendige i Jerusalem som mottok mange besøkende, spesielt under høytidene.
Teksten er godt bevitnet og stabil i manuskripttradisjonen. Noen få minuskler har mindre varianter i ordstilling, men ingen vesentlige tekstkritiske problemer foreligger for dette verset.
*
Den norske oversettelsen «Blodåkeren» gjengir det greske Ἀγρὸς Αἵματος (Agros Haimatos), som betyr «blodets åker». Sammensetningen til ett ord er naturlig på norsk og gjenspeiler det velkjente navnet. «Den dag i dag» er en god idiomatisk gjengivelse av ἕως τῆς σήμερον (helt til i dag). Alternativt kunne man oversatt «Blodmarkeren» eller beholdt to ord: «Blod-åkeren», men «Blodåkeren» er mest naturlig.
Uttrykket ἕως τῆς σήμερον (heōs tēs sēmeron) er en fast frase i bibelsk gresk som betyr «inntil denne dag» og brukes for å knytte en hendelse i fortiden til forfatterens samtid. Frasen opptrer hyppig i Septuaginta og i Matteusevangeliet (jf. Matt 28,15).
Navnet «Blodåkeren» (Ἀγρὸς Αἵματος) kobles av Matteus til blodpengene Judas mottok for å forråde Jesus. I Apostlenes gjerninger 1,19 kalles stedet Hakeldama (arameisk for «blodåkeren»), men der knyttes navnet til Judas' blodige død på åkeren. Disse to tradisjonene reflekterer ulike perspektiver på samme sted og hendelse.
Tradisjonen knytter Blodåkeren (Hakeldama) til et område sør for Hinnomdalen i Jerusalem. Stedet ble brukt som gravplass for fremmede, noe som tyder på at det var et kjent sted på Matteus' tid. Keramikkindustrien i området passer med betegnelsen «Pottemakerens åker» i forrige vers.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen «Blodåkeren» gjengir det greske Ἀγρὸς Αἵματος (Agros Haimatos), som betyr «blodets åker». Sammensetningen til ett ord er naturlig på norsk og gjenspeiler det velkjente navnet. «Den dag i dag» er en god idiomatisk gjengivelse av ἕως τῆς σήμερον (helt til i dag). Alternativt kunne man oversatt «Blodmarkeren» eller beholdt to ord: «Blod-åkeren», men «Blodåkeren» er mest naturlig.
Uttrykket ἕως τῆς σήμερον (heōs tēs sēmeron) er en fast frase i bibelsk gresk som betyr «inntil denne dag» og brukes for å knytte en hendelse i fortiden til forfatterens samtid. Frasen opptrer hyppig i Septuaginta og i Matteusevangeliet (jf. Matt 28,15).
Navnet «Blodåkeren» (Ἀγρὸς Αἵματος) kobles av Matteus til blodpengene Judas mottok for å forråde Jesus. I Apostlenes gjerninger 1,19 kalles stedet Hakeldama (arameisk for «blodåkeren»), men der knyttes navnet til Judas' blodige død på åkeren. Disse to tradisjonene reflekterer ulike perspektiver på samme sted og hendelse.
Tradisjonen knytter Blodåkeren (Hakeldama) til et område sør for Hinnomdalen i Jerusalem. Stedet ble brukt som gravplass for fremmede, noe som tyder på at det var et kjent sted på Matteus' tid. Keramikkindustrien i området passer med betegnelsen «Pottemakerens åker» i forrige vers.
*
Oversettelsen gjengir den greske teksten relativt nøyaktig. Uttrykket «prisen for den verdsatte, den som Israels barn hadde satt pris på» forsøker å bevare det greske ordspillet med τιμή (pris) og τιμάω (verdsette/sette pris på). Verset har gjennomgått flere revisjoner for å finne den beste balansen mellom nøyaktighet og lesbarhet. Nåværende versjon er den klareste hittil, selv om den greske dobbeltbetydningen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk.
Det greske verset inneholder et markant ordspill med tre former av samme rot: τιμήν (pris/verdi), τετιμημένου (den verdsatte, perfektum partisipp passiv av τιμάω) og ἐτιμήσαντο (de verdsatte/fastsatte prisen, aorist medium). Ordspillet understreker ironien: den 'prisen' som ble satt på 'den verdsatte' er bare tretti sølvpenger — prisen for en slave (jf. 2 Mos 21:32). Mediumformen ἐτιμήσαντο kan antyde at Israels barn fastsatte prisen for seg selv, altså på eget initiativ.
Sitatet tilskrives Jeremia, men innholdet er hovedsakelig hentet fra Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakeren) og Jeremia 32:6–9 (kjøp av en åker). Dette har vært gjenstand for mye diskusjon. Noen mener Matteus kombinerer profetier fra begge, og nevner den mest kjente profeten. Andre forklarer det med at Jeremia sto først i profetsamlingen og derfor kunne brukes som samlebetegnelse. Enkelte håndskrifter utelater navnet helt eller skriver 'Sakarja'.
Tretti sølvpenger var i gammeltestamentlig lov prisen for en slave som ble drept av en okse (2 Mos 21:32). Summen var altså bevisst nedvurderende — det var den laveste mulige prisen å sette på et menneskeliv. I Sakarja 11:12–13 brukes dette som et ironisk uttrykk for Guds folks forakt for sin hyrde.
Noen håndskrifter leser Ζαχαρίου (Sakarja) i stedet for Ἰερεμίου (Jeremia), trolig som en harmoniserende korrigering ettersom sitatet primært stammer fra Sakarja 11:12–13. De fleste og beste håndskriftene (inkludert א, B, og de fleste majuskler) har imidlertid 'Jeremia', og dette regnes som den opprinnelige lesemåten etter lectio difficilior-prinsippet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske teksten relativt nøyaktig. Uttrykket «prisen for den verdsatte, den som Israels barn hadde satt pris på» forsøker å bevare det greske ordspillet med τιμή (pris) og τιμάω (verdsette/sette pris på). Verset har gjennomgått flere revisjoner for å finne den beste balansen mellom nøyaktighet og lesbarhet. Nåværende versjon er den klareste hittil, selv om den greske dobbeltbetydningen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk.
Det greske verset inneholder et markant ordspill med tre former av samme rot: τιμήν (pris/verdi), τετιμημένου (den verdsatte, perfektum partisipp passiv av τιμάω) og ἐτιμήσαντο (de verdsatte/fastsatte prisen, aorist medium). Ordspillet understreker ironien: den 'prisen' som ble satt på 'den verdsatte' er bare tretti sølvpenger — prisen for en slave (jf. 2 Mos 21:32). Mediumformen ἐτιμήσαντο kan antyde at Israels barn fastsatte prisen for seg selv, altså på eget initiativ.
Sitatet tilskrives Jeremia, men innholdet er hovedsakelig hentet fra Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakeren) og Jeremia 32:6–9 (kjøp av en åker). Dette har vært gjenstand for mye diskusjon. Noen mener Matteus kombinerer profetier fra begge, og nevner den mest kjente profeten. Andre forklarer det med at Jeremia sto først i profetsamlingen og derfor kunne brukes som samlebetegnelse. Enkelte håndskrifter utelater navnet helt eller skriver 'Sakarja'.
Tretti sølvpenger var i gammeltestamentlig lov prisen for en slave som ble drept av en okse (2 Mos 21:32). Summen var altså bevisst nedvurderende — det var den laveste mulige prisen å sette på et menneskeliv. I Sakarja 11:12–13 brukes dette som et ironisk uttrykk for Guds folks forakt for sin hyrde.
Noen håndskrifter leser Ζαχαρίου (Sakarja) i stedet for Ἰερεμίου (Jeremia), trolig som en harmoniserende korrigering ettersom sitatet primært stammer fra Sakarja 11:12–13. De fleste og beste håndskriftene (inkludert א, B, og de fleste majuskler) har imidlertid 'Jeremia', og dette regnes som den opprinnelige lesemåten etter lectio difficilior-prinsippet.
*
Den greske teksten bruker «ἔδωκαν αὐτὰ εἰς» som kan oversettes enten «gav dem for» eller «brukte dem til å kjøpe». Oversettelsen «gav dem for pottemakerens åker» gjenspeiler at sølvpengene ble brukt som betaling for åkeren. Alternativet «gav dem til pottemakerens åker» ville vært mer bokstavelig, men mindre idiomatisk på norsk.
«καθὰ συνέταξέν μοι κύριος» betyr bokstavelig «slik som Herren befalte/påla meg». Verbet «συντάσσω» innebærer å gi instruksjoner eller ordne noe. «Påla» er et godt valg på norsk for å formidle den autoritative karakteren i befalingen.
Sitatet tilskrives Jeremia (v.9), men innholdet ligner mest på Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakerens hus) og Jeremia 32:6–15 (kjøp av en åker). Det har vært mye diskusjon om hvorfor Matteus tilskriver sitatet Jeremia. Noen forskere mener det er en sammensatt sitering der den mest prominente profeten nevnes, mens andre peker på at Jeremia-bokrullen i den jødiske kanon kan ha inkludert mindre profeter.
Pottemakerens åker (τὸν ἀγρὸν τοῦ κεραμέως) ble ifølge Apg 1:19 kjent som «Blodåkeren» (Hakeldama) og ble brukt som gravplass for fremmede. Keramikkindustrien var vanlig i Hinnoms dal ved Jerusalem, og brukte jord kunne gjøre en åker uegnet til jordbruk men egnet til gravplass.
Noen håndskrifter har varianter i ordlyden, men den overordnede teksten er godt bevitnet. Enkelte manuskripter har «Ζαχαρίου» (Sakarja) i stedet for «Ἰερεμίου» (Jeremia) i vers 9, noe som tyder på at kopister var klar over den tilsynelatende uoverensstemmelsen. Majoriteten av manuskriptene beholder likevel «Jeremia».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker «ἔδωκαν αὐτὰ εἰς» som kan oversettes enten «gav dem for» eller «brukte dem til å kjøpe». Oversettelsen «gav dem for pottemakerens åker» gjenspeiler at sølvpengene ble brukt som betaling for åkeren. Alternativet «gav dem til pottemakerens åker» ville vært mer bokstavelig, men mindre idiomatisk på norsk.
«καθὰ συνέταξέν μοι κύριος» betyr bokstavelig «slik som Herren befalte/påla meg». Verbet «συντάσσω» innebærer å gi instruksjoner eller ordne noe. «Påla» er et godt valg på norsk for å formidle den autoritative karakteren i befalingen.
Sitatet tilskrives Jeremia (v.9), men innholdet ligner mest på Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakerens hus) og Jeremia 32:6–15 (kjøp av en åker). Det har vært mye diskusjon om hvorfor Matteus tilskriver sitatet Jeremia. Noen forskere mener det er en sammensatt sitering der den mest prominente profeten nevnes, mens andre peker på at Jeremia-bokrullen i den jødiske kanon kan ha inkludert mindre profeter.
Pottemakerens åker (τὸν ἀγρὸν τοῦ κεραμέως) ble ifølge Apg 1:19 kjent som «Blodåkeren» (Hakeldama) og ble brukt som gravplass for fremmede. Keramikkindustrien var vanlig i Hinnoms dal ved Jerusalem, og brukte jord kunne gjøre en åker uegnet til jordbruk men egnet til gravplass.
Noen håndskrifter har varianter i ordlyden, men den overordnede teksten er godt bevitnet. Enkelte manuskripter har «Ζαχαρίου» (Sakarja) i stedet for «Ἰερεμίου» (Jeremia) i vers 9, noe som tyder på at kopister var klar over den tilsynelatende uoverensstemmelsen. Majoriteten av manuskriptene beholder likevel «Jeremia».
*
Oversettelsen gjengir ἐστάθη ἔμπροσθεν τοῦ ἡγεμόνος som 'ble stilt frem for landshøvdingen'. Det greske verbet kan tolkes passivt ('ble stilt') eller intransitivt ('sto'). Mange moderne oversettelser velger 'sto foran', men 'ble stilt frem' understreker at Jesus ble ført dit av andre, noe som passer konteksten. Uttrykket Σὺ λέγεις er gjengitt som 'Du sier det selv', som er en vanlig norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversatt 'Det er som du sier' eller bare 'Du sier det'.
Verbet ἐστάθη er aorist passiv av ἵστημι, men i koiné-gresk fungerer denne formen ofte intransitivt ('sto') snarere enn rent passivt ('ble stilt'). Uttrykket Σὺ λέγεις er et idiomatisk svar som verken er en klar bekreftelse eller avkreftelse, men legger ansvaret for utsagnet tilbake på spørsmålsstilleren.
Jesu svar Σὺ λέγεις ('Du sier det') har vært gjenstand for mye teologisk diskusjon. Noen tolker det som en forsiktig bekreftelse – Jesus aksepterer tittelen 'jødenes konge', men muligens med en annen betydning enn den politiske Pilatus tenker på. Andre ser det som et tvetydig svar som unngår direkte bekreftelse. I alle de fire evangeliene gir Jesus dette svaret til Pilatus, noe som understreker dets betydning.
ἡγεμών (landshøvding) refererer til den romerske prefekten Pontius Pilatus, som styrte Judea fra ca. 26–36 e.Kr. Forhøret fant sted i pretoriet (stattholderens residens) i Jerusalem, trolig i Herodes' palass eller i Antonia-festningen. Spørsmålet om kongeverdighet var politisk ladet – en påstand om å være 'jødenes konge' ville bli oppfattet som opprør mot Roma.
Noen håndskrifter har ἔστη (aktiv/intransitiv aorist) i stedet for ἐστάθη (passiv aorist). Den kritiske teksten (NA28/UBS5) leser ἐστάθη. Varianten ἔφη for Jesu svar er godt attestert, mens enkelte manuskripter har εἶπεν.
Dette verset leses som del av Matteus-pasjonen i mange kirketradisjoner, særlig på palmesøndag. Dialogen mellom Pilatus og Jesus er et sentralt element i pasjonsspillet og liturgisk dramatisering av lidelseshistorien.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir ἐστάθη ἔμπροσθεν τοῦ ἡγεμόνος som 'ble stilt frem for landshøvdingen'. Det greske verbet kan tolkes passivt ('ble stilt') eller intransitivt ('sto'). Mange moderne oversettelser velger 'sto foran', men 'ble stilt frem' understreker at Jesus ble ført dit av andre, noe som passer konteksten. Uttrykket Σὺ λέγεις er gjengitt som 'Du sier det selv', som er en vanlig norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversatt 'Det er som du sier' eller bare 'Du sier det'.
Verbet ἐστάθη er aorist passiv av ἵστημι, men i koiné-gresk fungerer denne formen ofte intransitivt ('sto') snarere enn rent passivt ('ble stilt'). Uttrykket Σὺ λέγεις er et idiomatisk svar som verken er en klar bekreftelse eller avkreftelse, men legger ansvaret for utsagnet tilbake på spørsmålsstilleren.
Jesu svar Σὺ λέγεις ('Du sier det') har vært gjenstand for mye teologisk diskusjon. Noen tolker det som en forsiktig bekreftelse – Jesus aksepterer tittelen 'jødenes konge', men muligens med en annen betydning enn den politiske Pilatus tenker på. Andre ser det som et tvetydig svar som unngår direkte bekreftelse. I alle de fire evangeliene gir Jesus dette svaret til Pilatus, noe som understreker dets betydning.
ἡγεμών (landshøvding) refererer til den romerske prefekten Pontius Pilatus, som styrte Judea fra ca. 26–36 e.Kr. Forhøret fant sted i pretoriet (stattholderens residens) i Jerusalem, trolig i Herodes' palass eller i Antonia-festningen. Spørsmålet om kongeverdighet var politisk ladet – en påstand om å være 'jødenes konge' ville bli oppfattet som opprør mot Roma.
Noen håndskrifter har ἔστη (aktiv/intransitiv aorist) i stedet for ἐστάθη (passiv aorist). Den kritiske teksten (NA28/UBS5) leser ἐστάθη. Varianten ἔφη for Jesu svar er godt attestert, mens enkelte manuskripter har εἶπεν.
Dette verset leses som del av Matteus-pasjonen i mange kirketradisjoner, særlig på palmesøndag. Dialogen mellom Pilatus og Jesus er et sentralt element i pasjonsspillet og liturgisk dramatisering av lidelseshistorien.
*
Grunnteksten begynner med καὶ ('og'), men oversettelsen bruker 'Men' for å markere kontrasten mellom Jesu svar i v. 11 og hans taushet i dette verset. 'Kom med sine anklager' er en dynamisk gjengivelse av den greske konstruksjonen ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν ('da han ble anklaget'). Et alternativ ville være det mer direkte 'da overprestene og de eldste anklaget ham.'
Uttrykket ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν er en temporal infinitivskonstruksjon med preposisjonen ἐν + artikkelen τῷ + infinitiv, som angir samtidighet ('mens/da han ble anklaget'). κατηγορεῖσθαι er presens passiv infinitiv av κατηγορέω, som betyr 'anklage' (opprinnelig et juridisk begrep). οὐδὲν ἀπεκρίνατο bruker aorist medium av ἀποκρίνομαι, som understreker den definitive karakteren av hans taushet.
Jesu taushet for anklagerne er et sentralt motiv som oppfyller profetien i Jesaja 53,7: 'Som et lam som føres bort for å slaktes, og som en sau som tier når den klippes, åpnet han ikke sin munn.' Kontrasten er slående: Jesus svarer Pilatus' direkte spørsmål om hans identitet (v. 11), men tier overfor de falske anklagene. Dette viser at han aksepterer sin rolle som den lidende tjener.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde flertallet av Sanhedrin, det jødiske rådet. Under rettergangen for den romerske landshøvdingen fungerte de som anklagere, noe som var vanlig praksis i det romerske rettssystemet (accusatio), der private parter fremmet anklagene.
Noen håndskrifter utelater καὶ πρεσβυτέρων ('og de eldste'), mens andre inkluderer det. Nestle-Aland-teksten markerer en variant her med ⸀ foran καὶ. Noen manuskripter leser bare 'overprestene,' mens hovedteksten inkluderer 'og de eldste.' De fleste moderne utgaver beholder den lengre lesningen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Grunnteksten begynner med καὶ ('og'), men oversettelsen bruker 'Men' for å markere kontrasten mellom Jesu svar i v. 11 og hans taushet i dette verset. 'Kom med sine anklager' er en dynamisk gjengivelse av den greske konstruksjonen ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν ('da han ble anklaget'). Et alternativ ville være det mer direkte 'da overprestene og de eldste anklaget ham.'
Uttrykket ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν er en temporal infinitivskonstruksjon med preposisjonen ἐν + artikkelen τῷ + infinitiv, som angir samtidighet ('mens/da han ble anklaget'). κατηγορεῖσθαι er presens passiv infinitiv av κατηγορέω, som betyr 'anklage' (opprinnelig et juridisk begrep). οὐδὲν ἀπεκρίνατο bruker aorist medium av ἀποκρίνομαι, som understreker den definitive karakteren av hans taushet.
Jesu taushet for anklagerne er et sentralt motiv som oppfyller profetien i Jesaja 53,7: 'Som et lam som føres bort for å slaktes, og som en sau som tier når den klippes, åpnet han ikke sin munn.' Kontrasten er slående: Jesus svarer Pilatus' direkte spørsmål om hans identitet (v. 11), men tier overfor de falske anklagene. Dette viser at han aksepterer sin rolle som den lidende tjener.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde flertallet av Sanhedrin, det jødiske rådet. Under rettergangen for den romerske landshøvdingen fungerte de som anklagere, noe som var vanlig praksis i det romerske rettssystemet (accusatio), der private parter fremmet anklagene.
Noen håndskrifter utelater καὶ πρεσβυτέρων ('og de eldste'), mens andre inkluderer det. Nestle-Aland-teksten markerer en variant her med ⸀ foran καὶ. Noen manuskripter leser bare 'overprestene,' mens hovedteksten inkluderer 'og de eldste.' De fleste moderne utgaver beholder den lengre lesningen.
*
Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig. «πόσα σου καταμαρτυροῦσιν» er oversatt med «alt det de vitner imot deg», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «hvor mye de vitner imot deg» for å gjenspeile det kvantitative aspektet i «πόσα» (hvor mye/mange), men «alt det» fungerer godt på norsk og fanger opp intensiteten i Pilatus' spørsmål.
Verbet «καταμαρτυροῦσιν» er sammensatt av «κατά» (imot) og «μαρτυρέω» (vitne/bevitne). Prefikset «κατά» gir verbet en negativ retning – å vitne imot noen. «πόσα» er et spørrepronomen i nøytrum flertall som bokstavelig betyr «hvor mange ting» eller «hvor mye», og understreker mengden av anklager som rettes mot Jesus.
Pilatus' spørsmål til Jesus avslører hans forundring over Jesu taushet i møte med alvorlige anklager. Jesu taushet her knyttes tradisjonelt til profetien i Jesaja 53,7 om Herrens lidende tjener som «åpnet ikke sin munn». Dette temaet om den tause Messias under rettergangen er sentralt i passionsfortellingen.
I romersk rettspraksis hadde den anklagede rett til å forsvare seg mot anklager. Pilatus' spørsmål gjenspeiler hans forventning om at Jesus ville benytte denne retten. At Jesus unnlot å forsvare seg, var svært uvanlig og ville naturlig vekke undring hos en romersk embedsmann.
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig. «πόσα σου καταμαρτυροῦσιν» er oversatt med «alt det de vitner imot deg», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «hvor mye de vitner imot deg» for å gjenspeile det kvantitative aspektet i «πόσα» (hvor mye/mange), men «alt det» fungerer godt på norsk og fanger opp intensiteten i Pilatus' spørsmål.
Verbet «καταμαρτυροῦσιν» er sammensatt av «κατά» (imot) og «μαρτυρέω» (vitne/bevitne). Prefikset «κατά» gir verbet en negativ retning – å vitne imot noen. «πόσα» er et spørrepronomen i nøytrum flertall som bokstavelig betyr «hvor mange ting» eller «hvor mye», og understreker mengden av anklager som rettes mot Jesus.
Pilatus' spørsmål til Jesus avslører hans forundring over Jesu taushet i møte med alvorlige anklager. Jesu taushet her knyttes tradisjonelt til profetien i Jesaja 53,7 om Herrens lidende tjener som «åpnet ikke sin munn». Dette temaet om den tause Messias under rettergangen er sentralt i passionsfortellingen.
I romersk rettspraksis hadde den anklagede rett til å forsvare seg mot anklager. Pilatus' spørsmål gjenspeiler hans forventning om at Jesus ville benytte denne retten. At Jesus unnlot å forsvare seg, var svært uvanlig og ville naturlig vekke undring hos en romersk embedsmann.
*
Det greske «καὶ οὐκ ἀπεκρίθη αὐτῷ πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er oversatt med «han svarte ham ikke på et eneste ord». Innledende «καί» (og) er gjengitt med «Men» for å markere kontrasten mellom Pilatus' spørsmål og Jesu taushet, noe som er naturlig i norsk bokmål. «ῥῆμα» kan bety både «ord» og «anklagepunkt/sak», og her er «ord» valgt for å beholde en enkel og lettlest tekst. Alternativt kunne man oversatt «han svarte ham ikke på en eneste anklage».
Uttrykket «πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er en forsterket nektelse som understreker at Jesus overhodet ikke svarte – ikke på et eneste punkt. Konstruksjonen med «πρός» + akkusativ her betyr «med hensyn til» eller «på». «ὥστε» + infinitiv (θαυμάζειν) uttrykker resultat: tausheten var så påfallende at den førte til at landshøvdingen undret seg. «λίαν» (stort/svært) forsterker landshøvdingens reaksjon ytterligere.
Jesu taushet overfor Pilatus ses tradisjonelt som en oppfyllelse av Jesaja 53,7: «Som et lam som føres bort for å slaktes, og som et får som tier når det klippes, åpnet han ikke sin munn.» Tausheten understreker Jesu frivillige underkastelse under lidelsen og hans rolle som den lidende tjener.
«Ἡγεμών» (landshøvding) var den greske betegnelsen for den romerske prefekten eller prokuratoren i Judea. Pilatus tjenestegjorde ca. 26–36 e.Kr. At en tiltalt ikke forsvarte seg, var svært uvanlig i romersk rettspleie og forklarer Pilatus' store undring.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «καὶ οὐκ ἀπεκρίθη αὐτῷ πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er oversatt med «han svarte ham ikke på et eneste ord». Innledende «καί» (og) er gjengitt med «Men» for å markere kontrasten mellom Pilatus' spørsmål og Jesu taushet, noe som er naturlig i norsk bokmål. «ῥῆμα» kan bety både «ord» og «anklagepunkt/sak», og her er «ord» valgt for å beholde en enkel og lettlest tekst. Alternativt kunne man oversatt «han svarte ham ikke på en eneste anklage».
Uttrykket «πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er en forsterket nektelse som understreker at Jesus overhodet ikke svarte – ikke på et eneste punkt. Konstruksjonen med «πρός» + akkusativ her betyr «med hensyn til» eller «på». «ὥστε» + infinitiv (θαυμάζειν) uttrykker resultat: tausheten var så påfallende at den førte til at landshøvdingen undret seg. «λίαν» (stort/svært) forsterker landshøvdingens reaksjon ytterligere.
Jesu taushet overfor Pilatus ses tradisjonelt som en oppfyllelse av Jesaja 53,7: «Som et lam som føres bort for å slaktes, og som et får som tier når det klippes, åpnet han ikke sin munn.» Tausheten understreker Jesu frivillige underkastelse under lidelsen og hans rolle som den lidende tjener.
«Ἡγεμών» (landshøvding) var den greske betegnelsen for den romerske prefekten eller prokuratoren i Judea. Pilatus tjenestegjorde ca. 26–36 e.Kr. At en tiltalt ikke forsvarte seg, var svært uvanlig i romersk rettspleie og forklarer Pilatus' store undring.
*
Det greske «Κατὰ δὲ ἑορτὴν» er oversatt «Ved høytiden», som gjenspeiler den bestemte høytiden det refereres til, nemlig påskehøytiden. Alternativt kunne man oversatt «Ved hver høytid» for å understreke at dette var en regelmessig skikk, men konteksten gjør det klart at det dreier seg om påsken. «εἰώθει» (imperfektum av ἔθω) betyr «pleide», og viser til en etablert praksis. «ἀπολύειν ἕνα τῷ ὄχλῳ δέσμιον ὃν ἤθελον» er gjengitt «å gi folkemengden én fange fri, den de selv ønsket», som er en naturlig og tydelig norsk gjengivelse. Man kunne også oversatt «løslate én fange for folkemengden», men «gi fri» er mer idiomatisk på moderne norsk.
Verbet «εἰώθει» er pluperfektum av «ἔθω» (å ha for vane), og uttrykker en sedvane eller etablert praksis. «δέσμιον» (fange, bundet person) kommer fra «δέω» (å binde). «ὃν ἤθελον» er relativsetning med imperfektum av «θέλω» – «den de ville/ønsket» – der subjektet er folkemengden (ὄχλῳ).
Skikken med å frigi en fange ved påskehøytiden er kjent som privilegium paschale. Den er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder, men alle fire evangelier nevner den (Matt 27:15; Mark 15:6; Luk 23:17; Joh 18:39). Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis innført av de romerske prefektene i Judea som en gest for å opprettholde ro under den folkerike påskehøytiden. Andre har sammenlignet den med kjente romerske amnesti-praksiser.
Teologisk sett setter denne skikken opp kontrasten mellom Jesus og Barabbas – den uskyldige og den skyldige – og understreker stedfortredertanken: den skyldige settes fri mens den uskyldige dømmes. Dette foregriper forsoningsteologien der Kristus tar den skyldiges plass.
Tekstvarianter er minimale for dette verset. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er stabilt i alle viktige tekstvitner.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «Κατὰ δὲ ἑορτὴν» er oversatt «Ved høytiden», som gjenspeiler den bestemte høytiden det refereres til, nemlig påskehøytiden. Alternativt kunne man oversatt «Ved hver høytid» for å understreke at dette var en regelmessig skikk, men konteksten gjør det klart at det dreier seg om påsken. «εἰώθει» (imperfektum av ἔθω) betyr «pleide», og viser til en etablert praksis. «ἀπολύειν ἕνα τῷ ὄχλῳ δέσμιον ὃν ἤθελον» er gjengitt «å gi folkemengden én fange fri, den de selv ønsket», som er en naturlig og tydelig norsk gjengivelse. Man kunne også oversatt «løslate én fange for folkemengden», men «gi fri» er mer idiomatisk på moderne norsk.
Verbet «εἰώθει» er pluperfektum av «ἔθω» (å ha for vane), og uttrykker en sedvane eller etablert praksis. «δέσμιον» (fange, bundet person) kommer fra «δέω» (å binde). «ὃν ἤθελον» er relativsetning med imperfektum av «θέλω» – «den de ville/ønsket» – der subjektet er folkemengden (ὄχλῳ).
Skikken med å frigi en fange ved påskehøytiden er kjent som privilegium paschale. Den er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder, men alle fire evangelier nevner den (Matt 27:15; Mark 15:6; Luk 23:17; Joh 18:39). Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis innført av de romerske prefektene i Judea som en gest for å opprettholde ro under den folkerike påskehøytiden. Andre har sammenlignet den med kjente romerske amnesti-praksiser.
Teologisk sett setter denne skikken opp kontrasten mellom Jesus og Barabbas – den uskyldige og den skyldige – og understreker stedfortredertanken: den skyldige settes fri mens den uskyldige dømmes. Dette foregriper forsoningsteologien der Kristus tar den skyldiges plass.
Tekstvarianter er minimale for dette verset. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er stabilt i alle viktige tekstvitner.
*
«Beryktet» oversetter gresk «ἐπίσημον», som kan bety enten «beryktet» (negativt) eller «fremtredende/kjent» (nøytralt/positivt). De fleste norske oversettelser velger «beryktet» for å understreke kontrasten til Jesus. Alternativt kunne man oversette «velkjent» eller «beryktede».
Ordet ἐπίσημος er sammensatt av ἐπί (på/over) og σῆμα (tegn/merke), og betyr bokstavelig 'iøynefallende, tydelig merket'. Det kan brukes i positiv forstand ('fremtredende') eller negativ forstand ('beryktet'). Konteksten med en fange gjør at de fleste velger den negative betydningen.
Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν Βαραββᾶν) er tekstkritisk omdiskutert. Flere viktige håndskrifter (bl.a. Θ, f1, noen syriske vitner, og Origenes nevner lesemåten) inkluderer fornavnet «Jesus» for Barabbas, mens de fleste senere håndskrifter utelater det. Mange forskere mener at fornavnet er opprinnelig og ble fjernet av teologiske grunner – kopister var ukomfortable med at en forbryter delte navn med Kristus. NA28/UBS5 inkluderer Ἰησοῦν i klammer eller som foretrukket lesemåte.
Navnet «Barabbas» (Βαραββᾶς) er arameisk og betyr «sønn av faren» (bar-abba). Ironien er slående: folkemengden velger «sønn av faren» fremfor den egentlige Guds Sønn. Dersom hans fornavn virkelig var Jesus (Josva, 'Herren frelser'), forsterkes den teologiske kontrasten ytterligere – to menn med samme navn, men radikalt forskjellig identitet.
Under de store jødiske høytidene, særlig påsken, var det vanlig praksis i Romerriket å vise nåde ved å løslate fanger som en gest til lokalbefolkningen. Historisk dokumentasjon utenfor evangeliene for akkurat denne skikken er begrenset, men den passer inn i kjent romersk forvaltningspraksis.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
«Beryktet» oversetter gresk «ἐπίσημον», som kan bety enten «beryktet» (negativt) eller «fremtredende/kjent» (nøytralt/positivt). De fleste norske oversettelser velger «beryktet» for å understreke kontrasten til Jesus. Alternativt kunne man oversette «velkjent» eller «beryktede».
Ordet ἐπίσημος er sammensatt av ἐπί (på/over) og σῆμα (tegn/merke), og betyr bokstavelig 'iøynefallende, tydelig merket'. Det kan brukes i positiv forstand ('fremtredende') eller negativ forstand ('beryktet'). Konteksten med en fange gjør at de fleste velger den negative betydningen.
Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν Βαραββᾶν) er tekstkritisk omdiskutert. Flere viktige håndskrifter (bl.a. Θ, f1, noen syriske vitner, og Origenes nevner lesemåten) inkluderer fornavnet «Jesus» for Barabbas, mens de fleste senere håndskrifter utelater det. Mange forskere mener at fornavnet er opprinnelig og ble fjernet av teologiske grunner – kopister var ukomfortable med at en forbryter delte navn med Kristus. NA28/UBS5 inkluderer Ἰησοῦν i klammer eller som foretrukket lesemåte.
Navnet «Barabbas» (Βαραββᾶς) er arameisk og betyr «sønn av faren» (bar-abba). Ironien er slående: folkemengden velger «sønn av faren» fremfor den egentlige Guds Sønn. Dersom hans fornavn virkelig var Jesus (Josva, 'Herren frelser'), forsterkes den teologiske kontrasten ytterligere – to menn med samme navn, men radikalt forskjellig identitet.
Under de store jødiske høytidene, særlig påsken, var det vanlig praksis i Romerriket å vise nåde ved å løslate fanger som en gest til lokalbefolkningen. Historisk dokumentasjon utenfor evangeliene for akkurat denne skikken er begrenset, men den passer inn i kjent romersk forvaltningspraksis.
*
Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «συνηγμένων οὖν αὐτῶν» er gjengitt med «Da de var samlet», som er en god oversettelse av genitivus absolutus-konstruksjonen. «τίνα θέλετε ἀπολύσω ὑμῖν» er gjengitt med «Hvem vil dere at jeg skal løslate for dere», som formidler den deliberative konjunktiven på idiomatisk norsk. Et alternativ kunne vært «Hvem ønsker dere at jeg løslater for dere?», men den valgte formuleringen er like korrekt og naturlig.
Den greske konstruksjonen «τίνα θέλετε ἀπολύσω» inneholder en deliberativ konjunktiv (ἀπολύσω) avhengig av θέλετε. Dette er en vanlig konstruksjon i koinégresk der konjunktiven brukes i stedet for infinitiv etter et verb som uttrykker vilje. «Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν» bruker artikkelen τὸν for å knytte tilnavnet Barabbas til navnet Jesus.
Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν) skaper en sterk teologisk kontrast. «Barabbas» (bar-abba) betyr «sønn av faderen» på arameisk. Pilatus stiller altså folkemengden overfor et valg mellom «Jesus, faderens sønn» og «Jesus som kalles Kristus (Messias)» — et valg med dyp symbolsk og teologisk betydning. Folket velger den falske «faderens sønn» fremfor den sanne.
Det er betydelig tekstkritisk diskusjon om hvorvidt Barabbas hadde fornavnet «Jesus» (Ἰησοῦν). Navnet finnes i noen viktige håndskrifter og vitner, blant annet i minuskelfamilie f1, noen syriske og armenske manuskripter, og Origenes kjente til lesemåten. Mange andre viktige håndskrifter (inkl. de fleste uncialene) utelater «Jesus» foran Barabbas, muligens fordi tidlige avskrivere syntes det var upassende at en forbryter bar Frelserens navn. Den tekstkritiske utgaven (NA28/UBS5) inkluderer Ἰησοῦν i hakeparentes, noe som viser usikkerhet, men aksepterer lesemåten som sannsynlig opprinnelig.
Pilatus' skikk med å løslate en fange under påskefesten (lat. privilegium paschale) er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder. Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis i Judea, mens andre ser det som en ad hoc politisk manøver fra Pilatus' side. Lignende benådningspraksiser er kjent fra andre deler av Romerriket.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «συνηγμένων οὖν αὐτῶν» er gjengitt med «Da de var samlet», som er en god oversettelse av genitivus absolutus-konstruksjonen. «τίνα θέλετε ἀπολύσω ὑμῖν» er gjengitt med «Hvem vil dere at jeg skal løslate for dere», som formidler den deliberative konjunktiven på idiomatisk norsk. Et alternativ kunne vært «Hvem ønsker dere at jeg løslater for dere?», men den valgte formuleringen er like korrekt og naturlig.
Den greske konstruksjonen «τίνα θέλετε ἀπολύσω» inneholder en deliberativ konjunktiv (ἀπολύσω) avhengig av θέλετε. Dette er en vanlig konstruksjon i koinégresk der konjunktiven brukes i stedet for infinitiv etter et verb som uttrykker vilje. «Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν» bruker artikkelen τὸν for å knytte tilnavnet Barabbas til navnet Jesus.
Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν) skaper en sterk teologisk kontrast. «Barabbas» (bar-abba) betyr «sønn av faderen» på arameisk. Pilatus stiller altså folkemengden overfor et valg mellom «Jesus, faderens sønn» og «Jesus som kalles Kristus (Messias)» — et valg med dyp symbolsk og teologisk betydning. Folket velger den falske «faderens sønn» fremfor den sanne.
Det er betydelig tekstkritisk diskusjon om hvorvidt Barabbas hadde fornavnet «Jesus» (Ἰησοῦν). Navnet finnes i noen viktige håndskrifter og vitner, blant annet i minuskelfamilie f1, noen syriske og armenske manuskripter, og Origenes kjente til lesemåten. Mange andre viktige håndskrifter (inkl. de fleste uncialene) utelater «Jesus» foran Barabbas, muligens fordi tidlige avskrivere syntes det var upassende at en forbryter bar Frelserens navn. Den tekstkritiske utgaven (NA28/UBS5) inkluderer Ἰησοῦν i hakeparentes, noe som viser usikkerhet, men aksepterer lesemåten som sannsynlig opprinnelig.
Pilatus' skikk med å løslate en fange under påskefesten (lat. privilegium paschale) er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder. Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis i Judea, mens andre ser det som en ad hoc politisk manøver fra Pilatus' side. Lignende benådningspraksiser er kjent fra andre deler av Romerriket.
*
Den norske oversettelsen gjengir det greske verbet παρέδωκαν med «overgitt», som er en nøyaktig gjengivelse av παραδίδωμι (overlevere, overgi). Et alternativ kunne vært «utlevert», men «overgitt» er mer etablert i norsk bibeltradisjon og dekker betydningen godt. «Av misunnelse» gjengir διὰ φθόνον presist.
Ordet φθόνος (phthonos) betyr misunnelse, sjalusi eller avundsjuke. Det er et sterkere ord enn ζῆλος (zelos), som kan ha både positiv og negativ betydning. φθόνος er utelukkende negativt og peker på en ondsinnet motvilje mot andres suksess eller posisjon.
Pilatus' innsikt i at de religiøse lederne handlet av misunnelse er teologisk viktig. Den avslører at selv en hedensk dommer gjennomskuet de religiøse ledernes sanne motiv. Dette understreker urettferdigheten i anklagene mot Jesus og setter Jesu lidelse i et klarere lys som ufortjent. Matteus fremhever dermed at de jødiske ledernes motiv ikke var rettferdig nidkjærhet for loven, men personlig misunnelse overfor Jesu popularitet og innflytelse.
Det var vanlig i romersk rettspleie å forsøke å forstå motivene bak anklager. Pilatus, som erfaren guvernør, kunne vurdere at de religiøse lederne følte seg truet av Jesus' popularitet blant folket. Øversteprestenes og de eldres maktposisjon var avhengig av folkets lojalitet, og Jesus utfordret denne.
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir det greske verbet παρέδωκαν med «overgitt», som er en nøyaktig gjengivelse av παραδίδωμι (overlevere, overgi). Et alternativ kunne vært «utlevert», men «overgitt» er mer etablert i norsk bibeltradisjon og dekker betydningen godt. «Av misunnelse» gjengir διὰ φθόνον presist.
Ordet φθόνος (phthonos) betyr misunnelse, sjalusi eller avundsjuke. Det er et sterkere ord enn ζῆλος (zelos), som kan ha både positiv og negativ betydning. φθόνος er utelukkende negativt og peker på en ondsinnet motvilje mot andres suksess eller posisjon.
Pilatus' innsikt i at de religiøse lederne handlet av misunnelse er teologisk viktig. Den avslører at selv en hedensk dommer gjennomskuet de religiøse ledernes sanne motiv. Dette understreker urettferdigheten i anklagene mot Jesus og setter Jesu lidelse i et klarere lys som ufortjent. Matteus fremhever dermed at de jødiske ledernes motiv ikke var rettferdig nidkjærhet for loven, men personlig misunnelse overfor Jesu popularitet og innflytelse.
Det var vanlig i romersk rettspleie å forsøke å forstå motivene bak anklager. Pilatus, som erfaren guvernør, kunne vurdere at de religiøse lederne følte seg truet av Jesus' popularitet blant folket. Øversteprestenes og de eldres maktposisjon var avhengig av folkets lojalitet, og Jesus utfordret denne.
*
«Dommersetet» gjengir gresk «βῆμα» (bēma), som betegner den opphøyde plattformen der en romersk embetsmann satt når han avsa dom. Oversettelsen «dommersetet» er godt innarbeidet på norsk og formidler betydningen klart. Alternativt kunne man skrive «domstolen» eller «rettersetet». «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre» gjengir den elliptiske greske konstruksjonen «Μηδὲν σοὶ καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ» (bokstavelig: «Ingenting til deg og den rettferdige der»), som er et idiomatisk uttrykk for å advare noen mot å involvere seg. «I en drøm» gjengir entall «κατʼ ὄναρ», og «i dag» gjengir «σήμερον» bokstavelig.
Uttrykket «Μηδὲν σοὶ καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ» er en elliptisk dativkonstruksjon uten verb, en vanlig gresk idiomatisk advarsel. Bokstavelig: «Ingenting [være/skje] for deg og den rettferdige der.» «κατʼ ὄναρ» (i en drøm) er en preposisjonsfrase som Matteus bruker flere ganger (1:20; 2:12, 13, 19, 22) for guddommelig kommunikasjon gjennom drømmer. «πολλὰ ἔπαθον» betyr bokstavelig «jeg led mye» — verbet πάσχω kan innebære alt fra ubehag til intens lidelse.
Pilatus' kones drøm har blitt tolket på ulike måter: som en guddommelig advarsel (parallelt med andre drømmer i Matteus, f.eks. 1:20; 2:12), som en demonisk innblanding for å forhindre Jesu frelsende død, eller som et rent litterært grep for å understreke Jesu uskyld. Den østlige ortodokse kirken ærer henne som helgen under navnet Claudia Procula. At hun kaller Jesus «denne rettferdige mannen» (τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ) er teologisk signifikant — en hedensk kvinne vitner om Jesu rettferdighet, noe som forsterker temaet om Jesu uskyld i lidelseshistorien.
I romersk rettspraksis var βῆμα (bēma) den offisielle dommerplattformen, vanligvis plassert utendørs på et offentlig sted. I Jerusalem satt Pilatus sannsynligvis i Antoniaborgen eller i Herodes' palass. At Pilatus' kone sendte bud til ham mens han satt i retten, viser at hun hadde tilgang til ham selv under offisielle forhandlinger. Det var uvanlig, men ikke uhørt, at romerske kvinner forsøkte å påvirke sine ektemenn i rettslige anliggender.
Teksten er godt bevitnet i de store manuskriptene. Noen mindre håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt. Verset finnes i alle store kodekser (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus). Noen manuskripter navngir Pilatus' kone som Claudia eller Prokla, men dette finnes ikke i de eldste tekstvitnene.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Dommersetet» gjengir gresk «βῆμα» (bēma), som betegner den opphøyde plattformen der en romersk embetsmann satt når han avsa dom. Oversettelsen «dommersetet» er godt innarbeidet på norsk og formidler betydningen klart. Alternativt kunne man skrive «domstolen» eller «rettersetet». «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre» gjengir den elliptiske greske konstruksjonen «Μηδὲν σοὶ καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ» (bokstavelig: «Ingenting til deg og den rettferdige der»), som er et idiomatisk uttrykk for å advare noen mot å involvere seg. «I en drøm» gjengir entall «κατʼ ὄναρ», og «i dag» gjengir «σήμερον» bokstavelig.
Uttrykket «Μηδὲν σοὶ καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ» er en elliptisk dativkonstruksjon uten verb, en vanlig gresk idiomatisk advarsel. Bokstavelig: «Ingenting [være/skje] for deg og den rettferdige der.» «κατʼ ὄναρ» (i en drøm) er en preposisjonsfrase som Matteus bruker flere ganger (1:20; 2:12, 13, 19, 22) for guddommelig kommunikasjon gjennom drømmer. «πολλὰ ἔπαθον» betyr bokstavelig «jeg led mye» — verbet πάσχω kan innebære alt fra ubehag til intens lidelse.
Pilatus' kones drøm har blitt tolket på ulike måter: som en guddommelig advarsel (parallelt med andre drømmer i Matteus, f.eks. 1:20; 2:12), som en demonisk innblanding for å forhindre Jesu frelsende død, eller som et rent litterært grep for å understreke Jesu uskyld. Den østlige ortodokse kirken ærer henne som helgen under navnet Claudia Procula. At hun kaller Jesus «denne rettferdige mannen» (τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ) er teologisk signifikant — en hedensk kvinne vitner om Jesu rettferdighet, noe som forsterker temaet om Jesu uskyld i lidelseshistorien.
I romersk rettspraksis var βῆμα (bēma) den offisielle dommerplattformen, vanligvis plassert utendørs på et offentlig sted. I Jerusalem satt Pilatus sannsynligvis i Antoniaborgen eller i Herodes' palass. At Pilatus' kone sendte bud til ham mens han satt i retten, viser at hun hadde tilgang til ham selv under offisielle forhandlinger. Det var uvanlig, men ikke uhørt, at romerske kvinner forsøkte å påvirke sine ektemenn i rettslige anliggender.
Teksten er godt bevitnet i de store manuskriptene. Noen mindre håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt. Verset finnes i alle store kodekser (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus). Noen manuskripter navngir Pilatus' kone som Claudia eller Prokla, men dette finnes ikke i de eldste tekstvitnene.
*
Det greske verbet «ἔπεισαν» (fra πείθω) betyr 'overtale, overbevise'. Oversettelsen «overtalte» gjengir dette presist. «τοὺς ὄχλους» er flertall ('folkemengdene'), men oversettes her med entall «folkemengden» for bedre norsk flyt, noe som er vanlig praksis. Den greske konstruksjonen har to konjunktivformer: «αἰτήσωνται τὸν Βαραββᾶν» (be om Barabbas) og «τὸν δὲ Ἰησοῦν ἀπολέσωσιν» (ødelegge/tilintetgjøre Jesus). Verbet «ἀπολέσωσιν» betyr egentlig 'ødelegge, tilintetgjøre', men er her gjengitt fritt som «kreve Jesus drept», som kommuniserer intensjonen godt på norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'og få Jesus drept' eller 'og la Jesus bli ødelagt'.
Verbet «ἀπόλλυμι» (her aorist konjunktiv «ἀπολέσωσιν») har et bredt betydningsfelt: 'ødelegge, drepe, miste, gå til grunne'. I denne konteksten refererer det til å forårsake Jesu død. Subjektet for begge konjunktivene er folkemengden: de skal be om Barabbas og (dermed) la Jesus gå til grunne. Grammatisk er de to konjunktivleddene koordinert under «ἵνα», slik at folkemengden oppfordres til to handlinger.
Verset illustrerer overprestenes og de eldstes aktive rolle i å manipulere folket til å velge Barabbas fremfor Jesus. Dette har teologisk vekt i spørsmålet om ansvar for Jesu død – en tematikk Matteus understreker gjennom hele lidelseshistorien. Verset viser at det ikke bare var folkemengdens spontane valg, men et resultat av religiøse lederes overtalelse.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde kjernen i det jødiske Sanhedrin, det øverste religiøse rådet. At de 'overtalte folkemengden' tyder på aktiv lobbyering i den korte tiden mellom rettergangen og folkets valg. Barabbas var ifølge evangeliene en fange som var fengslet for opprør og drap (jf. Mark 15,7).
Noen håndskrifter har «ὄχλον» (entall) i stedet for «ὄχλους» (flertall). De fleste kritiske utgaver beholder flertallsformen, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske verbet «ἔπεισαν» (fra πείθω) betyr 'overtale, overbevise'. Oversettelsen «overtalte» gjengir dette presist. «τοὺς ὄχλους» er flertall ('folkemengdene'), men oversettes her med entall «folkemengden» for bedre norsk flyt, noe som er vanlig praksis. Den greske konstruksjonen har to konjunktivformer: «αἰτήσωνται τὸν Βαραββᾶν» (be om Barabbas) og «τὸν δὲ Ἰησοῦν ἀπολέσωσιν» (ødelegge/tilintetgjøre Jesus). Verbet «ἀπολέσωσιν» betyr egentlig 'ødelegge, tilintetgjøre', men er her gjengitt fritt som «kreve Jesus drept», som kommuniserer intensjonen godt på norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'og få Jesus drept' eller 'og la Jesus bli ødelagt'.
Verbet «ἀπόλλυμι» (her aorist konjunktiv «ἀπολέσωσιν») har et bredt betydningsfelt: 'ødelegge, drepe, miste, gå til grunne'. I denne konteksten refererer det til å forårsake Jesu død. Subjektet for begge konjunktivene er folkemengden: de skal be om Barabbas og (dermed) la Jesus gå til grunne. Grammatisk er de to konjunktivleddene koordinert under «ἵνα», slik at folkemengden oppfordres til to handlinger.
Verset illustrerer overprestenes og de eldstes aktive rolle i å manipulere folket til å velge Barabbas fremfor Jesus. Dette har teologisk vekt i spørsmålet om ansvar for Jesu død – en tematikk Matteus understreker gjennom hele lidelseshistorien. Verset viser at det ikke bare var folkemengdens spontane valg, men et resultat av religiøse lederes overtalelse.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde kjernen i det jødiske Sanhedrin, det øverste religiøse rådet. At de 'overtalte folkemengden' tyder på aktiv lobbyering i den korte tiden mellom rettergangen og folkets valg. Barabbas var ifølge evangeliene en fange som var fengslet for opprør og drap (jf. Mark 15,7).
Noen håndskrifter har «ὄχλον» (entall) i stedet for «ὄχλους» (flertall). De fleste kritiske utgaver beholder flertallsformen, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.
*
«Landshøvdingen tok til orde» gjengir det greske ἀποκριθεὶς ... ὁ ἡγεμών. Verbet ἀποκρίνομαι betyr bokstavelig 'svare', men brukes her i en bredere semittisk betydning om å ta ordet, ikke nødvendigvis som svar på et direkte spørsmål. Oversettelsen 'tok til orde og spurte' er idiomatisk og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært 'svarte dem og sa', som ligger nærmere originalen, men virker noe stivere på moderne norsk.
Det greske ἀποκριθείς er en aorist partisipp av ἀποκρίνομαι, som i Septuaginta og Det nye testamente ofte reflekterer det hebraiske uttrykket וַיַּעַן ('og han svarte/tok til orde'). Dette er en semittisme som fungerer som en narrativ innledning uten å nødvendigvis implisere et direkte svar på noe forutgående.
Pilatus' spørsmål 'Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate for dere?' viser at han fremdeles ga folkemengden et reelt valg, noe som understreker folkemengdens ansvar i fordømmelsen av Jesus. Dette er teologisk viktig i lys av Matteus' fremstilling av Jesu lidelseshistorie, der flere aktører – jødiske ledere, folkemengden og den romerske myndigheten – alle bærer et medansvar.
Skikken med å løslate en fange i forbindelse med påskehøytiden (lat. privilegium paschale) er ikke kjent fra andre romerske kilder, men omtales i alle fire evangeliene. Noen historikere mener det kan ha vært en lokal praksis innført for å opprettholde freden i den urolige provinsen Judea under de store høytidene.
Noen håndskrifter (bl.a. Θ, f13, noen latinske og syriske vitner) har Βαραββᾶν uten artikkelen Τόν, mens de fleste viktige vitner (inkl. א, B, A) har Τὸν Βαραββᾶν. Varianten er ubetydelig for meningen. I noen vitner (som Θ, f1 og syriske oversettelser) kalles Barabbas også 'Jesus Barabbas' i vers 16–17, noe som gjør kontrastspørsmålet i dette verset enda skarpere.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
«Landshøvdingen tok til orde» gjengir det greske ἀποκριθεὶς ... ὁ ἡγεμών. Verbet ἀποκρίνομαι betyr bokstavelig 'svare', men brukes her i en bredere semittisk betydning om å ta ordet, ikke nødvendigvis som svar på et direkte spørsmål. Oversettelsen 'tok til orde og spurte' er idiomatisk og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært 'svarte dem og sa', som ligger nærmere originalen, men virker noe stivere på moderne norsk.
Det greske ἀποκριθείς er en aorist partisipp av ἀποκρίνομαι, som i Septuaginta og Det nye testamente ofte reflekterer det hebraiske uttrykket וַיַּעַן ('og han svarte/tok til orde'). Dette er en semittisme som fungerer som en narrativ innledning uten å nødvendigvis implisere et direkte svar på noe forutgående.
Pilatus' spørsmål 'Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate for dere?' viser at han fremdeles ga folkemengden et reelt valg, noe som understreker folkemengdens ansvar i fordømmelsen av Jesus. Dette er teologisk viktig i lys av Matteus' fremstilling av Jesu lidelseshistorie, der flere aktører – jødiske ledere, folkemengden og den romerske myndigheten – alle bærer et medansvar.
Skikken med å løslate en fange i forbindelse med påskehøytiden (lat. privilegium paschale) er ikke kjent fra andre romerske kilder, men omtales i alle fire evangeliene. Noen historikere mener det kan ha vært en lokal praksis innført for å opprettholde freden i den urolige provinsen Judea under de store høytidene.
Noen håndskrifter (bl.a. Θ, f13, noen latinske og syriske vitner) har Βαραββᾶν uten artikkelen Τόν, mens de fleste viktige vitner (inkl. א, B, A) har Τὸν Βαραββᾶν. Varianten er ubetydelig for meningen. I noen vitner (som Θ, f1 og syriske oversettelser) kalles Barabbas også 'Jesus Barabbas' i vers 16–17, noe som gjør kontrastspørsmålet i dette verset enda skarpere.
*
Det greske λέγουσιν er presens av λέγω ('si') og er et nøytralt taleverb. Mange norske oversettelser velger likevel 'ropte' for å dramatisere scenen, men det greske originalteksten skiller bevisst mellom λέγω her og κράζω ('rope/skrike') i v. 23, der det eksplisitt beskrives at mengden roper stadig høyere. En mer presis gjengivelse ville være 'sa alle' eller 'svarte alle'. Uttrykket 'som kalles Kristus' gjengir τὸν λεγόμενον χριστόν, en partisippkonstruksjon som markerer at dette er en betegnelse andre bruker om Jesus.
Verbet λέγουσιν er historisk presens (presens brukt om fortidige hendelser), noe som er svært vanlig hos Matteus for å gjøre fortellingen levende. Σταυρωθήτω er en aorist passiv imperativ 3. person entall av σταυρόω – bokstavelig 'la ham bli korsfestet' – som på norsk idiomatisk gjengis 'Korsfest ham!' Uttrykket τὸν λεγόμενον χριστόν bruker passivt partisipp av λέγω og betyr 'den som kalles/som blir kalt Messias'.
Pilatus' spørsmål «Hva skal jeg da gjøre med Jesus som kalles Kristus?» er teologisk ladet. Ved å bruke tittelen 'Kristus' (Messias) stiller Pilatus – kanskje ubevisst – spørsmålet om Jesu messianske identitet foran folkemengden. Kravet om korsfestelse er paradoksalt: folket ber om henrettelse av den de anerkjenner som 'kalt Messias'. Dette peker frem mot korsteologien: Messias' lidelse og død er en sentral del av frelsesverket.
Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og ikke-borgere. At folkemengden krever korsfestelse fremfor en jødisk straffemetode, understreker at det er den romerske makten som utfører dommen. Pilatus' retoriske spørsmål er typisk for en romersk embetsmann som prøver å manøvrere mellom folkemeningen og sin egen vurdering.
Noen manuskripter har varianten λέγουσιν αὐτῷ πάντες ('de sier alle til ham') mens andre har λέγουσιν πάντες uten αὐτῷ. Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen. Hovedteksttradisjonen følges her.
Ropet «Korsfest ham!» har en sentral plass i langfredagens liturgi i mange kristne tradisjoner. I pasjonsspill og liturgiske lesninger av lidelseshistorien er det tradisjon for at menigheten sier denne replikken, som en påminnelse om at alle mennesker har del i ansvaret for Jesu død.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske λέγουσιν er presens av λέγω ('si') og er et nøytralt taleverb. Mange norske oversettelser velger likevel 'ropte' for å dramatisere scenen, men det greske originalteksten skiller bevisst mellom λέγω her og κράζω ('rope/skrike') i v. 23, der det eksplisitt beskrives at mengden roper stadig høyere. En mer presis gjengivelse ville være 'sa alle' eller 'svarte alle'. Uttrykket 'som kalles Kristus' gjengir τὸν λεγόμενον χριστόν, en partisippkonstruksjon som markerer at dette er en betegnelse andre bruker om Jesus.
Verbet λέγουσιν er historisk presens (presens brukt om fortidige hendelser), noe som er svært vanlig hos Matteus for å gjøre fortellingen levende. Σταυρωθήτω er en aorist passiv imperativ 3. person entall av σταυρόω – bokstavelig 'la ham bli korsfestet' – som på norsk idiomatisk gjengis 'Korsfest ham!' Uttrykket τὸν λεγόμενον χριστόν bruker passivt partisipp av λέγω og betyr 'den som kalles/som blir kalt Messias'.
Pilatus' spørsmål «Hva skal jeg da gjøre med Jesus som kalles Kristus?» er teologisk ladet. Ved å bruke tittelen 'Kristus' (Messias) stiller Pilatus – kanskje ubevisst – spørsmålet om Jesu messianske identitet foran folkemengden. Kravet om korsfestelse er paradoksalt: folket ber om henrettelse av den de anerkjenner som 'kalt Messias'. Dette peker frem mot korsteologien: Messias' lidelse og død er en sentral del av frelsesverket.
Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og ikke-borgere. At folkemengden krever korsfestelse fremfor en jødisk straffemetode, understreker at det er den romerske makten som utfører dommen. Pilatus' retoriske spørsmål er typisk for en romersk embetsmann som prøver å manøvrere mellom folkemeningen og sin egen vurdering.
Noen manuskripter har varianten λέγουσιν αὐτῷ πάντες ('de sier alle til ham') mens andre har λέγουσιν πάντες uten αὐτῷ. Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen. Hovedteksttradisjonen følges her.
Ropet «Korsfest ham!» har en sentral plass i langfredagens liturgi i mange kristne tradisjoner. I pasjonsspill og liturgiske lesninger av lidelseshistorien er det tradisjon for at menigheten sier denne replikken, som en påminnelse om at alle mennesker har del i ansvaret for Jesu død.
*
Oversettelsen gjengir ὁ δὲ ἔφη med «Han sa», der subjektet (Pilatus) fremgår av konteksten. Det greske γάρ ('for') er gjengitt med «da», som knytter spørsmålet tilbake til folkemengdens krav om korsfestelse – Pilatus etterspør en begrunnelse. Adverbet περισσῶς ('i overmål, enda mer') er gjengitt med «bare enda høyere», som fanger opp intensiveringen og gjør teksten naturlig på norsk. Σταυρωθήτω er en aorist imperativ passiv ('la ham bli korsfestet'), som idiomatisk oversettes med «Korsfest ham!».
Verbet ἔφη er imperfektum av φημί ('å si, å påstå') og brukes ofte i narrativ gresk for å innlede direkte tale. Det er verdt å merke seg at selv om innholdet er et spørsmål, bruker Matteus ἔφη ('sa') i stedet for det mer spesifikke ἐρώτησεν ('spurte'). Adverbet περισσῶς betyr 'overdrevent, i enda større grad' og understreker eskaleringen i folkemengdens rop.
Pilatus' spørsmål «Hva ondt har han da gjort?» fremstår som et forsøk på å forsvare Jesus og finne en grunn til å frikjenne ham. Alle fire evangeliene viser at Pilatus anerkjente Jesu uskyld (jf. Luk 23,4; Joh 18,38), men likevel ga etter for folkemengdens press. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død ikke skyldtes noen synd hos ham, men var del av Guds frelsesplan.
I den tekstkritiske tradisjonen finnes en variant der δέ er erstattet med ἡγεμών ('stattholder') i noen håndskrifter, som eksplisitt identifiserer taleren som Pilatus. Hovedlesemåten med δέ har sterkest håndskriftstøtte og er den som følges i de fleste kritiske utgaver.
Etter romersk lov var det stattholderens ansvar å fastslå en forbrytelse før dom ble avsagt. Pilatus' spørsmål reflekterer et forsøk på å følge rettsprosedyre – han ber om en konkret anklage. At folkemengden svarer med et rop i stedet for en juridisk begrunnelse, viser at prosessen hadde forlatt normal rettsorden og i stedet var drevet av massens press.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir ὁ δὲ ἔφη med «Han sa», der subjektet (Pilatus) fremgår av konteksten. Det greske γάρ ('for') er gjengitt med «da», som knytter spørsmålet tilbake til folkemengdens krav om korsfestelse – Pilatus etterspør en begrunnelse. Adverbet περισσῶς ('i overmål, enda mer') er gjengitt med «bare enda høyere», som fanger opp intensiveringen og gjør teksten naturlig på norsk. Σταυρωθήτω er en aorist imperativ passiv ('la ham bli korsfestet'), som idiomatisk oversettes med «Korsfest ham!».
Verbet ἔφη er imperfektum av φημί ('å si, å påstå') og brukes ofte i narrativ gresk for å innlede direkte tale. Det er verdt å merke seg at selv om innholdet er et spørsmål, bruker Matteus ἔφη ('sa') i stedet for det mer spesifikke ἐρώτησεν ('spurte'). Adverbet περισσῶς betyr 'overdrevent, i enda større grad' og understreker eskaleringen i folkemengdens rop.
Pilatus' spørsmål «Hva ondt har han da gjort?» fremstår som et forsøk på å forsvare Jesus og finne en grunn til å frikjenne ham. Alle fire evangeliene viser at Pilatus anerkjente Jesu uskyld (jf. Luk 23,4; Joh 18,38), men likevel ga etter for folkemengdens press. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død ikke skyldtes noen synd hos ham, men var del av Guds frelsesplan.
I den tekstkritiske tradisjonen finnes en variant der δέ er erstattet med ἡγεμών ('stattholder') i noen håndskrifter, som eksplisitt identifiserer taleren som Pilatus. Hovedlesemåten med δέ har sterkest håndskriftstøtte og er den som følges i de fleste kritiske utgaver.
Etter romersk lov var det stattholderens ansvar å fastslå en forbrytelse før dom ble avsagt. Pilatus' spørsmål reflekterer et forsøk på å følge rettsprosedyre – han ber om en konkret anklage. At folkemengden svarer med et rop i stedet for en juridisk begrunnelse, viser at prosessen hadde forlatt normal rettsorden og i stedet var drevet av massens press.
*
«Det får dere selv svare for» gjengir gresk 'ὑμεῖς ὄψεσθε' (bokstavelig: 'dere skal se til det'). Uttrykket er en ansvarsfraskrivelse der Pilatus legger ansvaret over på folkemengden. Etter flere revisjoner er denne formuleringen valgt for å være tydelig på norsk og unngå tvetydighet, samtidig som den formidler den greske meningen. Alternativt kunne man oversatt «Dere får se til det» (mer bokstavelig) eller «Det blir deres ansvar» (mer tolkende).
Verbet 'ἀπενίψατο' (aorist medium av ἀπονίπτω) betyr 'å vaske av seg' og brukes bare her i NT. Mediumformen understreker at Pilatus vasket sine egne hender — en bevisst symbolhandling. 'ὠφελεῖ' (nytter) er presens og antyder en pågående situasjon der Pilatus innser at hans forsøk ikke fører noe sted. 'ὑμεῖς ὄψεσθε' er futurum av ὁράω med emfatisk pronomen — bokstavelig 'dere skal se (til det)', et juridisk-retorisk uttrykk for ansvarsoverføring.
Pilatus' håndvasking er en symbolsk handling som uttrykker uskyld, kjent fra jødisk tradisjon (jf. 5 Mos 21:6–7; Sal 26:6; 73:13). Det er ironisk at en romersk guvernør benytter et jødisk renselsesbilde. Teologisk understreker scenen at Jesus er uskyldig — selv den dømende makten frikjenner ham moralsk, selv om den politisk gir etter. Uttrykket 'dette blodet' (τοῦ αἵματος τούτου) peker frem mot folkets svar i v. 25 om blodet som kommer over dem og deres barn. Pilatus' ansvar er likevel ikke borte; hans handvask endrer ikke den reelle skyld, noe som har vært understreket i kirkens tradisjon.
Håndvasking som uskyldsritual var kjent i jødisk lov (5 Mos 21:6–7), der byens eldste vasket hendene over en kvige som tegn på at de var uskyldige i et uoppklart drap. At Pilatus utfører dette foran en jødisk folkemengde, tyder på kjennskap til skikken eller at Matteus bruker motivet teologisk for sine lesere. Romerske guvernører hadde juridisk myndighet over dødsstraff i provinsen, og Pilatus' nøling gjenspeiler den politiske balansen mellom å opprettholde ro og å handle rettferdig.
Noen håndskrifter har varianten 'τοῦ αἵματος τοῦ δικαίου τούτου' ('denne rettferdiges blod') i stedet for 'τοῦ αἵματος τούτου' ('dette blodet'). Tillegget 'δικαίου' (rettferdige) finnes i flere majuskler og minuskler, men regnes generelt som en sekundær harmoniserende tilføyelse som understreker Jesu uskyld. De fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) følger den kortere lesemåten.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Det får dere selv svare for» gjengir gresk 'ὑμεῖς ὄψεσθε' (bokstavelig: 'dere skal se til det'). Uttrykket er en ansvarsfraskrivelse der Pilatus legger ansvaret over på folkemengden. Etter flere revisjoner er denne formuleringen valgt for å være tydelig på norsk og unngå tvetydighet, samtidig som den formidler den greske meningen. Alternativt kunne man oversatt «Dere får se til det» (mer bokstavelig) eller «Det blir deres ansvar» (mer tolkende).
Verbet 'ἀπενίψατο' (aorist medium av ἀπονίπτω) betyr 'å vaske av seg' og brukes bare her i NT. Mediumformen understreker at Pilatus vasket sine egne hender — en bevisst symbolhandling. 'ὠφελεῖ' (nytter) er presens og antyder en pågående situasjon der Pilatus innser at hans forsøk ikke fører noe sted. 'ὑμεῖς ὄψεσθε' er futurum av ὁράω med emfatisk pronomen — bokstavelig 'dere skal se (til det)', et juridisk-retorisk uttrykk for ansvarsoverføring.
Pilatus' håndvasking er en symbolsk handling som uttrykker uskyld, kjent fra jødisk tradisjon (jf. 5 Mos 21:6–7; Sal 26:6; 73:13). Det er ironisk at en romersk guvernør benytter et jødisk renselsesbilde. Teologisk understreker scenen at Jesus er uskyldig — selv den dømende makten frikjenner ham moralsk, selv om den politisk gir etter. Uttrykket 'dette blodet' (τοῦ αἵματος τούτου) peker frem mot folkets svar i v. 25 om blodet som kommer over dem og deres barn. Pilatus' ansvar er likevel ikke borte; hans handvask endrer ikke den reelle skyld, noe som har vært understreket i kirkens tradisjon.
Håndvasking som uskyldsritual var kjent i jødisk lov (5 Mos 21:6–7), der byens eldste vasket hendene over en kvige som tegn på at de var uskyldige i et uoppklart drap. At Pilatus utfører dette foran en jødisk folkemengde, tyder på kjennskap til skikken eller at Matteus bruker motivet teologisk for sine lesere. Romerske guvernører hadde juridisk myndighet over dødsstraff i provinsen, og Pilatus' nøling gjenspeiler den politiske balansen mellom å opprettholde ro og å handle rettferdig.
Noen håndskrifter har varianten 'τοῦ αἵματος τοῦ δικαίου τούτου' ('denne rettferdiges blod') i stedet for 'τοῦ αἵματος τούτου' ('dette blodet'). Tillegget 'δικαίου' (rettferdige) finnes i flere majuskler og minuskler, men regnes generelt som en sekundær harmoniserende tilføyelse som understreker Jesu uskyld. De fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) følger den kortere lesemåten.
*
Den greske teksten lyder ordrett «Hans blod over oss og over våre barn». Oversettelsen legger til «La ... komme» for å gjøre den norske setningen naturlig og forståelig, da den greske konstruksjonen er en elliptisk ønske-/akseptformulering uten verb. Alternativt kunne man oversatt «Hans blod komme over oss ...» uten «La», men den valgte formen kommuniserer klart at folkemengden aktivt påtar seg ansvaret.
Uttrykket «Τὸ αἷμα αὐτοῦ ἐφʼ ἡμᾶς» (hans blod over oss) er en semittisk rettsspråklig formel som betyr å påta seg ansvaret for en persons død. Preposisjonen ἐπί med akkusativ ('over') markerer at blodskyld faller på dem. Konstruksjonen mangler et eksplisitt verb — underforstått er en optativ eller imperativ av «være» eller «komme». τέκνα (barn, avkom) kan også forstås som etterkommere i videre forstand.
Dette verset har vært gjenstand for betydelig teologisk debatt gjennom historien. Det har blitt misbrukt som grunnlag for antisemittisk tankegang, der hele det jødiske folket — til alle tider — holdes ansvarlig for Jesu død. Moderne teologi understreker at utsagnet kun reflekterer en bestemt folkemengdes ytring i en konkret historisk situasjon, og at det ikke kan brukes til å legge kollektiv skyld på det jødiske folk. Vatikankonsilet (Nostra Aetate, 1965) avviste eksplisitt en slik tolkning. Teologisk sett forstås Jesu død i kristen tradisjon som en frelseshandling der hele menneskehetens synd er involvert.
I jødisk rettspraksis kunne en folkemengde eller vitner påta seg blodskyld for en henrettelse (jf. 2 Sam 1:16; Jer 26:15). Formuleringen er altså en kjent juridisk formel i antikken. «Hele folket» (πᾶς ὁ λαός) refererer til den forsamlede mengden foran Pilatus' residens, ikke til hele det jødiske folk som etnisk gruppe.
Teksten er godt bevitnet i alle større manuskripttradisjoner. Det finnes ingen vesentlige varianter i dette verset.
I langfredagsliturgi og pasjonsspill har dette verset historisk blitt fremtrent dramatisk. I nyere liturgisk praksis i mange kirkesamfunn ledsages lesningen av advarsler mot antisemittisk tolkning, og verset kontekstualiseres innenfor hele pasjonfortellingen.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten lyder ordrett «Hans blod over oss og over våre barn». Oversettelsen legger til «La ... komme» for å gjøre den norske setningen naturlig og forståelig, da den greske konstruksjonen er en elliptisk ønske-/akseptformulering uten verb. Alternativt kunne man oversatt «Hans blod komme over oss ...» uten «La», men den valgte formen kommuniserer klart at folkemengden aktivt påtar seg ansvaret.
Uttrykket «Τὸ αἷμα αὐτοῦ ἐφʼ ἡμᾶς» (hans blod over oss) er en semittisk rettsspråklig formel som betyr å påta seg ansvaret for en persons død. Preposisjonen ἐπί med akkusativ ('over') markerer at blodskyld faller på dem. Konstruksjonen mangler et eksplisitt verb — underforstått er en optativ eller imperativ av «være» eller «komme». τέκνα (barn, avkom) kan også forstås som etterkommere i videre forstand.
Dette verset har vært gjenstand for betydelig teologisk debatt gjennom historien. Det har blitt misbrukt som grunnlag for antisemittisk tankegang, der hele det jødiske folket — til alle tider — holdes ansvarlig for Jesu død. Moderne teologi understreker at utsagnet kun reflekterer en bestemt folkemengdes ytring i en konkret historisk situasjon, og at det ikke kan brukes til å legge kollektiv skyld på det jødiske folk. Vatikankonsilet (Nostra Aetate, 1965) avviste eksplisitt en slik tolkning. Teologisk sett forstås Jesu død i kristen tradisjon som en frelseshandling der hele menneskehetens synd er involvert.
I jødisk rettspraksis kunne en folkemengde eller vitner påta seg blodskyld for en henrettelse (jf. 2 Sam 1:16; Jer 26:15). Formuleringen er altså en kjent juridisk formel i antikken. «Hele folket» (πᾶς ὁ λαός) refererer til den forsamlede mengden foran Pilatus' residens, ikke til hele det jødiske folk som etnisk gruppe.
Teksten er godt bevitnet i alle større manuskripttradisjoner. Det finnes ingen vesentlige varianter i dette verset.
I langfredagsliturgi og pasjonsspill har dette verset historisk blitt fremtrent dramatisk. I nyere liturgisk praksis i mange kirkesamfunn ledsages lesningen av advarsler mot antisemittisk tolkning, og verset kontekstualiseres innenfor hele pasjonfortellingen.
*
«løslot» er preteritum av «løslate» og gjengir gresk ἀπέλυσεν. Alternativt kunne man skrive «frigav» eller «slapp fri». Verbet παρέδωκεν («overgav») brukes her i juridisk-teknisk forstand om å overlevere en fange til henrettelse. Oversettelsen «lot han piske og overgav ham til å bli korsfestet» gjengir den greske strukturen med partisipp (φραγελλώσας) fulgt av hovedverb (παρέδωκεν) på en naturlig norsk måte, der piskingen framstilles som forutgående handling før overleveringen.
φραγελλώσας er aorist partisipp av φραγελλόω, et lånord fra latin flagellum/flagellare. Denne piskningen (flagellatio) var langt mer brutal enn vanlig avstraffelse og innebar svepeslag med en pisk med metallbiter eller beinbiter i remmene. Partisippformen indikerer at piskingen skjedde før overleveringen til korsfestelse.
Pilatus' handling her illustrerer spenningen mellom hans erkjennelse av Jesu uskyld og hans ettergivenhet overfor folkemengdens krav. Teologisk sett markerer dette vendepunktet der Jesus formelt overleveres til korsdøden – en handling som i evangeliene forstås som oppfyllelse av profetier (jf. Jes 53:5 om at «ved hans sår har vi fått legedom»).
Romersk flagellatio var en fast del av prosedyren før korsfestelse. Pisken (flagellum) hadde lærremmer med metallkuler og skarpe beinbiter som rev opp huden. Denne straffen var så brutal at fanger kunne dø av den alene. Den ble normalt utført av soldater (lictores) og var forbeholdt ikke-romerske borgere.
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstilling, men dette verset er tekstkritisk svært stabilt. Alle hovedmanuskriptene (inkludert Sinaiticus, Vaticanus og Alexandrinus) har i det vesentlige samme tekst.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«løslot» er preteritum av «løslate» og gjengir gresk ἀπέλυσεν. Alternativt kunne man skrive «frigav» eller «slapp fri». Verbet παρέδωκεν («overgav») brukes her i juridisk-teknisk forstand om å overlevere en fange til henrettelse. Oversettelsen «lot han piske og overgav ham til å bli korsfestet» gjengir den greske strukturen med partisipp (φραγελλώσας) fulgt av hovedverb (παρέδωκεν) på en naturlig norsk måte, der piskingen framstilles som forutgående handling før overleveringen.
φραγελλώσας er aorist partisipp av φραγελλόω, et lånord fra latin flagellum/flagellare. Denne piskningen (flagellatio) var langt mer brutal enn vanlig avstraffelse og innebar svepeslag med en pisk med metallbiter eller beinbiter i remmene. Partisippformen indikerer at piskingen skjedde før overleveringen til korsfestelse.
Pilatus' handling her illustrerer spenningen mellom hans erkjennelse av Jesu uskyld og hans ettergivenhet overfor folkemengdens krav. Teologisk sett markerer dette vendepunktet der Jesus formelt overleveres til korsdøden – en handling som i evangeliene forstås som oppfyllelse av profetier (jf. Jes 53:5 om at «ved hans sår har vi fått legedom»).
Romersk flagellatio var en fast del av prosedyren før korsfestelse. Pisken (flagellum) hadde lærremmer med metallkuler og skarpe beinbiter som rev opp huden. Denne straffen var så brutal at fanger kunne dø av den alene. Den ble normalt utført av soldater (lictores) og var forbeholdt ikke-romerske borgere.
Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstilling, men dette verset er tekstkritisk svært stabilt. Alle hovedmanuskriptene (inkludert Sinaiticus, Vaticanus og Alexandrinus) har i det vesentlige samme tekst.
*
«Pretoriet» er en fornorsket form av det latinske 'praetorium' (gresk πραιτώριον), som betegner landshøvdingens offisielle residens og hovedkvarter. Alternativet «borgen» er en mer forklarende oversettelse, mens «pretoriet» er det etablerte bibelordet. «Vaktstyrken» gjengir gresk σπεῖρα (speira), som teknisk sett betegner en romersk kohorte (normalt 600 soldater, men i praksis kunne det variere). Noen oversettelser bruker «kohorten» eller «avdelingen», men «vaktstyrken» kommuniserer godt på moderne norsk og unngår militærteknisk sjargong.
Gresk σπεῖρα (speira) er et lånord som tilsvarer det latinske 'cohors'. En full kohorte besto av ca. 480–600 soldater, men uttrykket ὅλην τὴν σπεῖραν ('hele kohorten') kan innebære en viss hyperbol, eller det kan referere til den delen av kohorten som var stasjonert i Jerusalem på dette tidspunktet. Verbet συνήγαγον ('samlet sammen') med preposisjonen ἐπʼ αὐτόν ('mot/over ham') har en undertone av fiendtlighet – de samlet seg mot ham.
Pretoriet i Jerusalem var sannsynligvis enten Herodes' palass på vestsiden av byen eller Antoniaborgen nordvest for tempelet. Begge har blitt foreslått som Pilatus' residens under de jødiske høytidene. At hele kohorten ble samlet, understreker den offentlige ydmykelsen av Jesus – dette var ikke en privat hendelse, men et skuespill foran en stor militær forsamling.
Soldatenes samling rundt Jesus og den påfølgende spottingen (vv. 28–31) har blitt forstått teologisk som en ironisk proklamasjon av Jesu kongeverdighet. Den ydmykelsen de mente å påføre ham, ble i kristen tradisjon sett som en utilsiktet bekreftelse av hans sanne kongedømme.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Pretoriet» er en fornorsket form av det latinske 'praetorium' (gresk πραιτώριον), som betegner landshøvdingens offisielle residens og hovedkvarter. Alternativet «borgen» er en mer forklarende oversettelse, mens «pretoriet» er det etablerte bibelordet. «Vaktstyrken» gjengir gresk σπεῖρα (speira), som teknisk sett betegner en romersk kohorte (normalt 600 soldater, men i praksis kunne det variere). Noen oversettelser bruker «kohorten» eller «avdelingen», men «vaktstyrken» kommuniserer godt på moderne norsk og unngår militærteknisk sjargong.
Gresk σπεῖρα (speira) er et lånord som tilsvarer det latinske 'cohors'. En full kohorte besto av ca. 480–600 soldater, men uttrykket ὅλην τὴν σπεῖραν ('hele kohorten') kan innebære en viss hyperbol, eller det kan referere til den delen av kohorten som var stasjonert i Jerusalem på dette tidspunktet. Verbet συνήγαγον ('samlet sammen') med preposisjonen ἐπʼ αὐτόν ('mot/over ham') har en undertone av fiendtlighet – de samlet seg mot ham.
Pretoriet i Jerusalem var sannsynligvis enten Herodes' palass på vestsiden av byen eller Antoniaborgen nordvest for tempelet. Begge har blitt foreslått som Pilatus' residens under de jødiske høytidene. At hele kohorten ble samlet, understreker den offentlige ydmykelsen av Jesus – dette var ikke en privat hendelse, men et skuespill foran en stor militær forsamling.
Soldatenes samling rundt Jesus og den påfølgende spottingen (vv. 28–31) har blitt forstått teologisk som en ironisk proklamasjon av Jesu kongeverdighet. Den ydmykelsen de mente å påføre ham, ble i kristen tradisjon sett som en utilsiktet bekreftelse av hans sanne kongedømme.
*
Det greske verbet ἐκδύσαντες betyr «kledde av», og χλαμύδα κοκκίνην («skarlagenrød kappe») er oversatt direkte. Verbet περιέθηκαν betyr egentlig «la rundt» eller «satte på», men «hengte … på» er et naturlig norsk uttrykk for å beskrive at de kastet en kappe over skuldrene hans. Alternativt kunne man skrive «la en skarlagenrød kappe om ham» eller «kledde ham i en skarlagenrød kappe».
Χλαμύς (chlamys) var en kort militærkappe brukt av romerske soldater og offiserer. Adjektivet κοκκίνη (kokkine, «skarlagenrød») kommer fra κόκκος, som opprinnelig betegnet et skjoldlusfargestoff. Markus (15,17) bruker i stedet πορφύρα («purpur»), noe som gjenspeiler at rød og purpur ble brukt om hverandre i antikken, siden begge var assosiert med kongelig verdighet.
Kappen som soldatene la på Jesus var sannsynligvis en rød militærkappe (paludamentum eller sagum) som skulle etterligne en kongelig purpurkappe. Handlingen var en del av en hånlig parodi på kongelig innsettelse, der Jesus ble spottet som «jødenes konge». At Matteus bruker «skarlagenrød» mens Markus bruker «purpur» utgjør ingen reell motsetning, da fargene overlappet i antikkens fargeterminologi.
Spottscenen har teologisk dybde: Soldatene mente å håne Jesus, men evangelisten viser ironisk at Jesus faktisk er den sanne kongen. Avkledningen og påkledningen med den falske kongekappen peker både mot Jesu fornedrelse og hans virkelige kongeverdighet — et gjennomgående tema i lidelseshistorien.
Noen håndskrifter har ἐνδύσαντες («kledde ham i») i stedet for ἐκδύσαντες («kledde av ham»), men den best bevarte lesemåten er ἐκδύσαντες, som er støttet av de fleste og eldste manuskriptene. Videre finnes det en tekstkritisk variant der noen vitner har περιέθηκαν mens andre har ἐνέδυσαν, men hovedlesemåten med περιέθηκαν er godt attestert.
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske verbet ἐκδύσαντες betyr «kledde av», og χλαμύδα κοκκίνην («skarlagenrød kappe») er oversatt direkte. Verbet περιέθηκαν betyr egentlig «la rundt» eller «satte på», men «hengte … på» er et naturlig norsk uttrykk for å beskrive at de kastet en kappe over skuldrene hans. Alternativt kunne man skrive «la en skarlagenrød kappe om ham» eller «kledde ham i en skarlagenrød kappe».
Χλαμύς (chlamys) var en kort militærkappe brukt av romerske soldater og offiserer. Adjektivet κοκκίνη (kokkine, «skarlagenrød») kommer fra κόκκος, som opprinnelig betegnet et skjoldlusfargestoff. Markus (15,17) bruker i stedet πορφύρα («purpur»), noe som gjenspeiler at rød og purpur ble brukt om hverandre i antikken, siden begge var assosiert med kongelig verdighet.
Kappen som soldatene la på Jesus var sannsynligvis en rød militærkappe (paludamentum eller sagum) som skulle etterligne en kongelig purpurkappe. Handlingen var en del av en hånlig parodi på kongelig innsettelse, der Jesus ble spottet som «jødenes konge». At Matteus bruker «skarlagenrød» mens Markus bruker «purpur» utgjør ingen reell motsetning, da fargene overlappet i antikkens fargeterminologi.
Spottscenen har teologisk dybde: Soldatene mente å håne Jesus, men evangelisten viser ironisk at Jesus faktisk er den sanne kongen. Avkledningen og påkledningen med den falske kongekappen peker både mot Jesu fornedrelse og hans virkelige kongeverdighet — et gjennomgående tema i lidelseshistorien.
Noen håndskrifter har ἐνδύσαντες («kledde ham i») i stedet for ἐκδύσαντες («kledde av ham»), men den best bevarte lesemåten er ἐκδύσαντες, som er støttet av de fleste og eldste manuskriptene. Videre finnes det en tekstkritisk variant der noen vitner har περιέθηκαν mens andre har ἐνέδυσαν, men hovedlesemåten med περιέθηκαν er godt attestert.
*
Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «στέφανον ἐξ ἀκανθῶν» er gjengitt som «en krone av torner», som er den tradisjonelle norske oversettelsen. «κάλαμον» er oversatt «rør» (et sivaktig rør), noe som er vanlig i norske bibeloversettelser. «γονυπετήσαντες» (falt på kne) og «ἐνέπαιξαν» (hånte/spottet) er gjengitt naturlig. Verbet «gav» (rettskrivning «gav» vs. «ga») er akseptabelt bokmål, men «ga» er den mer moderne formen. «Vær hilset» gjengir det greske «Χαῖρε», som var en vanlig hilsen. Alternativt kunne man oversatt «Hell deg» for å gjenspeile den ironiske kongehilsenen bedre.
«στέφανον» (stefanon) betyr 'krans' eller 'krone' – opprinnelig brukt om seierskranser i gresk kultur, ikke en kongekrone (διάδημα/diadema). Her er det en parodi på en kongekrone. «ἀκανθῶν» (akanthōn) refererer til tornebusker, men det er usikkert hvilken planteart som menes. «κάλαμον» betyr 'rør' eller 'siv' og fungerer som en parodisk versjon av et kongelig septer. «γονυπετήσαντες» er sammensatt av «γόνυ» (kne) og «πίπτω» (falle), altså 'falle på kne'. «Χαῖρε» er den vanlige greske hilsenen ('gled deg'), som her brukes i en hånende parodi på en kongelig hyllest.
Hele scenen er en parodisk kongeinnsettelse: tornekronen parodierer en kongekrone, røret parodierer et septer, den skarlagenrøde kappen (v. 28) parodierer en kongekappe, og knefallet med hilsenen parodierer underdanig hyllest. Ironisk nok bekrefter soldatenes spott nettopp den sannheten evangelisten vil formidle: Jesus er virkelig jødenes konge, men hans kongedømme er av en radikalt annen karakter enn det verdslige.
Romerske soldater var kjent for brutal humor overfor fanger. Parodiske kroningsscener er belagt i antikke kilder. Hilsenen «Χαῖρε, βασιλεῦ τῶν Ἰουδαίων» speiler den romerske hilsenen «Ave, Caesar» – en bevisst hånlig parallell. Tornekronen var trolig laget av en lokal tornebusk, muligens Ziziphus spina-christi (kristtorn) eller Paliurus spina-christi.
Noen håndskrifter har «τὴν κεφαλὴν» (akkusativ) i stedet for «τῆς κεφαλῆς» (genitiv) etter «ἐπί». Betydningen er den samme. Enkelte manuskripter har også «ὁ βασιλεύς» (nominativ med artikkel) i stedet for vokativformen «βασιλεῦ». Dessuten har noen vitner «ἐνέπαιζον» (imperfektum, vedvarende handling) i stedet for «ἐνέπαιξαν» (aorist).
Verset leses som en del av lidelseshistorien (Pasjon) i Den stille uke, særlig på langfredag. Det er sentralt i korsveiandakten og i mange liturgiske fremstillinger av Jesu lidelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «στέφανον ἐξ ἀκανθῶν» er gjengitt som «en krone av torner», som er den tradisjonelle norske oversettelsen. «κάλαμον» er oversatt «rør» (et sivaktig rør), noe som er vanlig i norske bibeloversettelser. «γονυπετήσαντες» (falt på kne) og «ἐνέπαιξαν» (hånte/spottet) er gjengitt naturlig. Verbet «gav» (rettskrivning «gav» vs. «ga») er akseptabelt bokmål, men «ga» er den mer moderne formen. «Vær hilset» gjengir det greske «Χαῖρε», som var en vanlig hilsen. Alternativt kunne man oversatt «Hell deg» for å gjenspeile den ironiske kongehilsenen bedre.
«στέφανον» (stefanon) betyr 'krans' eller 'krone' – opprinnelig brukt om seierskranser i gresk kultur, ikke en kongekrone (διάδημα/diadema). Her er det en parodi på en kongekrone. «ἀκανθῶν» (akanthōn) refererer til tornebusker, men det er usikkert hvilken planteart som menes. «κάλαμον» betyr 'rør' eller 'siv' og fungerer som en parodisk versjon av et kongelig septer. «γονυπετήσαντες» er sammensatt av «γόνυ» (kne) og «πίπτω» (falle), altså 'falle på kne'. «Χαῖρε» er den vanlige greske hilsenen ('gled deg'), som her brukes i en hånende parodi på en kongelig hyllest.
Hele scenen er en parodisk kongeinnsettelse: tornekronen parodierer en kongekrone, røret parodierer et septer, den skarlagenrøde kappen (v. 28) parodierer en kongekappe, og knefallet med hilsenen parodierer underdanig hyllest. Ironisk nok bekrefter soldatenes spott nettopp den sannheten evangelisten vil formidle: Jesus er virkelig jødenes konge, men hans kongedømme er av en radikalt annen karakter enn det verdslige.
Romerske soldater var kjent for brutal humor overfor fanger. Parodiske kroningsscener er belagt i antikke kilder. Hilsenen «Χαῖρε, βασιλεῦ τῶν Ἰουδαίων» speiler den romerske hilsenen «Ave, Caesar» – en bevisst hånlig parallell. Tornekronen var trolig laget av en lokal tornebusk, muligens Ziziphus spina-christi (kristtorn) eller Paliurus spina-christi.
Noen håndskrifter har «τὴν κεφαλὴν» (akkusativ) i stedet for «τῆς κεφαλῆς» (genitiv) etter «ἐπί». Betydningen er den samme. Enkelte manuskripter har også «ὁ βασιλεύς» (nominativ med artikkel) i stedet for vokativformen «βασιλεῦ». Dessuten har noen vitner «ἐνέπαιζον» (imperfektum, vedvarende handling) i stedet for «ἐνέπαιξαν» (aorist).
Verset leses som en del av lidelseshistorien (Pasjon) i Den stille uke, særlig på langfredag. Det er sentralt i korsveiandakten og i mange liturgiske fremstillinger av Jesu lidelse.
*
Den norske oversettelsen gjengir det greske kort og konsist. «ἐμπτύσαντες εἰς αὐτόν» er gjengitt «spyttet på ham», «ἔλαβον τὸν κάλαμον» som «tok røret» (det samme røret som ble nevnt i vers 29), og «ἔτυπτον εἰς τὴν κεφαλὴν αὐτοῦ» som «slo ham i hodet». Imperfektum-formen ἔτυπτον indikerer gjentatt handling ('slo ham gang på gang'), noe som ikke kommer eksplisitt fram i den norske oversettelsen. Et alternativ kunne vært «slo ham i hodet gang etter gang» eller «slo ham gjentatte ganger i hodet», men den valgte formuleringen er naturlig og konsis på norsk.
Verbet ἔτυπτον er i imperfektum, som i gresk uttrykker pågående eller gjentatt handling. Dette betyr at soldatene slo Jesus i hodet gjentatte ganger, ikke bare én gang. De andre verbene (ἐμπτύσαντες, ἔλαβον) er aorist, altså punktuelle handlinger, mens selve slåingen beskrives som vedvarende. Verbet τύπτω betyr å slå eller treffe, og brukes her med preposisjonen εἰς som angir retning/mål.
Spyttingen og slagene med røret er en del av den systematiske fornedrelsen av Jesus. Spytting var i antikken et uttrykk for den dypeste forakt. At soldatene bruker det samme røret (κάλαμος) som de hadde gitt ham som en parodi på et kongelig septer, understreker den hånlige naturen i mishandlingen — hans «septer» brukes som et slagvåpen. Denne scenen oppfyller profetien i Jesaja 50:6 om Herrens lidende tjener.
I romersk militærkultur var slik behandling av en dømt fange ikke uvanlig, særlig overfor dem som var anklaget for opprør eller hadde kongelige pretensjoner. Spytting i ansiktet var en alvorlig ærekrenkelse i hele Midtøsten. Røret (κάλαμος) var sannsynligvis et siv eller en tynn stokk, brukt som hånlig imitasjon av et kongelig septer.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir det greske kort og konsist. «ἐμπτύσαντες εἰς αὐτόν» er gjengitt «spyttet på ham», «ἔλαβον τὸν κάλαμον» som «tok røret» (det samme røret som ble nevnt i vers 29), og «ἔτυπτον εἰς τὴν κεφαλὴν αὐτοῦ» som «slo ham i hodet». Imperfektum-formen ἔτυπτον indikerer gjentatt handling ('slo ham gang på gang'), noe som ikke kommer eksplisitt fram i den norske oversettelsen. Et alternativ kunne vært «slo ham i hodet gang etter gang» eller «slo ham gjentatte ganger i hodet», men den valgte formuleringen er naturlig og konsis på norsk.
Verbet ἔτυπτον er i imperfektum, som i gresk uttrykker pågående eller gjentatt handling. Dette betyr at soldatene slo Jesus i hodet gjentatte ganger, ikke bare én gang. De andre verbene (ἐμπτύσαντες, ἔλαβον) er aorist, altså punktuelle handlinger, mens selve slåingen beskrives som vedvarende. Verbet τύπτω betyr å slå eller treffe, og brukes her med preposisjonen εἰς som angir retning/mål.
Spyttingen og slagene med røret er en del av den systematiske fornedrelsen av Jesus. Spytting var i antikken et uttrykk for den dypeste forakt. At soldatene bruker det samme røret (κάλαμος) som de hadde gitt ham som en parodi på et kongelig septer, understreker den hånlige naturen i mishandlingen — hans «septer» brukes som et slagvåpen. Denne scenen oppfyller profetien i Jesaja 50:6 om Herrens lidende tjener.
I romersk militærkultur var slik behandling av en dømt fange ikke uvanlig, særlig overfor dem som var anklaget for opprør eller hadde kongelige pretensjoner. Spytting i ansiktet var en alvorlig ærekrenkelse i hele Midtøsten. Røret (κάλαμος) var sannsynligvis et siv eller en tynn stokk, brukt som hånlig imitasjon av et kongelig septer.
*
Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «χλαμύδα» (kappen, dvs. soldatkappen/den skarlagensrøde kappen) oversettes med «kappen», og «τὰ ἱμάτια αὐτοῦ» med «hans egne klær». Tillegget «egne» er ikke eksplisitt i grunnteksten, men er en naturlig norsk presisering som tydeliggjør kontrasten mellom spottkappen og Jesu egne klær. Alternativt kunne man skrive «klærne hans» uten «egne». «ἀπήγαγον» er gjengitt med «førte de ham bort», og formålskonstruksjonen «εἰς τὸ σταυρῶσαι» er godt gjengitt med «for å korsfeste ham».
Verbet «ἐνέπαιξαν» (aorist av ἐμπαίζω) betyr å håne, spotte eller drive gjøn med, og har konnotasjon av fysisk og verbal ydmykelse. «ἐξέδυσαν» (kle av) og «ἐνέδυσαν» (kle på) danner et kontrastpar med prefiksene ἐκ- (ut/av) og ἐν- (i/på). «χλαμύς» er en kort militærkappe, forskjellig fra det vanlige «ἱμάτιον» (ytterplagg/klesdrakt).
At Jesus ble kledd tilbake i sine egne klær etter spottingen markerer overgangen fra håningsscenen til selve korsfestelsesferden. Det at soldatene kler ham av og på understreker hans totale underkastelse og maktesløshet i menneskelig forstand, samtidig som evangelisten viser at dette skjer etter Guds plan (jf. «εἰς τὸ σταυρῶσαι» — formålet er klart).
Den skarlagensrøde kappen (χλαμύς) var en del av romerske soldaters utrustning. At de kledde Jesus i denne var en parodi på kongelig purpur, i tråd med spottingen av hans påståtte kongeverdighet. Romersk henrettelsespraksis krevde at den dømte ble ført offentlig gjennom gatene til retterstedet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «χλαμύδα» (kappen, dvs. soldatkappen/den skarlagensrøde kappen) oversettes med «kappen», og «τὰ ἱμάτια αὐτοῦ» med «hans egne klær». Tillegget «egne» er ikke eksplisitt i grunnteksten, men er en naturlig norsk presisering som tydeliggjør kontrasten mellom spottkappen og Jesu egne klær. Alternativt kunne man skrive «klærne hans» uten «egne». «ἀπήγαγον» er gjengitt med «førte de ham bort», og formålskonstruksjonen «εἰς τὸ σταυρῶσαι» er godt gjengitt med «for å korsfeste ham».
Verbet «ἐνέπαιξαν» (aorist av ἐμπαίζω) betyr å håne, spotte eller drive gjøn med, og har konnotasjon av fysisk og verbal ydmykelse. «ἐξέδυσαν» (kle av) og «ἐνέδυσαν» (kle på) danner et kontrastpar med prefiksene ἐκ- (ut/av) og ἐν- (i/på). «χλαμύς» er en kort militærkappe, forskjellig fra det vanlige «ἱμάτιον» (ytterplagg/klesdrakt).
At Jesus ble kledd tilbake i sine egne klær etter spottingen markerer overgangen fra håningsscenen til selve korsfestelsesferden. Det at soldatene kler ham av og på understreker hans totale underkastelse og maktesløshet i menneskelig forstand, samtidig som evangelisten viser at dette skjer etter Guds plan (jf. «εἰς τὸ σταυρῶσαι» — formålet er klart).
Den skarlagensrøde kappen (χλαμύς) var en del av romerske soldaters utrustning. At de kledde Jesus i denne var en parodi på kongelig purpur, i tråd med spottingen av hans påståtte kongeverdighet. Romersk henrettelsespraksis krevde at den dømte ble ført offentlig gjennom gatene til retterstedet.
*
«På veien ut» gjengir det greske partisippet Ἐξερχόμενοι (ekserkomenoi), som betyr «idet de gikk ut». Oversettelsen tolker dette naturlig som at de var på vei ut av byen (Jerusalem). Alternativt kunne man oversatt «Da de gikk ut» for å ligge tettere på den greske konstruksjonen. Verbet εὗρον (heuron, «fant») er gjengitt med «møtte», som er mer idiomatisk på norsk og formidler den samme meningen – de kom over en person.
Verbet ἠγγάρευσαν (ēngareusan) er et lånord fra persisk (angareuo) som opprinnelig refererte til det persiske postvesenet, der kurerer kunne tvangsrekvirere folk og dyr til transport. Under romersk styre ble dette til en rett for soldater til å tvinge sivile til å utføre tjenester, som å bære byrder. Ordet oversettes treffende med «tvang» på norsk.
Simon fra Kyréne er en av få navngitte personer i lidelseshistorien utenom Jesus og disiplene. At han nevnes ved navn tyder på at han kan ha blitt kjent i den tidlige kristne menigheten. Markus 15:21 identifiserer ham også som far til Aleksander og Rufus, noe som styrker denne antagelsen. Kyréne var en gresk koloni i det nåværende Libya, Nord-Afrika, med en betydelig jødisk befolkning.
Simons korsbæring har blitt tolket teologisk på ulike måter. Noen ser det som en bokstavelig oppfyllelse av Jesu ord om å «bære sitt kors» (Matt 16:24). Andre ser det som et vitnesbyrd om Jesu fysiske utmattelse etter mishandlingen. Det er verdt å merke seg at det var vanlig romersk praksis å la den dømte bære tverrbjelken (patibulum), ikke hele korset.
De fleste manuskripter er samstemte om ordlyden i dette verset. Noen mindre varianter finnes i rekkefølgen av ordene, men ingen av disse påvirker meningen vesentlig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«På veien ut» gjengir det greske partisippet Ἐξερχόμενοι (ekserkomenoi), som betyr «idet de gikk ut». Oversettelsen tolker dette naturlig som at de var på vei ut av byen (Jerusalem). Alternativt kunne man oversatt «Da de gikk ut» for å ligge tettere på den greske konstruksjonen. Verbet εὗρον (heuron, «fant») er gjengitt med «møtte», som er mer idiomatisk på norsk og formidler den samme meningen – de kom over en person.
Verbet ἠγγάρευσαν (ēngareusan) er et lånord fra persisk (angareuo) som opprinnelig refererte til det persiske postvesenet, der kurerer kunne tvangsrekvirere folk og dyr til transport. Under romersk styre ble dette til en rett for soldater til å tvinge sivile til å utføre tjenester, som å bære byrder. Ordet oversettes treffende med «tvang» på norsk.
Simon fra Kyréne er en av få navngitte personer i lidelseshistorien utenom Jesus og disiplene. At han nevnes ved navn tyder på at han kan ha blitt kjent i den tidlige kristne menigheten. Markus 15:21 identifiserer ham også som far til Aleksander og Rufus, noe som styrker denne antagelsen. Kyréne var en gresk koloni i det nåværende Libya, Nord-Afrika, med en betydelig jødisk befolkning.
Simons korsbæring har blitt tolket teologisk på ulike måter. Noen ser det som en bokstavelig oppfyllelse av Jesu ord om å «bære sitt kors» (Matt 16:24). Andre ser det som et vitnesbyrd om Jesu fysiske utmattelse etter mishandlingen. Det er verdt å merke seg at det var vanlig romersk praksis å la den dømte bære tverrbjelken (patibulum), ikke hele korset.
De fleste manuskripter er samstemte om ordlyden i dette verset. Noen mindre varianter finnes i rekkefølgen av ordene, men ingen av disse påvirker meningen vesentlig.
*
Den norske oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «ἐλθόντες εἰς τόπον λεγόμενον Γολγοθᾶ» som «Da de kom til et sted som heter Golgata». Tankestrekene brukes for å innføre den forklarende setningen om stedsnavnets betydning, noe som er en naturlig løsning på norsk for den parentetiske forklaringen i originalen (ὅ ἐστιν Κρανίου Τόπος λεγόμενος). Verset er syntaktisk ufullstendig og fortsetter i vers 34, noe som gjenspeiler den greske originalen.
«Γολγοθᾶ» er en gresk translitterasjon av det arameiske ordet «gulgaltā» (גֻּלְגַּלְתָּא), som betyr 'hodeskalle'. Matteus forklarer dette for sine lesere med den greske ekvivalenten «Κρανίου Τόπος» (Kranion Topos), altså 'Hodeskallens sted'. Det greske «κρανίον» er etymologisk beslektet med det latinske «cranium».
Golgata var tradisjonelt et henrettelsessted utenfor Jerusalems bymurer, i tråd med jødisk og romersk praksis om at henrettelser skulle foregå utenfor byen. Navnet kan skyldes at stedet lignet en hodeskalle i form, eller at det var et sted der hodeskaller ble funnet. Det latinske navnet «Calvaria» (som ga opphav til «Calvary» på engelsk) er en oversettelse av det greske «Κρανίον».
Noen håndskrifter har «Κρανίου Τόπος λεγόμενος» (som i den valgte tekstvarianten), mens andre har den enklere formen «λεγόμενος Κρανίου Τόπος» eller bare «Κρανίου Τόπος». Variasjonene påvirker ikke den teologiske betydningen, men reflekterer ulike tradisjoner for ordstillingen i den forklarende parentesen.
Golgata nevnes i alle fire evangelier (Matt 27:33; Mark 15:22; Luk 23:33; Joh 19:17) som stedet for Jesu korsfestelse. Teologisk sett er stedet ladet med symbolikk: det er her frelsesverket fullbyrdes. Enkelte kirkefedre, som Origenes, forbandt stedet med Adams grav, slik at korset ble reist der den første Adam falt – en typologisk lesning som peker mot Kristus som den nye Adam.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «ἐλθόντες εἰς τόπον λεγόμενον Γολγοθᾶ» som «Da de kom til et sted som heter Golgata». Tankestrekene brukes for å innføre den forklarende setningen om stedsnavnets betydning, noe som er en naturlig løsning på norsk for den parentetiske forklaringen i originalen (ὅ ἐστιν Κρανίου Τόπος λεγόμενος). Verset er syntaktisk ufullstendig og fortsetter i vers 34, noe som gjenspeiler den greske originalen.
«Γολγοθᾶ» er en gresk translitterasjon av det arameiske ordet «gulgaltā» (גֻּלְגַּלְתָּא), som betyr 'hodeskalle'. Matteus forklarer dette for sine lesere med den greske ekvivalenten «Κρανίου Τόπος» (Kranion Topos), altså 'Hodeskallens sted'. Det greske «κρανίον» er etymologisk beslektet med det latinske «cranium».
Golgata var tradisjonelt et henrettelsessted utenfor Jerusalems bymurer, i tråd med jødisk og romersk praksis om at henrettelser skulle foregå utenfor byen. Navnet kan skyldes at stedet lignet en hodeskalle i form, eller at det var et sted der hodeskaller ble funnet. Det latinske navnet «Calvaria» (som ga opphav til «Calvary» på engelsk) er en oversettelse av det greske «Κρανίον».
Noen håndskrifter har «Κρανίου Τόπος λεγόμενος» (som i den valgte tekstvarianten), mens andre har den enklere formen «λεγόμενος Κρανίου Τόπος» eller bare «Κρανίου Τόπος». Variasjonene påvirker ikke den teologiske betydningen, men reflekterer ulike tradisjoner for ordstillingen i den forklarende parentesen.
Golgata nevnes i alle fire evangelier (Matt 27:33; Mark 15:22; Luk 23:33; Joh 19:17) som stedet for Jesu korsfestelse. Teologisk sett er stedet ladet med symbolikk: det er her frelsesverket fullbyrdes. Enkelte kirkefedre, som Origenes, forbandt stedet med Adams grav, slik at korset ble reist der den første Adam falt – en typologisk lesning som peker mot Kristus som den nye Adam.
*
Den greske teksten har ordrekkefølgen «gav ham å drikke vin blandet med galle». Den norske oversettelsen omstrukturerer dette naturlig til «gav de ham vin blandet med galle å drikke», som er idiomatisk norsk og beholder all meningsinnhold. Alternativt kunne man skrive «ga de ham vin å drikke, blandet med galle», men den valgte løsningen er like presis.
Det greske ordet χολή (cholē) betyr «galle» og kan referere til en bitter substans generelt. Markus 15:23 har i stedet σμυρνίζω (myrrha), noe som har ført til diskusjon om hva drikken egentlig inneholdt. Matteus bruker trolig «galle» som en allusjon til Salme 69:22 (LXX 68:22), der det står: «De gav meg galle (χολή) å spise.»
Jesu avvisning av drikken har blitt tolket teologisk på flere måter. Noen ser det som at Jesus bevisst valgte å bære lidelsens fulle smerte uten bedøvelse. Andre knytter det til Jesu ord i Getsemane om å drikke «dette begeret» (Matt 26:39), der han aksepterer lidelsens beger fra Faderen, men avviser menneskers forsøk på å lindre den.
Det var romersk skikk å tilby en bedøvende drikk til dødsdømte før korsfestelse. En blanding av vin med bittere stoffer eller myrra ble brukt som et mildt smertestillende middel. Ifølge jødisk tradisjon (Talmud, Sanhedrin 43a) ga kvinner i Jerusalem vin med røkelse til dødsdømte for å døyve smertene.
Viktige håndskrifter varierer mellom οἶνον (vin) og ὄξος (eddik/sur vin). De fleste tidlige og pålitelige manuskripter har οἶνον, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Lesemåten ὄξος kan skyldes harmonisering med Salme 69:22 (LXX) eller med Matt 27:48.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten har ordrekkefølgen «gav ham å drikke vin blandet med galle». Den norske oversettelsen omstrukturerer dette naturlig til «gav de ham vin blandet med galle å drikke», som er idiomatisk norsk og beholder all meningsinnhold. Alternativt kunne man skrive «ga de ham vin å drikke, blandet med galle», men den valgte løsningen er like presis.
Det greske ordet χολή (cholē) betyr «galle» og kan referere til en bitter substans generelt. Markus 15:23 har i stedet σμυρνίζω (myrrha), noe som har ført til diskusjon om hva drikken egentlig inneholdt. Matteus bruker trolig «galle» som en allusjon til Salme 69:22 (LXX 68:22), der det står: «De gav meg galle (χολή) å spise.»
Jesu avvisning av drikken har blitt tolket teologisk på flere måter. Noen ser det som at Jesus bevisst valgte å bære lidelsens fulle smerte uten bedøvelse. Andre knytter det til Jesu ord i Getsemane om å drikke «dette begeret» (Matt 26:39), der han aksepterer lidelsens beger fra Faderen, men avviser menneskers forsøk på å lindre den.
Det var romersk skikk å tilby en bedøvende drikk til dødsdømte før korsfestelse. En blanding av vin med bittere stoffer eller myrra ble brukt som et mildt smertestillende middel. Ifølge jødisk tradisjon (Talmud, Sanhedrin 43a) ga kvinner i Jerusalem vin med røkelse til dødsdømte for å døyve smertene.
Viktige håndskrifter varierer mellom οἶνον (vin) og ὄξος (eddik/sur vin). De fleste tidlige og pålitelige manuskripter har οἶνον, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Lesemåten ὄξος kan skyldes harmonisering med Salme 69:22 (LXX) eller med Matt 27:48.
*
Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.
Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».
Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.
Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.
Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.
Ord for ord
David beskrev at hender og føtter ble gjennomboret - en bemerkelsesverdig profeti skrevet århundrer før korsfestelse ble brukt som henrettelsesmetode. Jesus døde ved korsfestelse.
Klærne fordelt ved loddkastingMessias' lidelse og dødDavid profeterte at de deler hans klær mellom seg og kaster lodd om hans kappe. Ved korsfestelsen delte soldatene Jesu klær og kastet lodd om kjortelen, akkurat som forutsagt.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.
Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».
Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.
Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.
Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.
*
Den norske oversettelsen gjengir καὶ καθήμενοι ἐτήρουν αὐτὸν ἐκεῖ nært og naturlig. «Så satte de seg ned» formidler partisippformen καθήμενοι som en handling forut for hovedverbet, og «holdt vakt over ham» er en god gjengivelse av ἐτήρουν αὐτόν. Alternativt kunne man skrive «og de satt der og holdt vakt over ham», som ville ligge enda nærmere den greske konstruksjonen der καί brukes som enkel konjunksjon «og» snarere enn «så». Valget av «så» gir likevel god flyt i sammenhengen.
Verbet τηρέω betyr grunnleggende «å vokte, passe på, holde øye med». I denne konteksten brukes det i betydningen å holde militær vakt. Partisippformen καθήμενοι (av κάθημαι, «å sitte») beskriver den vedvarende tilstanden de befant seg i mens de voktet, og imperfektum ἐτήρουν understreker at dette var en pågående handling.
Romerske soldater hadde som oppgave å holde vakt ved korsfestelsen for å sikre at henrettelsen ble fullført og at ingen grep inn for å ta den dømte ned. Denne detaljen understreker den romerske myndighetens kontroll over prosessen og forbereder narrativt for vaktholdet som også nevnes ved graven (Matt 27:62–66).
Noen håndskrifter (bl.a. visse minuskler) har små variasjoner i ordstilling, men verset er tekstkritisk svært stabilt og finnes i hovedsak identisk i alle større håndskriftfamilier.
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir καὶ καθήμενοι ἐτήρουν αὐτὸν ἐκεῖ nært og naturlig. «Så satte de seg ned» formidler partisippformen καθήμενοι som en handling forut for hovedverbet, og «holdt vakt over ham» er en god gjengivelse av ἐτήρουν αὐτόν. Alternativt kunne man skrive «og de satt der og holdt vakt over ham», som ville ligge enda nærmere den greske konstruksjonen der καί brukes som enkel konjunksjon «og» snarere enn «så». Valget av «så» gir likevel god flyt i sammenhengen.
Verbet τηρέω betyr grunnleggende «å vokte, passe på, holde øye med». I denne konteksten brukes det i betydningen å holde militær vakt. Partisippformen καθήμενοι (av κάθημαι, «å sitte») beskriver den vedvarende tilstanden de befant seg i mens de voktet, og imperfektum ἐτήρουν understreker at dette var en pågående handling.
Romerske soldater hadde som oppgave å holde vakt ved korsfestelsen for å sikre at henrettelsen ble fullført og at ingen grep inn for å ta den dømte ned. Denne detaljen understreker den romerske myndighetens kontroll over prosessen og forbereder narrativt for vaktholdet som også nevnes ved graven (Matt 27:62–66).
Noen håndskrifter (bl.a. visse minuskler) har små variasjoner i ordstilling, men verset er tekstkritisk svært stabilt og finnes i hovedsak identisk i alle større håndskriftfamilier.
*
Den greske teksten bruker αἰτία (aitia), som betyr 'anklage', 'grunn' eller 'sak'. Oversettelsen «anklagen mot ham» gjengir dette tydelig. En alternativ gjengivelse kunne være «skyldskriftet» eller «tiltalen», men «anklagen» er mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Strukturen i oversettelsen er delt i to setninger for å gjøre teksten lettere å lese, mens den greske teksten har én sammenhengende setning.
Ordet αἰτία brukes juridisk om den formelle anklagen eller grunnen til domfellelse. Partisippet γεγραμμένην (perfektum partisipp av γράφω) betyr 'skrevet' og indikerer en varig tilstand – teksten var skrevet og forble synlig. Preposisjonen ἐπάνω ('over', 'ovenfor') angir plasseringen over hodet.
Inskripsjonen «jødenes konge» (ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων) var ment som en hånlig anklage fra romernes side, men har i kristen teologi blitt forstått som en ufrivillig sannhetserklæring. Matteus er den eneste evangelisten som inkluderer navnet «Jesus» i inskripsjonen – de andre evangeliene har kortere formuleringer. Dette understreker identifikasjonen av den korsfestede.
Det var romersk praksis å feste en tavle (latin: titulus) til korset eller bære den foran den dømte på vei til henrettelsesstedet. Denne tavlen angav den formelle anklagen og fungerte som avskrekking. Alle fire evangelier gjengir inskripsjonen med små variasjoner, noe som reflekterer at ordlyden ble husket litt ulikt eller at tavlen kan ha vært skrevet på flere språk (jf. Joh 19:20).
De fire evangeliene gjengir inskripsjonen ulikt: Matt: «Dette er Jesus, jødenes konge», Mark: «Jødenes konge», Luk: «Dette er jødenes konge», Joh: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Disse variasjonene er ikke tekstkritiske varianter i manuskriptene, men forskjeller mellom evangelistene. I Matteus-manuskriptene er teksten stabil med svært få varianter.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker αἰτία (aitia), som betyr 'anklage', 'grunn' eller 'sak'. Oversettelsen «anklagen mot ham» gjengir dette tydelig. En alternativ gjengivelse kunne være «skyldskriftet» eller «tiltalen», men «anklagen» er mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Strukturen i oversettelsen er delt i to setninger for å gjøre teksten lettere å lese, mens den greske teksten har én sammenhengende setning.
Ordet αἰτία brukes juridisk om den formelle anklagen eller grunnen til domfellelse. Partisippet γεγραμμένην (perfektum partisipp av γράφω) betyr 'skrevet' og indikerer en varig tilstand – teksten var skrevet og forble synlig. Preposisjonen ἐπάνω ('over', 'ovenfor') angir plasseringen over hodet.
Inskripsjonen «jødenes konge» (ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων) var ment som en hånlig anklage fra romernes side, men har i kristen teologi blitt forstått som en ufrivillig sannhetserklæring. Matteus er den eneste evangelisten som inkluderer navnet «Jesus» i inskripsjonen – de andre evangeliene har kortere formuleringer. Dette understreker identifikasjonen av den korsfestede.
Det var romersk praksis å feste en tavle (latin: titulus) til korset eller bære den foran den dømte på vei til henrettelsesstedet. Denne tavlen angav den formelle anklagen og fungerte som avskrekking. Alle fire evangelier gjengir inskripsjonen med små variasjoner, noe som reflekterer at ordlyden ble husket litt ulikt eller at tavlen kan ha vært skrevet på flere språk (jf. Joh 19:20).
De fire evangeliene gjengir inskripsjonen ulikt: Matt: «Dette er Jesus, jødenes konge», Mark: «Jødenes konge», Luk: «Dette er jødenes konge», Joh: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Disse variasjonene er ikke tekstkritiske varianter i manuskriptene, men forskjeller mellom evangelistene. I Matteus-manuskriptene er teksten stabil med svært få varianter.
*
Oversettelsen gjengir den greske historiske presens σταυροῦνται (bokstavelig «blir korsfestet» i presens) med norsk preteritum «ble korsfestet», noe som er naturlig på norsk. Τότε («da/så») er utelatt i oversettelsen, trolig for å skape en jevnere flyt. Noen oversettelser beholder «Da» som innledning. Ordstillingen er endret fra originalen, der «da korsfestes sammen med ham to røvere» er rekkefølgen, til en mer naturlig norsk setningsstruktur.
Det greske ordet λῃσταί (flertall av λῃστής) betyr 'røvere' eller 'banditter', ikke bare 'tyver' (κλέπται). Ordet kan også brukes om opprørere eller geriljakrigere, noe som kan antyde at de to var politiske forbrytere snarere enn vanlige tyver. Josephus bruker det samme ordet om zelotiske opprørere.
At Jesus ble korsfestet mellom to røvere, kan sees som en oppfyllelse av Jesaja 53:12: «han ble regnet blant overtredere». Plasseringen mellom to forbrytere understreker Jesu fornedrelse og identifikasjon med syndere. Lukas (23:39–43) forteller at den ene røveren omvendte seg, mens Matteus beskriver begge som spottende (v. 44).
Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og de verste forbrytere. Å korsfeste flere personer samtidig var vanlig, særlig i perioder med uro. Plasseringen av én person på hver side av Jesus kan ha vært et bevisst hånlig arrangement som parodierte en konges hoff.
Noen manuskripter har tillegg etter dette verset (v. 38) som tilsvarer Markus 15:28 / Lukas 22:37, med et sitat fra Jesaja 53:12. Dette tillegget regnes generelt som sekundært og er utelatt i de mest pålitelige manuskriptene (som Sinaiticus og Vaticanus).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske historiske presens σταυροῦνται (bokstavelig «blir korsfestet» i presens) med norsk preteritum «ble korsfestet», noe som er naturlig på norsk. Τότε («da/så») er utelatt i oversettelsen, trolig for å skape en jevnere flyt. Noen oversettelser beholder «Da» som innledning. Ordstillingen er endret fra originalen, der «da korsfestes sammen med ham to røvere» er rekkefølgen, til en mer naturlig norsk setningsstruktur.
Det greske ordet λῃσταί (flertall av λῃστής) betyr 'røvere' eller 'banditter', ikke bare 'tyver' (κλέπται). Ordet kan også brukes om opprørere eller geriljakrigere, noe som kan antyde at de to var politiske forbrytere snarere enn vanlige tyver. Josephus bruker det samme ordet om zelotiske opprørere.
At Jesus ble korsfestet mellom to røvere, kan sees som en oppfyllelse av Jesaja 53:12: «han ble regnet blant overtredere». Plasseringen mellom to forbrytere understreker Jesu fornedrelse og identifikasjon med syndere. Lukas (23:39–43) forteller at den ene røveren omvendte seg, mens Matteus beskriver begge som spottende (v. 44).
Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og de verste forbrytere. Å korsfeste flere personer samtidig var vanlig, særlig i perioder med uro. Plasseringen av én person på hver side av Jesus kan ha vært et bevisst hånlig arrangement som parodierte en konges hoff.
Noen manuskripter har tillegg etter dette verset (v. 38) som tilsvarer Markus 15:28 / Lukas 22:37, med et sitat fra Jesaja 53:12. Dette tillegget regnes generelt som sekundært og er utelatt i de mest pålitelige manuskriptene (som Sinaiticus og Vaticanus).
*
Den greske teksten har partisipp παραπορευόμενοι ('de som gikk forbi') som subjekt, og imperfektum ἐβλασφήμουν som hovedverb, noe som antyder gjentatt eller pågående handling. Oversettelsen gjengir dette med preteritum 'spottet', som er naturlig norsk for narrativ fortelling. Verbet βλασφημέω kan bety 'spotte', 'håne' eller 'bespotte'; 'spottet' er valgt for enkelhet og klarhet. Uttrykket 'ristet på hodet' gjengir κινοῦντες τὰς κεφαλὰς αὐτῶν med en norsk idiomatisk kollektiv entall, selv om gresken har flertall.
Verbet βλασφημέω (blasfēmeō) betyr grunnleggende 'å tale ondt om', 'å spotte'. I religiøs kontekst brukes det ofte om gudsbespottelse, men her brukes det om hån rettet mot Jesus. Partisippet κινοῦντες ('idet de ristet') er et ledsagende partisipp som beskriver en samtidig handling med hovedverbet. Uttrykket κινεῖν τὴν κεφαλήν er en semittisk idiom kjent fra Det gamle testamente.
Hoderisting som hånlig gest er en allusjon til Salme 22,8 (LXX 21,8) og Salme 109,25, der den lidende rettferdige blir hånet av forbipasserende. Matteus fremstiller korsfestelsesscenen som en oppfyllelse av disse salmene, og understreker dermed Jesu identitet som den lidende Messias. At forbipasserende 'spotter' (βλασφημέω) Jesus, er ironisk — de begår i virkeligheten blasfemi mot Guds Sønn.
At forbipasserende kunne se og håne den korsfestede, stemmer med historisk praksis: korsfestelser ble utført ved veikanter og offentlige steder nettopp for å tjene som avskrekking. Golgata lå nær en hovedvei utenfor Jerusalems murer, slik at mange ville passere forbi, særlig i påsketiden da byen var full av pilegrimer.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den greske teksten har partisipp παραπορευόμενοι ('de som gikk forbi') som subjekt, og imperfektum ἐβλασφήμουν som hovedverb, noe som antyder gjentatt eller pågående handling. Oversettelsen gjengir dette med preteritum 'spottet', som er naturlig norsk for narrativ fortelling. Verbet βλασφημέω kan bety 'spotte', 'håne' eller 'bespotte'; 'spottet' er valgt for enkelhet og klarhet. Uttrykket 'ristet på hodet' gjengir κινοῦντες τὰς κεφαλὰς αὐτῶν med en norsk idiomatisk kollektiv entall, selv om gresken har flertall.
Verbet βλασφημέω (blasfēmeō) betyr grunnleggende 'å tale ondt om', 'å spotte'. I religiøs kontekst brukes det ofte om gudsbespottelse, men her brukes det om hån rettet mot Jesus. Partisippet κινοῦντες ('idet de ristet') er et ledsagende partisipp som beskriver en samtidig handling med hovedverbet. Uttrykket κινεῖν τὴν κεφαλήν er en semittisk idiom kjent fra Det gamle testamente.
Hoderisting som hånlig gest er en allusjon til Salme 22,8 (LXX 21,8) og Salme 109,25, der den lidende rettferdige blir hånet av forbipasserende. Matteus fremstiller korsfestelsesscenen som en oppfyllelse av disse salmene, og understreker dermed Jesu identitet som den lidende Messias. At forbipasserende 'spotter' (βλασφημέω) Jesus, er ironisk — de begår i virkeligheten blasfemi mot Guds Sønn.
At forbipasserende kunne se og håne den korsfestede, stemmer med historisk praksis: korsfestelser ble utført ved veikanter og offentlige steder nettopp for å tjene som avskrekking. Golgata lå nær en hovedvei utenfor Jerusalems murer, slik at mange ville passere forbi, særlig i påsketiden da byen var full av pilegrimer.
*
«River ned» og «bygger det opp igjen» oversetter de greske partisippene καταλύων og οἰκοδομῶν, som her brukes substantivisk ('du som river ned … og bygger opp'). Oversettelsen gjengir den betingede setningen εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ med «Hvis du er Guds Sønn», noe som tydelig uttrykker den greske kondisjonalen. Alternativt kunne man brukt tankestrek i stedet for utropstegn etter «frels deg selv», men den nåværende løsningen gir god flyt og dramatikk.
Verbet καταλύω betyr bokstavelig 'å løse opp' eller 'å rive ned', og brukes her om å ødelegge tempelet. Motparten οἰκοδομέω betyr 'å bygge opp'. Uttrykket σῶσον σεαυτόν er en imperativ aorist: 'frels deg selv' – det samme verbet (σῴζω) som brukes om Jesu frelsesgjerning, noe som gir ironisk klang i konteksten. εἰ med indikativ (εἶ) uttrykker en reell betingelse – spotternes ord forutsetter at Jesus har hevdet å være Guds Sønn.
Spotternes ord refererer til Jesu utsagn om å rive ned tempelet og gjenreise det på tre dager (Joh 2,19), som Johannes forklarer handler om hans legemes tempel. Ironien er dyp: de ber Jesus frelse seg selv, men hans valg om å bli på korset er nettopp det som gjennomfører frelsen. Oppfordringen «stig ned fra korset» minner om Satans fristelser i Matt 4, der εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ brukes med samme formulering.
Spotten med hoderisting (v. 39) og hånende ord er en oppfyllelse av Salme 22,8 og Salme 109,25. Korsfestelsesstedet lå ved en vei der forbipasserende kunne se og håne de dødsdømte, noe som forsterket den offentlige ydmykelsen som var en del av korsfestelsens funksjon i romertiden.
Enkelte håndskrifter (blant annet D og noen latinske vitner) har κατάβα i stedet for κατάβηθι som imperativform. Forskjellen er ren formvariant uten meningsendring. Hovedtradisjonen støtter κατάβηθι.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«River ned» og «bygger det opp igjen» oversetter de greske partisippene καταλύων og οἰκοδομῶν, som her brukes substantivisk ('du som river ned … og bygger opp'). Oversettelsen gjengir den betingede setningen εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ med «Hvis du er Guds Sønn», noe som tydelig uttrykker den greske kondisjonalen. Alternativt kunne man brukt tankestrek i stedet for utropstegn etter «frels deg selv», men den nåværende løsningen gir god flyt og dramatikk.
Verbet καταλύω betyr bokstavelig 'å løse opp' eller 'å rive ned', og brukes her om å ødelegge tempelet. Motparten οἰκοδομέω betyr 'å bygge opp'. Uttrykket σῶσον σεαυτόν er en imperativ aorist: 'frels deg selv' – det samme verbet (σῴζω) som brukes om Jesu frelsesgjerning, noe som gir ironisk klang i konteksten. εἰ med indikativ (εἶ) uttrykker en reell betingelse – spotternes ord forutsetter at Jesus har hevdet å være Guds Sønn.
Spotternes ord refererer til Jesu utsagn om å rive ned tempelet og gjenreise det på tre dager (Joh 2,19), som Johannes forklarer handler om hans legemes tempel. Ironien er dyp: de ber Jesus frelse seg selv, men hans valg om å bli på korset er nettopp det som gjennomfører frelsen. Oppfordringen «stig ned fra korset» minner om Satans fristelser i Matt 4, der εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ brukes med samme formulering.
Spotten med hoderisting (v. 39) og hånende ord er en oppfyllelse av Salme 22,8 og Salme 109,25. Korsfestelsesstedet lå ved en vei der forbipasserende kunne se og håne de dødsdømte, noe som forsterket den offentlige ydmykelsen som var en del av korsfestelsens funksjon i romertiden.
Enkelte håndskrifter (blant annet D og noen latinske vitner) har κατάβα i stedet for κατάβηθι som imperativform. Forskjellen er ren formvariant uten meningsendring. Hovedtradisjonen støtter κατάβηθι.
*
Det greske ὁμοίως καί oversettes med «på samme måte … også», som binder spotterne i dette verset til dem i forrige vers. Alternativet «likeledes» er mer formelt. «Hånte» gjengir ἐμπαίζοντες (partisipp), og «ham» er lagt til for å gjøre setningen naturlig på norsk, selv om objektet ikke er eksplisitt uttrykt i grunnteksten. Setningen avsluttes med «De sa:» som innledning til sitatet i neste vers; dette er en naturlig oppdeling på norsk av den greske konstruksjonen der ἔλεγον (imperfektum) styrer den direkte talen som følger.
ἐμπαίζοντες er presens partisipp av ἐμπαίζω ('å spotte, håne, gjøre narr av'), som indikerer pågående handling – de holdt på med å håne. Verbet ἔλεγον står i imperfektum, noe som kan antyde gjentatt tale: de sa igjen og igjen. Kombinasjonen av partisipp og imperfektum skaper et bilde av vedvarende hån.
At overprestene, de skriftlærde og de eldste nevnes sammen viser at hele det jødiske Sanhedrin (Rådet) var representert i spotten. Dette understreker den offisielle religiøse ledelsens avvisning av Jesus som Messias – et viktig teologisk poeng i Matteus' lidelseshistorie.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) omfattet den sittende øversteprest og tidligere øversteprester. De skriftlærde (γραμματεῖς) var loveksperter, og de eldste (πρεσβύτεροι) var lekmedlemmer av Sanhedrin. Disse tre gruppene utgjorde det jødiske Rådet som hadde dømt Jesus.
Noen håndskrifter leser καί etter ὁμοίως (som i Majority Text), mens andre (inkl. Codex Vaticanus) har δέ i stedet. Videre varierer rekkefølgen: noen manuskripter har «de skriftlærde og fariseerne» i stedet for «de skriftlærde og de eldste» (πρεσβυτέρων). De beste håndskriftene støtter lesningen med πρεσβυτέρων.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske ὁμοίως καί oversettes med «på samme måte … også», som binder spotterne i dette verset til dem i forrige vers. Alternativet «likeledes» er mer formelt. «Hånte» gjengir ἐμπαίζοντες (partisipp), og «ham» er lagt til for å gjøre setningen naturlig på norsk, selv om objektet ikke er eksplisitt uttrykt i grunnteksten. Setningen avsluttes med «De sa:» som innledning til sitatet i neste vers; dette er en naturlig oppdeling på norsk av den greske konstruksjonen der ἔλεγον (imperfektum) styrer den direkte talen som følger.
ἐμπαίζοντες er presens partisipp av ἐμπαίζω ('å spotte, håne, gjøre narr av'), som indikerer pågående handling – de holdt på med å håne. Verbet ἔλεγον står i imperfektum, noe som kan antyde gjentatt tale: de sa igjen og igjen. Kombinasjonen av partisipp og imperfektum skaper et bilde av vedvarende hån.
At overprestene, de skriftlærde og de eldste nevnes sammen viser at hele det jødiske Sanhedrin (Rådet) var representert i spotten. Dette understreker den offisielle religiøse ledelsens avvisning av Jesus som Messias – et viktig teologisk poeng i Matteus' lidelseshistorie.
Overprestene (ἀρχιερεῖς) omfattet den sittende øversteprest og tidligere øversteprester. De skriftlærde (γραμματεῖς) var loveksperter, og de eldste (πρεσβύτεροι) var lekmedlemmer av Sanhedrin. Disse tre gruppene utgjorde det jødiske Rådet som hadde dømt Jesus.
Noen håndskrifter leser καί etter ὁμοίως (som i Majority Text), mens andre (inkl. Codex Vaticanus) har δέ i stedet. Videre varierer rekkefølgen: noen manuskripter har «de skriftlærde og fariseerne» i stedet for «de skriftlærde og de eldste» (πρεσβυτέρων). De beste håndskriftene støtter lesningen med πρεσβυτέρων.
*
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἄλλους ἔσωσεν, ἑαυτὸν οὐ δύναται σῶσαι» gjengis naturlig med «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse». Den retoriske strukturen med tankestrek før «la ham nå stige ned» fungerer godt for å gjenspeile den greske imperativformen καταβάτω og den påfølgende betingelsen. Alternativt kunne man oversatt βασιλεύς Ἰσραήλ ἐστιν som et spørsmål: «Er han Israels konge?», men den deklarative formen med ironisk undertone er vel så forsvarlig og følger de fleste norske oversettelser.
Verbet σῴζω (sōzō) brukes her i dobbelt betydning: det kan bety både 'redde' (fysisk) og 'frelse' (åndelig/soteriologisk). Spotterne sikter til fysisk redning/helbredelse av andre, men den kristne leseren ser den dypere ironien – at det nettopp er ved ikke å frelse seg selv at Jesus frelser andre. Formen πιστεύσομεν (futurum indikativ) uttrykker enten et løfte ('så skal vi tro') eller en betingelse med ironisk distanse.
Verset inneholder dyp teologisk ironi. Spotterne uttaler uten å vite det en sentral kristen sannhet: Jesus kunne ikke frelse seg selv og samtidig fullføre frelsesverket for andre. Tittelen «Israels konge» brukes hånlig, men er teologisk korrekt i evangeliets perspektiv. Kravet om å stige ned fra korset representerer den samme fristelsen som i ørkenen (Matt 4) – å bruke guddommelig makt for å bevise sin identitet i stedet for å følge lydighetens vei.
Offentlig hån av korsfestede var vanlig i den romerske verden. At religiøse ledere – overprester, skriftlærde og eldste – deltok i håningen, understreker den offisielle forkastelsen av Jesu messianske krav fra jødisk hold. Kravet om et tegn (å stige ned fra korset) speiler en bredere jødisk forventning om en mektig, frigjørende Messias.
Noen håndskrifter har εἰ βασιλεὺς Ἰσραήλ ἐστιν ('hvis han er Israels konge'), som gjør setningen til en betingelse. Den foretrukne lesemåten i de fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) utelater εἰ, noe som gir en deklarativ/ironisk uttalelse. Denne oversettelsen følger den kritiske teksten uten εἰ.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἄλλους ἔσωσεν, ἑαυτὸν οὐ δύναται σῶσαι» gjengis naturlig med «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse». Den retoriske strukturen med tankestrek før «la ham nå stige ned» fungerer godt for å gjenspeile den greske imperativformen καταβάτω og den påfølgende betingelsen. Alternativt kunne man oversatt βασιλεύς Ἰσραήλ ἐστιν som et spørsmål: «Er han Israels konge?», men den deklarative formen med ironisk undertone er vel så forsvarlig og følger de fleste norske oversettelser.
Verbet σῴζω (sōzō) brukes her i dobbelt betydning: det kan bety både 'redde' (fysisk) og 'frelse' (åndelig/soteriologisk). Spotterne sikter til fysisk redning/helbredelse av andre, men den kristne leseren ser den dypere ironien – at det nettopp er ved ikke å frelse seg selv at Jesus frelser andre. Formen πιστεύσομεν (futurum indikativ) uttrykker enten et løfte ('så skal vi tro') eller en betingelse med ironisk distanse.
Verset inneholder dyp teologisk ironi. Spotterne uttaler uten å vite det en sentral kristen sannhet: Jesus kunne ikke frelse seg selv og samtidig fullføre frelsesverket for andre. Tittelen «Israels konge» brukes hånlig, men er teologisk korrekt i evangeliets perspektiv. Kravet om å stige ned fra korset representerer den samme fristelsen som i ørkenen (Matt 4) – å bruke guddommelig makt for å bevise sin identitet i stedet for å følge lydighetens vei.
Offentlig hån av korsfestede var vanlig i den romerske verden. At religiøse ledere – overprester, skriftlærde og eldste – deltok i håningen, understreker den offisielle forkastelsen av Jesu messianske krav fra jødisk hold. Kravet om et tegn (å stige ned fra korset) speiler en bredere jødisk forventning om en mektig, frigjørende Messias.
Noen håndskrifter har εἰ βασιλεὺς Ἰσραήλ ἐστιν ('hvis han er Israels konge'), som gjør setningen til en betingelse. Den foretrukne lesemåten i de fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) utelater εἰ, noe som gir en deklarativ/ironisk uttalelse. Denne oversettelsen følger den kritiske teksten uten εἰ.
*
«Satt sin lit til» er en god norsk gjengivelse av det greske πέποιθεν ἐπί (perfektum av πείθω), som betyr å ha tillit til, stole på. Alternativt kunne man oversatt «stoler på Gud» eller «har satt sin tillit til Gud». Uttrykket «om han vil ha ham» gjengir εἰ θέλει αὐτόν, som kan bety enten «om han [Gud] vil ha ham» eller «om han [Gud] har behag i ham». Sistnevnte nyanse er sterkere i grunnteksten. Hele verset er satt i anførselstegn som del av spotternes utsagn, noe som er en redaksjonell avgjørelse da grunnteksten ikke har anførselstegn.
πέποιθεν er perfektum av πείθω og uttrykker en vedvarende tilstand av tillit. ῥυσάσθω er imperativ aorist medium av ῥύομαι ('redde, befri') og uttrykker en oppfordring: 'la ham befri/redde'. Konstruksjonen εἰ θέλει αὐτόν er krevende – θέλω med akkusativobjekt kan bety 'vil ha', 'har behag i' eller 'bryr seg om'.
Verset er en allusjon til Salme 22,9 (LXX 21,9): «Han har overgitt seg til Herren, la ham redde ham, la ham fri ham ut, for han har behag i ham.» Spotternes ord plasserer Jesus ironisk i rollen som den lidende rettferdige fra salmene, noe som teologisk understreker at korsfestelsen er en oppfyllelse av Skriften. Påstanden «Jeg er Guds Sønn» (Θεοῦ εἰμι υἱός) knytter an til den kristologiske bekjennelsen og til anklagen under rettssaken (Matt 26,63–64).
Spott av korsfestede var vanlig i den romerske verden. Det at de religiøse lederne bruker skriftspråk i sin spott, viser at anklagen mot Jesus var religiøst begrunnet – han ble sett som en som falskt påberopte seg et særskilt gudsforhold. Henvisningen til Salme 22 var gjenkjennelig for tilhørerne.
Noen håndskrifter har νῦν etter ῥυσάσθω (som i den valgte teksten), mens andre plasserer det annerledes eller utelater det. Variantene er små og påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Satt sin lit til» er en god norsk gjengivelse av det greske πέποιθεν ἐπί (perfektum av πείθω), som betyr å ha tillit til, stole på. Alternativt kunne man oversatt «stoler på Gud» eller «har satt sin tillit til Gud». Uttrykket «om han vil ha ham» gjengir εἰ θέλει αὐτόν, som kan bety enten «om han [Gud] vil ha ham» eller «om han [Gud] har behag i ham». Sistnevnte nyanse er sterkere i grunnteksten. Hele verset er satt i anførselstegn som del av spotternes utsagn, noe som er en redaksjonell avgjørelse da grunnteksten ikke har anførselstegn.
πέποιθεν er perfektum av πείθω og uttrykker en vedvarende tilstand av tillit. ῥυσάσθω er imperativ aorist medium av ῥύομαι ('redde, befri') og uttrykker en oppfordring: 'la ham befri/redde'. Konstruksjonen εἰ θέλει αὐτόν er krevende – θέλω med akkusativobjekt kan bety 'vil ha', 'har behag i' eller 'bryr seg om'.
Verset er en allusjon til Salme 22,9 (LXX 21,9): «Han har overgitt seg til Herren, la ham redde ham, la ham fri ham ut, for han har behag i ham.» Spotternes ord plasserer Jesus ironisk i rollen som den lidende rettferdige fra salmene, noe som teologisk understreker at korsfestelsen er en oppfyllelse av Skriften. Påstanden «Jeg er Guds Sønn» (Θεοῦ εἰμι υἱός) knytter an til den kristologiske bekjennelsen og til anklagen under rettssaken (Matt 26,63–64).
Spott av korsfestede var vanlig i den romerske verden. Det at de religiøse lederne bruker skriftspråk i sin spott, viser at anklagen mot Jesus var religiøst begrunnet – han ble sett som en som falskt påberopte seg et særskilt gudsforhold. Henvisningen til Salme 22 var gjenkjennelig for tilhørerne.
Noen håndskrifter har νῦν etter ῥυσάσθω (som i den valgte teksten), mens andre plasserer det annerledes eller utelater det. Variantene er små og påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.
*
Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «τὸ δʼ αὐτό» med «på samme måte», som indikerer at røverne spottet Jesus på lignende vis som de foregående spotterne (forbipasserende, yppersteprestene osv.). Den avsluttende ordstillingen «ham, ham» er noe klossete på norsk, men gjenspeiler at det greske «αὐτόν» (ham) kommer sist i setningen. En alternativ formulering kunne vært «spottet ham også», men nåværende oversettelse er akseptabel og tydelig nok.
Verbet «ὠνείδιζον» (imperfekt av ὀνειδίζω) betyr å spotte, håne, bebreide eller skjelle ut. Imperfektformen antyder gjentatt eller vedvarende handling – de fortsatte å spotte ham. Substantivet «λῃσταί» betyr røvere eller banditter (ikke bare tyver, jf. κλέπται), og kan også betegne opprørere. Partisippet «συσταυρωθέντες» er en aorist passiv partisipp av συσταυρόω, som betyr 'å bli korsfestet sammen med'.
Matteus forteller at begge røverne spottet Jesus, mens Lukas (23:39–43) skildrer at bare den ene spottet ham, mens den andre omvendte seg og fikk løftet om paradis. Denne tilsynelatende motsetningen har vært diskutert gjennom hele kirkehistorien. En vanlig harmonisering er at begge i begynnelsen spottet, men at den ene senere endret holdning. Andre ser det som uttrykk for forskjellige teologiske perspektiver hos evangelistene.
Korsfestelse sammen med forbrytere oppfylte profetien i Jesaja 53:12 om at Messias skulle bli «regnet blant overtredere». Romerne korsfestet ofte flere på samme tid som et offentlig avskrekkende eksempel, særlig ved høytider som påsken.
Noen håndskrifter har «αὐτῷ» (med ham) i stedet for «σὺν αὐτῷ», men betydningen er i praksis den samme. Variantene er små og påvirker ikke oversettelsen nevneverdig.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «τὸ δʼ αὐτό» med «på samme måte», som indikerer at røverne spottet Jesus på lignende vis som de foregående spotterne (forbipasserende, yppersteprestene osv.). Den avsluttende ordstillingen «ham, ham» er noe klossete på norsk, men gjenspeiler at det greske «αὐτόν» (ham) kommer sist i setningen. En alternativ formulering kunne vært «spottet ham også», men nåværende oversettelse er akseptabel og tydelig nok.
Verbet «ὠνείδιζον» (imperfekt av ὀνειδίζω) betyr å spotte, håne, bebreide eller skjelle ut. Imperfektformen antyder gjentatt eller vedvarende handling – de fortsatte å spotte ham. Substantivet «λῃσταί» betyr røvere eller banditter (ikke bare tyver, jf. κλέπται), og kan også betegne opprørere. Partisippet «συσταυρωθέντες» er en aorist passiv partisipp av συσταυρόω, som betyr 'å bli korsfestet sammen med'.
Matteus forteller at begge røverne spottet Jesus, mens Lukas (23:39–43) skildrer at bare den ene spottet ham, mens den andre omvendte seg og fikk løftet om paradis. Denne tilsynelatende motsetningen har vært diskutert gjennom hele kirkehistorien. En vanlig harmonisering er at begge i begynnelsen spottet, men at den ene senere endret holdning. Andre ser det som uttrykk for forskjellige teologiske perspektiver hos evangelistene.
Korsfestelse sammen med forbrytere oppfylte profetien i Jesaja 53:12 om at Messias skulle bli «regnet blant overtredere». Romerne korsfestet ofte flere på samme tid som et offentlig avskrekkende eksempel, særlig ved høytider som påsken.
Noen håndskrifter har «αὐτῷ» (med ham) i stedet for «σὺν αὐτῷ», men betydningen er i praksis den samme. Variantene er små og påvirker ikke oversettelsen nevneverdig.
*
Oversettelsen gjengir 'ἕως ὥρας ἐνάτης' med en utvidende formulering 'og det varte til den niende time'. En mer direkte oversettelse ville vært 'til den niende timen' eller 'helt til den niende timen'. Uttrykket 'σκότος ἐγένετο' er gjengitt 'falt det mørke', som er en naturlig norsk formulering. Et alternativ kunne vært 'ble det mørke'. Ordet 'γῆν' kan oversettes med 'jord' eller 'land'; her er 'landet' valgt, noe som er en vanlig og forsvarlig gjengivelse.
'Ἕκτης ὥρας' (sjette time) og 'ὥρας ἐνάτης' (niende time) refererer til den jødiske tidsregningen der timene telles fra soloppgang (ca. kl. 06:00). Den sjette timen tilsvarer dermed ca. kl. 12:00 (midt på dagen), og den niende timen tilsvarer ca. kl. 15:00.
Ordet 'γῆν' (fra γῆ) kan bety både 'jord' (hele verden) og 'land' (et bestemt område). Verbet 'ἐγένετο' er aorist av 'γίνομαι' og indikerer at mørket inntraff som en hendelse. Preposisjonen 'ἐπί' med akkusativ betyr 'over' i romlig betydning.
Mørket over landet under korsfestelsen har blitt tolket teologisk på flere måter: som et tegn på Guds dom, som kosmisk sorg over Sønnens lidelse, eller som en oppfyllelse av profetiske tekster som Amos 8:9 ('På den dagen skal jeg la solen gå ned ved middagstid og legge mørke over jorden på lyse dagen'). Noen ser det også som et uttrykk for at skapelsen reagerer på Skaperens død.
Enkelte håndskrifter har 'ὅλην τὴν γῆν' i stedet for 'πᾶσαν τὴν γῆν', men betydningen er i praksis den samme ('hele jorden/landet'). Teksttradisjonen er relativt stabil for dette verset.
Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i liturgien langfredag i mange kristne tradisjoner, der mørket understreker det dramatiske vendepunktet i korsfestelsesfortellingen.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir 'ἕως ὥρας ἐνάτης' med en utvidende formulering 'og det varte til den niende time'. En mer direkte oversettelse ville vært 'til den niende timen' eller 'helt til den niende timen'. Uttrykket 'σκότος ἐγένετο' er gjengitt 'falt det mørke', som er en naturlig norsk formulering. Et alternativ kunne vært 'ble det mørke'. Ordet 'γῆν' kan oversettes med 'jord' eller 'land'; her er 'landet' valgt, noe som er en vanlig og forsvarlig gjengivelse.
'Ἕκτης ὥρας' (sjette time) og 'ὥρας ἐνάτης' (niende time) refererer til den jødiske tidsregningen der timene telles fra soloppgang (ca. kl. 06:00). Den sjette timen tilsvarer dermed ca. kl. 12:00 (midt på dagen), og den niende timen tilsvarer ca. kl. 15:00.
Ordet 'γῆν' (fra γῆ) kan bety både 'jord' (hele verden) og 'land' (et bestemt område). Verbet 'ἐγένετο' er aorist av 'γίνομαι' og indikerer at mørket inntraff som en hendelse. Preposisjonen 'ἐπί' med akkusativ betyr 'over' i romlig betydning.
Mørket over landet under korsfestelsen har blitt tolket teologisk på flere måter: som et tegn på Guds dom, som kosmisk sorg over Sønnens lidelse, eller som en oppfyllelse av profetiske tekster som Amos 8:9 ('På den dagen skal jeg la solen gå ned ved middagstid og legge mørke over jorden på lyse dagen'). Noen ser det også som et uttrykk for at skapelsen reagerer på Skaperens død.
Enkelte håndskrifter har 'ὅλην τὴν γῆν' i stedet for 'πᾶσαν τὴν γῆν', men betydningen er i praksis den samme ('hele jorden/landet'). Teksttradisjonen er relativt stabil for dette verset.
Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i liturgien langfredag i mange kristne tradisjoner, der mørket understreker det dramatiske vendepunktet i korsfestelsesfortellingen.
*
«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.
ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.
Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.
Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.
Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.
Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.
ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.
Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.
Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.
Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.
Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.
*
Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «ἔλεγον ὅτι Ἠλίαν φωνεῖ οὗτος» som «Han roper på Elia.» Verbet φωνεῖ (å rope/kalle på) er oversatt med «roper på», som er naturlig og korrekt norsk. Alternativet «denne kaller på Elia» ville vært mer ordrett (οὗτος = «denne»), men den valgte formuleringen er mer idiomatisk på moderne norsk.
Forvekslingen mellom «Eli» (hebraisk/arameisk for «min Gud») og «Elia» (profeten Elija) er sentral her. De tilstedeværende hørte Jesu rop «Eli, Eli» og tolket det som et rop til profeten Elia. Det greske Ἠλίαν er akkusativformen av Ἠλίας (Elia). Verbet φωνεῖ kan bety både «å rope» og «å kalle på».
Misforståelsen – eller den bevisste fordreining – av Jesu ord er teologisk betydningsfull. Jesus siterer Salme 22,2 og henvender seg til Gud, men tilhørerne forstår (eller later som de forstår) det som en påkallelse av profeten Elia, som i jødisk tradisjon var ventet å komme som forløper for Messias og som en hjelper i nød. Noen forskere mener misforståelsen var genuin på grunn av lydlikheten, mens andre mener den var spottende og bevisst.
I jødisk folkefromhet på Jesu tid var det en utbredt forestilling om at profeten Elia kunne komme til unnsetning for den rettferdige i nød. Elia ble sett på som en himmelsk skikkelse som kunne gripe inn i menneskelige anliggender, basert på 2. Kongebok 2,11 der Elia ble tatt opp til himmelen.
Noen håndskrifter har ἑστηκότων (perfektum partisipp av ἵστημι, «å stå»), mens andre har ἑστώτων (en alternativ form). Betydningen er den samme. Det er ingen vesentlige tekstvarianter som påvirker meningen i dette verset.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «ἔλεγον ὅτι Ἠλίαν φωνεῖ οὗτος» som «Han roper på Elia.» Verbet φωνεῖ (å rope/kalle på) er oversatt med «roper på», som er naturlig og korrekt norsk. Alternativet «denne kaller på Elia» ville vært mer ordrett (οὗτος = «denne»), men den valgte formuleringen er mer idiomatisk på moderne norsk.
Forvekslingen mellom «Eli» (hebraisk/arameisk for «min Gud») og «Elia» (profeten Elija) er sentral her. De tilstedeværende hørte Jesu rop «Eli, Eli» og tolket det som et rop til profeten Elia. Det greske Ἠλίαν er akkusativformen av Ἠλίας (Elia). Verbet φωνεῖ kan bety både «å rope» og «å kalle på».
Misforståelsen – eller den bevisste fordreining – av Jesu ord er teologisk betydningsfull. Jesus siterer Salme 22,2 og henvender seg til Gud, men tilhørerne forstår (eller later som de forstår) det som en påkallelse av profeten Elia, som i jødisk tradisjon var ventet å komme som forløper for Messias og som en hjelper i nød. Noen forskere mener misforståelsen var genuin på grunn av lydlikheten, mens andre mener den var spottende og bevisst.
I jødisk folkefromhet på Jesu tid var det en utbredt forestilling om at profeten Elia kunne komme til unnsetning for den rettferdige i nød. Elia ble sett på som en himmelsk skikkelse som kunne gripe inn i menneskelige anliggender, basert på 2. Kongebok 2,11 der Elia ble tatt opp til himmelen.
Noen håndskrifter har ἑστηκότων (perfektum partisipp av ἵστημι, «å stå»), mens andre har ἑστώτων (en alternativ form). Betydningen er den samme. Det er ingen vesentlige tekstvarianter som påvirker meningen i dette verset.
*
Den greske teksten bruker en rekke partisipper (δραμών, λαβών, πλήσας, περιθείς) som alle leder opp til hovedverbet ἐπότιζεν («ga å drikke»). Oversettelsen gjengir disse partisippene som koordinerte hovedsetninger med «og», noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ ville vært å gjøre noen av dem til leddsetninger, men den valgte løsningen formidler den raske handlingssekvensen på en god måte. «Vineddik» er en etablert gjengivelse av ὄξος, som også brukes i eldre norske bibeloversettelser.
ὄξος (oksos) betyr sur vin eller vineddik, en billig drikk som var vanlig blant romerske soldater (posca). σπόγγος (spongos) betyr svamp, og κάλαμος (kalamos) betyr rørstav eller rør. Verbet ἐπότιζεν er imperfektum, som kan antyde et gjentatt eller pågående forsøk på å gi ham å drikke, men i konteksten er det mest naturlig å forstå det som en ingressiv handling.
Handlingen kan forstås som en barmhjertig gest — noen ønsket å lindre Jesu tørst — eller som et forsøk på å holde ham ved bevissthet lenger. Parallellen til Salme 69,22 («De gav meg eddik å drikke») har blitt sett som en profetisk oppfyllelse. Teologisk understreker dette scenen at selv de tilstedeværendes «hjelp» inngår i Jesu lidelseshistorie.
Posca (sur vin blandet med vann) var en standarddrikk for romerske soldater. Det var ikke ment som en ekstra pine, men var den billigste tilgjengelige drikken. Å bruke en svamp på en rørstav var en praktisk nødvendighet fordi den korsfestede hang for høyt til å nås direkte.
Noen manuskripter har varianter i ordstillingen og småord. Enkelte vitner legger til en setning i slutten av vers 49 som tilsvarer Johannes 19,34 (om soldaten som stakk spydet i Jesu side), men dette påvirker ikke vers 48 direkte. Hovedteksten i vers 48 er relativt stabil på tvers av manuskripttradisjonen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten bruker en rekke partisipper (δραμών, λαβών, πλήσας, περιθείς) som alle leder opp til hovedverbet ἐπότιζεν («ga å drikke»). Oversettelsen gjengir disse partisippene som koordinerte hovedsetninger med «og», noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ ville vært å gjøre noen av dem til leddsetninger, men den valgte løsningen formidler den raske handlingssekvensen på en god måte. «Vineddik» er en etablert gjengivelse av ὄξος, som også brukes i eldre norske bibeloversettelser.
ὄξος (oksos) betyr sur vin eller vineddik, en billig drikk som var vanlig blant romerske soldater (posca). σπόγγος (spongos) betyr svamp, og κάλαμος (kalamos) betyr rørstav eller rør. Verbet ἐπότιζεν er imperfektum, som kan antyde et gjentatt eller pågående forsøk på å gi ham å drikke, men i konteksten er det mest naturlig å forstå det som en ingressiv handling.
Handlingen kan forstås som en barmhjertig gest — noen ønsket å lindre Jesu tørst — eller som et forsøk på å holde ham ved bevissthet lenger. Parallellen til Salme 69,22 («De gav meg eddik å drikke») har blitt sett som en profetisk oppfyllelse. Teologisk understreker dette scenen at selv de tilstedeværendes «hjelp» inngår i Jesu lidelseshistorie.
Posca (sur vin blandet med vann) var en standarddrikk for romerske soldater. Det var ikke ment som en ekstra pine, men var den billigste tilgjengelige drikken. Å bruke en svamp på en rørstav var en praktisk nødvendighet fordi den korsfestede hang for høyt til å nås direkte.
Noen manuskripter har varianter i ordstillingen og småord. Enkelte vitner legger til en setning i slutten av vers 49 som tilsvarer Johannes 19,34 (om soldaten som stakk spydet i Jesu side), men dette påvirker ikke vers 48 direkte. Hovedteksten i vers 48 er relativt stabil på tvers av manuskripttradisjonen.
*
Det greske «Ἄφες ἴδωμεν» betyr bokstavelig «La det være, la oss se». Oversettelsen «Vent, la oss se» gjengir dette på en naturlig og forståelig måte på norsk. Alternativt kunne man oversette «La ham være, la oss se», som noen oversettelser gjør for å understreke at de stanser personen som gir Jesus drikke.
Verbet «Ἄφες» (imperativ av ἀφίημι) kan bety «la være», «slipp», «vent» eller «la det fare». I denne konteksten er det rettet enten mot den som gir Jesus eddikdrikken (altså «La ham være» / «Stopp») eller brukt mer generelt som «Vent». Konjunktiven «ἴδωμεν» (hortativ) uttrykker en oppfordring: «la oss se». «Σώσων» er et futurisk partisipp som uttrykker hensikt: «for å frelse/redde».
Uttalelsen spiller på Jesu rop i vers 46 (Eli, Eli), som de tilstedeværende tolket som et rop på profeten Elia. I jødisk tradisjon var Elia forventet som forløper for Messias og som en skikkelse som kunne gripe inn i nødsituasjoner. At de ville «se om Elia kommer» kan uttrykke enten genuin forventning, spott, eller en blanding av begge.
Troen på at Elia kunne komme for å hjelpe de rettferdige i nød var forankret i jødisk eskatologisk forventning basert på Malaki 4,5. I folkefromheten ble Elia sett som en himmelsk hjelper som kunne gripe inn i kritiske situasjoner.
Noen viktige håndskrifter (blant annet Codex Sinaiticus, i en tilføyelse) og Vulgata har en utvidet tekst her som inkluderer en omtale av at en annen stakk et spyd i Jesu side, en detalj som ellers bare finnes i Johannes 19,34. De fleste tekstkritikere anser dette som en sekundær tilføyelse og følger den kortere teksten, slik denne oversettelsen gjør.
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «Ἄφες ἴδωμεν» betyr bokstavelig «La det være, la oss se». Oversettelsen «Vent, la oss se» gjengir dette på en naturlig og forståelig måte på norsk. Alternativt kunne man oversette «La ham være, la oss se», som noen oversettelser gjør for å understreke at de stanser personen som gir Jesus drikke.
Verbet «Ἄφες» (imperativ av ἀφίημι) kan bety «la være», «slipp», «vent» eller «la det fare». I denne konteksten er det rettet enten mot den som gir Jesus eddikdrikken (altså «La ham være» / «Stopp») eller brukt mer generelt som «Vent». Konjunktiven «ἴδωμεν» (hortativ) uttrykker en oppfordring: «la oss se». «Σώσων» er et futurisk partisipp som uttrykker hensikt: «for å frelse/redde».
Uttalelsen spiller på Jesu rop i vers 46 (Eli, Eli), som de tilstedeværende tolket som et rop på profeten Elia. I jødisk tradisjon var Elia forventet som forløper for Messias og som en skikkelse som kunne gripe inn i nødsituasjoner. At de ville «se om Elia kommer» kan uttrykke enten genuin forventning, spott, eller en blanding av begge.
Troen på at Elia kunne komme for å hjelpe de rettferdige i nød var forankret i jødisk eskatologisk forventning basert på Malaki 4,5. I folkefromheten ble Elia sett som en himmelsk hjelper som kunne gripe inn i kritiske situasjoner.
Noen viktige håndskrifter (blant annet Codex Sinaiticus, i en tilføyelse) og Vulgata har en utvidet tekst her som inkluderer en omtale av at en annen stakk et spyd i Jesu side, en detalj som ellers bare finnes i Johannes 19,34. De fleste tekstkritikere anser dette som en sekundær tilføyelse og følger den kortere teksten, slik denne oversettelsen gjør.
*
Den norske oversettelsen «oppgav ånden» gjengir gresk «ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα» (bokstavelig: «slapp/sendte ut ånden»). Uttrykket er idiomatisk på norsk for å dø, og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Et alternativ kunne vært «utåndet» eller «ga fra seg ånden», men «oppgav ånden» er det mest etablerte uttrykket og fungerer godt i moderne bokmål.
Verbet ἀφῆκεν (aorist av ἀφίημι) betyr grunnleggende «å slippe», «å la gå», «å sende fra seg». Matteus bruker dette verbet bevisst i stedet for det mer nøytrale ἐξέπνευσεν (som Markus bruker), noe som kan antyde en aktiv handling: Jesus «slapp ånden fri» – han ga villig sitt liv. Uttrykket φωνῇ μεγάλῃ (dativ av måte) betyr «med stor/høy røst» og indikerer at Jesus ropte kraftig like før sin død.
Matteus' ordvalg ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα har blitt tolket teologisk som at Jesus frivillig ga sitt liv, ikke bare døde passivt. Dette samsvarer med Joh 10,18: «Ingen tar det fra meg, jeg gir det frivillig.» Det faktum at Jesus ropte med høy røst rett før døden er også bemerkelsesverdig, da korsfestede normalt døde av utmattelse og knapt hadde kraft til å tale. Ropet kan forstås som et tegn på Jesu suverene makt selv i dødsøyeblikket.
Ved korsfestelse døde man vanligvis en langsom kvelningsdød ettersom man ikke lenger klarte å løfte seg opp for å puste. At Jesus ropte med høy røst like før han døde, var uvanlig og overrasket den romerske offiseren (v. 54). Korsfestede kunne henge i live i flere dager.
Noen håndskrifter (inkludert viktige vitner som ℵ* og noen vestlige manuskripter) har mindre variasjoner i ordstillingen, men den overleverte teksten er godt bevitnet og tekstkritisk uproblematisk i dette verset.
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen «oppgav ånden» gjengir gresk «ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα» (bokstavelig: «slapp/sendte ut ånden»). Uttrykket er idiomatisk på norsk for å dø, og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Et alternativ kunne vært «utåndet» eller «ga fra seg ånden», men «oppgav ånden» er det mest etablerte uttrykket og fungerer godt i moderne bokmål.
Verbet ἀφῆκεν (aorist av ἀφίημι) betyr grunnleggende «å slippe», «å la gå», «å sende fra seg». Matteus bruker dette verbet bevisst i stedet for det mer nøytrale ἐξέπνευσεν (som Markus bruker), noe som kan antyde en aktiv handling: Jesus «slapp ånden fri» – han ga villig sitt liv. Uttrykket φωνῇ μεγάλῃ (dativ av måte) betyr «med stor/høy røst» og indikerer at Jesus ropte kraftig like før sin død.
Matteus' ordvalg ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα har blitt tolket teologisk som at Jesus frivillig ga sitt liv, ikke bare døde passivt. Dette samsvarer med Joh 10,18: «Ingen tar det fra meg, jeg gir det frivillig.» Det faktum at Jesus ropte med høy røst rett før døden er også bemerkelsesverdig, da korsfestede normalt døde av utmattelse og knapt hadde kraft til å tale. Ropet kan forstås som et tegn på Jesu suverene makt selv i dødsøyeblikket.
Ved korsfestelse døde man vanligvis en langsom kvelningsdød ettersom man ikke lenger klarte å løfte seg opp for å puste. At Jesus ropte med høy røst like før han døde, var uvanlig og overrasket den romerske offiseren (v. 54). Korsfestede kunne henge i live i flere dager.
Noen håndskrifter (inkludert viktige vitner som ℵ* og noen vestlige manuskripter) har mindre variasjoner i ordstillingen, men den overleverte teksten er godt bevitnet og tekstkritisk uproblematisk i dette verset.
*
Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett, men med en liten omorganisering: på gresk står 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' (fra øverst til nederst i to), mens oversettelsen setter 'i to' først for bedre norsk flyt. 'Forhenget' er det etablerte norske ordet for det greske καταπέτασμα. Uttrykket 'Og se' gjengir det greske καὶ ἰδοὺ, som markerer en dramatisk overgang.
Verbet ἐσχίσθη (aorist passiv av σχίζω) brukes både om forhenget og klippene (ἐσχίσθησαν), noe som skaper en litterær forbindelse mellom de to hendelsene — begge ble 'revet/spaltet'. Ordet καταπέτασμα betyr spesifikt et forheng eller teppe som henger ned (fra κατά + πετάννυμι, 'å bre ut nedover'). Det greske ἐσείσθη (av σείω, 'å riste') er opphav til det moderne ordet 'seismisk'.
Forhenget som revnet var sannsynligvis det indre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste i tempelet. At det revner fra øverst til nederst, understreker at dette er en guddommelig handling — ikke menneskeverk. Teologisk tolkes dette som at veien inn til Guds nærvær nå er åpnet for alle gjennom Jesu død (jf. Hebr 10,19–20). Jordskjelvet og klippene som sprakk understreker den kosmiske betydningen av korsfestelsen.
Det indre forhenget i Herodes' tempel var ifølge Josefus et massivt, rikt dekorert teppe. Ifølge rabbinske kilder var det svært tykt. At det revner 'fra øverst til nederst' indikerer at det ikke var menneskelig ødeleggelse. Jordskjelv er ikke uvanlige i riftdalen langs Jordan, men her tillegges det teologisk betydning.
Rekkefølgen 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' varierer noe i håndskriftene. Noen manuskripter har 'εἰς δύο ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω' (i to fra øverst til nederst). Forskjellen er ren ordstilling og påvirker ikke meningsinnholdet.
Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for Langfredag i de fleste kristne tradisjoner, og er en sentral del av pasjonsfortellingen. Forhengets revning er et viktig motiv i langfredagsliturgi og kunst.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett, men med en liten omorganisering: på gresk står 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' (fra øverst til nederst i to), mens oversettelsen setter 'i to' først for bedre norsk flyt. 'Forhenget' er det etablerte norske ordet for det greske καταπέτασμα. Uttrykket 'Og se' gjengir det greske καὶ ἰδοὺ, som markerer en dramatisk overgang.
Verbet ἐσχίσθη (aorist passiv av σχίζω) brukes både om forhenget og klippene (ἐσχίσθησαν), noe som skaper en litterær forbindelse mellom de to hendelsene — begge ble 'revet/spaltet'. Ordet καταπέτασμα betyr spesifikt et forheng eller teppe som henger ned (fra κατά + πετάννυμι, 'å bre ut nedover'). Det greske ἐσείσθη (av σείω, 'å riste') er opphav til det moderne ordet 'seismisk'.
Forhenget som revnet var sannsynligvis det indre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste i tempelet. At det revner fra øverst til nederst, understreker at dette er en guddommelig handling — ikke menneskeverk. Teologisk tolkes dette som at veien inn til Guds nærvær nå er åpnet for alle gjennom Jesu død (jf. Hebr 10,19–20). Jordskjelvet og klippene som sprakk understreker den kosmiske betydningen av korsfestelsen.
Det indre forhenget i Herodes' tempel var ifølge Josefus et massivt, rikt dekorert teppe. Ifølge rabbinske kilder var det svært tykt. At det revner 'fra øverst til nederst' indikerer at det ikke var menneskelig ødeleggelse. Jordskjelv er ikke uvanlige i riftdalen langs Jordan, men her tillegges det teologisk betydning.
Rekkefølgen 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' varierer noe i håndskriftene. Noen manuskripter har 'εἰς δύο ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω' (i to fra øverst til nederst). Forskjellen er ren ordstilling og påvirker ikke meningsinnholdet.
Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for Langfredag i de fleste kristne tradisjoner, og er en sentral del av pasjonsfortellingen. Forhengets revning er et viktig motiv i langfredagsliturgi og kunst.
*
Den greske teksten bruker uttrykket «πολλὰ σώματα τῶν κεκοιμημένων ἁγίων», altså «mange kropper av de hellige som hadde sovnet inn». Oversettelsen gjengir dette som «kroppene til mange hellige som var sovnet inn», noe som bevarer den legemlige dimensjonen i det greske uttrykket. Et alternativ kunne vært «legemene til mange hellige», men «kroppene» er mer naturlig på moderne norsk.
Det greske verbet «κεκοιμημένων» (perfektum partisipp av κοιμάω) betyr bokstavelig «de som har lagt seg til å sove» og er en vanlig eufemisme for døden i Det nye testamente (jf. 1 Tess 4,13–15; Joh 11,11). Perfektum-formen indikerer en tilstand som varer ved – de sover fortsatt inntil dette øyeblikket. Verbet «ἠγέρθησαν» (aorist passiv av ἐγείρω) betyr «ble reist opp/oppreist» og er det samme verbet som brukes om Jesu oppstandelse.
Denne passasjen reiser vanskelige teologiske spørsmål. Paulus kaller Kristus «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20), men her ser det ut til at hellige oppstår samtidig med eller til og med før Jesu oppstandelse. Vers 53 presiserer imidlertid at de gikk ut av gravene «etter hans oppstandelse», noe som harmoniserer med Paulus' utsagn. Noen tolker dette som en bokstavelig legemlig oppstandelse, mens andre ser det som et apokalyptisk-symbolsk bilde som understreker den kosmiske betydningen av Jesu død.
I jødisk apokalyptisk tradisjon var de helliges oppstandelse knyttet til endetidens komme (jf. Dan 12,2; Jes 26,19; Esek 37,12–13). Matteus skildrer Jesu død med kosmiske tegn – jordskjelv, klippesprekker og åpnede graver – for å vise at Guds endelige frelse bryter inn i historien.
Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men hovedlesemåten «ἠγέρθησαν» (de ble reist opp) er godt attestert i de viktigste manuskriptene. Den diakritiske markeringen ⸀ foran ἠγέρθησαν kan indikere en mindre tekstkritisk variant, men den påvirker ikke meningen vesentlig.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den greske teksten bruker uttrykket «πολλὰ σώματα τῶν κεκοιμημένων ἁγίων», altså «mange kropper av de hellige som hadde sovnet inn». Oversettelsen gjengir dette som «kroppene til mange hellige som var sovnet inn», noe som bevarer den legemlige dimensjonen i det greske uttrykket. Et alternativ kunne vært «legemene til mange hellige», men «kroppene» er mer naturlig på moderne norsk.
Det greske verbet «κεκοιμημένων» (perfektum partisipp av κοιμάω) betyr bokstavelig «de som har lagt seg til å sove» og er en vanlig eufemisme for døden i Det nye testamente (jf. 1 Tess 4,13–15; Joh 11,11). Perfektum-formen indikerer en tilstand som varer ved – de sover fortsatt inntil dette øyeblikket. Verbet «ἠγέρθησαν» (aorist passiv av ἐγείρω) betyr «ble reist opp/oppreist» og er det samme verbet som brukes om Jesu oppstandelse.
Denne passasjen reiser vanskelige teologiske spørsmål. Paulus kaller Kristus «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20), men her ser det ut til at hellige oppstår samtidig med eller til og med før Jesu oppstandelse. Vers 53 presiserer imidlertid at de gikk ut av gravene «etter hans oppstandelse», noe som harmoniserer med Paulus' utsagn. Noen tolker dette som en bokstavelig legemlig oppstandelse, mens andre ser det som et apokalyptisk-symbolsk bilde som understreker den kosmiske betydningen av Jesu død.
I jødisk apokalyptisk tradisjon var de helliges oppstandelse knyttet til endetidens komme (jf. Dan 12,2; Jes 26,19; Esek 37,12–13). Matteus skildrer Jesu død med kosmiske tegn – jordskjelv, klippesprekker og åpnede graver – for å vise at Guds endelige frelse bryter inn i historien.
Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men hovedlesemåten «ἠγέρθησαν» (de ble reist opp) er godt attestert i de viktigste manuskriptene. Den diakritiske markeringen ⸀ foran ἠγέρθησαν kan indikere en mindre tekstkritisk variant, men den påvirker ikke meningen vesentlig.
*
Den greske ordstillingen plasserer «ἐξελθόντες ἐκ τῶν μνημείων» (gikk ut av gravene) som et partisipp i begynnelsen, fulgt av «μετὰ τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ» (etter hans oppstandelse). Oversettelsen omorganiserer dette til naturlig norsk rekkefølge ved å starte med tidsbestemmelsen «Etter hans oppstandelse». Et alternativ ville vært å følge greskens rekkefølge: «De gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, kom inn i den hellige byen…», men den valgte løsningen gir bedre flyt på norsk.
Partisippet «ἐξελθόντες» (aorist av ἐξέρχομαι) og hovedverbet «εἰσῆλθον» (aorist av εἰσέρχομαι) danner et ordpar av «ut-gå» og «inn-gå» som gir en tydelig bevegelse fra gravene til byen. «ἐνεφανίσθησαν» (aorist passiv av ἐμφανίζω) betyr bokstavelig «ble gjort synlige» eller «viste seg», og brukes her om en overnaturlig tilsynekomst.
Dette verset reiser vanskelige teologiske spørsmål. Sammenhengen mellom vers 52 og 53 er mye debattert: ble de hellige reist opp ved Jesu død (v. 52) men gikk først ut etter oppstandelsen (v. 53)? Mange fortolkere mener Matteus knytter disse hendelsene til Jesu oppstandelse som «førstegrøden» (jf. 1 Kor 15,20). Andre ser dette som en prolepsis — en foregripelse av den endelige oppstandelsen. Uttrykket «hans oppstandelse» (τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ) refererer utvetydig til Jesu oppstandelse, noe som gjør kronologien i fortellingen krevende, siden den plasseres midt i korsfestelsesberetningen.
«Den hellige byen» (τὴν ἁγίαν πόλιν) er Jerusalem, et uttrykk kjent fra Jesaja 48,2; 52,1 og Nehemja 11,1.18. Betegnelsen understreker Jerusalems særstilling som Guds by og stedet for tempelet.
Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Teksten er godt bevitnet i de store unsialhåndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus).
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske ordstillingen plasserer «ἐξελθόντες ἐκ τῶν μνημείων» (gikk ut av gravene) som et partisipp i begynnelsen, fulgt av «μετὰ τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ» (etter hans oppstandelse). Oversettelsen omorganiserer dette til naturlig norsk rekkefølge ved å starte med tidsbestemmelsen «Etter hans oppstandelse». Et alternativ ville vært å følge greskens rekkefølge: «De gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, kom inn i den hellige byen…», men den valgte løsningen gir bedre flyt på norsk.
Partisippet «ἐξελθόντες» (aorist av ἐξέρχομαι) og hovedverbet «εἰσῆλθον» (aorist av εἰσέρχομαι) danner et ordpar av «ut-gå» og «inn-gå» som gir en tydelig bevegelse fra gravene til byen. «ἐνεφανίσθησαν» (aorist passiv av ἐμφανίζω) betyr bokstavelig «ble gjort synlige» eller «viste seg», og brukes her om en overnaturlig tilsynekomst.
Dette verset reiser vanskelige teologiske spørsmål. Sammenhengen mellom vers 52 og 53 er mye debattert: ble de hellige reist opp ved Jesu død (v. 52) men gikk først ut etter oppstandelsen (v. 53)? Mange fortolkere mener Matteus knytter disse hendelsene til Jesu oppstandelse som «førstegrøden» (jf. 1 Kor 15,20). Andre ser dette som en prolepsis — en foregripelse av den endelige oppstandelsen. Uttrykket «hans oppstandelse» (τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ) refererer utvetydig til Jesu oppstandelse, noe som gjør kronologien i fortellingen krevende, siden den plasseres midt i korsfestelsesberetningen.
«Den hellige byen» (τὴν ἁγίαν πόλιν) er Jerusalem, et uttrykk kjent fra Jesaja 48,2; 52,1 og Nehemja 11,1.18. Betegnelsen understreker Jerusalems særstilling som Guds by og stedet for tempelet.
Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Teksten er godt bevitnet i de store unsialhåndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus).
*
«Offiseren» oversetter gresk «hekatontarchos» (ἑκατόνταρχος), som bokstavelig betyr «leder over hundre» – en romersk centurion. Norske bibeloversettelser veksler mellom «offiseren», «høvedsmannen» og «centurionen». «Offiseren» er valgt for moderne lesbarhet. «Ble grepet av stor frykt» gjengir «ephobēthēsan sphodra» (ἐφοβήθησαν σφόδρα), som mer bokstavelig er «de fryktet i stor grad». Oversettelsen formidler intensiteten godt på naturlig norsk.
Uttrykket «θεοῦ υἱὸς» (theou huios) mangler bestemt artikkel i gresk, noe som grammatisk kan bety enten «Guds Sønn» (bestemt) eller «en guds sønn / en gudssønn» (ubestemt). Fra en hedensk-romersk soldiers munn kunne utsagnet i utgangspunktet bety «en gudssønn», men Matteus' narrative kontekst peker mot den fulle kristologiske bekjennelsen «Guds Sønn». Norsk oversettelse med stor S i «Sønn» reflekterer denne teologiske lesningen.
Centurionens bekjennelse er et nøkkelpunkt i Matteusevangeliet. En hedensk soldat erkjenner det som de religiøse lederne har avvist – at Jesus virkelig er Guds Sønn. Dette er en av evangeliets store ironier og understreker at evangeliet er for alle folkeslag, ikke bare Israel. Bekjennelsen kommer som respons på de kosmiske tegnene ved Jesu død (jordskjelv, mørke, tempelforhenget som revner), og minner om Peters bekjennelse i Matt 16:16.
En centurion (hekatontarchos) var en romersk offiser som normalt hadde kommando over 80–100 soldater. Ved en henrettelse ville en slik offiser lede eksekusjonspelotongen. At en romersk militær bekjenner Jesus som Guds Sønn, er bemerkelsesverdig gitt romernes polyteistiske religion og keiserkulten.
Noen manuskripter har ordstillingen «υἱὸς θεοῦ» (huios theou) i stedet for «θεοῦ υἱὸς» (theou huios), men betydningen er den samme. Varianten påvirker ikke oversettelsen.
Centurionens bekjennelse «Sannelig, han var Guds Sønn» leses i flere kirketradisjoner som del av lidelseshistorien (pasjonsberetningen) i Den stille uke, særlig langfredag. Den fungerer som et klimaks i den liturgiske lesningen av Jesu lidelse og død.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Offiseren» oversetter gresk «hekatontarchos» (ἑκατόνταρχος), som bokstavelig betyr «leder over hundre» – en romersk centurion. Norske bibeloversettelser veksler mellom «offiseren», «høvedsmannen» og «centurionen». «Offiseren» er valgt for moderne lesbarhet. «Ble grepet av stor frykt» gjengir «ephobēthēsan sphodra» (ἐφοβήθησαν σφόδρα), som mer bokstavelig er «de fryktet i stor grad». Oversettelsen formidler intensiteten godt på naturlig norsk.
Uttrykket «θεοῦ υἱὸς» (theou huios) mangler bestemt artikkel i gresk, noe som grammatisk kan bety enten «Guds Sønn» (bestemt) eller «en guds sønn / en gudssønn» (ubestemt). Fra en hedensk-romersk soldiers munn kunne utsagnet i utgangspunktet bety «en gudssønn», men Matteus' narrative kontekst peker mot den fulle kristologiske bekjennelsen «Guds Sønn». Norsk oversettelse med stor S i «Sønn» reflekterer denne teologiske lesningen.
Centurionens bekjennelse er et nøkkelpunkt i Matteusevangeliet. En hedensk soldat erkjenner det som de religiøse lederne har avvist – at Jesus virkelig er Guds Sønn. Dette er en av evangeliets store ironier og understreker at evangeliet er for alle folkeslag, ikke bare Israel. Bekjennelsen kommer som respons på de kosmiske tegnene ved Jesu død (jordskjelv, mørke, tempelforhenget som revner), og minner om Peters bekjennelse i Matt 16:16.
En centurion (hekatontarchos) var en romersk offiser som normalt hadde kommando over 80–100 soldater. Ved en henrettelse ville en slik offiser lede eksekusjonspelotongen. At en romersk militær bekjenner Jesus som Guds Sønn, er bemerkelsesverdig gitt romernes polyteistiske religion og keiserkulten.
Noen manuskripter har ordstillingen «υἱὸς θεοῦ» (huios theou) i stedet for «θεοῦ υἱὸς» (theou huios), men betydningen er den samme. Varianten påvirker ikke oversettelsen.
Centurionens bekjennelse «Sannelig, han var Guds Sønn» leses i flere kirketradisjoner som del av lidelseshistorien (pasjonsberetningen) i Den stille uke, særlig langfredag. Den fungerer som et klimaks i den liturgiske lesningen av Jesu lidelse og død.
*
Den greske teksten har én sammenhengende setning med partisippkonstruksjoner (θεωροῦσαι, διακονοῦσαι), som i norsk naturlig brytes opp i to setninger for lesbarhetens skyld. «Stod på avstand og så på» gjengir ἀπὸ μακρόθεν θεωροῦσαι; verbet θεωρέω innebærer å betrakte eller observere, og tillegget «stod» er en naturlig norsk utfylling. Alternativt kunne man skrive «som så på fra avstand» for å ligge tettere på originalen.
θεωροῦσαι (av θεωρέω) betyr å se på, betrakte, observere — sterkere enn bare å se (βλέπω), og innebærer et mer oppmerksomt og vedvarende blikk. διακονοῦσαι (av διακονέω) betyr å tjene, betjene, og har gitt opphav til ordet «diakon». Partisippformen διακονοῦσαι kan tolkes som en beskrivelse av hva kvinnene gjorde underveis mens de fulgte Jesus, altså en vedvarende tjeneste.
Kvinnenes tilstedeværelse ved korset er teologisk viktig: mens de mannlige disiplene i stor grad er fraværende i Matteus' korsfestelsesberetning, er det kvinnene som er vitner til Jesu død, begravelse og oppstandelse. Verbet διακονέω brukt om kvinnene viser at de hadde en aktiv tjenesterolle i Jesu følge, noe som var uvanlig i datidens samfunn og understreker deres betydning i urkirken.
At kvinner fulgte en rabbi og støttet hans virksomhet økonomisk og praktisk (jf. Lukas 8:1–3) var svært uvanlig i det jødiske samfunnet på Jesu tid. Deres troskap helt til korset står i kontrast til mange av de mannlige disiplene som hadde flyktet (Matt 26:56). At kvinner nevnes som vitner er bemerkelsesverdig, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i antikken.
Det er ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedtradisjonen er stabil på tvers av de viktigste håndskriftene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske teksten har én sammenhengende setning med partisippkonstruksjoner (θεωροῦσαι, διακονοῦσαι), som i norsk naturlig brytes opp i to setninger for lesbarhetens skyld. «Stod på avstand og så på» gjengir ἀπὸ μακρόθεν θεωροῦσαι; verbet θεωρέω innebærer å betrakte eller observere, og tillegget «stod» er en naturlig norsk utfylling. Alternativt kunne man skrive «som så på fra avstand» for å ligge tettere på originalen.
θεωροῦσαι (av θεωρέω) betyr å se på, betrakte, observere — sterkere enn bare å se (βλέπω), og innebærer et mer oppmerksomt og vedvarende blikk. διακονοῦσαι (av διακονέω) betyr å tjene, betjene, og har gitt opphav til ordet «diakon». Partisippformen διακονοῦσαι kan tolkes som en beskrivelse av hva kvinnene gjorde underveis mens de fulgte Jesus, altså en vedvarende tjeneste.
Kvinnenes tilstedeværelse ved korset er teologisk viktig: mens de mannlige disiplene i stor grad er fraværende i Matteus' korsfestelsesberetning, er det kvinnene som er vitner til Jesu død, begravelse og oppstandelse. Verbet διακονέω brukt om kvinnene viser at de hadde en aktiv tjenesterolle i Jesu følge, noe som var uvanlig i datidens samfunn og understreker deres betydning i urkirken.
At kvinner fulgte en rabbi og støttet hans virksomhet økonomisk og praktisk (jf. Lukas 8:1–3) var svært uvanlig i det jødiske samfunnet på Jesu tid. Deres troskap helt til korset står i kontrast til mange av de mannlige disiplene som hadde flyktet (Matt 26:56). At kvinner nevnes som vitner er bemerkelsesverdig, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i antikken.
Det er ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedtradisjonen er stabil på tvers av de viktigste håndskriftene.
*
Den greske frasen «ἐν αἷς ἦν» (blant dem var) er oversatt naturlig som «Blant dem var». «Μαρία ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» er gjengitt som «Maria, mor til Jakob og Josef», som er idiomatisk norsk. Et alternativ ville vært «Maria, Jakobs og Josefs mor». «ἡ μήτηρ τῶν υἱῶν Ζεβεδαίου» er oversatt «mor til Sebedeus-sønnene» – en vanlig norsk gjengivelse som er klar og lettlest.
Uttrykket «ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» bruker en genitivkonstruksjon med artikkelen for å identifisere Maria gjennom sønnene hennes. Navnet Ἰωσήφ har variantformen Ἰωσῆς (Joses) i enkelte håndskrifter (se tekstkritisk note). Ζεβεδαίου er genitiv av Ζεβεδαῖος (Sebedeus), et hebraisk-gresk navn.
Denne Maria omtales ofte som «den andre Maria» (jf. Matt 27,61; 28,1). Hun identifiseres tradisjonelt med Maria, Klopas' hustru (Joh 19,25). Mor til Sebedeus-sønnene er tradisjonelt identifisert som Salome (jf. Mark 15,40). Hennes tilstedeværelse ved korset understreker kvinnenes trofaste disippelskap, i kontrast til de mannlige disiplenes fravær.
Noen viktige håndskrifter (bl.a. א og B) leser «Ἰωσῆτος» (Joses) i stedet for «Ἰωσήφ» (Josef). Begge navneformene er attestert, og variasjonen skyldes sannsynligvis harmonisering med parallellsteder som Mark 15,40.47. Flertallet av moderne tekstutgaver velger «Ἰωσήφ» i Matteus.
Det var vanlig i jødisk kultur å identifisere kvinner gjennom deres sønner, spesielt hvis de var enker. Kvinnenes tilstedeværelse «på avstand» gjenspeiler både kulturelle normer og de praktiske omstendighetene ved en romersk henrettelse, der tilskuere holdt seg unna selve korsfestelsesstedet.
Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for langfredag i mange kirketradisjoner, og kvinnene ved korset er sentrale figurer i den kristne fromhetstradisjonens meditasjon over Jesu lidelse (Via Dolorosa, stasjon 12).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den greske frasen «ἐν αἷς ἦν» (blant dem var) er oversatt naturlig som «Blant dem var». «Μαρία ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» er gjengitt som «Maria, mor til Jakob og Josef», som er idiomatisk norsk. Et alternativ ville vært «Maria, Jakobs og Josefs mor». «ἡ μήτηρ τῶν υἱῶν Ζεβεδαίου» er oversatt «mor til Sebedeus-sønnene» – en vanlig norsk gjengivelse som er klar og lettlest.
Uttrykket «ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» bruker en genitivkonstruksjon med artikkelen for å identifisere Maria gjennom sønnene hennes. Navnet Ἰωσήφ har variantformen Ἰωσῆς (Joses) i enkelte håndskrifter (se tekstkritisk note). Ζεβεδαίου er genitiv av Ζεβεδαῖος (Sebedeus), et hebraisk-gresk navn.
Denne Maria omtales ofte som «den andre Maria» (jf. Matt 27,61; 28,1). Hun identifiseres tradisjonelt med Maria, Klopas' hustru (Joh 19,25). Mor til Sebedeus-sønnene er tradisjonelt identifisert som Salome (jf. Mark 15,40). Hennes tilstedeværelse ved korset understreker kvinnenes trofaste disippelskap, i kontrast til de mannlige disiplenes fravær.
Noen viktige håndskrifter (bl.a. א og B) leser «Ἰωσῆτος» (Joses) i stedet for «Ἰωσήφ» (Josef). Begge navneformene er attestert, og variasjonen skyldes sannsynligvis harmonisering med parallellsteder som Mark 15,40.47. Flertallet av moderne tekstutgaver velger «Ἰωσήφ» i Matteus.
Det var vanlig i jødisk kultur å identifisere kvinner gjennom deres sønner, spesielt hvis de var enker. Kvinnenes tilstedeværelse «på avstand» gjenspeiler både kulturelle normer og de praktiske omstendighetene ved en romersk henrettelse, der tilskuere holdt seg unna selve korsfestelsesstedet.
Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for langfredag i mange kirketradisjoner, og kvinnene ved korset er sentrale figurer i den kristne fromhetstradisjonens meditasjon over Jesu lidelse (Via Dolorosa, stasjon 12).
*
Den norske oversettelsen gjengir «Ὀψίας δὲ γενομένης» med «Da kvelden kom», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse av den greske genitiv absolutt-konstruksjonen. «τοὔνομα» (= τὸ ὄνομα) er gjengitt med «ved navn», som er standard norsk. Verbet «ἐμαθητεύθη» (aorist passiv av μαθητεύω) er oversatt med «var blitt en disippel av», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «som selv også var en Jesu disippel», men den valgte formuleringen understreker at det var en prosess (han var blitt disippel).
«Ὀψίας γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt. «τοὔνομα» er en krasis (sammentrekning) av τὸ ὄνομα, brukt som akkusativ av relasjon ('med hensyn til navn'). Verbet «ἐμαθητεύθη» er aorist passiv av μαθητεύω, som kan bety enten 'ble gjort til disippel' eller 'ble disippel'. Passivformen kan antyde at det var Jesus som kalte ham, men det kan også forstås mer generelt. «ὃς καὶ αὐτός» understreker at Josef i likhet med andre (kanskje kvinnene nevnt i forrige vers) selv også var en disippel.
At Josef fra Arimatea beskrives som en disippel av Jesus, er teologisk viktig. Matteus bruker passiv av μαθητεύω, noe som kan innebære at disippelskapet er noe man mottar snarere enn noe man velger selv. Parallellene i Markus 15:43 og Lukas 23:50–51 gir ytterligere detaljer: han var medlem av Rådet (Sanhedrin), og han ventet på Guds rike. Johannes 19:38 forteller at han var en hemmelig disippel av frykt for jødene. At en rik mann gir Jesus en grav, oppfyller Jesaja 53:9 om at Messias skulle få sin grav hos en rik.
Arimatea er trolig identisk med Rama (Ramatajim-Sofim) i det samaritanske høylandet, Samuels hjemby (1 Sam 1:1). Josef var ifølge de andre evangeliene et fremtredende medlem av Sanhedrin, det jødiske rådet. Hans rikdom er relevant fordi det forklarer at han hadde en ny, uthugget klippegrav tilgjengelig i Jerusalem. Begravelsen måtte skje før solnedgang på grunn av sabbatens begynnelse, noe som forklarer det hastige forløpet.
Noen manuskripter har «ἐμαθήτευσεν» (aktiv form) i stedet for «ἐμαθητεύθη» (passiv), men den passive formen har sterkest støtte i de beste manuskriptene (blant annet א, B, D). Forskjellen er subtil: aktiv ville bety 'var blitt en disippel' (intransitiv bruk), mens passiv betyr 'ble gjort til disippel'. Begge gir tilnærmet samme mening i konteksten.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Den norske oversettelsen gjengir «Ὀψίας δὲ γενομένης» med «Da kvelden kom», noe som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse av den greske genitiv absolutt-konstruksjonen. «τοὔνομα» (= τὸ ὄνομα) er gjengitt med «ved navn», som er standard norsk. Verbet «ἐμαθητεύθη» (aorist passiv av μαθητεύω) er oversatt med «var blitt en disippel av», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «som selv også var en Jesu disippel», men den valgte formuleringen understreker at det var en prosess (han var blitt disippel).
«Ὀψίας γενομένης» er en genitiv absolutt som angir tidspunkt. «τοὔνομα» er en krasis (sammentrekning) av τὸ ὄνομα, brukt som akkusativ av relasjon ('med hensyn til navn'). Verbet «ἐμαθητεύθη» er aorist passiv av μαθητεύω, som kan bety enten 'ble gjort til disippel' eller 'ble disippel'. Passivformen kan antyde at det var Jesus som kalte ham, men det kan også forstås mer generelt. «ὃς καὶ αὐτός» understreker at Josef i likhet med andre (kanskje kvinnene nevnt i forrige vers) selv også var en disippel.
At Josef fra Arimatea beskrives som en disippel av Jesus, er teologisk viktig. Matteus bruker passiv av μαθητεύω, noe som kan innebære at disippelskapet er noe man mottar snarere enn noe man velger selv. Parallellene i Markus 15:43 og Lukas 23:50–51 gir ytterligere detaljer: han var medlem av Rådet (Sanhedrin), og han ventet på Guds rike. Johannes 19:38 forteller at han var en hemmelig disippel av frykt for jødene. At en rik mann gir Jesus en grav, oppfyller Jesaja 53:9 om at Messias skulle få sin grav hos en rik.
Arimatea er trolig identisk med Rama (Ramatajim-Sofim) i det samaritanske høylandet, Samuels hjemby (1 Sam 1:1). Josef var ifølge de andre evangeliene et fremtredende medlem av Sanhedrin, det jødiske rådet. Hans rikdom er relevant fordi det forklarer at han hadde en ny, uthugget klippegrav tilgjengelig i Jerusalem. Begravelsen måtte skje før solnedgang på grunn av sabbatens begynnelse, noe som forklarer det hastige forløpet.
Noen manuskripter har «ἐμαθήτευσεν» (aktiv form) i stedet for «ἐμαθητεύθη» (passiv), men den passive formen har sterkest støtte i de beste manuskriptene (blant annet א, B, D). Forskjellen er subtil: aktiv ville bety 'var blitt en disippel' (intransitiv bruk), mens passiv betyr 'ble gjort til disippel'. Begge gir tilnærmet samme mening i konteksten.
*
Det greske «ᾐτήσατο τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ» er oversatt med «bad om å få Jesu kropp». Verbet αἰτέω i medium betyr å be om noe for seg selv. Norsk «bad om å få» gjengir denne nyansen godt. «Kropp» brukes her i stedet for det mer arkaiske «legeme», i tråd med målsetningen om moderne og lettlest norsk.
Verbet προσέρχομαι (å gå til, nærme seg) brukes ofte i Matteusevangeliet om å henvende seg til en person med en forespørsel eller i ærbødighet. Verbet αἰτέω i medium (ᾐτήσατο) innebærer en personlig interesse i forespørselen — Josef ba om kroppen for sin egen del.
Noen håndskrifter har ἀποδοθῆναι (utleveres, gis tilbake), mens andre har bare δοθῆναι (gis). Prefikset ἀπο- kan antyde at kroppen «gis tilbake» eller «overleveres», noe som kan ha en teologisk undertone om at kroppen tilhører disiplene eller rettmessig burde frigis. De fleste moderne kritiske utgaver leser ἀποδοθῆναι.
At Josef fra Arimatea kunne henvende seg direkte til den romerske guvernøren Pilatus, tyder på at han var en mann med høy sosial status. Etter romersk lov kunne kroppen til en henrettet person utleveres til familie eller venner etter forespørsel, men det var ingen automatisk rett. At Pilatus befalte utlevering uten innvendinger, kan tyde på at Josef hadde innflytelse.
Josefs handling med å be om Jesu kropp har vært sett som en modig bekjennelseshandling, ettersom det å identifisere seg med en korsfestet person innebar sosial risiko. Hans rolle i begravelsen av Jesus er også viktig for oppstandelsesberetningen, da den etablerer at Jesus virkelig døde og ble gravlagt på et kjent sted.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske «ᾐτήσατο τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ» er oversatt med «bad om å få Jesu kropp». Verbet αἰτέω i medium betyr å be om noe for seg selv. Norsk «bad om å få» gjengir denne nyansen godt. «Kropp» brukes her i stedet for det mer arkaiske «legeme», i tråd med målsetningen om moderne og lettlest norsk.
Verbet προσέρχομαι (å gå til, nærme seg) brukes ofte i Matteusevangeliet om å henvende seg til en person med en forespørsel eller i ærbødighet. Verbet αἰτέω i medium (ᾐτήσατο) innebærer en personlig interesse i forespørselen — Josef ba om kroppen for sin egen del.
Noen håndskrifter har ἀποδοθῆναι (utleveres, gis tilbake), mens andre har bare δοθῆναι (gis). Prefikset ἀπο- kan antyde at kroppen «gis tilbake» eller «overleveres», noe som kan ha en teologisk undertone om at kroppen tilhører disiplene eller rettmessig burde frigis. De fleste moderne kritiske utgaver leser ἀποδοθῆναι.
At Josef fra Arimatea kunne henvende seg direkte til den romerske guvernøren Pilatus, tyder på at han var en mann med høy sosial status. Etter romersk lov kunne kroppen til en henrettet person utleveres til familie eller venner etter forespørsel, men det var ingen automatisk rett. At Pilatus befalte utlevering uten innvendinger, kan tyde på at Josef hadde innflytelse.
Josefs handling med å be om Jesu kropp har vært sett som en modig bekjennelseshandling, ettersom det å identifisere seg med en korsfestet person innebar sosial risiko. Hans rolle i begravelsen av Jesus er også viktig for oppstandelsesberetningen, da den etablerer at Jesus virkelig døde og ble gravlagt på et kjent sted.
*
«svøpte den i rent linklede» gjengir gresk «ἐνετύλιξεν αὐτὸ σινδόνι καθαρᾷ». Verbet ἐνετύλιξεν betyr å vikle inn, svøpe. «Linklede» er valgt for σινδών, som betegner et fint linstoff. Alternativt kunne man skrevet «linduk» eller «lintøy», men «linklede» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon og gir et klart bilde.
Ordet σινδών (sindón) betegner et stort stykke fint linlerret, opprinnelig fra India (muligens via Sindh-regionen). Det brukes i evangeliene spesielt om liksvøpet til Jesus. Adjektivet καθαρά kan bety både fysisk rent og rituelt rent.
At linkledet beskrives som «rent» (καθαρᾷ) kan tolkes både bokstavelig (nytt, ubrukt stoff) og symbolsk som uttrykk for Jesu renhet og syndfriheten i hans død. Matteus er den eneste av synoptikerne som inkluderer dette adjektivet, noe som kan peke mot en teologisk betoning.
Det var vanlig jødisk begravelsesskikk å svøpe den avdøde i linklede. Josef fra Arimatea var ifølge evangeliene en velstående mann og medlem av Sanhedrin, og bruken av fint, rent lin understreker den ærefulle behandlingen av Jesu legeme. At han brukte sin egen nye grav (v. 60) vitner også om hans høye status.
Noen håndskrifter har varianten «ἐν σινδόνι» (med preposisjon ἐν), mens andre har bare dativformen σινδόνι uten preposisjon. Betydningen er den samme. Variantapparatet viser også en veksling mellom αὐτό og formen uten pronomen, men hovedteksten inkluderer αὐτό.
Ingen manuskripter for dette verset
«svøpte den i rent linklede» gjengir gresk «ἐνετύλιξεν αὐτὸ σινδόνι καθαρᾷ». Verbet ἐνετύλιξεν betyr å vikle inn, svøpe. «Linklede» er valgt for σινδών, som betegner et fint linstoff. Alternativt kunne man skrevet «linduk» eller «lintøy», men «linklede» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon og gir et klart bilde.
Ordet σινδών (sindón) betegner et stort stykke fint linlerret, opprinnelig fra India (muligens via Sindh-regionen). Det brukes i evangeliene spesielt om liksvøpet til Jesus. Adjektivet καθαρά kan bety både fysisk rent og rituelt rent.
At linkledet beskrives som «rent» (καθαρᾷ) kan tolkes både bokstavelig (nytt, ubrukt stoff) og symbolsk som uttrykk for Jesu renhet og syndfriheten i hans død. Matteus er den eneste av synoptikerne som inkluderer dette adjektivet, noe som kan peke mot en teologisk betoning.
Det var vanlig jødisk begravelsesskikk å svøpe den avdøde i linklede. Josef fra Arimatea var ifølge evangeliene en velstående mann og medlem av Sanhedrin, og bruken av fint, rent lin understreker den ærefulle behandlingen av Jesu legeme. At han brukte sin egen nye grav (v. 60) vitner også om hans høye status.
Noen håndskrifter har varianten «ἐν σινδόνι» (med preposisjon ἐν), mens andre har bare dativformen σινδόνι uten preposisjon. Betydningen er den samme. Variantapparatet viser også en veksling mellom αὐτό og formen uten pronomen, men hovedteksten inkluderer αὐτό.
*
Oversettelsen gjengir καινῷ αὐτοῦ μνημείῳ som «sin nye grav». Det greske καινός betyr «ny» i betydningen ubrukt/fersk. Alternativet «ubrukt» kunne også vært brukt (jf. Luk 23,53). ἐλατόμησεν kan oversettes «hogd ut» eller «hugget ut». ἐν τῇ πέτρᾳ gjengis som «i fjellet», som er en nøytral og nær gjengivelse av det greske uttrykket. ἀπῆλθεν betyr strengt tatt «gikk bort» eller «dro av sted», ikke bare «gikk».
Verbet λατομέω (latoméō) er sammensatt av λᾶας ('stein') og τέμνω ('skjære/hugge'), og betyr bokstavelig 'å hugge i stein'. Partisippet προσκυλίσας (fra προσκυλίω) betyr 'å rulle mot/foran' og brukes spesifikt om å rulle en stein på plass foran en gravåpning. τῇ θύρᾳ ('til døren') oversettes her idiomatisk som «inngangen».
At graven var ny og uthogd i fjell, understreker at ingen annen hadde ligget der – dette er teologisk viktig for oppstandelsesberetningen, da det utelukker forveksling med et annet lik. Den store steinen foran inngangen blir også sentral i påskefortellingen (Matt 28,2). Matteus legger mer vekt enn de andre evangelistene på at graven var forseglet, noe som forsterker oppstandelsens troverdighet.
Klippegraver var vanlige blant velstående jøder i det første århundret. De ble hugget ut i kalksteinsfjell, ofte med en lav inngang og en rund stein som kunne rulles langs en skåret renne for å forsegle åpningen. At Josef eide en slik grav, bekrefter hans status som en rik mann (jf. v. 57). Arkeologiske funn fra Jerusalem-området viser mange slike graver fra denne perioden.
Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Enkelte manuskripter har en noe annerledes ordstilling av αὐτοῦ i forhold til μνημείῳ, men betydningen forblir den samme.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir καινῷ αὐτοῦ μνημείῳ som «sin nye grav». Det greske καινός betyr «ny» i betydningen ubrukt/fersk. Alternativet «ubrukt» kunne også vært brukt (jf. Luk 23,53). ἐλατόμησεν kan oversettes «hogd ut» eller «hugget ut». ἐν τῇ πέτρᾳ gjengis som «i fjellet», som er en nøytral og nær gjengivelse av det greske uttrykket. ἀπῆλθεν betyr strengt tatt «gikk bort» eller «dro av sted», ikke bare «gikk».
Verbet λατομέω (latoméō) er sammensatt av λᾶας ('stein') og τέμνω ('skjære/hugge'), og betyr bokstavelig 'å hugge i stein'. Partisippet προσκυλίσας (fra προσκυλίω) betyr 'å rulle mot/foran' og brukes spesifikt om å rulle en stein på plass foran en gravåpning. τῇ θύρᾳ ('til døren') oversettes her idiomatisk som «inngangen».
At graven var ny og uthogd i fjell, understreker at ingen annen hadde ligget der – dette er teologisk viktig for oppstandelsesberetningen, da det utelukker forveksling med et annet lik. Den store steinen foran inngangen blir også sentral i påskefortellingen (Matt 28,2). Matteus legger mer vekt enn de andre evangelistene på at graven var forseglet, noe som forsterker oppstandelsens troverdighet.
Klippegraver var vanlige blant velstående jøder i det første århundret. De ble hugget ut i kalksteinsfjell, ofte med en lav inngang og en rund stein som kunne rulles langs en skåret renne for å forsegle åpningen. At Josef eide en slik grav, bekrefter hans status som en rik mann (jf. v. 57). Arkeologiske funn fra Jerusalem-området viser mange slike graver fra denne perioden.
Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Enkelte manuskripter har en noe annerledes ordstilling av αὐτοῦ i forhold til μνημείῳ, men betydningen forblir den samme.
*
Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «ἀπέναντι τοῦ τάφου» er oversatt med «overfor graven», som er en god gjengivelse. Alternativt kunne man brukt «rett overfor graven» eller «vendt mot graven». Partisippet «καθήμεναι» (sittende) er gjengitt med «satt», integrert i setningen. Noen oversettelser velger å si «satt rett overfor» for å understreke posisjonen tydeligere.
Ordet «τάφου» (grav) brukes her i stedet for «μνημείου» (gravminne/gravkammer) som ble brukt i forrige vers. Begge ordene refererer til samme sted, men τάφος er mer generelt og betegner selve graven, mens μνημεῖον vektlegger graven som et minnesmerke. Partisippet «καθήμεναι» er nominativ femininum flertall av κάθημαι og beskriver de to kvinnenes posisjon – de satt der.
De to kvinnene som vitner til gravleggelsen er viktige i evangeliets narrativ: de kan senere bekrefte at graven var tom. Maria Magdalena og «den andre Maria» (trolig Maria, mor til Jakob og Josef, jf. Matt 27:56) er øyenvitner både til korsfestelsen, gravleggelsen og oppstandelsen. Kvinnenes rolle som de første vitnene er teologisk betydningsfull, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i samtiden, noe som styrker troverdigheten i fortellingen.
Noen håndskrifter har «Μαρία» i stedet for «Μαριάμ». Variantene er mindre og påvirker ikke betydningen. Begge formene av navnet brukes om hverandre i Det nye testamente.
I jødisk skikk var det vanlig at kvinner satte seg ved graven for å sørge. At de to kvinnene satt overfor graven etter gravleggelsen, reflekterer denne sørgepraksisen. «Den andre Maria» identifiseres vanligvis som Maria, Jakobs og Josefs mor, nevnt i Matt 27:56.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «ἀπέναντι τοῦ τάφου» er oversatt med «overfor graven», som er en god gjengivelse. Alternativt kunne man brukt «rett overfor graven» eller «vendt mot graven». Partisippet «καθήμεναι» (sittende) er gjengitt med «satt», integrert i setningen. Noen oversettelser velger å si «satt rett overfor» for å understreke posisjonen tydeligere.
Ordet «τάφου» (grav) brukes her i stedet for «μνημείου» (gravminne/gravkammer) som ble brukt i forrige vers. Begge ordene refererer til samme sted, men τάφος er mer generelt og betegner selve graven, mens μνημεῖον vektlegger graven som et minnesmerke. Partisippet «καθήμεναι» er nominativ femininum flertall av κάθημαι og beskriver de to kvinnenes posisjon – de satt der.
De to kvinnene som vitner til gravleggelsen er viktige i evangeliets narrativ: de kan senere bekrefte at graven var tom. Maria Magdalena og «den andre Maria» (trolig Maria, mor til Jakob og Josef, jf. Matt 27:56) er øyenvitner både til korsfestelsen, gravleggelsen og oppstandelsen. Kvinnenes rolle som de første vitnene er teologisk betydningsfull, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i samtiden, noe som styrker troverdigheten i fortellingen.
Noen håndskrifter har «Μαρία» i stedet for «Μαριάμ». Variantene er mindre og påvirker ikke betydningen. Begge formene av navnet brukes om hverandre i Det nye testamente.
I jødisk skikk var det vanlig at kvinner satte seg ved graven for å sørge. At de to kvinnene satt overfor graven etter gravleggelsen, reflekterer denne sørgepraksisen. «Den andre Maria» identifiseres vanligvis som Maria, Jakobs og Josefs mor, nevnt i Matt 27:56.
*
Det greske «ἐπαύριον» betyr 'neste dag' og er her gjengitt med «dagen etter». Uttrykket «ἥτις ἐστὶν μετὰ τὴν παρασκευήν» er en forklarende relativsetning som presiserer at denne dagen kom etter «forberedelsesdagen» (παρασκευή). Oversettelsen «den som fulgte etter forberedelsesdagen» gjengir dette klart. Et alternativ ville vært å bruke «sabbaten» direkte, men teksten bruker bevisst den omskrivende formuleringen. Verbet «συνήχθησαν» (ble samlet) er gjengitt med «kom … sammen», som er naturlig norsk og beholder betydningen av en aktiv samling.
Παρασκευή (paraskeuē) betyr bokstavelig 'forberedelse' og var det faste jødiske navnet på fredagen, dagen før sabbaten, da man forberedte alt som trengtes for sabbatshvilen. At overprestene og fariseerne gikk til Pilatus på sabbaten, viser hvor alvorlig de tok situasjonen – de brøt med sabbatens hvilekarakter for å sikre graven.
Det greske ordet παρασκευή ble brukt teknisk om fredagen i jødisk kalender (jf. Mark 15,42; Luk 23,54; Joh 19,31.42). Verbet συνήχθησαν er aorist passiv av συνάγω ('samle'), men brukes her med medial/refleksiv betydning: 'de samlet seg', 'de kom sammen'. Preposisjonen πρός med akkusativ indikerer bevegelse mot en person.
At overprestene og fariseerne nevnes sammen her, er uvanlig i lidelseshistorien der det ellers er overprestene og de eldste som opptrer sammen. Fariseernes tilstedeværelse understreker at det var de som var mest opptatt av oppstandelsesspørsmålet. Teologisk viser denne episoden ironien i at Jesu motstandere husket hans oppstandelsesløfte bedre enn disiplene selv.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Det greske «ἐπαύριον» betyr 'neste dag' og er her gjengitt med «dagen etter». Uttrykket «ἥτις ἐστὶν μετὰ τὴν παρασκευήν» er en forklarende relativsetning som presiserer at denne dagen kom etter «forberedelsesdagen» (παρασκευή). Oversettelsen «den som fulgte etter forberedelsesdagen» gjengir dette klart. Et alternativ ville vært å bruke «sabbaten» direkte, men teksten bruker bevisst den omskrivende formuleringen. Verbet «συνήχθησαν» (ble samlet) er gjengitt med «kom … sammen», som er naturlig norsk og beholder betydningen av en aktiv samling.
Παρασκευή (paraskeuē) betyr bokstavelig 'forberedelse' og var det faste jødiske navnet på fredagen, dagen før sabbaten, da man forberedte alt som trengtes for sabbatshvilen. At overprestene og fariseerne gikk til Pilatus på sabbaten, viser hvor alvorlig de tok situasjonen – de brøt med sabbatens hvilekarakter for å sikre graven.
Det greske ordet παρασκευή ble brukt teknisk om fredagen i jødisk kalender (jf. Mark 15,42; Luk 23,54; Joh 19,31.42). Verbet συνήχθησαν er aorist passiv av συνάγω ('samle'), men brukes her med medial/refleksiv betydning: 'de samlet seg', 'de kom sammen'. Preposisjonen πρός med akkusativ indikerer bevegelse mot en person.
At overprestene og fariseerne nevnes sammen her, er uvanlig i lidelseshistorien der det ellers er overprestene og de eldste som opptrer sammen. Fariseernes tilstedeværelse understreker at det var de som var mest opptatt av oppstandelsesspørsmålet. Teologisk viser denne episoden ironien i at Jesu motstandere husket hans oppstandelsesløfte bedre enn disiplene selv.
*
Oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og forståelig måte. «Κύριε» oversettes med «Herre», som var en høflig tiltaleform. «ὁ πλάνος» oversettes med «denne forføreren», som fanger den nedsettende tonen overprestene og fariseerne brukte om Jesus. «ἐγείρομαι» (presens medium/passiv) er gjengitt med «skal jeg stå opp», et naturlig valg på norsk for å uttrykke en fremtidig hendelse i indirekte referert tale. Et alternativ ville vært «reiser jeg meg» eller «blir jeg reist opp» (passiv, som impliserer at Gud reiser ham opp).
«ὁ πλάνος» (ho planos) betyr bokstavelig 'bedrageren' eller 'forføreren'. Ordet er beslektet med substantivet «πλάνη» (plane, 'villfarelse/bedrag') som brukes i vers 64. Denne ordsammenhengen er tematisk viktig: de religiøse lederne frykter at «bedraget» (πλάνη) skal fortsette. «ἐμνήσθημεν» er aorist passiv av «μιμνῄσκομαι» og betyr 'vi ble minnet om' eller 'vi husket'. «ἔτι ζῶν» er et presens partisipp som betyr 'mens han ennå levde', noe som understreker at Jesus nå er død.
Det er teologisk ironisk at overprestene og fariseerne husket Jesu profeti om sin oppstandelse, mens hans egne disipler tilsynelatende hadde glemt den. Deres bruk av ordet «forføreren» (πλάνος) viser at de avviste Jesu messiaske krav. Samtidig bekrefter deres utsagn at Jesus faktisk hadde forutsagt sin oppstandelse, noe som styrker evangeliets vitnesbyrd. Uttrykket «etter tre dager» harmoniserer med andre oppstandelsesforutsigelser i Matteus (16:21; 17:23; 20:19), selv om noen av disse bruker «på den tredje dag».
«Forberedelsesdagen» (παρασκευή) var fredagen før sabbaten. At overprestene og fariseerne gikk til Pilatus dagen etter forberedelsesdagen, altså på sabbaten, viser hvor alvorlig de tok situasjonen – de brøt normalt sin sabbatspraksis for å sikre graven. Tiltalen «Κύριε» (Herre) til Pilatus var en respektfull, formell tiltaleform som ble brukt overfor embetsmenn i Romerriket.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstilling, men teksten i dette verset er godt bevart og stabil i de viktigste manuskripttradisjonene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir den greske teksten på en naturlig og forståelig måte. «Κύριε» oversettes med «Herre», som var en høflig tiltaleform. «ὁ πλάνος» oversettes med «denne forføreren», som fanger den nedsettende tonen overprestene og fariseerne brukte om Jesus. «ἐγείρομαι» (presens medium/passiv) er gjengitt med «skal jeg stå opp», et naturlig valg på norsk for å uttrykke en fremtidig hendelse i indirekte referert tale. Et alternativ ville vært «reiser jeg meg» eller «blir jeg reist opp» (passiv, som impliserer at Gud reiser ham opp).
«ὁ πλάνος» (ho planos) betyr bokstavelig 'bedrageren' eller 'forføreren'. Ordet er beslektet med substantivet «πλάνη» (plane, 'villfarelse/bedrag') som brukes i vers 64. Denne ordsammenhengen er tematisk viktig: de religiøse lederne frykter at «bedraget» (πλάνη) skal fortsette. «ἐμνήσθημεν» er aorist passiv av «μιμνῄσκομαι» og betyr 'vi ble minnet om' eller 'vi husket'. «ἔτι ζῶν» er et presens partisipp som betyr 'mens han ennå levde', noe som understreker at Jesus nå er død.
Det er teologisk ironisk at overprestene og fariseerne husket Jesu profeti om sin oppstandelse, mens hans egne disipler tilsynelatende hadde glemt den. Deres bruk av ordet «forføreren» (πλάνος) viser at de avviste Jesu messiaske krav. Samtidig bekrefter deres utsagn at Jesus faktisk hadde forutsagt sin oppstandelse, noe som styrker evangeliets vitnesbyrd. Uttrykket «etter tre dager» harmoniserer med andre oppstandelsesforutsigelser i Matteus (16:21; 17:23; 20:19), selv om noen av disse bruker «på den tredje dag».
«Forberedelsesdagen» (παρασκευή) var fredagen før sabbaten. At overprestene og fariseerne gikk til Pilatus dagen etter forberedelsesdagen, altså på sabbaten, viser hvor alvorlig de tok situasjonen – de brøt normalt sin sabbatspraksis for å sikre graven. Tiltalen «Κύριε» (Herre) til Pilatus var en respektfull, formell tiltaleform som ble brukt overfor embetsmenn i Romerriket.
Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstilling, men teksten i dette verset er godt bevart og stabil i de viktigste manuskripttradisjonene.
*
Oversettelsen gjengir κέλευσον som «gi ordre om», som fanger den imperative tonen i henvendelsen til Pilatus. ἀσφαλισθῆναι (aorist passiv infinitiv av ἀσφαλίζω) oversettes «sikres/blir sikret». Uttrykket μήποτε ('for at ikke') gjengis med «så ikke», som er naturlig norsk. Det greske ἔσται (futurum av εἰμί) kan gjengis både som «blir» (presens med fremtidsbetydning) og «vil bli» (eksplisitt futurum). Begge er akseptable, men «vil bli» er mer presist.
Verbet ἀσφαλίζω betyr «å gjøre sikker, å befeste», og brukes her i juridisk-militær betydning om å sikre/forsegle en grav. Substantivet πλάνη ('villfarelse, bedrag') er beslektet med πλάνος ('forfører') i forrige vers, noe som skaper et ordspill: forførerens (πλάνος) bedrag (πλάνη). Komparativformen χείρων ('verre') understreker en eskalering.
Yppersteprestenes og fariseernes frykt for at disiplene skal stjele liket og forkynne oppstandelsen er ironisk i narrativets kontekst: de forsøker å forhindre nettopp det som ifølge evangelistens teologi faktisk skjer — en virkelig oppstandelse. Uttrykket «det siste bedraget verre enn det første» antyder at de ser Jesu oppstandelsespåstand som mer skadelig enn hans messianske forkynnelse i levende live.
Praksisen med å sikre en grav med vakter og segl var kjent i antikken. Romerne kunne stille vakter (κουστωδία, et latinsk lånord) til disposisjon for lokale myndigheter. Oversteprestenes henvendelse til Pilatus reflekterer at de trengte romersk autorisasjon for å bruke militære vakter.
Noen manuskripter har νυκτός ('om natten') etter κλέψωσιν αὐτόν, men dette mangler i de beste vitnene. Lesemåten αὐτοῦ (hans) etter μαθηταί har en variant uten pronomen, men den vanligste teksten inkluderer det.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir κέλευσον som «gi ordre om», som fanger den imperative tonen i henvendelsen til Pilatus. ἀσφαλισθῆναι (aorist passiv infinitiv av ἀσφαλίζω) oversettes «sikres/blir sikret». Uttrykket μήποτε ('for at ikke') gjengis med «så ikke», som er naturlig norsk. Det greske ἔσται (futurum av εἰμί) kan gjengis både som «blir» (presens med fremtidsbetydning) og «vil bli» (eksplisitt futurum). Begge er akseptable, men «vil bli» er mer presist.
Verbet ἀσφαλίζω betyr «å gjøre sikker, å befeste», og brukes her i juridisk-militær betydning om å sikre/forsegle en grav. Substantivet πλάνη ('villfarelse, bedrag') er beslektet med πλάνος ('forfører') i forrige vers, noe som skaper et ordspill: forførerens (πλάνος) bedrag (πλάνη). Komparativformen χείρων ('verre') understreker en eskalering.
Yppersteprestenes og fariseernes frykt for at disiplene skal stjele liket og forkynne oppstandelsen er ironisk i narrativets kontekst: de forsøker å forhindre nettopp det som ifølge evangelistens teologi faktisk skjer — en virkelig oppstandelse. Uttrykket «det siste bedraget verre enn det første» antyder at de ser Jesu oppstandelsespåstand som mer skadelig enn hans messianske forkynnelse i levende live.
Praksisen med å sikre en grav med vakter og segl var kjent i antikken. Romerne kunne stille vakter (κουστωδία, et latinsk lånord) til disposisjon for lokale myndigheter. Oversteprestenes henvendelse til Pilatus reflekterer at de trengte romersk autorisasjon for å bruke militære vakter.
Noen manuskripter har νυκτός ('om natten') etter κλέψωσιν αὐτόν, men dette mangler i de beste vitnene. Lesemåten αὐτοῦ (hans) etter μαθηταί har en variant uten pronomen, men den vanligste teksten inkluderer det.
*
Oversettelsen gjengir «Ἔχετε κουστωδίαν» som «Dere har en vakt», altså indikativ, noe som innebærer at Pilatus påpeker at de allerede disponerer en vakt (tempelvakten). En alternativ tolkning er imperativ: «Ta dere en vakt», der Pilatus gir dem en romersk vaktstyrke. Begge tolkninger er grammatisk mulige på gresk. Valget av indikativ er vanlig i moderne oversettelser og gir en naturlig norsk setning. «Så godt dere kan» er en god idiomatisk gjengivelse av «ὡς οἴδατε» (bokstavelig: «som dere vet/forstår»), som uttrykker at de skal sikre graven etter beste evne.
Det greske ordet «κουστωδίαν» (koustodia) er et lånord fra latin «custodia», som betyr vakthold eller vaktmannskap. Dette er et av flere latinske lånord i Det nye testamente og reflekterer den romerske tilstedeværelsen i Judea. Verbet «ἀσφαλίσασθε» (aorist imperativ medium) betyr å sikre, trygge eller befeste, og brukes her om fysisk sikring av graven.
Spørsmålet om Pilatus gir dem en romersk vakt (imperativ) eller henviser til tempelvakten de allerede har (indikativ), har teologiske implikasjoner. Hvis det er en romersk vakt, styrker det apologetisk troverdigheten av den tomme graven, ettersom romerske soldater ville vært vanskeligere å bestikke og mer pålitelige som vitner. I Matt 28:11–15 rapporterer vaktstyrken til overprestene, noe som kan tale for at det dreier seg om tempelvakten. Uansett tolkning understreker teksten at myndighetene tok forholdsregler mot svindel, noe som paradoksalt nok styrker oppstandelsesberetningens troverdighet.
Tempelet i Jerusalem hadde sin egen vaktstyrke under ledelse av tempelkommandanten. Disse vaktene var levitter som patruljerte tempelområdet, særlig om natten. Romerske vakter (custodia) var derimot stasjonert i Antoniaborgen ved tempelplassen. Pilatus' formulering kan reflektere enten at han autoriserte bruk av romerske soldater eller at han avviste ansvaret og overlot det til jødenes egne vakter.
Noen manuskripter har «ἔφη» (sa), mens andre viktige manuskripter, inkludert noen majuskler, har varianten «Πιλᾶτος ἔφη». Rekkefølgen på ordene varierer, men betydningen forblir den samme. Den valgte tekstvarianten «ἔφη αὐτοῖς ὁ Πιλᾶτος» er godt bevitnet.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir «Ἔχετε κουστωδίαν» som «Dere har en vakt», altså indikativ, noe som innebærer at Pilatus påpeker at de allerede disponerer en vakt (tempelvakten). En alternativ tolkning er imperativ: «Ta dere en vakt», der Pilatus gir dem en romersk vaktstyrke. Begge tolkninger er grammatisk mulige på gresk. Valget av indikativ er vanlig i moderne oversettelser og gir en naturlig norsk setning. «Så godt dere kan» er en god idiomatisk gjengivelse av «ὡς οἴδατε» (bokstavelig: «som dere vet/forstår»), som uttrykker at de skal sikre graven etter beste evne.
Det greske ordet «κουστωδίαν» (koustodia) er et lånord fra latin «custodia», som betyr vakthold eller vaktmannskap. Dette er et av flere latinske lånord i Det nye testamente og reflekterer den romerske tilstedeværelsen i Judea. Verbet «ἀσφαλίσασθε» (aorist imperativ medium) betyr å sikre, trygge eller befeste, og brukes her om fysisk sikring av graven.
Spørsmålet om Pilatus gir dem en romersk vakt (imperativ) eller henviser til tempelvakten de allerede har (indikativ), har teologiske implikasjoner. Hvis det er en romersk vakt, styrker det apologetisk troverdigheten av den tomme graven, ettersom romerske soldater ville vært vanskeligere å bestikke og mer pålitelige som vitner. I Matt 28:11–15 rapporterer vaktstyrken til overprestene, noe som kan tale for at det dreier seg om tempelvakten. Uansett tolkning understreker teksten at myndighetene tok forholdsregler mot svindel, noe som paradoksalt nok styrker oppstandelsesberetningens troverdighet.
Tempelet i Jerusalem hadde sin egen vaktstyrke under ledelse av tempelkommandanten. Disse vaktene var levitter som patruljerte tempelområdet, særlig om natten. Romerske vakter (custodia) var derimot stasjonert i Antoniaborgen ved tempelplassen. Pilatus' formulering kan reflektere enten at han autoriserte bruk av romerske soldater eller at han avviste ansvaret og overlot det til jødenes egne vakter.
Noen manuskripter har «ἔφη» (sa), mens andre viktige manuskripter, inkludert noen majuskler, har varianten «Πιλᾶτος ἔφη». Rekkefølgen på ordene varierer, men betydningen forblir den samme. Den valgte tekstvarianten «ἔφη αὐτοῖς ὁ Πιλᾶτος» er godt bevitnet.
*
Den greske preposisjonsfrasen μετὰ τῆς κουστωδίας kan forstås enten som 'sammen med vaktene' (dvs. vaktene var til stede mens de forseglet) eller som et middel for sikringen ('ved hjelp av vaktene'). Oversettelsen 'sammen med vaktene' gjenspeiler best den syntaktiske strukturen, der frasen er knyttet til hovedhandlingen ἠσφαλίσαντο ('de sikret'). Alternativt kan man oversette 'ved å forsegle steinen og med en vakt', som i flere norske bibeloversettelser.
Ordet κουστωδία (koustōdia) er et latinsk lånord i gresk, fra latin 'custodia', som betegner en militær vaktavdeling. At Matteus bruker dette latinske lånordet fremfor det greske φυλακή (phylakē) kan gjenspeile den romerske militære konteksten. σφραγίσαντες (aoristapartisipp av σφραγίζω) angir midlet for sikringen – forseglingen skjedde sannsynligvis ved at man festet et segl av leire eller voks mellom steinen og gravåpningen.
Forseglingen av graven og utplasseringen av vakter er unikt for Matteusevangeliet og har teologisk betydning: det understreker at oppstandelsen ikke kunne forklares som gravtyveri. Ironisk nok bidrar fiendenes forsiktighetsforanstaltninger til å styrke beviset for oppstandelsens realitet, noe som blir tematisert videre i Matt 28:11–15.
Praksis med å forsegle graver var kjent i antikken. Forseglingen innebar trolig at man strakte et tau over steinen og festet det med vokssegl i begge ender, slik at enhver forsøk på å flytte steinen ville bryte seglet. En romersk vaktavdeling bestod typisk av 4–16 soldater.
Ord for ord
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Den greske preposisjonsfrasen μετὰ τῆς κουστωδίας kan forstås enten som 'sammen med vaktene' (dvs. vaktene var til stede mens de forseglet) eller som et middel for sikringen ('ved hjelp av vaktene'). Oversettelsen 'sammen med vaktene' gjenspeiler best den syntaktiske strukturen, der frasen er knyttet til hovedhandlingen ἠσφαλίσαντο ('de sikret'). Alternativt kan man oversette 'ved å forsegle steinen og med en vakt', som i flere norske bibeloversettelser.
Ordet κουστωδία (koustōdia) er et latinsk lånord i gresk, fra latin 'custodia', som betegner en militær vaktavdeling. At Matteus bruker dette latinske lånordet fremfor det greske φυλακή (phylakē) kan gjenspeile den romerske militære konteksten. σφραγίσαντες (aoristapartisipp av σφραγίζω) angir midlet for sikringen – forseglingen skjedde sannsynligvis ved at man festet et segl av leire eller voks mellom steinen og gravåpningen.
Forseglingen av graven og utplasseringen av vakter er unikt for Matteusevangeliet og har teologisk betydning: det understreker at oppstandelsen ikke kunne forklares som gravtyveri. Ironisk nok bidrar fiendenes forsiktighetsforanstaltninger til å styrke beviset for oppstandelsens realitet, noe som blir tematisert videre i Matt 28:11–15.
Praksis med å forsegle graver var kjent i antikken. Forseglingen innebar trolig at man strakte et tau over steinen og festet det med vokssegl i begge ender, slik at enhver forsøk på å flytte steinen ville bryte seglet. En romersk vaktavdeling bestod typisk av 4–16 soldater.