Jesu dåp

«Παραγίνεται» (presens historisk, som i v. 1) er gjengitt med «kom» i preteritum, noe som er naturlig fortellende norsk. «Τοῦ βαπτισθῆναι ὑπʼ αὐτοῦ» (formålsinfinitiv: for å bli døpt av ham) er korrekt gjengitt med «for å bli døpt av Johannes». Bruken av navnet «Johannes» i stedet for «ham» gjør setningen klarere på norsk.

At Jesus oppsøker Johannes for å bli døpt, reiste tidlig teologiske spørsmål: Hvorfor ville den syndfrie Jesus motta en omvendelsesdåp? Matteus er det eneste evangeliet som inkluderer Johannes' protest (v. 14-15), noe som tyder på at dette var en aktuell problemstilling i den tidlige kirken.

Jesu reise fra Galilea til Jordan var en betydelig avstand – anslagsvis 100 km fra Nasaret. At Jesus reiste denne strekningen spesifikt for å bli døpt av Johannes, understreker den bevisste og målrettede karakteren av hans handling.

«Ἐπὶ τὸν Ἰορδάνην» betyr bokstavelig «til Jordan» – Matteus nevner bare elven, ikke et spesifikt sted. Tradisjonen har knyttet dåpsstedet til Betania ved Jordan (jf. Joh 1:28), men dette er omdiskutert og det nøyaktige stedet er usikkert.

Det greske imperfektum «διεκώλυεν» med prefikset δια- (gjennom/intensivt) antyder et vedvarende og intenst forsøk på å hindre Jesus. Det var ikke bare en høflig innvending, men et aktivt og gjentagende forsøk på å overtale Jesus til å la være.

«Διεκώλυεν» (imperfektum med det intensive prefikset δια-) er gjengitt med «ville hindre», som fanger det vedvarende forsøket. Den emfatiske kontrasten mellom «Ἐγώ» og «σύ» er gjengitt med «Det er jeg som … og så kommer du».

«Ἄφες ἄρτι» er gjengitt med «La det skje nå» – «ἄρτι» (nå/for øyeblikket) antyder at dette er midlertidig og situasjonsbestemt. «Πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην» (oppfylle all rettferdighet) er beholdt relativt bokstavelig. «Δικαιοσύνην» er et nøkkelbegrep hos Matteus. «Ἀφίησιν» (presens: han lar/tillater) er gjengitt med «lot … det skje» i preteritum for narrativ sammenheng.

«Oppfylle all rettferdighet» (πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην) er et omdiskutert uttrykk. Det kan bety: (1) å gjøre Guds vilje fullt ut; (2) å oppfylle det Skriften krever; (3) å identifisere seg med syndere som et stedfortredende tegn; (4) å innvie sin messianske tjeneste. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) er et sentralt tema hos Matteus (jf. 5:6, 10, 20; 6:1, 33).

Uttrykket «oppfylle all rettferdighet» er programmatisk for Matteusevangeliet, der «oppfylle» (πληρόω) er et nøkkelverb. Jesus «oppfyller» loven og profetene (5:17), og hans dåp sees som det første steget i denne oppfyllelsen. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) opptrer syv ganger hos Matteus og betegner Guds vilje i praksis.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt – det understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Duen som symbol har flere mulige bakgrunner: (1) Guds Ånd som svevet over vannet ved skapelsen (1 Mos 1:2); (2) duen Noa sendte ut etter flommen (1 Mos 8:8-12); (3) et symbol på Israel (Hos 11:11). Formuleringen «ὡσεί» (som/likesom) viser at det er et sammenligningsbilde, ikke nødvendigvis at Ånden bokstavelig tok form av en due.

Noen manuskripter leser «ἠνεῴχθησαν αὐτῷ οἱ οὐρανοί» (himlene åpnet seg for ham), mens andre utelater «αὐτῷ». De viktigste manuskriptene er delt, men de fleste moderne tekstutgaver inkluderer «αὐτῷ» i klammer eller utelater det. Noen manuskripter har også «τὸ πνεῦμα τοῦ θεοῦ» mens andre leser «πνεῦμα θεοῦ» (uten artikkelen).

«Εὐθύς» (straks) understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall) er gjengitt med «himlene», som bevarer den greske flertallsformen. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Åpningen av himlene er et motiv fra apokalyptisk litteratur (jf. Esek 1:1; Jes 64:1). I jødisk tradisjon var det en utbredt forestilling om at himmelen hadde vært «lukket» siden de siste profetene – at den nå åpnes, signaliserer en ny epoke med guddommelig kommunikasjon.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt og understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Formuleringen «καὶ ἰδού» (og se) er en semittisme – et uttrykk lånt fra hebraisk «ve-hinneh» (וְהִנֵּה) – som brukes for å introdusere noe overraskende eller guddommelig. Det fungerer som en oppmerksomhetsmarkør som inviterer leseren til å «se» hendelsen med forundring. Matteus bruker dette uttrykket langt oftere enn de andre evangelistene.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) er brukt i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – hos Matteus er erklæringen rettet til tilhørerne som en proklamasjon, ikke bare til Jesus personlig. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) er gjengitt som et tillegg: «den elskede», som fungerer som en apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger det greske aorist godt – en glede som er og forblir.

Røsten fra himmelen kombinerer allusjoner til flere GT-tekster: Salme 2:7 («Du er min Sønn»), Jesaja 42:1 («min utvalgte, som jeg har behag i») og muligens 1 Mos 22:2 (Isak som «din eneste sønn, som du elsker»). Denne kombinasjonen identifiserer Jesus som både den davidiske kongen, Herrens lidende tjener og det fullkomne offeret.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus og Lukas har andre person («Du er min Sønn»). Matteus' versjon gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus. Dette passer med Matteus' bredere teologiske prosjekt med å presentere Jesus som den offentlig innsatte Messias.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) brukes hos Matteus i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – erklæringen er rettet til tilhørerne som en proklamasjon. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) fungerer som apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger den tidløse karakteren av det greske aorist.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus 1:11 og Lukas 3:22 har andre person («Du er min Sønn»). Denne forskjellen er teologisk interessant: Matteus gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus.

Himmelrøstens ord har liturgisk betydning i den kristne kirke. Teksten leses tradisjonelt på festen for Herrens dåp (Epifani/Teofani), som feires 6. januar eller søndagen etter i vestlig tradisjon. Ordene er også blitt inkorporert i dåpsliturgien som et uttrykk for Guds kjærlighet til den døpte.