Jesu tale om de siste tider

Den greske teksten har «ἐξελθὼν ὁ Ἰησοῦς ἀπὸ τοῦ ἱεροῦ ἐπορεύετο», bokstavelig «Jesus, etter å ha gått ut fra tempelet, var på vei». Oversettelsen gjengir dette naturlig på norsk med to setningsledd: «gikk ut av tempelet og var på vei derfra». Tillegget «derfra» er implisitt i den greske teksten og gjør setningen mer flytende på norsk. «Προσῆλθον» er oversatt med «kom til ham», som er en god gjengivelse av det greske verbet som betyr å nærme seg eller tre fram. Alternativt kunne man oversatt mer kompakt: «Da kom disiplene hans bort til ham.»

Verbet ἐπιδεῖξαι (aorist infinitiv av ἐπιδείκνυμι) betyr «å vise fram, påpeke, demonstrere». Det innebærer en aktiv fremvisning, muligens med stolthet. οἰκοδομάς (akkusativ flertall av οἰκοδομή) betyr «bygninger, byggverk» og refererer til tempelkompleksets imponerende arkitektur. Ordet ἱερόν (hieron) brukes her og refererer til hele tempelområdet, i motsetning til ναός (naos) som betegner selve det indre tempelet.

Herodes den stores tempelprosjekt var et av antikkens mest imponerende byggverk. Tempelplassen i Jerusalem ble dramatisk utvidet og utsmykket fra ca. 20 f.Kr. og var fortsatt under arbeid på Jesu tid (jf. Joh 2,20). Ifølge Josefus var noen av steinblokkene opptil 12 meter lange. Disiplenes ønske om å vise Jesus bygningene gjenspeiler den enorme stoltheten jøder følte over dette monumentale helligstedet.

Noen håndskrifter har rekkefølgen «ἐπορεύετο ἀπὸ τοῦ ἱεροῦ» (var på vei bort fra tempelet) i stedet for «ἀπὸ τοῦ ἱεροῦ ἐπορεύετο». Variantene påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig, men reflekterer ulik ordstilling i manuskripttradisjonen.

Jesu avgang fra tempelet har blitt tolket teologisk som et symbolsk uttrykk for Guds tilbaketrekning fra tempelet, en parallell til Esekiels visjon der Guds herlighet forlater tempelet (Esek 10–11). I Matteus' narrative struktur markerer dette avsnittet overgangen fra Jesu offentlige virke i tempelet til den eskatologiske talen på Oljeberget.

Oversettelsen «Ser dere alt dette?» gjengir det greske «Οὐ βλέπετε ταῦτα πάντα;» som et retorisk spørsmål. Den greske konstruksjonen med «οὐ» forventer et bekreftende svar ('Ja, vi ser det'). Uttrykket «stein tilbake på stein» er en idiomatisk gjengivelse av «λίθος ἐπὶ λίθον», som betyr at ingen stein skal forbli stablet oppå en annen. Formuleringen «uten at den blir revet ned» gjengir relativsetningen «ὃς οὐ καταλυθήσεται» (som ikke skal bli revet ned). Alternativt kunne man oversatt «som ikke skal bli revet ned», men den valgte løsningen gir god flyt.

Det greske «οὐ μὴ ἀφεθῇ» er en sterk dobbel negasjon (οὐ μή + konjunktiv aorist passiv av ἀφίημι), som uttrykker en absolutt og emfatisk benektelse: 'det skal absolutt ikke bli igjen'. Verbet «καταλυθήσεται» (futurum passiv av καταλύω) betyr å rive ned, oppløse eller ødelegge.

Jesu profeti om tempelets ødeleggelse ble oppfylt i år 70 e.Kr., da den romerske hæren under Titus beleiret og inntok Jerusalem. Det herodianske tempelet, som hadde vært under bygging i flere tiår og var kjent for sine massive steinblokker (noen veide over 500 tonn), ble systematisk revet ned. Josefus beskriver ødeleggelsen i detalj i sine verk.

Profetien om tempelets ødeleggelse har en dobbelt teologisk betydning. Den peker mot den bokstavelige ødeleggelsen av det fysiske tempelet, men leses også i sammenheng med Jesu lære om at han selv er det nye tempelet (Joh 2,19–21). Ødeleggelsen markerer en overgang fra den gamle pakts offertjeneste til den nye pakts virkelighet.

Noen håndskrifter har «ἀποκριθεὶς» mens andre har «Ἰησοῦς ἀποκριθεὶς» (med eksplisitt navngivning av Jesus). Rekkefølgen «ταῦτα πάντα» versus «πάντα ταῦτα» varierer også mellom håndskriftene, men meningsforskjellen er minimal.

Matteus 24 (den oliventalen/eskatologiske talen) er et sentralt kapittel i kristen liturgi og leses tradisjonelt i forbindelse med adventstiden og endetidssøndager i kirkeåret.

«I enerom» oversetter gresk «κατʼ ἰδίαν», som betyr privat, for seg selv. Alternativet «i enrom» eller «privat» kunne også brukes. «Ditt komme» gjengir «παρουσία», som kan oversettes «nærvær», «tilstedekomst» eller «gjenkomst». Valget «komme» er nøytralt og dekkende. «Verdens ende» gjengir «συντελείας τοῦ αἰῶνος», som mer bokstavelig betyr «tidsalderens avslutning/fullendelse». Mange norske oversettelser bruker «verdens ende» fordi det er innarbeidet og lett å forstå.

«Παρουσία» (parousia) betyr bokstavelig «nærvær» eller «tilstedeværelse», og ble brukt i hellenistisk gresk om en konges eller høytstående persons offisielle ankomst til en by. I NT brukes det teknisk om Kristi gjenkomst. «Συντέλεια τοῦ αἰῶνος» betyr «tidsalderens fullendelse» — «συντέλεια» innebærer ikke bare slutt, men fullbyrdelse eller avslutning i en kvalitativ forstand. «Αἰών» betyr tidsalder snarere enn «verden» (κόσμος).

Disiplenes spørsmål rommer tre elementer: (1) når tempelet skal rives, (2) tegnet på Jesu parousia, og (3) tidsalderens avslutning. Det er omdiskutert om disiplene så disse som ett og samme tidspunkt, eller om Jesus i sitt svar skiller mellom dem. Begrepet «parousia» ble sentralt i tidlig kristen eskatologi og peker mot Kristi synlige, endelige gjenkomst i herlighet.

Oljeberget ligger øst for Jerusalem med utsikt over tempelplassen. Det var et naturlig sted for samtale om tempelet og dets skjebne. I jødisk tradisjon (jf. Sak 14,4) hadde Oljeberget messiansk og eskatologisk betydning. At disiplene kom «κατʼ ἰδίαν» (privat) antyder at dette ble oppfattet som hemmelig eller betrodd undervisning.

Noen manuskripter leser «καὶ τί τὸ σημεῖον τῆς σῆς παρουσίας καὶ συντελείας τοῦ αἰῶνος» (uten ekstra «καὶ» mellom «parousia» og «synteleia»), noe som kan tyde på at gjenkomsten og verdens ende oppfattes som ett og samme tegn. Andre vitner har «καὶ τῆς συντελείας», med tillagt artikkel, som tydeligere skiller de to. Forskjellene er små og påvirker ikke vesentlig meningen.

Den greske konstruksjonen «ἀποκριθεὶς ... εἶπεν» (apokritheis ... eipen) er en semittisk-inspirert dobbelt uttrykksform for «å svare». På norsk gjengis dette naturlig med bare «svarte». «Βλέπετε μή» er en imperativ advarsel som bokstavelig betyr «se til at ikke», her gjengitt med det idiomatiske «Pass på at ingen». Alternativt kunne man oversatt «Se til at ingen» eller «Vær på vakt så ingen».

Verbet «πλανήσῃ» (planēsē) kommer fra «πλανάω» som betyr å lede på avveier, villede eller forføre. Ordet er beslektet med «planet» (vandrende stjerne). Aorist konjunktiv her antyder en spesifikk hendelse man skal vokte seg mot. Uttrykket «Βλέπετε μή» med konjunktiv er en klassisk gresk konstruksjon for advarsel.

Jesu første respons på disiplenes spørsmål om endetiden er en advarsel mot villfarelse og forførelse — ikke en tidsangivelse. Dette understreker at årvåkenhet og sunn lære er viktigere enn å kjenne tidspunkter. Advarselen mot å bli ført vill er et gjennomgangstema i den eskatologiske talen (Matt 24–25).

Oljetalen (Olivet Discourse) er Jesu lengste sammenhengende eskatologiske undervisning i Matteus. Konteksten er de siste dagene før korsfestelsen, og disiplenes spørsmål ble utløst av Jesu profeti om tempelets ødeleggelse (v. 2).

Den greske teksten har «ἐπὶ τῷ ὀνόματί μου» som er oversatt «i mitt navn», altså med påberopelse av Jesu navn og autoritet. «Ἐγώ εἰμι ὁ χριστός» er gjengitt «Jeg er Messias» i stedet for det mer gresk-latinske «Kristus», da «Messias» kommuniserer bedre på norsk at det dreier seg om den salvede, den lovede frelseren. Begge alternativer er akseptable; NO2011 bruker «Messias», mens eldre oversettelser bruker «Kristus».

«ὁ χριστός» (ho christos) er den greske oversettelsen av det hebraiske «המשיח» (ha-mashiach), som betyr «den salvede». I jødisk tradisjon refererte dette til den lovede kongen av Davids ætt. «Ἐγώ εἰμι» (ego eimi) er emfatisk – «jeg, nettopp jeg er» – og understreker den sterke påstanden disse falske messiasene kommer med.

Jesus advarer om falske messiaser som vil komme og villede mange. Dette er en viktig del av endetidstalen (den olivendiskursen). Advarselen understreker at messiansk bedrag er et gjennomgående kjennetegn ved tiden mellom Jesu himmelfart og hans gjenkomst. Historisk har tallrike personer gjort messianske krav, noe som bekrefter profetiens relevans gjennom alle tidsaldre.

I det første og andre århundre oppsto det flere falske messiaser blant jødene, blant annet Theudas (Apg 5,36), en egypter nevnt i Apg 21,38 og Simon Bar Kokhba (132–135 e.Kr.). Jesu advarsel hadde altså umiddelbar relevans for de første kristne.

Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstillingen, men det er bred tekstkritisk enighet om ordlyden i dette verset. Ingen vesentlige varianter påvirker meningen.

«Kriger og rykter om kriger» gjengir gresk «πολέμους καὶ ἀκοὰς πολέμων». Flertallsformen er beholdt begge steder for å gjenspeile den greske teksten nøyaktig. Norske oversettelser varierer mellom entall og flertall; her er flertall valgt for konsistens. «Se til at dere ikke lar dere skremme» er en idiomatisk gjengivelse av imperativkonstruksjonen «ὁρᾶτε, μὴ θροεῖσθε» (bokstavelig: «se til, bli ikke skremt/oppskremt»). «Enden er ikke kommet ennå» gjengir «οὔπω ἐστὶν τὸ τέλος» på naturlig norsk.

Verbet «μελλήσετε» (futurum av μέλλω + infinitiv) uttrykker noe som ligger i nær fremtid: 'dere vil komme til å høre'. «ἀκοάς» betyr egentlig 'det man hører', altså 'rykter' eller 'nyheter'. Uttrykket «ἀκοὰς πολέμων» er dermed 'rykter/hørsagn om kriger'. Verbet «θροεῖσθε» (passiv imperativ av θροέω) betyr å bli oppskremt, foruroliget eller satt i panikk — et sterkere uttrykk enn bare å bli «bekymret».

Jesu formaning om ikke å la seg skremme av kriger og rykter om kriger er en del av den eskatologiske talen (Oliventalen). Poenget er at krig og uro ikke i seg selv er tegn på at enden er kommet. «τὸ τέλος» (enden) refererer til den endelige avslutningen av denne tidsalder. Dette skillet mellom «fødselsveene» og selve enden er viktig i apokalyptisk teologi — lidelsene er nødvendige forløpere, men ikke identiske med den endelige fullbyrdelsen.

Jødisk apokalyptisk litteratur, som Daniels bok og deler av 1. Enok, beskriver kriger mellom folkeslagene som forløpere for Guds endelige inngripen. Jesu tilhørere ville gjenkjenne dette motivet. I den romerske okkupasjonstiden var rykter om opprør og militære konflikter dagligdags, noe som ga ordene umiddelbar relevans.

Noen håndskrifter har «γὰρ» (for), mens enkelte manuskripter har varianter i ordstillingen. Hovedteksten er godt attestert. NA28/UBS5 leser «δεῖ γὰρ γενέσθαι» med bred støtte i de viktigste manuskriptene.

Oversettelsen gjengir ἐγερθήσεται (passiv futurum av ἐγείρω, 'reise opp') idiomatisk som 'reise seg mot', noe som fungerer godt på norsk. Uttrykket ἔθνος ἐπὶ ἔθνος er en semittisk parallellisme som oversettes direkte. κατὰ τόπους er gjengitt som 'mange steder', noe som er en naturlig norsk gjengivelse. Et alternativ kunne vært 'på forskjellige steder' eller 'her og der'. Konjunksjonen γάρ i begynnelsen bør ideelt sett gjengis med 'for' for å bevare den kausale forbindelsen til forrige vers.

ἐγερθήσεται γὰρ ἔθνος ἐπὶ ἔθνος: Verbet ἐγείρω betyr grunnleggende 'vekke, reise opp'. I passiv futurum her gir det konnotasjonen av at et folk 'blir oppreist' eller 'reiser seg' — noe som antyder en provosert eller drevet handling. Preposisjonen ἐπί med akkusativ betyr 'mot' i en fiendtlig kontekst. Konstruksjonen ἔθνος ἐπὶ ἔθνος og βασιλεία ἐπὶ βασιλείαν er en typisk semittisk fordobling som uttrykker universalitet og intensitet.

Denne eskatologiske talen (Oliventalen) skildrer tegnene som går forut for endetiden. Krig, hungersnød og jordskjelv er tradisjonelle elementer i apokalyptisk litteratur (jf. Jes 19:2, 2 Krøn 15:6). Noen tolkere ser dette som allerede oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i 70 e.Kr., mens andre ser det som tegn på Kristi gjenkomst eller som en dobbelt oppfyllelse. Sammenhengen med vers 8 ('begynnelsen på fødselsveene') antyder at dette bare er innledende tegn, ikke selve enden.

Uttrykket 'folk mot folk og rike mot rike' har en nær parallell i Jesaja 19:2 og 2 Krøniker 15:6 i Septuaginta, noe som tyder på at Jesus bevisst bruker gammeltestamentlig profetisk språk. I den historiske konteksten opplevde Romerriket i det første århundret flere kriger, hungersnøder (jf. Apg 11:28) og jordskjelv, f.eks. i Laodikea (60 e.Kr.) og Pompeii (62 e.Kr.).

Noen viktige håndskrifter (inkludert visse bysantinske manuskripter) legger til καὶ λοιμοί ('og pest/epidemier') etter λιμοί ('hungersnød'), trolig harmonisert fra Lukas 21:11. De eldste og mest pålitelige manuskriptene (som Codex Sinaiticus og Vaticanus) utelater dette tillegget, og de fleste moderne tekstutgaver (NA28/UBS5) følger denne kortere lesemåten.

Den greske teksten bruker δέ (de), som kan oversettes «men» eller «og». Her er «men» valgt for å markere en kontrast mellom de dramatiske hendelsene i vers 7 og det faktum at dette bare er begynnelsen. Ordet «bare» er lagt til for å forsterke dette poenget, selv om det ikke finnes eksplisitt i grunnteksten. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «Alt dette er begynnelsen på fødselsveene.»

Det greske ordet ὠδίνων (ōdinōn) er genitiv flertall av ὠδίν, som betyr fødselsveer eller fødselssmerter. Metaforen henspiller på den gammeltestamentlige profetiske tradisjonen der Guds dom og den messianske tidsalder beskrives med bildet av en fødende kvinnes smerter (jf. Jes 13:8; 26:17; Jer 22:23; Hos 13:13). Uttrykket ἀρχὴ ὠδίνων betyr bokstavelig «begynnelsen på (fødsels)veene».

I rabbinsk tradisjon brukes uttrykket «Messias' fødselsveer» (חבלי משיח, chevlei mashiach) om lidelsene som forventes å gå forut for den messianske tidsalder. Jesus bruker dette bildet for å vise at de katastrofale hendelsene ikke er slutten, men snarere de innledende stadiene av en prosess som fører frem mot Menneskesønnens komme og den nye tidsalderen. Det er teologisk viktig at veene er en begynnelse — de peker fremover mot noe nytt, ikke bare ødeleggelse.

Bildet av fødselsveer som forløper til en ny tid var velkjent i jødisk apokalyptisk litteratur fra det andre tempelets periode. Både i Dødehavsrullene (1QH 11:7-12) og i senere rabbinske tekster beskrives endetidens trengsler med dette bildet.

Oversettelsen gjengir θλῖψιν som 'forfølgelse', men ordet betyr egentlig 'trengsel/lidelse/nød'. Mange norske oversettelser (inkludert Bibel 2011) bruker 'trengsel'. 'Forfølgelse' er en tolkende gjengivelse som spesifiserer hva slags trengsel det er snakk om. Verbet παραδώσουσιν ('overgi/utlevere') er det samme verbet som brukes om Judas' svik mot Jesus, og bærer konnotasjoner av forræderi og utlevering til myndigheter.

θλῖψις (thlipsis) kommer fra θλίβω ('trykke/presse') og betyr bokstavelig 'press, trykk'. I bibelsk gresk brukes det om lidelse, nød og trengsel generelt. παραδίδωμι (paradidōmi) er sammensatt av παρά ('ved siden av') og δίδωμι ('gi'), altså 'overgi, utlevere'. Uttrykket εἰς θλῖψιν ('til trengsel') angir formålet eller resultatet av overleveringen.

Dette verset er del av Jesu eskatologiske tale (Oliventalen) og beskriver forfølgelsen av de troende i endetiden. Uttrykket 'for mitt navns skyld' (διὰ τὸ ὄνομά μου) understreker at lidelsen er direkte knyttet til bekjennelsen av Kristus. Dette motivet gjenfinnes gjennom hele Det nye testamente (Joh 15,21; Apg 9,16; 1 Pet 4,14) og har vært sentralt i martyrteologien.

πάντων τῶν ἐθνῶν ('alle folkeslag/nasjoner') reflekterer den universelle dimensjonen i forfølgelsen. I det første århundre opplevde kristne forfølgelse både fra jødiske og romerske myndigheter, og dette eskalerte utover i det andre og tredje århundre med systematiske forfølgelser under keisere som Nero, Decius og Diokletian.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men verset er godt bevitnet i alle hovedtekstvitner og det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer.

«σκανδαλισθήσονται» er oversatt med «falle fra». Det greske verbet σκανδαλίζω betyr bokstavelig å snuble eller falle i en felle, og brukes her i overført betydning om å falle fra troen eller ta anstøt. «Falle fra» er et naturlig og godt norsk uttrykk som fanger kjernen i betydningen. Alternativt kunne man oversette «ta anstøt» eller «bli ført til fall», men «falle fra» kommuniserer tydelig frafallets alvor. «παραδώσουσιν» er oversatt «angi», som er et godt valg — ordet betyr å overgi/utlevere og brukes om angiveri i forfølgelseskontekst.

Verbet σκανδαλίζω kommer fra σκάνδαλον (skandalon), som opprinnelig betegner utløsermekanismen i en felle. I Septuaginta og Det nye testamente brukes det metaforisk om det som får noen til å snuble i troen. Futurformen σκανδαλισθήσονται (passiv) antyder at de «blir brakt til fall» — altså at ytre omstendigheter (forfølgelse, trengsel) forårsaker frafallet. Verbet παραδίδωμι brukes også om Judas' utlevering av Jesus, og gir en sterk klangbunn her.

Verset beskriver en eskatologisk situasjon der forfølgelse (v. 9) fører til frafall, indre svik og hat blant dem som bekjenner troen. Teologisk reiser dette spørsmålet om de troendes utholdenhet: Er frafallet en mulighet for ekte troende, eller viser det at de aldri var sant troende? Reformerte og arminianske tradisjoner tolker dette ulikt. Sammenhengen med v. 13 («den som holder ut til enden, skal bli frelst») understreker nødvendigheten av utholdenhet.

Angiveri og svik innenfor fellesskapet var en reell erfaring for de tidlige kristne under både jødisk og romersk forfølgelse. Romerske myndigheter belønnet angivere (delatores), og under forfølgelser kunne familiemedlemmer og venner utlevere kristne til myndighetene.

Den greske teksten har «πολλοὶ ψευδοπροφῆται ἐγερθήσονται καὶ πλανήσουσιν πολλούς». «Stå fram» er en naturlig norsk gjengivelse av ἐγερθήσονται (bokstavelig «skal bli reist opp»). Alternativt kunne man oversatt «komme fram» eller «oppstå». «Føre vill» gjengir πλανήσουσιν godt; et alternativ ville vært «villede». Oversettelsen er idiomatisk, presis og lettlest.

Ordet ψευδοπροφῆται er et sammensatt ord av ψευδής ('falsk, løgnaktig') og προφήτης ('profet'). Verbet ἐγερθήσονται (passiv futurum av ἐγείρω) kan bety 'reise seg, stå opp, oppstå' — her brukt om personer som trer fram i en offentlig rolle. Verbet πλανήσουσιν (fra πλανάω) betyr å lede på avveier, villede, forføre.

Advarselen mot falske profeter er et gjennomgangstema i Jesu eskatologiske tale (jf. Matt 24:24). I den nytestamentlige konteksten knyttes falske profeter til endetiden og frafall. Første Johannesbrev 4:1 oppfordrer de troende til å prøve åndene, nettopp fordi mange falske profeter er gått ut i verden. Temaet understreker behovet for åndelig dømmekraft i menigheten.

I jødisk tradisjon var falske profeter et velkjent fenomen (jf. 5 Mos 13:1–5; Jer 14:14). I det første århundret oppsto det flere messianske og profetiske skikkelser som samlet tilhengere, slik Josefus dokumenterer. Jesu advarsel må forstås i denne konteksten der karismatiske ledere lett kunne trekke mennesker med seg.

Det greske uttrykket «τὸ πληθυνθῆναι τὴν ἀνομίαν» (at lovløsheten øker/tar overhånd) er gjengitt med «lovløsheten tar overhånd», som er idiomatisk og naturlig norsk. «ψυγήσεται ἡ ἀγάπη τῶν πολλῶν» er oversatt med «kjærligheten bli kald hos de fleste». Alternativt kunne man skrive «hos de mange» (mer ordrett), men «de fleste» er en veletablert og naturlig gjengivelse. Bibelselskapet 2011 har tilsvarende formulering.

Verbet «ψυγήσεται» (futurum passiv av ψύχω) betyr bokstavelig 'bli avkjølt' eller 'bli kald'. Det er en sterk metafor: kjærligheten sammenlignes med en ild som gradvis slukner. Substantivet «ἀνομία» betyr lovløshet, lovbrudd eller forakt for loven, og peker her på en tilstand av moralsk oppløsning. Artikkelen «τῶν πολλῶν» kan bety enten 'de mange' (som en bestemt gruppe) eller 'de fleste' (flertallet).

Verset beskriver en årsak-virkning-sammenheng mellom moralsk forfall (lovløshet) og tap av kjærlighet. Teologisk reiser dette spørsmål om troens bestandighet: Er det troende som mister sin kjærlighet, eller snakkes det om mennesker generelt? I lys av vers 13 ('den som holder ut til enden') kan det tolkes som en advarsel til disiplene om at selv troende kan rammes av kjølnende kjærlighet når lovløsheten brer seg. Kalvinistiske og arminianske tolkninger vektlegger dette ulikt med hensyn til spørsmålet om frafallsmulighet.

Jesu tale om lovløshet og moralsk oppløsning hadde klar resonans i en jødisk-romersk kontekst der forfølgelse, politisk uro og oppløsning av tradisjonelle verdier skapte en atmosfære av kaos. Termen ἀνομία kan også reflektere bekymring for at Toraens autoritet svekkes.

Den greske partisippformen ὁ ὑπομείνας (ho hypomeinas) er oversatt med «den som holder ut», som gjengir betydningen presist og naturlig på norsk. Alternativt kunne man oversatt med «den som er utholdende» eller «den som står fast». «Holder ut» er valgt for å gi en moderne og lettlest tekst. εἰς τέλος kan bety både «til enden» (tidsmessig) og «til det ytterste» (intensitet), men i denne konteksten er «til enden» det mest naturlige valget, i samsvar med de fleste norske oversettelser (NO2011, Bibelen 1930).

Verbet ὑπομένω (hypomenō) betyr grunnleggende «å bli/forbli under», altså å holde stand under press eller lidelse. Det innebærer aktiv utholdenhet, ikke passiv resignasjon. Futurformen σωθήσεται (sōthēsetai) er passiv — «skal bli frelst» — og peker på Gud som den handlende (passivum divinum).

Verset reiser viktige spørsmål om forholdet mellom utholdenhet og frelse. Er utholdenhet en betingelse for frelse, eller et kjennetegn på sann tro? Reformert teologi ser gjerne utholdenheten som et tegn på ekte tro (de helliges utholdenhet), mens andre tradisjoner legger mer vekt på det betingede i formuleringen — at frelsen forutsetter troskap til enden. Konteksten handler om endetidstrengsler der mange skal falle fra (v. 10–12), og verset fungerer som en formaning til å stå fast.

Verset har paralleller i Mark 13,13 og Luk 21,19 (med noe ulik ordlyd). Uttrykket forekommer i en eskatologisk tale (Oliventalen), der Jesus forbereder disiplene på forfølgelse og prøvelser før endens tid.

Tekstvarianter er minimale for dette verset. Noen håndskrifter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene.

Verset brukes ofte i liturgisk sammenheng som trøst og formaning i tider med forfølgelse og lidelse, og det er et sentralt vers i kristen martyrtradisjon.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «τοῦτο τὸ εὐαγγέλιον τῆς βασιλείας» gjengis som «dette evangeliet om riket», der genitivkonstruksjonen «τῆς βασιλείας» tolkes som en objektiv genitiv (evangeliet som handler om riket). Alternativt kunne man oversette «rikets evangelium» eller «dette evangeliet om Guds rike». «ἐν ὅλῃ τῇ οἰκουμένῃ» gjengis «i hele verden», som er en naturlig norsk gjengivelse av det greske uttrykket for den bebodde verden. «εἰς μαρτύριον πᾶσιν τοῖς ἔθνεσιν» gjengis «til vitnesbyrd for alle folkeslag», der «εἰς μαρτύριον» angir formålet med forkynnelsen. «καὶ τότε ἥξει τὸ τέλος» gjengis fritt men treffende som «og så skal enden komme», der «τότε» (da) er gjengitt med «så» for bedre flyt på norsk.

«οἰκουμένη» betyr bokstavelig «den bebodde (verden)» og ble i antikken ofte brukt om den kjente, siviliserte verden, spesielt det romerske riket. Ordet er avledet av verbet «οἰκέω» (å bo). I denne konteksten har det en universell betydning som peker utover bare Romerriket. «ἔθνεσιν» (dativ flertall av «ἔθνος») kan bety både «nasjoner», «folk» og «hedninger»; i konteksten her er «folkeslag» den beste gjengivelsen fordi det handler om en global misjon.

Verset er sentralt i eskatologisk tenkning. Jesus kobler verdens ende til fullføringen av verdensmisjonen. Det diskuteres om «τέλος» refererer til Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. eller til den endelige gjenkomsten. De fleste evangelikale og reformerte tolkninger ser dette primært som en referanse til Jesu gjenkomst, mens noen preterister mener det handler om Jerusalems fall. Uttrykket «εἰς μαρτύριον» kan tolkes enten som et positivt vitnesbyrd (et tilbud om frelse) eller som et vitnesbyrd som også innebærer dom over de som avviser budskapet.

I den jødiske og tidligkristne konteksten var forestillingen om at Guds rike skulle forkynnes for alle folkeslag, revolusjonerende. Det brøt med en partikularistisk forståelse av frelsen som begrenset til Israel. Begrepet «οἰκουμένη» ble i romertiden brukt om hele det romerske imperiet, men her utvides det til å gjelde hele den kjente verden og alle folkeslag.

Det finnes ingen vesentlige tekstvarianter i dette verset. Teksten er stabil på tvers av de store håndskriftene (inkludert Sinaiticus, Vaticanus og den bysantinske teksttradisjonen).

«Ødeleggelsens styggedom» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av det greske uttrykket «τὸ βδέλυγμα τῆς ἐρημώσεως». Alternativt kunne man oversette «den avskyelige ødeleggelse» eller «den motbydelige ting som fører til ødeleggelse». Parentesbemerkningen «la den som leser, forstå» er gjengitt med tankestrek for å markere at dette er en metakommentar rettet til leseren, ikke en del av Jesu tale. Oversettelsen følger norsk bibeltradisjon tett og er både forståelig og presis.

Uttrykket «τὸ βδέλυγμα τῆς ἐρημώσεως» (to bdelygma tēs erēmōseōs) er hentet fra Septuaginta-versjonen av Daniel (Dan 9,27; 11,31; 12,11), der det hebraiske «šiqqûṣ mešômēm» betegner noe rituelt avskyelig som forårsaker ødeleggelse eller forlatthet. Partisippet «ἑστός» (hestós) er nøytrum, noe som grammatisk samsvarer med «βδέλυγμα» (nøytrum), men som skaper spenning med maskuline lesemåter i noen håndskrifter (se tekstkritisk note). Imperativformen «νοείτω» (noeítō) er 3. person imperativ: «la ham forstå/gi akt».

«Ødeleggelsens styggedom» har vært tolket på ulike måter gjennom kirkehistorien. Mange tidlige tolkere knyttet det til den romerske ødeleggelsen av tempelet i år 70 e.Kr. Andre ser det som en fremtidig hendelse knyttet til Antikrist, som omtalt i 2 Tess 2,3–4. Noen tolker uttrykket som en generell profeti med dobbel oppfyllelse – både historisk under Titus og eskatologisk i endetiden. Henvisningen til Daniel understreker at Jesus ser sine ord i kontinuitet med gammeltestamentlig profeti.

Historisk refererer uttrykket tilbake til hendelsen i 167 f.Kr. da Antiokus IV Epifanes vanhelliget tempelet ved å reise et alter for Zevs i det aller helligste (1 Makk 1,54; Dan 11,31). For Jesu samtidige tilhørere ville uttrykket vekke minner om denne hendelsen og skape forventning om en lignende fremtidig vanhelligelse. Romerrikets ødeleggelse av tempelet i år 70 e.Kr. ble av mange tidlige kristne forstått som oppfyllelsen av denne profetien.

Det finnes variasjon i håndskriftene med hensyn til partisippet: noen manuskripter leser «ἑστός» (nøytrum, som samsvarer med «βδέλυγμα»), mens andre har «ἑστηκότα» (maskulinum, som i Mark 13,14 med «ἑστηκότα ὅπου οὐ δεῖ»). Den maskuline formen kan antyde en personifisering av «styggedommen». Enkelte håndskrifter utelater også frasen «τὸ ῥηθὲν διὰ Δανιὴλ τοῦ προφήτου», men den er godt attestert i de fleste viktige manuskripter.

Verset leses i flere kirketradisjoner i forbindelse med den siste tiden og i advents- eller endetidsperioder i kirkeåret, ofte som del av den store eskatologiske talen (Oliventalen). Formuleringen «la den som leser, forstå» har også blitt brukt liturgisk som en oppfordring til aktiv bibellesning og åndelig årvåkenhet.

Den greske imperativformen φευγέτωσαν (tredjeperson flertall imperativ av φεύγω) gjengis her med «må ... flykte», som er en naturlig norsk måte å uttrykke en befaling i tredjeperson. Preposisjonen ἐπί med akkusativ (τὰ ὄρη) oversettes «til fjellene», noe som korrekt gjengir retningsbetydningen uten å legge til «opp» som ikke er eksplisitt i grunnteksten.

Verbet φεύγω betyr å flykte, rømme, og brukes her i imperativ (φευγέτωσαν) for å understreke den akutte nødvendigheten. Preposisjonen ἐπί med akkusativ angir bevegelse mot et mål, her fjellene (τὰ ὄρη). Konstruksjonen τότε ... φευγέτωσαν knytter handlingen direkte til tidspunktet angitt i forrige vers med ὅταν.

Flukten til fjellene er et gjennomgangstema i bibelsk tradisjon (jf. 1 Makk 2,28; 1 Sam 23,14). Jesu advarsel kan forstås både som en konkret profeti om Jerusalems fall i år 70 e.Kr. og som en eskatologisk advarsel om endetiden. Mange forskere ser en dobbelt oppfyllelse. Eusebius (Kirkehistorien 3.5.3) beretter at de kristne i Jerusalem flyktet til Pella i Dekapolis før beleiringen.

Noen manuskripter har εἰς i stedet for ἐπί, men betydningsforskjellen er minimal – begge angir retning. De fleste kritiske utgaver leser ἐπί, som er godt bevitnet i de eldste manuskriptene.

Verset er del av den eskatologiske talen (Oliventalen), der Jesus formaner disiplene om å være beredt. Fluktmotivet understreker at frelsen ikke ligger i å forsvare det jordiske, men i å adlyde Guds advarsel – et tema med paralleller til Lots flukt fra Sodoma (1 Mos 19,17).

«Tingene fra huset sitt» oversetter gresk «τὰ ἐκ τῆς οἰκίας αὐτοῦ», der den bestemte artikkelen «τὰ» peker på eiendelene i huset. Alternativt kunne man oversette med «eiendelene sine» eller «det som er i huset», men «tingene» gjengir den bestemte artikkelen på en naturlig og presis måte på norsk.

Gresk «δῶμα» (dōma) betyr det flate taket som var vanlig på hus i Midtøsten. Det ble brukt som oppholdssted, og man kunne nå det via en utvendig trapp. Imperativformen «καταβάτω» (katabatō) er en aorist imperativ i 3. person entall med negasjon «μή», som uttrykker et forbud: 'han må ikke gå ned'. Verbet «ἆραι» er aorist infinitiv av «αἴρω» (løfte, ta, hente) og angir formålet med å gå ned.

Hus i det antikke Palestina hadde flate tak som ble brukt til daglige aktiviteter, tørking av avlinger og hvile. En utvendig trapp førte opp til taket, slik at man kunne forlate huset uten å gå gjennom det. Jesu poeng er at man skal flykte umiddelbart uten å gå inn i huset for å redde eiendeler — situasjonen vil være så akutt at ethvert opphold kan bli fatalt.

I den eskatologiske talen (Oliventalen) understreker Jesus den ekstreme hastigheten som kreves ved den kommende ødeleggelsen. Verset tolkes ofte både som en profeti om Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. og som et bilde på Kristi gjenkomst. Den doble oppfyllelsen er et vanlig trekk i profetisk litteratur.

Noen manuskripter har «καταβαίνω» i ulike former, og enkelte vitner leser «τι» (noe) i stedet for «τὰ» (tingene). Den kritiske teksten beholder «τὰ ἐκ τῆς οἰκίας αὐτοῦ», som har sterk manuskriptstøtte.

Den greske teksten har «ὁ ἐν τῷ ἀγρῷ» (den som er på åkeren/marken). Norsk «ute på marken» gjengir dette naturlig og tydelig. «ἐπιστρεψάτω ὀπίσω» (vende tilbake) er en forsterket uttrykksform; oversettelsen «vende tilbake» dekker dette godt. «τὸ ἱμάτιον» er her oversatt med «kappen», som er et vanlig og forståelig valg. Alternativt kunne man skrevet «klærne sine» (mer generelt) eller «mantelen sin» (mer arkaisk).

«ἱμάτιον» betyr ytterplagg eller kappe, det var det viktigste klesplagget en jøde eide. Det var vanlig å legge fra seg kappen når man arbeidet på åkeren. Imperativformen «μὴ ἐπιστρεψάτω» er en negert aorist imperativ i tredje person, som uttrykker et absolutt forbud: «han skal slett ikke vende tilbake».

Verset understreker den ekstreme hastigheten som kreves når ødeleggelsen kommer. Å ikke engang hente kappen – det mest nødvendige klesplagget – illustrerer hvor akutt situasjonen er. I den eskatologiske konteksten (Jesu tale om endetiden på Oljeberget) er dette et bilde på at man ikke må la materielle ting forsinke flukten. Parallellen finnes i Mark 13,16 og Luk 17,31.

I antikken la arbeidere fra seg yterplagget (ἱμάτιον) når de arbeidet på åkeren. Kappen var samtidig et livsnødvendig plagg som også fungerte som teppe om natten (jf. 2 Mos 22,26–27). At man ikke engang skal hente den, viser hvor presserende flukten er ment å være.

Noen manuskripter har «τὰ ἱμάτια» (flertall: klærne) i stedet for «τὸ ἱμάτιον» (entall: kappen). NA28/UBS5 leser entall, som er den best bevitna varianten. Flertallsformen kan ha oppstått ved harmonisering med vers 17 der «τά» (tingene) brukes.

«Ve de gravide» er en moderne forenkling av det greske uttrykket «ταῖς ἐν γαστρὶ ἐχούσαις» (bokstavelig: 'de som har i magen'). Et mer tradisjonelt alternativ er 'dem som er med barn'. Den nåværende oversettelsen er naturlig og lettlest på moderne norsk. «dem som ammer» gjengir «ταῖς θηλαζούσαις» direkte og presist.

Uttrykket «ἐν γαστρὶ ἔχειν» er et gresk idiom for å være gravid, bokstavelig 'å ha (noe) i magen/buken'. «θηλαζούσαις» er presens partisipp av «θηλάζω» ('å amme, å die'), som her viser til mødre som gir bryst til spedbarn. Begge partisippene er i feminin dativ flertall, styrt av interjeksjonen «οὐαί» som her tar dativ.

Jesu 've-rop' over gravide og ammende er ikke en fordømmelse, men et uttrykk for dyp medlidenhet. Poenget er at disse kvinnene vil ha det ekstra vanskelig under flukt og forfølgelse. I eskatologisk sammenheng understreker dette alvoret i den kommende trengselstiden og behovet for rask flukt (jf. vers 16–18).

I antikken var gravide kvinner og ammende mødre spesielt sårbare under krig og flukt. Uten moderne transportmidler eller infrastruktur ville det vært ekstremt vanskelig å flykte raskt med spedbarn. Josephus beskriver lignende lidelser blant kvinner og barn under Jerusalems beleiring i år 70 e.Kr.

Det finnes ingen vesentlige tekstvarianter i dette verset. Teksten er stabil på tvers av de viktigste manuskripttradisjonene.

Den norske oversettelsen gjengir det greske προσεύχεσθε δὲ ἵνα μὴ γένηται ἡ φυγὴ ὑμῶν χειμῶνος μηδὲ σαββάτῳ nøyaktig og idiomatisk. «Be om at» gjengir imperativet προσεύχεσθε med ἵνα-setning godt. Alternativt kunne man oversatt «Be om at dere ikke må flykte om vinteren» med fokus på handlingen snarere enn substantivet «flukten», men den valgte formen med «flukten deres» er mer trofast mot det greske ἡ φυγὴ ὑμῶν.

χειμῶνος kan bety både «vinter» og «storm/uvær». I denne konteksten er «vinter» den mest naturlige tolkningen, da det står i kontrast til σαββάτῳ som en tidsangivelse. Vinteren i Judea innebærer regn, kulde og vanskelige reiseforhold i fjellterrenget, noe som ville gjøre flukt svært besværlig.

Sabbatsreferansen er spesifikt relevant for et jødisk publikum (Matteus' evangelium er rettet mot jødekristne). På sabbaten var reiser begrenset ifølge jødisk lov (en «sabbatsreise» var ca. 2000 alen, omtrent én kilometer). Byportene kunne også være stengt. Dette ville gjøre en rask flukt praktisk umulig for lovlydige jøder.

Referansen til sabbaten har blitt tolket på ulike måter. Noen ser det som bevis for at Jesus forventet fortsatt sabbatshelligholdelse blant sine disipler. Andre ser det mer pragmatisk: stengte porter og begrenset bevegelse på sabbaten ville hindre flukt uavhengig av ens egen praksis. Markus' parallell (Mark 13,18) utelater sabbatsreferansen, noe som styrker oppfatningen at Matteus her henvender seg spesifikt til et jødisk-kristent fellesskap.

Sabbatsreferansen (μηδὲ σαββάτῳ) finnes kun i Matteus og mangler i Markus 13,18. Noen tekstkritikere har diskutert om dette er en matteisk tilføyelse for å tilpasse teksten til evangeliets jødekristne målgruppe, men det er ingen vesentlige manuskriptvarianter som utelater frasen i Matteus-manuskriptene selv.

Oversettelsen gjengir θλῖψις μεγάλη som «en trengsel så stor», noe som fanger den greske konstruksjonen godt. Alternativt kunne man oversatt «en stor trengsel» eller «en nød så stor». Den relative setningen οἵα οὐ γέγονεν er gjengitt fritt som «som det aldri har vært», som gir god flyt og formidler den sterke negasjonen. Den doble negasjonen οὐδʼ οὐ μὴ γένηται er en svært emfatisk gresk konstruksjon som understreker at noe slikt aldri mer skal skje, gjengitt som «og heller aldri skal bli».

Uttrykket οὐδʼ οὐ μὴ γένηται inneholder en trippel negasjon (οὐδέ + οὐ μή), som er den sterkeste formen for negasjon på gresk. Den konjunktive formen γένηται sammen med οὐ μή uttrykker absolutt umulighet – noe slikt vil aldri noensinne skje igjen. θλῖψις (thlipsis) betyr trengsel, nød, trykk – fra verbet θλίβω, «å presse sammen».

Denne «store trengselen» (θλῖψις μεγάλη) er et sentralt begrep i kristen eskatologi. Noen tolkninger ser dette som en spesifikk fremtidig periode rett før Kristi gjenkomst (dispensasjonalisme), mens andre ser det som oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. (preterisme), eller som en generell beskrivelse av kirkens lidelse gjennom historien (idealisme). Uttrykket dukker også opp i Åp 7,14.

Jesu ord om en enestående trengsel har klare paralleller til Daniel 12,1, som taler om «en trengselstid som det ikke har vært fra den gang det ble et folk og til den tid». Mange ser Jesu ord som en direkte referanse til Daniels profeti. Historisk har mange knyttet dette til den romerske beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr., som ifølge Josefus innebar ekstreme lidelser inkludert hungersnød og massedrap.

Teksten er godt bevitnet i manuskriptene. Noen få vitner har små variasjoner i ordstilling, men den overordnede teksten er stabil. Parallellstedet i Mark 13,19 har en lignende formulering men med ἣν ἔκτισεν ὁ θεός («som Gud skapte») i stedet for κόσμου.

Den greske frasen «πᾶσα σάρξ» betyr bokstavelig «alt kjøtt/kjød» og er et hebraisk-influert uttrykk for «alle levende mennesker». Oversettelsen «noe menneske» formidler meningen godt på norsk, men alternativet «ingen» eller «intet kjød» kunne vært brukt for å ligge nærmere originalen. Verbet «ἐκολοβώθησαν» (aorist passiv) og «κολοβωθήσονται» (futurum passiv) oversettes begge med «forkortet», noe som er dekkende. Strukturen med kontrafaktisk betingelse (εἰ μή + aorist indikativ + οὐκ ἄν + aorist indikativ) gjengis korrekt med «om ikke … ble forkortet, ville ikke … bli frelst».

Verbet «κολοβόω» betyr å avkorte, forkorte, amputere eller kutte av. I denne konteksten brukes det om å begrense eller forkorte tidsperioden med trengsel. Det er et relativt sjeldent ord i Det nye testamente, brukt kun her og i parallellen i Mark 13,20. «πᾶσα σάρξ» er et semittisk idiom der «σάρξ» (kjøtt, kjød) refererer til mennesker som skapte, dødelige vesener.

Verset reiser spørsmålet om Guds suverenitet over historiens gang. Begrepet «de utvalgte» (οἱ ἐκλεκτοί) er sentralt i diskusjonen om predestinasjon og utvelgelse. At Gud forkorter dagene «for de utvalgtes skyld» viser at Gud aktivt griper inn i historien for å beskytte sitt folk. Noen tolker dette eskatologisk om den siste trengsel, mens andre ser det som oppfylt i Jerusalems fall i år 70 e.Kr., eller begge deler (dobbel oppfyllelse).

I konteksten av Jerusalems fall i år 70 e.Kr. kan forkortelsen av dagene referere til at den romerske beleiringen under Titus ikke varte så lenge som den kunne ha gjort. Josefus beskriver de forferdelige forholdene under beleiringen, inkludert hungersnød og borgerkrig innenfor murene, som ville ha utryddet hele befolkningen om beleiringen hadde vart lenger.

Det er ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Teksten er godt bevitnet i de store majuskelmanuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus) og stemmer overens på tvers av tekstfamiliene.

Den greske teksten har ὧδε ('her') to ganger. Oversettelsen gjengir det andre tilfellet som 'Der er han!', noe som innfører både en stedsendring ('der' i stedet for 'her') og et tillegg ('er han') som ikke finnes i grunnteksten. Valget er trolig gjort for å skape variasjon og gjøre setningen mer naturlig på norsk, men det avviker noe fra originalen. Et alternativ ville vært å beholde 'her' begge steder og la den korte formen stå: 'eller: «Her!»'.

ὁ χριστός (ho christos) betyr 'den salvede' og er den greske ekvivalenten til det hebraiske 'Messias' (māšîaḥ). Aorist konjunktiv μὴ πιστεύσητε er et forbud med aorist, som uttrykker en skarp advarsel: 'tro det ikke!' / 'la dere ikke lure!'. Konstruksjonen ἐάν τις ὑμῖν εἴπῃ er en eventualis-betingelse (subjunktiv med ἐάν) som peker mot en realistisk fremtidig mulighet.

Advarselen mot falske messiaskrav er sentral i Jesu eskatologiske tale (Oliventalen). Jesus understreker at hans gjenkomst ikke vil være lokal eller skjult, men universelt synlig (jf. v. 27). Forbudet mot å tro slike påstander peker på at den kristne menigheten vil bli utsatt for villedende messianske krav i endetiden.

I det første århundre oppsto det flere messianske bevegelser i Judea. Josefus nevner flere som hevdet å være befrierskikkelser (f.eks. Theudas, den egyptiske profeten). Jesu advarsel reflekterer et reelt historisk fenomen med falske messiaspretendenter i urolige tider.

Noen manuskripter har ἤ ἐκεῖ ('eller der') i stedet for det andre ὧδε. Dette kan ha inspirert oversettelsens bruk av 'Der'. De mest pålitelige manuskriptene (inkludert de store uncialene) leser imidlertid ὧδε begge ganger.

Den greske teksten bruker «ἐγερθήσονται» (passiv futurum av «ἐγείρω»), som bokstavelig betyr 'skal reises opp' eller 'skal oppstå'. Oversettelsen «skal stå fram» formidler meningen godt på norsk. «Ψευδόχριστοι» er gjengitt med «falske messiaser» i stedet for «falske kristuser», noe som er naturlig på norsk og tydeliggjør at det handler om personer som hevder å være den lovede Messias. Uttrykket «δώσουσιν σημεῖα μεγάλα καὶ τέρατα» er gjengitt «gjøre store tegn og under», der «δώσουσιν» egentlig betyr 'gi' men i denne sammenhengen idiomatisk betyr å utføre/gjøre. «Ὥστε πλανῆσαι εἰ δυνατόν» er gjengitt «for om mulig å føre ... vill», som er en god gjengivelse av formålskonstruksjonen med den betingede reservasjonen.

Uttrykket «σημεῖα καὶ τέρατα» (tegn og under) er et fast ordpar i gresk bibelsk språk, hentet fra Septuaginta-tradisjonen (jf. 5 Mos 13:2). «Σημεῖα» viser til tegn med en dypere mening, mens «τέρατα» betegner undere som vekker forbauselse. Konstruksjonen «ὥστε πλανῆσαι» med infinitiv uttrykker en tilsiktet (eller mulig) følge. Verbet «πλανάω» betyr å lede på villspor, forføre.

Uttrykket «εἰ δυνατόν» ('om mulig') har vært gjenstand for teologisk diskusjon. Noen tolker det som en reell mulighet for at selv de utvalgte kan bli ført vill, mens andre (særlig i reformert tradisjon) ser det som en retorisk konstruksjon som antyder at det nettopp ikke er mulig å forføre de utvalgte, fordi Gud bevarer dem. Verset understreker uansett den ekstreme faren ved falske messiaser og profeter i den siste tid.

Advarselen mot falske profeter og messiaser hadde akutt relevans i det første århundret. Flere selverklærte messiaser oppstod i Palestina, blant annet i tiden før og etter templets fall i 70 e.Kr. Josefus nevner flere slike skikkelser. Også fenomenet med tegn og undere knyttet til falske ledere var kjent.

Noen manuskripter (inkludert visse bysantinske tekster) har «πλανᾶσθαι» (passiv infinitiv: 'bli ført vill') i stedet for «πλανῆσαι» (aktiv infinitiv: 'å føre vill'). NA28/UBS5 leser «πλανῆσαι», som har sterk støtte i de eldste manuskriptene (bl.a. Codex Sinaiticus og Vaticanus). Betydningsforskjellen er minimal, men den aktive formen gjør de falske messiasene og profetene til subjektet for villfarelsen.

Den norske oversettelsen «Se, jeg har sagt dere det på forhånd» gjengir det greske ἰδοὺ προείρηκα ὑμῖν nøyaktig. «Se» er en god gjengivelse av ἰδοὺ som oppmerksomhetsmarkør. Verbet προείρηκα (perfektum av προλέγω) betyr «jeg har sagt på forhånd», og dette er gjengitt med «har sagt dere det på forhånd». Et alternativ kunne vært «jeg har advart dere på forhånd», men det ville tilføre en betydningsnyanser som ikke finnes i grunnteksten.

Verbet προείρηκα er perfektum av προλέγω (pro-legō), sammensatt av πρό ('før, på forhånd') og λέγω ('si'). Perfektum indikerer en handling som er fullført med vedvarende relevans — Jesus understreker at hans advarsel allerede er gitt og fortsatt gjelder. ἰδοὺ er en interjeksjon som brukes for å fange oppmerksomhet, ofte oversatt 'se!' eller 'hør!'.

Dette korte verset har stor teologisk vekt i den eskatologiske talen (Oliventalen). Jesus understreker sin forutviten og profetiske autoritet: han kjenner fremtiden og advarer disiplene på forhånd. Dette tjener som et guddommelig forvarsel slik at disiplene ikke skal bli ført vill av falske messiaser og profeter (v. 24). Jesu forhåndsviten fungerer som et autentisitetskriterium — den sanne Messias forutsa bedraget.

Verset fungerer som en retorisk overgang i Oliventalen (Matt 24–25). I jødisk profetisk tradisjon var det viktig at profeter ga forhåndsvarsler (jf. Jes 48:5; Joh 14:29), slik at oppfyllelsen av profetien ville bekrefte profetens troverdighet.

Oversettelsen gjengir den greske teksten tydelig og naturlig på norsk. «Ødemarken» er en god gjengivelse av ἐν τῇ ἐρήμῳ, og «de indre rom» gjengir ἐν τοῖς ταμείοις presist. Strukturen med anførselstegn og tankestrek før «så gå ikke dit ut» og «så tro det ikke» gir en klar og lesbar tekst. Et alternativ kunne vært å bruke «ørkenen» i stedet for «ødemarken», men «ødemarken» er mer idiomatisk i bibelsk norsk og dekker et bredere spekter enn bare ørkenlandskap.

Ordet ταμεῖον (flertall ταμείοις) betyr opprinnelig et lagerrom eller forrådsrom, men brukes mer generelt om et indre, lukket rom – et privat rom man kan trekke seg tilbake til (jf. Matt 6:6 der samme ord brukes om lønnkammeret). Her peker det på et hemmelig, skjult sted, i kontrast til ødemarken som er et åpent, avsondret sted.

Verset er en del av Jesu eskatologiske tale (Oliventalen) og advarer mot falske messiaser og profeter. Poenget er at Kristi gjenkomst ikke vil skje i det skjulte – verken i ødemarken eller i lukkede rom – men vil være åpenbar og synlig for alle (jf. v. 27). Dette er teologisk viktig som grunnlag for å avvise grupper som hevder at Kristus allerede er kommet tilbake i det skjulte.

I det første århundre dukket det opp flere messianske skikkelser som ledet sine tilhengere ut i ødemarken. Josefus nevner flere slike bevegelser (f.eks. Theudas i Ant. 20.97–98 og den egyptiske profeten i Ant. 20.169–172). Jesu advarsel reflekterer altså en konkret historisk virkelighet der ødemarken var et typisk samlingssted for messianske bevegelser.

Den greske teksten bruker ὥσπερ ... οὕτως ('likesom ... slik') som en sammenligningsstruktur. «Lynet» (ἡ ἀστραπή) oversettes direkte, og «går ut fra øst og lyser like til vest» gjengir ἐξέρχεται ἀπὸ ἀνατολῶν καὶ φαίνεται ἕως δυσμῶν. «Komme» brukes for παρουσία, som er den etablerte norske oversettelsen i denne sammenhengen. Et alternativ kunne vært «gjenkomst» eller «nærvær», men «komme» er mest innarbeidet i norsk bibeltradisjon.

Ordet παρουσία betyr bokstavelig 'nærvær' eller 'ankomst'. I hellenistisk gresk ble det brukt om en konges eller embetsmanns offisielle besøk til en by. I Det nye testamentet brukes det som et teknisk begrep for Kristi gjenkomst.

Verset understreker at Menneskesønnens komme vil være universelt synlig og umiskjennelig, i motsetning til de falske messiaser som nevnes i foregående vers. Dette er sentralt i eskatologisk teologi: Kristi gjenkomst vil ikke være skjult eller lokal, men åpenbar for alle, lik lynet som er synlig over hele himmelen.

I den greske verden var παρουσία knyttet til keiserbesøk (adventus), der hele byen gikk ut for å møte herskeren. Denne bakgrunnen gir ekstra resonans til bruken av ordet om Jesu gjenkomst — det er en kongelig ankomst i storslått offentlighet.

Noen håndskrifter har ἔσται (fut. av εἰμί), mens tekstkritiske varianter inkluderer alternativet ἔσται καί. NA28/UBS5 leser ἔσται uten tillegg, og dette følges i oversettelsen.

Den greske konstruksjonen ὅπου ἐὰν (hopou ean, «hvor enn») med konjunktiv uttrykker en generell betingelse. Oversettelsen «Der hvor» gjenspeiler dette godt på norsk og gir en naturlig, idiomatisk setningsbygning. Et alternativ kunne vært «Overalt hvor åtselet er», men den nåværende formuleringen er mer konsis og nærmere den greske ordlyden.

Det greske πτῶμα (ptōma) betyr bokstavelig «det som har falt», altså et lik eller åtsel. Ordet ἀετοί (aetoi) betyr primært «ørner», men kan også brukes om gribb-lignende rovfugler generelt. I konteksten med åtsel er «gribbene» en mer treffende gjengivelse enn «ørnene», da ørner normalt ikke spiser åtsel, mens gribbene gjør det. Mange oversettelser velger likevel «ørner» for å bevare den greske ordlyden.

Dette ordspråk-lignende utsagnet brukes av Jesus som en illustrasjon på at Menneskesønnens komme vil være umiskjennelig og åpenbart, slik gribbene uunngåelig samles rundt et åtsel. Noen tolker åtselet som det åndelig døde Israel eller den falne verden, mens andre ser det som et allment ordtak om at tegn følger naturlig av sine årsaker. Verset understreker at Jesu gjenkomst ikke vil være skjult – den vil være tydelig for alle, i tråd med lynet i vers 27.

I Midtøsten finnes flere arter store rovfugler, inkludert gåsegribb og lammegribb, som i antikken ofte ble betegnet med samme ord som ørner. Romernes militærstandard med ørnesymbolet har også fått enkelte fortolkere til å se en hentydning til den romerske hæren som samles rundt det døende Jerusalem i år 70.

Noen håndskrifter har ὅπου γὰρ ἐὰν (med γάρ, «for») i stedet for bare ὅπου ἐὰν, noe som ville knyttet verset tettere som en forklaring til det foregående. De eldste og mest pålitelige manuskriptene utelater γάρ, og tekstvarianten markert med ⸀ i den kritiske teksten reflekterer dette.

«Trengselen i de dagene» gjengir gresk «τὴν θλῖψιν τῶν ἡμερῶν ἐκείνων». Det er en naturlig norsk ordstilling som bevarer den demonstrative referansen til de dagene som Jesus har beskrevet i de foregående versene. Alternativt kunne man skrevet «trengselen i disse dagene» eller «den tidens trengsel», men «de dagene» bevarer den distanserte pekingen i ἐκείνων (de der borte/de kommende).

Gresk θλῖψις (thlipsis) betyr trengsel, nød, trykk — brukes i apokalyptisk sammenheng om den store trengselen (jf. Matt 24:21). Verbet σκοτισθήσεται er passiv futurum av σκοτίζω ('å formørke') og antyder at formørkelsen er påført av Gud. φέγγος betyr 'glans, skinn, lys' og er et mer poetisk ord enn det vanlige φῶς. Verbet σαλευθήσονται (av σαλεύω, 'å ryste, rokke') i passiv form antyder en kosmisk rystelse.

Verset alluderer sterkt til Jesaja 13:10 og 34:4 samt Joel 2:10, 31. De kosmiske tegnene — formørkelse av sol og måne, stjerner som faller, himmelkreftene som rokkes — er klassiske profetiske bilder for Guds dom og den gamle verdens sammenbrudd. Noen tolker dette bokstavelig som kosmiske katastrofer ved Kristi gjenkomst, mens andre ser det som apokalyptisk billedspråk for politiske og åndelige omveltninger, slik lignende språk brukes i GT om Babylons og Edoms fall.

«Himmelens krefter» (αἱ δυνάμεις τῶν οὐρανῶν) ble i antikken forstått som de maktene eller energiene som opprettholdt himmellegemene i deres baner. I jødisk kosmologi var dette knyttet til tanken om engler som styrte himmelsfærene. Uttrykket signaliserer at hele den kosmiske ordenen vil bli rystet.

Noen manuskripter har varianten «ἐκ τοῦ οὐρανοῦ» i stedet for «ἀπὸ τοῦ οὐρανοῦ» for 'fra himmelen'. Betydningsforskjellen er minimal. Flertallet av viktige håndskrifter støtter ἀπό-formen som er brukt her.

Dette verset leses i den ortodokse og lutherske tradisjonen som en del av evangelietekstene for siste søndag i kirkeåret eller domssøndagen, og understreker Kristi gjenkomst og den endelige dommen. Det har også vært sentralt i Adventus-liturgien.

«Menneskesønnens tegn» gjengir τὸ σημεῖον τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου. Det greske ἐν τῷ οὐρανῷ kan knyttes enten til tegnet (tegnet viser seg på himmelen) eller til Menneskesønnen (Menneskesønnens tegn som er i himmelen). Oversettelsen følger den vanligste tolkningen, at tegnet viser seg på himmelen. «Jamre» gjengir κόψονται, som egentlig betyr å slå seg (på brystet) i sorg; «jamre» formidler sorgreaksjonen på en naturlig måte på norsk. «Folkeslag» for φυλαί er valgt for å gjenspeile den etniske/stammemessige betydningen i grunnspråket.

Verbet κόπτω betyr egentlig «å slå, hugge», og i medium (κόψονται) «å slå seg selv», dvs. å slå seg på brystet som uttrykk for dypt sørgende klage. Det er en sterk fysisk gestus som uttrykker fortvilelse. πᾶσαι αἱ φυλαὶ τῆς γῆς (alle jordens stammer/folkeslag) er en allusjon til Sakarja 12,10–14, der stammene i Israel sørger. φυλή betegner en stamme eller slektsgruppe, noe bredere enn λαός (folk) eller ἔθνος (nasjon/folkeslag).

Verset er sentralt i eskatologien og rommer ulike tolkninger. Noen ser «Menneskesønnens tegn» som korset, andre som en himmelsk lysmanifestasjon, andre igjen som Menneskesønnens komme i seg selv. Referansen til at alle jordens folkeslag «jamrer» knyttes til Sakarja 12,10: «de skal se på ham som de har gjennomboret» – noe som i kristen tradisjon tolkes kristologisk. Synet av Menneskesønnen «på himmelens skyer» alluderer til Daniel 7,13–14 og understreker Jesu guddommelige myndighet og hans gjenkomst i herlighet.

Å slå seg på brystet eller hodet var en vanlig sørgegestus i det antikke Midtøsten. Bildet av en som kommer «på himmelens skyer» var i jødisk tradisjon knyttet til guddommelig teofani og den himmelske menneskesønn-skikkelsen i Daniel 7.

Noen håndskrifter har ἐν τῷ οὐρανῷ, mens andre utelater artiklen (ἐν οὐρανῷ). Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen vesentlig. Hovedteksttradisjonen støtter formen med artikkel.

Gresk «μετὰ σάλπιγγος μεγάλης» betyr bokstavelig «med en stor/mektig basun/trompet». Oversettelsen «et mektig basunstøt» gjengir meningen dynamisk ved å fokusere på lyden snarere enn instrumentet. Alternativt kunne man oversette «med en mektig basun» (mer bokstavelig) eller «med kraftig basunlyd». Uttrykket «fra de fire verdenshjørner» er en god norsk idiomatisk gjengivelse av «ἐκ τῶν τεσσάρων ἀνέμων» (bokstavelig: «fra de fire vinder»). «Fra himmelens ene ende til den andre» gjengir det greske «ἀπ' ἄκρων οὐρανῶν ἕως τῶν ἄκρων αὐτῶν» (fra himmelens ytterpunkter til deres ytterpunkter) på en naturlig og lettlest måte.

Gresk «σάλπιγξ» refererer til et blåseinstrument, ofte en trompet eller horn. I LXX og NT brukes det særlig i eskatologiske sammenhenger (jf. 1 Kor 15,52; 1 Tess 4,16). Uttrykket «ἐκ τῶν τεσσάρων ἀνέμων» (fra de fire vinder) er et semittisk idiom for de fire himmelretningene, altså hele jorden (jf. Sak 2,10; Dan 7,2). «ἄκρων οὐρανῶν ἕως τῶν ἄκρων αὐτῶν» er et hebraisk-inspirert uttrykk for hele himmelens utstrekning, fra den ene horisonten til den andre.

Verset beskriver den endelige innsamlingen av Guds utvalgte ved Kristi gjenkomst. «Τοὺς ἐκλεκτοὺς αὐτοῦ» (hans utvalgte) er et sentralt begrep i eskatologien og har vært tolket ulikt: noen ser det som alle troende gjennom tidene, andre som en spesifikk gruppe i endetiden. Basunen er et gjennomgående eskatologisk motiv i både GT og NT (jf. Jes 27,13; 1 Tess 4,16; Åp 11,15) og signaliserer Guds suverene inngripen. Englenes rolle som samlere knytter an til lignelsen om ugresset (Matt 13,39–41).

Basunen (shofar) hadde en viktig rolle i israelittisk kultur: den ble brukt til å kalle folket sammen, varsle krig, og markere høytider (4 Mos 10,1–10). På forsoningsdagen (Yom Kippur) og i jubileåret ble basunen blåst (3 Mos 25,9). Forestillingen om en eskatologisk basun som samler de spredte israelittene finnes allerede i Jesaja 27,13.

Noen håndskrifter leser «σάλπιγγος μεγάλης» (med en stor basun), mens andre har «σάλπιγγος φωνῆς μεγάλης» (med en basuns store lyd/røst). Den kortere lesemåten har god støtte i tidlige manuskripter og er valgt i de fleste kritiske utgaver, men den lengre varianten reflekteres i noen oversettelser som legger vekt på lyden.

Dette verset leses tradisjonelt i adventstiden og i forbindelse med Kristi gjenkomst. Basunmotivet har også fått plass i kristen liturgisk praksis, der trompet og basun brukes symbolsk i tilknytning til eskatologiske tekster.

Det greske «μάθετε τὴν παραβολήν» kan oversettes «lær lignelsen» (bestemt form) eller «lær en lignelse» (ubestemt). Her er ubestemt form valgt for å gjøre teksten mer naturlig på norsk. Alternativt kunne man skrive «Lær denne lignelsen av fikentreet» for å gjenspeile den bestemte artikkelen τήν. Uttrykket «springer ut» for ἐκφύῃ er en idiomatisk og treffende norsk gjengivelse.

Verbet μάθετε er aorist imperativ 2. person flertall av μανθάνω ('å lære'). Det signaliserer en oppfordring til å tilegne seg innsikt. Substantivet παραβολή betyr her 'lignelse', 'sammenligning' eller 'illustrasjon'. Adjektivet ἁπαλός ('myk, saftfull') beskriver grenens tilstand når sevjen begynner å stige om våren. Verbet ἐκφύῃ (av ἐκφύω) betyr 'å skyte frem, springe ut' om bladvekst.

Fikentre-lignelsen brukes av Jesus som et eskatologisk tegn. I den umiddelbare konteksten peker den på at disiplene skal gjenkjenne endetidens tegn like sikkert som de gjenkjenner vårens komme. Det er debatt om fikentreet er en ren naturillustrasjon eller om det også symboliserer Israel (jf. Matt 21:18–20). De fleste eksegeter ser det primært som en analogi hentet fra naturen.

I det mediterrane klimaet er fikentreet et av de siste trærne som får blader om våren. Når bladene spretter ut, er det et sikkert tegn på at sommeren er svært nær. Dette var allment kjent og gjorde bildet umiddelbart forståelig for tilhørerne.

Det er ingen vesentlige tekstvarianter i dette verset. Hovedteksten er stabil på tvers av de viktigste manuskriptene (𝔓⁴⁵, א, B, D).

Oversettelsen legger til subjektet «han» for ἐγγύς ἐστιν ('er nær'), selv om det greske verbet ikke har et eksplisitt subjekt. Det greske uttrykket er tvetydig — det kan bety «han er nær» (om Menneskesønnen) eller «det er nært» (om Guds rike eller hendelsene). De fleste norske oversettelser velger «han» med referanse til Menneskesønnens komme i konteksten (v. 30–31). Uttrykket «står for døren» er en god gjengivelse av ἐπὶ θύραις (bokstavelig 'ved dørene').

ἐπὶ θύραις er et gresk idiom som betyr 'like ved dørene', altså svært nær. Flertallsformen θύραις (dører) er idiomatisk og refererer ikke til flere fysiske dører, men uttrykker nærhet. γινώσκετε kan leses som enten indikativ ('dere vet') eller imperativ ('vit!'). Konteksten med parallellen i v. 32 taler for imperativ, som oversettelsen gjengir med 'skal dere vite'.

Hvem eller hva som 'er nær' er et viktig tolkningsspørsmål. Tre hovedtolkninger finnes: (1) Menneskesønnen er nær (jf. v. 30), (2) Guds rike er nært (jf. Luk 21,31 som eksplisitt nevner Guds rike), eller (3) hendelsene/enden er nær. Lukas' paralleltekst har 'Guds rike', noe som kan tyde på at Matteus bevisst lar det stå åpent. Den kristologiske tolkningen ('han er nær') har vært dominerende i kirkelig tradisjon.

Noen håndskrifter har ταῦτα πάντα i stedet for πάντα ταῦτα, men betydningen er den samme. Variantene er ubetydelige for meningsinnholdet.

Bildet med å stå for døren (ἐπὶ θύραις) var et kjent uttrykk i antikken for at noe var umiddelbart forestående. Det brukes også i Jak 5,9 om dommeren som 'står for døren'. I jødisk eskatologisk tradisjon var dør-metaforen knyttet til forventningen om Messias' komme.

Det greske uttrykket «οὐ μὴ παρέλθῃ ἡ γενεὰ αὕτη» er gjengitt med «denne slekten skal ikke forgå». Verbet «παρέλθῃ» betyr bokstavelig «gå forbi» eller «passere», og kan oversettes «forgå» eller «gå bort». «Slekten» er valgt for «γενεά», som også kan bety «generasjon». Alternativet «denne generasjonen skal ikke gå bort» er mer bokstavelig, men «slekten» er godt etablert i norsk bibeltradisjon og formidler samme mening.

Ordet «γενεά» (geneá) kan bety «generasjon», «slekt», «tidsalder» eller «folkeslag». Det avledes av «γίνομαι» (bli til) og betegner primært en gruppe mennesker som lever samtidig, men kan også brukes bredere om et folk eller en type mennesker. Konstruksjonen «οὐ μὴ» med konjunktiv aorist er den sterkeste formen for nektelse på gresk og understreker den absolutte sikkerheten i utsagnet.

Tolkningen av «denne slekten» (ἡ γενεὰ αὕτη) er et av de mest omdiskuterte spørsmålene i Matteus 24. Hovedtolkningene er: (1) Den generasjonen som levde samtidig med Jesus, noe som innebærer at profetien (delvis) ble oppfylt med Jerusalems fall i år 70. (2) Den generasjonen som lever når endetidens tegn begynner å vise seg. (3) Det jødiske folket som helhet, som ikke skal forgå. (4) Den onde og vantro slekten, forstått som en typologisk beskrivelse. Valget av oversettelse påvirker hvordan man forstår den eskatologiske tidslinjen i Jesu tale.

Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. danner en viktig historisk bakgrunn for dette verset. Mange av tegnene Jesus beskrev i den forutgående talen (Matt 24:4–31) ble delvis oppfylt ved den romerske beleiringen og ødeleggelsen av tempelet innenfor den generasjonen som hørte ham tale, dvs. ca. 40 år senere.

Noen manuskripter har en litt annen ordstilling, men innholdet er stabilt. Varianten «ὅτι» etter «ὑμῖν» finnes i flertallet av manuskripter, mens noen eldre vitner utelater det. Forskjellen er ubetydelig for meningen.

Den greske teksten bruker «ὁ οὐρανὸς καὶ ἡ γῆ» (himmelen og jorden) med bestemt artikkel. Oversettelsen gjengir dette som «Himmel og jord» uten bestemt artikkel, noe som er vanlig og idiomatisk på norsk i denne typen utsagn og følger norsk bibelspråktradisjon. En alternativ oversettelse ville vært «Himmelen og jorden skal forgå». Det greske verbet παρελεύσεται (futurum av παρέρχομαι) betyr «å gå forbi, forgå, forsvinne». «Forgå» er et godt og etablert norsk valg. Dobbel nektelse οὐ μὴ παρέλθωσιν er en emfatisk nektelse på gresk, og gjengis treffende med «aldri forgå».

Det greske uttrykket οὐ μὴ med konjunktiv (παρέλθωσιν) er den sterkeste formen for nektelse på gresk og uttrykker absolutt umulighet. Dette er sterkere enn en enkel nektelse og understreker at Jesu ord under ingen omstendighet vil forgå. Verbet παρέρχομαι brukes to ganger i verset — først om himmel og jord (futurum indikativ: παρελεύσεται), deretter om Jesu ord (konjunktiv aorist med οὐ μή) — noe som skaper en retorisk kontrast.

Verset er et sentralt utsagn om Skriftens autoritet og Jesu ords evige gyldighet. At Jesu ord stilles over den skapte verden (himmel og jord) har stor kristologisk og teologisk vekt. Det er blitt brukt som grunnlag for læren om Bibelens ufeilbarlighet og Kristi guddommelige autoritet. Utsagnet bekrefter også en eskatologisk virkelighet: den nåværende skapelsen er forgjengelig, men Guds ord består for evig (jf. Jes 40,8; 1 Pet 1,25).

Noen håndskrifter har παρελεύσονται (flertall) i stedet for παρελεύσεται (entall) for «himmel og jord skal forgå», men betydningen er den samme. Entallsformen kan forklares ved at «himmel og jord» oppfattes som én samlet enhet (skapningen), eller ved at verbet kongruerer med det nærmeste subjektet.

Verset brukes i kristen liturgi som en bekreftelse på Ordets bestandighet, og det leses ofte i sammenheng med eskatologiske tekster, særlig i adventstiden og ved lesninger om de siste tider.

Gresk «οἶδεν» betyr «vet/kjenner». Oversettelsen bruker «kjenner» i stedet for «vet» som et naturlig norsk valg, da begge er mulige gjengivelser. «Vet» ville vært mer bokstavelig, men «kjenner» fungerer godt i konteksten om å ha innsikt i tidspunktet. Frasen «εἰ μὴ ὁ πατὴρ μόνος» er gjengitt «bare Faderen alene», som reflekterer både «εἰ μὴ» (unntatt/bare) og «μόνος» (alene). Noen oversettelser gjengir dette enklere som «bare Faderen», men å ta med «alene» gjenspeiler det greske «μόνος» og forsterker eksklusiviteten.

«οὐδεὶς οἶδεν» — perfektum av «οἶδα», som betegner en tilstand av kunnskap/viten. Konstruksjonen «οὐδὲ ... οὐδὲ» gir en kaskade av nektelser: «ikke ... heller ikke». «εἰ μὴ» er en unntakskonstruksjon som betyr «bortsett fra» eller «bare».

Uttrykket «οὐδὲ ὁ υἱός» (heller ikke Sønnen) har vært gjenstand for intens teologisk debatt. At Sønnen ikke kjenner dagen, har blitt tolket ulikt: Noen kirkefedre (som Athanasius) mente at Sønnen i sin menneskelige natur ikke visste det, men i sin guddommelige natur visste han alt. Andre ser det som uttrykk for Sønnens funksjonelle underordning i frelsesplanen (den økonomiske triniteten). Arianerne brukte dette verset som argument mot Kristi fulle guddommelighet, noe som førte til omfattende patristisk diskusjon.

Frasen «οὐδὲ ὁ υἱός» finnes i de fleste viktige håndskrifter, inkludert Codex Sinaiticus (א) og Codex Vaticanus (B). Noen håndskrifter utelater denne frasen, muligens av teologiske grunner — for å unngå den vanskelige implikasjonen at Sønnen mangler kunnskap. De fleste moderne tekstkritikere anser frasen som original i Matteus, selv om den er bedre attestert i parallellstedet Markus 13:32.

Jesu tale om den ukjente dagen og timen inngår i den eskatologiske talen på Oljeberget (Matt 24–25), holdt kort tid før hans lidelse. Forventningen om en ukjent sluttid var et kjent motiv i jødisk apokalyptikk, men at Sønnen selv ekskluderes fra denne kunnskapen, var oppsiktsvekkende.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett: ὥσπερ ... αἱ ἡμέραι τοῦ Νῶε, οὕτως ἔσται ἡ παρουσία. «Komme» er brukt for παρουσία, som også kan oversettes «gjenkomst», «ankomst» eller «nærvær». «Komme» er tradisjonelt godt innarbeidet på norsk i denne sammenhengen. Det greske γάρ ('for') binder verset til forrige vers som en forklaring, og bør ideelt sett gjengis.

παρουσία (parousia) betyr opprinnelig 'nærvær' eller 'ankomst', og ble i hellenistisk tid brukt om en konges offisielle besøk til en by. I NT brukes det som teknisk term for Kristi gjenkomst. Uttrykket τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου ('Menneskesønnen') er en semittisk idiom som betegner en menneskelig skikkelse, men i Jesu bruk henspiller det på den himmelske skikkelsen i Dan 7,13–14.

Sammenligningen med Noahs dager understreker det uventede ved Menneskesønnens gjenkomst. Poenget er ikke at menneskene i Noahs tid var spesielt syndige (det nevnes først og fremst dagligdagse aktiviteter), men at de var uforberedte. Dette har vært sentralt i eskatologisk teologi om Kristi parousia: den kommer plutselig og uten forvarsel. Enkelte tolkere ser likevel en implisitt fordømmelse av likegyldighet overfor Guds advarsel.

I jødisk tradisjon var Noahs flom det fremste eksempelet på en verdensomspennende guddommelig dom. Både i 1 Mos 6–9, i 1 Enok og i 2 Peters brev brukes flommen som et paradigme for den kommende dommen. Jesus trekker på denne velkjente tradisjonen for å gjøre sitt eskatologiske poeng forståelig.

Noen håndskrifter har ὥσπερ δέ i stedet for ὥσπερ γάρ, som endrer forbindelsen fra begrunnende ('for') til motsetnings-/overgangspartikkel ('men'). De mest pålitelige manuskriptene (inkl. Sinaiticus og Vaticanus) støtter γάρ.

Den norske oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen (τρώγοντες καὶ πίνοντες, γαμοῦντες καὶ γαμίζοντες) med vanlige norske setningsledd: «spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort». Uttrykket ὡς γὰρ ἦσαν («for slik som de var») er forenklet til «For i dagene før flommen … de», noe som gir en naturlig og lettlest norsk setning uten å miste meningsinnholdet. Alternativt kunne man oversatt med «For slik som de levde i dagene før flommen», men den valgte løsningen er mer idiomatisk.

Verbet τρώγοντες betyr egentlig «tygge» eller «knase» og er et mer konkret og hverdagslig ord enn det vanlige ἐσθίω (spise). I Johannesevangeliet brukes det teologisk (Joh 6:54), men her i Matteus understreker det det dagligdagse og rutinemessige i folks livsførsel. γαμίζοντες er kausativ form av γαμέω og betyr «gi til ekte» eller «gifte bort» (typisk om en fars rolle i å gi sin datter bort i ekteskap).

Poenget i verset er ikke at det å spise, drikke og gifte seg er syndig i seg selv, men at menneskene var fullstendig oppslukt av det dagligdagse og uoppmerksomme på den kommende dommen. Dette illustrerer Jesu poeng om at Menneskesønnens komme vil være uventet for de uforberedte. Parallellen til Noahs tid understreker at dom kommer plutselig midt i hverdagen.

I antikken var ekteskap en viktig sosial og økonomisk transaksjon, ofte arrangert av familieoverhodet. Uttrykket «giftet seg og ble giftet bort» speiler denne praksisen. Referansen til κατακλυσμός (storflom, syndflod) peker tilbake til fortellingen i 1 Mos 6–8, som var velkjent i jødisk tradisjon og også kjent i andre nærorientalske kulturer.

Noen håndskrifter har ὥσπερ i stedet for ὡς i begynnelsen av verset, noe som harmoniserer med v. 37. Enkelte manuskripter har også ἐκγαμίζοντες i stedet for γαμίζοντες, men betydningen er tilnærmet den samme. Variantene endrer ikke meningsinnholdet vesentlig.

Det greske «οὐκ ἔγνωσαν» betyr bokstavelig «de visste/kjente ikke», og er her oversatt med «de skjønte ingenting», som gjengir meningen godt på naturlig norsk. Alternativet «de visste ikke» er mer bokstavelig, men «skjønte ingenting» formidler bedre den manglende forståelsen av hva som var i ferd med å skje. «ἦρεν ἅπαντας» (tok/rev bort alle) er gjengitt med «tok dem alle», som er naturlig og dekkende. «ἡ παρουσία τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου» er gjengitt med «når Menneskesønnen kommer», der det greske substantivet «parousia» (komme/nærvær/ankomst) er omskrevet til en verbal konstruksjon for bedre flyt.

Verbet «ἔγνωσαν» (aorist av γινώσκω) kan bety «å vite», «å kjenne» eller «å forstå/innse». Her understrekes folkets manglende innsikt i den kommende dommen. «ἦρεν» (aorist av αἴρω) betyr «tok bort», «førte bort» eller «rev bort», og har en konnotasjon av plutselig og total ødeleggelse. «παρουσία» brukes teknisk i NT om Kristi gjenkomst og betyr bokstavelig «nærvær» eller «ankomst».

Verset trekker en direkte parallell mellom Noahs flom og Menneskesønnens gjenkomst (parousia). Poenget er ikke at menneskene levde i synd, men at de levde i uvitenhet og uforberedthet – de var opptatt med dagliglivets gjøremål uten å ane den kommende dommen. Dette understreker behovet for årvåkenhet, som er hovedtemaet i Jesu eskatologiske tale. Parallellen finnes også i Lukas 17,26–27.

Referansen til Noahs flom (1 Mos 6–9) var velkjent i jødisk tradisjon som et paradigmatisk eksempel på Guds dom. I sen-jødisk apokalyptisk litteratur ble flomsberetningen ofte brukt som bilde på den kommende dommen ved tidenes ende.

Flere manuskripter har varianter rundt «καὶ» foran «ἡ παρουσία». Noen vitner leser «οὕτως ἔσται καὶ ἡ παρουσία» (slik skal også Menneskesønnens komme være), mens andre utelater «καὶ». Forskjellen er liten og påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Den greske teksten har «δύο ἔσονται ἐν τῷ ἀγρῷ» – «to skal være på åkeren/marken». Oversettelsen bruker «ute på marken» for å gi en naturlig norsk formulering. «εἷς παραλαμβάνεται» er oversatt «én blir tatt med» og «εἷς ἀφίεται» som «én blir latt tilbake». Verbet «ἀφίεται» betyr egentlig «bli forlatt/etterlatt», og «latt tilbake» gjengir dette godt. Alternativt kunne man skrive «én blir etterlatt».

Verbet «παραλαμβάνεται» (presens passiv av παραλαμβάνω) betyr å ta med seg, motta eller hente. Det samme verbet brukes i Joh 14,3 om at Jesus skal «ta dere til meg». Verbet «ἀφίεται» (presens passiv av ἀφίημι) betyr å forlate, slippe, la gå, eller etterlate. Presensformen brukes her med futurisk betydning, noe som er vanlig i profetiske utsagn. Ordet «εἷς» er maskulin form, som i kontrast til «μία» (feminin) i vers 41 antyder at det er menn det handler om, men teksten spesifiserer ikke dette eksplisitt.

Det er stor teologisk debatt om hvem som «blir tatt med» og hvem som «blir latt tilbake». Én tolkning (vanlig i dispensasjonalistisk teologi) ser det å bli tatt med som bortrykkelsen – de troende hentes opp til Kristus. En annen tolkning, basert på konteksten med Noahs flom (v. 38–39), hevder at de som «ble tatt» i flommen var de ugudelige som ble ført bort i dommen, og at det å bli «latt tilbake» faktisk er det positive – å bli spart. Konteksten gjør begge tolkninger mulige.

Scenen beskriver dagligdags arbeid på åkeren, typisk for jordbrukssamfunnet i Palestina på Jesu tid. To menn som arbeider side om side på marken illustrerer hvor uventet og splittelsesaktig Menneskesønnens komme vil være – det skiller mennesker midt i hverdagens gjøremål.

Noen håndskrifter har rekkefølgen «ἔσονται δύο» i stedet for «δύο ἔσονται». Enkelte manuskripter legger til «ὁ εἷς» (med artikkel) foran «παραλαμβάνεται». Disse variantene endrer ikke meningsinnholdet vesentlig.

Det greske ordet «ἀλήθουσαι» (partisipp av ἀλήθω, 'male korn') er femininum, og det er derfor naturlig å oversette med «to kvinner». Originalen nevner ikke eksplisitt «kvinner» (γυναῖκες), men den feminine formen av partisippet gjør det implisitt. Ordet «kvernen» gjengir gresk «μύλῳ» (dativ av μύλος). Uttrykket «tatt med» og «latt tilbake» følger samme mønster som forrige vers og gjengir «παραλαμβάνεται» og «ἀφίεται». En alternativ gjengivelse kunne vært «maler sammen ved kvernen» for å få frem bildet tydeligere.

Verbet ἀλήθω betyr å male korn ved hjelp av en håndkvern. Partisippet ἀλήθουσαι er presens femininum nominativ flertall, og indikerer en pågående handling utført av kvinner. Konstruksjonen med μία … μία (én … én) brukes i stedet for εἷς … εἷς i forrige vers, fordi subjektene nå er kvinner (hunkjønn).

Sammen med v. 40 illustrerer dette verset den plutselige og uventede adskillelsen som finner sted ved Menneskesønnens komme. Tolkningen av «παραλαμβάνεται» (blir tatt med) og «ἀφίεται» (blir latt tilbake) er teologisk omdiskutert: Noen forstår det som at den som «tas med» frelses (jf. Paulus' tale om å bli rykket opp, 1 Tess 4,17), mens andre mener den som «tas med» rammes av dom (som i Noahs tid, v. 39, der de ble «tatt bort» av flommen). Konteksten peker i retning av at «tatt med» er parallell til å bli tatt bort i dommen.

I det gamle Israel og i den antikke Middelhavsverden var det vanlig at kvinner malte korn på håndkvern, ofte to sammen. Det var et dagligdags arbeid som gjerne ble utført tidlig om morgenen. At Jesus bruker dette bildet, viser at hans komme vil skje midt i hverdagslivets gjøremål, uventet og uten forvarsel.

Noen håndskrifter leser «μύλωνι» (mølle/kvernhus) i stedet for «μύλῳ» (kvern). Forskjellen er liten, men «μύλῳ» har bedre håndskriftstøtte og betegner selve kvernen, mens «μύλωνι» betegner stedet der man maler.

Oversettelsen gjengir γρηγορεῖτε med «Våk», som er en naturlig og idiomatisk gjengivelse på norsk. οὖν er gjengitt med «derfor», som knytter verset logisk til de foregående versene om uforutsigbarheten ved Menneskesønnens komme. ὅτι fungerer her som begrunnelse («for»), og ποίᾳ ἡμέρᾳ er gjengitt med «hvilken dag». Alternativt kunne man oversatt med «hold dere våkne» for å understreke den vedvarende aspekten av imperativet (presens imperativ).

γρηγορεῖτε er presens imperativ av γρηγορέω, som betyr «å være våken, å holde seg våken, å våke». Presensformen antyder en vedvarende handling – ikke bare et enkelt øyeblikk av årvåkenhet, men en kontinuerlig tilstand. Verbet er beslektet med ἐγείρω (å vekke opp) og har sin opprinnelse som en perfektform som ble til et eget presensverb. ποίᾳ ἡμέρᾳ er en indirekte spørrekonstruksjon i dativ (temporal dativ) som angir tidspunkt.

Formaningen om å våke er et sentralt tema i Jesu eskatologiske tale (Matt 24–25). Uttrykket understreker at tidspunktet for Herrens gjenkomst er ukjent for mennesker, og at beredskap derfor er påkrevd til enhver tid. Dette danner grunnlaget for den kristne eskatologiske vaktsomheten og er blitt forstått både som en oppfordring til moralsk beredskap og som en advarsel mot åndelig sløvhet.

Noen håndskrifter leser ὥρᾳ («time») i stedet for ἡμέρᾳ («dag»). Lesemåten ἡμέρᾳ har støtte i bl.a. Codex Vaticanus (B) og flere andre viktige vitner, mens ὥρᾳ finnes i bl.a. Codex Sinaiticus (א) og noen andre manuskripter. Varianten ὥρᾳ kan skyldes harmonisering med vers 44, der ὥρᾳ brukes. De fleste kritiske tekster (NA28/UBS5) velger ἡμέρᾳ.

Verset brukes liturgisk i adventstiden og i forbindelse med forkynnelse om Kristi gjenkomst. Det er også et kjerneutsagn i mange kirkers lære om eskatologisk beredskap og inngår i lesetekster knyttet til den siste tid.

Oversettelsen gjengir ἐκεῖνο δὲ γινώσκετε som 'Men det/dette skal dere vite', der γινώσκετε kan tolkes som enten imperativ ('vit!') eller indikativ ('dere vet'). De fleste oversettelser tolker det som imperativ, noe som passer konteksten bedre — Jesus oppfordrer disiplene til årvåkenhet. Uttrykket 'la noen bryte inn' er valgt for å gjenspeile den passive konstruksjonen διορυχθῆναι heller enn å navngi tyven som subjekt.

Verbet διορυχθῆναι (aorist passiv infinitiv av διορύσσω) betyr bokstavelig 'å bli gravd/brutt gjennom'. Det refererer til den antikke praksisen med å bryte gjennom leirvegger for å komme inn i et hus. Ordet er sammensatt av διά (gjennom) og ὀρύσσω (grave). Det passive aspektet er viktig: huseieren ville ikke latt huset bli brutt gjennom.

Bildet av tyven som kommer om natten brukes i NT som en analogi for Herrens uventede komme (jf. 1 Tess 5:2, 2 Pet 3:10, Åp 3:3, 16:15). Poenget er ikke at Herren er lik en tyv i moralsk forstand, men at hans komme er uforutsigbart. Lignelsen understreker nødvendigheten av konstant årvåkenhet, ikke bare sporadisk forberedelse.

I antikken var natten delt inn i fire 'vakter' (φυλακαί) i den romerske inndelingen: første vakt (kl. 18–21), andre (21–24), tredje (24–03) og fjerde (03–06). Husene i Palestina var ofte bygd av soltørket leire (adobe), noe som gjorde det mulig å bokstavelig grave seg gjennom veggen — derav det greske verbet διορύσσω.

Noen manuskripter har ποίᾳ ὥρᾳ ('hvilken time') i stedet for ποίᾳ φυλακῇ ('hvilken nattevakt'). Lesningen φυλακῇ har sterk støtte i de viktigste manuskriptene (bl.a. Sinaiticus, Vaticanus) og er den foretrukne lesningen i NA28/UBS5.

«Beredt» er valgt fremfor «klare» eller «forberedt» for å gi en litt høytidelig, men likevel forståelig tone. Alternativt kunne man oversatt γίνεσθε ἕτοιμοι med «vær klare» eller «hold dere beredt». Uttrykket «i en time dere ikke venter» gjengir ᾗ οὐ δοκεῖτε ὥρᾳ nøyaktig – det relative pronomenet ᾗ refererer til en ubestemt time, og δοκεῖτε ('dere regner med/forventer') er oversatt med «venter» for enkel norsk.

γίνεσθε ἕτοιμοι er en presens imperativ som uttrykker en vedvarende tilstand – 'fortsett å være beredt' eller 'bli og forbli klare'. Det er sterkere enn en enkel aorist imperativ. Uttrykket ᾗ οὐ δοκεῖτε ὥρᾳ har et relativpronomen (ᾗ) som angir tidspunkt, med ὥρᾳ i dativ: 'i en time som dere ikke forventer'. Verbet δοκέω kan bety 'tenke, mene, forvente'.

Verset understreker det uforutsigbare ved Menneskesønnens komme (parousia). Jesu poeng er at beredskap ikke kan utsettes til et bestemt tidspunkt, fordi tidspunktet er ukjent. Dette er et sentralt eskatologisk tema i Matteus 24–25 og knytter seg til den bredere formaningen om årvåkenhet. Uttrykket 'Menneskesønnen' (ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου) peker tilbake på Daniel 7:13 og Jesu selvbetegnelse med både messiansk og eskatologisk innhold.

Bildet med tyven som kommer om natten (v. 43) var svært konkret i antikken, da hus ofte var bygget av leire og kunne brytes gjennom veggen (διορυχθῆναι). Det uventede ved Menneskesønnens komme sammenlignes med denne erfaringen. Lignelsen var rettet til disiplene i en tid da forventningen om Jesu snarlige gjenkomst var sterk.

Noen håndskrifter har ordstillingen οὐ δοκεῖτε ὥρᾳ, mens andre har ὥρᾳ οὐ δοκεῖτε. Betydningen forblir den samme uansett ordrekkefølge. Tekstvarianten er godt attestert i hovedtradisjonen og påvirker ikke oversettelsen.

Det greske «δοῦλος» betyr egentlig «slave», men er her oversatt med «tjener» for å gjøre teksten mer tilgjengelig på moderne norsk. «Pιστός» (trofast) og «φρόνιμος» (klok, forstandig) er gjengitt direkte. «Οἰκετεία» (husholdet, tjenestefolkene) er oversatt «tjenestefolk», som fungerer godt. «Ἐν καιρῷ» (til rett tid) er gjengitt «i rette tid», en idiomatisk god norsk gjengivelse. Alternativt kunne man skrevet «til rett tid».

«Τίς ἄρα ἐστίν» er et retorisk spørsmål med partikkelen «ἄρα» som markerer en logisk slutning fra det foregående, godt gjengitt med «da». «Κατέστησεν» (aorist av «καθίστημι») betyr å sette over, utnevne, gi ansvar. «Τροφή» betyr mat/føde, men i bredere forstand næring.

Verset innleder lignelsen om den tro og den utro tjener (Matt 24:45–51). «Den trofaste og kloke tjener» har blitt forstått som en beskrivelse av de kristne lederne – apostler, hyrder og lærere – som har fått ansvar for å «gi mat» til menigheten, dvs. åndelig næring. Noen tolker det som en mer allmenn formaning til alle troende om å forvalte Guds gaver trofast i lys av Kristi gjenkomst.

I den antikke verden var det vanlig at en slave (δοῦλος) ble satt som forvalter over husholdet med ansvar for å fordele mat til de andre slavene. Dette var en betrodd posisjon som krevde både troskap og klokskap.

Enkelte manuskripter har «αὐτοῦ» etter «κύριος» (hans herre), mens andre utelater det. Den kritiske teksten utelater det her, men inkluderer det i parallelteksten i Lukas 12:42. Noen manuskripter har «θεραπείας» i stedet for «οἰκετείας», som gir en lignende mening.

Oversettelsen gjengir μακάριος med 'salig', som er det tradisjonelle norske valget. Alternativet 'lykkelig' eller 'velsignet' er mulig, men 'salig' har sterk bibelsk klang og er godt innarbeidet. Konstruksjonen οὕτως ποιοῦντα ('gjørende slik') er gjengitt med 'gjøre dette', som fanger meningen men mister noe av den presise nyanseringen av 'slik' (dvs. på den måten som ble beskrevet i forrige vers). Ordstillingen med 'når han kommer' til slutt er en naturlig norsk plassering av den temporale leddsetningen, selv om den på gresk kommer først (ἐλθών, 'idet han kommer').

μακάριος er et adjektiv som uttrykker en tilstand av velsignelse eller lykksalighet, ofte brukt i saligprisningene (Matt 5:3–11). Det betegner ikke bare en følelse, men en guddommelig anerkjennelse. οὕτως ποιοῦντα er et presens partisipp med adverbet 'slik', som indikerer en pågående handling – tjeneren blir funnet midt i handlingen, ikke bare som en engangshendelse.

Verset understreker trofasthetens betydning i tjeneste. At herren 'finner' tjeneren i arbeid når han kommer, peker på parusia (Kristi gjenkomst) og viktigheten av vedvarende beredskap og troskap, ikke bare kortsiktig lydighet. 'Salig' antyder at denne tjeneren mottar Guds gunst og velsignelse.

Varianten οὕτως ποιοῦντα er godt bevitnet. Noen manuskripter har ποιοῦντα οὕτως (med omvendt ordstilling), men betydningen er den samme. Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer i dette verset.

Lignelsen om den trofaste og kloke tjeneren reflekterer en husholderkultur der slaveeierne kunne være borte i lengre perioder, og slavene hadde ansvar for daglig drift. At herren kommer uventet, er et velkjent motiv i antikk litteratur om herre-tjener-relasjoner.

Den greske frasen «ἐπὶ πᾶσιν τοῖς ὑπάρχουσιν αὐτοῦ» er oversatt med «over alt han eier». Alternativt kunne man si «over alt det han har» eller «over hele sin eiendom». «Eier» er et naturlig og moderne norsk valg som dekker betydningen godt. «Καταστήσει αὐτόν» betyr bokstavelig «skal sette/innsette ham», og oversettelsen gjengir dette presist.

Verbet «καθίστημι» (her i futurum «καταστήσει») betyr å innsette, utnevne eller gi ansvar over noe. Det brukes i administrative og juridiske sammenhenger om å tilsette noen i en stilling. «τὰ ὑπάρχοντα» (partisipp av ὑπάρχω) refererer til eiendeler eller det som tilhører noen.

Verset uttrykker et eskatologisk lønnsprinsipp: den trofaste tjeneren belønnes med større ansvar og myndighet. I Guds rike fører troskap i det små til ansvar over mer (jf. Matt 25:21, 23). Noen tolker dette som en beskrivelse av de troendes fremtidige rolle i Kristi rike, mens andre ser det som en generell illustrasjon av Guds belønningsprinsipp.

Lignelsen gjenspeiler en vanlig praksis i den antikke verden der en slaveeier (κύριος) kunne reise bort og overlate forvaltningen av sin husholdning til en betrodd slave (δοῦλος). Pålitelige slaver kunne oppnå stor makt og bli satt over hele husholdningen.

«Drøyer» gjengir gresk Χρονίζει, som betyr 'bruker lang tid, nøler, forsinkes'. Oversettelsen holder seg tett til grunnteksten uten å legge til «med å komme», som ikke finnes eksplisitt i originalen. Andre norske alternativer kunne vært «lar vente på seg» eller «uteblir», men «drøyer» er et godt og konsist norsk ord som dekker betydningen.

Χρονίζει (fra χρονίζω) er avledet av χρόνος ('tid') og betyr bokstavelig 'å bruke tid, å dra ut tiden'. Verbet står i presens indikativ og uttrykker tjenerens oppfatning av en pågående forsinkelse. Konstruksjonen μου ὁ κύριος har possessivt pronomen i genitiv foran substantivet, noe som er vanlig i koinégresk.

Verset introduserer kontrastfiguren til den tro og kloke tjeneren (v. 45). Uttrykket «den onde tjeneren» (ὁ κακὸς δοῦλος) markerer et moralsk skille. At tjeneren sier dette «i sitt hjerte» viser at det handler om en indre holdning – en troløshet som begynner med tanken om at Herren forsinkes. Teologisk peker dette mot faren ved å miste forventningen om Kristi gjenkomst, noe som fører til moralsk forfall (v. 49).

Noen håndskrifter har ordstillingen ὁ κύριός μου i stedet for μου ὁ κύριος. Betydningen er den samme, men ordstillingen varierer i teksttradisjonen. Den kritiske teksten (NA28) følger μου ὁ κύριος, som markert med tekstkritiske tegn i originalteksten.

Lignelsen om den tro og den onde tjeneren reflekterer et hushold i antikken der slaveeieren (κύριος) kunne reise bort og overlate forvaltningen til betrodde tjenere. At en tjener spekulerer i herrens fravær for å misbruke sin posisjon, var et kjent sosialt fenomen i den gresk-romerske verden.

Den norske oversettelsen gjengir den greske konjunktivkonstruksjonen (ἄρξηται τύπτειν … ἐσθίῃ … πίνῃ) med infinitivsformer koordinert med «og», noe som gir naturlig norsk. «Drukkenbolter» er valgt for μεθυόντων (de som drikker seg fulle), et kraftigere uttrykk enn bare «drukne». Tankestrek på slutten markerer at setningen fortsetter i neste vers, som er en god løsning for å binde sammen den betingede konstruksjonen som løper over versene 48–51. Et alternativ ville vært «fyllikene» eller «de berusede», men «drukkenbolter» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon.

Verbet ἄρξηται (aorist konjunktiv medium av ἄρχομαι) betyr 'begynne'. Τύπτειν er presens infinitiv av τύπτω, 'å slå'. Συνδούλους (akkusativ flertall av σύνδουλος) betyr 'medtjenere/medslaver'. Μεθυόντων er genitiv flertall presens partisipp av μεθύω, 'å være beruset'. Hele verset er en fortsettelse av betingelsessetningen fra v. 48 (ἐὰν + konjunktiv).

Verset illustrerer den onde tjenerens dobbelte synd: vold mot medtjenerne og umåteholden livsførsel. I lignelsens kontekst representerer dette ledere som misbruker sin stilling i påvente av Herrens komme. Kombinasjonen av vold og fråtseri understreker en fullstendig moralsk forfall, noe som gjør dommen i v. 51 desto mer alvorlig.

Noen håndskrifter har en litt annen ordstilling i frasen ἐσθίῃ δὲ καὶ πίνῃ versus ἐσθίων καὶ πίνων. Hovedtradisjonen (representert ved NA28/UBS5) leser konjunktivformene ἐσθίῃ δὲ καὶ πίνῃ med αὐτοῦ etter συνδούλους, noe som er fulgt her.

I det første århundrets hushold var en δοῦλος (slave/tjener) med ansvar for andre slaver en betrodd stilling. Å slå medtjenere og drikke med drukkenbolter representerte grovt tillitsbrudd. Fester med overdreven drikking var vanlig i gresk-romersk kultur, og Jesus bruker dette kjente bildet for å advare mot maktmisbruk.

Den greske teksten bruker «ὁ κύριος τοῦ δούλου ἐκείνου» (herren til den tjeneren). Oversettelsen «den tjenerens herre» gjengir dette nøyaktig og naturlig på norsk. Alternativt kunne man skrevet «herren til den tjeneren», men den valgte formen er mer idiomatisk. Uttrykket «en time han ikke kjenner» gjengir «ἐν ὥρᾳ ᾗ οὐ γινώσκει», der γινώσκει (kjenner/vet) er oversatt med «kjenner» for variasjon fra «venter» (προσδοκᾷ) tidligere i verset.

Verbet προσδοκᾷ betyr «å vente, forvente, se frem til», og γινώσκει betyr «å kjenne, vite, erkjenne». De to verbene uttrykker en dobbelt uvitenhet: tjeneren verken forventer dagen eller kjenner timen. Det greske ἥξει (futurum av ἥκω) betyr «skal komme» og uttrykker sikkerhet om at herren vil komme.

Verset understreker det uforutsigbare ved Herrens komme – et gjennomgangstema i Jesu eskatologiske tale (Matt 24–25). Parallellen mellom «dag» og «time» peker mot den totale uvisshet om tidspunktet, noe som brukes som grunnlag for læren om årvåkenhet. Mange teologer ser dette som en advarsel mot å utsette omvendelse eller troskap i påvente av et beregnet tidspunkt for Kristi gjenkomst.

Bildet av en herre som kommer hjem uventet til sine tjenere, var velkjent i antikken. Slaver og tjenere hadde ansvar for huset i herrens fravær, og kunne bli strengt straffet dersom de misbrukte sin stilling. Lignelsen reflekterer det hierarkiske forholdet mellom herrer og slaver i det romerske samfunnet.

«Hugge ham i stykker» gjengir det greske διχοτομήσει, som bokstavelig betyr «skjære/dele i to». Oversettelsen bruker det mer generelle «hugge i stykker» for å formidle den brutale straffen på naturlig norsk. Et alternativ kunne vært «dele ham i to» eller «skjære ham i to», men «hugge i stykker» er idiomatisk og dekker den voldsomme betydningen godt. «Gi ham hans del sammen med hyklerne» gjengir τὸ μέρος αὐτοῦ μετὰ τῶν ὑποκριτῶν θήσει, altså at hans lodd/skjebne blir satt blant hyklerne.

Verbet διχοτομέω er sammensatt av δίχα (i to) og τέμνω (skjære), og betyr bokstavelig «å skjære i to deler». I antikken var dette en kjent straffemetode. Noen forskere mener det her kan brukes metaforisk om å «skille ut» eller «avskjære fra fellesskap», men den bokstavelige betydningen er mest sannsynlig tilsiktet i konteksten av en alvorlig dom. Uttrykket ὁ κλαυθμὸς καὶ ὁ βρυγμὸς τῶν ὀδόντων er en fast formel i Matteus (brukt sju ganger) og beskriver fortvilelse og pine.

Verset er klimakset i lignelsen om den trofaste og utro tjeneren. Den harde straffen – hugget i stykker og plassert blant hyklerne – understreker alvoret i å misbruke betrodd myndighet. At straffen kobles til «hyklerne» (ὑποκριτῶν) er særegent for Matteus; Lukas 12:46 har i stedet «de utro/vantro». Dette reflekterer Matteus' gjennomgående tema om hykleri som en alvorlig synd, særlig blant religiøse ledere. «Der skal de gråte og skjære tenner» er en eskatologisk formel som peker mot den endelige dommen.

Å bli «skåret i to» (dichotomering) var en kjent henrettelsesmetode i den antikke Midtøsten. Det finnes referanser til dette i jødisk tradisjon, blant annet en overlevering om at profeten Jesaja ble saget i to (jf. Hebr 11:37). Uttrykket «skjære tenner» (βρυγμός) beskriver enten raseri eller intens smerte, og var et kjent bilde for lidelse i jødisk apokalyptisk litteratur.

Noen håndskrifter har mindre varianter i ordstillingen, men teksten er godt bevitnet i alle hovedmanuskriptene. Lukas' parallellvers (Luk 12:46) har ἀπίστων (de vantro/utro) i stedet for ὑποκριτῶν (hyklerne), noe som viser redaksjonelle forskjeller mellom evangelistene.