Jesus salves i Betania

Den greske genitivkonstruksjonen «Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου» (genitivus absolutus) er oversatt med en temporal bisetning «Mens Jesus var», noe som er naturlig og idiomatisk på norsk. Verset er ufullstendig i seg selv og danner en temporal ramme for hendelsen som beskrives i vers 7, noe kommaet på slutten markerer.

Genitivus absolutus (Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου) er en vanlig gresk konstruksjon der et partisipp i genitiv med sitt subjekt i genitiv fungerer som en selvstendig adverbiell setning. γενομένου er aorist partisipp av γίνομαι ('bli, være, befinne seg').

Simon «den spedalske» (τοῦ λεπροῦ) var sannsynligvis en person som tidligere hadde vært rammet av hudsykdom og var blitt helbredet. Det greske ordet λεπρός dekker et bredt spekter av hudsykdommer, ikke nødvendigvis det vi i dag kaller lepra (Hansens sykdom). At Jesus spiser i hans hus, tyder på at han var renset, ettersom spedalske ellers var rituelle urene og utstøtt fra fellesskapet.

Salvingen i Betania finnes også i Mark 14:3–9. Det er omdiskutert om Lukas 7:36–50 og Johannes 12:1–8 beskriver den samme hendelsen eller ulike hendelser. Matteus og Markus plasserer den i Simon den spedalskes hus, mens Johannes plasserer den i hjemmet til Lasarus, Marta og Maria. Teologisk sett understreker Matteus' versjon Jesu kommende død og begravelse.

Oversettelsen gjengir det greske partisippet «ἔχουσα» som «med», noe som gir naturlig norsk. «ἀλάβαστρον μύρου βαρυτίμου» er gjengitt «en alabastkrukke med kostbar salve». «Μύρον» kan også oversettes «parfyme» eller «velluktende olje», men «salve» er det mest innarbeidede valget i norsk bibeltradisjon. «Κατέχεεν» (imperfekt av καταχέω) betyr «helte ut over» og er korrekt gjengitt. «Ἀνακειμένου» (genitiv absolutt) er oversatt med den forklarende bisetningen «mens han lå til bords», som formidler meningen godt.

«Ἀλάβαστρον» refererer til en krukke laget av alabast, en type kalkstein som ble brukt til å oppbevare kostbare salver og parfymer i antikken. Alabastkrukker hadde gjerne en tynn hals som ble brukket av for å tømme innholdet. «Μύρον» (myron) betyr velluktende olje eller salve, ofte fremstilt av nardus eller andre aromatiske planter. «Βαρύτιμος» er sammensatt av «βαρύς» (tung) og «τιμή» (pris/verdi), altså bokstavelig «tung i pris», dvs. svært kostbar.

Salvingen av Jesus er et sentralt motiv som peker frem mot hans død og begravelse (jf. v. 12). Handlingen kan også sees som en profetisk/messiansk salving – «Messias» (hebraisk) og «Kristus» (gresk) betyr begge «den salvede». Kvinnens handling anerkjenner dermed Jesu identitet som den salvede kongen, samtidig som den forbereder hans kropp til begravelse.

Å ligge til bords (ἀνακείμενος) var vanlig praksis i den gresk-romerske verden. Man lå på divaner rundt et lavt bord, lent på venstre albue, noe som gjorde hodet lett tilgjengelig for salving. Salving av gjester med olje var en vanlig gjestfrihetsskikk, men mengden og kostnaden her går langt utover det vanlige. Parallelle beretninger finnes i Mark 14:3 og Joh 12:3 (som identifiserer kvinnen som Maria fra Betania og nevner at salvingen skjedde på føttene).

Noen håndskrifter har variasjoner i ordstillingen av «ἔχουσα ἀλάβαστρον μύρου», men meningsinnholdet påvirkes ikke. Tekstvarianten «τῆς κεφαλῆς» (med artikkelen) er godt attestert i de viktigste håndskriftene. Noen vitner har «τὴν κεφαλήν» (akkusativ), men oversettelsen påvirkes ikke.

Det greske ἠγανάκτησαν betyr å bli opprørt, indignert eller forarget. 'Forarget' er valgt her som en moderne og forståelig gjengivelse. Alternativt kunne man oversatt med 'ble indignerte' eller 'ble opprørte'. Uttrykket Εἰς τί ἡ ἀπώλεια αὕτη er et retorisk spørsmål som bokstavelig lyder 'Til hva dette tapet/denne ødeleggelsen?'. Oversettelsen 'Hva skal dette sløseriet tjene til?' fanger meningen godt, selv om 'sløseriet' er noe friere enn det greske ἀπώλεια (ødeleggelse, tap, bortkastelse).

ἀπώλεια (apōleia) betyr grunnleggende 'ødeleggelse', 'undergang' eller 'tap'. I denne konteksten brukes det om bortkastet ressursbruk — altså 'sløseri'. Ordet har ellers sterke teologiske konnotasjoner i NT (f.eks. fortapelse i Fil 3,19), men her er bruken hverdagslig og økonomisk.

I Matteus er det 'disiplene' (οἱ μαθηταί) generelt som reagerer, mens i Markus 14,4 er det 'noen' (τινες) som blir opprørte, og i Johannes 12,4–5 er det spesifikt Judas Iskariot. Denne variasjonen har vært gjenstand for diskusjon — noen ser det som utfyllende perspektiver, andre som ulike tradisjoner om samme hendelse.

Noen manuskripter har en variant der det ikke står οἱ μαθηταί ('disiplene') men bare noen av de tilstedeværende. Flertallet av gode manuskripter støtter imidlertid lesningen 'disiplene'.

Salvelse med kostbar nardussalve var en kjent praksis i den antikke verden, både som gjestfrihet og som en forberedelse til begravelse. Disiplenes reaksjon gjenspeiler en reell økonomisk vurdering — den kostbare salven representerte en betydelig sum, kanskje tilsvarende nesten et års lønn for en arbeider.

Oversettelsen gjengir πολλοῦ ('for mye') med 'for mye penger', noe som er en naturlig norsk gjengivelse. Alternativt kan man oversette 'for en høy pris' (jf. NO2011: 'dyrt'). Det greske uttrykket πραθῆναι πολλοῦ er en genitiv for pris og betyr bokstavelig 'solgt for mye'. Utrykket 'og gitt til de fattige' gjengir καὶ δοθῆναι πτωχοῖς direkte. Anførselstegnet som avslutter sitatet plasseres korrekt her ved versens slutt.

Verbet ἐδύνατο (imperfekt av δύναμαι) uttrykker en hypotetisk mulighet — 'det var mulig' eller 'det kunne ha blitt'. πραθῆναι er aorist passiv infinitiv av πιπράσκω ('selge'), og πολλοῦ er en genitiv av pris. δοθῆναι er aorist passiv infinitiv av δίδωμι ('gi'). πτωχοῖς er dativ flertall av πτωχός ('fattig'), som betegner de virkelig nødlidende, ikke bare de som har lite.

I Markus 14,5 er beløpet spesifisert til over 300 denarer, noe som tilsvarte omtrent ett års lønn for en dagarbeider. Disiplenes reaksjon viser en tilsynelatende omsorg for de fattige, men Johannes 12,6 avslører at Judas, som tok ordet der, hadde selviske motiver. Jesu svar i de følgende versene understreker at tjeneste for Kristus ikke står i motsetning til omsorg for de fattige.

Nardussalven var en kostbar, importert olje fra Himalaya-regionen. At den kunne selges 'for mye' (πολλοῦ) gjenspeiler dens sjeldne og verdifulle natur i antikkens Midtøsten. Almisser til de fattige var en sentral fromhetspraksis i jødedommen.

Enkelte manuskripter har τοῦτο τὸ μύρον ('denne salven') i stedet for bare τοῦτο ('dette'). Den lengre varianten finnes i Codex Bezae og noen senere manuskripter, mens den kortere lesemåten støttes av de tidligste og mest pålitelige manuskriptene (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus). NA28/UBS5 leser τοῦτο.

Det greske γνούς (aorist partisipp av γινώσκω) betyr «idet han kjente til» eller «da han merket». Oversettelsen «visste det» er en naturlig norsk gjengivelse som formidler at Jesus hadde innsikt i situasjonen. Et alternativ kunne vært «da Jesus merket dette» eller «Jesus forstod dette», som ville vært nærmere partisippets temporale nyanse.

Uttrykket κόπους παρέχετε er et gresk idiom som bokstavelig betyr «å gi/påføre besvær». Det oversettes her med «plager», som treffer godt idiomets mening. Andre mulige gjengivelser er «gjøre det vanskelig for» eller «besvære».

Uttrykket ἔργον καλόν (en god/vakker gjerning) har dypere teologisk betydning enn bare en «god handling». Adjektivet καλός innebærer noe som er vakkert, edelt og passende — ikke bare moralsk godt (ἀγαθός). Jesus opphøyer kvinnens handling som noe skjønt og verdig, i kontrast til disiplenes nyttevurdering. Noen tolkere ser dette som en profetisk handling som peker mot Jesu begravelse (jf. v. 12).

Salvingen med kostbar salve var en velkjent skikk i antikkens Midtøsten, brukt ved gjestfrihet, ære og begravelse. At en kvinne salvet Jesu hode, har kongelige og messianske overtoner — profeter og prester salvet konger i Det gamle testamente.

Noen håndskrifter har τοῦτο τὸ μύρον («denne salven») i stedet for bare τοῦτο i vers 9, noe som påvirker konteksten for Jesu svar i vers 10. I vers 10 selv er teksten relativt stabil i hovedhåndskriftene.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen relativt tett, med emfatisk fremheving av «de fattige» og «meg» i begynnelsen av setningsleddene. Partikkelen γάρ ('for') er utelatt i oversettelsen fordi den fungerer som en forklarende kobling til foregående vers, og norsk idiom håndterer dette naturlig uten et eksplisitt 'for'. Et alternativ ville vært å starte med «For de fattige har dere alltid hos dere...», som ville gjort den kausale koblingen mer eksplisitt.

Det greske μεθʼ ἑαυτῶν betyr bokstavelig 'med dere selv' og er oversatt med 'hos dere', som er naturlig norsk. πάντοτε (pantote) betyr 'alltid, til enhver tid'. Kontrasten mellom de to leddene er markert med μέν...δέ-strukturen (her bare δέ), som skaper en tydelig motsetning.

Jesu ord er en allusjon til 5. Mosebok 15,11: «For det vil alltid være fattige i landet.» Jesus avviser ikke omsorg for de fattige, men peker på at hans fysiske nærvær blant dem er midlertidig, og at kvinnens handling derfor har en unik og tidsbestemt betydning. Teologisk understreker verset Jesu bevissthet om sin forestående død og den begrensede tiden han har igjen med disiplene.

I jødisk tradisjon var almisser og omsorg for de fattige en sentral religiøs plikt (tzedakah). Disiplenes reaksjon om at salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige, reflekterer denne dype forpliktelsen. Jesus omfortolker ikke denne plikten, men setter den i en eskatologisk kontekst knyttet til sin nært forestående lidelse.

Den greske teksten har en partisippkonstruksjon (βαλοῦσα ... ἐποίησεν) som bokstavelig betyr «ved å helle denne salven over kroppen min, gjorde hun det med tanke på min gravlegging». Oversettelsen gjengir dette med en temporal setning («Da hun helte...») og formålskonstruksjon («for å forberede meg til gravlegging»), noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ kunne vært «Ved å helle denne salven over kroppen min, har hun forberedt meg til gravlegging», som ligger tettere på den greske strukturen.

Det greske verbet βαλοῦσα (aorist partisipp av βάλλω, 'kaste, helle') brukes her om handlingen å helle salve. Uttrykket πρὸς τὸ ἐνταφιάσαι με inneholder verbet ἐνταφιάζω, som betyr 'forberede til begravelse, salve for gravlegging'. Preposisjonen πρός med artikkelen og infinitiv uttrykker formål.

Jesu ord knytter kvinnens salvingshandling direkte til hans forestående død og begravelse. Dette er et viktig profetisk utsagn der Jesus tolker en tilsynelatende enkel æreshandling som en forberedelse til sin egen gravferd, noe som understreker hans bevissthet om den kommende lidelsen. Teologisk sett oppvurderer Jesus kvinnens handling fra noe disiplene så som sløseri til en handling med dypt profetisk og eskatologisk innhold.

I jødisk tradisjon var det vanlig å salve en død kropp med velluktende oljer og krydder som del av gravferdsritualene. Nardussalve var svært kostbar, og det at en kvinne utfører denne handlingen overfor en levende person, var uvanlig. Jesus gir handlingen en ny betydning ved å knytte den til sin egen død.

Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Parallellberetningene i Markus 14:8 og Johannes 12:7 har noe ulik ordlyd, men den teologiske meningen er den samme.

Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og idiomatisk. «Ὅπου ἐὰν κηρυχθῇ» (hvor enn det blir forkynt) er gjengitt som «overalt i verden hvor … forkynnes», der «overalt i verden» samler opp «ἐν ὅλῳ τῷ κόσμῳ» (i hele verden) for å gi en naturlig norsk setningsstruktur. Alternativt kunne man oversette mer ordrett: «Hvor enn dette evangeliet forkynnes i hele verden», men den valgte formuleringen er like presis og lettere å lese.

«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er en høytidelig innledningsformel som Jesus bruker for å understreke sannheten og vekten av det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'sannelig/det står fast'. «Εἰς μνημόσυνον αὐτῆς» (til minne om henne) bruker μνημόσυνον, som kan bety 'minnesmerke' eller 'minnehandling', med konnotasjoner av både offentlig erindring og rituell ihukommelse.

Verset gir en bemerkelsesverdig profeti: Evangeliet skal forkynnes i hele verden, og denne navnløse kvinnens gjerning skal være uløselig knyttet til det. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død (som salvingen peker mot) er selve kjernen i evangeliet, og at nestekjærlighetshandlinger gjort i tro har evig betydning. At kvinnen ikke navngis i Matteus, men likevel minnes, har vært gjenstand for diskusjon om anonymitet og minne i urkirken.

I den antikke verden var salving av en avdøds kropp en viktig del av begravelsesritualet. Kostbar nardussalve (jf. Mark 14:3; Joh 12:3) var svært dyr, noe som forklarer disiplenes reaksjon. At en kvinne offentlig salvet en mann ved et måltid, var uvanlig og sosialt provoserende.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de store håndskrifttradisjonene. Parallellen i Mark 14:9 er nesten identisk. Johannes 12:1–8 identifiserer kvinnen som Maria fra Betania, men Matteus og Markus lar henne forbli anonym.