Korsfestelsen

«På veien ut» gjengir det greske partisippet Ἐξερχόμενοι (ekserkomenoi), som betyr «idet de gikk ut». Oversettelsen tolker dette naturlig som at de var på vei ut av byen (Jerusalem). Alternativt kunne man oversatt «Da de gikk ut» for å ligge tettere på den greske konstruksjonen. Verbet εὗρον (heuron, «fant») er gjengitt med «møtte», som er mer idiomatisk på norsk og formidler den samme meningen – de kom over en person.

Verbet ἠγγάρευσαν (ēngareusan) er et lånord fra persisk (angareuo) som opprinnelig refererte til det persiske postvesenet, der kurerer kunne tvangsrekvirere folk og dyr til transport. Under romersk styre ble dette til en rett for soldater til å tvinge sivile til å utføre tjenester, som å bære byrder. Ordet oversettes treffende med «tvang» på norsk.

Simon fra Kyréne er en av få navngitte personer i lidelseshistorien utenom Jesus og disiplene. At han nevnes ved navn tyder på at han kan ha blitt kjent i den tidlige kristne menigheten. Markus 15:21 identifiserer ham også som far til Aleksander og Rufus, noe som styrker denne antagelsen. Kyréne var en gresk koloni i det nåværende Libya, Nord-Afrika, med en betydelig jødisk befolkning.

Simons korsbæring har blitt tolket teologisk på ulike måter. Noen ser det som en bokstavelig oppfyllelse av Jesu ord om å «bære sitt kors» (Matt 16:24). Andre ser det som et vitnesbyrd om Jesu fysiske utmattelse etter mishandlingen. Det er verdt å merke seg at det var vanlig romersk praksis å la den dømte bære tverrbjelken (patibulum), ikke hele korset.

De fleste manuskripter er samstemte om ordlyden i dette verset. Noen mindre varianter finnes i rekkefølgen av ordene, men ingen av disse påvirker meningen vesentlig.

Den norske oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «ἐλθόντες εἰς τόπον λεγόμενον Γολγοθᾶ» som «Da de kom til et sted som heter Golgata». Tankestrekene brukes for å innføre den forklarende setningen om stedsnavnets betydning, noe som er en naturlig løsning på norsk for den parentetiske forklaringen i originalen (ὅ ἐστιν Κρανίου Τόπος λεγόμενος). Verset er syntaktisk ufullstendig og fortsetter i vers 34, noe som gjenspeiler den greske originalen.

«Γολγοθᾶ» er en gresk translitterasjon av det arameiske ordet «gulgaltā» (גֻּלְגַּלְתָּא), som betyr 'hodeskalle'. Matteus forklarer dette for sine lesere med den greske ekvivalenten «Κρανίου Τόπος» (Kranion Topos), altså 'Hodeskallens sted'. Det greske «κρανίον» er etymologisk beslektet med det latinske «cranium».

Golgata var tradisjonelt et henrettelsessted utenfor Jerusalems bymurer, i tråd med jødisk og romersk praksis om at henrettelser skulle foregå utenfor byen. Navnet kan skyldes at stedet lignet en hodeskalle i form, eller at det var et sted der hodeskaller ble funnet. Det latinske navnet «Calvaria» (som ga opphav til «Calvary» på engelsk) er en oversettelse av det greske «Κρανίον».

Noen håndskrifter har «Κρανίου Τόπος λεγόμενος» (som i den valgte tekstvarianten), mens andre har den enklere formen «λεγόμενος Κρανίου Τόπος» eller bare «Κρανίου Τόπος». Variasjonene påvirker ikke den teologiske betydningen, men reflekterer ulike tradisjoner for ordstillingen i den forklarende parentesen.

Golgata nevnes i alle fire evangelier (Matt 27:33; Mark 15:22; Luk 23:33; Joh 19:17) som stedet for Jesu korsfestelse. Teologisk sett er stedet ladet med symbolikk: det er her frelsesverket fullbyrdes. Enkelte kirkefedre, som Origenes, forbandt stedet med Adams grav, slik at korset ble reist der den første Adam falt – en typologisk lesning som peker mot Kristus som den nye Adam.

Den greske teksten har ordrekkefølgen «gav ham å drikke vin blandet med galle». Den norske oversettelsen omstrukturerer dette naturlig til «gav de ham vin blandet med galle å drikke», som er idiomatisk norsk og beholder all meningsinnhold. Alternativt kunne man skrive «ga de ham vin å drikke, blandet med galle», men den valgte løsningen er like presis.

Det greske ordet χολή (cholē) betyr «galle» og kan referere til en bitter substans generelt. Markus 15:23 har i stedet σμυρνίζω (myrrha), noe som har ført til diskusjon om hva drikken egentlig inneholdt. Matteus bruker trolig «galle» som en allusjon til Salme 69:22 (LXX 68:22), der det står: «De gav meg galle (χολή) å spise.»

Jesu avvisning av drikken har blitt tolket teologisk på flere måter. Noen ser det som at Jesus bevisst valgte å bære lidelsens fulle smerte uten bedøvelse. Andre knytter det til Jesu ord i Getsemane om å drikke «dette begeret» (Matt 26:39), der han aksepterer lidelsens beger fra Faderen, men avviser menneskers forsøk på å lindre den.

Det var romersk skikk å tilby en bedøvende drikk til dødsdømte før korsfestelse. En blanding av vin med bittere stoffer eller myrra ble brukt som et mildt smertestillende middel. Ifølge jødisk tradisjon (Talmud, Sanhedrin 43a) ga kvinner i Jerusalem vin med røkelse til dødsdømte for å døyve smertene.

Viktige håndskrifter varierer mellom οἶνον (vin) og ὄξος (eddik/sur vin). De fleste tidlige og pålitelige manuskripter har οἶνον, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Lesemåten ὄξος kan skyldes harmonisering med Salme 69:22 (LXX) eller med Matt 27:48.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.

Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».

Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.

Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.

Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.

Den norske oversettelsen gjengir καὶ καθήμενοι ἐτήρουν αὐτὸν ἐκεῖ nært og naturlig. «Så satte de seg ned» formidler partisippformen καθήμενοι som en handling forut for hovedverbet, og «holdt vakt over ham» er en god gjengivelse av ἐτήρουν αὐτόν. Alternativt kunne man skrive «og de satt der og holdt vakt over ham», som ville ligge enda nærmere den greske konstruksjonen der καί brukes som enkel konjunksjon «og» snarere enn «så». Valget av «så» gir likevel god flyt i sammenhengen.

Verbet τηρέω betyr grunnleggende «å vokte, passe på, holde øye med». I denne konteksten brukes det i betydningen å holde militær vakt. Partisippformen καθήμενοι (av κάθημαι, «å sitte») beskriver den vedvarende tilstanden de befant seg i mens de voktet, og imperfektum ἐτήρουν understreker at dette var en pågående handling.

Romerske soldater hadde som oppgave å holde vakt ved korsfestelsen for å sikre at henrettelsen ble fullført og at ingen grep inn for å ta den dømte ned. Denne detaljen understreker den romerske myndighetens kontroll over prosessen og forbereder narrativt for vaktholdet som også nevnes ved graven (Matt 27:62–66).

Noen håndskrifter (bl.a. visse minuskler) har små variasjoner i ordstilling, men verset er tekstkritisk svært stabilt og finnes i hovedsak identisk i alle større håndskriftfamilier.

Den greske teksten bruker αἰτία (aitia), som betyr 'anklage', 'grunn' eller 'sak'. Oversettelsen «anklagen mot ham» gjengir dette tydelig. En alternativ gjengivelse kunne være «skyldskriftet» eller «tiltalen», men «anklagen» er mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Strukturen i oversettelsen er delt i to setninger for å gjøre teksten lettere å lese, mens den greske teksten har én sammenhengende setning.

Ordet αἰτία brukes juridisk om den formelle anklagen eller grunnen til domfellelse. Partisippet γεγραμμένην (perfektum partisipp av γράφω) betyr 'skrevet' og indikerer en varig tilstand – teksten var skrevet og forble synlig. Preposisjonen ἐπάνω ('over', 'ovenfor') angir plasseringen over hodet.

Inskripsjonen «jødenes konge» (ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων) var ment som en hånlig anklage fra romernes side, men har i kristen teologi blitt forstått som en ufrivillig sannhetserklæring. Matteus er den eneste evangelisten som inkluderer navnet «Jesus» i inskripsjonen – de andre evangeliene har kortere formuleringer. Dette understreker identifikasjonen av den korsfestede.

Det var romersk praksis å feste en tavle (latin: titulus) til korset eller bære den foran den dømte på vei til henrettelsesstedet. Denne tavlen angav den formelle anklagen og fungerte som avskrekking. Alle fire evangelier gjengir inskripsjonen med små variasjoner, noe som reflekterer at ordlyden ble husket litt ulikt eller at tavlen kan ha vært skrevet på flere språk (jf. Joh 19:20).

De fire evangeliene gjengir inskripsjonen ulikt: Matt: «Dette er Jesus, jødenes konge», Mark: «Jødenes konge», Luk: «Dette er jødenes konge», Joh: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Disse variasjonene er ikke tekstkritiske varianter i manuskriptene, men forskjeller mellom evangelistene. I Matteus-manuskriptene er teksten stabil med svært få varianter.

Oversettelsen gjengir den greske historiske presens σταυροῦνται (bokstavelig «blir korsfestet» i presens) med norsk preteritum «ble korsfestet», noe som er naturlig på norsk. Τότε («da/så») er utelatt i oversettelsen, trolig for å skape en jevnere flyt. Noen oversettelser beholder «Da» som innledning. Ordstillingen er endret fra originalen, der «da korsfestes sammen med ham to røvere» er rekkefølgen, til en mer naturlig norsk setningsstruktur.

Det greske ordet λῃσταί (flertall av λῃστής) betyr 'røvere' eller 'banditter', ikke bare 'tyver' (κλέπται). Ordet kan også brukes om opprørere eller geriljakrigere, noe som kan antyde at de to var politiske forbrytere snarere enn vanlige tyver. Josephus bruker det samme ordet om zelotiske opprørere.

At Jesus ble korsfestet mellom to røvere, kan sees som en oppfyllelse av Jesaja 53:12: «han ble regnet blant overtredere». Plasseringen mellom to forbrytere understreker Jesu fornedrelse og identifikasjon med syndere. Lukas (23:39–43) forteller at den ene røveren omvendte seg, mens Matteus beskriver begge som spottende (v. 44).

Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og de verste forbrytere. Å korsfeste flere personer samtidig var vanlig, særlig i perioder med uro. Plasseringen av én person på hver side av Jesus kan ha vært et bevisst hånlig arrangement som parodierte en konges hoff.

Noen manuskripter har tillegg etter dette verset (v. 38) som tilsvarer Markus 15:28 / Lukas 22:37, med et sitat fra Jesaja 53:12. Dette tillegget regnes generelt som sekundært og er utelatt i de mest pålitelige manuskriptene (som Sinaiticus og Vaticanus).

Den greske teksten har partisipp παραπορευόμενοι ('de som gikk forbi') som subjekt, og imperfektum ἐβλασφήμουν som hovedverb, noe som antyder gjentatt eller pågående handling. Oversettelsen gjengir dette med preteritum 'spottet', som er naturlig norsk for narrativ fortelling. Verbet βλασφημέω kan bety 'spotte', 'håne' eller 'bespotte'; 'spottet' er valgt for enkelhet og klarhet. Uttrykket 'ristet på hodet' gjengir κινοῦντες τὰς κεφαλὰς αὐτῶν med en norsk idiomatisk kollektiv entall, selv om gresken har flertall.

Verbet βλασφημέω (blasfēmeō) betyr grunnleggende 'å tale ondt om', 'å spotte'. I religiøs kontekst brukes det ofte om gudsbespottelse, men her brukes det om hån rettet mot Jesus. Partisippet κινοῦντες ('idet de ristet') er et ledsagende partisipp som beskriver en samtidig handling med hovedverbet. Uttrykket κινεῖν τὴν κεφαλήν er en semittisk idiom kjent fra Det gamle testamente.

Hoderisting som hånlig gest er en allusjon til Salme 22,8 (LXX 21,8) og Salme 109,25, der den lidende rettferdige blir hånet av forbipasserende. Matteus fremstiller korsfestelsesscenen som en oppfyllelse av disse salmene, og understreker dermed Jesu identitet som den lidende Messias. At forbipasserende 'spotter' (βλασφημέω) Jesus, er ironisk — de begår i virkeligheten blasfemi mot Guds Sønn.

At forbipasserende kunne se og håne den korsfestede, stemmer med historisk praksis: korsfestelser ble utført ved veikanter og offentlige steder nettopp for å tjene som avskrekking. Golgata lå nær en hovedvei utenfor Jerusalems murer, slik at mange ville passere forbi, særlig i påsketiden da byen var full av pilegrimer.

«River ned» og «bygger det opp igjen» oversetter de greske partisippene καταλύων og οἰκοδομῶν, som her brukes substantivisk ('du som river ned … og bygger opp'). Oversettelsen gjengir den betingede setningen εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ med «Hvis du er Guds Sønn», noe som tydelig uttrykker den greske kondisjonalen. Alternativt kunne man brukt tankestrek i stedet for utropstegn etter «frels deg selv», men den nåværende løsningen gir god flyt og dramatikk.

Verbet καταλύω betyr bokstavelig 'å løse opp' eller 'å rive ned', og brukes her om å ødelegge tempelet. Motparten οἰκοδομέω betyr 'å bygge opp'. Uttrykket σῶσον σεαυτόν er en imperativ aorist: 'frels deg selv' – det samme verbet (σῴζω) som brukes om Jesu frelsesgjerning, noe som gir ironisk klang i konteksten. εἰ med indikativ (εἶ) uttrykker en reell betingelse – spotternes ord forutsetter at Jesus har hevdet å være Guds Sønn.

Spotternes ord refererer til Jesu utsagn om å rive ned tempelet og gjenreise det på tre dager (Joh 2,19), som Johannes forklarer handler om hans legemes tempel. Ironien er dyp: de ber Jesus frelse seg selv, men hans valg om å bli på korset er nettopp det som gjennomfører frelsen. Oppfordringen «stig ned fra korset» minner om Satans fristelser i Matt 4, der εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ brukes med samme formulering.

Spotten med hoderisting (v. 39) og hånende ord er en oppfyllelse av Salme 22,8 og Salme 109,25. Korsfestelsesstedet lå ved en vei der forbipasserende kunne se og håne de dødsdømte, noe som forsterket den offentlige ydmykelsen som var en del av korsfestelsens funksjon i romertiden.

Enkelte håndskrifter (blant annet D og noen latinske vitner) har κατάβα i stedet for κατάβηθι som imperativform. Forskjellen er ren formvariant uten meningsendring. Hovedtradisjonen støtter κατάβηθι.

Det greske ὁμοίως καί oversettes med «på samme måte … også», som binder spotterne i dette verset til dem i forrige vers. Alternativet «likeledes» er mer formelt. «Hånte» gjengir ἐμπαίζοντες (partisipp), og «ham» er lagt til for å gjøre setningen naturlig på norsk, selv om objektet ikke er eksplisitt uttrykt i grunnteksten. Setningen avsluttes med «De sa:» som innledning til sitatet i neste vers; dette er en naturlig oppdeling på norsk av den greske konstruksjonen der ἔλεγον (imperfektum) styrer den direkte talen som følger.

ἐμπαίζοντες er presens partisipp av ἐμπαίζω ('å spotte, håne, gjøre narr av'), som indikerer pågående handling – de holdt på med å håne. Verbet ἔλεγον står i imperfektum, noe som kan antyde gjentatt tale: de sa igjen og igjen. Kombinasjonen av partisipp og imperfektum skaper et bilde av vedvarende hån.

At overprestene, de skriftlærde og de eldste nevnes sammen viser at hele det jødiske Sanhedrin (Rådet) var representert i spotten. Dette understreker den offisielle religiøse ledelsens avvisning av Jesus som Messias – et viktig teologisk poeng i Matteus' lidelseshistorie.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) omfattet den sittende øversteprest og tidligere øversteprester. De skriftlærde (γραμματεῖς) var loveksperter, og de eldste (πρεσβύτεροι) var lekmedlemmer av Sanhedrin. Disse tre gruppene utgjorde det jødiske Rådet som hadde dømt Jesus.

Noen håndskrifter leser καί etter ὁμοίως (som i Majority Text), mens andre (inkl. Codex Vaticanus) har δέ i stedet. Videre varierer rekkefølgen: noen manuskripter har «de skriftlærde og fariseerne» i stedet for «de skriftlærde og de eldste» (πρεσβυτέρων). De beste håndskriftene støtter lesningen med πρεσβυτέρων.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἄλλους ἔσωσεν, ἑαυτὸν οὐ δύναται σῶσαι» gjengis naturlig med «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse». Den retoriske strukturen med tankestrek før «la ham nå stige ned» fungerer godt for å gjenspeile den greske imperativformen καταβάτω og den påfølgende betingelsen. Alternativt kunne man oversatt βασιλεύς Ἰσραήλ ἐστιν som et spørsmål: «Er han Israels konge?», men den deklarative formen med ironisk undertone er vel så forsvarlig og følger de fleste norske oversettelser.

Verbet σῴζω (sōzō) brukes her i dobbelt betydning: det kan bety både 'redde' (fysisk) og 'frelse' (åndelig/soteriologisk). Spotterne sikter til fysisk redning/helbredelse av andre, men den kristne leseren ser den dypere ironien – at det nettopp er ved ikke å frelse seg selv at Jesus frelser andre. Formen πιστεύσομεν (futurum indikativ) uttrykker enten et løfte ('så skal vi tro') eller en betingelse med ironisk distanse.

Verset inneholder dyp teologisk ironi. Spotterne uttaler uten å vite det en sentral kristen sannhet: Jesus kunne ikke frelse seg selv og samtidig fullføre frelsesverket for andre. Tittelen «Israels konge» brukes hånlig, men er teologisk korrekt i evangeliets perspektiv. Kravet om å stige ned fra korset representerer den samme fristelsen som i ørkenen (Matt 4) – å bruke guddommelig makt for å bevise sin identitet i stedet for å følge lydighetens vei.

Offentlig hån av korsfestede var vanlig i den romerske verden. At religiøse ledere – overprester, skriftlærde og eldste – deltok i håningen, understreker den offisielle forkastelsen av Jesu messianske krav fra jødisk hold. Kravet om et tegn (å stige ned fra korset) speiler en bredere jødisk forventning om en mektig, frigjørende Messias.

Noen håndskrifter har εἰ βασιλεὺς Ἰσραήλ ἐστιν ('hvis han er Israels konge'), som gjør setningen til en betingelse. Den foretrukne lesemåten i de fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) utelater εἰ, noe som gir en deklarativ/ironisk uttalelse. Denne oversettelsen følger den kritiske teksten uten εἰ.

«Satt sin lit til» er en god norsk gjengivelse av det greske πέποιθεν ἐπί (perfektum av πείθω), som betyr å ha tillit til, stole på. Alternativt kunne man oversatt «stoler på Gud» eller «har satt sin tillit til Gud». Uttrykket «om han vil ha ham» gjengir εἰ θέλει αὐτόν, som kan bety enten «om han [Gud] vil ha ham» eller «om han [Gud] har behag i ham». Sistnevnte nyanse er sterkere i grunnteksten. Hele verset er satt i anførselstegn som del av spotternes utsagn, noe som er en redaksjonell avgjørelse da grunnteksten ikke har anførselstegn.

πέποιθεν er perfektum av πείθω og uttrykker en vedvarende tilstand av tillit. ῥυσάσθω er imperativ aorist medium av ῥύομαι ('redde, befri') og uttrykker en oppfordring: 'la ham befri/redde'. Konstruksjonen εἰ θέλει αὐτόν er krevende – θέλω med akkusativobjekt kan bety 'vil ha', 'har behag i' eller 'bryr seg om'.

Verset er en allusjon til Salme 22,9 (LXX 21,9): «Han har overgitt seg til Herren, la ham redde ham, la ham fri ham ut, for han har behag i ham.» Spotternes ord plasserer Jesus ironisk i rollen som den lidende rettferdige fra salmene, noe som teologisk understreker at korsfestelsen er en oppfyllelse av Skriften. Påstanden «Jeg er Guds Sønn» (Θεοῦ εἰμι υἱός) knytter an til den kristologiske bekjennelsen og til anklagen under rettssaken (Matt 26,63–64).

Spott av korsfestede var vanlig i den romerske verden. Det at de religiøse lederne bruker skriftspråk i sin spott, viser at anklagen mot Jesus var religiøst begrunnet – han ble sett som en som falskt påberopte seg et særskilt gudsforhold. Henvisningen til Salme 22 var gjenkjennelig for tilhørerne.

Noen håndskrifter har νῦν etter ῥυσάσθω (som i den valgte teksten), mens andre plasserer det annerledes eller utelater det. Variantene er små og påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «τὸ δʼ αὐτό» med «på samme måte», som indikerer at røverne spottet Jesus på lignende vis som de foregående spotterne (forbipasserende, yppersteprestene osv.). Den avsluttende ordstillingen «ham, ham» er noe klossete på norsk, men gjenspeiler at det greske «αὐτόν» (ham) kommer sist i setningen. En alternativ formulering kunne vært «spottet ham også», men nåværende oversettelse er akseptabel og tydelig nok.

Verbet «ὠνείδιζον» (imperfekt av ὀνειδίζω) betyr å spotte, håne, bebreide eller skjelle ut. Imperfektformen antyder gjentatt eller vedvarende handling – de fortsatte å spotte ham. Substantivet «λῃσταί» betyr røvere eller banditter (ikke bare tyver, jf. κλέπται), og kan også betegne opprørere. Partisippet «συσταυρωθέντες» er en aorist passiv partisipp av συσταυρόω, som betyr 'å bli korsfestet sammen med'.

Matteus forteller at begge røverne spottet Jesus, mens Lukas (23:39–43) skildrer at bare den ene spottet ham, mens den andre omvendte seg og fikk løftet om paradis. Denne tilsynelatende motsetningen har vært diskutert gjennom hele kirkehistorien. En vanlig harmonisering er at begge i begynnelsen spottet, men at den ene senere endret holdning. Andre ser det som uttrykk for forskjellige teologiske perspektiver hos evangelistene.

Korsfestelse sammen med forbrytere oppfylte profetien i Jesaja 53:12 om at Messias skulle bli «regnet blant overtredere». Romerne korsfestet ofte flere på samme tid som et offentlig avskrekkende eksempel, særlig ved høytider som påsken.

Noen håndskrifter har «αὐτῷ» (med ham) i stedet for «σὺν αὐτῷ», men betydningen er i praksis den samme. Variantene er små og påvirker ikke oversettelsen nevneverdig.

Oversettelsen gjengir 'ἕως ὥρας ἐνάτης' med en utvidende formulering 'og det varte til den niende time'. En mer direkte oversettelse ville vært 'til den niende timen' eller 'helt til den niende timen'. Uttrykket 'σκότος ἐγένετο' er gjengitt 'falt det mørke', som er en naturlig norsk formulering. Et alternativ kunne vært 'ble det mørke'. Ordet 'γῆν' kan oversettes med 'jord' eller 'land'; her er 'landet' valgt, noe som er en vanlig og forsvarlig gjengivelse.

'Ἕκτης ὥρας' (sjette time) og 'ὥρας ἐνάτης' (niende time) refererer til den jødiske tidsregningen der timene telles fra soloppgang (ca. kl. 06:00). Den sjette timen tilsvarer dermed ca. kl. 12:00 (midt på dagen), og den niende timen tilsvarer ca. kl. 15:00.

Ordet 'γῆν' (fra γῆ) kan bety både 'jord' (hele verden) og 'land' (et bestemt område). Verbet 'ἐγένετο' er aorist av 'γίνομαι' og indikerer at mørket inntraff som en hendelse. Preposisjonen 'ἐπί' med akkusativ betyr 'over' i romlig betydning.

Mørket over landet under korsfestelsen har blitt tolket teologisk på flere måter: som et tegn på Guds dom, som kosmisk sorg over Sønnens lidelse, eller som en oppfyllelse av profetiske tekster som Amos 8:9 ('På den dagen skal jeg la solen gå ned ved middagstid og legge mørke over jorden på lyse dagen'). Noen ser det også som et uttrykk for at skapelsen reagerer på Skaperens død.

Enkelte håndskrifter har 'ὅλην τὴν γῆν' i stedet for 'πᾶσαν τὴν γῆν', men betydningen er i praksis den samme ('hele jorden/landet'). Teksttradisjonen er relativt stabil for dette verset.

Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i liturgien langfredag i mange kristne tradisjoner, der mørket understreker det dramatiske vendepunktet i korsfestelsesfortellingen.

«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.

ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.

Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.

Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.

Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.

Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.

Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «ἔλεγον ὅτι Ἠλίαν φωνεῖ οὗτος» som «Han roper på Elia.» Verbet φωνεῖ (å rope/kalle på) er oversatt med «roper på», som er naturlig og korrekt norsk. Alternativet «denne kaller på Elia» ville vært mer ordrett (οὗτος = «denne»), men den valgte formuleringen er mer idiomatisk på moderne norsk.

Forvekslingen mellom «Eli» (hebraisk/arameisk for «min Gud») og «Elia» (profeten Elija) er sentral her. De tilstedeværende hørte Jesu rop «Eli, Eli» og tolket det som et rop til profeten Elia. Det greske Ἠλίαν er akkusativformen av Ἠλίας (Elia). Verbet φωνεῖ kan bety både «å rope» og «å kalle på».

Misforståelsen – eller den bevisste fordreining – av Jesu ord er teologisk betydningsfull. Jesus siterer Salme 22,2 og henvender seg til Gud, men tilhørerne forstår (eller later som de forstår) det som en påkallelse av profeten Elia, som i jødisk tradisjon var ventet å komme som forløper for Messias og som en hjelper i nød. Noen forskere mener misforståelsen var genuin på grunn av lydlikheten, mens andre mener den var spottende og bevisst.

I jødisk folkefromhet på Jesu tid var det en utbredt forestilling om at profeten Elia kunne komme til unnsetning for den rettferdige i nød. Elia ble sett på som en himmelsk skikkelse som kunne gripe inn i menneskelige anliggender, basert på 2. Kongebok 2,11 der Elia ble tatt opp til himmelen.

Noen håndskrifter har ἑστηκότων (perfektum partisipp av ἵστημι, «å stå»), mens andre har ἑστώτων (en alternativ form). Betydningen er den samme. Det er ingen vesentlige tekstvarianter som påvirker meningen i dette verset.

Den greske teksten bruker en rekke partisipper (δραμών, λαβών, πλήσας, περιθείς) som alle leder opp til hovedverbet ἐπότιζεν («ga å drikke»). Oversettelsen gjengir disse partisippene som koordinerte hovedsetninger med «og», noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ ville vært å gjøre noen av dem til leddsetninger, men den valgte løsningen formidler den raske handlingssekvensen på en god måte. «Vineddik» er en etablert gjengivelse av ὄξος, som også brukes i eldre norske bibeloversettelser.

ὄξος (oksos) betyr sur vin eller vineddik, en billig drikk som var vanlig blant romerske soldater (posca). σπόγγος (spongos) betyr svamp, og κάλαμος (kalamos) betyr rørstav eller rør. Verbet ἐπότιζεν er imperfektum, som kan antyde et gjentatt eller pågående forsøk på å gi ham å drikke, men i konteksten er det mest naturlig å forstå det som en ingressiv handling.

Handlingen kan forstås som en barmhjertig gest — noen ønsket å lindre Jesu tørst — eller som et forsøk på å holde ham ved bevissthet lenger. Parallellen til Salme 69,22 («De gav meg eddik å drikke») har blitt sett som en profetisk oppfyllelse. Teologisk understreker dette scenen at selv de tilstedeværendes «hjelp» inngår i Jesu lidelseshistorie.

Posca (sur vin blandet med vann) var en standarddrikk for romerske soldater. Det var ikke ment som en ekstra pine, men var den billigste tilgjengelige drikken. Å bruke en svamp på en rørstav var en praktisk nødvendighet fordi den korsfestede hang for høyt til å nås direkte.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen og småord. Enkelte vitner legger til en setning i slutten av vers 49 som tilsvarer Johannes 19,34 (om soldaten som stakk spydet i Jesu side), men dette påvirker ikke vers 48 direkte. Hovedteksten i vers 48 er relativt stabil på tvers av manuskripttradisjonen.

Det greske «Ἄφες ἴδωμεν» betyr bokstavelig «La det være, la oss se». Oversettelsen «Vent, la oss se» gjengir dette på en naturlig og forståelig måte på norsk. Alternativt kunne man oversette «La ham være, la oss se», som noen oversettelser gjør for å understreke at de stanser personen som gir Jesus drikke.

Verbet «Ἄφες» (imperativ av ἀφίημι) kan bety «la være», «slipp», «vent» eller «la det fare». I denne konteksten er det rettet enten mot den som gir Jesus eddikdrikken (altså «La ham være» / «Stopp») eller brukt mer generelt som «Vent». Konjunktiven «ἴδωμεν» (hortativ) uttrykker en oppfordring: «la oss se». «Σώσων» er et futurisk partisipp som uttrykker hensikt: «for å frelse/redde».

Uttalelsen spiller på Jesu rop i vers 46 (Eli, Eli), som de tilstedeværende tolket som et rop på profeten Elia. I jødisk tradisjon var Elia forventet som forløper for Messias og som en skikkelse som kunne gripe inn i nødsituasjoner. At de ville «se om Elia kommer» kan uttrykke enten genuin forventning, spott, eller en blanding av begge.

Troen på at Elia kunne komme for å hjelpe de rettferdige i nød var forankret i jødisk eskatologisk forventning basert på Malaki 4,5. I folkefromheten ble Elia sett som en himmelsk hjelper som kunne gripe inn i kritiske situasjoner.

Noen viktige håndskrifter (blant annet Codex Sinaiticus, i en tilføyelse) og Vulgata har en utvidet tekst her som inkluderer en omtale av at en annen stakk et spyd i Jesu side, en detalj som ellers bare finnes i Johannes 19,34. De fleste tekstkritikere anser dette som en sekundær tilføyelse og følger den kortere teksten, slik denne oversettelsen gjør.

Den norske oversettelsen «oppgav ånden» gjengir gresk «ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα» (bokstavelig: «slapp/sendte ut ånden»). Uttrykket er idiomatisk på norsk for å dø, og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Et alternativ kunne vært «utåndet» eller «ga fra seg ånden», men «oppgav ånden» er det mest etablerte uttrykket og fungerer godt i moderne bokmål.

Verbet ἀφῆκεν (aorist av ἀφίημι) betyr grunnleggende «å slippe», «å la gå», «å sende fra seg». Matteus bruker dette verbet bevisst i stedet for det mer nøytrale ἐξέπνευσεν (som Markus bruker), noe som kan antyde en aktiv handling: Jesus «slapp ånden fri» – han ga villig sitt liv. Uttrykket φωνῇ μεγάλῃ (dativ av måte) betyr «med stor/høy røst» og indikerer at Jesus ropte kraftig like før sin død.

Matteus' ordvalg ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα har blitt tolket teologisk som at Jesus frivillig ga sitt liv, ikke bare døde passivt. Dette samsvarer med Joh 10,18: «Ingen tar det fra meg, jeg gir det frivillig.» Det faktum at Jesus ropte med høy røst rett før døden er også bemerkelsesverdig, da korsfestede normalt døde av utmattelse og knapt hadde kraft til å tale. Ropet kan forstås som et tegn på Jesu suverene makt selv i dødsøyeblikket.

Ved korsfestelse døde man vanligvis en langsom kvelningsdød ettersom man ikke lenger klarte å løfte seg opp for å puste. At Jesus ropte med høy røst like før han døde, var uvanlig og overrasket den romerske offiseren (v. 54). Korsfestede kunne henge i live i flere dager.

Noen håndskrifter (inkludert viktige vitner som ℵ* og noen vestlige manuskripter) har mindre variasjoner i ordstillingen, men den overleverte teksten er godt bevitnet og tekstkritisk uproblematisk i dette verset.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett, men med en liten omorganisering: på gresk står 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' (fra øverst til nederst i to), mens oversettelsen setter 'i to' først for bedre norsk flyt. 'Forhenget' er det etablerte norske ordet for det greske καταπέτασμα. Uttrykket 'Og se' gjengir det greske καὶ ἰδοὺ, som markerer en dramatisk overgang.

Verbet ἐσχίσθη (aorist passiv av σχίζω) brukes både om forhenget og klippene (ἐσχίσθησαν), noe som skaper en litterær forbindelse mellom de to hendelsene — begge ble 'revet/spaltet'. Ordet καταπέτασμα betyr spesifikt et forheng eller teppe som henger ned (fra κατά + πετάννυμι, 'å bre ut nedover'). Det greske ἐσείσθη (av σείω, 'å riste') er opphav til det moderne ordet 'seismisk'.

Forhenget som revnet var sannsynligvis det indre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste i tempelet. At det revner fra øverst til nederst, understreker at dette er en guddommelig handling — ikke menneskeverk. Teologisk tolkes dette som at veien inn til Guds nærvær nå er åpnet for alle gjennom Jesu død (jf. Hebr 10,19–20). Jordskjelvet og klippene som sprakk understreker den kosmiske betydningen av korsfestelsen.

Det indre forhenget i Herodes' tempel var ifølge Josefus et massivt, rikt dekorert teppe. Ifølge rabbinske kilder var det svært tykt. At det revner 'fra øverst til nederst' indikerer at det ikke var menneskelig ødeleggelse. Jordskjelv er ikke uvanlige i riftdalen langs Jordan, men her tillegges det teologisk betydning.

Rekkefølgen 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' varierer noe i håndskriftene. Noen manuskripter har 'εἰς δύο ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω' (i to fra øverst til nederst). Forskjellen er ren ordstilling og påvirker ikke meningsinnholdet.

Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for Langfredag i de fleste kristne tradisjoner, og er en sentral del av pasjonsfortellingen. Forhengets revning er et viktig motiv i langfredagsliturgi og kunst.

Den greske teksten bruker uttrykket «πολλὰ σώματα τῶν κεκοιμημένων ἁγίων», altså «mange kropper av de hellige som hadde sovnet inn». Oversettelsen gjengir dette som «kroppene til mange hellige som var sovnet inn», noe som bevarer den legemlige dimensjonen i det greske uttrykket. Et alternativ kunne vært «legemene til mange hellige», men «kroppene» er mer naturlig på moderne norsk.

Det greske verbet «κεκοιμημένων» (perfektum partisipp av κοιμάω) betyr bokstavelig «de som har lagt seg til å sove» og er en vanlig eufemisme for døden i Det nye testamente (jf. 1 Tess 4,13–15; Joh 11,11). Perfektum-formen indikerer en tilstand som varer ved – de sover fortsatt inntil dette øyeblikket. Verbet «ἠγέρθησαν» (aorist passiv av ἐγείρω) betyr «ble reist opp/oppreist» og er det samme verbet som brukes om Jesu oppstandelse.

Denne passasjen reiser vanskelige teologiske spørsmål. Paulus kaller Kristus «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20), men her ser det ut til at hellige oppstår samtidig med eller til og med før Jesu oppstandelse. Vers 53 presiserer imidlertid at de gikk ut av gravene «etter hans oppstandelse», noe som harmoniserer med Paulus' utsagn. Noen tolker dette som en bokstavelig legemlig oppstandelse, mens andre ser det som et apokalyptisk-symbolsk bilde som understreker den kosmiske betydningen av Jesu død.

I jødisk apokalyptisk tradisjon var de helliges oppstandelse knyttet til endetidens komme (jf. Dan 12,2; Jes 26,19; Esek 37,12–13). Matteus skildrer Jesu død med kosmiske tegn – jordskjelv, klippesprekker og åpnede graver – for å vise at Guds endelige frelse bryter inn i historien.

Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men hovedlesemåten «ἠγέρθησαν» (de ble reist opp) er godt attestert i de viktigste manuskriptene. Den diakritiske markeringen ⸀ foran ἠγέρθησαν kan indikere en mindre tekstkritisk variant, men den påvirker ikke meningen vesentlig.

Den greske ordstillingen plasserer «ἐξελθόντες ἐκ τῶν μνημείων» (gikk ut av gravene) som et partisipp i begynnelsen, fulgt av «μετὰ τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ» (etter hans oppstandelse). Oversettelsen omorganiserer dette til naturlig norsk rekkefølge ved å starte med tidsbestemmelsen «Etter hans oppstandelse». Et alternativ ville vært å følge greskens rekkefølge: «De gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, kom inn i den hellige byen…», men den valgte løsningen gir bedre flyt på norsk.

Partisippet «ἐξελθόντες» (aorist av ἐξέρχομαι) og hovedverbet «εἰσῆλθον» (aorist av εἰσέρχομαι) danner et ordpar av «ut-gå» og «inn-gå» som gir en tydelig bevegelse fra gravene til byen. «ἐνεφανίσθησαν» (aorist passiv av ἐμφανίζω) betyr bokstavelig «ble gjort synlige» eller «viste seg», og brukes her om en overnaturlig tilsynekomst.

Dette verset reiser vanskelige teologiske spørsmål. Sammenhengen mellom vers 52 og 53 er mye debattert: ble de hellige reist opp ved Jesu død (v. 52) men gikk først ut etter oppstandelsen (v. 53)? Mange fortolkere mener Matteus knytter disse hendelsene til Jesu oppstandelse som «førstegrøden» (jf. 1 Kor 15,20). Andre ser dette som en prolepsis — en foregripelse av den endelige oppstandelsen. Uttrykket «hans oppstandelse» (τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ) refererer utvetydig til Jesu oppstandelse, noe som gjør kronologien i fortellingen krevende, siden den plasseres midt i korsfestelsesberetningen.

«Den hellige byen» (τὴν ἁγίαν πόλιν) er Jerusalem, et uttrykk kjent fra Jesaja 48,2; 52,1 og Nehemja 11,1.18. Betegnelsen understreker Jerusalems særstilling som Guds by og stedet for tempelet.

Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Teksten er godt bevitnet i de store unsialhåndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus).

«Offiseren» oversetter gresk «hekatontarchos» (ἑκατόνταρχος), som bokstavelig betyr «leder over hundre» – en romersk centurion. Norske bibeloversettelser veksler mellom «offiseren», «høvedsmannen» og «centurionen». «Offiseren» er valgt for moderne lesbarhet. «Ble grepet av stor frykt» gjengir «ephobēthēsan sphodra» (ἐφοβήθησαν σφόδρα), som mer bokstavelig er «de fryktet i stor grad». Oversettelsen formidler intensiteten godt på naturlig norsk.

Uttrykket «θεοῦ υἱὸς» (theou huios) mangler bestemt artikkel i gresk, noe som grammatisk kan bety enten «Guds Sønn» (bestemt) eller «en guds sønn / en gudssønn» (ubestemt). Fra en hedensk-romersk soldiers munn kunne utsagnet i utgangspunktet bety «en gudssønn», men Matteus' narrative kontekst peker mot den fulle kristologiske bekjennelsen «Guds Sønn». Norsk oversettelse med stor S i «Sønn» reflekterer denne teologiske lesningen.

Centurionens bekjennelse er et nøkkelpunkt i Matteusevangeliet. En hedensk soldat erkjenner det som de religiøse lederne har avvist – at Jesus virkelig er Guds Sønn. Dette er en av evangeliets store ironier og understreker at evangeliet er for alle folkeslag, ikke bare Israel. Bekjennelsen kommer som respons på de kosmiske tegnene ved Jesu død (jordskjelv, mørke, tempelforhenget som revner), og minner om Peters bekjennelse i Matt 16:16.

En centurion (hekatontarchos) var en romersk offiser som normalt hadde kommando over 80–100 soldater. Ved en henrettelse ville en slik offiser lede eksekusjonspelotongen. At en romersk militær bekjenner Jesus som Guds Sønn, er bemerkelsesverdig gitt romernes polyteistiske religion og keiserkulten.

Noen manuskripter har ordstillingen «υἱὸς θεοῦ» (huios theou) i stedet for «θεοῦ υἱὸς» (theou huios), men betydningen er den samme. Varianten påvirker ikke oversettelsen.

Centurionens bekjennelse «Sannelig, han var Guds Sønn» leses i flere kirketradisjoner som del av lidelseshistorien (pasjonsberetningen) i Den stille uke, særlig langfredag. Den fungerer som et klimaks i den liturgiske lesningen av Jesu lidelse og død.

Den greske teksten har én sammenhengende setning med partisippkonstruksjoner (θεωροῦσαι, διακονοῦσαι), som i norsk naturlig brytes opp i to setninger for lesbarhetens skyld. «Stod på avstand og så på» gjengir ἀπὸ μακρόθεν θεωροῦσαι; verbet θεωρέω innebærer å betrakte eller observere, og tillegget «stod» er en naturlig norsk utfylling. Alternativt kunne man skrive «som så på fra avstand» for å ligge tettere på originalen.

θεωροῦσαι (av θεωρέω) betyr å se på, betrakte, observere — sterkere enn bare å se (βλέπω), og innebærer et mer oppmerksomt og vedvarende blikk. διακονοῦσαι (av διακονέω) betyr å tjene, betjene, og har gitt opphav til ordet «diakon». Partisippformen διακονοῦσαι kan tolkes som en beskrivelse av hva kvinnene gjorde underveis mens de fulgte Jesus, altså en vedvarende tjeneste.

Kvinnenes tilstedeværelse ved korset er teologisk viktig: mens de mannlige disiplene i stor grad er fraværende i Matteus' korsfestelsesberetning, er det kvinnene som er vitner til Jesu død, begravelse og oppstandelse. Verbet διακονέω brukt om kvinnene viser at de hadde en aktiv tjenesterolle i Jesu følge, noe som var uvanlig i datidens samfunn og understreker deres betydning i urkirken.

At kvinner fulgte en rabbi og støttet hans virksomhet økonomisk og praktisk (jf. Lukas 8:1–3) var svært uvanlig i det jødiske samfunnet på Jesu tid. Deres troskap helt til korset står i kontrast til mange av de mannlige disiplene som hadde flyktet (Matt 26:56). At kvinner nevnes som vitner er bemerkelsesverdig, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i antikken.

Det er ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedtradisjonen er stabil på tvers av de viktigste håndskriftene.

Den greske frasen «ἐν αἷς ἦν» (blant dem var) er oversatt naturlig som «Blant dem var». «Μαρία ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» er gjengitt som «Maria, mor til Jakob og Josef», som er idiomatisk norsk. Et alternativ ville vært «Maria, Jakobs og Josefs mor». «ἡ μήτηρ τῶν υἱῶν Ζεβεδαίου» er oversatt «mor til Sebedeus-sønnene» – en vanlig norsk gjengivelse som er klar og lettlest.

Uttrykket «ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» bruker en genitivkonstruksjon med artikkelen for å identifisere Maria gjennom sønnene hennes. Navnet Ἰωσήφ har variantformen Ἰωσῆς (Joses) i enkelte håndskrifter (se tekstkritisk note). Ζεβεδαίου er genitiv av Ζεβεδαῖος (Sebedeus), et hebraisk-gresk navn.

Denne Maria omtales ofte som «den andre Maria» (jf. Matt 27,61; 28,1). Hun identifiseres tradisjonelt med Maria, Klopas' hustru (Joh 19,25). Mor til Sebedeus-sønnene er tradisjonelt identifisert som Salome (jf. Mark 15,40). Hennes tilstedeværelse ved korset understreker kvinnenes trofaste disippelskap, i kontrast til de mannlige disiplenes fravær.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. א og B) leser «Ἰωσῆτος» (Joses) i stedet for «Ἰωσήφ» (Josef). Begge navneformene er attestert, og variasjonen skyldes sannsynligvis harmonisering med parallellsteder som Mark 15,40.47. Flertallet av moderne tekstutgaver velger «Ἰωσήφ» i Matteus.

Det var vanlig i jødisk kultur å identifisere kvinner gjennom deres sønner, spesielt hvis de var enker. Kvinnenes tilstedeværelse «på avstand» gjenspeiler både kulturelle normer og de praktiske omstendighetene ved en romersk henrettelse, der tilskuere holdt seg unna selve korsfestelsesstedet.

Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for langfredag i mange kirketradisjoner, og kvinnene ved korset er sentrale figurer i den kristne fromhetstradisjonens meditasjon over Jesu lidelse (Via Dolorosa, stasjon 12).

«På veien ut» gjengir det greske partisippet Ἐξερχόμενοι (ekserkomenoi), som betyr «idet de gikk ut». Oversettelsen tolker dette naturlig som at de var på vei ut av byen (Jerusalem). Alternativt kunne man oversatt «Da de gikk ut» for å ligge tettere på den greske konstruksjonen. Verbet εὗρον (heuron, «fant») er gjengitt med «møtte», som er mer idiomatisk på norsk og formidler den samme meningen – de kom over en person.

Verbet ἠγγάρευσαν (ēngareusan) er et lånord fra persisk (angareuo) som opprinnelig refererte til det persiske postvesenet, der kurerer kunne tvangsrekvirere folk og dyr til transport. Under romersk styre ble dette til en rett for soldater til å tvinge sivile til å utføre tjenester, som å bære byrder. Ordet oversettes treffende med «tvang» på norsk.

Simon fra Kyréne er en av få navngitte personer i lidelseshistorien utenom Jesus og disiplene. At han nevnes ved navn tyder på at han kan ha blitt kjent i den tidlige kristne menigheten. Markus 15:21 identifiserer ham også som far til Aleksander og Rufus, noe som styrker denne antagelsen. Kyréne var en gresk koloni i det nåværende Libya, Nord-Afrika, med en betydelig jødisk befolkning.

Simons korsbæring har blitt tolket teologisk på ulike måter. Noen ser det som en bokstavelig oppfyllelse av Jesu ord om å «bære sitt kors» (Matt 16:24). Andre ser det som et vitnesbyrd om Jesu fysiske utmattelse etter mishandlingen. Det er verdt å merke seg at det var vanlig romersk praksis å la den dømte bære tverrbjelken (patibulum), ikke hele korset.

De fleste manuskripter er samstemte om ordlyden i dette verset. Noen mindre varianter finnes i rekkefølgen av ordene, men ingen av disse påvirker meningen vesentlig.

Den norske oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «ἐλθόντες εἰς τόπον λεγόμενον Γολγοθᾶ» som «Da de kom til et sted som heter Golgata». Tankestrekene brukes for å innføre den forklarende setningen om stedsnavnets betydning, noe som er en naturlig løsning på norsk for den parentetiske forklaringen i originalen (ὅ ἐστιν Κρανίου Τόπος λεγόμενος). Verset er syntaktisk ufullstendig og fortsetter i vers 34, noe som gjenspeiler den greske originalen.

«Γολγοθᾶ» er en gresk translitterasjon av det arameiske ordet «gulgaltā» (גֻּלְגַּלְתָּא), som betyr 'hodeskalle'. Matteus forklarer dette for sine lesere med den greske ekvivalenten «Κρανίου Τόπος» (Kranion Topos), altså 'Hodeskallens sted'. Det greske «κρανίον» er etymologisk beslektet med det latinske «cranium».

Golgata var tradisjonelt et henrettelsessted utenfor Jerusalems bymurer, i tråd med jødisk og romersk praksis om at henrettelser skulle foregå utenfor byen. Navnet kan skyldes at stedet lignet en hodeskalle i form, eller at det var et sted der hodeskaller ble funnet. Det latinske navnet «Calvaria» (som ga opphav til «Calvary» på engelsk) er en oversettelse av det greske «Κρανίον».

Noen håndskrifter har «Κρανίου Τόπος λεγόμενος» (som i den valgte tekstvarianten), mens andre har den enklere formen «λεγόμενος Κρανίου Τόπος» eller bare «Κρανίου Τόπος». Variasjonene påvirker ikke den teologiske betydningen, men reflekterer ulike tradisjoner for ordstillingen i den forklarende parentesen.

Golgata nevnes i alle fire evangelier (Matt 27:33; Mark 15:22; Luk 23:33; Joh 19:17) som stedet for Jesu korsfestelse. Teologisk sett er stedet ladet med symbolikk: det er her frelsesverket fullbyrdes. Enkelte kirkefedre, som Origenes, forbandt stedet med Adams grav, slik at korset ble reist der den første Adam falt – en typologisk lesning som peker mot Kristus som den nye Adam.

Den greske teksten har ordrekkefølgen «gav ham å drikke vin blandet med galle». Den norske oversettelsen omstrukturerer dette naturlig til «gav de ham vin blandet med galle å drikke», som er idiomatisk norsk og beholder all meningsinnhold. Alternativt kunne man skrive «ga de ham vin å drikke, blandet med galle», men den valgte løsningen er like presis.

Det greske ordet χολή (cholē) betyr «galle» og kan referere til en bitter substans generelt. Markus 15:23 har i stedet σμυρνίζω (myrrha), noe som har ført til diskusjon om hva drikken egentlig inneholdt. Matteus bruker trolig «galle» som en allusjon til Salme 69:22 (LXX 68:22), der det står: «De gav meg galle (χολή) å spise.»

Jesu avvisning av drikken har blitt tolket teologisk på flere måter. Noen ser det som at Jesus bevisst valgte å bære lidelsens fulle smerte uten bedøvelse. Andre knytter det til Jesu ord i Getsemane om å drikke «dette begeret» (Matt 26:39), der han aksepterer lidelsens beger fra Faderen, men avviser menneskers forsøk på å lindre den.

Det var romersk skikk å tilby en bedøvende drikk til dødsdømte før korsfestelse. En blanding av vin med bittere stoffer eller myrra ble brukt som et mildt smertestillende middel. Ifølge jødisk tradisjon (Talmud, Sanhedrin 43a) ga kvinner i Jerusalem vin med røkelse til dødsdømte for å døyve smertene.

Viktige håndskrifter varierer mellom οἶνον (vin) og ὄξος (eddik/sur vin). De fleste tidlige og pålitelige manuskripter har οἶνον, som er den foretrukne lesemåten i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Lesemåten ὄξος kan skyldes harmonisering med Salme 69:22 (LXX) eller med Matt 27:48.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.

Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».

Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.

Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.

Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.

Den norske oversettelsen gjengir καὶ καθήμενοι ἐτήρουν αὐτὸν ἐκεῖ nært og naturlig. «Så satte de seg ned» formidler partisippformen καθήμενοι som en handling forut for hovedverbet, og «holdt vakt over ham» er en god gjengivelse av ἐτήρουν αὐτόν. Alternativt kunne man skrive «og de satt der og holdt vakt over ham», som ville ligge enda nærmere den greske konstruksjonen der καί brukes som enkel konjunksjon «og» snarere enn «så». Valget av «så» gir likevel god flyt i sammenhengen.

Verbet τηρέω betyr grunnleggende «å vokte, passe på, holde øye med». I denne konteksten brukes det i betydningen å holde militær vakt. Partisippformen καθήμενοι (av κάθημαι, «å sitte») beskriver den vedvarende tilstanden de befant seg i mens de voktet, og imperfektum ἐτήρουν understreker at dette var en pågående handling.

Romerske soldater hadde som oppgave å holde vakt ved korsfestelsen for å sikre at henrettelsen ble fullført og at ingen grep inn for å ta den dømte ned. Denne detaljen understreker den romerske myndighetens kontroll over prosessen og forbereder narrativt for vaktholdet som også nevnes ved graven (Matt 27:62–66).

Noen håndskrifter (bl.a. visse minuskler) har små variasjoner i ordstilling, men verset er tekstkritisk svært stabilt og finnes i hovedsak identisk i alle større håndskriftfamilier.

Den greske teksten bruker αἰτία (aitia), som betyr 'anklage', 'grunn' eller 'sak'. Oversettelsen «anklagen mot ham» gjengir dette tydelig. En alternativ gjengivelse kunne være «skyldskriftet» eller «tiltalen», men «anklagen» er mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Strukturen i oversettelsen er delt i to setninger for å gjøre teksten lettere å lese, mens den greske teksten har én sammenhengende setning.

Ordet αἰτία brukes juridisk om den formelle anklagen eller grunnen til domfellelse. Partisippet γεγραμμένην (perfektum partisipp av γράφω) betyr 'skrevet' og indikerer en varig tilstand – teksten var skrevet og forble synlig. Preposisjonen ἐπάνω ('over', 'ovenfor') angir plasseringen over hodet.

Inskripsjonen «jødenes konge» (ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων) var ment som en hånlig anklage fra romernes side, men har i kristen teologi blitt forstått som en ufrivillig sannhetserklæring. Matteus er den eneste evangelisten som inkluderer navnet «Jesus» i inskripsjonen – de andre evangeliene har kortere formuleringer. Dette understreker identifikasjonen av den korsfestede.

Det var romersk praksis å feste en tavle (latin: titulus) til korset eller bære den foran den dømte på vei til henrettelsesstedet. Denne tavlen angav den formelle anklagen og fungerte som avskrekking. Alle fire evangelier gjengir inskripsjonen med små variasjoner, noe som reflekterer at ordlyden ble husket litt ulikt eller at tavlen kan ha vært skrevet på flere språk (jf. Joh 19:20).

De fire evangeliene gjengir inskripsjonen ulikt: Matt: «Dette er Jesus, jødenes konge», Mark: «Jødenes konge», Luk: «Dette er jødenes konge», Joh: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Disse variasjonene er ikke tekstkritiske varianter i manuskriptene, men forskjeller mellom evangelistene. I Matteus-manuskriptene er teksten stabil med svært få varianter.

Oversettelsen gjengir den greske historiske presens σταυροῦνται (bokstavelig «blir korsfestet» i presens) med norsk preteritum «ble korsfestet», noe som er naturlig på norsk. Τότε («da/så») er utelatt i oversettelsen, trolig for å skape en jevnere flyt. Noen oversettelser beholder «Da» som innledning. Ordstillingen er endret fra originalen, der «da korsfestes sammen med ham to røvere» er rekkefølgen, til en mer naturlig norsk setningsstruktur.

Det greske ordet λῃσταί (flertall av λῃστής) betyr 'røvere' eller 'banditter', ikke bare 'tyver' (κλέπται). Ordet kan også brukes om opprørere eller geriljakrigere, noe som kan antyde at de to var politiske forbrytere snarere enn vanlige tyver. Josephus bruker det samme ordet om zelotiske opprørere.

At Jesus ble korsfestet mellom to røvere, kan sees som en oppfyllelse av Jesaja 53:12: «han ble regnet blant overtredere». Plasseringen mellom to forbrytere understreker Jesu fornedrelse og identifikasjon med syndere. Lukas (23:39–43) forteller at den ene røveren omvendte seg, mens Matteus beskriver begge som spottende (v. 44).

Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og de verste forbrytere. Å korsfeste flere personer samtidig var vanlig, særlig i perioder med uro. Plasseringen av én person på hver side av Jesus kan ha vært et bevisst hånlig arrangement som parodierte en konges hoff.

Noen manuskripter har tillegg etter dette verset (v. 38) som tilsvarer Markus 15:28 / Lukas 22:37, med et sitat fra Jesaja 53:12. Dette tillegget regnes generelt som sekundært og er utelatt i de mest pålitelige manuskriptene (som Sinaiticus og Vaticanus).

Den greske teksten har partisipp παραπορευόμενοι ('de som gikk forbi') som subjekt, og imperfektum ἐβλασφήμουν som hovedverb, noe som antyder gjentatt eller pågående handling. Oversettelsen gjengir dette med preteritum 'spottet', som er naturlig norsk for narrativ fortelling. Verbet βλασφημέω kan bety 'spotte', 'håne' eller 'bespotte'; 'spottet' er valgt for enkelhet og klarhet. Uttrykket 'ristet på hodet' gjengir κινοῦντες τὰς κεφαλὰς αὐτῶν med en norsk idiomatisk kollektiv entall, selv om gresken har flertall.

Verbet βλασφημέω (blasfēmeō) betyr grunnleggende 'å tale ondt om', 'å spotte'. I religiøs kontekst brukes det ofte om gudsbespottelse, men her brukes det om hån rettet mot Jesus. Partisippet κινοῦντες ('idet de ristet') er et ledsagende partisipp som beskriver en samtidig handling med hovedverbet. Uttrykket κινεῖν τὴν κεφαλήν er en semittisk idiom kjent fra Det gamle testamente.

Hoderisting som hånlig gest er en allusjon til Salme 22,8 (LXX 21,8) og Salme 109,25, der den lidende rettferdige blir hånet av forbipasserende. Matteus fremstiller korsfestelsesscenen som en oppfyllelse av disse salmene, og understreker dermed Jesu identitet som den lidende Messias. At forbipasserende 'spotter' (βλασφημέω) Jesus, er ironisk — de begår i virkeligheten blasfemi mot Guds Sønn.

At forbipasserende kunne se og håne den korsfestede, stemmer med historisk praksis: korsfestelser ble utført ved veikanter og offentlige steder nettopp for å tjene som avskrekking. Golgata lå nær en hovedvei utenfor Jerusalems murer, slik at mange ville passere forbi, særlig i påsketiden da byen var full av pilegrimer.

«River ned» og «bygger det opp igjen» oversetter de greske partisippene καταλύων og οἰκοδομῶν, som her brukes substantivisk ('du som river ned … og bygger opp'). Oversettelsen gjengir den betingede setningen εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ med «Hvis du er Guds Sønn», noe som tydelig uttrykker den greske kondisjonalen. Alternativt kunne man brukt tankestrek i stedet for utropstegn etter «frels deg selv», men den nåværende løsningen gir god flyt og dramatikk.

Verbet καταλύω betyr bokstavelig 'å løse opp' eller 'å rive ned', og brukes her om å ødelegge tempelet. Motparten οἰκοδομέω betyr 'å bygge opp'. Uttrykket σῶσον σεαυτόν er en imperativ aorist: 'frels deg selv' – det samme verbet (σῴζω) som brukes om Jesu frelsesgjerning, noe som gir ironisk klang i konteksten. εἰ med indikativ (εἶ) uttrykker en reell betingelse – spotternes ord forutsetter at Jesus har hevdet å være Guds Sønn.

Spotternes ord refererer til Jesu utsagn om å rive ned tempelet og gjenreise det på tre dager (Joh 2,19), som Johannes forklarer handler om hans legemes tempel. Ironien er dyp: de ber Jesus frelse seg selv, men hans valg om å bli på korset er nettopp det som gjennomfører frelsen. Oppfordringen «stig ned fra korset» minner om Satans fristelser i Matt 4, der εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ brukes med samme formulering.

Spotten med hoderisting (v. 39) og hånende ord er en oppfyllelse av Salme 22,8 og Salme 109,25. Korsfestelsesstedet lå ved en vei der forbipasserende kunne se og håne de dødsdømte, noe som forsterket den offentlige ydmykelsen som var en del av korsfestelsens funksjon i romertiden.

Enkelte håndskrifter (blant annet D og noen latinske vitner) har κατάβα i stedet for κατάβηθι som imperativform. Forskjellen er ren formvariant uten meningsendring. Hovedtradisjonen støtter κατάβηθι.

Det greske ὁμοίως καί oversettes med «på samme måte … også», som binder spotterne i dette verset til dem i forrige vers. Alternativet «likeledes» er mer formelt. «Hånte» gjengir ἐμπαίζοντες (partisipp), og «ham» er lagt til for å gjøre setningen naturlig på norsk, selv om objektet ikke er eksplisitt uttrykt i grunnteksten. Setningen avsluttes med «De sa:» som innledning til sitatet i neste vers; dette er en naturlig oppdeling på norsk av den greske konstruksjonen der ἔλεγον (imperfektum) styrer den direkte talen som følger.

ἐμπαίζοντες er presens partisipp av ἐμπαίζω ('å spotte, håne, gjøre narr av'), som indikerer pågående handling – de holdt på med å håne. Verbet ἔλεγον står i imperfektum, noe som kan antyde gjentatt tale: de sa igjen og igjen. Kombinasjonen av partisipp og imperfektum skaper et bilde av vedvarende hån.

At overprestene, de skriftlærde og de eldste nevnes sammen viser at hele det jødiske Sanhedrin (Rådet) var representert i spotten. Dette understreker den offisielle religiøse ledelsens avvisning av Jesus som Messias – et viktig teologisk poeng i Matteus' lidelseshistorie.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) omfattet den sittende øversteprest og tidligere øversteprester. De skriftlærde (γραμματεῖς) var loveksperter, og de eldste (πρεσβύτεροι) var lekmedlemmer av Sanhedrin. Disse tre gruppene utgjorde det jødiske Rådet som hadde dømt Jesus.

Noen håndskrifter leser καί etter ὁμοίως (som i Majority Text), mens andre (inkl. Codex Vaticanus) har δέ i stedet. Videre varierer rekkefølgen: noen manuskripter har «de skriftlærde og fariseerne» i stedet for «de skriftlærde og de eldste» (πρεσβυτέρων). De beste håndskriftene støtter lesningen med πρεσβυτέρων.

Oversettelsen følger den greske teksten tett. «Ἄλλους ἔσωσεν, ἑαυτὸν οὐ δύναται σῶσαι» gjengis naturlig med «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse». Den retoriske strukturen med tankestrek før «la ham nå stige ned» fungerer godt for å gjenspeile den greske imperativformen καταβάτω og den påfølgende betingelsen. Alternativt kunne man oversatt βασιλεύς Ἰσραήλ ἐστιν som et spørsmål: «Er han Israels konge?», men den deklarative formen med ironisk undertone er vel så forsvarlig og følger de fleste norske oversettelser.

Verbet σῴζω (sōzō) brukes her i dobbelt betydning: det kan bety både 'redde' (fysisk) og 'frelse' (åndelig/soteriologisk). Spotterne sikter til fysisk redning/helbredelse av andre, men den kristne leseren ser den dypere ironien – at det nettopp er ved ikke å frelse seg selv at Jesus frelser andre. Formen πιστεύσομεν (futurum indikativ) uttrykker enten et løfte ('så skal vi tro') eller en betingelse med ironisk distanse.

Verset inneholder dyp teologisk ironi. Spotterne uttaler uten å vite det en sentral kristen sannhet: Jesus kunne ikke frelse seg selv og samtidig fullføre frelsesverket for andre. Tittelen «Israels konge» brukes hånlig, men er teologisk korrekt i evangeliets perspektiv. Kravet om å stige ned fra korset representerer den samme fristelsen som i ørkenen (Matt 4) – å bruke guddommelig makt for å bevise sin identitet i stedet for å følge lydighetens vei.

Offentlig hån av korsfestede var vanlig i den romerske verden. At religiøse ledere – overprester, skriftlærde og eldste – deltok i håningen, understreker den offisielle forkastelsen av Jesu messianske krav fra jødisk hold. Kravet om et tegn (å stige ned fra korset) speiler en bredere jødisk forventning om en mektig, frigjørende Messias.

Noen håndskrifter har εἰ βασιλεὺς Ἰσραήλ ἐστιν ('hvis han er Israels konge'), som gjør setningen til en betingelse. Den foretrukne lesemåten i de fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) utelater εἰ, noe som gir en deklarativ/ironisk uttalelse. Denne oversettelsen følger den kritiske teksten uten εἰ.

«Satt sin lit til» er en god norsk gjengivelse av det greske πέποιθεν ἐπί (perfektum av πείθω), som betyr å ha tillit til, stole på. Alternativt kunne man oversatt «stoler på Gud» eller «har satt sin tillit til Gud». Uttrykket «om han vil ha ham» gjengir εἰ θέλει αὐτόν, som kan bety enten «om han [Gud] vil ha ham» eller «om han [Gud] har behag i ham». Sistnevnte nyanse er sterkere i grunnteksten. Hele verset er satt i anførselstegn som del av spotternes utsagn, noe som er en redaksjonell avgjørelse da grunnteksten ikke har anførselstegn.

πέποιθεν er perfektum av πείθω og uttrykker en vedvarende tilstand av tillit. ῥυσάσθω er imperativ aorist medium av ῥύομαι ('redde, befri') og uttrykker en oppfordring: 'la ham befri/redde'. Konstruksjonen εἰ θέλει αὐτόν er krevende – θέλω med akkusativobjekt kan bety 'vil ha', 'har behag i' eller 'bryr seg om'.

Verset er en allusjon til Salme 22,9 (LXX 21,9): «Han har overgitt seg til Herren, la ham redde ham, la ham fri ham ut, for han har behag i ham.» Spotternes ord plasserer Jesus ironisk i rollen som den lidende rettferdige fra salmene, noe som teologisk understreker at korsfestelsen er en oppfyllelse av Skriften. Påstanden «Jeg er Guds Sønn» (Θεοῦ εἰμι υἱός) knytter an til den kristologiske bekjennelsen og til anklagen under rettssaken (Matt 26,63–64).

Spott av korsfestede var vanlig i den romerske verden. Det at de religiøse lederne bruker skriftspråk i sin spott, viser at anklagen mot Jesus var religiøst begrunnet – han ble sett som en som falskt påberopte seg et særskilt gudsforhold. Henvisningen til Salme 22 var gjenkjennelig for tilhørerne.

Noen håndskrifter har νῦν etter ῥυσάσθω (som i den valgte teksten), mens andre plasserer det annerledes eller utelater det. Variantene er små og påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «τὸ δʼ αὐτό» med «på samme måte», som indikerer at røverne spottet Jesus på lignende vis som de foregående spotterne (forbipasserende, yppersteprestene osv.). Den avsluttende ordstillingen «ham, ham» er noe klossete på norsk, men gjenspeiler at det greske «αὐτόν» (ham) kommer sist i setningen. En alternativ formulering kunne vært «spottet ham også», men nåværende oversettelse er akseptabel og tydelig nok.

Verbet «ὠνείδιζον» (imperfekt av ὀνειδίζω) betyr å spotte, håne, bebreide eller skjelle ut. Imperfektformen antyder gjentatt eller vedvarende handling – de fortsatte å spotte ham. Substantivet «λῃσταί» betyr røvere eller banditter (ikke bare tyver, jf. κλέπται), og kan også betegne opprørere. Partisippet «συσταυρωθέντες» er en aorist passiv partisipp av συσταυρόω, som betyr 'å bli korsfestet sammen med'.

Matteus forteller at begge røverne spottet Jesus, mens Lukas (23:39–43) skildrer at bare den ene spottet ham, mens den andre omvendte seg og fikk løftet om paradis. Denne tilsynelatende motsetningen har vært diskutert gjennom hele kirkehistorien. En vanlig harmonisering er at begge i begynnelsen spottet, men at den ene senere endret holdning. Andre ser det som uttrykk for forskjellige teologiske perspektiver hos evangelistene.

Korsfestelse sammen med forbrytere oppfylte profetien i Jesaja 53:12 om at Messias skulle bli «regnet blant overtredere». Romerne korsfestet ofte flere på samme tid som et offentlig avskrekkende eksempel, særlig ved høytider som påsken.

Noen håndskrifter har «αὐτῷ» (med ham) i stedet for «σὺν αὐτῷ», men betydningen er i praksis den samme. Variantene er små og påvirker ikke oversettelsen nevneverdig.

Oversettelsen gjengir 'ἕως ὥρας ἐνάτης' med en utvidende formulering 'og det varte til den niende time'. En mer direkte oversettelse ville vært 'til den niende timen' eller 'helt til den niende timen'. Uttrykket 'σκότος ἐγένετο' er gjengitt 'falt det mørke', som er en naturlig norsk formulering. Et alternativ kunne vært 'ble det mørke'. Ordet 'γῆν' kan oversettes med 'jord' eller 'land'; her er 'landet' valgt, noe som er en vanlig og forsvarlig gjengivelse.

'Ἕκτης ὥρας' (sjette time) og 'ὥρας ἐνάτης' (niende time) refererer til den jødiske tidsregningen der timene telles fra soloppgang (ca. kl. 06:00). Den sjette timen tilsvarer dermed ca. kl. 12:00 (midt på dagen), og den niende timen tilsvarer ca. kl. 15:00.

Ordet 'γῆν' (fra γῆ) kan bety både 'jord' (hele verden) og 'land' (et bestemt område). Verbet 'ἐγένετο' er aorist av 'γίνομαι' og indikerer at mørket inntraff som en hendelse. Preposisjonen 'ἐπί' med akkusativ betyr 'over' i romlig betydning.

Mørket over landet under korsfestelsen har blitt tolket teologisk på flere måter: som et tegn på Guds dom, som kosmisk sorg over Sønnens lidelse, eller som en oppfyllelse av profetiske tekster som Amos 8:9 ('På den dagen skal jeg la solen gå ned ved middagstid og legge mørke over jorden på lyse dagen'). Noen ser det også som et uttrykk for at skapelsen reagerer på Skaperens død.

Enkelte håndskrifter har 'ὅλην τὴν γῆν' i stedet for 'πᾶσαν τὴν γῆν', men betydningen er i praksis den samme ('hele jorden/landet'). Teksttradisjonen er relativt stabil for dette verset.

Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i liturgien langfredag i mange kristne tradisjoner, der mørket understreker det dramatiske vendepunktet i korsfestelsesfortellingen.

«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.

ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.

Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.

Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.

Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.

Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.

Den norske oversettelsen gjengir det greske uttrykket «ἔλεγον ὅτι Ἠλίαν φωνεῖ οὗτος» som «Han roper på Elia.» Verbet φωνεῖ (å rope/kalle på) er oversatt med «roper på», som er naturlig og korrekt norsk. Alternativet «denne kaller på Elia» ville vært mer ordrett (οὗτος = «denne»), men den valgte formuleringen er mer idiomatisk på moderne norsk.

Forvekslingen mellom «Eli» (hebraisk/arameisk for «min Gud») og «Elia» (profeten Elija) er sentral her. De tilstedeværende hørte Jesu rop «Eli, Eli» og tolket det som et rop til profeten Elia. Det greske Ἠλίαν er akkusativformen av Ἠλίας (Elia). Verbet φωνεῖ kan bety både «å rope» og «å kalle på».

Misforståelsen – eller den bevisste fordreining – av Jesu ord er teologisk betydningsfull. Jesus siterer Salme 22,2 og henvender seg til Gud, men tilhørerne forstår (eller later som de forstår) det som en påkallelse av profeten Elia, som i jødisk tradisjon var ventet å komme som forløper for Messias og som en hjelper i nød. Noen forskere mener misforståelsen var genuin på grunn av lydlikheten, mens andre mener den var spottende og bevisst.

I jødisk folkefromhet på Jesu tid var det en utbredt forestilling om at profeten Elia kunne komme til unnsetning for den rettferdige i nød. Elia ble sett på som en himmelsk skikkelse som kunne gripe inn i menneskelige anliggender, basert på 2. Kongebok 2,11 der Elia ble tatt opp til himmelen.

Noen håndskrifter har ἑστηκότων (perfektum partisipp av ἵστημι, «å stå»), mens andre har ἑστώτων (en alternativ form). Betydningen er den samme. Det er ingen vesentlige tekstvarianter som påvirker meningen i dette verset.

Den greske teksten bruker en rekke partisipper (δραμών, λαβών, πλήσας, περιθείς) som alle leder opp til hovedverbet ἐπότιζεν («ga å drikke»). Oversettelsen gjengir disse partisippene som koordinerte hovedsetninger med «og», noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ ville vært å gjøre noen av dem til leddsetninger, men den valgte løsningen formidler den raske handlingssekvensen på en god måte. «Vineddik» er en etablert gjengivelse av ὄξος, som også brukes i eldre norske bibeloversettelser.

ὄξος (oksos) betyr sur vin eller vineddik, en billig drikk som var vanlig blant romerske soldater (posca). σπόγγος (spongos) betyr svamp, og κάλαμος (kalamos) betyr rørstav eller rør. Verbet ἐπότιζεν er imperfektum, som kan antyde et gjentatt eller pågående forsøk på å gi ham å drikke, men i konteksten er det mest naturlig å forstå det som en ingressiv handling.

Handlingen kan forstås som en barmhjertig gest — noen ønsket å lindre Jesu tørst — eller som et forsøk på å holde ham ved bevissthet lenger. Parallellen til Salme 69,22 («De gav meg eddik å drikke») har blitt sett som en profetisk oppfyllelse. Teologisk understreker dette scenen at selv de tilstedeværendes «hjelp» inngår i Jesu lidelseshistorie.

Posca (sur vin blandet med vann) var en standarddrikk for romerske soldater. Det var ikke ment som en ekstra pine, men var den billigste tilgjengelige drikken. Å bruke en svamp på en rørstav var en praktisk nødvendighet fordi den korsfestede hang for høyt til å nås direkte.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen og småord. Enkelte vitner legger til en setning i slutten av vers 49 som tilsvarer Johannes 19,34 (om soldaten som stakk spydet i Jesu side), men dette påvirker ikke vers 48 direkte. Hovedteksten i vers 48 er relativt stabil på tvers av manuskripttradisjonen.

Det greske «Ἄφες ἴδωμεν» betyr bokstavelig «La det være, la oss se». Oversettelsen «Vent, la oss se» gjengir dette på en naturlig og forståelig måte på norsk. Alternativt kunne man oversette «La ham være, la oss se», som noen oversettelser gjør for å understreke at de stanser personen som gir Jesus drikke.

Verbet «Ἄφες» (imperativ av ἀφίημι) kan bety «la være», «slipp», «vent» eller «la det fare». I denne konteksten er det rettet enten mot den som gir Jesus eddikdrikken (altså «La ham være» / «Stopp») eller brukt mer generelt som «Vent». Konjunktiven «ἴδωμεν» (hortativ) uttrykker en oppfordring: «la oss se». «Σώσων» er et futurisk partisipp som uttrykker hensikt: «for å frelse/redde».

Uttalelsen spiller på Jesu rop i vers 46 (Eli, Eli), som de tilstedeværende tolket som et rop på profeten Elia. I jødisk tradisjon var Elia forventet som forløper for Messias og som en skikkelse som kunne gripe inn i nødsituasjoner. At de ville «se om Elia kommer» kan uttrykke enten genuin forventning, spott, eller en blanding av begge.

Troen på at Elia kunne komme for å hjelpe de rettferdige i nød var forankret i jødisk eskatologisk forventning basert på Malaki 4,5. I folkefromheten ble Elia sett som en himmelsk hjelper som kunne gripe inn i kritiske situasjoner.

Noen viktige håndskrifter (blant annet Codex Sinaiticus, i en tilføyelse) og Vulgata har en utvidet tekst her som inkluderer en omtale av at en annen stakk et spyd i Jesu side, en detalj som ellers bare finnes i Johannes 19,34. De fleste tekstkritikere anser dette som en sekundær tilføyelse og følger den kortere teksten, slik denne oversettelsen gjør.

Den norske oversettelsen «oppgav ånden» gjengir gresk «ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα» (bokstavelig: «slapp/sendte ut ånden»). Uttrykket er idiomatisk på norsk for å dø, og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Et alternativ kunne vært «utåndet» eller «ga fra seg ånden», men «oppgav ånden» er det mest etablerte uttrykket og fungerer godt i moderne bokmål.

Verbet ἀφῆκεν (aorist av ἀφίημι) betyr grunnleggende «å slippe», «å la gå», «å sende fra seg». Matteus bruker dette verbet bevisst i stedet for det mer nøytrale ἐξέπνευσεν (som Markus bruker), noe som kan antyde en aktiv handling: Jesus «slapp ånden fri» – han ga villig sitt liv. Uttrykket φωνῇ μεγάλῃ (dativ av måte) betyr «med stor/høy røst» og indikerer at Jesus ropte kraftig like før sin død.

Matteus' ordvalg ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα har blitt tolket teologisk som at Jesus frivillig ga sitt liv, ikke bare døde passivt. Dette samsvarer med Joh 10,18: «Ingen tar det fra meg, jeg gir det frivillig.» Det faktum at Jesus ropte med høy røst rett før døden er også bemerkelsesverdig, da korsfestede normalt døde av utmattelse og knapt hadde kraft til å tale. Ropet kan forstås som et tegn på Jesu suverene makt selv i dødsøyeblikket.

Ved korsfestelse døde man vanligvis en langsom kvelningsdød ettersom man ikke lenger klarte å løfte seg opp for å puste. At Jesus ropte med høy røst like før han døde, var uvanlig og overrasket den romerske offiseren (v. 54). Korsfestede kunne henge i live i flere dager.

Noen håndskrifter (inkludert viktige vitner som ℵ* og noen vestlige manuskripter) har mindre variasjoner i ordstillingen, men den overleverte teksten er godt bevitnet og tekstkritisk uproblematisk i dette verset.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett, men med en liten omorganisering: på gresk står 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' (fra øverst til nederst i to), mens oversettelsen setter 'i to' først for bedre norsk flyt. 'Forhenget' er det etablerte norske ordet for det greske καταπέτασμα. Uttrykket 'Og se' gjengir det greske καὶ ἰδοὺ, som markerer en dramatisk overgang.

Verbet ἐσχίσθη (aorist passiv av σχίζω) brukes både om forhenget og klippene (ἐσχίσθησαν), noe som skaper en litterær forbindelse mellom de to hendelsene — begge ble 'revet/spaltet'. Ordet καταπέτασμα betyr spesifikt et forheng eller teppe som henger ned (fra κατά + πετάννυμι, 'å bre ut nedover'). Det greske ἐσείσθη (av σείω, 'å riste') er opphav til det moderne ordet 'seismisk'.

Forhenget som revnet var sannsynligvis det indre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste i tempelet. At det revner fra øverst til nederst, understreker at dette er en guddommelig handling — ikke menneskeverk. Teologisk tolkes dette som at veien inn til Guds nærvær nå er åpnet for alle gjennom Jesu død (jf. Hebr 10,19–20). Jordskjelvet og klippene som sprakk understreker den kosmiske betydningen av korsfestelsen.

Det indre forhenget i Herodes' tempel var ifølge Josefus et massivt, rikt dekorert teppe. Ifølge rabbinske kilder var det svært tykt. At det revner 'fra øverst til nederst' indikerer at det ikke var menneskelig ødeleggelse. Jordskjelv er ikke uvanlige i riftdalen langs Jordan, men her tillegges det teologisk betydning.

Rekkefølgen 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' varierer noe i håndskriftene. Noen manuskripter har 'εἰς δύο ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω' (i to fra øverst til nederst). Forskjellen er ren ordstilling og påvirker ikke meningsinnholdet.

Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for Langfredag i de fleste kristne tradisjoner, og er en sentral del av pasjonsfortellingen. Forhengets revning er et viktig motiv i langfredagsliturgi og kunst.

Den greske teksten bruker uttrykket «πολλὰ σώματα τῶν κεκοιμημένων ἁγίων», altså «mange kropper av de hellige som hadde sovnet inn». Oversettelsen gjengir dette som «kroppene til mange hellige som var sovnet inn», noe som bevarer den legemlige dimensjonen i det greske uttrykket. Et alternativ kunne vært «legemene til mange hellige», men «kroppene» er mer naturlig på moderne norsk.

Det greske verbet «κεκοιμημένων» (perfektum partisipp av κοιμάω) betyr bokstavelig «de som har lagt seg til å sove» og er en vanlig eufemisme for døden i Det nye testamente (jf. 1 Tess 4,13–15; Joh 11,11). Perfektum-formen indikerer en tilstand som varer ved – de sover fortsatt inntil dette øyeblikket. Verbet «ἠγέρθησαν» (aorist passiv av ἐγείρω) betyr «ble reist opp/oppreist» og er det samme verbet som brukes om Jesu oppstandelse.

Denne passasjen reiser vanskelige teologiske spørsmål. Paulus kaller Kristus «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20), men her ser det ut til at hellige oppstår samtidig med eller til og med før Jesu oppstandelse. Vers 53 presiserer imidlertid at de gikk ut av gravene «etter hans oppstandelse», noe som harmoniserer med Paulus' utsagn. Noen tolker dette som en bokstavelig legemlig oppstandelse, mens andre ser det som et apokalyptisk-symbolsk bilde som understreker den kosmiske betydningen av Jesu død.

I jødisk apokalyptisk tradisjon var de helliges oppstandelse knyttet til endetidens komme (jf. Dan 12,2; Jes 26,19; Esek 37,12–13). Matteus skildrer Jesu død med kosmiske tegn – jordskjelv, klippesprekker og åpnede graver – for å vise at Guds endelige frelse bryter inn i historien.

Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men hovedlesemåten «ἠγέρθησαν» (de ble reist opp) er godt attestert i de viktigste manuskriptene. Den diakritiske markeringen ⸀ foran ἠγέρθησαν kan indikere en mindre tekstkritisk variant, men den påvirker ikke meningen vesentlig.

Den greske ordstillingen plasserer «ἐξελθόντες ἐκ τῶν μνημείων» (gikk ut av gravene) som et partisipp i begynnelsen, fulgt av «μετὰ τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ» (etter hans oppstandelse). Oversettelsen omorganiserer dette til naturlig norsk rekkefølge ved å starte med tidsbestemmelsen «Etter hans oppstandelse». Et alternativ ville vært å følge greskens rekkefølge: «De gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, kom inn i den hellige byen…», men den valgte løsningen gir bedre flyt på norsk.

Partisippet «ἐξελθόντες» (aorist av ἐξέρχομαι) og hovedverbet «εἰσῆλθον» (aorist av εἰσέρχομαι) danner et ordpar av «ut-gå» og «inn-gå» som gir en tydelig bevegelse fra gravene til byen. «ἐνεφανίσθησαν» (aorist passiv av ἐμφανίζω) betyr bokstavelig «ble gjort synlige» eller «viste seg», og brukes her om en overnaturlig tilsynekomst.

Dette verset reiser vanskelige teologiske spørsmål. Sammenhengen mellom vers 52 og 53 er mye debattert: ble de hellige reist opp ved Jesu død (v. 52) men gikk først ut etter oppstandelsen (v. 53)? Mange fortolkere mener Matteus knytter disse hendelsene til Jesu oppstandelse som «førstegrøden» (jf. 1 Kor 15,20). Andre ser dette som en prolepsis — en foregripelse av den endelige oppstandelsen. Uttrykket «hans oppstandelse» (τὴν ἔγερσιν αὐτοῦ) refererer utvetydig til Jesu oppstandelse, noe som gjør kronologien i fortellingen krevende, siden den plasseres midt i korsfestelsesberetningen.

«Den hellige byen» (τὴν ἁγίαν πόλιν) er Jerusalem, et uttrykk kjent fra Jesaja 48,2; 52,1 og Nehemja 11,1.18. Betegnelsen understreker Jerusalems særstilling som Guds by og stedet for tempelet.

Det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Teksten er godt bevitnet i de store unsialhåndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus).

«Offiseren» oversetter gresk «hekatontarchos» (ἑκατόνταρχος), som bokstavelig betyr «leder over hundre» – en romersk centurion. Norske bibeloversettelser veksler mellom «offiseren», «høvedsmannen» og «centurionen». «Offiseren» er valgt for moderne lesbarhet. «Ble grepet av stor frykt» gjengir «ephobēthēsan sphodra» (ἐφοβήθησαν σφόδρα), som mer bokstavelig er «de fryktet i stor grad». Oversettelsen formidler intensiteten godt på naturlig norsk.

Uttrykket «θεοῦ υἱὸς» (theou huios) mangler bestemt artikkel i gresk, noe som grammatisk kan bety enten «Guds Sønn» (bestemt) eller «en guds sønn / en gudssønn» (ubestemt). Fra en hedensk-romersk soldiers munn kunne utsagnet i utgangspunktet bety «en gudssønn», men Matteus' narrative kontekst peker mot den fulle kristologiske bekjennelsen «Guds Sønn». Norsk oversettelse med stor S i «Sønn» reflekterer denne teologiske lesningen.

Centurionens bekjennelse er et nøkkelpunkt i Matteusevangeliet. En hedensk soldat erkjenner det som de religiøse lederne har avvist – at Jesus virkelig er Guds Sønn. Dette er en av evangeliets store ironier og understreker at evangeliet er for alle folkeslag, ikke bare Israel. Bekjennelsen kommer som respons på de kosmiske tegnene ved Jesu død (jordskjelv, mørke, tempelforhenget som revner), og minner om Peters bekjennelse i Matt 16:16.

En centurion (hekatontarchos) var en romersk offiser som normalt hadde kommando over 80–100 soldater. Ved en henrettelse ville en slik offiser lede eksekusjonspelotongen. At en romersk militær bekjenner Jesus som Guds Sønn, er bemerkelsesverdig gitt romernes polyteistiske religion og keiserkulten.

Noen manuskripter har ordstillingen «υἱὸς θεοῦ» (huios theou) i stedet for «θεοῦ υἱὸς» (theou huios), men betydningen er den samme. Varianten påvirker ikke oversettelsen.

Centurionens bekjennelse «Sannelig, han var Guds Sønn» leses i flere kirketradisjoner som del av lidelseshistorien (pasjonsberetningen) i Den stille uke, særlig langfredag. Den fungerer som et klimaks i den liturgiske lesningen av Jesu lidelse og død.

Den greske teksten har én sammenhengende setning med partisippkonstruksjoner (θεωροῦσαι, διακονοῦσαι), som i norsk naturlig brytes opp i to setninger for lesbarhetens skyld. «Stod på avstand og så på» gjengir ἀπὸ μακρόθεν θεωροῦσαι; verbet θεωρέω innebærer å betrakte eller observere, og tillegget «stod» er en naturlig norsk utfylling. Alternativt kunne man skrive «som så på fra avstand» for å ligge tettere på originalen.

θεωροῦσαι (av θεωρέω) betyr å se på, betrakte, observere — sterkere enn bare å se (βλέπω), og innebærer et mer oppmerksomt og vedvarende blikk. διακονοῦσαι (av διακονέω) betyr å tjene, betjene, og har gitt opphav til ordet «diakon». Partisippformen διακονοῦσαι kan tolkes som en beskrivelse av hva kvinnene gjorde underveis mens de fulgte Jesus, altså en vedvarende tjeneste.

Kvinnenes tilstedeværelse ved korset er teologisk viktig: mens de mannlige disiplene i stor grad er fraværende i Matteus' korsfestelsesberetning, er det kvinnene som er vitner til Jesu død, begravelse og oppstandelse. Verbet διακονέω brukt om kvinnene viser at de hadde en aktiv tjenesterolle i Jesu følge, noe som var uvanlig i datidens samfunn og understreker deres betydning i urkirken.

At kvinner fulgte en rabbi og støttet hans virksomhet økonomisk og praktisk (jf. Lukas 8:1–3) var svært uvanlig i det jødiske samfunnet på Jesu tid. Deres troskap helt til korset står i kontrast til mange av de mannlige disiplene som hadde flyktet (Matt 26:56). At kvinner nevnes som vitner er bemerkelsesverdig, da kvinners vitnesbyrd hadde lav juridisk status i antikken.

Det er ingen vesentlige tekstkritiske varianter i dette verset. Hovedtradisjonen er stabil på tvers av de viktigste håndskriftene.

Den greske frasen «ἐν αἷς ἦν» (blant dem var) er oversatt naturlig som «Blant dem var». «Μαρία ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» er gjengitt som «Maria, mor til Jakob og Josef», som er idiomatisk norsk. Et alternativ ville vært «Maria, Jakobs og Josefs mor». «ἡ μήτηρ τῶν υἱῶν Ζεβεδαίου» er oversatt «mor til Sebedeus-sønnene» – en vanlig norsk gjengivelse som er klar og lettlest.

Uttrykket «ἡ τοῦ Ἰακώβου καὶ Ἰωσὴφ μήτηρ» bruker en genitivkonstruksjon med artikkelen for å identifisere Maria gjennom sønnene hennes. Navnet Ἰωσήφ har variantformen Ἰωσῆς (Joses) i enkelte håndskrifter (se tekstkritisk note). Ζεβεδαίου er genitiv av Ζεβεδαῖος (Sebedeus), et hebraisk-gresk navn.

Denne Maria omtales ofte som «den andre Maria» (jf. Matt 27,61; 28,1). Hun identifiseres tradisjonelt med Maria, Klopas' hustru (Joh 19,25). Mor til Sebedeus-sønnene er tradisjonelt identifisert som Salome (jf. Mark 15,40). Hennes tilstedeværelse ved korset understreker kvinnenes trofaste disippelskap, i kontrast til de mannlige disiplenes fravær.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. א og B) leser «Ἰωσῆτος» (Joses) i stedet for «Ἰωσήφ» (Josef). Begge navneformene er attestert, og variasjonen skyldes sannsynligvis harmonisering med parallellsteder som Mark 15,40.47. Flertallet av moderne tekstutgaver velger «Ἰωσήφ» i Matteus.

Det var vanlig i jødisk kultur å identifisere kvinner gjennom deres sønner, spesielt hvis de var enker. Kvinnenes tilstedeværelse «på avstand» gjenspeiler både kulturelle normer og de praktiske omstendighetene ved en romersk henrettelse, der tilskuere holdt seg unna selve korsfestelsesstedet.

Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for langfredag i mange kirketradisjoner, og kvinnene ved korset er sentrale figurer i den kristne fromhetstradisjonens meditasjon over Jesu lidelse (Via Dolorosa, stasjon 12).