Paulus
Skipbruddet på vei til Rom
Paulus' skip forliser i en voldsom storm, men alle 276 om bord reddes i land på Malta, der Paulus overlever et slangebitt og helbreder syke.
Apostlenes gjerninger 27,1-28,10
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlevert til en offiser ved navn Julius, som tilhørte den keiserlige kohorten.
Ὡς δὲ ἐκρίθη τοῦ ἀποπλεῖν ἡμᾶς εἰς τὴν Ἰταλίαν, παρεδίδουν τόν τε Παῦλον καί τινας ἑτέρους δεσμώτας ἑκατοντάρχῃ ὀνόματι Ἰουλίῳ σπείρης Σεβαστῆς.
2Vi gikk om bord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs kysten av Asia, og la ut. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
ἐπιβάντες δὲ πλοίῳ Ἀδραμυττηνῷ ⸀μέλλοντι πλεῖν ⸀εἰς τοὺς κατὰ τὴν Ἀσίαν τόπους ἀνήχθημεν ὄντος σὺν ἡμῖν Ἀριστάρχου Μακεδόνος Θεσσαλονικέως·
3Dagen etter kom vi til Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og lot ham besøke venner for å få den hjelpen han trengte.
τῇ τε ἑτέρᾳ κατήχθημεν εἰς Σιδῶνα, φιλανθρώπως τε ὁ Ἰούλιος τῷ Παύλῳ χρησάμενος ἐπέτρεψεν πρὸς τοὺς φίλους ⸀πορευθέντι ἐπιμελείας τυχεῖν.
4Derfra la vi ut og seilte i le av Kypros fordi vinden var imot oss.
κἀκεῖθεν ἀναχθέντες ὑπεπλεύσαμεν τὴν Κύπρον διὰ τὸ τοὺς ἀνέμους εἶναι ἐναντίους,
5Vi seilte over havet utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.
τό τε πέλαγος τὸ κατὰ τὴν Κιλικίαν καὶ Παμφυλίαν διαπλεύσαντες κατήλθομεν εἰς Μύρα τῆς Λυκίας.
6Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord på det.
κἀκεῖ εὑρὼν ὁ ⸀ἑκατοντάρχης πλοῖον Ἀλεξανδρῖνον πλέον εἰς τὴν Ἰταλίαν ἐνεβίβασεν ἡμᾶς εἰς αὐτό.
7I mange dager seilte vi langsomt og kom med nød og neppe frem til Knidos. Vinden hindret oss i å fortsette, så vi seilte i le av Kreta ved Salmone.
ἐν ἱκαναῖς δὲ ἡμέραις βραδυπλοοῦντες καὶ μόλις γενόμενοι κατὰ τὴν Κνίδον, μὴ προσεῶντος ἡμᾶς τοῦ ἀνέμου, ὑπεπλεύσαμεν τὴν Κρήτην κατὰ Σαλμώνην,
8Vi seilte med vanskelighet langs kysten og kom til et sted som kalles Gode Havner, nær byen Lasea.
μόλις τε παραλεγόμενοι αὐτὴν ἤλθομεν εἰς τόπον τινὰ καλούμενον Καλοὺς Λιμένας ᾧ ἐγγὺς ⸂ἦν πόλις⸃ ⸀Λασαία.
9Det hadde gått lang tid, og seilasen var nå farlig fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem
Ἱκανοῦ δὲ χρόνου διαγενομένου καὶ ὄντος ἤδη ἐπισφαλοῦς τοῦ πλοὸς διὰ τὸ καὶ τὴν νηστείαν ἤδη παρεληλυθέναι, παρῄνει ὁ Παῦλος
10og sa: «Menn, jeg ser at denne seilasen kommer til å føre med seg ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av menneskeliv.»
λέγων αὐτοῖς· Ἄνδρες, θεωρῶ ὅτι μετὰ ὕβρεως καὶ πολλῆς ζημίας οὐ μόνον τοῦ φορτίου καὶ τοῦ πλοίου ἀλλὰ καὶ τῶν ψυχῶν ἡμῶν μέλλειν ἔσεσθαι τὸν πλοῦν.
11Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipperen enn på det Paulus sa.
ὁ δὲ ἑκατοντάρχης τῷ κυβερνήτῃ καὶ τῷ ναυκλήρῳ ⸂μᾶλλον ἐπείθετο⸃ ἢ τοῖς ⸀ὑπὸ Παύλου λεγομένοις.
12Siden havnen var dårlig egnet til overvintring, bestemte de fleste seg for å seile videre derfra, for om mulig å nå Føniks og overvintre der. Det er en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
ἀνευθέτου δὲ τοῦ λιμένος ὑπάρχοντος πρὸς παραχειμασίαν οἱ πλείονες ἔθεντο βουλὴν ἀναχθῆναι ⸀ἐκεῖθεν, εἴ πως δύναιντο καταντήσαντες εἰς Φοίνικα παραχειμάσαι, λιμένα τῆς Κρήτης βλέποντα κατὰ λίβα καὶ κατὰ χῶρον.
13Da det begynte å blåse en mild sønnavind, trodde de at de hadde fått det de ønsket. De lettet anker og seilte tett langs kysten av Kreta.
Ὑποπνεύσαντος δὲ νότου δόξαντες τῆς προθέσεως κεκρατηκέναι ἄραντες ἆσσον παρελέγοντο τὴν Κρήτην.
14Men snart slo en voldsom stormvind ned fra øya, den såkalte nordøstvinden.
μετʼ οὐ πολὺ δὲ ἔβαλεν κατʼ αὐτῆς ἄνεμος τυφωνικὸς ὁ καλούμενος ⸀Εὐρακύλων·
15Skipet ble grepet av stormen og kunne ikke holdes opp mot vinden, så vi ga etter og lot oss drive.
συναρπασθέντος δὲ τοῦ πλοίου καὶ μὴ δυναμένου ἀντοφθαλμεῖν τῷ ἀνέμῳ ἐπιδόντες ἐφερόμεθα.
16Vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, og klarte med nød og neppe å få kontroll over skipsbåten.
νησίον δέ τι ὑποδραμόντες καλούμενον ⸀Καῦδα ⸂ἰσχύσαμεν μόλις⸃ περικρατεῖς γενέσθαι τῆς σκάφης,
17Da de hadde heist den opp, brukte de tauverk til å surre rundt skipet for å forsterke det. De fryktet å drive inn på Syrtebankene, så de senket drivankeret og lot seg drive.
ἣν ἄραντες βοηθείαις ἐχρῶντο ὑποζωννύντες τὸ πλοῖον· φοβούμενοί τε μὴ εἰς τὴν Σύρτιν ἐκπέσωσιν, χαλάσαντες τὸ σκεῦος, οὕτως ἐφέροντο.
18Vi ble så hardt rammet av stormen at de neste dagen begynte å kaste lasten over bord.
σφοδρῶς δὲ χειμαζομένων ἡμῶν τῇ ἑξῆς ἐκβολὴν ἐποιοῦντο,
19På den tredje dagen kastet de med egne hender skipets utstyr over bord.
καὶ τῇ τρίτῃ αὐτόχειρες τὴν σκευὴν τοῦ πλοίου ⸀ἔρριψαν.
20I mange dager viste verken sol eller stjerner seg, og stormen fortsatte å rase. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
μήτε δὲ ἡλίου μήτε ἄστρων ἐπιφαινόντων ἐπὶ πλείονας ἡμέρας, χειμῶνός τε οὐκ ὀλίγου ἐπικειμένου, λοιπὸν περιῃρεῖτο ⸂ἐλπὶς πᾶσα⸃ τοῦ σῴζεσθαι ἡμᾶς.
21«Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere sluppet denne ulykken og dette tapet.
Πολλῆς ⸀τε ἀσιτίας ὑπαρχούσης τότε σταθεὶς ὁ Παῦλος ἐν μέσῳ αὐτῶν εἶπεν· Ἔδει μέν, ὦ ἄνδρες, πειθαρχήσαντάς μοι μὴ ἀνάγεσθαι ἀπὸ τῆς Κρήτης κερδῆσαί τε τὴν ὕβριν ταύτην καὶ τὴν ζημίαν.
22Men nå oppfordrer jeg dere til å fatte mot, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet vil gå tapt.
καὶ τὰ νῦν παραινῶ ὑμᾶς εὐθυμεῖν, ἀποβολὴ γὰρ ψυχῆς οὐδεμία ἔσται ἐξ ὑμῶν πλὴν τοῦ πλοίου·
23For i natt sto det en engel hos meg fra Gud, ham som jeg tilhører og tjener.
παρέστη γάρ μοι ταύτῃ τῇ ⸀νυκτὶ τοῦ θεοῦ, οὗ ⸀εἰμι, ᾧ καὶ λατρεύω, ⸀ἄγγελος
24Han sa: 'Frykt ikke, Paulus! Du skal stå foran keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
λέγων· Μὴ φοβοῦ, Παῦλε· Καίσαρί σε δεῖ παραστῆναι, καὶ ἰδοὺ κεχάρισταί σοι ὁ θεὸς πάντας τοὺς πλέοντας μετὰ σοῦ.
25Derfor, fatt mot, menn! For jeg tror på Gud at det skal skje akkurat slik som det ble sagt meg.
διὸ εὐθυμεῖτε, ἄνδρες· πιστεύω γὰρ τῷ θεῷ ὅτι οὕτως ἔσται καθʼ ὃν τρόπον λελάληταί μοι.
26Men vi må strande på en øy.»
εἰς νῆσον δέ τινα δεῖ ἡμᾶς ἐκπεσεῖν.
27Da den fjortende natten kom og vi drev omkring på Adriaterhavet, ante sjømennene midt på natten at land nærmet seg.
Ὡς δὲ τεσσαρεσκαιδεκάτη νὺξ ἐγένετο διαφερομένων ἡμῶν ἐν τῷ Ἀδρίᾳ, κατὰ μέσον τῆς νυκτὸς ὑπενόουν οἱ ναῦται προσάγειν τινὰ αὐτοῖς χώραν.
28De loddet dybden og fant tyve favner. Litt lenger fram loddet de igjen og fant femten favner.
καὶ βολίσαντες εὗρον ὀργυιὰς εἴκοσι, βραχὺ δὲ διαστήσαντες καὶ πάλιν βολίσαντες εὗρον ὀργυιὰς δεκαπέντε·
29De fryktet at vi skulle støte mot klippene, så de kastet ut fire ankere fra akterstavnen og ba om at det måtte bli dag.
φοβούμενοί τε ⸂μή που κατὰ⸃ τραχεῖς τόπους ἐκπέσωμεν ἐκ πρύμνης ῥίψαντες ἀγκύρας τέσσαρας ηὔχοντο ἡμέραν γενέσθαι.
30Sjømennene prøvde å rømme fra skipet. De firte skipsbåten ned i havet under påskudd av at de ville legge ut ankere fra baugen.
τῶν δὲ ναυτῶν ζητούντων φυγεῖν ἐκ τοῦ πλοίου καὶ χαλασάντων τὴν σκάφην εἰς τὴν θάλασσαν προφάσει ὡς ἐκ πρῴρης ⸂ἀγκύρας μελλόντων⸃ ἐκτείνειν,
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
εἶπεν ὁ Παῦλος τῷ ἑκατοντάρχῃ καὶ τοῖς στρατιώταις· Ἐὰν μὴ οὗτοι μείνωσιν ἐν τῷ πλοίῳ, ὑμεῖς σωθῆναι οὐ δύνασθε.
32Da kuttet soldatene tauene til skipsbåten og lot den falle.
τότε ⸂ἀπέκοψαν οἱ στρατιῶται⸃ τὰ σχοινία τῆς σκάφης καὶ εἴασαν αὐτὴν ἐκπεσεῖν.
33Like før det ble lyst, oppfordret Paulus alle til å spise. Han sa: «I fjorten dager har dere vært i urolig venting uten å spise, og ikke tatt til dere noe.
Ἄχρι δὲ οὗ ⸂ἡμέρα ἤμελλεν⸃ γίνεσθαι παρεκάλει ὁ Παῦλος ἅπαντας μεταλαβεῖν τροφῆς λέγων· Τεσσαρεσκαιδεκάτην σήμερον ἡμέραν προσδοκῶντες ἄσιτοι διατελεῖτε, μηθὲν προσλαβόμενοι·
34Derfor ber jeg dere om å spise, for dette er nødvendig for deres redning. Ikke et hårstrå på hodet skal gå tapt for noen av dere.»
διὸ παρακαλῶ ὑμᾶς ⸀μεταλαβεῖν τροφῆς, τοῦτο γὰρ πρὸς τῆς ὑμετέρας σωτηρίας ὑπάρχει· οὐδενὸς γὰρ ὑμῶν θρὶξ ⸀ἀπὸ τῆς κεφαλῆς ⸀ἀπολεῖται.
35Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne, brøt det og begynte å spise.
⸀εἴπας δὲ ταῦτα καὶ λαβὼν ἄρτον εὐχαρίστησεν τῷ θεῷ ἐνώπιον πάντων καὶ κλάσας ἤρξατο ἐσθίειν.
36Da fattet alle mot og spiste selv også.
εὔθυμοι δὲ γενόμενοι πάντες καὶ αὐτοὶ προσελάβοντο τροφῆς.
37Vi var i alt to hundre og syttiseks personer om bord på skipet.
ἤμεθα δὲ ⸂αἱ πᾶσαι ψυχαὶ ἐν τῷ πλοίῳ⸃ ⸀διακόσιαι ἑβδομήκοντα ἕξ.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i havet.
κορεσθέντες ⸀δὲ τροφῆς ἐκούφιζον τὸ πλοῖον ἐκβαλλόμενοι τὸν σῖτον εἰς τὴν θάλασσαν.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de la merke til en bukt med en strand. De overveide om de kunne drive skipet opp på stranden der.
Ὅτε δὲ ἡμέρα ἐγένετο, τὴν γῆν οὐκ ἐπεγίνωσκον, κόλπον δέ τινα κατενόουν ἔχοντα αἰγιαλὸν εἰς ὃν ⸀ἐβουλεύοντο εἰ ⸀δύναιντο ⸀ἐξῶσαι τὸ πλοῖον.
40De kappet ankertauene og lot ankrene falle i havet. Samtidig løsnet de tauene som holdt rorene, heiste forseilet for vinden og styrte mot stranden.
καὶ τὰς ἀγκύρας περιελόντες εἴων εἰς τὴν θάλασσαν, ἅμα ἀνέντες τὰς ζευκτηρίας τῶν πηδαλίων, καὶ ἐπάραντες τὸν ἀρτέμωνα τῇ πνεούσῃ κατεῖχον εἰς τὸν αἰγιαλόν.
41Men de støtte på en sandbanke mellom to hav, og skipet gikk på grunn. Baugen boret seg fast og ble stående, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
περιπεσόντες δὲ εἰς τόπον διθάλασσον ⸀ἐπέκειλαν τὴν ναῦν, καὶ ἡ μὲν πρῷρα ἐρείσασα ἔμεινεν ἀσάλευτος, ἡ δὲ πρύμνα ἐλύετο ὑπὸ τῆς ⸀βίας.
42Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme unna og rømme.
τῶν δὲ στρατιωτῶν βουλὴ ἐγένετο ἵνα τοὺς δεσμώτας ἀποκτείνωσιν, μή τις ἐκκολυμβήσας διαφύγῃ·
43Men offiseren ønsket å redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe i havet først og komme seg i land.
ὁ δὲ ⸀ἑκατοντάρχης βουλόμενος διασῶσαι τὸν Παῦλον ἐκώλυσεν αὐτοὺς τοῦ βουλήματος, ἐκέλευσέν τε τοὺς δυναμένους κολυμβᾶν ἀπορίψαντας πρώτους ἐπὶ τὴν γῆν ἐξιέναι,
44De andre skulle klare seg på planker eller vrakrester fra skipet. Og slik skjedde det at alle kom seg velberget i land.
καὶ τοὺς λοιποὺς οὓς μὲν ἐπὶ σανίσιν οὓς δὲ ἐπί τινων τῶν ἀπὸ τοῦ πλοίου· καὶ οὕτως ἐγένετο πάντας διασωθῆναι ἐπὶ τὴν γῆν.
1Da vi var blitt reddet i land, fikk vi vite at øya het Malta.
Καὶ διασωθέντες τότε ⸀ἐπέγνωμεν ὅτι ⸀Μελίτη ἡ νῆσος καλεῖται.
2Lokalbefolkningen viste oss usedvanlig vennlighet. De tente et bål og tok imot oss alle, fordi det hadde begynt å regne og var kaldt.
οἵ ⸀τε βάρβαροι παρεῖχον οὐ τὴν τυχοῦσαν φιλανθρωπίαν ἡμῖν, ⸀ἅψαντες γὰρ πυρὰν προσελάβοντο πάντας ἡμᾶς διὰ τὸν ὑετὸν τὸν ἐφεστῶτα καὶ διὰ τὸ ψῦχος.
3Paulus hadde samlet en bunt med kvister og la dem på bålet. Da kom det en giftig slange ut på grunn av varmen og festet seg til hånden hans.
συστρέψαντος δὲ τοῦ Παύλου φρυγάνων ⸀τι πλῆθος καὶ ἐπιθέντος ἐπὶ τὴν πυράν, ἔχιδνα ⸀ἀπὸ τῆς θέρμης ⸀ἐξελθοῦσα καθῆψε τῆς χειρὸς αὐτοῦ.
4Da lokalbefolkningen så dyret henge fra hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er sikkert en morder. Han ble reddet fra havet, men rettferdigheten lar ham ikke leve.»
ὡς δὲ εἶδον οἱ βάρβαροι κρεμάμενον τὸ θηρίον ἐκ τῆς χειρὸς αὐτοῦ, ⸂πρὸς ἀλλήλους ἔλεγον⸃· Πάντως φονεύς ἐστιν ὁ ἄνθρωπος οὗτος ὃν διασωθέντα ἐκ τῆς θαλάσσης ἡ δίκη ζῆν οὐκ εἴασεν.
5Men han ristet dyret av seg inn i ilden og tok ingen skade.
ὁ μὲν οὖν ἀποτινάξας τὸ θηρίον εἰς τὸ πῦρ ἔπαθεν οὐδὲν κακόν·
6De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke skjedde ham noe unormalt, forandret de mening og sa at han var en gud.
οἱ δὲ προσεδόκων αὐτὸν μέλλειν πίμπρασθαι ἢ καταπίπτειν ἄφνω νεκρόν. ἐπὶ πολὺ δὲ αὐτῶν προσδοκώντων καὶ θεωρούντων μηδὲν ἄτοπον εἰς αὐτὸν γινόμενον, ⸀μεταβαλόμενοι ἔλεγον ⸂αὐτὸν εἶναι θεόν⸃.
7I nærheten av dette stedet lå eiendommene til øyas fremste mann, som het Publius. Han tok imot oss og ga oss gjestfritt husrom i tre dager.
Ἐν δὲ τοῖς περὶ τὸν τόπον ἐκεῖνον ὑπῆρχεν χωρία τῷ πρώτῳ τῆς νήσου ὀνόματι Ποπλίῳ, ὃς ἀναδεξάμενος ἡμᾶς ⸂τρεῖς ἡμέρας⸃ φιλοφρόνως ἐξένισεν.
8Det skjedde at Publius' far lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba, la hendene på ham og helbredet ham.
ἐγένετο δὲ τὸν πατέρα τοῦ Ποπλίου πυρετοῖς καὶ ⸀δυσεντερίῳ συνεχόμενον κατακεῖσθαι, πρὸς ὃν ὁ Παῦλος εἰσελθὼν καὶ προσευξάμενος ἐπιθεὶς τὰς χεῖρας αὐτῷ ἰάσατο αὐτόν.
9Etter at dette hadde skjedd, kom også de andre på øya som hadde sykdommer, og de ble helbredet.
τούτου ⸀δὲ γενομένου καὶ οἱ λοιποὶ οἱ ⸂ἐν τῇ νήσῳ ἔχοντες ἀσθενείας⸃ προσήρχοντο καὶ ἐθεραπεύοντο,
10De æret oss med mange gaver, og da vi skulle seile, forsynte de oss med det vi trengte.
οἳ καὶ πολλαῖς τιμαῖς ἐτίμησαν ἡμᾶς καὶ ἀναγομένοις ἐπέθεντο τὰ πρὸς ⸂τὰς χρείας⸃.