FLOGVIT
.bible

Apostlenes gjerningerKapittel 27

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlevert til en offiser ved navn Julius, som tilhørte den keiserlige kohorten.
Vi gikk om bord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs kysten av Asia, og la ut. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
Dagen etter kom vi til Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og lot ham besøke venner for å få den hjelpen han trengte.
Derfra la vi ut og seilte i le av Kypros fordi vinden var imot oss.
Vi seilte over havet utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.
Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord på det.
I mange dager seilte vi langsomt og kom med nød og neppe frem til Knidos. Vinden hindret oss i å fortsette, så vi seilte i le av Kreta ved Salmone.
Vi seilte med vanskelighet langs kysten og kom til et sted som kalles Gode Havner, nær byen Lasea.
Det hadde gått lang tid, og seilasen var nå farlig fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem
og sa: «Menn, jeg ser at denne seilasen kommer til å føre med seg ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av menneskeliv.»
Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipperen enn på det Paulus sa.
Siden havnen var dårlig egnet til overvintring, bestemte de fleste seg for å seile videre derfra, for om mulig å nå Føniks og overvintre der. Det er en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
Da det begynte å blåse en mild sønnavind, trodde de at de hadde fått det de ønsket. De lettet anker og seilte tett langs kysten av Kreta.
Men snart slo en voldsom stormvind ned fra øya, den såkalte nordøstvinden.
Skipet ble grepet av stormen og kunne ikke holdes opp mot vinden, så vi ga etter og lot oss drive.
Vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, og klarte med nød og neppe å få kontroll over skipsbåten.
Da de hadde heist den opp, brukte de tauverk til å surre rundt skipet for å forsterke det. De fryktet å drive inn på Syrtebankene, så de senket drivankeret og lot seg drive.
Vi ble så hardt rammet av stormen at de neste dagen begynte å kaste lasten over bord.
På den tredje dagen kastet de med egne hender skipets utstyr over bord.
I mange dager viste verken sol eller stjerner seg, og stormen fortsatte å rase. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
«Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere sluppet denne ulykken og dette tapet.
Men nå oppfordrer jeg dere til å fatte mot, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet vil gå tapt.
For i natt sto det en engel hos meg fra Gud, ham som jeg tilhører og tjener.
Han sa: 'Frykt ikke, Paulus! Du skal stå foran keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
Derfor, fatt mot, menn! For jeg tror på Gud at det skal skje akkurat slik som det ble sagt meg.
Men vi må strande på en øy.»
Da den fjortende natten kom og vi drev omkring på Adriaterhavet, ante sjømennene midt på natten at land nærmet seg.
De loddet dybden og fant tyve favner. Litt lenger fram loddet de igjen og fant femten favner.
De fryktet at vi skulle støte mot klippene, så de kastet ut fire ankere fra akterstavnen og ba om at det måtte bli dag.
Sjømennene prøvde å rømme fra skipet. De firte skipsbåten ned i havet under påskudd av at de ville legge ut ankere fra baugen.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Da kuttet soldatene tauene til skipsbåten og lot den falle.
Like før det ble lyst, oppfordret Paulus alle til å spise. Han sa: «I fjorten dager har dere vært i urolig venting uten å spise, og ikke tatt til dere noe.
Derfor ber jeg dere om å spise, for dette er nødvendig for deres redning. Ikke et hårstrå på hodet skal gå tapt for noen av dere.»
Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne, brøt det og begynte å spise.
Da fattet alle mot og spiste selv også.
Vi var i alt to hundre og syttiseks personer om bord på skipet.
Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i havet.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de la merke til en bukt med en strand. De overveide om de kunne drive skipet opp på stranden der.
De kappet ankertauene og lot ankrene falle i havet. Samtidig løsnet de tauene som holdt rorene, heiste forseilet for vinden og styrte mot stranden.
Men de støtte på en sandbanke mellom to hav, og skipet gikk på grunn. Baugen boret seg fast og ble stående, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme unna og rømme.
Men offiseren ønsket å redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe i havet først og komme seg i land.
De andre skulle klare seg på planker eller vrakrester fra skipet. Og slik skjedde det at alle kom seg velberget i land.
←→