HoseaKapittel 13

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Då Efraim tala, skjelv folk i frykt. Han var opphøgd i Israel. Men han gjorde seg skuldig ved Baal-dyrkinga og døydde.

כְּדַבֵּ֤ר אֶפְרַ֙יִם֙ רְתֵ֔ת נָשָׂ֥א ה֖וּא בְּיִשְׂרָאֵ֑ל וַיֶּאְשַׁ֥ם בַּבַּ֖עַל וַיָּמֹֽת׃ ‬

No held dei fram med å synda. Dei lagar seg støypte gudebilete av sølvet sitt, avgudar etter sitt eige skjøn, alt saman handverkararbeid. Til dei seier dei: «Lat dei som ofrar menneske, kyssa kalvane!»

וְעַתָּ֣ה ׀ יוֹסִ֣פוּ לַחֲטֹ֗א וַיַּעְשׂ֣וּ לָהֶם֩ מַסֵּכָ֨ה מִכַּסְפָּ֤ם כִּתְבוּנָם֙ עֲצַבִּ֔ים מַעֲשֵׂ֥ה חָרָשִׁ֖ים כֻּלֹּ֑ה לָהֶם֙ הֵ֣ם אֹמְרִ֔ים זֹבְחֵ֣י אָדָ֔ם עֲגָלִ֖ים יִשָּׁקֽוּן׃ ‬

Difor skal dei bli som morgonsky, som doggen som tidleg kverv bort, som agner som storm fyk bort frå treskjevollen, som røyk frå ljoren.

לָכֵ֗ן יִֽהְיוּ֙ כַּעֲנַן־בֹּ֔קֶר וְכַטַּ֖ל מַשְׁכִּ֣ים הֹלֵ֑ךְ כְּמֹץ֙ יְסֹעֵ֣ר מִגֹּ֔רֶן וּכְעָשָׁ֖ן מֵאֲרֻבָּֽה׃ ‬

Men eg er Herren din Gud heilt frå Egypt. Du skal ikkje kjenna nokon annan gud enn meg, og det finst ingen frelsar utanom meg.

וְאָנֹכִ֛י יְהוָ֥ה אֱלֹהֶ֖יךָ מֵאֶ֣רֶץ מִצְרָ֑יִם וֵאלֹהִ֤ים זֽוּלָתִי֙ לֹ֣א תֵדָ֔ע וּמוֹשִׁ֥יעַ אַ֖יִן בִּלְתִּֽי׃ ‬

Eg kjende deg i øydemarka, i det turre og tørste landet.

אֲנִ֥י יְדַעְתִּ֖יךָ בַּמִּדְבָּ֑ר בְּאֶ֖רֶץ תַּלְאֻבֽוֹת׃ ‬

Då dei fekk beite, vart dei mette. Då dei vart mette, vart hjartet deira hovmodige. Difor gløymde dei meg.

כְּמַרְעִיתָם֙ וַיִּשְׂבָּ֔עוּ שָׂבְע֖וּ וַיָּ֣רָם לִבָּ֑ם עַל־כֵּ֖ן שְׁכֵחֽוּנִי׃ ‬

Så vart eg som ei løve for dei, som ein leopard som lurer ved vegen.

וָאֱהִ֥י לָהֶ֖ם כְּמוֹ־שָׁ֑חַל כְּנָמֵ֖ר עַל־דֶּ֥רֶךְ אָשֽׁוּר׃ ‬

Eg vil møta dei som ei bjørn som har mist ungane sine, og riva opp brystet deira. Der vil eg eta dei som ei løve, villdyr skal riva dei sund.

אֶפְגְּשֵׁם֙ כְּדֹ֣ב שַׁכּ֔וּל וְאֶקְרַ֖ע סְג֣וֹר לִבָּ֑ם וְאֹכְלֵ֥ם שָׁם֙ כְּלָבִ֔יא חַיַּ֥ת הַשָּׂדֶ֖ה תְּבַקְּעֵֽם׃ ‬

Du har øydelagt deg sjølv, Israel, men i meg er hjelpa di.

שִֽׁחֶתְךָ֥ יִשְׂרָאֵ֖ל כִּֽי־בִ֥י בְעֶזְרֶֽךָ׃ ‬

Lat meg vera kongen din! Kven elles kan frelsa deg i alle byane dine? Og kvar er dommarane dine, som du sa om: «Gjev meg ein konge og fyrstar»?

אֱהִ֤י מַלְכְּךָ֙ אֵפ֔וֹא וְיוֹשִֽׁיעֲךָ֖ בְּכָל־עָרֶ֑יךָ וְשֹׁ֣פְטֶ֔יךָ אֲשֶׁ֣ר אָמַ֔רְתָּ תְּנָה־לִּ֖י מֶ֥לֶךְ וְשָׂרִֽים׃ ‬

Eg gav deg ein konge i vreiden min, og eg tok han bort i harmen min.

אֶֽתֶּן־לְךָ֥ מֶ֙לֶךְ֙ בְּאַפִּ֔י וְאֶקַּ֖ח בְּעֶבְרָתִֽי׃ ס ‬

Efraims skuld er innpakka og gøymd bort, synda hans er lagra.

צָרוּר֙ עֲוֺ֣ן אֶפְרָ֔יִם צְפוּנָ֖ה חַטָּאתֽוֹ׃ ‬

Fødselsrier kjem over han. Han er ein son utan visdom, for når tida er inne, kjem han ikkje fram ved livmorsopninga.

חֶבְלֵ֥י יֽוֹלֵדָ֖ה יָבֹ֣אוּ ל֑וֹ הוּא־בֵן֙ לֹ֣א חָכָ֔ם כִּֽי־עֵ֥ת לֹֽא־יַעֲמֹ֖ד בְּמִשְׁבַּ֥ר בָּנִֽים׃ ‬

Eg skal fria dei ut frå dødsriket si makt, eg skal løysa dei frå døden! Kvar er plagene dine, du død? Kvar er øydelegginga di, du dødsrike? Medkjensle er løynt for augo mine.

מִיַּ֤ד שְׁאוֹל֙ אֶפְדֵּ֔ם מִמָּ֖וֶת אֶגְאָלֵ֑ם אֱהִ֨י דְבָרֶיךָ֜ מָ֗וֶת אֱהִ֤י קָֽטָבְךָ֙ שְׁא֔וֹל נֹ֖חַם יִסָּתֵ֥ר מֵעֵינָֽי׃ ‬

Sjølv om han blømer mellom sivgras, skal austavinden koma, Herrens vind som stig opp frå øydemarka. Kjelda hans skal turka ut, og oppkoma hans skal tørka. Han skal plyndra skattkammeret med alle kostelege ting.

כִּ֣י ה֔וּא בֵּ֥ן אַחִ֖ים יַפְרִ֑יא יָב֣וֹא קָדִים֩ ר֨וּחַ יְהוָ֜ה מִמִּדְבָּ֣ר עֹלֶ֗ה וְיֵב֤וֹשׁ מְקוֹרוֹ֙ וְיֶחֱרַ֣ב מַעְיָנ֔וֹ ה֣וּא יִשְׁסֶ֔ה אוֹצַ֖ר כָּל־כְּלִ֥י חֶמְדָּֽה׃ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 13

Hovedtema: Guds dom over Efraim/Israel for deres avgudsdyrkelse og utakknemlighet.

Innhold: Efraim hadde en gang ære, men døde åndelig ved å synde mot Baal. Folket fortsatte å lage avgudsstøtter og tilbe kalver. Gud minner om at han er deres eneste frelser fra Egypt, men de glemte ham da de ble mette. Derfor vil han angripe dem som rovdyr. Deres synd er «bundet sammen» og gjemt, og dom kommer som fødselsveer – men Efraim er en uforstandig sønn som ikke kommer frem i rette tid.

Nøkkelord/bilder:

Morgentåke og dugg: Israel vil forsvinne raskt, uten varighet (v. 3)
Rovdyr (løve, leopard, bjørn): Gud selv blir som et vilt dyr mot sitt folk i dommen (v. 7-8)
Fødselsveer: Dom kommer som uunngåelige smerter, men Efraim mangler visdom til å «fødes» (v. 13)
Østenvind: Herrens vind fra ørkenen som tørker ut alle kilder og ødelegger skattkammeret (v. 15)

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Hosea 13

Steder

Efraim dominerer dette kapittelet som betegnelse for Nordriket Israel. Navnet kommer fra den mektige stammen Efraim, som hadde sitt kjerneområde i det sentrale høylandet. I vers 1 refereres det til en tid da «Efraim talte» og det var «skjelving» (רְתֵת) – folk fryktet og respekterte ham. Dette beskriver stammens tidligere politiske og religiøse autoritet før Ba'al-dyrkelsen tok overhånd. Efraim var hjemsted for viktige kultiske sentre som Betel og Siloh, noe som gjorde stammens frafall særlig alvorlig.

Ørkenen (v. 5) og «det tørre land» peker tilbake på Israel-folkets ørkenvandring etter utgangen fra Egypt. Dette var perioden da Gud «kjente» Israel i deres sårbarhet og avhengighet, før de kom inn i det fruktbare Kanaan og glemte ham (v. 6).

Hendelser og skikker

Uttrykket «de som ofrer mennesker, kysser kalver» (v. 2) er omdiskutert, men peker trolig på den synkretistiske kultusen ved kultsentrene i Betel og Dan, der gullkalvene stod. Kyssing av kultbilder var en vanlig tilbedelsesgest i Midtøsten, kjent både fra kanaaneisk og mesopotamisk religion. Noen forskere tolker «ofrer mennesker» som en referanse til barneoffer, en praksis som forekom i regionen (jf. 2 Kong 17:17), mens andre ser det som en beskrivelse av mennesker som ofrer – altså selve offerhandlingen.

Vers 10-11 hentyder til Israels krav om å få en konge «som alle folkeslagene» (1 Sam 8:5, 20). Dette ble oppfylt, men kongene Hosea beskriver – som ble «gitt i vrede» og «tatt bort i harme» – reflekterer den kaotiske tiden med kongemord og statskupp i Nordrikets siste tiår (ca. 752-722 f.Kr.), da flere konger ble drept av sine etterfølgere.

Nøkkelbegreper

Sheol (שְׁאוֹל) i vers 14 betegner dødsriket i gammeltestamentlig tenkning – ikke et straffested, men de dødes tilholdssted under jorden. Guds makt over Sheol og Død (מָוֶת, «mavet») understreker hans suverenitet over selv dødens krefter. Uttrykket «dine plager, Død» (דְּבָרֶיךָ fra דֶּבֶר, 'pest/pestilens') og «din ødeleggelse, Sheol» (קָטָבְךָ) personifiserer døden som en fiende Gud kan beseire.

Østenvinden/Kadim (קָדִים) i vers 15 er østenvinden eller ørkenvinden som blåser inn fra den arabiske ørkenen. Denne tørre, brennende vinden var fryktet for sin ødeleggende kraft på avlinger og vannkilder. Her brukes den som bilde på den assyriske invasjonen som skulle komme fra øst og tørke ut Israels ressurser.

Kapittel-spesifikke funn

Assyriske annaler fra Tiglat-Pileser III (regj. 745-727 f.Kr.) og Salmanassar V (regj. 727-722 f.Kr.) dokumenterer systematisk plyndring av erobrede områder, slik vers 15 beskriver: «Han skal plyndre skattkammeret, alt det dyrebare.» Assyriske konger skrøt av å føre bort «utallige skatter» fra beseirede folk. Relieffene fra Nimrud viser assyriske soldater som bærer bort verdisaker fra erobrede byer – en visuell parallell til Hoseas profeti om Samarias kommende fall.

Personer3

Ba'al (Kanaaneisk gud dyrket av israelittene)1 Efraim (Efraims stamme/menn som gruppe, ikke patriarken selv)1 Jakob2

Alle personer →

Viktige ord7

Ba'al — En kanaaneisk gud, ofte assosiert med fruktbarhet og regn. Hosea kritiserer Israels tilbedelse av Ba'al i stedet for Jahve.
Efraim — En av Israels tolv stammer, brukt som en representasjon av hele Israel. Hosea advarer Efraim om konsekvensene av deres synder og avgudsdyrkelse.
Synd — En handling eller tanke som bryter Guds lover og bud. Hosea beskriver Israels synder og oppfordrer dem til å vende tilbake til Gud.
Anger — Å vise ekte sorg og anger for synder begått og søke Guds tilgivelse. Hosea oppfordrer Israel til å angre sine synder og vende tilbake til Gud.
Tilgivelse — Guds nåde og barmhjertighet som gir mennesker muligheten til å bli renset fra deres synder. Hosea understreker viktigheten av å søke Guds tilgivelse.
Straff — Konsekvenser som følge av synd og ulydighet mot Gud. Hosea advarer om at Guds straff vil komme over Israel hvis de ikke vender tilbake til ham.
Barmhjertighet — Guds kjærlige omsorg og nåde som vises til mennesker, selv når de ikke fortjener det. Hosea snakker om Guds barmhjertighet og hans ønske om å tilgi og gjenopprette sitt folk.