FLOGVIT
.bible

HøysangenKapittel 5

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Eg har kome til hagen min, syster mi, brud! Eg har hausta myrrha mi saman med balsamen min, eg har ete honningkaka mi med honningen min, eg har drukke vinen min med mjølka mi. Et, vener, drikk og rus dykk på kjærleik!
Jeg har kommet til min hage, min søster, min brud. Jeg har plukket min myrra med mine krydderier. Jeg har spist min honningkake med min honning. Jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner! Drikk og bli beruset av kjærlighet!
Eg søv, men hjartet mitt vaker. Høyr! Den eg elskar bankar på: «Lat opp for meg, syster mi, kjærasten min, dua mi, du fullkomne! For hovudet mitt er fullt av dogg, og lokkane mine av nattens dropar.»
Jeg sov, men mitt hjerte var våkent. Hør! Min elskede banker på: «Lukk opp for meg, min søster, min kjæreste, min due, min fullkomne! For mitt hode er dekket av dugg, mine lokker av nattens dråper.»
Eg har teke av meg kjortelen min, skal eg ta han på att? Eg har vaska føtene mine, skal eg skitna dei til?
Jeg har tatt av meg kjortelen min, skal jeg ta den på igjen? Jeg har vasket føttene mine, skal jeg skitne dem til?
Den eg elskar rekte handa si gjennom opninga, og det storma i meg for hans skuld.
Min elskede stakk hånden inn gjennom døråpningen, og mitt indre bevet for ham.
Eg stod opp for å opna for den eg elskar, og hendene mine draup av myrrha, fingrane mine av flytande myrrha, over handtaka på låsen.
Jeg sto opp for å åpne for min elskede. Mine hender dryppet av myrra, mine fingre av flytende myrra, over låsens håndtak.
Eg opna for den eg elskar, men han hadde smett unna og var borte. Sjela mi fór ut då han tala. Eg leita etter han, men fann han ikkje. Eg ropa på han, men han svara meg ikkje.
Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde snudd seg og gått. Jeg var som ute av meg selv da han snakket. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.
Vaktarane som gjekk rundt i byen, fann meg. Dei slo meg og såra meg. Dei som vaktar murane, tok sløret mitt frå meg.
Vekterne som går rundt i byen, fant meg. De slo meg og såret meg. Murvokterne rev sløret av meg.
Eg tek dykk i eid, døtrer av Jerusalem: Om de finn den eg elskar, kva skal de seia til han? At eg er sjuk av kjærleik.
Jeg ber dere, Jerusalems døtre: Hvis dere finner min elskede, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
Kva er den du elskar meir enn andre, du vakraste av kvinner? Kva er den du elskar meir enn andre, sidan du tek oss i eid slik?
Hva er din elskede fremfor andre elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede fremfor andre elskede, siden du ber oss slik?
Den eg elskar er strålande og raudleitt, han skil seg ut blant ti tusen.
Min elskede er strålende og rødmende, han skiller seg ut blant ti tusen.
Hovudet hans er som det finaste gull, lokkane hans er bølgjande, svarte som ramnen.
Hans hode er som det fineste gull. Hans lokker er bølgende, svarte som ravnen.
Auga hans er som duer ved vassrike bekker, bada i mjølk, sitjande i si rette innfatning.
Hans øyne er som duer ved vannbekker, badet i melk, sittende i sin fylde.
Kinna hans er som krydderbed, fulle av velluktande urter. Leppene hans er som liljer som dryp av flytande myrrha.
Hans kinn er som krydderbed, som hauger av duftende urter. Hans lepper er som liljer som drypper av flytende myrra.
Armane hans er som gullsylindrar, innsette med tarsis-steinar. Magen hans er som ei elfenbeinsplate, dekt med safirar.
Hans hender er som gullsylindre, besatt med krysolitter. Hans mage er som en elfenbensplate, dekket med safirer.
Leggane hans er som marmorsøyler, grunnfeste på soklar av fint gull. Skapnaden hans er som Libanon, majestetisk som sedrane.
Hans legger er som alabastsøyler, grunnlagt på sokler av rent gull. Hans utseende er som Libanon, utsøkt som sedrene.
Munnen hans er full av sødme, og alt ved han er herleg. Dette er den eg elskar, dette er venen min, døtrer av Jerusalem.
Hans munn er bare sødme, og alt ved ham er vidunderlig. Dette er min elskede, dette er min venn, Jerusalems døtre.
←→